Fra sandkorn til perle

Vinteren 2008/2009 fikk jeg mitt brutale og akutte møte med psykisk lidelse, på papiret er det diagnosen Dissosiativ lidelse eller med andre ord en type schizofreni. Jeg har i tiden med sykdom kjent på hvordan isolasjon, ensomhet, egen skam, utestengelse og på hvordan smerten av at venner og nettverk smuldrer bort kjennes i et allerede slitent sinn.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Lidelsen ble for meg totalt lammende og den ble en vanskelig og tung bør å bære. I tillegg måtte jeg kjempe for å bli sett og hørt av den ekspertisen som skulle hjelpe meg. Når jeg prøvde å fortelle om hvordan jeg opplevde lidelsen så fikk jeg beskjed om at jeg bare fantaserte og psykiater sa at lidelsen min måtte være rusutløst. Jeg protesterte høyt men det falt for døve ører, fagfolk hadde bestemt og avsagt dom- rusutløst psykose og schizofreni, i alle fall på papiret. Jeg kjempet lenge om forståelse, om selv å forstå hva lidelsen var. Jeg kjente veldig på følelsen som diagnosen gav, den ble som en tvangstrøye, der jeg som Linda mennesket forsvant, ble usynlig, ikke sett og hørt. Sykdommen overtok og fagfolk kunne stille sine diagnoser uten at mine ord ble tatt alvorlig. Jeg følte meg mistrodd som menneske og kampen var ensom og alene. Jeg kjempet for å holde hodet over vannet for ikke å la sykdommen sluke hele meg, jeg kjempet for å beholdet vettet og det var en tøff ensom kamp. Det var flere ganger jeg bare ville dø og en tid var mitt høyeste ønske døden, men jeg overlevde og vant. Kampen mot og for et bedre liv vil jeg fortelle litt om her.

Vilje til bedring og innsikt Jeg valgte etter en tid å slippe tak i dette som jeg anså som urett og vanskelige møter med psykiatrien og i håp om bedring tok jeg litt om litt tak i eget liv. Jeg sluttet å røyke etter 30 år, jeg reduserte brusdrikking, begynte å trene og gå tur, sluttet med sovemedisin, kom ut av isolasjon og ensomhet, prøvde å bygge nye nettverk og finne venner, endret kosthold og spise regelmessig, sørget for gode rutiner med nok søvn, gikk på foredrag av om og med mennesker med psykisk lidelse, meldte meg inn i kirkens kor, begynte å male og drive med annet hobby virke, jeg solgte mange malerier noe som igjen gav bedret selvtillit og til slutt endte jeg opp på MB-Programmet, 1 års studie som har ført til fast arbeid og inkludering. For meg handlet det om selvutvikling til tross for og på grunn av vanskelige dager, jeg begynte å jobbe mot å komme ut av gamle mønstre som ikke var bra, litt av gangen, steg for steg. Det var også viktig å komme ut ifra «komfortsonen», slik jeg ser det i dag var det den eneste vei til utvikling for meg, kanskje den vanskeligste vei å gå hvor hvert lille steg kjentes som fjell besteget, men likevel den veien som førte til bedre dager og lettere vei over tid. Jeg grep også tak i tankemønstre og analyserte tanker og følelser, undret meg over hva stemmene og synene prøvde å si meg uansett hvor «PSYKT» det virket. Det var som om jeg måtte forstå det indre landskap og kampen jeg kjempet i mitt sinn for å komme videre. Jeg undres om hvorledes det kunne endt om jeg i «feil» psykiater eller psykologs hånd hadde havnet, jeg mistenker at jeg kunne endt opp sterkt medisinert og det en kaller «kjemisk lobotomert», uten kapasitet til kognitivt å kunne resonere selv. Jeg tror jeg har klart å knekke litt av egen kode gjeldende helheten mellom kropp, sjel og ånd og ser nå veien gått som min livsoppgave, åndelig oppvåkning og utvikling istedenfor sykdom, i noens teoribok er nok dette også beskrevet som ganske typisk for lidelsen, men min tro uansett.

