Korreksjon til mine journaler – Historien om hvordan det gikk galt.

Jeg har av mange årsaker ett sterkt behov for å få korrigert journalene slik at de samsvarer med det som var og fortsatt er min virkelighet.Skulle jeg i dag fått behandling på grunnlag av de journaler som eksisterer i psykiatrien ville jeg med stor sannsynlighet stått i fare for å blitt pådyttet feil behandling, hvilket hele tiden har blitt gjort, med ett par hederlige unntak. Jeg kan ikke risikere mer feilbehandling.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Journalene gjenspeiler i hovedsak bare den virkelighet og perspektiv som psykiatrien var villig til å se, ikke den virkeligheten som jeg faktisk sto i, og står i, det får ikke stå uimotsagt. Det er min virkelighet, slik jeg har opplevd den. Det er min historie, mitt levde liv. Det er også mye jeg urettmessig har måttet ta skylden for, min rettferdighetssans sliter med å godta det, min selvrespekt sliter med å bære det.Nedsvertingen av mine foreldres minne er heller ikke hyggelig å leve med. Sett i ett større perspektiv er eksisterende journaler viktige slik de fremstår for å forstå hvilken ekstrabelastning jeg totalt sett var utsatt for. Hva som gikk galt og hvordan. Derfor ønsker jeg ingen forandringer, kun at dette skriv blir vedlagt mine journaler på en slik måte at den som måtte gå inn vil finne det som prioritert dokument i fremste rekke. Alle historier gjentar seg, noen oftere enn andre. Kanskje kan det hjelpe de som kommer etter meg med lignende problem, om psykiatrien kan ta det som kunnskap fra en med lang erfaringskompetanse. Hvordan bli bedre om man aldri studerer hva som gikk galt? Det er ikke til å stikke under stolen at jeg gjennom dette skriv både direkte og underforstått påstår en tilnærmet gjennomgående og til tider fatal feilbehandling fra psykiatriens side, derigjennom også grove krenkelser. Enkelte lesere av skrivet må kanskje bestrebe seg på å være objektiv for å godta innholdet. Jeg er ofte "rett frem" og vet mine utsagn kan provosere og/eller vekke umiddelbar lyst til å tale meg imot. Det må man gjerne gjøre men da krever jeg gjennomtenkt, saklig og konkret argumentasjon rundt hvor og hvorfor man mener jeg tar feil.

Historikken i psykiatrien kan deles inn i tre faser. 1. Det første samlivsoppbruddet, frem til jeg utmattet snublet inn i fredsflagget som ble frembydd. 2. Perioden da jeg forsøkte samlivet på nytt ved å støtte meg til psykiatrien og følge dens «oppskrift» etter beste evne, men hvor alt allikevel endte i ett helvete, om jeg får bruke det uttrykket. Via tiden som myk og forvirret mann på cipralex, frem til jeg måtte begynne å gå igjennom hele mitt liv på nytt. 3. Sakte oppvåkning, sakte tilbakevendende trygghet på egne vurderinger. Med god hjelp fra ny fastlege og en dyktig psykolog har jeg klart å få plassert tingene der de har hørt hjemme hele tiden men det hele har kostet. Jeg er i dag uføretrygdet.

