Jeg lekte katt og mus med døden

Dette er en historie om sykehusinnleggelser, dype depresjoner, angst, selvmordsforsøk, selvskading, spiseforstyrrelser, overvekt og ensomhet. Jeg har opplevd psykiatrien på godt og vondt, og jeg har opplevd et system som ikke fungerer og som svikter når man trenger det som mest.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg har møtt noen få fantastiske mennesker i psykiatrien, men jeg har møtt mange som aldri skulle ha jobbet med mennesker i krise. Jeg har tilbrakt mange år bak lukkede dører på psykiatriske sykehus. Jeg har vært sengeliggende, over lang tid, flere ganger, på grunn av dype depresjoner. Jeg har hatt så sterk angst at jeg ikke har turt å gå ut av døren eller treffe andre mennesker. Jeg har vært så neddopet på sterke medisiner at det har vært umulig å forholde seg til virkeligheten, hverdagen og egne følelser. Jeg har sydd flere hundre sting etter selvskading, og kroppen min er full av arr som jeg må leve med resten av livet. Jeg har veid nesten 200 kg på grunn av overspising, passivitet og overmedisinering. Og jeg har håndhilst på døden flere ganger.

Det har vært en veldig lang reise fra å være skikkelig syk til å ha det ganske greit …

Hvorfor meg? – barndom, ungdom og ung voksen

På skolen opplevde jeg mye mobbing, jeg opplevde å bli holdt utenfor det sosiale miljøet og jeg hadde få venner. Hjemme var det heller ikke så lett. Min mor var innesluttet og til tider deprimert, min far hadde et hissig temperament og han var sjelden tilstede. Snakk om hva vi følte eller hvordan vi hadde det var sjelden noe tema. Jeg har aldri opplevd noen form for mishandling hjemme, hverken psykisk eller fysisk, men det var allikevel ikke så lett å være meg. Jeg ble etter hvert en innesluttet jente som holdt meg mest for meg selv både på skolen og hjemme, og jeg hadde det ikke særlig bra med seg selv. Dette ble aldri tatt tak i hverken av mine foreldre eller på skolen. Jeg opplevde også en overfallsvoldtekt når jeg var 16 år som jeg aldri snakket med noen om.

Jeg har alltid vært en hestejente, og det er jeg fremdeles, stallen og hestene har alltid betydd mye for meg. I motsetning til livet jeg opplevde på skolen var stallen et sted hvor jeg var en jente med talent for sporten, og en jente som alltid sa ja når det var noe som skulle gjøres. Dette ble satt pris på av de voksne på stallen, og jeg ble ganske raskt en naturlig del av det voksne miljøet.

Men heller ikke på stallen var det alltid like lett. Stallens ridelærer var en person som aldri skulle hatt med barn å gjøre, hun var meget streng og jeg ble redd dette menneske. Redd for å spørre om noe og redd for å gjøre noe galt. Det ble også en slags sjargong blant de voksne på stallen hvor de sa til meg «du er så talentløs» når det var noe jeg lurte på. Jeg viste innerst inne at de ikke mente dette, men når jeg hadde hørt det mange nok ganger var det akkurat som jeg begynte å tro på det. Men jeg hadde det tross alt mye bedre på stallen enn jeg hadde det på skolen. Etter ungdomsskolen begynte jeg å jobbe på stallen, og jeg fikk min første egne hest når jeg var 15 år. Meningen var at jeg bare skulle ta ett års pause fra skolen for så å fortsette med videre skolegang, men sånn ble det ikke.

Etter at jeg hadde jobbet på stall noen år kom jeg inn på Ridelærerutdannelsen. Jeg så fram til å begynne på denne utdannelsen og jeg trodde dette var noe jeg ville mestre bra, men jeg fikk det dessverre ikke så lett der heller. Jeg slet både med det faglige og det sosiale. Jeg var veldig nærtagende og jeg tålte ikke kritikk, og dette ødela en del for meg i forholdet til mine medstudenter. Som vanlig var jeg godt likt blant de voksne, men jeg hadde problemer med å forholde meg til og å stole på mennesker på min egen alder. Dette førte til at jeg ble veldig ensom. Etter utdannelsen fortsatte jeg å jobbe med hest noen år, men jeg ble aldri lenge på et sted. Jeg hadde det ikke bra med meg selv, og jaktet hele tiden på noe annet og noe bedre. Det hele gjentok seg gang på gang, jeg klarte aldri å slå meg til ro og jeg trivdes aldri spesielt bra. Etter hvert fant jeg ut at jeg ikke ville jobbe på stall lenger, og jeg flyttet da tilbake til hjembyen min.

Hvordan begynte det?

Jeg hadde hele livet hatt en drøm om å bli veterinær, og jeg bestemte meg for å følge denne drømmen. Men jeg hadde jo ikke gått på videregående skole, og karakterkravet for å komme inn på veterinærstudiet var/er jo veldig høyt. Jeg fant ut at jeg kunne få generell studiekompetanse etter 23/5 regelen, og begynte på et privat gymnas. Første året gikk det veldig bra, jeg taklet det sosiale og faglige bra og gikk ut med et karaktersnitt på 5. Året etter gikk det ikke så bra, jeg taklet det sosiale og faglige dårligere og dårligere og jeg mistet helt troen på meg selv. Etter en eksamen som jeg følte hadde gått dårlig mistet jeg alt håp. Jeg følte at jeg hadde mistet sjansen til å komme inn på veterinærstudiet, og at hele livet mitt var over. Alt føltes så vanskelig, og selvtilliten og selvfølelsen min var på bånn. Mine tanker om fremtiden var negative og pessimistiske, og jeg var veldig trist og gråt lett. Jeg isolerte meg, og jeg trakk meg mer og mer tilbake inn i min egen verden. Hesten som før hadde gitt meg så mye glede, betydde ikke så mye lenger. Til slutt klarte jeg ikke å ta meg av min egen hest lenger, og jeg mistet derfor all kontakt med hestemiljøet. I dag vet jeg at dette var depresjonens stemme, men da skjønte jeg ikke helt hva som skjedde med meg og jeg var ensom, utslitt, forvirret og veldig redd.