Teori om egen lidelse Jeg hadde aldri hørt om Alkymi da en av mine «stemmer» sier noe om Alkymiens fall. Jeg går inn å googler ordet og finner en del av min egen sannhet om reisen jeg har foretatt i mitt indre og i mitt sinn i disse årene. Definisjonen av Den Sanne Alkymist er som ifølge det store Norske Leksikon i virkeligheten en indre psykologisk prosess der målet er å finne åndelig bevissthet eller om du vil «de vises sten» for å sitere Carl Gustav Jung: For å forstå dette må vi ha innsikt i Alkymiens psykologiske hemmeligheter. Det er antagelig sant dette de gamle mestrene sa «at bare den som forstår stenens hemmelighet forstår alkymiens språk» Det er lenge blitt hevdet at denne hemmeligheten er renspikket tøv og ikke verdt å undersøke videre. Men denne holdning passer seg dårlig for en psykolog fordi dette «tøv» har fasinert mennesker i flere år 1000 og blant disse finner vi navn som Goethe og Newton og det sier seg selv at det må ha noe i seg som kan være nyttig for psykologer og behandlere å ha kunnskap om. Dette handler om levd lære, en reise i kropp og sinn – en psykologisk indre reise. Men dette er min og noen andres teori og oppfatning om hva disse lidelser handler om. I følge det Store Norske Leksikon var de første til å undersøke Alkymiens åndelige grunnlag i moderne tid den Østerrikske psykolog Herbert Silberer (1882-1923) og den Sveitsiske psykiater Carl Gustav Jung. Det var en av disse her nevnte leger jeg ville ønsket å treffe på min vei for å forstå min egen lidelse. Jeg er sikker på at jeg fortere hadde forstått egen reise og lidelse da og kanskje vært spart for kampen for forståelse, det å bli sett og hørt. Men jeg skjønner også at jeg uansett måtte ha gått stegene selv, ingen kunne gjort det for meg, det hadde bare vært så uendelig godt med litt forståelse og råd på veien, råd som kunne virket forståelig og samsvarte med det jeg opplever i lidelsen/utviklingen.

MB-Programmet Etter flere år alene fikk jeg kontakt med psykisk helse i bydelen min og slik kom jeg sakte men sikkert ut av isolasjon og ensomhet. Jeg traff mennesker i lignende situasjon og for første gang på mange år ble jeg hørt sett og trodd av dem som selv hadde erfart psykisk lidelse, men også av personell som så meg mine ressurser og evner. Jeg ble her introdusert for tanken på å finne veien til MB-programmet og etter litt betenkningstid tok jeg motet til meg og søkte. Programmet er et tiltak i regi av NAV, som drives av Alf as i samarbeid med Bergen Kommune. Dets mål er å hjelpe mennesker med psykiske helseplager tilbake til arbeid, å avklare arbeidskapasitet, tilføre ny kompetanse til psykisk helsearbeid, skape rollemodeller som gir håp til brukere og å kvalifisere deltager til å arbeide sammen med helsepersonell. Målet for MB rollen er å bidra til brobygging mellom «frisk og psyk» Spesialist og Bruker» og bidra til reell brukerinnflytelse. Skolen varte i to semestre, høst 10 uker skole, 10 uker praksis, vår 10 uker skole, 10 uker praksis, tilslutt prosjektoppgave for å samle trådene om året i MB-programmet og forståelsen av lærdommen.

Bofelleskapet og arbeidsplassen I praksisperioden ble jeg utplassert ved et Bofellesskap et stykke vest for Bergen. Det er et sted med plass til 14 beboere og 5 utebrukere. Det er døgnbemannet med dagvakt, aftenvakt og nattevakt som er fordelt på 12 årsverk, vikarer og studenter. Beboerne lider i all hovedsak av schizofreni m/ div. tilleggs diagnoser samt en god del somatikk og alle sies ferdigbehandlet i Spesialisthelsetjenesten men har oppfølging i første og andrelinjetjenesten. Beboer får individuelt tilpasset hjelp til daglige gjøremål som handling, husvask, matlagning, kostveiledning, medisiner, ADL trening, aktivitet, brevskrivning, følge til lege/tannlege, kulturelle opplevelser og der er også satt opp faste dager til tur i skog og mark, biltur, tur til handlesenter og ca. en gang i året tilbys det å få følge på feriereise. Verdisynet i bofellesskapet er å opprettholde god livskvalitet og fremme livsutfoldelse og den enkeltes livskraft med Hjelp til selvhjelp! Etter endt praksisperiode fikk jeg tilbud om å være vikar ved behov og som ferieavløser. Dette var stort for meg og jeg har i vår/sommer 2014 jobbet som det. I løpet av sommeren dukket det opp en ledig 50% fast stilling på stedet og jeg tok mot til meg og søkte. Bare det å sende søknaden var fremskritt og utviklende for meg og i min søknad og CV står min lidelse oppført som den viktigst kompetanse. Det som en gang var en lammende sykdom og hemsko er blitt min største, beste og viktigste kompetanse, nemlig det levde liv. Det må sies at jeg ble valgt til jobben av 150 søkere så søkergrunnlagetvar stortog at jeg ble valgt er jeg veldig stolt av, ikke bare på egne vegne men også på vegne av ledelsen ved bofellesskapet som har latt meg få en sjanse. Det sier meg og mange med meg at det er store fremskritt i deler av psykiatrien, det sier meg at der på huset diskrimineres det ikke, det er heller ikke rom for stigma, de ser mennesket bak lidelsen og ikke lidelsens navn som jeg engang kjente på som en tvangstrøye.

