Har mennesker med alvorlig psykiatrisk diagnose rettssikkerhet?

Jeg velger her å sette ord på min opplevelse av hvordan jeg som menneske, diagnostisert med psykiatrisk diagnose, mistet stemmen og evnen til å bli sett og hørt, ikke fordi jeg anser det som bra å utlevere mitt mest private, men fordi jeg har evnen til det, anser det som et ansvar, er mentalt sterk nok og anser meg selv som innsiktsfull og oppegående.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg har på mirakuløst og viljesterkt vis tatt min stemme og mitt liv tilbake. Det er fremdeles i fare for å bygge oppunder diagnoser allerede satt om den rette personen leser dette. Likevel velger jeg her å skrive om min opplevelse av å mangle rettsikkerhet, menneskeverd og retten til behandling av somatiske og fysiske plager og lidelser. Jeg har psykiatriske diagnoser som har gjort meg mentalt og fysisk lammet, oversett, usynliggjort, forstummet og de som skulle høre meg vendte det døve øret til. Jeg har vært fortvilet, trist, deprimert, desperat, sint, ja rasende og totalt motløs, men alt dette ble i den store hopen sykdomsforklart og gir bare opphav til flere diagnoser som personlighetsforstyrrelse. Jeg har hatt diagnosetvangstrøye på i mange år og har jobbet i mange år for å bli kvitt den ved egen hjelp. Jeg lever i dag med alle mine diagnoser og går med hodet hevet, Jeg har tidligere utgitt min historie, hvor veien tilbake til livet ble beskrevet, det er en viktig historie for å skape håp for andre. Men jeg finner det også særs viktig å påpeke det som oppfattes som uverdige forhold innen behandlingsapparatet. Det er viktig for fremgang og for å avlive myter og fordommer mot psykiatriske pasienter å gi dem bedre, mer helthetlig, rettferdig behandling og tilbud. Det jeg skriver her er selvfølgelig det samme som å skumme overflaten, da det selvfølgelig ikke er mulig å gå i detalj.

Gammelt nytt
Det jeg her gjør er å ta frem det som engang var mitt sinne, min sorg og frustrasjon mot enkelt mennesker i systemet, det jeg anså som urett, bittert og direkte feil. Det som den gang for 2-3 år siden ble det viktigste for meg å gå bort ifra for å komme videre i egen utvikling, det første og største steget mot et bedre liv for meg selv. Dette tar jeg nå frem fordi jeg anser det ufarlig, det er en blitt en del av min lærdom og jeg anser det viktig i den jobben som bør gjøres med å skape endring og holdning i systemet. Det er viktig med brukerinnflytelse og brukermedvirkning, av den sorten som ikke blir alibi og glansbilde for det eksisterende system. Jeg tenker mer på brukermedvirkning som virkelig er med på å gjøre noe med holdninger ovenfor psykisk syke blant leger, psykologer og miljøarbeidere, det er særs viktig og vi trenger også kvalitetssikring på den jobben som blir utført av disse. Vi er veldig glade og takknemlig for det som virkelig fungerer og gode mennesker som gjør en fantastisk jobb for andre, men vi må også ha lov å si noe om det som ikke gjør det. Tror man alt er perfekt er ikke endring mulig og fremgang umulig.

Første møte med psykiatrien
I år 2009 ble jeg innlagt frivillig ved et psykiatrisk sykehus. Jeg fikk den gang diagnosen polymorf lignende psykose. I mange år før dette hadde jeg slitt med utallige symptomer fra hode, rygg, nakke, utmattelse, skjelving og spasmer i ben og armer, muskel og leddplager, symptomer som kom og gikk. Det siste halve året av 2008 før innleggelsen slet jeg med en vond lungebetennelse og var så syk at jeg selv ikke trodde jeg kunne overleve for jeg var så utmattet. Lungebetennelsen gikk over og jeg ble mye bedre, men fortsatt hadde jeg en langvarig migrene som lammet halve ansiktet. I begynnelsen av Januar 2009 ble jeg altså innlagt med en psykose lignende tilstand, men fikk den gang ikke noen permanent diagnose. Jeg var begynt å høre stemmer og se syner, hallusinere og jeg var totalt utslitt, redd og helt utmattet av det smertefulle livet jeg hadde. Det var som jeg en dag våknet opp og fremdeles hadde mareritt, et våkent mareritt som var totalt og oppslukende, som ikke gikk an å våkne fra. Alene og skamfull Årene som kom ble en kamp for å klare å holde seg i livet og holde hodet over vannet. I mange av disse årene var mitt høyeste ønske å dø og jeg skammer meg ikke lenger for å si at jeg prøvde ved flere anledninger å ta tabletter for å gjøre slutt på det hele, men selv ikke døden ville ha meg. Jeg ble etterhvert alene, ensom, venneløs uten noe tilbud om hjelp eller forståelse fra noen.

