Kasteball i systemet med ADHD

Kim Marius Ernestus skriver om sine erfaringer og refleksjoner med ulik medisinering og behandlinger innenfor psykisk helsefeltet.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

HVEM ER JEG:
Jeg er en 24 år gammel mann i skrivende stund, født i 1989. Oppvokst med skilte foreldre og en turbulent barne og ungdomstid. Fikk i 2006 (16 år gammel) en datter, født 14 uker prematur, med et langt og traumatisk sykehusopphold. Mor til barnet var jevnaldrene med meg og vi begge opplevde dette som svært traumatisk. 1 dag før datteren vår skulle bli 10 måneder, dør hun i krybbedød, etter måneder med komplikasjoner som hadde stabilisert seg.

PSYKEHISTORIEMEDISINER:
Her begynte min psykiske sykdomshistorie. Og jeg fikk noen samtaler hos Barne- og Ungdoms Psykiatrien, pga min unge alder. Da jeg fylte 18, ble jeg overført Voksen psykiatrisk poliklinikk, og startet med utredning for Post-traumatisk stress lidelse. Dette fordi jeg viste symptomer på ADHD og PTSD men med bakgrunn i traumen, måtte PTSD bekreftesavkreftes før en evt. ADHD utredning kunne finne sted. Jeg viste klare indikasjoner på PTSD ihht. behandlers observasjoner, men avbrøt selv behandlingen, noe som resulterte i at utredningen aldri ble konkludert. Dvs, ikke gjort ferdig og diagnose ble ikke stilt.

Jeg begynte på medisiner for og stabilisere humør, og dempe angsturo som fikk utløp i aggressive episoder. Sobril (Antixylotikum, Benzodiazepin.) ble først utprøvd, ble sløv av det og det ble en kortvarig medikamentell behandling. Begynte så på Cipralex (SSRI-hemmere, Citalopram) 10mg innledningsvis, fulgt opp med 20mg daglig. Ca 5. måneder. Liten til ingen effekt, og kramper i kjevemuskelatur samt. Spenninger og økende uro. Ble satt en periode på Stesolid 5mg (Antixylotikum, Benzodiazepin.) for og dempe bivirkningene av Cipralex. Pga søvnvansker i lengere perioder fikk jeg også 5mg Imovane (Zopiclone) for og sove. Havnet i en depressiv periode og tok en overdose på Imovane, selvmordsforsøkrop om hjelp. Ble lagt inn, samtale med psykolog og utskrevet som «ikke-suicidal».
Uten noe særlig effekt eller klinisk oppfølging begynte jeg omsider og «selvmedisinere» meg med alkohol og amfetamin. Amfetamin ga en følelse av ro og kontroll der og da. 10 måneders misbruk, uten andre medisiner foreskrevet, før innsettelse i fengsel. 3 måneder gikk til detox og i den perioden ble jeg satt på Zyprexa 20mg (Antipsykotikum, Olanzapin) pga aggressive episoder og selvskading. Ble fulgt opp av psykiater etter en pre-juridisiell rettspsykiatrisk undersøkelse for og utelukke psykoser. Forferdelige bivirkninger, konstant trøtt, og sov 16-17 timer i døgnet uten problem. Byttet til Truxal 25mg (Antipsykotikum, Chlorprothixen) og Cipramil 10mg (SSRI-hemmere, Citalopram) som jeg gikk på en periode på ca. 8 måneder. Gikk jevnlig til psykiater, men etter fengselsbytte var det ikke noe tilbud til meg før løslatelse. Hadde god effekt av trening, og før løslatelse, valgte jeg og avslutte begge medisinene. Legen frarådet sterkt så bra seponering, men jeg var bestemt, og det gikk fint. Ingen aggressive episoder.