Jeg hadde en venninne som så meg, og som ønsket å støtte meg. Jeg klamret meg til henne, vi hadde lange samtaler hvor jeg egentlig bare gjentok gang på gang «jeg orker ikke mer». Etter hvert sørget denne venninne for at jeg fikk kontakt med en behandler på DPS (Distrikt psykiatrisk senter). Der fikk jeg en avtale hver 14 dag. Dette var alt for lite oppfølging, og det gikk raskt nedover med meg. Selvmordtakene var der hele tiden, og jeg orket ikke tanken på å leve lenger. Etter mitt første selvmordsforsøk ble jeg innlagt på en akuttavdeling. Dette ble starten på nesten 10 år i psykiatrien, året var 1995 og jeg var 24 år.

Svingdørspasient i akuttpsykiatrien

De 3 første årene var jeg svingdørspasient i akuttpsykiatrien med langt over 100 innleggelser. Jeg ønsket å være innlagt, jeg taklet ikke å sitte alene hjemme med ensomheten og alle de vanskelige tankene og følelsene. Jeg trengte mennesker rundt meg og jeg trengte hjelp, men dette var dessverre ikke overlegen på akuttposten enig i. Det ble etter hvert en kamp mellom overlegen og meg, jeg på den ene siden ønsket og være innlagt og Overlegen på den andre siden ønsket ikke å ha meg på avdelingen. Jeg ble lagt inn på tvang av DPS, legevakten eller somatisk avdeling den ene dagen og skrevet ut igjen av overlegen neste dag, eller hvis jeg var heldig fikk jeg lov å være der noen dager. I begynnelsen var jeg nok innlagt noen uker av gangen, men etter hvert ble tiden jeg fikk lov å være på avdelingen kortere og kortere. Og kampen mellom overlegen og meg ble bare verre og verre.

Jeg kjempet hver dag for å bli tatt på alvor, jeg begynte etter hvert å skade meg selv og selvmords-forsøkene ble flere og mer alvorlige. Jeg måtte hele tiden skade meg litt mer alvorlig eller gjøre et mer alvorlig selvmordsforsøk for å få lov å være på avdelingen noen dager. Det begynte med noen forsiktige risp til store dype kutt som måtte sys i flere lag. Selvmordsforsøkene begynte med overdoser med medisiner, når det ikke lenger var alvorlig nok begynte jeg å gå i T-bane tunneler, og når det heller ikke holdt begynte jeg å kutte meg så dypt at jeg holdt på å tømme meg selv for blod.

Det spilte ikke lenger noen rolle for meg om jeg levde eller døde. Jeg var helt likegyldig til det, men mest av alt ønsket jeg hjelp.

Disse årene i psykiatrien var mer oppbevaring enn behandling, men jeg klarte ikke å gi opp håpet om at noen ville hjelpe meg. Jeg var også neddopet på sterke medisiner, og klarte ikke forholde meg til hverken mine egne følelser eller det virkelige livet. I et møte overlegen hadde med mine foreldre fikk de beskjed om at de like gjerne kunne glemme at de hadde en datter. Før eller siden kom jeg til å klare å ta livet av meg, og det var ikke noe han ønsket å forhindre meg i. Det var heller ikke noen vits i å prøve å gi meg noen form for behandling over tid, annet enn piller, jeg var uansett behandlings-resistent og det var ikke noe håp om at jeg noen gang ville få et normalt liv igjen.

Jeg fikk ECT-behandling mens jeg var på denne avdelingen. Dette var selvfølgelig ikke noe overlegen ønsket å tilby meg, men kontrollkommisjonen påla overlegen at jeg skulle få prøve dette. Dessverre hadde ikke ECT-behandling noe særlig virkning på meg. Jeg ble kanskje litt bedre med en gang, men det gikk ikke lang tid før jeg var like deprimert igjen. Jeg slet litt med korttidshukommelsen akkurat i den perioden jeg fikk behandlingen, men jeg har i dag ingen problemer med dette.

Når jeg var innlagt på akuttavdelingen hadde jeg også en kvinnelig lege som behandler. Jeg likte henne, men jeg turte aldri begynne å snakke med henne om mine innerste tanker og følelser og om hva som egentlig plaget meg. Jeg var redd for at jeg ville bryte helt sammen hvis jeg gjorde dette, og det var ikke trygt når jeg hele tiden ble skrevet ut.

Etter disse første 4 årene gikk overlegen plutselig ut i permisjon, og den kvinnelige legen som hadde vært min behandler ble overlege for avdelingen. Hun søkte meg med en gang til en langtidsavdeling og jeg fikk lov å være på akuttavdelingen de månedene det tok før jeg fikk plass der. Jeg skjønte etter hvert at de ikke bare var overlegen og jeg som ikke kom overens. Overlegen og den andre legen hadde også lenge vært uenige om hvordan jeg skulle behandles, men det var dessverre overlegen som hadde det siste ordet.

