Et stengt helsevesen

Hvordan ønsker jeg, som pasient, å bli møtt? Finn alltid ut hvor sensitiv og sårbar en pasient er, det som vises på utsiden kan være et tillært uttrykk som ikke henspeiler til pasientens indre lidelsestrykk. Kan hende pasienten ikke har lært og erfart noen annen væremåte enn å prøve å tilfredsstille andre.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Møt pasienten med medfølelse, ydmykhet og stor respekt.
Ikke vis for stor faglig selvtillit, dette kan gi inntrykk av manglende refleksjon over eget bidrag og kan oppfattes som autoritær selvgodhet.
Ikke gi opp pasienten når denne har det tungt, det er utrolig viktig å formidle håp. Kan hende pasienten ikke har noen andre som formidler nettopp dette.
Mange pasienter har barn – adferden man møter pasienten med kan påvirke dennes barn i positiv og negativ retning. Ved å uttrykke at man virkelig er der i tykt og tynt for pasienten kan man spare pasienten og dennes pårørende for store og alvorlige lidelser.
Lag gjerne et «kart» med pasientens utfordringer og hva du selv har uttrykt av lovnader. Ha denne lett tilgjengelig slik at du ikke blander pasienters utfordringer og problematikk. Føy til ting underveis, både om pasienten og hva du selv har sagt av viktige ting. Dette gir trygghet for pasienten.
En terapeut kan være det eneste mennesket pasienten noen gang har betrodd seg til, vis respekt for det du har vært «så heldig» å ha blitt betrodd/fått ta del i.
Ikke sett pasienter opp mot hverandre, det smerter hardt. Det legger sten til en byrde som allerede er alt for stor.
Vis engasjement og våg å være åpen om det som gir frustrasjon, motgang og tilkortkommenhet. Det skaper trygghet dersom det også tydelig går fram at terapeuten holder fast i pasienten uansett hva som skjer. Dette må repeteres gang på gang.

Hva slags terapi/terapeut tror jeg kan hjelpe?
Selvfølelse bygges gjennom relasjoner. Det er ikke noe som kommer ved at terapeuten bruker «riktige teknikker» og kanskje etter hvert slakker litt av på kravene til seg selv for så å tenke at «nå er selvfølelsen og selvbildet til pasienten høyere». Har en pasient et skadet selvbilde og en skadet selvfølelse må man alltid ha dette i bakhodet.
Tåler følelsesmessige behov, slik at man kan føle meg trygg på ikke å bli utstøtt.
Som er forutsigbar, stabil og trygg og som formidler et ønske om å dele av sin tid.
Skaper kontinuitet i relasjonen.

En terapeut som ikke går i forsvarsposisjon dersom man tar opp ting som har med relasjonen å gjøre, men tvert i mot ønsker følelsene og tankene velkommen og arbeider intensivt med dette. Jobber kontinuerlig med å forebygge tilbakefall.
Tilpasser terapien til det livet pasienten lever.
Hva slags hjelp skal til for at jeg som person kan komme inn i gode bedringsprosesser?
For at jeg selv skal komme inn i en bedringsprosess trenger jeg en terapeut som hjelper meg med å erfare at terapeuten «holder ord»; korrigerende erfaringer kan hjelpe på vonde og såre erfaringer.
Som uttrykker et genuint ønske om å hjelpe meg og ikke uttrykker at jeg trenger «noe mer» (annen type behandling). Det er selve relasjonen som er medisinen for et skadet sinn.
Hjelp til å komme til bunns i mine underliggende problemer, slik at jeg og mine pårørende får et bedre liv.
Hva gjør jeg selv for å komme inn i gode bedringsprosesser?
Jeg har hatt et stort behov for å dele mine tanker og erfaringer, slik at behandlere/terapeuter kan lære, med det resultat at andre skal få slippe å lide på samme måte som meg.

Å søke hjelp
Det krever mot, mye og stort mot å søke hjelp, for så å framstå med alle sine sårbarheter, feil, traumer og mangler. For meg tok det hele ti år. I 2001 tok jeg omsider mot til meg og fortalte min lege at jeg trengte hjelp. Han henviste meg til en psykologspesialist som jeg etter tre måneders venting begynner hos. Jeg var full av entusiasme og håp og med en drøm om å få livet tilbake, men også redd og spent. Jeg ønsket sterkt å forbedre livskvaliteten min. Dette ble en relasjon som satte spor for en lang periode. Han sa etter noen måneder; «du er dum som et brød». Det føles nedverdigende, jeg går aldri mer tilbake.

Nytt forsøk
Nytt forsøk, ny psykologspesialist, ti måneders venting. Det har blitt november 2002. Jeg er på nytt spent, langt mer sårbar, mer redd enn første gang. Jeg får en god følelse når jeg snakker med henne på telefonen for å avtale time, hun har en behagelig stemme, hun høres snill og vennlig ut. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å møte denne personen. Hun fortalte i første time at hun hadde vært syk og lurte på hva jeg tenkte hvis hun skulle bli syk på nytt. Jeg var ikke forberedt på et slikt spørsmål og visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg fikk en naiv forestilling om at hun jobbet av ren barmhjertighet. Gjennom livet har jeg hatt en forkjærlighet for personer som har behov for ekstra oppmerksomhet og jeg har følt et ansvar for å få folk til å ha det fint i mitt nærvær. Man kan bli avhengig av å hjelpe, beskytte og verne om andre mennesker. Det hun opplyste la grobunn for stor omtanke fra min side, men også mye og sterk angst, en angst som holdt et hardt tak i meg, en type angst jeg aldri hadde kjent tidligere.

Om meg
Jeg trenger stor forutsigbarhet, skjerming for såre uttalelser og hjelp til å senke det psykiske stressnivået i mitt indre kaos. Jeg trenger en profesjonell som har en fingerspissfølelse for hvor og hvordan ord skal falle. Usikkerhet og uforutsigbarhet gjør meg redd og jeg klarer ikke styre følelsene, tankene, redslene som da kommer. Jeg håpet sterkt at hun kunne se meg på den riktige måten. Jeg fortalte hva den første jeg hadde vært i kontakt med hadde sagt til meg, hun så min reaksjon når jeg fortalte, og svarte «man må og skal forvente mer av psykologer enn mannen i gata». Det føltes som jeg var kommet til «himmelen». Jeg trengte og trenger den stabiliteten i livet mitt som en trygg person kan representere. Det meste rundt meg er utrygt og ustabilt.
Etter kort tid i behandlingsprosessen spurte jeg om å få byttet til et annet klokkeslett for oppmøte. Hun svarte raskt at den tiden jeg ønsket var «forbeholdt en annen person». Jeg skjønte intuitivt at her måtte jeg være forsiktig med hvordan jeg skulle formulere meg.

Flink pike
Jeg setter stor pris på psykologen jeg går hos, jeg ønsker å skjerme henne, jeg er redd for at hun skal bli utbrent. Jeg har blitt advart av annet helsepersonell med at «de (psykologer) blir så lett utbrent, vær forsiktig med hva du forteller». Jeg tar det til meg, som en sannhet. Jeg er «flink pike» og faller hos psykologen lett inn i «flink pike» rollen. Jeg ønsker så sterkt å bidra til at hun ikke blir utbrent. Jeg ønsket ikke at hun skulle få høre de samme historiene fra meg som hun hadde hørt av andre. Psykologer hører gjerne de samme historiene om og om igjen. Jeg var redd for at hun ikke skulle føle seg unik, og jeg var redd for at jeg ikke skulle føle meg unik, jeg var redd hennes ord skulle oppfattes av meg som om hun satte på en cd, en cd som hun hadde spilt mange ganger før.

Avvisning
Det går et halvt år, det er rett før sommerferie 2003, jeg er i krise og spør om å få komme to ganger i uken. Hun er avvisende, jeg blir raskt svært dårlig av hennes svar og partneren min tar meg med til legevakt som henviser med til psykiatrisk akutt team. Livet med angstdempende medisiner starter. Jeg kommer til en kvinnelig psykiater. Etter en tid spør jeg henne hvor lenge hun tror jeg trenger behandling, hun svarer «det kan det hende du trenger livet ut». Jeg håper at jeg kan tro på henne. På høsten setter psykologen jeg går til opp to behandlings timer i uken, parallelt med dette går jeg en dag i uken til psykiater på psykiatrisk akutt team. Jeg kjenner at denne ivaretagelsen gjør godt for sjelen min og jeg begynner sakte men sikkert å få et fremtidshåp. «Dette trenger du» sier psykologen. Jeg senker skuldrene, og tror henne på det hun sier. Det lyder som gull i ørene mine. Følelsen det skapte satt lenge i kropp og sjel. Jeg kunne «hyle» av glede over hva denne mektige kvinnen sa til meg, dette smittet over på alle rundt meg. Brått ble det slutt.
Etter denne opplevelsen har jeg aldri klart å finne tilbake til en indre glede – denne opplevelsen og tap av håp satte for store spor i sjelen min.

Håp og tap av håp
Før jul i 2003, jeg hadde fremdeles to behandlings timer i uken, fortalte jeg om opplevd overgrep i ung alder og håper hun forstår at dette har påvirket meg som menneske. I tillegg til dette fortalte jeg også om noe annet jeg ikke hadde fortalt til andre. Hun lanserte ideen om at vi skulle kalle det for hemmelighet en og hemmelighet to. Tiden fram til neste time tenker jeg svært mye på hvordan hun vil gripe dette an. Jeg kommer tilbake over nyttår og hun sier at hun vil redusere på behandlingshyppigheten: «Det står folk i kø», «Du klarer å jobbe noe». Jeg undret på om hun forsto sin egen begrunnelse. Jeg undret på om hun forsto hva det innebar for min utvikling og helse. En bit av meg dør, er det Gud som straffer meg? Den lammende tristheten sniker seg innpå, skamfølelsen vokser, hvem tror JEG at jeg er? Hun mente likevel ikke at jeg hadde behov for to behandlings timer, andre var viktigere. Senere kommer vi likevel inn på overgrep, men den blir avsluttet fordi jeg «ble så dårlig». Jeg husker den store gleden jeg kjente ved å høre henne si: «Dette skal vi snakke om, ikke bare en gang, men mange ganger, og vi skal sette opp to timer i uken». Jeg tenker – vet hun hva jeg ble dårlig av, det at vi snakket om det eller at det bare ble glemt. Overgrepet var brutalt, jeg ble kneblet og truet på livet og etterpå kastet bort som et skittent menneske. Jeg tenker i ettertid at jeg burde holdt dette for meg selv, at dette ikke er noe man bør dele med noen. Skam og skyldfølelse over å ha fortalt har slått rot.

