Hvordan bør suicidale pasienter ivaretas?

I dette heftet har ulike brukere fra senteret ROM – råd og muligheter uttalt seg om sine erfaringer som pasient i forhold til det å ha ønske om å dø eller det å ha forsøkt å ta livet sitt. ROM har fått tillatelse av Fagrådet i psykiatri ved Sørlandets Sykehus til å trykke opp dette heftet og gi ut til pasienter eller pårørende, – eller til andre som kan være interessert i å møte feltet på en ny og åpen måte.

ROM håper heftet kan gjøre det lettere å i møtekomme ulike behov, og ikke minst få frem for dem som sliter, at ”du er ikke alene”.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Ca. 25 bruker ved brukersenteret ”ROM – råd og muligheter” har medvirket til følgende tilbakemelding:
Diagnosen
Diagnosen påvirket meg negativt. Jeg fikk diagnosen alvorlig personlighetsforstyrrelse. Jeg leste da et sted at om en med en slik diagnose overlevde i 10 år, ville den største selvmordfaren være over. DA fikk jeg panikk – og tok helt av med selvskading og lignende.
Da jeg fikk en psykiatrisk diagnose ble jeg veldig sykeliggjort. Det fratok meg så mye håp og gav meg avmaktsfølelse.
Tvangsinnleggelse.
Ved tvangsinnleggelse har jeg kjent på at jeg er glad andre enn meg selv kan ta ansvar for meg – d.v.s. når jeg selv ikke makter det, er det fint at andre trer til.
For meg betyr det mye at det ikke er min nærmeste familie som tvangsinnlegger meg. Da kan de komme til meg under oppholdet, og hjelpe til med en god utvikling i stedet for en unødvendig konflikt og et anstrengt forhold. Det gjør psykosen og fortvilelsen mindre.
Kontrolltiltak:
Det benyttes ulike former for utgangsbegrensning. Det kan bestemmes at jeg skal ha en eller to personer til å følge meg ut, alt etter hvor farlig situasjonen oppfattes av personalet. Det kan provosere meg.

Når det ikke tilbys annet enn strenge kontrolltiltak, går angsten og panikken helt i taket. Det beste middel som kan anvendes når jeg har det slik at jeg vil dø/ er psykotisk/ er helt i kaos, er trygghet. Trygghet skapes gjennom kontakt, ikke gjennom kontroll. (Dette er sagt av mange!)
Ved min innleggelse, da jeg ville dø, ble jeg bare ”stuet bort”. Jeg fikk ingen samtalehjelp.
Medikamenter:
Medikamenter bør ikke benyttes som generell løsning! – Men det kan være nødvendig med medikamenter når tankekjøret er sterkt, – få noe som gjør at en kan kople ut en stund.
Det er ikke vanskelig å lure personalet – med å skaffe seg tabletter.
Jeg kan gamble med ulike tabletter: jeg kjenner til hva som er farligst, og har tatt det med i beregningen. Når det blir mye fokus på en ting, for eksempel medisiner, fra personalet – så får jeg også stort fokus på det. Medikamenter for oss som har vært rusavhenging – bør gis med største aktsomhet.
Legene bør virkelig tenke seg om før de gir medisiner som gir avhengighet – det er forferdelig når en skal avvendes etterpå.

Fastvakt:
Psyken varierer fra dag til dag i en slik fase: noen ganger får jeg angst av å ha fastvakt som fotfølger meg.
Jeg synes det er OK med fastvakt, bare han eller hun kan la meg være i fred når jeg må på do.
Det er forskjell på hvem som er fastvakt – OK når det er en som jeg klarer å snakke med, eller som kan være stille når jeg vil det. Personen må ha egenskaper som gjør meg trygg. Ille når fastvakten er der bare for å tjene penger og ikke bryr seg.

Uttalelser fra fagfolk:
En psykiater sa til meg: ”Dersom du vil ta livet av deg er det i orden for meg, – du er ikke psykotisk – jeg kan bare skrive deg ut”. Dette var fryktelig for meg, jeg betydde ingen ting.

