Ikke stopp meg nå

Dette er historien jeg aldri trodde jeg skulle skrive. Dette er historien om et overgrep som ikke skulle skje. Dette er historien som jeg håper vil hjelpe andre. Dette er historien som jeg dedikerer til min datter og hennes tre døtre, og alle dere andre.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg er lykkelig, har akkurat lagt et langt arbeidsopphold i USA bak meg. Nå er jeg tilbake i Norge, og er i gang med foredragsturné i vårt langstrakte land. Travle dager, med kundebesøk om dagen og foredrag om kvelden. Jeg elsker jobben min, og etter mange strevsomme år kommer resultatene. Oppdragene er flere enn jeg kan ta på meg, og jeg er takknemlig.

Stavanger 1.oktober 2008. Det er natt og jeg våkner av at jeg må på toalettet. Tilbake i sengen hører jeg noen komme med faste skritt mot døren. Jeg får ikke tid til å tenke mer før en stor kraftig skikkelse står inne i rommet. Døren var ikke låst. Jeg skriker, og mannen har lagt seg oppå meg, og jeg tenker da han holder over munn og nese: er det slik jeg skal dø? Jeg får ikke puste og kjemper for livet, og det eneste jeg tenker er at jeg må komme ut av det kraftige grepet. Jeg sloss for livet, og ser nå i ettertid at jeg ville ikke hatt noen muligheter å unnslippe om jeg ikke var smidig og godt trent. Min mann ringer neste morgen, slik han alltid gjør når jeg er på reise. Han hører at noe er galt, men jeg tviholder på at jeg har det bra. Så brister jeg i gråt og forteller hva som har hendt. Du bør avbryte turneen og komme hjem med en gang, og jeg kommer og henter deg. Min klare melding var at jeg kommer som avtalt til helgen.

Hvordan ble livet? Jeg nektet å ta innover meg voldtektsforsøket som endte i dødsangst. Jeg fortsatte å arbeide som normalt, og fornektet at jeg hadde problemer. Takket være min datter og mann ble voldtektsforsøket anmeldt. Jeg mente at det var poengløst, da det helt sikkert ville ende med henleggelse, selv om gjerningsmann var kjent. Argumentet om at anmeldelsen kunne hjelpe andre som kunne komme utfor samme mann, var det som gjorde at jeg valgte å fortelle om overgrepet til en forståelsesfull politikvinne. Etter intervjuet spurte hun om jeg ønsket advokat, og jeg svarte at jeg ikke så det som nødvendig. Hun så på meg og sa; «jeg tenker vi skriver at du ikke har tatt stilling til det foreløpig». Dette var en klok avgjørelse. Tårene rant, jeg var utslitt etter tre timer i avhør. Jeg bestemte meg for at min historie skulle komme andre til gode. Jeg føler at når jeg holdt på å drukne, holdt jeg fast i båtripen og tenkte på mine fire jenter, min datter og hennes døtre. Jeg husker da mitt eldste barnebarn som da var 7 år gammel, spurte når jeg ville bli slik som før, ja da visste jeg at dette var målet om å komme tilbake på banen igjen. Dette var min motivasjon, men det tok sin tid.

Psykolog Jeg er heldig som har en flink fastlege. Hun rådet meg til å oppsøke psykolog, noe som jeg gjorde. Etter seks konsultasjoner lurte jeg på hvem som egentlig trengte psykolog. Jeg var fortvilet da hun mente at jeg ikke lenger kunne jobbe, jeg var traumatisert. Grunnen til at jeg oppsøkte psykolog var for å få hjelp til å ikke miste jobben min. Jeg var 57 år, og med mange gode arbeidsår foran meg. Tilbake til fastlegen som anbefalte kognitiv terapeut. Dette har hjulpet meg, og det har vært mange tøffe tak. Jeg ser nå at jeg har hatt godt av å bli utfordret, selv om jeg ikke alltid var like begeistret. Trening og atter trening på vanskelige situasjoner har gitt belønning. I tillegg er jeg takknemlig for advokaten som har vært til stor hjelp. Han støttet og kjempet for å få saken opp for retten etter elendig etterforskning. Overgriper tok advokat, og han forandret flere ganger sin forklaring. Han klarte til og med å få lov til å lese min forklaring før han forklarte seg. Saken ble etterforsket på nytt, men den manglet 100% sikkerhet for at bevisene ville holde i en rettsak. Dette føltes som et nytt overgrep, og justispolitikken er det svakeste leddet i min historie.

Ikke stopp meg nå Jeg gleder meg til å holde foredrag, jeg gleder meg til å komme meg ut på banen igjen, og jeg gleder meg til å utdype hva som virker og hva som er ødeleggende for arbeidsgleden. Jeg vil aldri bli den jeg var før overgrepet, men jeg forlanger av meg selv, selv med de begrensningene jeg har, så er det viktig å bidra til at andre ser sine muligheter. Jeg bruker humor som et viktig verktøy for å få frem poenger, og arbeidsgleden kan ingen lenger ta fra meg.  

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.