Ble løslatt uten medisiner, men med psykologoppfølging med god effekt. Måtte etter 5 uker gjennom ett behandlerbytte. Hadde en søvnløs periode som jeg fikk Imovane 7.5mg (Zopiclone) for. Hadde ukentlige samtaler med god effekt. Etter ca 6 måneder måtte jeg ha enda et nytt behandlerbytte, og det var mindre populært. Behandler satte seg ikke inn i psykehistorien min, og fikk ikke min tillitt, samtidig som han virket fraværende, noe som gjorde meg innesluttet. Jeg møtte til få timer, fordi jeg ikke hadde effekt av dette. Startet på medisiner igjen for søvnvansker, først Imovane 7.5 mg(Zopiclone), men våknet om nettene så gikk over til Stilnoct 10mg(Zolpidem, hyptnotikum). Forsøkte overdose på dette og innleggelse på psykiatrisk ble vurdert. Igjen konkludert som «ikke-suicidal» og utskrevet med avtale om oppfølging av psykolog. Ba om behandlerbytte, men ble ikke møtt med det ønsket og fikk valget om å fortsette med behandler, eller stoppe behandling hos psykolog. Startet på Valium 5mg (Antixylotikum, Benzodiazepin.), og kort tid etter havnet jeg i en psykoselignende episode, påvirket av alkohol, men ikke medisiner. Selvskading i stor grad og virkelighetsfjern var indikasjonene på dette tilfellet. Etter konsultasjon hos Legevakt, ble det bestemt innleggelse på X Psykiatriske Avdeling. Hadde ett tilfelle av aggressivt utbrudd. Hvor jeg som resultat ble satt på 4x25mg Truxal (Antipsykotikum, Chlorprothixen). Dette resulterte i at jeg sov nesten 2 dager i strekk og overlegen konkluderte med at medisineringen var i overkant. Alkoholproblematikk ble et sentralt tema, og jeg scoret høyt på alkoholavhengighet, noe som det konkludertes med. Jeg ble satt ned til 1-2x 25mg Truxal (Antipsykotikum, Chlorprothixen) og utskrevet med dette og Antabus (Disulfiram, alkoholavvenningsmiddel). På dette tidspunktet gikk jeg da på 3 medikamenter. Valium, Truxal og Antabus. Kuttet etterhvert ut Antabus i forbindelse med en ferietur, og det ble ikke startet opp igjen med i etterkant. Hadde et tilfelle av frivillig innleggelse etter dette, og Truxal ble byttet ut med 3x25mg Atarax (Antihistamin, Hydroxyzin) pga. Bivirkninger. Fikk fort mareritt av Atarax, hyppige og voldsomme mareritt som igjen førte til søvnløshet. Fikk ny fastlege nylig, og tok dette opp med henne. Kuttet ut Atarax, og økte dosen Valium til 2x5mg i døgnet. I samråd med fastlege ble det diskutert å forsøke nedtrapping på Valium doseringen min. (2x5mg i døgnet) ved at jeg skulle gå ned til 2.5mg om morgenen og 5mg om kvelden, sammen med fysisk aktivitet, for å «kutte toppene» samt hjelpe til og bedre søvn. Det gikk 4 dager med 7.5mg Valium i døgndose, før jeg hadde en aggressiv episode, og slo hull i en dør hjemme, noe som gjorde at det ble en skremmende og lite heldig episode ovenfor samboeren min. Vet ikke om dette var «tilfeldig» eller om det hadde noe med nedtrappingen og gjøre, men med grunnlag i at jeg ikke ønsker at samboeren min skal bevitne slike «raseriutbrudd» gikk jeg tilbake til 10mg Valium i døgndose, frem til oppstart med behandler. Startet også opp igjen Antabus behandling, og har akkuratt fått time hos Poliklinikk for Rus og Avhengighet, for og ta tak i alkoholproblematikken og de underliggende problemene som resulterer i selvmedisinering og aggressive utbrudd. Det blir en spennende tid, og jeg håper at «denne gangen» skal det gå bra.

TANKER RUNDT MINE BEHOV:
Jeg har en opplevelse av å ikke være «syk nok» samtidig som jeg ikke er «frisk nok» og faller mellom 3 stoler, hvor den 3. stolen er min unge alder. Jeg har ikke vært lenge nok i systemet for noen behandlingstilbud, eller så er jeg for «frisk» til ett annet, mens jeg er for «syk» til å greie meg uten oppfølging og medisiner.
Har et ønske om og bli medisinfri og stabil i stemningsleiet. Opplevde dette etter løslatelse da jeg hadde vært edru i 1.5 år. Men ikke siden. Ergo trekker jeg konklusjonen at alkohol er kjernen til min uro, angstaggressjon og humørsvingninger.
Det er for lite tilbud til meg i min situasjon som ung, og motivert men hverken syk eller frisk nok til at noen tar ansvar. Det er for få som vil ha en forandring i min alder, og det bærer systemet preg av. Dette er veldig synd, for jeg har motivasjon, men den holder kun «så» lenge. Det som ville fungere for meg er kognitiv terapi, dvs samtalebehandling, med EN og samme behandler over tid. Progresjonen nåes ikke før tillitten er etablert, og hvis man skal bytte behandler før dette skjer vil man kun bli satt tilbake og progresjonen vil stagnere eller ta noen skritt tilbake. Så stabilitet ift. Behandler er ALFAOMEGA i min situasjon.

TANKER RUNDT MEDISINERING:
Jeg har litt delte meninger rundt medisinering. Det burde gjøres i påvente av samtaleterapi, eller samtidig som samtaleterapi. Behandling medisinelt alene har gitt liten til ingen effekt hos meg. Medisinering sammen med samtaleterapi har fungert. Og seponering burde skje i takt med ukentlige samtaler. Bivirkningene på mange medisiner kan forværre situasjonen, så vær konstruktiv og åpen i valg av medisiner til pasienter. Benzodiazepiner er ofte «fyfy» hos legene, og de skriver heller ut et dårlig C-preparat, som gjør saken værre, for å ikke måtte stå til ansvar for avhengighetsproblematikken som KAN oppstå ved evt. B-preparat. Mange greier bruke disse B-preparatene ihht. resept, men de burde kombineres med samtaleterapi, for å minske risikoen for «psykisk avhengighet». Pr. d.d er medisiner det beste av to onder. Jeg står opp om morgenen, er stabil, og slipper raseriutbrudd, samtidig som Valium har lite bivirkninger som preger meg i hverdagen, og jeg har fortsatt «hjernen min med meg» noe som er viktig for meg.

Jeg flyttet til en ny kommune og ett nytt fylke, med nytt håp om hjelp og oppfølging,
Men…
Jeg er kasteballen i systemet…

Jeg er en snart 24 år gammel mann som har vært kasteball i psykisk helsevesen en god stund, stort sett hele mitt voksne liv faktisk. Jeg hoppet av elektriker studiene for å bli psykiatrisk sykepleier i år (2013). Jeg er en meget reflektert og åpen person, og har fått mange smeller i ung alder. Enkelte dager lurer jeg på hvordan jeg fortsatt er kapabel til og reise meg gang på gang, men dette har vist seg og være en nyttig, men dyrekjøpt erfaring, som det meste andre av erfaringene jeg har.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.