Behandleren som ga meg håp

På denne langtidsavdeling, hvor jeg var i ca. 3 år, hadde jeg to behandlere i starten, en mannlig psykolog og den kvinnelige avdelingslederen. Avdelingslederen var den første personen jeg møtte som ga meg håp og tro på at jeg en gang i fremtiden kunne få et bedre liv. Hun var vel litt annerledes enn de fleste behandlerne i psykiatrien. Hun var åpen om sin egen historie til meg. Hun var åpen om at hun hadde opplevd overgrep, og hun var åpen om at hun hadde opplevd psykisk mishandling av sin tidligere samboer. Jeg så henne som en sterk og fargerik kvinne som hadde kommet seg igjennom det hun hadde opplevd, og dette ga meg håp om at jeg også kunne komme meg gjennom mine problemer. Hun fortalte meg også om andre mennesker som hadde vært like dårlige som meg, og som i dag hadde et ok liv. Jeg begynte sakte men sikkert å stole på denne behandleren, og jeg klarte endelig å snakke om hvordan jeg hadde det. Men det tok lang tid før jeg klarte å sette ord på mine innerste tanker og følelser, og fremdeles skulle jeg oppleve mange nedturer.

Den mannlige psykologen har jeg ikke så mye å si om, men for å oppsummere det hele utsatte han meg for seksuelle overgrep. Dette ble anmeldt, men saken ble henlagt på grunn av mangel på bevis. Han anmelde meg også for falsk forklaring, og den anmeldelsen ble henlagt da jeg ikke var strafferettslig tilregnelig. Jeg begynte ikke å snakke om dette med avdelingslederen før han hadde sluttet på avdelingen.

Jeg fikk hele tiden forsikringer om at jeg skulle få lov å være på denne avdelingen til jeg selv var klar for å skrives ut. Men dette turte jeg ikke å stole på, og jeg følte hele tiden at jeg måtte bevise at jeg fremdeles var syk nok til å få lov å være der. Selvskadingen og selvmordsforsøkene fortsatte.

Avdelingen jeg var på var en åpen avdeling og jeg var i utgangspunktet frivillig innlagt, men på grunn av min selvskading og suicidalitet ble jeg innimellom overført til tvangsparagraf og flyttet til en lukket avdeling. Og sånn gikk tiden, frivillig innlagt og tvangsinnlagt, åpen avdeling og lukket avdeling, om hverandre. Jeg opplevde også innimellom å bli lagt i belter, og dette er en opplevelse jeg fremdeles har mareritt om. På grunn av overspising, passivitet og overmedisinering veide jeg på dette tidspunktet nesten 200 kg. Når jeg da ble lagt i belter og måtte ligge på ryggen, samtidig som jeg ble gitt beroligende medisiner, fikk jeg problemer med å puste. Jeg prøvde å gi beskjed om dette, men jeg ble ikke hørt.

Jeg hadde også over lang tid vært neddopet på medisiner. Det var stadige nye medisiner i håp om at noe kunne fungere bedre, men de fant vel aldri helt ut av det. Etter hvert ble medisinene trappet ned slik at jeg igjen klarte å forholde meg til mine følelser og deler av virkeligheten. Jeg brukte fremdeles antidepressiva og stemningsstabiliserende medisiner, men antipsykotiske og beroligende medisiner ble trappet ned. Psykiaterne ble aldri helt enig om jeg var psykotisk eller ikke, noen mente at det ikke var mulig å skade seg så alvorlig som jeg gjorde uten å være psykotisk, andre mente at jeg var grensepsykotisk og hadde en dissosiativ lidelse.

Det gikk uansett sakte men sikkert fremover, jeg tok to skritt frem og ett tilbake. Nedturene var fremdeles mange, men etter hvert kom det også oppturer. Jeg var ikke lenger så deprimert. Det ble mindre og mindre selvskading. Selvmordstankene var ikke lenger så sterke, og selvmordsforsøkene ble færre.

Etter hvert mente både avdelingslederen og jeg at jeg begynte å bli klar for utskriving, men det var viktig at overgangen skulle skje så gradvis som mulig. Min far hadde arvet en leilighet av sin far som jeg skulle flytte inn i. Vi brukte mange måneder på at jeg gradvis skulle flytte inn i denne leiligheten. Jeg bodde noen dager hjemme og noen dager på avdelingen, og jeg hadde oppfølging både fra DPS og psykiatrien i kommunen når jeg var hjemme. Etter hvert ble jeg utskrevet, men jeg hadde fremdeles oppfølging fra avdelingslederen, DPS og psykiatrien i kommunen. Dette gikk ganske bra en periode, men så kom det en ny nedtur og jeg gjorde et nytt alvorlig selvmordsforsøk.

Da jeg overtok denne leiligheten til min farfar hørte jeg ikke lenger til det sykehuset jeg tidligere hadde vært på, og jeg ble innlagt på en annen akuttavdeling. Her var jeg i nesten 1 år. På denne avdelingen var jeg tvangsinnlagt, og på grunn av min alvorlige selvskading og suicidalitet ble jeg lagt inn på lukket avdeling med kontinuerlig oppfølging. Jeg fikk heller ikke lov å gå ut da jeg tidligere bare hadde gått fra mitt følge og gjort alvorlige selvmordsforsøk. Dette var selvfølgelig en tøff periode, men samtidig ble jeg i alle fall tatt på alvor og de klarte å hindre meg i å skade meg selv. Jeg ble fra denne avdelingen søkt til sikkerhetsavdeling fordi jeg var til så stor fare for meg selv, men samtidig dukket det opp et forsøksprosjekt på en annen avdeling som fokuserte på selvskading og det å ta ansvar for egne handlinger. Og jeg fikk heldigvis mulighet til å delta i dette prosjektet.