Min personlige væremåte
Jeg var lenge blid og vennlig, jeg hadde denne væremåten overfor de fleste mennesker – for henne ble det oppfattet som jeg «hadde en tendens til å idealisere». Hennes negativt ladede karakteristikk gjorde at jeg måtte legge om min uttrykksform. Det ble vanskelig, jeg har alltid hatt en Gudstro med læren om nestekjærlighet som rettesnor. Det sitter i ryggmargen. Jeg måtte prøve å gi slipp. Selv hadde jeg et inderlig sterkt ønske om at de jeg snakket med skal skulle føle seg spesielle. Jeg undret på om utsagnet hennes var uttrykk for et stort selvbilde.

Terapeutiske metoder
Hun ga uttrykk for at hun hadde et genuint ønske om at jeg skulle få oppleve det gode. Underveis skiftet hun fokus, det ble andres ve og vel som ble viktig. Når en terapeut bruker mekanismer som gjør at man får omsorg og tillit, for så å skyve vekk, virker dette enormt ødeleggende. «Det er så lett å være ekkel med deg», sa hun «du tar ikke igjen». Jeg hadde på forhånd spurt hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde. Hvordan kan noen ta igjen i en slik relasjon, tenkte jeg. Tenkte hun over hva hennes ord gjorde med meg?
Hun var en mester med ord og uttrykk, hun var karismatisk – man kan lett komme i den situasjonen at man blir besnæret av personer med karismatiske egenskaper. Jeg lot meg fascinere av den ekstroverte energien. Hun sa ofte: «det er viktig». Jeg var naiv, jeg feiltolket dette, jeg trodde hun mente at det var jeg som person som var viktig. I ettertid har jeg forstått at dette er et uttrykk som ble brukt overfor alle pasienter og henspeiler ikke på hvor vidt pasienten er viktig for henne eller ikke. Dette er farlige ord, man kan gå i den fellen at man tror at man har en større betydning enn det man har. Man ønsker så sterkt at psykologer skal være symboler på det gode.

Husker hun meg og husker hun mine utfordringer?
Tiden går og jeg lurer på om hun husker meg, det vil si husker hva jeg strever med. Hun møtte meg opplagt og kvikk. Det ble vanskelig å ta opp strevsomme temaer, jeg var redd jeg skulle ødelegge det gode humøret hun var i. Jeg tenkte at hun hadde sett for seg en «hyggelig» time, det bli ikke alltid slik. Jeg ønsket ikke «hyggelige» timer, jeg ønsket «hard» jobbing. For meg er det slik at skal jeg oppleve behandling som givende må jeg også oppleve at den er «krevende». Etterpå dro jeg hjem og var ulykkelig over at denne gangen ble det heller ikke snakket om det jeg anså som viktig. I tillegg var jeg redd for å sette henne i forlegenhet. Jeg merket at hun av og til gjorde andres «problematikk» til min, jeg undret på om hun blandet min historie med andres. Jeg kom i en situasjon der jeg ikke våget å fortelle om vesentlige ting. Jeg visste ikke om det ble husket eller oppfattet.

Selvkontroll
Hun hadde stor selvkontroll, av og til kunne man få lyst til å riste litt i henne, se om det var et menneske som bodde der inne – noen ganger ble hun provosert og viste seg som et menneske, noe som opplevdes som menneskelig og fint for meg.

«Du blir jo ikke bedre»
Jeg hører de anklagende ordene hennes «du blir jo ikke bedre». Jeg undrer på om hun forsto hva mine problemer bunnet i. Jeg undret på hvor grundig hun hadde gått til verks. Jeg undret på om hun forsto hva disse ordene gjorde med meg i negativ forstand. Jeg undret på om hun forsto min livssituasjon. Jeg undret på om hun snakket uten tanke for hvem hun snakket med. Jeg undret på om hun forsto at mennesker har ulike former for sårbarhet. Jeg undret på om hun hadde hatt noen problemer i sitt eget liv. Jeg undret på om hun forsto at med disse ordene tok hun også fra meg håp.
Etter hvert som utilstrekkeligheten min ble mer og mer klar og synlig kom alle vondtene og smertene i kroppen som jeg ikke torde å si noe om; smertene i leddene og betennelser i bekken, skuldre og føtter – noe som førte til en enda større fortvilelse fra min side. Jeg hører ordene «Du har holdt på lenge». Jeg skammet meg mer og mer over meg selv.
Medfølelsen for andre pasienter
Hun: «Du har aldri (med trykk på aldri) vært i nærheten av å ha det så dårlig som noen av de andre klientene jeg har som har det dårlig». Ved en slik uttalelse vil man ikke fortelle hva man har opplevd og opplever i livet, man stenger det inne i seg. Jeg tror at hun som terapeut er fullt klar over hvor synlig man viser skamfølelse og smerte er forskjellig fra individ til individ – noen har lettere for å uttrykke hvordan de har det og hva de har opplevd i livet enn andre. Jeg tenker «Hvordan kan hun vite hva jeg har opplevd og hvor langt inne i mørket jeg har vært og svarer: «Jeg tror ikke du tåler trynet på meg». Hun: «Du må jobbe hardt, hardt, det er ikke sant». Jeg tenker mye på hvorfor hun vil opplyse meg om de andre, er jeg så uspiselig, vil hun ha meg vekk. Jeg husker hun tidlig i terapien sa «Dersom jeg får deg så sint at du aldri kommer tilbake har jeg gjort en god jobb». Jeg undrer på hva slags form for terapi det er hun benytter overfor meg. Jeg drar hjem og gråter. Gråten over disse ordene tar ikke slutt, det blir timer, dager, uker, måneder og år. Ordene følger meg all min våkne tid. Mørket lammer meg. Jeg har aldri vært i nærheten av å ha det så dårlig som «de andre». Hvordan kan hun vite hvordan jeg har hatt det. Hvordan kan hun vite hva slags ondskap jeg har blitt utsatt for, hun har ikke levd mitt liv. Jeg følte skam over at jeg ble overveldet av enkelte av hennes ord og uttrykk og torde sjelden si hvordan jeg opplevde dette. Hos meg kom de til uttrykk på andre måter. Jeg spør meg selv om det er Gud som straffer meg. Jeg fylles med en dyp følelse av at jeg opptar hennes tid unødvendig.
Hun visste sannsynligvis at jeg var lojal mot henne, slik jeg er mot alle personer, og aldri fortalte hjemme hva jeg opplevde hos henne, hun visste sannsynligvis også at dersom jeg hadde fortalt videre hadde jeg ikke fått noen støtte.
Med jevne mellomrom var hun inne på andre personers behov for terapi. Jeg relaterte til meg selv, jeg ville at de som var i min nærhet skulle føle seg «spesielle». Ville ikke hun det? Jeg opplevde den medfølelsen hun hadde med disse andre som pinefull og jeg undrer på om hun hadde noen medfølelse med meg?

En nær venns erfaring med terapeut
Jeg tenker på en av mine nære venner som begynte i terapi to år etter meg. Hun går en, av og til to ganger i uken. Hun får høre «Dette trenger du». Denne psykologen ser det som viktig fordi det ikke bare ivaretar min venn, men også hennes familie. Hadde jeg fortalt at min nære venn gikk en og to ganger i uken er mulighetene til stede for at hun ville forsvart dette med at pasienter er ulike og har ulike behov. Jeg kunne da svart at «sånn er det ikke», men det hadde jeg sannsynligvis holdt for meg selv. Jeg tenker at det må være noe med meg og min person som gjør at min psykolog ikke uttrykker seg på samme måte. Jeg sier ingen ting om hva slags informasjon jeg sitter inne med, jeg orker og tør ikke, jeg er redd for motbør. Jeg undrer på hvordan det er mulig at disse personene har gjennomgått det samme studiet. Å bli møtt med positiv interesse gir oss en følelse av respekt og anerkjennelse og har en enorm kraft, særlig når det skjer i møte med personer som er viktige for oss. Når man over tid forstår at interessen fra den andre ikke er ekte, knuses man sjelelig. At forankringen i hva som er virksomt i terapi er så ulikt fra terapeut til terapeut synes utrolig skremmende.
Hva med barna?
«År med terapi går ut over parforholdet, det vet jeg», sier hun, hun ville ikke møte meg for ofte. At jeg skulle høre akkurat dette hadde jeg ikke kunnet forestille meg. Hadde hun ikke fått med seg det jeg hadde fortalt om partneren. Hva med barna mine, tenkte jeg, tenkte hun ikke på hva som ville være bra for dem? Jeg undrer på hva hun sier til de som er alene. Jeg kan inne i meg høre hennes argumenter over for de hun ikke ønsker å møte for ofte. Jeg kan føle deres smerte ved ikke å være foretrukket. Jeg undrer på om hun går uanfektet videre i livet eller om hun reflekterer over hva den andre opplever. Hun ville at det skal gå flere uker i mellom hver gang. Jeg undrer på om hun har opplevd partnere som har vært arge på henne. Hun vinklet unngåelse av terapi med at det gikk ut over parforholdet. Hun sa «Det kan bli sånn at jeg tar det med terapeuten i stedet for partneren». Med dette undervurderte hun meg og intelligensen min sterkt. Det er fortsatt vanskelig å ta inn over seg hennes ord. Jeg undrer på hva det var hun ville fortelle ved tilsynelatende å ikke huske mer enn som så. Jeg undret på hvor godt hun egentlig kjente meg. Jeg undrer på om det skyldtes at hun tok seg vann over hodet og ikke klarte å holde pasientenes problematikk fra hverandre. Hun visste ikke om jeg fikk dekket basale behov for trygghet – det snakket vi ikke om. Hun visste ingen ting om på hvilke nivåer vi var hva gjaldt intellekt, etikk og interesser. Med hennes avvisende og steile holdning til behandlingskontakt kom min sårbarhet stekt fram, jeg ble ett lett offer for partnerens verbale «mishandling». Hennes avvisning forsterket og ødela det skjøre forholdet til partneren min. Tro om hun skjønte hva hun skapte av smerte hos meg. I andres påhør er han den snille partneren. Hun har truffet ham. «Er ikke han veldig snill», spør hun. «Det kommer an på hvem man spør», sier jeg og håper hun tar poenget mitt, det skjer ikke. Den indre smerten min øker. Jeg erfarer at ved å høre uttalelser om at terapi går ut over forholdet blir avstand, konflikter og bitterhet overfor partneren min større enn noen gang og dette fører til en forverring av forholdet og en forverring av helsen til min funksjonshemmede sønn som trenger svært mye støtte og bistand. Jeg kan ikke fortelle henne hvor dypt dette sårer meg og hvor feil det treffer, angsten for hennes avvisning er alt for stor. Hun kan, som helsepersonell med driftstilskudd, velge og vrake i pasienter. Jeg undrer på om dette innebærer at hun velger seg ut de mest attraktive pasientene.