Det er helt misforstått av fagfolkene å oppfordre til å tenke på hvordan familien vil få det dersom du tar livet av deg. Når en er ”der” at en bare vil dø, tenker en at familien har slitt nok, og de vil få det bedre når jeg er borte.

Jeg fikk høre at jeg ”hadde brukt opp alle sjansene mine sist – jeg måtte ikke tro at jeg bare kunne komme her”. Jeg følte de var med på å opprettholde psykosen jeg var i. Da jeg ble utskrevet fikk jeg ingen oppfølgning. – Jeg klarer ikke å glemme slike uttalelser!

Forholdet til personalet / yrkesgrupper:
Da jeg var på lukket avdeling for et par år siden, var min opplevelse at personalet så ned på meg. Jeg tror det må være noe grunnleggende galt med holdningen hos noen ansatte. Der jeg var, opplevdes ingen medmenneskelighet.

Personalet som skal arbeide med suicidale pasienter bør være ”håndplukket”.
Dersom de med høyest utdannelse kun gir inntrykk av å vurdere deg ut fra hvilken psykologisk modell de skal behandle etter, – slik at de ikke klarer å være medmenneskelig og kommunisere med deg – bry seg om deg, så er det ingen vits. I slike tilfeller blir posisjonen deres av negativ betydning.
De som skal arbeid med suicidale må vise seg genuint interessert i at pasienten skal få det bedre og at det er håp.
For meg har miljøpersonalet vært de beste å snakke med, – men det kommer an på hvem som er på jobb.
Jeg syntes jeg har bedre forhold og kontakt med ekstravakter og sommervikarer.
Jeg hadde et rusproblem og jeg var sterkt deprimert. Da jeg kom til psykolog merket jeg at han ikke tok meg seriøst. Neste gang jeg kom til samtale, kunne han ikke huske meg. – Jeg kunne da ikke ha tillit til slikt.

De som ofte har møtt meg som et vanlig menneske er ansatte på kjøkkenet. Når jeg hadde det vanskeligst kunne de se det.
Jeg har hørt mange andre pasienter fortelle at de ikke vil betro seg til behandlere fordi de merker at de egentlig ikke er interessert i dem. De lar da være å fortelle om viktige opplevelser som ligger bak ønsket om å dø.
Jeg takler ikke å være et sted der folk(ansatte) ikke kan være personlige. Jeg har opplevd at ansatte får kjeft av annet personale fordi de blir for engasjert og personlig. De får ikke lov å gå i dybden i samtaler.

Personalet på hjerteovervåkningen er meget profesjonelle på sitt felt, men trekker seg unna når de tenker at dette er psykiatri. Det kunne vært folk der som kunne snakket om psykologiske ting og dype kriser.

Jeg merker at det er ulike avdelingskulturer, selv i samme bygg kan det være helt forskjellig holdning til pasienten. Jeg tror dette må være lederavhengig: det er viktig hvem som er leder på avdelingen og hva denne anser som rett – at han kan være en god modell for de andre.

Oppmerksomhet – manipulering.
Jeg svinger mellom å ønske om å bli sett og det å ville isolere meg. For meg er det viktig at jeg får det slik jeg har behov for akkurat den dagen.
Jeg kan bevisst motarbeide den jeg merker ikke forstår eller bryr seg om meg.
Jeg har merket at jeg får mer positivt oppmerksomhet når jeg kommer til en avdeling og ikke har gjort noe ”galt” mot meg selv. Det er på en måte bra, men det har tatt mange år å merke seg det.
For meg er det ikke snakk om manipulering: det er et så sterkt indre behov for å bli møtt og ivaretatt, som bare må frem og bli dekket – uansett pris.
Jeg er så lei av å høre at jeg gjør dette for å få oppmerksomhet: – Jeg synes ikke det er så rart at jeg MÅ oppleve at noen ser meg og bryr seg som meg, – når min oppvekst har vært fullt av det motsatte.