Frykt for andres slutninger – konsekvens Jeg har gjennomgått mange tunge prosesser gjennom mange år hvor flere av dem er biprodukt av tidligere prosesser og finner det vanskelig å komprimere for mye. Det hele er svært omfattende og til tider komplisert selv om sluttsummen er relativt enkel. Historien med komplikasjoner bør kunne forstås av uinnvidde lesere. Det er skrevet så det hele kan forstås uten journaler for hånden. Som en del av historiens kompleksitet så har jeg opparbeidet en viss frykt for andres forenklede og overfladiske slutninger. Ber derfor om overbærenhet for min tendens til omfattende forklaringer og argumentasjon. I og med at jeg også gjenopptar påstander om mitt liv som psykiatrien i stor grad har fornektet meg. Det er viktig å presisere at jeg føler sterkt for å føre en viss form for gjennomført argumentasjon, også ved hjelp av de fakta som foreligger. Mine reaksjoner på mistro til meg og min historie kan slå feil ut for meg på flere måter. Om angsten vekkes kan jeg lett bli om ikke aggressiv så svært intens. Om den skeptiske da ikke tar høyde for og/eller ikke har god nok innsikt i PTSD-relaterte reaksjoner så vil vedkommendes mistro bare forsterkes fordi min "aggresjon" lett kan oppleves som negativt personlighetstrekk. Det er mer enn en fallgruve for onde sirkler av misforståelser, som leseren underveis vil forstå, så har jeg havnet i flere av dem. En annen fallgruve er å plassere opphavet til mine angstreaksjoner overfor andre mennesker på min oppvekst, jeg hadde ett bra balansert forhold til andre mennesker frem til jeg begynte å få svært dårlige erfaringer i godt voksen alder. Det kan nok være vanskelig for psykiatrien å se deres egen rolle i utviklingen av denne problematikken. Angsten for min ekssamboer ble forsterket og opprettholdt delvis fordi jeg erfarte at hun fikk medhold når hun satte i gang med vanskelig-gjøring av mitt liv. Det er ikke hun som enkeltperson jeg frykter, men hva hun kan klare å stelle i stand ved hjelp av andre.

Selvransakelse og terapi Jeg har også vært igjennom nok av selvransakelser og analyser til å føle meg relativt trygg på min objektivitet. Det var veldig feilaktig "medisin" i min situasjon, å bli sendt inn i dype selvransakelser på let etter feil hos meg selv og min oppvekst, men jeg er i alle fall blitt tryggere på at jeg hadde rett der jeg mente å ha rett. Videre fungerer mitt minne rundt enkelte hendelser på en måte som svært ofte viser seg å være ganske korrekt. Ved ett tilfelle var leder i en terapigruppe forundret over hvordan jeg kunne fortelle så rolig om en tøff hendelse, andre ganger kunne jeg være mer opprørt. Vedkommende som undret seg tenkte dessverre aldri på muligheten for at det var "den utenforstående betrakteren" som fortalte. En ikke ukjent "effekt" når en allerede traumatisert person havner i andre tøffe hendelser. Jeg har mangt ett bildeminne som sett utenifra. Lesere med dypere innsikt i familieforhold hvor psykopati er inne i bildet, og/eller komplekse former for PTSD, vil nok lettere forstå eller akseptere hva jeg underveis forteller.

Omstridt ord I dette skrivet bruker jeg det omstridte ordet psykopat. Jeg har erfart at enkelte straks vil tone meg ned og/eller mistro meg om jeg bruker ordet. Andre derimot synes det er ett helt greit forenklet begrep å bruke for å vite hva man forholder seg til og snakker om. Når jeg bruker ordet psykopat så mener jeg med det at personen har litt for mange klare trekk til å falle utenfor definisjonen. Jeg har ingen "Hollywoodske" forestillinger om temaet, jeg har levd for lenge med en slik personlighet samt lest en del hvor jeg kjenner meg ubehagelig godt igjen. Bildet er ofte veldig nyansert, det kan være vanskelig å oppdage/forstå dynamikken, jeg kommer ofte til kort når jeg skal forklare. Det blir å bruke eksempler. Som eksempel på den innfløkte dynamikken vil jeg nevne den episode som også var begynnelsen til min "oppvåkning som psykopatoffer". Episoden som fikk meg til å gruble dypere på hva slags forhold jeg levde i, hva som til tider egentlig foregikk under overflaten.

