En annerledes jul

Dette er ingen julefortelling med ”happy ending”. Det passer heller ikke som avslappende lektyre før man legger seg til å sove for natten. Livet er tøft for noen av oss. UNØDVENDIG TØFT. Karl ble adoptert etter sine ti første tøffe og traumatiserende leveår i et land i Østen, og stod ikke godt rustet til tøff behandling i psykiatrien.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Det nærmet seg jul. Karl hadde det ikke bra. Angst og vonde opplevelser fylte tankeverdenen. Angsten fra barndommen hadde veket plass for angsten for hva som kunne skje. ”Hva vil de gjøre med meg?”

Besøksforbudet for oss foreldrene og forbudet Karl hadde fått mot kontakt med oss, overskygget alt. Omsorgsapparatet og hjelpevergen hadde tillatt seg en kontroll som var ille. Tilværelsen gikk ut på å overleve. Karl var overoppfylt av angst og medisiner. Også dagene våre var fylt av angst for Karl. Hvordan har han det? Hva gjør de mot ham? Blir han lagt i golvet igjen og holdt, hardt og brutalt? Faktisk hadde Karl det rett og slett grusomt, omgivelsene opptrådte hjerterått.

Vi hadde ikke hørt noe fra boligen om hvordan julen skulle være for Karl. Tirsdag

18. desember på morgenen sender vi en SMS til bolederen: ”Vi ønsker å invitere Karl hit for å feire julaften, ev. med følge. Hilsen Randi og Alfred”

En time senere får vi til svar at sammen med hjelpevergen var det bestemt at Karl skulle ha julaften på Solvang. Vi kunne komme dit til julemiddag.

Situasjonen var fastlåst. Advokaten gjorde flere forsøk på å løse opp situasjonen, men oppnådde ikke noe. Makten hadde talt. Vi ville ikke finne oss i noe som helst av det de gjorde mot Karl, men vi stod helt maktesløse.

Fredag 21. desember klokken 0850 fikk Karl lov til å ringe hjem. Boligen og hjelpevergen hadde 4. desember bestemt at Karl fikk lov til å ringe to ganger i uka til et fast klokkeslett, med to fra personalet til stede. Vi merket med en gang at han slet fælt. Karl virket fjern, klarte ikke fullføre det han begynte å si. Han oppfattet ikke det vi sa. Han gjentok det han hadde sagt tidligere i samtalen. Karl fortalte at hjelpevergen hadde besøkt ham dagen i forveien. Karl visste at hjelpevergen hadde vært med å inn føre dette forbudet mot kontakt med oss. Karl hadde sagt til ham at han ikke ville ha ham som hjelpeverge. Hermod (hjelpevergen) hadde ikke hørt hva Karl sa. Da han gjentok det, hadde Kristina som jobbet hos Karl, blitt sint. Karl skulle ikke snakke slik til hjelpevergen! Karl sa at han gråt veldig mye. Vi prøvde å telle dagene fram til jul, da skulle vi i hvert fall få lov til å se ham. Men Karl klarte ikke følge med på det. Karl fortalte at presten fra sykehuset hadde ringt, og det var Karl glad for. Vi snakket sammen cirka 20 minutter.

Dagene hjemme var slett ikke slik dagene før jul pleide å være. Julen har alltid vært en stor høytid i vår familie. Lage til fest i hjemmet vårt, pynte med julesaker fra vår egen barndom, lage julemat, planlegge besøk, kjøpe gaver. Mye høytid og mye fest. Men alle våre tanker var nå hos Karl, dag og natt, bekymring, angst, skrekkslagne over hva de gjorde mot ham. Maktesløshet og avmakt.

JULAFTEN

Julaften var på en mandag. Karl fikk lov til å ringe hjem kun på mandager og fredager, klokken ni på morgenen. Klokken var 0855 da han ringte. Karl fortalte at Jubal og Lars var på jobb. Karl snakket om noe han tenkte på. Han syns det var merkelig at Runa sa at hun var så snill mot ham, og hun kjøpte jo soft-is til ham, ”men hun er så sint og streng”, sa Karl. Karl gjentok at han ikke ville ha Hermod som hjelpeverge. Karl ønsket å komme til et lite sykehus. Karl tenkte på fremtiden, og var redd. Vi forsikret ham om at ingen kunne ta ham fra oss selv om de nektet ham kontakt med oss. Vi ville gjøre alt vi kunne for ham. Vi hørte sammen, uansett hva de gjorde mot ham. Karl trodde at de skulle ha pizza eller rømmegrøt som julemat, det hadde de sagt. Karl ønsket ikke å ha jul. Men han ville at vi skulle komme, og han lurte på om det ble gaver. Vi snakket ikke så lenge sammen. Karl var ukonsentrert, og slet med å huske hva han tenkte å si.