Smertefulle og ødeleggende ord
«Det er mange som trenger terapeut». «Jeg må fordele ressursene mine». «Det er vanskelig å si nei når jeg har noen på øret». Jeg slet konstant med følelsen av at jeg stjal fra andre sin tid. Det ble ikke bedre av hennes uttalelser. Jeg vet at hun har en frihet til selv å kunne velge ut sine pasienter, men vissheten min om dette holder jeg for meg selv. Er det forsvarlig å avvise meg som hun kjenner sårbarheten til? Jeg undret på om humane idealer ble borte underveis. Hun vet ikke like mye om fremmedes sårbarhet. Smerten ved å bli avvist er langt større når man blir avvist av et menneske man har betrodd sårbarheten sin til enn av en person som ikke har fått noen betydning ennå, lukker hun øynene for denne kunnskapen? Jeg undrer på om hun er klar over hva hun sier og om hun forstår at mitt indre mørke øker i styrke ved slike uttalelser. Jeg undrer på om det føles greit å stille og spille mennesker opp mot hverandre? Jeg kan ikke annet enn å tro at psykologer har en stor bevissthet omkring dette. Alle som arbeider innenfor psykisk helse vet at ord kan lindre og ord kan knuse og at manglende respons kan ødelegge alt som er bygd opp. Er jeg et eksperiment eller er jeg så lite interessant? Dersom man har opplevd utestengningsmekanismer gjennom flere livsfaser håper man sterkt at dette ikke også skal skje i en terapirelasjon. Det er mye jeg ikke tør å ytre, dels fordi jeg er redd for å bli skjøvet ut og dels for ikke å sette henne i en forlegen situasjon. Hun har en del ganger sagt: «Dette tar jo slutt», underforstått; ikke føl deg for trygg. Det som kan være som mat for en person kan være som gift for en annen. For meg ble dette gift. Smerten det påkalte hos meg kommer til meg daglig.
Jeg kjenner utålmodigheten hennes etter å få skiftet meg ut med noen andre, jeg sier det ikke høyt, min smerte kommer til uttrykk på andre måter. Jeg hører: «Du har prøvd mye, du har gått lenge». Jeg kjente skammen over at jeg ikke klarte meg bedre og jeg kjente skammen over at jeg hadde opptatt hennes tid. Jeg tenker at de hun ønsker å ha tett terapi med, de føler seg antagelig privilegert, jeg kan fornemme deres glede, men sårene hos meg, de forsterkes når disse tankene kommer. Jeg undrer på om det er andre av hennes pasienter som opplever å høre om hennes medlidenhet for andre – dersom andre opplever dette, undrer jeg på om disse personene opplever det som like vondt og pinefullt som jeg gjorde – og fortsatt gjør.

Hvordan tenkte hun?
Våren 2008 – det var lenge siden jeg hadde hatt tett terapi. «Alle får annenhver uke, vi får se til høsten». Jeg fikk et ørlite håp om at jeg til høsten ville få en tettere oppfølging. Jeg skjønte etter hvert at dette ikke ville skje. Sett fra et seriøst synspunkt syntes hun antagelig også selv at denne begrunnelsen med «alle» var lettvin og enkel. Jeg undret på om hun tenkte at jeg som person var en «enkel sjel»?
Halvveis i behandlingskontakten sa hun at jeg tok meg nær av ting fordi forholdet vårt var «for tett, for nært». Jeg undret på hva hun mente, men torde ikke spørre. I nærhet åpnes hjertet og sårbarheten kommer, tro hvor bevisst hun var på nettopp dette. For å kunne utvikle seg må det være en viss grad av nærhet, men hvis nærhet blir brukt mot en (jfr. det er for tett, det er for nært) er det duket for å lukke seg og få ødelagt det positive som er bygd opp. Å unngå å la en behandler få påvirke ens følelser syntes som et umulig prosjekt. Jeg undrer på om man kan jobbe som terapeut dersom man ikke orker nærhet til pasienten? Jeg undrer på om dette er gjenstand for refleksjon? Jeg undret på hvordan hun kunne si dette uten å ha foretatt noen grundig utredning av min problematikk.
Jeg klarer ikke å bli kvitt følelsen av at hun jobbet for å få meg til å slutte å komme, uavhengig av behov eller ikke. Det smertet og smerter hardt. Hun sa at hun ikke ville traumatisere meg når hun valgte å avslutte meg. Det var hennes valg, alene, uten samarbeid med meg, som bestemte hvordan hun ville gå fram underveis i terapien. Jeg vet at hun selv bestemmer hvem som skal komme og hvor ofte. Jeg vet at det er andre grunner enn behov og hvor personen befinner seg i køen som styrer når vedkommende blir tatt inn til behandling. Jeg vet at terapeuter godt kjenner til mekanismer, teknikker og taktikk på hvordan man kan støte personer bort og hvordan tillit kan brytes ned. Følelsen det gir når man opplever at noen har gjort seg ferdig med en, er smertefull og ødeleggende.

Så hun meg?
«Jeg vet du ønsker å komme oftere» sier hun, før jul, et år, hun skal tenke over behandlingshyppighet, «vær så snill, trå forsiktig», tenker jeg, men det skjer ikke. «Ikke press meg for mye, jeg har ikke fotfeste». Tiden mellom timene gikk så uendelig sakte, jeg ville så mye mer og det var vondt å gå rundt og telle ned til neste time. Smerten som påkalles når man har betrodd seg – utlevert seg og det går uker til neste time er vanskelig å forklare hvis man ikke har opplevd dette selv. Jeg fikk av og til små kimer til håp, men disse forsvant raskt av hennes ufravikelige innstilling til behandlingskontakt. Jeg undrer på om hun visste hvor vondt og smertefullt dette var for meg. Jeg undret på om hun så sammenhengen med sin steile holdning og min funksjonsevne både på jobb og privat. Jeg undrer på om hun forsto hva dette gjorde med mine nærmeste? For en person som balanserer på en syltynn tråd kreves det høy faglig kompetanse av involverte personer.
Jeg kommer tilbake på nyåret og hun sier «Det er min faglige vurdering at du ikke skal komme oftere, det er jeg veldig steil på». Jeg tenker at min erfaring og kompetanse om meg selv ikke hadde noen betydning, den ble ikke anerkjent. Jeg, det voksne, kunnskapsrike og reflekterte mennesket blir snakket til som om jeg ikke har intelligens. Jeg undret på om hun tenkte at mine intellektuelle evner var på et lavere nivå enn hennes eller var det slik at jeg ikke måtte tro at jeg kunne belære henne – henne? Jeg undret på om hun undervurderte min selvstendighet og min evne til refleksjon. Jeg undret på om hun så hvor liten hun gjorde meg. Følte hun en egen tilfredsstillelse ved å si og gjøre ting som hun må ha visst gjorde meg vondt – jeg klarer ikke å la vær å gruble. Jeg kan ikke annet enn å tro at hun må ha husket sårbarheten min. Jeg undrer på om hun reflekterte over hva steilheten hennes gjorde med meg i negativ forstand? Dersom hun forsto og likevel valgte å fortsette i samme spor, kan jeg ikke annet enn å forstå dette som en uvilje mot meg. En bit av meg går mer i stykker, det må være Gud som straffer meg. Jeg følte meg liten, uverdig og ydmyket over hennes holdning. Og jeg følte hun undervurderte intelligensen min sterkt. Jeg har alltid hatt en sterk Gudstro, men denne blir satt på hard prøve. Troen forsvinner sakte fra meg, det kan umulig finnes noen Gud.

Søren Kierkegaard, filosof
Jeg tenker på Søren Kierkegaard (1813-1855) og hans kloke ord; «Hva vil det si å hjelpe? At man, når det i sandhet skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der hvor han er og begynde der. Dette er hemmeligheten i al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv en indbildning, når han mener at kunde hjælpe en annen. For i sandhet at kunne hjelpe en anden må jeg forstå mer end han – men dog først og fremmest forstå det han forstår. Når jeg ikke gjør det, så hjælper min forståen ham slett ikke. Vil jeg allikevel gjøre min forståen gjeldende, så er det fordi jeg er forfængelig eller stolt, så jeg i grunden i stedet for at gavne ham egentlig vil beundres av ham.»
Jeg lurer på om dette er ord som er kjent for henne.

Skam
«Noen er fornøyd med å komme to ganger i året» har hun sagt, samvittigheten min over å bruke offentlige midler både til behandling og halv uførepensjon får hard medfart. Jeg skjønner at individuelle behov ikke er av betydning. Jeg starter en lang prosess med meg selv, bør jeg si fra meg den halve uførepensjonen min, bør jeg si fra meg helsehjelpen, jeg orker ikke tanken på å bruke av fellesskapets penger. Jeg føler meg som en tyv. Jeg har mer enn nok av skyldfølelse om jeg ikke også skal føle skyld for å motta dette. Jeg har vansker med å ta plass. Dette blir ytterligere forsterket ved hennes uttalelser. Selv etter åtte år hadde jeg ikke større følelsesmessig betydning enn at jeg hørte, «Det står folk i kø», «Jeg må fordele ressursene mine». Det gjorde vondt langt inn i sjelen og gjør det fortsatt. Jeg vet at hun vet at en terapeutisk relasjon som er bygd på at «terapeuten må fordele ressursene sine» og «det står folk i kø» aldri vil kunne bli fortrolig og god.
«Du kan jo bare slutte hvis du ikke er fornøyd, du skal ikke gå her hvis du opplever at du må stå med lua i handa», sa hun. Jeg undret på hva slags respekt som ble vist meg og hva slags terapi som blir anvendt når man kan si noe slikt. Jeg fungerer slik at får jeg omtanke, genereres omtanke til mine omgivelser. Jeg undret på om dette var gjenstand for refleksjon hos henne.
Jeg tenker på de gode og kanskje varmende ordene hun sannsynligvis sier til de hun har et ønske om å være god med. Jeg tenker på hvor godt det sannsynligvis må føles for de som hører dette.
Jeg utviklet en frykt for å vise glede ved å se henne. Jeg visste ikke hvordan hun tolket en eventuell glede og hva slags tanker og strategier hun da ville legge opp. Senere har det samme skjedd i mine møter med andre mennesker; jeg tør ikke og klarer ikke å vise glede.