Før eller siden måtte det jo snu

Nå var det nesten 8 år siden jeg kom inn i psykiatrien første gang, og endelig begynte ting å snu på ordentlig. Jeg var i dette opplegget som fokuserte på selvskading og det å ta ansvar for egne handlinger. Jeg begynte også på nye medisiner som fungerte bedre, og det viste seg også at jeg tidligere hadde brukt alt for lave doser av medisinene. Jeg var også klar til å ta en slags avgjørelse om at nok var nok og at jeg ønsket et annet liv.

På denne avdeling hadde jeg tilgang til barberblad som var det jeg brukte å skade meg med. Det ble fokusert på at man skulle be om hjelp før man skadet seg for å se om det kunne hjelpe. Hvis det ikke hjalp fikk man lov å skade seg, men da var det viktig at man etterpå gikk nøye gjennom hvorfor det skjedde. Hvis man skadet seg og det måtte sys måtte man selv dra ned på legevakten. Dette opplegget fungerte for meg, men jeg tror kanskje ikke det hadde fungert hvis det kom tidligere i behandlingen. Jeg hadde jo også vært lenge på en avdeling hvor jeg ikke hadde mulighet til å skade meg, og dette hadde gjort at jeg begynte å finne andre mestringsstrategier og at trangen ikke var så kraftig lenger. Etter hvert begynte også min behandler, overlegen og jeg og reise rundt og undervise helsepersonell om selvskading og behandling av selvskading. Dette var veldig interessant, og jeg skjønte også at helsepersonell synes det var veldig vanskelig at pasienter skadet seg selv. En annen ting som gjorde at det begynte å gå bedre med meg var at jeg ble slankeoperert.

Jeg har helt siden jeg var liten vært overvektig, men nå veide jeg nesten 200 kg og livet var bokstavelig talt veldig tungt. Min behandler og jeg begynte å undersøke om det var mulig at jeg kunne bli slankeoperert. I Norge var det veldig lang ventetid selv om psykiatrien ba om at jeg skulle bli prioritert. Mine foreldre og jeg bestemte da at vi skulle dra til et privat sykehus i Spania for å få utført en slankeoperasjon på egen regning. Vi viste at dette var et bra sted da Norge tidligere hadde sendt pasienter dit. Operasjonen gikk bra, og jeg begynte raskt å gå ned i vekt.

Jeg ble etter ca. 1 år utskrevet fra sykehuset, jeg var ikke lenger så deprimert, selvmordstankene og selvskadingen var nesten borte og jeg var nokså klar til å prøve å fungere i det vanlige livet igjen. Jeg hadde hyppig oppfølging av både DPS og psykiatrien i kommunen. Det var absolutt ikke bare enkelt å komme ut og fungere i det vanlige livet, og det tok lang tid før jeg klarte å forholde meg til alt i hverdagen. Bare det å håndtere penger, betale regninger, handle, lage mat, personlig hygiene og holde det ryddig rundt meg var en utfordring. Etter hvert begynte det å gå bedre og bedre, men jeg må innrømme at jeg i dag fremdeles kan ha problemer med noe av dette.

Selvskading og selvmordsforsøk

For meg ble selvskadingen en overlevelsesmekanisme. Ved at jeg gjorde smerten konkret og synlig kunne jeg mestre den uutholdelig indre smerten. Selvskadingen ble mitt «språk», der de utvendige sårene og arrene ga uttrykk for mine innvendige sår og arr. På denne måten bearbeidet og mestret jeg vanskelige følelser, tanker, minner og situasjoner.

Grunnen til at jeg begynte å skade meg var at jeg ikke ble tatt alvorlig av psykiatrien. Jeg trengte hjelp og jeg ba om det, men jeg fikk det dessverre ikke. Jeg hadde lest at noen mennesker med psykiske problemer skadet seg selv, og jeg begynte da med selvskading i håp om at psykiatrien ville se meg og gi meg hjelp. Etter hvert fikk selvsagt selvskadingen en dypere betydning for meg og det var også avhengighetsskapende. Virkningen som beskyttelse mot vanskelige følelser var kortvarig, og etter hvert måtte jeg skade meg mer alvorlig og/eller oftere for å få samme virkning.

Min måte å skade meg selv på var å kutte meg med barberblad. Det begynte med forsiktige risp, og ente opp med dype sår som måtte sys i flere lag. Jeg kuttet opp og opp igjen i de samme arrene, og ofte fikk ikke sårene tid til å gro ordentlig før jeg kuttet de opp igjen. Jeg fikk også mye infeksjoner i sårene som gjorde at de grodde dårlig. Jeg likte å stelle mine sår, det var mye lettere å stelle pent med de ytre sårene enn de indre. Jeg opplevde også mye dårlig behandling av helsepersonell når jeg kom på legevakten for å sy. De var ofte sure på meg, og sa at jeg opptok deres tid. De snakket nedsettende om meg, og sjelden til meg. Jeg opplevde også at de sydde meg uten bedøvelse. Selv om jeg skadet meg selv ønsket jeg selvfølgelig ikke at andre påførte meg smerte.

Selvskadingen og selvmordsforsøkene var for meg sterkt adskilt. Selvskadingen var min måte å overleve på, mens selvmordsforsøkene var mer et ønske om døden eller et annet liv. Begge deler fungerte nok også som et rop om hjelp, og et håp om at denne gangen ville de se meg og forstå at jeg trengte hjelp. Jeg gav utrolig nok aldri opp håpet om at det ett eller annet sted der ute måtte finnes hjelp også for meg.

Jeg har gjort utallige selvmordsforsøk, både med og uten suicidal hensikt. Det begynte med overdoser av medisiner. Jeg leste på Internett om hva som var dødelige doser, og prøvde meg frem. Jeg likte det å «bli borte» og slippe den uutholdelige innvendige smerten for bare en liten stund. Jeg skjønte etter hvert at det ikke var så lett å ta livet av seg med overdoser, og jeg sørget også som regel for at jeg ble funnet i tide.