All ære til disse menneskene som har tatt meg inn, har tillit til meg og tror på meg, de fortjener all den ros de kan få. Erfaringskompetanse Troen på at det å dele av erfaring kan være til hjelp og håp for andre er blitt verdt deling av noe jeg før anså som helt privat og noe jeg skammet meg over, men jeg er sluttet å diskriminere og stigmatisere meg selv ved å dele min historie om vei gått, det er også en del av min utvikling. Å dele er med å gjøre at jeg kan være et godt eksempel, gi håp og være brobygger og jeg deler der det er ønskelig og kjennes nyttig. Jeg har delt av min erfaring mot personalet og det er blitt interessante samtaler der mine kollega har vært oppriktig nysgjerrig på min vei til recovery. De har undret seg over hva lidelsen handler om, medisinering og erfaringer gjort. De har vært nysgjerrig men ikke plagsom og det har vært med stor respekt. Det har vært viktig for meg å bevise min kunnskap og erfaring på alle plan for å bli tatt på alvor blant kollega og beboere, bare slik kunne de lære meg å kjenne for hvem jeg er og hva jeg kan, diagnosen kom i andre rekke og ble til min delkompetanse. Jeg har sett at det har vært viktig å dele opp mot personell og det er godt å kunne gi mitt ansikt og identitet til lidelsen da det kan være med å bryte ned stigma og fordommer knyttet til mennesket bak diagnosen. Jeg har gått ut av MB-Programmet med vissheten om at jeg har vært en god ambassadør, først og fremst for meg selv, egen lidelse og sist men ikke minst for MB-Programmet.

En innholdsrik hverdag Jeg synes det er godt å være tilbake i arbeidslivet for jeg tror at det er sunt å bruke sin restarbeidsevne til å gjøre noe nyttig. Jeg kjenner på at jeg gjør en jobb som er av verdi og jeg skaper meg nå en ny identitet etter å ha kjent meg identitetsløs og verdiløs veldig lenge. Nå må jeg passe meg for at jeg i min iver og glede av å være tilbake at jeg ikke ødelegger for meg selv ved å ta på meg for mye. Jeg må prøve å være strukturert og ikke brenne meg ut slik at jeg klarer å stå i dette som er så positivt for meg.

Konklusjon Det er ikke sikkert at alle har samme mening som meg om at dette er veien til bedre livskvalitet og livskraft, men for meg har dette virket. Jeg vil gjerne være ydmyk for jeg glemmer aldri hvor vond og ensom reisen har vært og jeg har ikke lyst tilbake dit. Takker for meg og håper denne historie kan hjelpe noen med inspirasjon og motivasjon til å komme videre, til å ta jobben med seg selv, til å tørre å leve og leve godt til tross for lidelse og sist men ikke minst til nye arbeidsgivere om å ansette mennesker med brukererfaring. Kanskje din vei gått kan bli din største viktigste kompetanse!

Jeg takker Gud for jeg er der jeg er i dag.

Linda Garvik er en dame på 51 år, har to voksne gutter som begge er vel etablerte og er nettopp blitt farmor til et nydelig lite guttebarn. Hun har 18 års erfaring fra det private næringsliv som kontor medarbeider og etter hvert som personlig sekretær. Hun sluttet i denne jobben i år 2000 P.G.A. somatisk sykdom, og er i dag medarbeider med brukererfaring.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.