Jeg var blitt psykisk syk
og jeg skammet meg over det. De få venner jeg da hadde trakk seg stille uten ord tilbake.

Smertelindring
For symptomer som jeg har hatt i mange år, brukte jeg medisiner utskrevet av lege, medisin for smerte og medisin for innsovning på kveldene. Det sier seg selv at det blir en del medisin for en som sliter med kroniske smerter og har gjort det veldig lenge, smertelindring brukte jeg helst på kveldstid, ikke det at det hjalp så mye men det gav en liten lindring og en liten pause til sliten muskulatur, trett som jeg var av dagen med mange smertefulle symptomer.

Telefon fra sykehus om hjernesvulst
Årene gikk og jeg ble ikke bedre. I 2012 ble det tatt et MR bilde av hodet, da jeg igjen hadde sterk vedvarende hodepine. Jeg fikk også tatt et bilde av nakken siden jeg hadde mange symptomer som gikk utover kraften i armene. I Desember 2011 ringte det en lege fra Haukeland sykehus og fortalte at de hadde funnet en metastase/svulst i venstre del av lillehjernen, men han antok at dette ikke hadde noe med mine symptomer å gjøre. Han valgte å ikke vektlegge svulsten. I nakken ble det påvist trange forhold og hele 5 degenererte skiver.

Andre møte med psykiatrisk sykehus
Like i etterkant av denne telefonen ble min tilstand forverret, jeg ble forvirret og nærmest dement, jeg hadde nesten ingen hukommelse igjen og jeg snakket masse tøv. Mine nærmeste begynte å lure på meg og noen av dem trodde jeg var begynt å drikke, de kjente meg ikke igjen. I min forverrede tilstand ble det ringt til sykebil av en nabo som hadde forstått at jeg var veldig syk. Jeg ble sendt til sykehus og først behandlet for lungebetennelse, nyrebekkenbetennelse. Det var tegn i leveren på sykdom. Etter et par dagers opphold ble jeg sendt til psykiatrisk sykehus hvor jeg ble i 6 uker, fortsatt meget forvirret og med pågående behandling for ovennevnte tilstand. Under innleggelsen på psykiatrisk ble jeg sendt frem og tilbake til somatisk avdeling for å ta diverse prøver av hodet, ryggmarg og hjerte. En av disse prøvene som var en EEG viste at jeg hadde langsomme alfabølger i hjernen som jeg i ettertid har forstått er en viktig prøve foretatt ved hjernesvulst.

Utskrevet
Etter 6 uker ble jeg skrevet ut fra psykiatrisk og kom hjem til meg selv. Jeg var super fortvilet. Sertifikatet var tatt ifra meg sammen med trygdebilen som jeg hadde hatt som mitt beste og eneste hjelpemiddel i mange år. Det stod dårlig til med meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få utført de daglige gjøremål siden jeg bor alene. Etter avtale med trygdekontoret, fikk min sønn til slutt tillatelse til å kjøre bilen slik at han kunne hjelpe meg med de tyngste løftene og ukentlig handling. Men likevel, livet mitt var enda mer ensomt og låst enn før og i tillegg hadde jeg fått enda en ny diagnose. Psykologen på psykiatrisk gav meg diagnosen dissosiativ lidelse, en form for schizofreni som kort fortalt betyr at en ikke har innsikt og fjerner seg fra virkeligheten. Det er en måte sinnet forsvarer seg på og som ifølge psykiateren blant annet innebærer en måte å glemme hendelser og, eller å velge dem vekk.

Hos Psykolog/psykiater på DPS
Jeg hadde gått til psykolog/psykiater i en periode like i forkant av denne siste innleggelsen. Der hadde de blant annet gitt meg diagnosen personlighetsforstyrrelse. Psykologen der ønsket at jeg skulle seponere mine medisiner mot smerter og søvn. Jeg ble fortvilet og desperat. Jeg klarte ikke forstå hvordan jeg skulle kunne leve uten den lille lindring disse tabletter gav meg, noe jeg selvfølgelig gav klart og sterkt utrykk for. Dermed ble jeg også diagnostisert som pilleavhengig, noe som jeg kommer litt tilbake til.