Etter hvert begynte jeg å gå i T-bane tunneler. Naiv som jeg var trodde jeg at det måtte vel være alvorlig nok til å få hjelp. Jeg sjekket som regel at det ikke skulle komme en T-bane på noen minutter før jeg gikk ned i tunnelen. Det var alltid noen som så meg å ringte politiet som hentet meg opp igjen fra tunnelen og kjørte meg på legevakten. Selv om jeg hadde sjekket at det ikke skulle komme noen T-bane på en stund visste jeg jo at det kunne komme en allikevel som ikke var i rute, men jeg brydde meg ikke. Jeg var fullstendig likegyldig til livet og døden. Jeg tenkte at enten døde jeg eller så fikk jeg hjelp, men jeg lyktes jo ikke med noen av delene.

Den siste måten jeg prøvde å ta livet av meg på var å kutte over store blodårer som gjorde at jeg holdt på å tømme meg selv for blod. Igjen likte jeg følelsen av å «bli borte», og slippe den uutholdelige innvendige smerten. Igjen sørget jeg også for at jeg bli funnet, men jeg visste jo aldri om det denne gangen ville være for sent eller ikke. Jeg har fått vite i ettertid at det flere ganger var nære på, og jeg har flere ganger blitt operert for dette og fått blodoverføringer. Fremdeles var jeg fullstendig likegyldig til livet og døden.

Jeg har vært en del i kontakt med politi og ambulansepersonell i forbindelse med alvorlig selvskading eller selvmordsforsøk, og på et generelt grunnlag mener jeg at denne gruppen behandler mennesker med psykiske lidelser mer humant og på en mer respektfull måte enn mange som jobber i psykiatrien. Jeg har også snakket en del med politi og ambulansepersonell om mine opplevelser i psykiatrien, og de fleste sier da at de ikke skjønner at psykiatrien for lov å behandle syke mennesker på denne måten.

Jeg har også opplevd at mange bekjente og venner klarte å ta livet av seg mens de var under behandling. De fleste utenfor sykehusene, men jeg opplevde også å finne noen inne på avdelingen som hadde tatt livet av seg. De ansette på avdelingene sa da til meg at de var glade for at det var jeg som fant dem, og ikke noen andre. De mente at jeg var såpass sterk at jeg taklet det, i motsetning til andre pasienter. Det var selvfølgelig ikke lett for meg å oppleve at så mange rundt meg valgte å forlate livet og det trigget mine selvmordstanker. Jeg synes de var heldige som faktisk hadde klart det, og jeg ønsket sterkt å følge etter dem. Men jeg klarte liksom ikke helt å ta det endelige skrittet, det jeg ønsket mest av alt var hjelp.

Hestemiljøet

Etter hvert som jeg gikk ned i vekt fikk jeg et ønske om å komme tilbake til hestemiljøet. Jeg kjøpte meg da etter hvert hest igjen, og jeg ble raskt en del av miljøet. Mine foreldre ønsket å tilbringe sin pensjonisttid med meg og hestene mine på et småbruk. I 2007 fant vi det ideelle stedet og vi flyttet dit. Jeg kom raskt inn i hestemiljøet her, og livet smilte til meg.

Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg trives og klarer meg så bra sosialt i hestemiljøet. Jeg har kommet fram til at det er fordi fokuset er på hesten og ikke på mennesket. Jeg takler ikke at det for mye fokus på meg som person og det fører bare til at jeg trekker meg unna. Hestemiljøet aksepterer meg som den jeg er, de aksepterer min historie og de aksepterer både mine innvendige og utvendige arr. Jeg har valgt å være åpen om at jeg har slitt psykisk. Mine år i psykiatrien er en så stor del av mitt liv at det ville vært veldig unaturlig for meg å prøve å skjule det. Jeg velger også å gå i T-skjorte når været tilsier det selv om det betyr at jeg viser frem arrene mine. Jeg er av den oppfatning at hvis man prøver å skjule noe begynner folk ofte å spekulere og innbille seg ting, og at dette ofte kan være verre enn om man forteller sannheten. Det er mange i hestemiljøet som vet at jeg har vært syk og jeg har aldri opplevd noe negativt rundt dette. Det hestemiljøet jeg er en del av er inkluderende, fordomsfritt og det et sted hvor det er plass til alle.

Ett år etter at vi flyttet til småbruket fikk min mor kreft, og hun døde i 2009. Tiden etter min mors død ble selvfølgelig en vanskelig tid. Ikke bare var min mor død, men vi hadde også opplevd mye dårlig behandling av helsevesenet under min mors sykdomsperiode. Jeg hadde nå begynt å miste troen på hele helsevesenet. En dag sa min far at han ikke ønsket å støtte meg økonomisk med hestene lenger. På en måte kunne jeg skjønne min far, foreldre mine hadde alltid støttet meg og brukt mye penger på hest gjennom årene. Men for meg betydde hestene og kanskje spesielt hestemiljøet alt, og jeg visste at uten hestemiljøet ville jeg bli veldig ensom og passiv. Jeg ble veldig deprimert igjen, og tanken om å avslutte livet ble mer og mer fristende. Jeg ville til min mor.