Usynlig som liten og usynlig som voksen
Jeg fanges i en sterk ambivalens og vet ikke hvordan jeg skal få fram det jeg har behov for. Etter hvert blir jeg usikker på hva som er mine behov, andre har det så dårlig. Forteller jeg for mye orker hun meg ikke, jeg blir for mye, forteller jeg for lite har jeg det for bra i forhold til andre. Jeg har ikke lett for å «ta plass» og jeg får heller ikke lov til å «ta plass». Jeg var det usynlige barnet i oppveksten og jeg ble den usynlige voksne. Det er først når man blir voksen og ser sammenhenger at man forstår hvor stor skade det kan gi å ikke bli sett. Hele mitt voksne liv har jeg jobbet hardt for å bli sett av de som ikke «så meg» som barn og ung. Å gå år etter år med usikkerhet knyttet opp mot om jeg fikk lov til å være i behandling eller ikke tæret sterkt på selvfølelse og helse. Man utvikler ikke noen trygg tilknytning når man blir gitt signaler på at man ikke «sitter trygt».
Behandlingsbehov – en menneskelig svakhet?
Jeg undrer på om uttrykk for behandlingsbehov blir ansett som en menneskelig svakhet. Av og til sa hun «Det er der ute du lever». Jeg undret på hva hun mente. Jeg undret på om det kan forstås som at psykologer er en yrkesgruppe som mer er egnet for undervisning. Når man hører ordene «det er der ute du lever» er dette samtidig et signal om at man bør dele minst mulig. Jeg lurte på om hun kjente et snev av nedlatenhet overfor personer som ikke hadde lyktes like godt i livet som hun selv. Skamfølelsen min vokser, jeg tør ikke vedkjenne meg menneskelige behov hverken for meg selv, henne eller andre. Jeg har bygd selvtilliten min på mestring og hatt et stort behov for å være best, ikke middelmådig eller god, men best. Ord som blir sagt av personer som meget vel kjenner til psykiske reaksjoner blir tillagt langt større vekt enn ord som blir sagt av personer som ikke har all verdens kunnskap om psykiske reaksjoner. Enkelte av kommentarene hennes kommer fortsatt til meg hver eneste dag og gjør meg fortvilet. Det kan være; «hvis du føler du står med lua i handa, har du ikke noe her å gjøre». Ordene i seg selv er ikke så smertefulle, det er det at de kom fra denne personen som er smertefullt. Å vite at for hennes del stakk ikke interessen for meg dypere enn at «jeg kunne bare slutte» er en vond visshet. Jeg undrer på om hun forøker å luke bort sårbare pasienter ved å ha en væremåte som gjør at disse ikke kommer tilbake. I løpet av terapien ringte jeg henne to eller tre ganger. Den ene gangen var jeg i krise: «Jeg har to minutter», svarte hun. Hun skulle ringe til min partner på slutten av arbeidsdagen. Jeg undrer på om hun forsto sin egen avvisning og hva det gjorde med meg.

Håp om anerkjennelse
Underveis brukte jeg tid, penger og krefter på andre behandlinger. Det ga meg ikke mye. Jeg gjorde det først og fremst for hennes del, for at hun skulle synes at jeg var flink, og med håp om at jeg skulle få en form for anerkjennelse hos henne.

Katastrofeberedskap
Våren 2011 er min eldste sønn i stor krise, han forsøkte å ta sitt liv, han overlevde. Jeg tenker på da han ble født, den gang holdt han på å dø på grunn av meg, på grunn av min sterke fødselsangst. Han ble reddet takket være dyktige leger og jordmødre, men hendelsen har preget meg i alle år. Frykten og redselen over at jeg nok en gang holdt på å miste ham river i sjelen min. Jeg tenker at han ikke har fått nok ballast med seg til å takle tunge prøvelser i livet og at jeg kan tillegges skyld for dette. Jeg har levd i en katastrofeberedskap gjennom mange år, jeg vet at han når som helst kan havne i et dypt mørke og kanskje avslutte livet sitt. Det går et par måneder, jeg er usikker på terapeuten, vil hun ha meg eller vil hun ha meg bort, jeg tar mot til meg og spør henne, hun sier hun ikke skal avslutte meg. Jeg spør fordi jeg har vansker med å forholde meg til uoversiktlige mellommenneskelige relasjoner. Det går omlag en måned, det er siste time før sommerferie, hun sier: «Som jeg har sagt flere ganger før, hvor er din evne til selvtrøst?». En bit av meg går i stykker, barnet mitt holdt på å dø og hun spør meg om hvor min evne til selvtrøst er. Det er antagelig godt ment, men det blir sagt på et galt tidspunkt. Jeg tenker «hva er det med meg, er det ingen ting jeg klarer?»
Hun kom med forslag om at jeg kunne melde meg inn i en bok ring. Jeg – jeg som på flere år ikke har klart å samle meg om èn eneste bokside av skjønnlitterær karakter. Hva husket hun egentlig om meg siden hun kom med det forslaget? Jeg skammet meg over at hun ikke husket mer om meg. Jeg skammet meg over meg selv. Jeg torde ikke vise hva jeg tenkte og følte, jeg synes det var pinlig at jeg som er en voksen person ikke har bedre kontroll på følelsene mine og jeg var redd for at det skal avstedkomme en lyst fra henne til å si noe som brøyt ned. Jeg undret på om hun forsto de mekanismene som ble satt i sving inne i meg.

22. juli
22. juli 2011 kommer, hele landet er i sjokk. Datteren min er i nærheten av der bomben ble utløst, hun blir ikke truffet, men jeg ser og hører at det preger henne sterkt. Det blir rose tog, jeg ser henne (psykologen min) når toget starter, hun ser meg, jeg ser hun stivner ved synet, hun forsvinner umerkelig, jeg legger merke til ansiktene på personene hun er sammen med, de forsvinner ikke. Smerten er vond. Etter toget drar jeg hjem og gråter, gråter konstant i flere dager. Jeg får etter hvert samlet meg noe og tar kontakt med en annen psykologspesialist som jeg kjenner til, jeg måtte, jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte prøve å redde barna mine fra å miste sin mor. Hun vet det ikke. Høsten kommer, det er første time etter ferie, vi snakker litt om 22. juli. Hun nevner ingen ting om rosetoget og jeg våger heller ikke å spørre. Jeg kommer inn på at det er mennesker som ikke er gode, hun spør meg om jeg tenker: «Meg mot rukla?» -spørsmålet er vanskelig å forstå, hvorfor spør hun, hva vil hun oppnå, jeg har aldri tenkt på meg selv som en mot rukla, jeg er ingen person som ser andre mennesker på en slik måte, kjente hun meg ikke bedre enn som så? Jeg som person opplever det som skamfullt og stygt å tenke at noen mennesker ikke er gode. Jeg har vokst opp i en kultur hvor det ville være helt utenkelig å snakke slik til hverandre og om hverandre.
Hvor har hun hatt oppmerksomheten?

Høsten kommer, hun husket ikke årsaken til krisen rundt min sønn et halvt år tidligere. Jeg undret på hvor hun hadde hatt tankene sine når jeg hadde fortalt. Jeg hadde hatt et håp om at hun skulle følge opp hva som var den utløsende faktoren til min sønns ønske om ikke å ville leve, det skjedde ikke. Jeg skammet meg på egne vegne over at jeg ikke var mer interessant for henne. Det er mye man ikke tør å spørre henne om. Hun gir et sterkt uttrykk for at hennes tid er dyrebar. Hun har valgt ett tett program. Det er sjeldent ledig tid mellom pasienten forut og meg. Jeg undrer på hvordan hun forbereder seg. Jeg undrer på hvordan hun bare på et øyeblikk kan skru tankene sine over på en ny pasient.

En nær venn går bort
På vinteren, samme år, dør en av mine nærmeste venner, hun har tatt sitt liv, selvbebreidelsen er stor. Jeg forteller at «X» hadde snakket mye om dette. Hun hadde det svært vondt. Vi hadde snakket mye om døden. Det var ikke første gangen hun forsøkte. Jeg hadde kjøpt en bok som jeg ville dele med henne: «Jeg vil ikke dø, men orker ikke leve», jeg fikk aldri delt denne med henne. Hun ønsket å gjøre alt sammen med meg, også dette. Jeg var svært nær ved å følge henne. Vi bruker en «snau time» på temaet. Hun spør hvorfor jeg ikke har snakket om dette tidligere, jeg svarer at «jeg ikke har funnet noen anledning». Det er svært vanskelig å finne anledning til å snakke om alvorlige ting når man vet at det går uker mellom hver behandlingstime og at dette heller aldri kommer til å bli endret på. Mulighetene for en god fortrolighet og for framtidshåp har blitt fjernet.

Skjendet
Jeg får mot slutten av 2011 et behov for å forsvare meg, si noe om hvorfor jeg tenker at det er noen mennesker som ikke er gode. Etter få måneder, det kostet meg svært mye, forteller jeg at jeg synes jeg har en grunn til å tenke at det er noen personer som ikke er gode. En av tingene jeg forteller er at jeg tidligere i livet har blitt utsatt for overgrep av flere personer, samtidig. Det er vanskelig å fortelle om overgrep, man kjenner så sterkt på følelsen av å ha blitt skjendet. Det blir ikke sagt så mye. Det er straks juleferie for henne, men hun sår et frø – vi skulle jobbe med å se det gode. Det gikk ikke slik. Jeg kommer tilbake på nyåret og temaet blir ikke nevnt. Jeg hadde ikke tenkt at dette skulle tematiseres, men jeg håpet at hun ikke bare skulle late som ingen ting. Å kjenne unnvikelse gjør vondt. Jeg burde skjønt at jeg aldri skulle fortalt. Jeg tenker – hva er det som gjør at hun forholder seg så taus til livets store tragedier? Glemmer hun det jeg forteller, er andre pasienter mer trengende til hjelp, har større problemer, er mer interessante, spennende, pene og vakre. Jeg spør Gud om og om igjen om hvorfor han har forlatt meg. Jeg vet hvem flere av disse menneskene som går i behandling er – jeg ser kule klær og de vakreste smil man kan tenke seg. Jeg ser vakre øyne. Jeg ser et behagelig vesen. Jeg ser vitalitet. Jeg ser de klarer å produsere barn, få kjærester, samboere, organisere bryllup. Jeg undrer på hvordan dette lar seg gjøre dersom de har det dårlig. Tårene og sammenbruddet kommer umiddelbart hver gang jeg ser disse menneskene.
Unnvikelse
Man kjenner så sterkt når en person har gjort seg ferdig med en. Uansett hva man forteller er det ikke av interesse. Unnvikelse hos terapeuten gjør at man kjenner en skam over å ha fortalt.
Det smerter langt inn i det dypeste av sjelen når det er en psykolog det gjelder. Jeg ønsket ikke å snakke med noen om opplevd overgrep. Jeg skammer meg dypt over at akkurat jeg har opplevd dette. I ettertid skammer jeg meg også dypt over at jeg fortalte. Jeg husker hennes ord i forbindelse med min første historie. «Dette skal vi snakke om, ikke bare en gang, men mange ganger, og vi skal sette opp to avtaler i uken». Jeg skammer meg over at jeg fikk forhåpninger. Hvem trodde jeg at jeg var? Janteloven er sterkt framme i bevisstheten min. Tiden har rent fra meg, og det har gått for lang tid til at dette lenger er aktuelt å tematisere.

