Historien om et barnevernsbarn

Ei novelle om barnets opplevelser da det av barnevernet ble tatt fra sine foreldre. Barnet ble plassert i beredskapshjem og senere i ulike fosterhjem.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Lille Knut kom til verden og var en rolig og tillitsfull gutt som fikk dekket sine primære behov godt av sine biologiske foreldre. Da han var 14 dager gammel dukket barnevernet opp på døra etter å ha mottatt en bekymringsmelding fra mors fastlege. Barnevernet kom på flere besøk for å observere samspillet mellom barnet og foreldrene.

Når gutten var en måned gammel så tok de han bare. Barnevernet vurderte foreldrene for å være snille og gode mennesker men at det ville bli et for stort ansvar for dem å ta seg av et lite barn fordi begge to hadde vært innlagt i psykiatrien. Knut ble plassert i beredskapshjem og etter et halvt år så ble han plassert hos et barnløst ektepar.

Uansett hvor mye foreldrene kjempet for å få gutten hjem så ble de ikke hørt. Barnevernet sto på sitt og var som mange vet umulig å ha med å gjøre. Saken kom opp i Fylkesnemda og etterpå i Tingretten og saken gikk i barnevernets favør. 3 samvær i året ble utfallet i dommen fra Tingretten. Senere viste det seg at fosterforeldrene ikke var gode nok omsorgspersoner allikevel.

I en alder av 6 år så hadde gutten utviklet en angstlidelse. Barnevernet prøvde å legge skylden på de biologiske foreldrene. De sto hardnakket på sitt og var bestemt på at de med så lite kontakt med barnet ikke kunne ha skyld i dette men at angsten skyldtes sosiale forhold i hjemmet hvor gutten bodde. Videre så flyttet de gutten til en annen fosterfamilie og så begynte problemene å oppstå.
Knut reagerte og utviklet etter hvert store adferdsproblemer hos den nye familien, noe som slett ikke er rart når han først fikk traumer etter omsorgsovertakelsen og så ble flyttet til en ny familie som var ny og ukjent for ham. Han ble selvfølgelig forvirret av å bli flyttet rundt på denne måten og han ble flyttet til nye familier flere ganger uten at situasjonen hans bedret seg.

Alt dette førte til at han som 11-åring ble plassert på et barnehjem for vanskeligstilte barn. Der jobbet en sosionom som så og forsto problemet til Knut og hun dannet seg et bilde av hvilken enorm påkjenning han ble utsatt for da han brått ble revet bort fra de biologiske foreldrene.

Denne sosionomen sørget for jevnlig kontakt med guttens ordentlige mor og far og la sjela si i å klargjøre gutten for en tilbakeføring til de biologiske foreldrene som også fikk massiv støtte fra venner og familie. Prosessen tok mange år ettersom Knut var et veldig sensitivt barn men da han var ferdig med barne- og ungdomsskolen så ble han endelig gjenforent med mor og far og familiebildet ble komplett.

Bjørn Ingar brenner sterkt for at mennesker med psykiske problemer skal bli behandlet på lik linje med andre borgere i det norske samfunnet både i forhold til psykiatri, barnevern og andre offentlige instanser. Han ser at mange blir gående for lut og kaldt vann i møtet med disse. Man gis rett og slett ikke anledning til å bevise at man har ressurser ei heller får man bruke de iboende ressursene man allerede har når man er i psykiatrisk behandling eller har et barn i fosterhjem. Pedersen mener myndighetene har ansvar for å gjøre noe mer enn å henvise til tall og statistikker, nemlig å bry seg.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.