Fase 1 samlivsbrudd og kontakt med psykiatri I situasjonen Det ble huskestue fordi banken hadde gått inn og trukket ett avdrag på lån fra min daværende samboers konto ett par uker etter forfallsdato, det hadde ikke vært penger der ved forfall. Det var ingen normal frustrasjon over uventet lite penger på konto, det var ett kraftig sinne, ett sinne som etter "normalen i forholdet" ble utløst på meg, ett sinne som begynte å bli en problematisk bør å bære. Løsningsorientert for å skape fred i huset, men samtidig dessverre også opprørt og oppjaget, duret jeg inn i banken og leste dem leksen etter noter for å få dem til å tilbakeføre pengene til hennes konto, de gjorde som ønsket. Da jeg så kom ut av banken begynte tankene, hva var det som akkurat hadde skjedd? Banken var jo i sin fulle rett til å kreve inn pengene, egentlig. Hadde hun klart å overføre sitt sinne på banken til meg, slik at jeg derfor tok affære uten å tenke meg om? Var det slik at jeg i min "desperasjon" etter å trygge freden i huset tankeløst beskyttet den ufredskapende ved å "angripe" den som egentlig hadde rett? Plutselig så jeg episoden i banken sett utenifra, overfor de bankansatte så fremsto jeg nok ikke som noe grei mann. Hissig, med full kontroll på samboers konto. Det er ikke til å se bort ifra muligheten for at banken tilbakeførte pengene fordi de følte medynk med en kvinne som hadde en så kontrollerende mann. I ettertid har jeg forstått at det ofte er "psykopatofferets" svøpe at man så lett havner i situasjoner hvor man overfor omverdenen ender med å fremstå som den usympatiske. Det var da også nok av situasjoner opp igjennom hvor jeg uforstående merket andres strenge, skeptiske eller bebreidende blikk eller kommentar. Når man først får opp øynene for hva slags forhold man lever i så kan så mange biter begynne å falle på plass samtidig at det kan bli overveldende. Derfor kan det nok også lett bli litt overveldende for andre å høre om alle bitene som skaper den uhyggelige helheten, så vanker det beskyldninger om at man bare beklager seg. Så skjedde vel også i psykiatrien, i tillegg til at de var svært forutinntatt.

Kun en side av virkeligheten – som blir sannhet I journaler er det sterke indisier på at psykiatrien bedømte meg ut i fra min ekskones tegninger av meg og endte fastlåst i sitt syn. Dette kan jeg egentlig ikke dømme dem for, jeg har selv løpt hennes ærender i harme mang en gang før jeg begynte å forstå. Hun er dyktig i å virke overbevisende og uskyldig. I ettertid ser jeg hvordan jeg lot meg rive med på å spolere kontakten mellom min stedatter og hennes biologiske far, men det er en annen historie. I denne historien ble det meg som fikk unngjelde. Det som overrasker meg er at psykiatrien ikke hadde gode nok verktøy til å klare å skille rett og galt, snørr fra bart. Den som kjenner problematikken vet hvor mange klassiske feil hjelpeapparatene gjør når det kommer til familiekonflikt hvor ene part har psykopatiske trekk. En grunnleggende feil er å behandle partene som likeverdige og tro man skal finne sannhet og løsning i midten. Resultatet er ofte at likevekten forskyves over til psykopatens fordel. Meget kort summert så levde jeg i ett samliv som var en realitet jeg måtte komme bort i fra, symptomatisk for en slik realitet ble alt bare verre da jeg søkte å fri meg fra den. Voldsomt mye verre.

Oppbruddet Foranledningen er som antydet i innledningen, mange års slitasje i problematisk forhold. Det var mye bråk og leven, ofte ut av noe som virket uforståelig. Etter hvert begynte jeg å kjenne lusa på gangen og endte også med unnvikende manøver når jeg merket at noe bygde seg opp. Ikke bra å begynne å gå på kant med seg selv for å unngå forkastelige og eskalerende krangler. Men man prøver jo gjerne alt, blir man sliten så er ofte defensive teknikker det nærmeste å ty til. Jeg hadde som nevnt også begynt å oppdage hvordan hun overførte sine problemer på meg, og hvordan mennesker rundt henne ble satt opp mot hverandre. Etter mange tunge overveielser, kanskje flere enn de fleste må ta i slike situasjoner, bestemte jeg meg omsider for å bryte opp fra samboerskapet. I dag kan det virke ulogisk at jeg hadde tanker om at jeg ville kunne ha mer overskudd/oppmerksomhet til barna om jeg fridde meg fra deres mor, men ingenting er "normalt" i den type forhold som jeg levde i. Det var en periode jeg kjørte på kontinentet, for å være tilstede men allikevel vekk. Argumenter som er vanskelige å forstå for "uinnvidde".