En viktig relasjon
Jeg vet at hvis en viktig relasjon bedres vil det igjen ha en positiv effekt på mine symptomer. Å bli sett av en viktig person gir en enorm helsegevinst. Selvaktelsen min har blitt mindre og mindre. Jeg oppsøker den andre psykologen i den hensikt å spørre om hun driver med interpersonlig terapi, jeg ønsker spesifikt å arbeide med mine sårbare mellom menneskelig relasjoner. En terapiform som tar utgangspunkt i individets erfaringer. Hun får høre at jeg lenge har gått hos en annen psykolog (min psykolog), men at mine tanker og følelser om behandlingshyppighet ikke blir vektlagt. Jeg forteller at det gjør meg vondt og at det går sterkt ut over min arbeidsevne og min evne til å ta meg av barna mine som alle trenger støtte, samt foreldrene mine som også er helt avhengig av meg. Det ene barnet mitt har en funksjonshemming og trenger svært mye støtte og bistand. Psykologen jeg oppsøker forteller at jeg burde fortelle at jeg har vært hos henne «hun kommer ikke til å svikte deg» sier hun. Jeg stoler på henne, hun har mange gode argumenter som gjør at jeg burde stole på det hun sier.
Jeg forteller videre. Reaksjonen var ikke som jeg ble fortalt. Min psykolog spør om å få lov til å ringe terapeuten jeg har tatt kontakt med, jeg blir redd og sier nei. Jeg er redd for at det skal tas bestemmelser og beslutninger over mitt hode.
Psykologen jeg oppsøkte forteller meg at det blir en nesten umulig oppgave for henne å starte med meg når jeg har vært så lenge hos den andre (min psykolog).

Unåde
Jeg kom i unåde hos min psykolog. Jeg hadde begått kardinalsynden. Jeg hadde tatt kontakt med en annen uten at hun visste det. Hun gjør kort prosess og forteller hva hun tenker og mener. Det vurderende blikket hun hadde da hun bestemte seg for hvor mange timer hun skulle gi meg avslutningsvis har brent seg fast i hukommelsen. Hun ga meg tre timer, inkludert en av disse med min «partner», «Jeg orker ikke mer» sa hun. Hun orket ikke mer.
Jeg forsto det dit hen at jeg hadde vært et ork. Hun forsterket det jeg følte og fryktet. Jeg tenker på de uendelig mange timene jeg har tenkt og grublet på hvordan jeg skulle få en form for anerkjennelse hos henne. Høre henne si at jeg jobbet godt, at jeg jobbet hardt, at jeg var en person hun ville satse på. Jeg ville så ekstremt gjerne være den flinke, men jeg ble kanskje ikke bedre enn middelmådig eller dårlig for henne.
Hun «vil ikke være med på å traumatisere meg». «Det er for stort, det er for vanskelig». Det er naturlig at det blir stort og vanskelig når det mangler kontinuitet. Det er naturlig at det blir vanskelig når det som skjer i behandlingen er på hennes premisser og stort sett på hennes premisser – alene. Jeg undrer på hvor bevisst hun var på at hennes steile holdning til meg satte meg i en traumatisk situasjon. I en av de siste samtalene nevnte hun nettopp dette med traumatisering, jeg antar da at hun visste, men at hun likevel tok et bevisst valg om å holde meg borte. Det som ble for stort og for vanskelig var en innstilling til meg som ville innebære at hun var et medmenneske. Jeg undrer på om hun reflekterte over de sårene som dette påførte meg, jfr. hennes; «hun vil ikke være med på å traumatisere meg. Jeg undrer på om hun tenkte på hva det innebar for mine nærmeste. Hele min skjøre, skjøre verden stoppet opp og gikk i stykker.

Ni års terapirelasjon er over på ett øyeblikk
Ni års terapirelasjon er over på ett øyeblikk. Jeg undrer på hva slags terapi som har blitt brukt. «Du må ikke tro at du får noen flere timer her hvis du er suicidal» sa hun ved en tidligere anledning, «Du kan ikke true deg til behandling». Jeg hadde det svært dårlig psykisk og ble møtt på denne måten. Det smertet enormt. Jeg opplevde det som om hun ga uttrykk for at jeg prøvde å manipulere henne. Det gjorde fryktelig vondt, jeg som aldri har manipulert noen og som er noe av det redeligste som finnes, satt igjen med den følelsen overfor egen behandler. Å si den slags til en person som er så ordentlig som meg virker enormt sårende. Var jeg suicidal holdt jeg dette for meg selv, dette er et tema som trenger tett oppfølging, og denne oppfølgingen hadde jeg ikke. Suicidalitet frambringes av frykt, sjelelig smerte og håpløshet over lang tid. Jeg undrer på hvordan de klarer seg i livet, de personene hun sier det samme til (om suicidalitet) som hun sa til meg. Tilfriskning kommer gjennom det som skjer alt for sjelden; hjelpere som kommer i møte, som tilpasser hjelpen til pasientens forutsetninger. Jeg har ofte ønsket å avslutte livet, men det har jeg ikke fortalt. Jeg har vært usikker på om denne tilstanden skyldtes bruk av medikamenter eller livsomstendigheter. En bivirkning med medikamenter kan være økt risiko for suicidalitet, angst og forsterkning av depresjon. Ordene treffer meg hardt, verdigheten min synker, det lille jeg har av selvtillit og selvrespekt forsvinner, jeg ba i det stille til Gud om at han måtte holde en hånd over meg. Han hørte meg ikke. Ordene hennes gjorde meg gradvis suicidal, jeg bruker mye og lang tid på å skrive lange avskjedsbrev til hver enkelt av mine nære. Jeg legger brevene i en egen konvolutt, innelåst i et skap, på arbeidsplassen min. Jeg vet at dette skapet blir åpnet dersom jeg går bort. Jeg vil ikke at de skal miste meg uten å vite hvorfor. Til slutt ber jeg Gud om at han skal få hjertet mitt til å opphøre å slå – han hører meg ikke. Jeg påbegynner en detaljert plan, plan for hvordan jeg på en best mulig skånsom måte, skånsom for mine nære, kan avslutte livet. Jeg finner løsningen, men utsetter og utsetter. Straffet hun meg fordi jeg påpekte ting? Hvis hun tenkte at jeg var suicidal, hvordan kunne hun da la det gå flere uker mellom hvert møte – er det da mulig å tro at man blir tatt på alvor og betyr noe som menneske? Er man sitt ansvar bevisst når man møter mennesker i en så avkledd og sårbar situasjon og lar det gå uker mellom hver gang? Jeg undret og undrer på om dette er forenlig med helsepersonell loven? Jeg kan ikke tro at alt hun har sagt, som jeg har reagert på, har blitt sagt i affekt fordi hun har blitt provosert av meg.

Svar fra en annen psykolog
Ett år etter at jeg hadde vært i samtaler med den andre psykologen skriver jeg til henne og forteller om utfallet av min terapi. Hun skriver tilbake «….det jeg vil formidle tilbake til deg, er at jeg synes det er veldig trist at du skulle oppleve dette. Det andre jeg vil si, er at jeg håper du kan ta til deg, at uansett hva som har skjedd av krenkelser, har du et valg i livet, hvilket spor du velger å gå inn i. Jeg skriver ikke dette som en lettvint belæring, men et velment råd.»
Jeg syntes svaret var underlig og vanskelig å forstå, jeg vet at hun har personer i terapi som hun svært gjerne vil skal komme ofte. Dersom det er slik at «alle har et valg i livet» synes det vanskelig å forstå at det er behov for denne type terapi.
Har somatiske sykdommer høyere verdi og høyere anseelse?
Det synes som om intensiv terapi ved sykdomsoppblomstring er personavhengig og ikke lidelsestrykk avhengig. Det fungerer ikke på dette viset for personer med somatiske sykdommer, har somatiske sykdommer høyere verdi og høyere anseelse? Er det slik at terapeuter kutter ut pasienter de anser som brysomme? Er helsepersonell loven uten betydning for denne yrkesgruppen? Tenker de på at den som er skjøvet ut står igjen med en stor sorg, en sorg som man ikke kan dele med noen og som man selv ikke klarer å håndtere. Det er ingen ting som kjennes mer dyrebart enn å kjenne seg ønsket av en person man føler er viktig for en. Jeg kan fornemme følelsene til de hun har en ekstra omtanke for og jeg kan fornemme følelsene til de hun ikke har den samme omtanke for, de hun kanskje syntes er litt strevsomme og ynkelige. Den siste gruppen vil antagelig streve resten av livet, den første gruppen vil sannsynligvis lykkes med livet.
Samarbeid helsepersonell i mellom?
Hun spurte av og til om jeg hadde vært hos legen min. Jeg torde ikke spørre om hvorfor hun spurte og hun utdypet det ikke. Hos legen min ble jeg spurt om jeg var hos psykologen min. Jeg bekreftet dette, men utdypet sjeldent nærmere. Jeg undrer på om de begge antok at den andre ivaretok meg.

Omsorg
«Det er ingen som har brydd seg så mye om deg, som jeg har», sa jeg. «Jo det er det», svarte hun. Hvordan kunne hun vite hvor mye jeg hadde brydd meg om henne og hvordan kunne hun vite hvor mye andre pasienter hadde brydd seg om henne? Jeg tror ikke det er mulig å bry seg mer om henne enn det jeg gjorde. Hvordan kunne hun vite hvorfor jeg var så sikker og hvordan kunne hun være så sikker på at andre pasienter hadde brydd seg like mye om henne som jeg hadde gjort?
Forslag til videre behandling
Hun skrev i sin epikrise at jeg trengte oppfølging fra lege for bl.a. utredning av alternative behandlingsopplegg «Jeg tenker i særlig grad på parterapi, eventuelt gruppeterapi». Til tross for at hun visste at mitt forhold til min partner var avsluttet, kom hun med uttalelser i epikrisen som tilsynelatende kunne virke som hun ikke hadde oppfattet at vi ikke var et par. Jeg undrer på om hun forsto at det hun muligens prøvde å oppnå fikk helt motsatt virkning. Hun foreslo eventuelt gruppeterapi. Jeg klarer ikke å stoppe og tenke på dette. Ut fra sitt kjennskap til meg må hun ha visst at gruppeterapi ville være feil. Hun må ha hatt kjennskap til at jeg ikke kom til å dele mine opplevelser med andre personer og hun må ha hatt kjennskap til at gruppesammenhenger er for meg en stressbetont og svært utmattende aktivitet.