Det var julaften. Været var grått og tungt, det ble tidlig mørkt. Klokken nærmet seg 16 og vi var på vei til Karl. Vi skimtet ham så vidt da vi kjørte inn på plassen foran huset. Den mørke dynejakken mot den mørke veggen var ikke så lett å oppdage. Karl stod med hendene i bukselommene, uten lue på seg. Vi tror han hadde stått der ganske lenge og ventet på oss. Det var småkaldt. Alfred var raskt ut av bilen, og det ble en lang god klem på oss begge to. Vi merket at Karl var iskald på hendene. Karl gråt. Og vi gråt.

Vi så to personer i kjøkkenvinduet. Vi ble enda mer motløse da vi så hvem som var på jobb. Vi kjente igjen den ene av dem, det var Varg. Men han andre som gikk med topplue på, kjente vi ikke igjen. Karl fortalte at det var Lars. Motet sank enda noen hakk med disse to var på jobb. Karl hviskepratet, og vi hvisket tilbake. Alfred spurte Karl om han hadde fått ordnet med gaver, men det var ingen som hadde hjulpet Karl med det. Vi hadde to gaver på lur, en gave som kunne være fra Karl til hver av oss to. Og vi hadde mange gaver til Karl fra familie og venner.

Julen er viktig for de fleste av oss, og enda mer for dem som lider og har der vondt. Julen kan bli enda en bekreftelse på hvor vondt man har det, enda et nederlag så å si. For den tidligere gategutten Karl betydde det å kunne gi bort en gave en bekreftelse på et nytt og bedre liv. Nå hadde ingen brydd seg om å hjelpe Karl å kjøpe en eneste gave. Hvor var omsorgen for og hensynet til Karl?

Vi gikk inn, håndhilste og ønsket god jul. Lars og Varg svinset rundt, Lars fremdeles med toppluen på, og en utvasket t-skjorte på seg. Vi følte tydelig at dette var ”gutta boys” sin julaften. Men det luktet ribbe! Så det ble ikke pizza eller rømmegrøt til julemat slik de hadde sagt til Karl. Det eneste som ellers minnet om jul inne i huset var en blomst. Det var ikke pyntet noe juletre.

Karl var spent på sekken med gaver. Vi skjønte at seremonien vi vanligvis hadde i forbindelse med gaveutdelingen, måtte vi bare glemme denne julaftenen. Karl ville pakke opp gaven fra storebror først. Karl kikket redd bort i retning Varg da han pakket opp. Slik ble det med alle gavene. Karl var tydelig redd for negativ reaksjon fra personalet. Gavene ble pakket ut litt etter hvert.

Maten ble ferdig til å spise. Det var lite som minnet om høytid og fest, selv om det var den største høytidsdagen i året for Karl. Det var ikke duk på bordet. Det meste ble servert fra kasseroller og panne. Noe ble satt på bordet, og noe stod på benken på kjøkkenet. Hulter til bulter. Vi må nevne en positiv episode. Varg foreslo at vi skulle be bordbønn. Og med hjertet ba vi: ”Gud, velsigne maten! Amen.” Maten ble ikke sendt rundt, vi måtte hente selv. Varg og Lars veltet maten over på sine tallerkener, forsynte seg ikke på vanlig maner. Ribba hadde mye brusk og fett, og svoren var full av bust. Men det andre smakte bra. Lars og Varg var litt anspente til å begynne med ved måltidet. Lars hadde tatt av seg lua. Vi så lysene fra biltrafikken forbi huset. Kirkeklokkene litt langt vekk fra nådde inn til oss. Stemningen var ladet. Julaften – Karl sitter mellom mamma og pappa – julemiddag. Da kom det stille fra Karl: ”Nå er det høytid.” Vi ble rørt. Ingen andre enn Gud Fader selv kan trenge gjennom angst, konflikt, mismot og overgrep med en slik tanke i en slik stund. Jeg måtte tenke på Selma Lagerløf som sier et sted: Det er bare de som har fått øynene sine åpnet som kan se englene under himmelen på julenatten.

En stund etter middagen kom desserten på bordet, riskrem med rød saus, og kaffe.