Med å manipulere tenker jeg at en gjør noe for å oppnå noe.
Det å selvskade – er for å takle ting inni meg.
Det er en myte at den som snakker om å ville ta livet sitt, ikke gjør det.
Når en har tatt overdoser flere ganger er det som at håpet i meg blir stadig mindre.
Hvordan ivaretar rapporter mellom vaktene en suicidal pasient:
Jeg synes det ville være pinlig å høre på hva personalet sa om meg – vet at de har sin form og sjargong. Jeg føler da skyld og skam.
Jeg er veldig følsom – å vite at de snakker om meg er nok, – uten at jeg må kjenne til hva de sier.
Jeg kunne tenke meg å være tilstede og delaktig i alle samtaler og rapporter, men da må de vise at de respekterer og anerkjenner meg som menneske.
Hva trenger jeg – hva trenger jeg ikke ?

Personalet som skal behandle meg må ha god kunnskap om suicidalitet – om hva som øker faren for at du kan ta livet ditt: selvmord i familien, alvorlig sykdom mv., og de må kunne takle følelser hos pasientene, uten at dette skal dempes med medisiner.

Jeg var redd for livet mitt og trengte behandling og et sted å være.
Medpasientene som var der drog meg ned, de var kronisk syke og slitne.
En samtale med rett person, hver dag, ville ha trukket meg opp.
Jeg var til behandling og de fikk hull på det som lå bak mine ulike avhengigheter. Det var mye vondt fra oppveksten. De lovet meg behandling og oppfølgning av psykiatrisk sykepleier etter jeg kom hjem. Da dette stadig ble utsatt, orket jeg ikke mer. Da forsøkte jeg å ta livet mitt. For meg hadde det vært bra å kommet til samtale hos noen som kunne noe om overgrep og mishandling – selv om de ikke var psykologer eller spesialister. Dette må tilbys når ventetiden strekker seg ut.

Da jeg vokste opp fikk jeg ingen opplæring i å ta kvalitetsvalg. Nå etter jeg er blitt rusfri har jeg startet med å bygge opp karakteren min. Jeg trenger gode modeller, som jeg oppfatter har leveregler jeg verdsetter og ønsker å strekke meg etter. – For meg blir det helt galt å komme til en som kun gir meg mulighet til mer medikamenter – når rus tidligere har vært min avhengighet. –
Jeg synes fagfolkene tidligst mulig må ta fatt i en pasient som selvskader seg og forklare at dette er vanedannende. Jeg selv snakket med en medpasient en gang og viste henne sårene mine. Hun skjønte at jeg mente alvor med å si at hun måtte stenge av for en slik utvikling.

Jeg var 12 år første gang jeg prøvde å dø: jeg ble pumpet på sykehuset. Tror barnevernet ble koplet inn, men fikk ingen ordentlig oppfølging.
Jeg ble innlagt for 2 år siden og var da psykotisk. Sinnet mitt stod vidåpent, alle inntrykk gikk inn. Jeg hadde behov for å ”lukke porten” til mange av de vonde minnene. Jeg skulle så gjerne ha snakket med en prest, lest i Bibelen, tatt et besøk i kirken, – i stedet for alle de medisinene de puttet i meg og all den maten. I løpet av oppholdet på 3 mnd. la jeg på meg 30 kilo! Tenk hva det innebærer av påkjenning, og for opplevelsen av seg selv! Etter oppholdet følte jeg mer helt gjennom skitten! Det var min mor som fikk meg ut av sykehuset – hun så hva som skjedde.

En forteller at en kristen omvendelse og støtte fra gode kristne venner har hjulpet til et bedre liv. Livet hadde vært full av traumer og rus og psykiatri, og da ble hjelpen å kunne starte på nytt, og få oppleve indre helbredelse til kropp, sjel og ånd.

Det som er viktig for meg er barna mine – selv om jeg ikke har den daglige omsorgen for dem. Ved å møte dem kan jeg få nytt mot.
Kognitiv terapi hjulpet mye. Det møtte jeg på ruspoliklinikken.