På avrusningsklinikk
Jeg fikk i tiden etter utskrivelse kontakt med et dagtilbud lokalt og her begynte livet mitt å endre seg og ta en ny retning. Først beveget jeg meg i en retning som var helt absurd. I et ansvarsgruppemøte med lege, psykiater, sosionom og meg ble det bestemt, over hodet på meg, av psykiater at jeg skulle legges inn til avrusning. Først på en avrusningsklinikk, deretter på en rehabiliteringsklinikk. Hun mente at jeg måtte bli edru og samtidig fri meg fra alle smertetabletter. Bare slik kunne jeg bli kvitt stemmene og synene som hun antok helt klart var rusrelaterte. Jeg hadde nemlig av denne psykiateren fått en diagnose til; Encefalopati. En hjerneskade som høyst sannsynlig ifølge henne, var forenelig med høyt alkoholforbruk over mange år. Jeg som nesten aldri rører alkohol, Max 1-3 ganger årlig, noe som jeg ikke klarer å få til å bli høyt forbruk. Hun skrev i epikrise vedrørende min siste innleggelse» Linda var så syk at hun ikke klarte å få i seg mat (tabletter) eller drikke (alkohol). Og hun har i det siste vært rundt på forskjellige legevakter for å shoppe medisin». Noe som er totalt løgnaktig, feil og helt misvisende Disse ord ble skrevet av en psykiater som jeg stolte på var der for meg, en som jeg åpnet min sjel for og som jeg trodde ville mitt beste. En psykiater som jeg, etter å ha lest epikrisen fra, mistet helt respekten for, tillit og tro på. Jeg kjente meg ikke igjen i måten hun beskrev meg på, hun hadde tatt ting ut av sammenheng og satt alt sammen til en ugjenkjennelig historie. Da jeg konfronterte henne med epikrisen sa hun «jeg hadde ikke skrevet det slik om jeg visste at du skulle leste det». Det svaret sjokkerte meg, men det fikk meg også til å undre på om vi pasienter blir sett ned på, direkte løyet om og blir behandlet nedlatende i dokumenter skrevet leger seg imellom. Håper dette ikke er normen blant dem, at jeg kanskje har vært max uheldig. Det er godt vi er blitt eiere av alt materiell som skrives om oss og jeg er i dag glad for at fastlegen viste meg brevet, noe han ikke hadde trengt gjøre men jeg antar han gjorde det fordi han fant det provoserende og misvisende. Jeg protesterte mot overgrepet som innleggelsen var og jeg protesterte mot epikrisens ordlyd. Jeg protestere med hele meg, kroppsspråk, holdning, og ord. Jeg skrek tause skrik og ventet på at noen skulle komme meg til unnsetning. Jo mer jeg protesterte, jo mer personlighetsforstyrret følte jeg meg og ble sikkert sett på slik også. Men ingen reddende engel kom, selv om jeg bedyret min uskyld. Jeg sa at jeg omtrent aldri drakk alkohol og prøvde å forklare at medisinen var som en nødvendighet for lindring av alle mine plager. Legen min gjennom de siste 30 år fortalte henne at han aldri hadde oppfattet meg som en misbruker av hverken tabletter eller alkohol, men hans ord hadde heller ikke noen betydning.