Medmenneske?
«Jeg kommer ikke til å være hverken mor eller søster, det kommer aldri til å skje», sier hun. Ordene stikker – hva vil hun formidle? Jeg forstår ikke hva hun vil formidle og hvorfor hun sier dette. Jeg ville aldri betrodd en mor eller søster det jeg hadde betrodd henne, dermed ville
21
jeg heller aldri forventet at en mor eller søster skulle hatt en væremåte overfor meg som var tilpasset mine utfordringer. Jeg undret på om denne måten å uttrykke seg på er en psykolog verdig. Jeg våger ikke å spørre om hva det er hun egentlig prøver å fortelle. Jeg skammet meg over at hun kanskje skulle se «den lille jenta» i meg, ei lita jente i meg som er et voksent menneske. Jeg forventet aldri at hun skulle være mor eller søster, jeg forventet et medmenneske. Jeg sa en gang til henne at jeg var redd for at hun skulle svikte når det gjaldt. Svaret hennes var at «Det skulle hun ikke, hun var jo et medmenneske også». «Jeg føler meg litt lurt», sa jeg ved en anledning. «Jeg tror du føler deg veldig lurt», svarte hun. Hva jeg følte meg lurt av ble det ikke snakket om og jeg vet ikke hva hun tenkte jeg følte meg lurt av.

Blasert?
Det kreves stort mot å spørre henne om ting hvor hun må bruke tid på å utdype, ting som utfordrer komfortsonen hennes og det kreves stort mot å si henne i mot. Hun er en autoritet og jeg kjenner en frykt for autoriteter. Selv har jeg den grunntanken at dersom man kan bringe lys inn i andres liv vil man også få et bedre liv selv. Har hun en annen grunnforståelse? Jeg undrer mye på hva hun selv har kjent av lidelse, kamp, sorg, tap, traumer, nederlag og tapte håp. Jeg undrer på om man blir blasert i dette yrket. Jeg undrer på om hun tenker på hva jeg tenker. Jeg undrer på hva hun kjenner på av egen samvittighet. Jeg har et umettelig behov for å få vite, men svarene sitter hos henne. Hun tok tilsynelatende ikke mitt hint om at hun kunne, hvis hun ville, være den ene som utgjorde en forskjell for meg. Å være raus, varm, litt usikker og sensitiv gjør ikke at man mister troen på den som har sitt arbeid som profesjonell. Det er skråsikkerheten som lammer og fjerner håpet man klamrer seg fast til.
Gjennom årene tok jeg aldri kontakt for å endre en timeavtale dersom det skulle vise seg at timen passet dårlig. Jeg var redd hun skulle tro at jeg ikke var interessert i henne, samt at jeg var redd det skulle gå mange uker før jeg fikk en ny time.

Den intense psykiske smerten
I april 2014 er det to år siden hun sendte meg bort, smerten er like sterk, like intens og like påtrengende som den var den gang. Den følger meg hele tiden og går svært hardt ut over arbeid, barna mine, barnebarna mine, foreldrene mine, venner og partner. Jeg isolerer meg, vil ikke at andre skal se hvor vondt jeg har det. Jeg vil ikke at andre skal vite at jeg har blitt sendt bort av en psykolog. Andre kan tenke: «Når en psykolog kan, kan også jeg.» Jeg lurer på om Gud har en plan med meg, at planen er at jeg ikke skal få oppleve det gode, at jeg rett og slett ikke har gjort meg fortjent til det. Men hva med barna mine, barnebarna mine og foreldrene mine, hvorav den ene forelderen er hundre prosent hjelpetrengende, eller min «partner» for den saks skyld, skal heller ikke de få oppleve å ha det godt. Har Gud en slik plan for dem også? Jeg forstår hverken Gud eller mennesker.

Detaljer
Jeg husker det meste av hva som er mulig å huske av detaljer: uteområdet, trær, blomster, busker, nabohus, postkassen – som den gang ikke var sikret med lås, detaljer ved selve huset, inngangsparti, dørskilt, dørhåndtak, inngangsdør, gang, kontordør, lamper, stoler, krakk, bord, skrivebord, telefonen og lyden av denne, bokhyller, bøker og tittelen på disse – det lå ofte faglitteratur på skrivepulten hennes, jeg observerte ikke noe som var relatert til min problematikk. Jeg husker hva hun hadde i vinduskarmene. Jeg husker klokke, overhead, veggpynt, gardiner, veggfarge, gulvmaterialer, de ulike luktene i rommet fra gang til gang. Kleenex esken som stadig var byttet ut. Vinduet som sto på lufting. Angsten som kom umiddelbart når hun ikke befant seg på kontoret. Tiden og stillheten som føltes som timer når man ventet. Jeg husker savnet av en avis eller magasin å titte i mens jeg ventet. Jeg husker skrittene fra henne før hun åpnet døren, jeg husker den vennlige og innbydende stemmen når hun kom til syne. Jeg husker ansiktsuttrykk, kroppsholdning, stemmen, håndskriften. Jeg husker hvor hardt jeg tok meg sammen for at hun ikke skulle synes at jeg var ynkelig. Jeg husker smerten når hun avslo å gi av sin tid. Jeg husker hva hun sa når timen var ferdig. Jeg husker skuffelsen når hun snudde seg bort allerede før jeg var ute av døren og følelsen som kom umiddelbart når hun snudde seg bort.

Mitt elskede barn
Min funksjonshemmede sønn er svært intelligent og han er alltid til stede der jeg befinner meg. «Mamma nå piper du igjen», sier han. Jeg legger ikke merke til det selv, jeg ynker meg uten å være klar over det. Jeg ser smerten og redselen i ansiktet hans. Han er redd for å miste meg. Jeg kan ikke annet enn å forsikre ham om at jeg kommer til å leve, leve til jeg blir hundre år. Han tar lykkelig i mot mine forsikringer. Han har vært en skoleflink ungdoms skole gutt som har ligget på 5 og 6 i karakterer, han klarer ikke lenger å holde dette nivået og har falt flere karakterer ned, han har det for vanskelig og tungt i livet sitt. Når en mamma går i stykker forplanter lidelsen seg til dennes barn.

Foreldrefungering
Foreldrefungering påvirkes av barnas og egen psykiske helse. Jeg har mistet evnen til å være i
et støttende og positivt samspill med barna mine. Foreldreegenskaper er ikke stabile. Som mor blir man aldri gladere enn sitt tristeste barn, man blir fanget i en ond sirkel hvor den ene påvirker den andre. Når man rammes av sykdom og problemer skjer det ofte et brudd i kommunikasjonen i familien. Man strever med å finne passende ord og beskrivelser for sine problemer. For min del har det å skulle formidle ting til barna vært svært utfordrende. Jeg har ikke klart det. Jeg har vært redd for at barna ville få det enda vanskeligere. Alle hjemme er ofre. Ofre som vender seg mot hverandre er smertefullt for alle.

Terapeutisk selvtillit
Jeg beundret hennes store selvtillit. Den føltes utenomjordisk. Jeg har aldri møtt et menneske som har uttrykt en slik urokkelig tro på egne vurderinger. Den var nesten for god til å være sann. Jeg undrer på om hun følte en suveren uovertruffenhet. Jeg klarer ikke å stoppe og gruble over hva det skyldes og leter etter mulige forklaringer, de svarene får jeg ikke. Jeg undrer på om lange helsefagutdanninger i seg selv gjør at disse personene ser på seg selv som en egen elite og vi som ikke har lykkes like godt i livet, vi blir sett ned på. Jeg undrer på hva hun hadde tapt ved å være mindre steil mot meg. Jeg undret på om hun skjønte hvor smertefullt det opplevdes å gå flere uker i påvente av oppfølging. Hun var en mester med ord, man kan lett stå fast i møte med myndighetspersoner med slike gode taleegenskaper.

Brev til psykologen
Noen måneder etter at hun avsluttet meg skrev jeg et langt brev til henne hvor jeg takket for min tid med henne. Jeg hadde et stort behov for å uttrykke at jeg hadde mye, svært mye å være takknemlig for, for det hadde jeg. Vi hadde hatt mange gode og berikende samtaler. Jeg forstår ikke hvordan hun som menneske og fagperson bare kunne sende meg på dør. Så hun ikke mine kvaliteter som menneske? Jeg undrer på om hun egentlig drev en mental lek med meg?
Jeg skrev også at jeg ikke hadde det bra og hadde utviklet tilleggsproblemer. Jeg forventet ikke å høre fra henne, det gjorde derimot de få jeg hadde betrodd meg til, de ble mildest talt bestyrtet over at hun ikke ga lyd fra seg. De lurte på seriøsiteten hennes og hennes forhold til helsepersonell loven. Etter hvert kjente jeg også selv på følelsen av at jeg ble behandlet som luft, det smertet formidabelt med tanke på hennes yrke. Det ligger en enorm makt i taushet.

Arbeidsgiveren min kalte meg inn til et møte på høsten, «Det er mange som er bekymret for deg, deriblant jeg». Arbeidsgiver vil at jeg skal ha psykologisk hjelp «Jeg ser at du trenger det». Jeg fortalte at jeg hadde vært i behandling over en lengre periode, men av terapeuten hadde valgt å avslutte denne. Jeg fortalte at jeg hadde skrevet et takkebrev til henne der jeg også hadde fortalt at jeg ikke hadde det bra. Arbeidsgiveren min ble sint, svært sint over hennes manglende respons Jeg tok psykologen i forsvar, jeg kjente et sterkt behov for å bre mine vinger rundt henne – beskytte henne for den andres grusomme ord. «Du får IKKE lov å forsvare en behandler som ikke bryr seg om deg» sier hun. Den andre var rå og nådeløs på mine vegne. Jeg fortalte ikke hvilken psykologspesialist det var, jeg ønsket å skjerme henne. Jeg kunne ødelagt for hennes karriere ved å fortelle navnet hennes. Arbeidsgiver tok kontakt med min fastlege og ba om henvisning til behandling på sykehus. Sykehuset avslo søknaden om behandling.

Jeg undret på om hjertet hennes ble forvandlet til stein ved å høre eller lese mitt navn. Den lille energien, som jeg faktisk egentlig ikke har, bruker jeg til å undre på dette.
Jeg undrer på hvordan hun klarer å jobbe ufortrødent videre i full stilling når hun vet at det er minst ett menneske hun har gjort stor skade på.