Jeg har også etter rusbehandlingsprogrammet (12 trinns programmet) hatt nytte av dette når jeg skulle ta fatt med andre områder i livet mitt: oppveksttraumer og det å bygge meg opp til selvstendighet med egne verdier og grenser.

Når en er ordentlig suicidal trenger en ikke avvisning. Da trenger en noen som har evne til å gi håp og varme. Den må kunne formidle at det er bra og betydningsfullt at du finnes til!
Jeg måtte få snakke om det som gav meg så stor skamfølelse: det å bli kalt hore… det hadde med oppveksten å gjøre. Mange terapeuter sier en ikke skal snakke om barndommens overgrep. Det blir helt feil. Hva er de redd for?

Kameraten min var dypt deprimert og suicidal. Han ble låst inne på et rom sammen med en helt ukjent mann, som ingen visste hva het. Om natten ble døra til rommet låst. Dette er noen år siden; jeg håper det ikke er slik nå. Jeg fikk besøke han og ta han med ut på hyttetur. Da sov han nesten hele tiden – han var så utslitt. Det ble til at han bestemte seg for å skrive seg ut da, og jeg fikk være med i oppfølgingen etter han kom hjem.
På et tidspunkt har jeg innsett at jeg har ansvar for livet mitt.
Det er viktig å skille på det om jeg vil ta ansvar for livet mitt eller
Om det er det at jeg ikke orker å ta ansvar for livet mitt.
For meg har det vært bra å kutte ut planlagte opphold. Jeg kommer bare inn når det er helt akutt.
Vi trenger behandlere og personale som har evne til å henvende seg til personen/pasienten – snakke om det som er naturlig, åpne ”ring for ring” eller skall for skall. Det gjør et en får roet seg.

Ved den første og de to siste innleggelsene møtte jeg forstandige folk som hadde evnen til å gå i gode dialoger. Det har vært både sykepleiere, hjelpepleiere og leger.
For meg ville det være en god måte å bli ivaretatt på, det å få snakket med en som selv har slitt med selvmordstanker (og som har bearbeidet dette).
Mine foreldre, og kanskje søsken, burde vært dratt inn i oppfølgingen etter sykehusoppholdet. De ble aldri informert. Enda viktigere for meg hadde det vært at nære venner ble trukket inn, for å hjelpe meg videre i livet.

Utenfor sykehuset, etter utskrivelsen, vil det være viktig at jeg har det greit praktisk – bolig, økonomi, osv. Det vil også være viktig at jeg når som helst kan få en innleggelse og / eller omsorg hvis jeg kjenner at livet blir for ”magert”.

Forslag til forbedring:
Brukere foreslår at følgende vurderes innført for bedre ivaretakelse av pasienter/ suicidale pasienter:
Pasientene bør ha mulighet til å gi evaluering av personalet – om de er egnet til å arbeide med dette.
Det må til undervisning av både fagfolk og pasienter – en undervisning av brukere, om deres kunnskap og erfaring.
Vi kunne trenge skrike- og brølerom for å få utløp for frustrasjon, sorg og sinne, og noen til å være med oss der, som kan være nær oss etterpå.
Det kunne vært benyttet likemenn i arbeidet: tidligere pasienter som var kommet over dette problemet – som hadde fått opplæring i etikk og likemannsarbeidet. De kunne forstå situasjonen ut fra egenerfaring og derved komme med enkle ord og gi håp og trygghet.
Ekte KJÆRLIG HET (omsorg – uten betingelser) er det som må til – ved siden av faglig forståelse, samtaleterapi og medikamentell behandling.
Kjærlighet er selve nøkkelen. Mangler dette vil ingen ting skje.
Ved å bli vist kjærlighet våkner ansvarsfølelsen i en person. En kan da også se seg verdig til medbestemmelse og til det å ta gode, egne valg.
På vegne av brukerne
Anne Marie Dybo, brukerrepr. fra ROM – råd og muligheter
Marit Adriansen, repr. Brukerrådet ved ARA