Innleggelse på avrusningsklinikk
Jeg ble innlagt på Hjellestad klinikken i begynnelsen av oktober 2012, da hadde jeg ved egen hjelp sluttet med alle smertestillende og sovemedisinermedisiner fra Juni samme år. Det var et levende og våkent mareritt, tenk deg; på avrusning, edru, sober og klar, sammen med tunge narkomane og alkoholikere, med et papir som var skrevet av en psykolog som hadde fått det for seg og som anså meg som akkurat det. Deler av behandlingen på et slikt sted består jo i å innrømme at en er avhengig og ha samtaler og behandling rundt akkurat det, det var fryktelig. Jeg stod på mitt og sa at det var skjedd en feil, men jeg med mine diagnoser ble selvfølgelig ikke hørt og sett, de trodde jo på papiret og ikke på meg. Fastlegen min sa til meg en av dagene før jeg reiste ditt:» De kommer til å skjønne at dette er feil Linda, de kommer til å slippe deg ut fort», men han tok feil. Da jeg kom hjem etter endt opphold på 6 uker fikk jeg en epikrise som sa at de ikke hadde funnet noe tegn til avhengighet, 6 ukers jobb, innesperret på avrusning, urinprøver, nedverdiget, urettferdig behandlet og i terapi for noe jeg ikke var eller trengte. Den eneste sannheten som var og er korrekt i denne sak. De eneste som skjønte at jeg ikke hørte hjemme på avrusning var de innlagte, de kjente tegnene på alkoholisme og narkomani og fant veldig fort ut at dette ikke stemte overens med meg. Noen av dem prøvde til og med å si ifra til de ansatte på klinikken. Det er de eneste som har stått opp for meg på ordentlig vis med bekymringsmelding om det jeg anser som et stort overgrep. Men narkomane og alkoholikere er jo heller ikke en lett hørt gruppe. De innlagte tok seg veldig godt av meg og jeg ble veldig godt tatt vare på av dem. I tiden før og under innleggelsen tenkte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å være der, frivillig men under tvang. Det var min eneste måte å bevise min «uskyld» på. Bare slik kunne jeg få tilbake sertifikatet som var så viktig for meg. De 6 ukene på «avrusning» brukte jeg godt, jeg valgte å tenke positivt. Jeg fikk gratis trening, sparte penger på mat og fikk gjort masse håndarbeid som jeg senere solgte på bruktkunstmesse.

Flere diagnoser
Etter jeg kom ut fra Hjellestad hadde jeg min siste time hos psykiateren som jeg her mener har begått store overtramp i min sak. Hun gav meg da enda en diagnose; somatiseringslidelse. Hun fratok meg identiteten som somatisk syk og gjorde meg igjen til «bare psykisk syk». Dette fikk meg til å føle at jeg i hennes øyne hadde levd på en løgn i mange år med smerte. Hennes mening om meg ble min virkelighet og etter dette ble jeg behandlet som diagnosen jeg bar. Jeg fikk notert min mening med i epikrisen, at jeg ikke var enig i hennes fremstilling av meg, men det føltes nesten som enda en bekreftelse på at diagnosene var riktig. Den som vet litt om nevnte symptomer og atferd ved mine «diagnoser» skjønner at alt jeg gjorde, forklarte eller sa ifra om, ble eller kunne bli sykdomsforklart. Det var som om hun forsvarte sine handlinger og behandling av meg og mine forklaringer med diagnoser. Jeg ble dermed lagt i usynlige reimer og belter. Diagnoser kan være et mektig våpen, mens de etter min mening kun skulle vært til for å få hjelp til korrekt behandling og ikke vektlagt videre i systemet. Jeg vil også nevne at etter diagnoser stilt i mitt tilfelle har jeg vært totalt overlatt til meg selv, ingen terapi for å fortelle meg hvordan mestre livet med alle disse tunge diagnosene