Julehilsen
Julen 2012 sendte jeg en julehilsen til henne, i tillegg til hilsen skrev jeg at jeg ikke hadde det bra. I min aller siste samtale med henne ga hun uttrykk for at døren inn til henne ikke var lukket for godt. Hun svarte på tekstmelding etter arbeidstidens slutt siste dag før hun tok juleferie. «Jeg forstår av ditt julekort at du ikke har det så bra med deg selv og at du har behov for terapi igjen. Det er veldig vanskelig å formidle ting ordentlig pr SMS, men et forslag kan være at jeg blir med deg til en samtale hos din fastlege på nyåret, der vi sammen kan prøve å finne fram til alternative behandlingsmuligheter. Det er mulig at X (partner) også skulle være med i tilfelle.». Jeg svarte henne at jeg skulle ta kontakt når ferien var over. Jeg hadde før denne meldingen allerede avtalt en time med legen min og viste meldingen fra henne til ham. Han oppfattet meldingen fra henne som at hun var lite interessert i meg og ønsket derfor ingen trekantsamtale. Jeg hadde ingen ting å stille opp med mot hans ord. Jeg ga ingen tilbakemelding til psykologspesialisten, jeg ville ikke fortelle hva fastlegen min hadde ytret. Jeg hadde ikke større verdi enn at hun lot vær å ta kontakt når hun ikke hørte mer fra min kant. Følelsen av å være betydningsløs for henne har fått manifistert seg. Det er svært vondt å oppleve dette av en som lever av å bidra til at mennesker får bedre helse. Omtanke og omsorg har en enorm helbredelses effekt. Man adopterer avvisningen og begynner å avvise seg selv. Livet er kort. Det finnes ingen tid for å ha noe usnakket. Jeg tenker at hun er av en annen oppfatning.

Utilgjengelig
I den siste timen vi hadde sa hun at døren hennes ikke var lukket for godt. I ettertid forstår jeg at dette ikke var oppriktig ment. Smerten det gir når jeg ser hvor utilgjengelig hun har gjort seg er stor og vedvarende. Jeg undrer på om det er etisk forsvarlig, jeg undrer på om hun har utført sitt arbeid i samsvar med kravene til faglig forsvarlighet og gitt den omsorgsfulle hjelpen som skal forventes av helsepersonell, jfr helsepersonelloven. Jeg undrer på om hun fatter omfanget i hva det gjorde og gjør med en sårbar person å bli neglisjert av en person man har betrodd sårbarheten sin til. Jeg undrer på om denne neglisjeringen er forenlig med helsepersonell loven. Jeg undrer på hvordan man klarer å jobbe som terapeut når man vet at man har forvoldt smerte på pasienter man tidligere har hatt.

Avslag
Jeg har i 2013, to ganger, blitt søkt inn til individual terapi ved lokalt DPS, i søknaden ble det bl.a. påpekt behov for behandling i forhold til konsekvenser for min funksjonshemmede sønn, jeg fikk avslag begge gangene. At helsen går ut over barna/barnet ser ikke ut til å bli vektlagt. Det at hun ikke ønsket å bruke ressurser på meg genererer tanker om at heller ingen andre ønsker å bruke ressurser på meg. Dersom andre skulle bruke av sine ressurser vil samfunnsregnskapet forbli det samme. Jeg vet ikke hvor stor og alvorlig en lidelse må være før det kvalifiserer til hjelp. Etter dette skrev jeg et brev hvor jeg ba om begrunnelse for avslag, samt at jeg ba om utskrifter av hva de har av journalopplysninger om meg i sitt arkiv (dette har jeg rett på, jf. pasient- og brukerrettighetsloven). Jeg fikk aldri noe svar og har ikke orket å be om dette på nytt. Sett fra helsevesenets side er det ingen ting med meg som berettiger til helsehjelp. Det smerter langt inn i sjelen. Jeg som ville være flinkest, være best, er ingen ting. Skammen, ydmykelsen og nedverdigelsen føles stor. Man skammer seg over å være seg, man skammer seg over sine egne reaksjoner. Etter hvert kjenner man på en skam ved rett og slett bare det å eksistere. I epikrisen/uttalelsen fra min psykolog står det: «Hun kan i perioder preges av selektiv og fragmentert hukommelse og har lett for å fokusere på negative opplevelser». En slik uttalelse er med på å fremme dårlig psykisk helse for den som blir framstilt på denne måten. Jeg undrer på om dette var i tankene hennes når hun skrev. Jeg undrer på hva hun ville oppnå ved å skrive dette. Jeg som svært sjelden sier noe dårlig om andre mennesker har fått ord på meg som en person som har lett for å fokusere på negative opplevelser. Forsto hun ikke at det betydde at jeg hadde ting som lå og gnagde? «Mye kan tyde på at hun tolker og oppfatter ting ut fra mistenksomhet, sårbarhet og tvil vedrørende egenverdi. Samtidig er hun svært redd for å såre/være til belastning, noe som kan medføre utydelighet vedrørende egne følelser, grenser og behov.» Videre skriver hun: « Hun preges av dypt forankret verdiløshet, noe som bl.a. medfører sterke sensurerende krefter i forhold til bekreftelse fra andre. Dette mønsteret medvirker til betydelig sårbarhet i forhold til avvisning/kritikk». Jeg undrer på om hun reflekterte over hvordan hun selv fremsto overfor meg? Jeg undrer på om hun kunne se det jeg følte og opplevde; at hun framsto som hard og avvisende.

Kunnskap om depresjon?
Jeg undrer på om hun har kunnskap om hvordan depresjoner kan virke på sjelen. Vi snakket ikke om hvordan depresjoner kan komme til uttrykk.
Hun skrev at jeg er mistenksom. Hvordan kunne hun synes det var rart at jeg var mistenksom med den avvisende holdningen hun hadde til meg? Dette var hennes subjektive meninger. Det er skrevet lite om bakenforliggende og eventuelt utløsende årsaker til adferden hun beskriver. Det skrives ingen ting om at symptombildet har vært sammensatt og varierende, avhengig av livssituasjon og livsbelastninger og at dette kan ha virket negativt på min tilstand og fungering. Det er overfor lege gitt minimalt med opplysninger om hvilke undersøkelser, vurderinger og avveininger som ligger til grunn for uttalelsene.

Hun har ikke skrevet noe om at jeg har opplevd store traumer, noe jeg faktisk har gjort. Hun visste at jeg ikke hadde fortalt andre enn henne om dette. Mine opplevelser er alvorlige kriminelle handlinger begått mot meg – og det er ikke nevnt med et ord. Hva ville hun oppnå ved ikke å skrive noe om dette?
I følge epikrise er det ikke mye ved meg som tilsier at jeg har noen kvaliteter eller har behov for behandling. Epikrisen kan ikke brukes som et hjelpemiddel for en lege som trenger opplysninger om meg. Det er skrevet svært lite som gjør at andre kan dra nytte av det som er skrevet eller få inntrykk av at jeg trenger behandling. Jeg har blitt en svarteper. Jeg undrer på hvorfor mine reaksjoner i forhold til avvisning ikke ble gjenstand for større terapeutisk nysgjerrighet enn det jeg opplevde.
Følgeskader av utstøting
Utstøting kan være smittsomt, Jeg klarer ikke å ta kontakt med personer som har sin levevei av å hjelpe, for hvordan skal jeg kunne klare å stole på disse? Jeg er redd for at jeg aldri skal få oppleve annet enn avvisning. Hvem vil ha i behandling en person som blir framstilt med til dels negative personkarakteristikker?
I epikrisen skriver hun om parforholdet mitt og refererer til avsluttende trekantsamtale: «..X kunne oppleve at individual terapi kunne medvirke til distanse i parforholdet. Hun la ordene i munnen på ham og gjorde dette til en sannhet som hun skriver i sin epikrise. «Jeg rådet til å vurdere parterapi med hovedfokus på kommunikasjon/nærhet og konstruktiv problemløsning.» Smerten min ved å lese dette er stor. Videre: «Det er grunn til å anta at individual terapi kan ha medvirket til økt distanse og begrenset åpenhet i forhold til hverandre.» Avstanden mellom oss ble større og større på grunn av min såre relasjon til henne, noe som tok enormt med krefter. Avisning av en så viktig person som en psykolog forplanter seg i alle ens relasjoner. Selv om hun visste at jeg var i et vanskelig forhold trakk hun inn i epikrisen hva hun oppfattet i siste fellessamtale med min partner hvordan han som person opplevde terapien. Ydmykelsen jeg kjenner ved det hun som psykolog skriver om meg, uten å skrive forklaringer om hvorfor hun mener som hun gjør, er sterk. Det føles vanskelig å skulle møte opp hos min fastlege. Jeg tenker at hennes epikrise har påvirket hans forhold til meg. Jeg som ville være best er redusert til ingen ting. Jeg beskjemmet meg over å gå til psykolog, både overfor lege, psykolog og andre personer. For meg betydde det at jeg som er en voksen person, ikke var «voksen» nok til å takle livet. Den vellykkede er selvforsynt og selvstendig i ett og alt, å avsløre noe annet blir definert som svakhet.

Pasient eller klient?
Hun brukte begrepet klient som på latin er betegnelsen på en person som stiller seg under en mektig manns beskyttelse. Det blir da gitt en opplevelse av at behandler ikke er underlagt helsepersonelloven. Jeg undret på hvorfor hun ikke brukte begrepet pasient som bl.a. har betydningen «som lider» eller «lidende». Hun hadde avtalehjemmel med et helseforetak, noe som betød at de som gikk hos henne fikk dekket størsteparten av sine utgifter gjennom HELFO (helseøkonomiforvaltningen). Er man da ikke som pasient å regne? Betyr dette at det er de som er mest ressurssterke, pågående og kompetente som kommer fremst i køen hos hennes? Betød det at hun ikke så de som gikk hos henne som pasienter og at helsepersonell loven ikke er gjeldende sett med hennes øyne?
«To minutter på overtid»
Hun kom sjelden ett minutt før tiden, når klokken passerte slutt tidspunkt kom ofte ordene «to minutter på overtid». Denne setningen kommer til meg daglig, jeg undrer på hva det var hun ville formidle? Jeg undrer på om hun poengterte at hun ikke fikk betalt for disse «to minuttene» og derav ville
skape en vond følelse i meg. Jeg prøvde så godt det lot seg gjøre å holde følelsen av å være på et «samlebånd» på avstand, men det lot seg vanskelig gjøre med slike uttalelser.
Jeg kjenner en stor sorg – en stor og lammende sorg over alle de årene jeg ventet på noe som ikke skulle komme til å skje – få oppleve det som min nære venninne har opplevd og opplever, at hun skulle si: dette trenger du, ring meg, send meg epost, sms hvis du trenger å snakke med meg tidligere (enn avtalt), og jeg finner et tidspunkt til deg (navn). Man kjenner sterkt på smerten ved at venner blir ivaretatt på denne måten, mens man selv blir skjøvet lenger og lenger ut på sidelinjen. Jeg har innsett at det ikke er pasientens smerter og problemer som er avgjørende for hvor vidt psykologer med driftstilskudd beholder og behandler pasientene de har tatt inn, men psykologens egen personlige interesse for hver enkelt pasient, uavhengig av pasientens psykiske smerte. Samfunnskostnadene ved utelatt behandling later ikke til å bli tatt med i betraktningen. Jeg klarer ikke å stoppe å tenke på om det samme hadde skjedd dersom jeg hadde hatt en somatisk sykdom. Er jeg en del av et sorteringssamfunn eller er det Vår Herre som straffer meg i alle ledd?
Noen av mine tilbakemeldinger til henne ble sett på som negativt fra hennes side. Jeg undret på om stolthet gjorde at hun ikke orket å se seg selv med mine øyne. Jeg undret på om det hadde sin årsak i høy selvtillit. Private psykologer har mulighet til å jobbe år etter år uten at noen ser dem i kortene. De har mulighet til å arbeide uten at noen korrigerer dem.