Karl ville snakke alene med oss, og vi gikk på soverommet hans. Vi gikk vekselsvis litt att og fram, slik at Karl skulle få være alene med en av oss. Karl fortalte at politiet hadde vært der på lørdag kveld. Mona hadde vært så sinna. Politiet hadde lagt ham i golvet. Karl viste fram ryggen sin, og der så vi to innsynkninger ned mot livet. Karl var så redd, så utrolig redd. Vi pratet, Karl gråt mye, og ville så gjerne bli med oss hjem. Det var julaften og hjerteskjærende ikke å kunne ta ham med oss. Men vi ville aldri få med oss medisiner som Karl trengte, så vi kunne ikke bare ta ham med oss. Vi hadde kjempet for Karls rettigheter før, og visste hvor rigid og hjerteløst systemet var for ham. Vi satt og holdt rundt ham, fortvilelsen var overveldende hos oss alle tre. Hvordan skulle Karl komme vekk fra dette?

Karl var utslitt og la seg litt på senga for å hvile. På forhånd hadde vi blitt tildelt to timer sammen med Karl. Alfred begynte å forberede seg på å dra. Varg sa at det var bra at vi dro for han ventet inspeksjon nå. Karl ville at vi skulle ta med alle gavene han hadde fått. Han våget ikke å ha dem på Solvang.

Vi foreslo at Karl bare kunne ligge på senga da vi skulle dra. Ute på gangen sa Varg til oss med høy stemme: ”Karl anstrenger seg slik for dere.” Dette følte vi provoserende, som om vi var til bry for Karl, ikke ønsket av ham. Vi svarte at det var boligen som var umenneskelig, at Karl ikke fikk ha normal kontakt med oss. Da brøt Lars inn og sa: «Slik er Karl mot alle i personalet». Der sluttet ordvekslingen. Karl oppfattet uroen og kom ut på gangen. Men forsvant inn igjen på rommet sitt. Da vi hadde startet bilen så vi Karl stod på trappa igjen. Vi måtte løpe bort og gi ham enda en klem og følge ham inn. Karl la seg på senga, og hulkegråt.

Slik ble avslutningen på vår julaften sammen med Karl. Behandlingen av ham kan ikke karakteriseres annet enn hjerterå, psykisk tortur. Også til og med på en julaften. Vi kjørte hjemover lamslåtte, sjokkerte, fortvilte, redde, og med sinn og tanker så fullt av sorg at det er umulig å beskrive det. Kan noen bli bedre i sinn og tanker av å utsettes for slik håndtering?

TELEFONSAMTALE

Tirsdag, 1. juledag da klokken var litt over ti, ringte vi boligen for å be dem hilse til Karl fra oss. Vi hadde jo forbud mot å snakke med ham. Varg tok telefonen, så vi skjønte at han fremdeles var på jobb hos Karl. Varg gav oss refs – Karl hadde vært forvirret og sagt at han ville flytte, og dette hadde han ikke tatt fra seg selv! Altså, var det fra oss. Hvor var respekten for Karls egne ønsker, Karls opplevelse av å bo på Solvang? Senere på kvelden snakket vi med Reinert på telefonen, og han sa i hvert fall at Karl ville bli glad for å få hilsen fra oss.

JULEBESØK

Boligen hadde bestemt at Karl skulle få lov til å komme og være hjemme i to timer annenhver torsdag, men han måtte ha med to fra personale. Torsdag 27. desember ringte Amund og sa at de hadde planlagt å dra klokken halv ti. Hilde skulle også være med. Vi hadde gjort forsøk på at julebesøket som Karl skulle gjøre hjemme, skulle kunne bli litt lengre enn to timer. Men det ble avslått. Vi gjorde istand kaffe og litt kaffemat som Karl og følget skulle få med en gang de kom. Etterpå skulle Karl, hans følge og vi spise småsteik, som er tradisjonell julemat hos oss.

Klokken 1045 ringte Karl på. Vi fikk begge en god klem av Karl. Alfred måtte en tur på kjøkkenet for å se etter maten, og Karl ble med ham. Amund fulgte øyeblikkelig etter Karl inn på kjøkkenet. Vi begynte å frykte personalets opplegg, men vi sa ingenting der og da, vi ville ikke lage baluba med Karl tilstede. Hilde ble værende i stua. Karl hvisket til oss, da vi passerte hverandre, at han ville prate litt alene med oss. Vi nikket til svar.