Veien tilbake til selvrespekt og selvtillit
Jeg begynte igjen å bruke dagtilbudet på senteret for psykisk helse for å komme meg ut av isolasjon. Langsomt fikk jeg igjen selvrespekten og selvtilliten som var blitt rasert. Jeg hadde en periode etter utskrivelsen fra psykiatrisk nesten glemt alt jeg kunne. Det var som jeg måtte lære meg alt på nytt, som om jeg ikke kunne klare noe, så langt nede var jeg og så hjernevasket ble jeg. Jeg følte meg totalt hjelpeløs og deler av dette tilskriver jeg faktisk det å ikke bli sett og hørt av dem som skulle vært der. Jeg var verdiløs og ikke verdt å lytte til. Jeg ble oppmuntret av personale og en sosionom ved dagtilbudet som sa at jeg hadde store og gode ressurser. Jeg måtte bare først få øye på dem selv og begynne å tro på meg selv igjen. Litt etter litt begynte jeg å ta mitt eget selv tilbake og jeg begynte å forstå det som hadde skjedd meg. Jeg ble oppmuntret og fikk mot til å søke på skole, et program i regi av Nav og ALF As. De har som mål å hjelpe mennesker med psykiske helseplager tilbake til arbeid, avklare arbeidskapasitet, tilføre ny kompetanse til psykisk helsearbeid, samt skape rollemodeller som gir håp til brukere og kvalifiserer samtidig deltagerne til å arbeide sammen med helsepersonell. De trodde på meg, hadde håp for meg og skjønte at jeg hadde godt av å komme videre fra der jeg da var. At mitt største steg mot en bedre og friskere hverdag var å innse at jeg ikke hadde godt av å være sint og bitter på denne psykiateren, det ble et paradoks og en oppvåkning for meg. Jeg måtte begynne å vise meg som den jeg egentlig var, den Linda jeg var før alt dette skjedde, den som var glad i seg selv. Den Linda ville jeg være og den har jeg smått om senn tatt tilbake, for det var selvfølgelig kun meg som led under fortvilelsen, smertene og maktesløsheten, ikke henne. Jeg lot henne gå, tok henne bort fra mitt sinn og fant veien til et bedre sted. Nå kan jeg forstå hvordan det er å være uskyldig og dømt fordi det finnes såkalte «beviser» i dette tilfelle fysiske/psykiske symptomer mot deg og det er en fryktelig og vond tilstand å være i. Fast stilling med jobb innen psykisk helsearbeid I dag jobber jeg og bruker min restkapasitet som miljøarbeider i et Bofellesskap og i søknaden min står dissosiativ schizofreni lidelse som min kompetanse, utdannelse og ressurs. Jeg fikk først jobb som ekstravakt og sommerhjelp ved stedet jeg var utplassert i praksis og når det dukket opp en ledig stilling tok jeg mot til meg og søkte. Jeg fikk jobben blant 150 andre vanlige søkere og har all grunn til å være stolt av meg selv. Dette er noe veldig positivt som er kommet ut av noe veldig negativt.

Erfaring gjort
Jeg har pr. nå lært ganske mye om psykiske lidelser, på skole og i jobb for mennesker med tilnærmet samme diagnoser som meg selv. Men mest av alt fordi jeg har gjort min egen lidelse om til innsikt, kompetanse og lærdom. Da jeg fikk alle disse diagnosene var det ingen som forklarte meg hva de innebar og hvordan en kunne klare å lære å leve med dem. Alt måtte jeg finne ut av selv og jeg synes pennen satt løst når det gjaldt å sykeliggjøre alt jeg sa og gjøre det om til diagnoser. Var det noe de var «gode» på de godeste psykiaterne så var det å sette diagnoser, mange diagnoser, men behandling og hjelp for tilstandene var totalt fraværende. Hvilke kriterier skal og må til før en stiller diagnose? Hvor lett skal det være å sette en psykiatrisk diagnose? Det spørsmålet stiller jeg meg ofte fortiden. Skulle en ikke utelukket alt som kan relateres til somatiske og organiske funn først? Det står slik skrevet et sted jeg har lest, men slik var det ikke i min sak, de valgte og ikke vektlegge dem. Når jeg prøvde å forklare mine fysiske smerter og symptomer så forklarte hun det i sine notater at jeg somatiserte. Hun så totalt bort ifra mine plager og la meg i tvangstrøyen psykiatrisk lidelse. Hun sa jeg hadde fått nok utredning for mine symptomer fra somatikken og at jeg fjernet meg fra virkeligheten ved å ikke godta at det hele var psykisk. Dette gjorde slik at jeg ikke fikk hjelp for mine helt reelle symptomer, smerter og plager, de som ikke handlet om det mentale. Jeg synes det var vanskelig å gå til lege, ofte fikk jeg tilbakemeldingen fra dem som ikke kjente meg: «du må huske at din psykisk tilstand forverrer smertene dine og jeg kan ikke hjelpe deg» Jeg stanget hodet i veggen og lærte meg etter hvert å bruke andre verktøy enn den smertelindring og hjelp jeg tidligere mottok fra helsevesenet. Jeg lærte meg at om jeg var i bevegelse, eller i aktivitet med noe var smerten mindre enn ved hvile, men jeg har også til tider behov for hvile.

Voksende svulst
Jeg skriver dette nå fordi at svulsten, som jeg fikk vite om i Nov. 2011 som ikke tidligere er blitt vektlagt, har vokst. Hjernebølgene er fremdeles langsomme og stoffskiftet er fremdeles lavt. Kan stemmene og synene ha med svulsten å gjøre, er det noen som har tatt høyde for det? Alle disse beviselige funn i mitt tilfelle kan hver for seg gi tegn på psykisk lidelse. Felles for dem og til sammen er at de kan gi de samme symptomer som ved schizofreni, manier og andre psykiatriske diagnoser. At forandringer i hjernen kan føre til personlighetsforstyrrelser er også en kjent sak. Symptomene er flere enn før og de er sterkere på mange måter, men det er jeg også blitt. En må være sterk for å tilhøre en gruppe mennesker som er så svake at de mister all sin stemme.