Et lukket helsevesen
Nedlatenhet overfor personer med psykiske lidelser er høyst reell. Helsevesenet er lukket. Jeg har tapt muligheten til å få offentlig helsehjelp. Sår som ikke heles blir sittende i ryggmargen, de «smerter» livet ut og sprer seg til omgivelsene; til barnebarn, barn, foreldre, partnere og venner. Jeg, den flinke, den seriøse, den etterrettelige, den disiplinerte, den pliktoppfyllende, den som tenker konsekvenser i det meste av det jeg foretar meg, den som vil og gjør andre vel, er gjort til svarteper for en hel del helsepersonell. Det føles vondt. Det var ikke disse ekstreme smertene jeg så for meg å skulle oppleve når jeg i sin tid søkte helsehjelp. Feltet psykiatri blir fortsatt sett ned på, også blant de som jobber innen dette fagfeltet. Man kan høre, på en nedlatende måte, at den eller den har vært i psykiatrien så og så lenge. All tausheten, all utestengningen har medført at jeg ikke våger å be om helsehjelp, hverken for meg selv eller mine nære.
I mange år, fra jeg var ung til langt opp i voksenårene hadde jeg et ønske om å utdanne meg innenfor psykologi. Ønsket ble aldri til virkelighet, helsen min var ikke god nok.
Jeg var i sin tid naiv og trodde at terapi handlet om å erfare gode handlinger. Det er vanskelig å tilgi seg selv for den slags naivitet.
Jeg trodde at psykologer hadde valgt sitt yrke ut fra en sterk indre overbevisning eller kall. Jeg er selv samvittighetsfull og etterrettelig i det jeg foretar meg og tok det som en selvfølge at personer som jobber med helseproblematikk er det samme. Nå vet jeg ikke lenger. Jeg har forstått at psykologer med driftstilskudd velger hvor ofte pasienten skal få komme ut fra sin egen interesse for pasienten og ikke ut fra hva hver enkelt pasient trenger av behandling. Det er sårt å vite at denne grenen innen medisinen ikke har kommet lenger. Det betyr, slik jeg ser det, at det ikke er kunnskap og vitenskap som ligger til grunn for hva slags behandling den enkelte pasient får, men den enkelte terapeuts interesse for den enkelte pasient. Jeg har fått høre: «Du må bare glemme». Jeg spør meg selv hvordan det lar seg gjøre. Jeg ber til Vår Herre om dette, men jeg blir ikke bønnhørt. Sårene sitter i kropp og sjel. Hva har de opplevd i livet, de som sier slikt? Er noen av oss mennesker så enkle at vi bare kan skyve bort vonde ting og «bare glemme»?
Jeg hører ordene: «Noen er fornøyd med å komme to ganger i året», underforstått; Du som får lov til å komme hit oftere enn dette har ikke noen grunn til å være misfornøyd.

Arbeid
Jeg arbeider i offentlig forvaltning – hennes navn dukker opp for meg i jobbsammenheng – dette er langt over min tålegrense for hva jeg holder ut. Kroppen min begynner å skjelve ukontrollert når hennes navn dukker opp og gråten og kvalmen kommer snarlig – dette er gråteanfall som varer i mange timer. Jeg kan ikke si opp arbeidet mitt, jeg er i en alder hvor jeg med lite sannsynlighet er interessant for en annen arbeidsgiver. Jeg er også i en situasjon hvor jeg ikke vil klare å være i en jobbsøkings prosess.
Hva gjorde jeg galt?
Jeg kledde meg naken – gjorde meg sårbar. Jeg vet ikke hva annet jeg kunne ha gjort, jeg har ikke nok forutsetning til å forstå hvorfor ting ble som det ble. Jeg har et enormt behov for å få vite. Jeg vet svært godt, akkurat som psykologer, at veien ut av et mørke krever gode relasjoner. Jeg klarer ikke å slutte å gruble på hva det var jeg som pasient underveis gjorde galt.

Tap av sosial kompetanse
Jeg er i utgangspunktet en ressurssterk person med gode intellektuelle evner som fungerer godt når jeg opplever trygghet, støtte og positiv respons. Jeg forsvant. Jeg som var full av kjærlighet til menneskene rundt meg, som hadde noen få, men gode venner, som var snill, omsorgsfull, engasjert og oppmerksom – jeg forsvant. Gradvis mistet jeg interessen for alt og alle som eksisterte utenfor mitt eget stadig mørkere hode. Etter hvert mistet jeg også barna, barnebarn, og de mistet sin mor og farmor. Jeg mistet vennskap, kollegaer, nærhet, Gudstro, muligheter, selvfølelse, tid, integritet, selvrespekt og helsevesen – jeg endte opp med et renomè som en person som blir ansett for å «ha en tendens til å ta opp negative opplevelser og oppfatte ting ut fra mistenksomhet». Merkelappen andre setter på oss påvirker hvem vi ender opp med å bli. Jeg orker ikke sosiale arenaer. Jeg klarer ikke å være sammen med noen hverken på arbeid eller fritid. Jeg klarer ikke å holde tråden i noe av det som skjer i et slikt samspill. Jeg kan heller ikke fortelle andre mennesker om hvorfor jeg sliter så tungt. Jeg vet heller ikke lenger hvordan jeg skal være i samvær med andre. Jeg hører hennes ord: «Du har jo en tendens til å idealisere» samt «… har en tendens til å ta opp negative opplevelser».

Smerten i det terapeutiske forhold
Jeg tror jeg er det man kan kalle en snill person, jeg er ikke ekkel mot noen, jeg er ikke infam mot noen. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at det er nettopp et slikt menneske jeg er. Følelsen av at jeg må være et dårlig menneske skyller ofte innover meg med stor kraft. Følelsene mine kjenner nesten utelukkende på smertefulle relasjoner, spesielt terapirelasjonen. Jeg har, etter råd fra henne, prøvd å gå langt ut i naturen for å hyle ut det vonde, det har ikke hjulpet. Jeg tenker at jeg har lov til å undre på om jeg hadde hatt det slik dersom jeg hadde blitt møtt med en annen tilnærming. Smerten man kjenner i det terapeutiske forholdet forplanter seg til alle andre forhold. Jeg undrer på om mine nære ville opplevd et bedre liv dersom jeg hadde fått en hjelp som var tilpasset meg. Man føler seg konstant på randen av sammenbrudd. Man holder det for seg selv, man har erfart at det ikke er noen steder man bør be om hjelp. Jeg sitter igjen som svarteper – med et inntrykk av at jeg knapt kan snakke om annet enn negative opplevelser. En slik uttalelse, fra en psykolog, er med på å forsterke en allerede dårlig psykisk helse for den som blir framstilt på en slik måte. Man tør ikke påpeke
mangler eller feil noen steder, man er redd for at konsekvensen blir avvisning og straff. Jeg burde skrevet søknader om hjelpetiltak til det offentlige på vegne av både min hjemmeboende og hundre prosent pleie- og hjelpetrengende mor og på vegne av min funksjonshemmede sønn som er i ungdomsskole alder. Jeg klarer ikke.
Det gir ingen trøst eller mening at jeg kan ha vært en trenings eller erfaringsarena for terapeutisk virksomhet. Noen av mine opplevelser har vært langt over min personlige tålegrense. Jeg vet ikke om hun oppfattet dette, jeg torde ikke fortelle av redsel for at hun ville stenge meg ute. Brått, hardt og uten forvarsel kommer min terapi og terapeut til meg til alle døgnets tider – det er vondt, det er fryktelig smertefullt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å lindre smertene. Selv etter nesten to år gjør det fortsatt så vondt at når jeg hører om personer som går i terapi så får jeg panikk, fysiske reaksjoner og begynner å gråte. Det virker som helt uoverkommelig å skulle leve med slike psykiske smerter resten av livet.

Forsvarlig behandling?
Har man fått forsvarlig og riktig behandling når denne behandlingen har satt så store og smertefulle spor at hver dag er en kamp for å holde ut?
Selvtilliten til terapeuten kombinert med min følelse, gjennom mange år, av å være avvist, noe som skyldes hennes avvisende holdning til behandlingskontakt, har satt varige og store sår. Jeg sovner til denne smerten, jeg våkner til denne smerten – hver eneste dag, året rundt. Jeg undrer på om hun vet hva slags pinsler hun har utsatt meg for.
At sorgen og smerten skulle ta meg så mye har jeg ikke forutsetninger til å forstå. Man sitter igjen med gråten – den stopper ikke opp. Gjennom årene har jeg brukt enormt mye krefter på å beskytte og skjerme mitt funksjonshemmede barn – dette er jeg ikke lenger i stand til – og det oppleves uendelig sårt at det jeg har lagt ned av tid og jobbet så hardt for, nå går totalt i oppløsning.
Jeg undrer på hvordan yrkesgruppen ser på det å velge bort pasienter til fordel for andre pasienter når konsekvensen for de som blir valgt bort kan være et vedvarende og lammende senket funksjonsnivå, med de konsekvenser dette også får for denne personens pårørende.
Påfyll av nestekjærlighet, vennlighet og tillit kan forandre hjernens grunnstemning hos den som ikke har fått det den trenger for å utvikle seg. Jeg undrer på hvor kjent dette er innenfor yrkesgruppen. Dannelse, utdannelse og regler kan gi retning på utøvelse av arbeidet, men dette forandrer lite, uten at det finnes nestekjærlighet.
Unicef sier noe, som treffer meg sterkt, gjennom «Du kan være den ene»: «Jeg orker egentlig ikke å leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det finnes noen som får meg til å føle meg annerledes? Tenk om en av dem som vet at jeg egentlig sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det, at de tåler svaret mitt og at de tåler meg? Kanskje det skjer en dag.»

Anne Haugen (pseudonym)
2014
Om bidragsyter: Mor til tre og bestemor til to barn.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.