Vi satte oss i sofaen for å ta litt kaffe. Etter en liten stund spurte Alfred om han og Karl fikk lov til å gå til Karls leilighet alene. Amund svarte da at dette var et besøk med tilsyn. Karl skjønte ikke hva dette ordet tilsyn stod for. Amund prøvde å forklare dette for Karl. Hilde satt der og sa ingenting. Karl begynte å ane hvordan julebesøket hjemme var bestemt skulle være, og vi så at det tok på ham. Amund bare fortsatte som om dette skulle være en aldeles grei bestemmelse, at Karl ikke skulle få et eneste ord alene med oss foreldre. Vi hadde behov for å si imot, og sa at vi aldri hadde godtatt disse ulovlige bestemmelsene. Karl ble behandlet som en fange. Karl sa selv ganske mye, blant annet at han vil ikke ha Hermod som hjelpeverge. Tapre Karl! Karl spurte om han kunne få lov til å sitte alene på kjøkkenet sammen med mamma eller pappa, med døra til stua åpen. Men også det ble avslått av Amund. Karl sa at han ønsket å komme på sykehuset, han ble bare dårlig av å være på Solvang. Vi støttet Karl i hans ønske om å komme på sykehuset. Men hverken Hilde eller Amund ga noen som helst reaksjon. Karl hadde forbud mot å snakke om mange ting, blant annet at han ville på sykehuset. Karl sank mer og mer sammen der han satt i sofaen. Det hjalp ikke at vi holdt rundt ham. Situasjonen var håpløs.

Vi foreslo å vise Karls leilighet til Amund og Hilde. Karl ble med, men han var helt i en annen verden. Han visste ikke hvor han sto og gikk, fant ikke dører, hørte ikke hva vi sa. Så syk var han. Vi gikk til vår leilighet igjen. Karl sa på nytt at han ønsket å komme på sykehuset. Men ingen svarte ham. ”Kan vi ikke kjøre til byen da?” spurte Karl. Vi skjønte hva han tenkte på, sykehuset lå utenfor byen.

Til slutt sank Karl sammen i sofaen og sa at han ikke orket mer. Hilde bare løp ut, uten å si morna. Vi ønsket å si morna til Karl da vi stod i stua, og Amund stod i gangen og holdt vakt, ville ikke la Karl være et eneste øyeblikk alene med oss. Karl vaklet ut, og Amund dyttet ham inn i forsetet på bilen. Karl hadde vært hjemme i høyden en times tid.

Vi var rystet og skjelvne langt inn i hjerteroten. Dette skulle være Karls julebesøk hjemme, og Det private firmaet gjorde det til en gedigen maktdemonstrasjon! Etter noen timer sendte vi en tekstmelding til Hilde: ”I dag så vi alle 4 hvor syk Karl er, alle 4 hørte vi at han ba om hjelp, ville på sykehuset. Hva gjør du? Vær vennlig og svar. Randi og Alfred. «Etter en times tid ringte bolederen og sa at vi måtte spare personalet for slike henvendelser, alt skulle rettes til henne. Det ble en samtale full av motsetninger, for å si det mildt. Alfred spurte blant annet om hvilken lovregel de brukte for å gjøre slik mot Karl. Det skulle fylkesmannen finne ut, var bolederens svar.

Forbudet mot kontakt med oss foreldre varte i fire samfulle måneder, fra 26. november 2007 til 28. mars 2008. Nyttårshelgen og Karls bursdag i januar ble to nye muligheter for boligen til å vise Karl hvem som har makten. Et annet klassisk eksempel på boligens maktbruk opplevde Karl i 2009. 16. september søkte vi om at han skulle få sammenhengende jule – og nyttårsferie i 10 dager sammen med familien. 7. desember får Karl avslag, men innvilges tilsammen 4 dager som må stykkes opp i to og to.

Kan noen bli bedre av å leve under så uverdige forhold?

ETTERORD

Karl er nå fylt 38 år. Det har ikke gått bra med ham. Karl er dårligere. Mer fortvilet, mer avmektig, mer motløs. Tvang og makt og overmedisinering, som en løsning på alvorlig psykisk lidelse, har gjort vondt verre. Mange av nedleggelsene har gitt Karl store fysiske skader, som til og med har blitt behandlet på sykehus. Likeså ille er angsten for alle med store muskler. Gjentatte tvangsvedtak har ikke gitt ham rettsvern. Karl har rømt fra boligen flere ganger, blitt funnet av politiet to ganger. Rømmingen en fredag natt i desember i 2012 var svært farlig.

Karls store drøm er å være et vanlig menneske, flytte til en snill kommune, bo i et hus med fred. Karl er hjemme på besøk hver uke, vi kjører førti mil for å hente og kjøre ham tilbake til boligen. Det er EN SNILL KOMMUNE som ønsker Karl velkommen, men hittil har ikke kommunen han nå bor i og hans hjelpeverge gitt ham lov til å flytte. Det synes Karl er forferdelig tragisk. Er dette medmenneskelighet i praksis?

Takk for at dere har gitt øre til Karls tragiske livsskjebne i norsk psykiatri.

 

Vennlig hilsen mamma og pappa

 

Av Randi og Alfred (alias)

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.