Fakta om svulst
Når jeg leser om den type svulst jeg har står det:

  • Ved svulst skal den mentale tilstanden til pasienten vurderes i tilfelle endringer – Jeg har og hadde alle mulige endringer-syns og hørselshallusinasjoner, lukt og smaksfornemmelser, lyssyn, personlighetsforstyrrelse, hukommelsestap (dissosiativ lidelse) og listen blir lang om jeg skal oppsummere.
  • EEEG skal tas for å se om det foreligger endringer i hjernens frekvenser/bølger– Jeg har langsomme Alfa bølger
  • Forandringer i hjernen: Kan føre til personlighetsforstyrrelse
  • Fysiske Symptomer skal vektleggesSymptomer finnes det massevis og plenty nok å ta av i min historie: kramper, sterk hodepine, skjelvinger, muskelverk og stivhet, paresier, kraftløshet, svimmelhet og mye mer.
  • Lavt stoffskifte– Dette er en autoimun sykdom som ved sjeldne tilfeller kan forklare mange av mine symptomer, men det er heller ikke vektlagt. Dette har jeg med tiden klart å lese meg til og blitt forklart.
  • Enchofalpati: Hjerneskade (ikke fremkalt av alkohol)
  • Trange forhold i nakke: Svimmelhet, sterke smerter og tap av kraft på grunn av nerver i klem.
  • Infeksjoner kan føre til: Forvirring, demenslignende symptomer, hukommelsestap m.m (og kan minne om delir)

Alt dette er meg –Er det rart at jeg stiller spørsmålstegn???? Sunn vurdering av egen helse og det som har vært Da jeg ble innlagt første gang i 2009 hadde jeg i lang tid før innleggelsen hatt sterke hodesmerter og lungebetennelse. I tiden før andre innleggelse nesten 3 år senere, hadde jeg som tidligere nevnt også lungebetennelse og nyrebekkenbetennelse samt tegn på at leveren hadde det vondt som er et tegn på sykdom. Det jeg av egen lærdom nå har erfart «Får et menneske, som allerede er svekket av sykdom betennelser i indre organer så kan forvirring, demenslignende symptomer oppstå, hukommelsestap osv.». Det er dette jeg anser som har hendt med meg, men ble hos meg av fagfolk sykdomsforklart av psykiatrisk art p.g.a eksisterende diagnose. Hvem bryr seg egentlig Hvor mange av oss i psykiatrien dør unge, ikke bare av selvmord, men av organisk lidelse som blir oversett fordi fagfolk tror det er sykdommen eller diagnosen som snakker når en beklager seg til lege? Hvor mange lider unødig uten hjelpen som de har rett på? Hvor mange blir satt på psykosemedisiner som ikke skal ha dem? Hvor mange ender livene sine i selvmord fordi de ikke ser andre veier ut av helvete? Jeg kjenner etter disse årene innen miljøet til flere av dem. Hvor lenge kan de ansvarlige ture frem uten at det får konsekvenser for dem? Slutt og diskriminere – det er på tide med en holdningsendring og det er viktig.

Hva er årsak til mine psykiatriske diagnoser/symptomer
Dette blir kun spekulasjoner, men har jeg rett og grunn til å legge sammen to + to og lov å tenke selv? Er det regnet som en sykdom? Det er jo meg det gjelder, min kropp, min sjel og mitt sinn, min helhet. Kan jeg være så dum å komme frem til konklusjoner/tanker om det hele som en lege eller psykiater ikke kan eller vil se, hypokondri. Jeg vet bare at jeg aldri kommer til å unnlate å lete etter svar for mine plager. Jeg synes at funn i nakke, hjerne, skjelett, skjoldbruskkjertel og tidligere sykehistorie, ja alt som har vært, gjør svaret innlysende. Men jeg er ikke en som kan stille diagnose, jeg er bærer av diagnosen og lever med den så godt jeg kan klare og selvfølgelig skal jeg stille spørsmålstegn når jeg vet at det er begått grove feil. Jeg vet at jeg har symptomer på sinnslidelse, har diagnosen på flere sinnslidelser, men jeg vet også veldig godt at jeg ikke er sinnslidende. Mitt innlegg Slik jeg her skriver så sees jeg nok fremdeles på en som prøver å finne somatiske svar på min psykiske tilstand, men det er ikke fordi jeg skammer meg over diagnosene, den tiden er forbi. Det er ikke for å få ut smertetabletter som jeg har mistanke om at Psykiater hadde mistanke om den gang. Det er for å få den rette hjelpen, hjelpen jeg har rett til å få i likhet med alle andre mennesker i Norges land.