Mennesker med din diagnose…

En dag bestemte jeg meg for å avslutte det hele. Min mor var jo død, og forholdet til min far var preget av krangler. Hestene mine var også syke, og jeg lurte på hva jeg gjorde galt. Depresjonen slet i meg, og jeg var redd for at jeg skulle bli veldig syk igjen. Nok var nok, jeg orket ikke mer. På natten gikk jeg bort til en høy bro, og planen var at jeg skulle hoppe. Jeg vet ikke egentlig hva som skjedde eller hvor lenge jeg sto der, men jeg ble i alle fall stoppet av politiet og kjørt til legevakten. Legen på legevakten la meg selvfølgelig inn på tvang på psykiatrisk. Jeg møtte faktisk en hyggelig lege den natten jeg kom inn på avdelingen. Jeg fortalte kort om mine tidligere opplevelser i psykiatrien, og jeg fortalte henne også at min diagnose var emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline).

Legen forsikret meg om at psykiatrien i dag var annerledes, og at jeg skulle få hjelp denne gangen. Det var jo nå nesten 5 år siden sist jeg hadde vært innlagt og jeg trodde faktisk på henne, men dagen etter skulle jeg dessverre oppleve at dette absolutt ikke stemte.

Dagen etter møtte jeg overlegen på avdelingen, og han tok seg ikke engang tid til å snakke med meg. Han sa bare at mennesker med din diagnose har ikke godt av å være innlagt, og at de ikke hadde noe å tilby meg. Han sa at han hadde overført meg til frivillig paragraf og at jeg ble skrevet ut. Mine gamle mestringsstrategier slo inn, og jeg skrek at hvis der skriver meg ut nå tar jeg livet av meg. Når det ikke hjalp begynte jeg trygle og be om at jeg trengte tid og hjelp. Overlegen sa at han mente at jeg skulle bruke mine venner når jeg hadde det vanskelig. Det at psykiatrien flytter ansvaret over på mine venner synes jeg er ekstremt. Hvis jeg skal klare å beholde mine venner i de periodene jeg har det bra er det avgjørende at jeg ikke bruker dem opp når jeg er dårlig. Når jeg er dårlig trenger jeg profesjonell hjelp. Jeg sa også at jeg ikke hadde noe sted å bo. Jeg bodde jo sammen med min far, og det var uaktuelt for meg å flytte tilbake dit. Det hele endte med at de bokstavelig talt bar meg ut fra avdelingen, og de sa at jeg måtte dra til NAV for at de skulle hjelpe meg med et sted å bo. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke tok livet av meg der og da. Jeg har aldri følt meg så nedverdiget og lite verd som menneske noen gang. Jeg dro til NAV og ble plassert på et vandrerhjem uten noen som helst oppfølging. Jeg trodde virkelig ikke det var sant det jeg hadde opplevd.

Heldigvis stilte mine venner opp, og jeg var nesten ikke alene på vandrerhjemmet de neste ukene. Jeg har også en venninne som er prest, og hun hadde jeg mange fine samtaler med. Ingen av dem kunne tro at det var sant det jeg hadde opplevd, og de var sjokkerte. Jeg fant ut at jeg virkelig hadde mange venner, de betydde mye for meg og jeg betydde mye for dem.

Etter hvert fikk jeg kontakt med min far igjen, og jeg flyttet hjem. Nå ville han fortsette å hjelpe meg økonomisk med hestene igjen, og jeg flyttet dem til et ridesenter hvor jeg fikk daglig kontakt med hestemiljøet og vennene mine. Igjen fungerte jeg ganske bra, depresjonen gikk etter hvert over og jeg trivdes i det miljøet jeg befant meg i til daglig.

Mistet all tro på helsevesenet

Noen år etter dette fikk jeg et forskudd på arv av min far, og jeg startet da opp mitt eget firma og en butikk som solgte utstyr til hest og rytter. Jeg hadde virkelig aldri hatt det så bra før. Jeg jobbet nesten døgnet rundt med å lage nettside og nettbutikk. Jeg brukte masse penger på reklame og varer til butikken. Min far støtte meg virkelig i dette, han hjalp meg å innrede butikken og stille ut varer. Vi gledet oss veldig til åpningsdagen. Åpningsdagen kom og jeg fikk masse skryt av mine kunder for vareutvalget. Livet smilte til meg, og jeg har aldri vært så lykkelig før. Jeg trodde aldri jeg kom til å bli deprimert igjen, og at livet mitt fremover skulle bli en dans på roser.

Jeg drev vel butikken i ca. 1 måned, og så jeg ble plutselig veldig deprimert igjen. Jeg var selvfølgelig veldig sliten etter mye jobbing og lang tid nesten uten søvn. Jeg savnet min mor noe helt enormt, og jeg begynte også å innbille meg at jeg hadde kreft. Nå hadde jeg virkelig mistet troen på hele helsevesenet, både det psykiske og somatiske. Jeg følte at jeg trengte hjelp av et helsevesen som ikke ville hjelpe meg, og hva skal man gjøre da? Jeg ble mer og mer deprimert, klarte ikke gå på stallen lenger og jeg kuttet all kontakt med vennene mine. Jeg angret på alt jeg hadde startet opp og alle pengene jeg hadde brukt. Jeg fant ingen løsninger, og jeg gravde meg bare lenger og lenger ned. For første gang på nesten 8 år skadet jeg også meg selv igjen. Jeg hadde litt kontakt med fastlegen min i denne perioden, og hun var veldig bekymret for meg.

Etter ca. 2 måneder på denne måten kom fastlegen, politi og ambulanse hjem til meg en dag, og jeg ble igjen lagt inn på tvang. Dagen etter fikk jeg igjen beskjed om at jeg var overført til frivillig og jeg regnet selvfølgelig med å bli utskrevet. For å komme dem i forkjøpet så jeg at jeg ville skrive meg ut, og jeg sa at jeg ikke ønsket hjelp av noen som ikke ønsket å hjelpe meg.