Situasjonsrapport fra en bruker
Hva er det som får et menneske til å ta sitt eget liv?
Jeg er ikke sikker på om jeg har noe svar på hvorfor jeg i perioder av mitt liv ikke lenger ønsker å leve.
Det jeg vet er at de gangene jeg ikke ønsker å leve lenger, har jeg det forferdelig vondt med meg selv. Jeg begynner med å isolere meg fra omverden, slutter å komme på avtaler, sykemelder meg fra jobb, svare på telefonen, ta imot eller gå på besøk, tør ikke å prate om smerten inni meg, begynner med selvskading og vet ikke hvordan jeg kan be om hjelp, eller kanskje tør jeg ikke/utsetter det til det går så langt at jeg rett å slett kobler ut/gir faen. Merker at ønske om å dø kun blir sterkere og sterkere og til slutt ser jeg døden som den eneste løsning. Døden virker forlokkende, befriende, alt jeg ønsker er å få fred, fred inni hjertet mitt, fred med angsten min, fred fra alt som er vondt, jeg ønsker kun å sove og slippe å føle og kjenne på smerten inni meg som har plaget meg hele livet så lenge jeg kan huske.

Mange sier at det å ta sitt eget liv er feigt.
Jeg føler at ved å ta mitt liv, frigjør jeg familien min, venner og hjelpere fra problemet: MEG. Det vil si: jeg gjør alle en tjeneste. Jeg forakter meg selv, ser ingenting positivt eller godt med meg selv, føler at jeg er en byrde for alle rundt meg og dessuten er verden et kaldt og kynisk sted som verken har tid, ork eller rom for slike mislykkede personer som meg selv. Jeg er så ensom blant mange mennesker og føler meg så hjelpesløs/maktesløs. Hvorfor lever jeg? Hva gjør jeg her, hva er meningen med mitt liv?
Hvorfor kan ikke jeg være lykkelig, hva gjør jeg galt? Hvorfor føler jeg så mye? Er det vanlig/normalt å føle å tenke så mye som det jeg gjør? Er jeg annerledes enn alle andre? Er jeg dummere, mindre intelligent, mindre verd!

Hvorfor kan jeg ikke bare godta meg selv slik som jeg er og følge med strømmen, gjøre det som forventes av meg og slutte å stille spørsmål om alt å bare godta at livet er slik som det er!
Kanskje er det fordi jeg er meg og fordi vi alle er forskjellige og at meningen med mitt liv er at det skal være slik som det er?
Jeg har vært død 4 ganger, første gang var jeg bare tenåring og kjæresten min ble drept i bilulykke. 3 uker etter han døde, tok jeg en overdose med piller. Tilfeldigheter gjorde at min mor fikk en ubehaglig følelse og fikk sparket opp den låste døra og sykebilen kom i siste liten.
En gang var jeg klinisk død i noen minutter og fikk en liten hjerneskade. Jeg har store problemer med hukommelsen pga dette. Min søster har reddet livet mitt, en kjæreste, og siste gangen ble jeg reddet av en av mine hjelpere som låste seg inn i leiligheten min og fant meg.

Jeg har aldri bevisst planlagt at nå skal jeg ta livet mitt, underbevist sikkert, men jeg føler ikke/eller kan ikke huske at jeg har sagt til meg selv at nå i dag skal jeg ta livet av meg selv. Alle gangene når jeg har våknet opp etter en slik hendelse, blir jeg utrolig trist og deprimert over å fremdeles være til.
Jeg har en veldig destruktivt personlighet, og jeg har fremdeles ikke opplevd å treffe på de riktige personene, som vet hva som må til for at jeg kan få fred med meg selv. Selv har jeg overbevist meg selv om at det kun er døden som kan gjøre det slutt på og få vekk det vonde inni meg selv! Det som alltid plager meg, hver eneste dag og som suger ut kreftene mine og livsgnisten.

ROM råd og muligheter (forkortes til ROM – Agder) er et brukerstyrt kompetanse- og servicesenter innen rus- og psykisk helse på Agder.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.