Hvordan hadde du vært i mitt tilfelle
Tenk deg at du lider, har det veldig vondt og ingen hjelp har, du er desperat men blir ikke hørt, du stanger hodet i veggen gang på gang og når du snakker blir alt du sier tillagt diagnosen du bærer. Tenk å aldri få hjelp eller i alle fall bli møtt med forståelse fra mennesker rundt deg. Jeg tror at alle mennesker hadde blitt sinna, frustrert, trist, motløs, tatt til tårene, blitt desperat og deprimert, noen kunne kanskje til og med bli voldelig og utagerende av å bli møtt med slik behandling. Jeg kan klare å forstå det, kan du? Kanskje og ganske sikkert om du har gått i slike sko selv og er du empatisk så kan du tenke deg til hvordan det kjennes i en sliten kropp og sinn. Jeg fikk diagnosene personlighetsforstyrrelse, dissosiativ schizofreni, pillenarkoman, delir, alkoholiker med Encefalopati (hjerneskade) og hypokonderi (somatisering). Hadde du som leser vandret i mine sko noen dager så tror jeg du hadde møtt meg med stor forståelse og respekt.

Ønsker for fremtiden
Når en lege eller et menneske har så stor makt over en annen synes jeg de må være uhyre ydmyk og forsiktig i sin fremferd og stilling. De må fare varsomt frem med sitt diagnoseverktøy og ikke bruke det som sin bibel. Det er uhyre vanskelig å få fjernet en psykiatrisk diagnose når den først er satt. Hvorfor er det slik og når skal disse menneskene slutte å sette seg selv «NeXT to God». Jeg tror på og vet nå at det finnes mange vonde skjebner innen psykiatrien hvor overgriperen bare kan fuse frem med sine overtredelser fordi offeret er stemmeløst, hvor alt offeret sier og gjør blir sykdomsforklart. Det bør bli lettere for pasient å bli hørt av uhildete instanser, få mulighet til advokatbistand og dette som i et ledd av kvalitetssikring ved at legen blir litt mer redd for å skrive om seg med diagnoser, redd for å gjøre feil. Slik det er i dag er det nesten umulig for den svake part å bli hørt og tatt på alvor. All byrden av bevis faller på den stemmeløse og hjelpeløse. Jeg vil til slutt også si at jeg forstår at det ofte kan være en vanskelig balansegang, og jeg vet at det er mange vanskelige tilfeller, men det aller viktigste må være å bli godt kjent med pasienten sin; høre, lytte til hva den har og si og ikke dømme og sette diagnose før man er helt sikker på hva som er tilfelle. Rett og slett unngå å ta snarveier og enkle løsninger. I mitt tilfelle den gangen forstod jeg ikke hva som hendte med meg, jeg hadde ikke mulighet til å forklare meg, det kan ha hatt påvirkning i diagnosespørsmålet. Jeg forstår mer nå men jeg er fortsatt ydmyk og sier ikke at jeg har rett i alt jeg antar, men at jeg har rett til å stille spørsmålstegn og jeg har lov å tenke selv. Jeg er ikke berettiget diagnose gal fordi om jeg gjør det. Jeg er ikke lenger i skam av å si at jeg har en alvorlig psykiatrisk diagnose. Jeg har stått åpent frem om det og slik jeg har klart meg i disse årene er jeg blitt meget stolt av det.

Takk for meg Jeg hadde ikke klart meg i disse årene uten troen på Gud og jeg er fremdeles helt sikker på den åndelige og spirituelle delen av egen lidelse (psykose lidelse), men bare det kvalifiserer nok til en diagnose i seg selv. Man er bare så mye mer åpen for den delen når man er sårbar, syk, i sjokk eller sliten. Hilsen # Psykisk syk# og stolt av det Linda Men også for mange uten en stemme til å bli hørt

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.