Denne gangen tok de seg faktisk tid til å snakke med meg, og de klarte etter hvert å overtale meg til å bli en dag til. Jeg ba dem skaffe journalen min, og jeg sa at det sto i denne at jeg hadde nytte av innleggelser. Nå fikk jeg bli på avdelingen i nesten 3 uker. Jeg fikk sovet og slappet av og jeg slapp å sitte alene hjemme med alle de vanskelige tankene og følelsene, dette førte til at jeg begynte å føle meg bedre igjen. Jeg fikk etter hvert ganske god kontakt med overlegen, som tidligere hadde båret meg ut fra avdelingen, og vi begynte å snakke om at jeg kanskje hadde en annen diagnose enn emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Etter innleggelsen fikk jeg en avtale med en psykiater på DPS som skulle utrede dette med diagnose nærmere.

Ny diagnose

Jeg hadde kun ett par timer med denne psykiateren på DPS før han sa at han mente at jeg jeg i dag ikke oppfylte kravene til min tidligere diagnose. Han mente at jeg hadde en bipolar lidelse (type 2), og han sa også at det ikke var uvanlig at borderline og bipolar lidelse ble forvekslet. Jeg hadde også selv tenkt på dette en stund. Jeg var deprimert i perioder, men jeg fungerte bra innimellom mine depresjoner og jeg var godt likt blant mine venner. Jeg fant også etter hvert ut at jeg i den perioden jeg åpnet butikk hadde vært hypoman. Under min første innleggelse på langtidsavdeling ble det også snakket om at jeg var hypoman i perioder. Psykiateren gir meg nå håp om at jeg med rett medisinering vil kunne redusere hyppigheten av mine depresjoner vesentlig. Jeg har nå regelmessig oppfølging av denne psykiateren, og vi jobber med å finne riktig dosering av medisinene. Endelig føler jeg at jeg har havnet på riktig hylle.

Det gikk noen måneder før jeg igjen ble deprimert, men denne gangen fungerte alt mye bedre. Jeg ringte min psykiater, fikk time på dagen, og ble lagt inn samme dag. Jeg ble møtt av overlegen på avdelingen på en hyggelig måte, og han skrøt av meg for at jeg hadde klart meg så bra i flere måneder. Jeg fikk ro og mennesker rundt meg, og det var akkurat det jeg trengte. Siden jeg fikk hjelp med en gang, slapp jeg å bli så dårlig som jeg tidligere hadde blitt. Etter en uke ønsket jeg selv å skrive meg ut.

Jeg er så heldig at jeg nå har fått en diagnose som gjør at jeg får lettere hjelp og blir møtt på en human måte av psykiatrien. Men jeg synes det er veldig skremmende at man blir behandlet så forskjellig på grunn av diagnoser. Uansett om min diagnose er emosjonell ustabil personlighets-forstyrrelse eller bipolar lidelse, er jeg fremdeles Hedda med mine positive og negative sider og mine individuelle behov.

Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg var feildiagnostisert. Jeg tror heller at jeg egentlig skulle hatt begge diagnosene den gangen jeg ble syk, og at jeg i dag har blitt frisk av min personlighetsforstyrrelse. Nå vil vel psykiatrien hevde at personlighetsforstyrrelse er en diagnose man ikke kan bli frisk fra, men det er uansett på denne måten jeg føler det er. Før var livet mitt preget av kraftige humør-svingninger, svarthvittenkning og kronisk tomhetsfølelse. Jeg følte meg ofte ensom selv i selskap med andre mennesker. Mitt selvbilde, min identitet og min atferd var ustabil og svingende. Jeg misforsto ofte hva andre mennesker mente, og det var overdrevet viktig for meg at andre likte meg. Jeg var også ekstremt redd for avvisning fra andre mennesker. Jeg følte også at min personlighet var delt, og at hode og kropp ikke samarbeidet. Jeg slet også periodevis med dissosiasjon, og selvskading og selvmordsforsøk preget jo absolutt hverdagen min. I dag en min hverdag ikke lenger preget av disse tingene som er typiske for emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Det ble også sagt til meg når jeg ble skrevet ut fra psykiatrien i 2005 at jeg hadde fått denne på diagnosen på grunn av min alvorlige selvskading, og ikke nødvendigvis på grunn av måten jeg forholdt meg til andre mennesker på. Jeg tror også jeg hadde en bipolar lidelse den gangen. I tillegg til symptomene som er typiske for emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, var jeg også meget deprimert i perioder og innimellom hypoman.

I dag føler jeg at det kun er bipolar lidelse som beskriver hvordan jeg fungerer i hverdagen. Jeg er deprimert eller hypoman i perioder, men i de periodene jeg ikke er preget av dette fungerer jeg bra i hverdagen. Jeg er heller ikke lenger så opptatt av hva andre mennesker mener om meg, og mitt selvbilde og min adferd er absolutt mere normal.

Psykiatrien klarte ikke å knekke meg

I dag er jeg en ressursperson i hestemiljøet. Jeg er en person som andre spør om råd i stallen, jeg er dressurdommer, aktiv dressurrytter og leder av en rideklubb.Jeg har perioder hvor jeg er hypoman, men min sykdom er mest preket av depresjoner. Livet mitt i dag er selvfølgelig ikke bare en dans på roser. Mine opplevelser i psykiatrien sitter dypt i meg, og i perioder sliter jeg mye med det jeg har opplevd. Slankeoperasjonen har gjort at jeg har vitamin- og mineralmangler. Kroppen min klarer ikke å ta opp det den trenger av dette, og det fører til at jeg i perioder blir veldig slapp og sliten og jeg mangler overskudd. Dagene mine består stort sett av det daglige besøket på stallen, og det sier seg jo selv at det også blir mange timer alene i sofaen foran TV-skjermen. Min far har nå solgt småbruket, og jeg var så heldig at han da kjøpte en leilighet til meg.

Jeg sliter enda med en spiseforstyrrelse. Jeg er i dag fremdeles overvektig, men jeg har gått ned nesten halvparten av min egen vekt etter slankeoperasjonen. Selvfølgelig ønsker jeg å gå enda mer ned i vekt, men jeg vet at et for stort fokus på mat og vekt trigger min spiseforstyrrelse og jeg prøver derfor å være fornøyd med det jeg har oppnådd og den vekten jeg har i dag. Men jeg må innrømme at det bekymrer meg mye at jeg sakte men sikkert går opp i vekt igjen. Jeg spiser ikke fordi jeg er sulten, jeg spiser for å slippe å kjenne på ubehagelige følelser. Det er vanskelig å sitte alene hjemme uten samtidige å spise noe. Maten gjør at jeg klarer å slappe av, og at jeg klarer å forholde meg til de vanskelige følelsene og minnene. Jeg håper dette kan bli annerledes en dag…

Jeg er i dag uføretrygdet, men jeg savner absolutt å være en del av arbeidslivet. Jeg har vært i kontakt med NAV og sagt at jeg ønsker å jobbe, men svaret jeg får er at de ikke har ressurser til å hjelpe meg med dette. Jeg har også prøvd å søke noen jobber på egenhånd uten at dette har lykkes.

Jeg har begynt på utallige utdannelser, men på grunn av problemer med det sosiale klarer jeg dessverre ikke å fullføre. Det er jo ikke å legge skjul på at livet med hester er ganske dyrt, i dag får jeg hjelp av min far når min trygd ikke strekker til, men jeg har et sterkt ønske om at jeg en gang i framtiden kan klare disse utgiftene selv. I perioder er jeg fremdeles ganske ensom, og jeg savner å ha noe mer å fylle dagene mine med. Jeg har fremdeles regelmessig oppfølging hos psykiateren på DPSet, jeg bruker fremdeles medisiner og jeg blir deprimert i perioder. Og disse depresjonen er nok noe jeg må leve med resten av livet.

Jeg er så heldig at i de periodene jeg blir deprimert, og ikke orker å gå på stallen, stiller mine venner opp for hesten min og meg. De sørger for at hesten har det bra, og at jeg kan bruke tiden på å bli frisk. Uten hesten og hestemiljøet hadde nok mitt liv vært preget av passitivitet, ensomhet og depresjonene hadde nok vært en stor del av livet mitt. I dag er hesten og hestemiljøet en stor del av livet mitt, og mine depresjoner opptar heldigvis bare en liten plass. Jeg har mye å takke hestemiljøet for, og jeg er veldig takknemlig for det livet jeg har i dag og de flotte menneskene jeg har rundt meg.

Tenk om?

Hvordan hadde livet mitt vært i dag hvis noen hadde sett meg når jeg var ung, og skjønt at jeg trengte hjelp? Hvordan hadde livet mitt vært i dag hvis jeg hadde fått en mye tettere oppfølging den første gangen jeg fikk kontakt med DPS’et? Hvordan hadde livet mitt vært i dag hvis jeg hadde møtt en annen overlege på akuttpsykiatrisk som så meg og ønsket å hjelpe meg? Hvordan hadde livet mitt vært i dag hvis ikke psykologen på langtidsavdelingen hadde utsatt meg for overgrep? Hvordan hadde livet mitt vært i dag hvis psykiatrien hadde behandlet meg som den personen jeg er og ikke som en diagnose?

Jeg har mistet mange viktige år av mitt liv! Jeg har påført min familie, mine foreldre og søster, mye redsel og smerte. (Og jeg har kostet samfunnet og psykiatrien ekstremt mye penger.) I dag bebreider jeg psykiatrien fordi de ikke tok meg mer på alvor og gav meg tettere og riktig oppfølging den gangen jeg ble syk. Jeg kunne også ønske at jeg ble behandlet på en mer rettferdig, respektfull og human måte. Jeg tror livet mitt i dag hadde vært helt annerledes hvis dette hadde vært tilfelle…

Jeg har en drøm!

Jeg opplever ofte at folk kommer bort til meg og ønsker å fortelle om sine egne opplevelser rundt psykiske lidelser. De aller fleste har enten slitt selv eller de kjenner noen som sliter. Jeg husker spesielt en gang en ung jente kom bort til meg og sa at hun slet med depresjoner og angst, jeg var det første menneske hun noen gang hadde sagt dette til, og at jeg inspirerte henne til å søke hjelp. Jeg vet også at jeg har inspirert jenter som har drevet med selvskading til å gå i T-skjorte og vise fram arrene sine. Det med å vise frem arrene sine må selvfølgelig være opp til hver enkelt. Det er ikke like naturlig for alle å gjøre det, og det må selvfølgelig aksepteres. Det betyr mye for meg å kunne hjelpe og inspirere andre!

Jeg har en drøm om at jeg en gang i fremtiden vil kunne gi mennesker innlagt i psykiatrien et håp om et bedre liv. Jeg vet at dette hadde betydd mye for meg den gangen jeg hadde mistet alt håp. Jeg har også en drøm om at mine erfaringer i psykiatrien vil kunne være med å forandre psykiatrien til noe bedre.

Mitt navn er Hedda Abel, jeg er en voksen jente (f.1971) som mot alle odds fremdeles er i live. Jeg er i dag en person som setter pris på livet og jeg er stort sett fornøyd med den personen jeg er. Det er utrolig at psykiatrien ikke har klart å knekke meg fullstendig som menneske. Jeg må være en meget sterk person, med en ekstrem vilje og et enormt overlevelsesinstinkt som har «overlevd» psykiatrien.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.