Reaksjoner på oppbruddet – løgn og manipulering Ganske snart etter mitt klare varsel om å bryte opp så kom hun en dag hjem fra legen og fortalte fortvilt at hun høyst sannsynlig hadde fått kreft. Det fikk meg til å bli, kunne ikke gå fra henne da. Det hele viste seg å være løgn, slike løgner varer sjeldent lenge. Jeg fikk snart en uggen følelse og fikk bekreftet løgnen. Etter dette var det definitivt slutt med overbærenhet uansett hva det måtte gjelde. Hun sluttet da å spise, men jeg kunne ikke tillate meg å bli påvirket av det. Så begynner helvetet. I tillegg til vanskelig-gjøring av hva hun maktet å vanskeliggjøre så påsto hun at jeg ikke skulle få se barna lenger. Trusselen affiserte meg ikke så mye for jeg trøstet meg med at vi har lover og regler her i landet, dessuten ville jeg lett og stadig vekk kunne ta en prat med barna der de trivdes sammen med sine venner. Hvor feil kunne jeg vel ta. Det var mange vanskelige følelser og tanker som for igjennom meg da min den gang ti år gamle sønn snudde ryggen til og gikk bort da jeg ropte på ham fra veien utenfor skateparken. Tre dager før hadde han krevd sin vanlige natta-klem. Verst var nok situasjonen for barnet. Den brå, totale overgangen var ett skremmende tegn på veldig sterk manipulering, det var ikke sundt hva han ble utsatt for. Vi trang virkelig hjelp, begge to. Min stedatter hadde flyttet ut før fylte seksten og var relativt fri fra mors overstyring og påvirkning.

Ordets makt – flukt og kamp Jeg var i realiteten på flukt fra en "psykopat", samtidig ble jeg nødt til å kjempe for ett barns rettigheter og behov for ro, stabilitet, forutsigbarhet og lek. Jeg trang hjelp, på flere måter. Både til å takle påkjenningene bedre selv og til å dempe den aggressivitet jeg var utsatt for av barnets mor, dermed også hva barnet ble utsatt for fordi barnet ble kynisk brukt som våpen. Jeg begynte å lete etter hjelp, som advokat. Det fikk trykket fra ekssamboer til å eskalere. Å bli med til møte på familievernkontoret i håp om å få til samvær med barnet endte i fadese, der ble jeg utsatt for så mange irettesettelser at jeg nesten ikke kom til ordet selv, situasjonen var 2 mot 1 så det lyste. Jeg sprakk i sinne ett par ganger, da registrertes nok bare sinnet og ikke ordene. Jeg forsto det ikke slik da, men klassisk nok lå "psykopaten" i forkant med sin overbevisende versjon, vanskelig for "offeret" å justere etterpå. Kanskje særlig vanskelig når offeret nærmer seg desperasjonen, da fremstår man så lett selv som den desperate. Hvilket igjen kan oppfattes som bekreftelser på "psykopatens" anklager og fremstilling av offeret. Som nevnt er det en komplisert dynamikk i slike konflikter.

Behov for hjelp Midt oppe i alt ble min far brått ganske syk med lungekreft. Han var en sterk mann når det gjaldt, ikke en klage. En tid gikk dagene med til jobb, våking over far på dødsleie, kamp for barnets rettigheter og min egen frigjørelse. Ekssamboer lot meg ikke være i fred, stadig ubehagelige og vanskeliggjørende utspill. Også på begravelsesdagen, jeg stivnet med telefonrøret i hånden under utskjellingen jeg fikk. Da min ekssamboer etter hvert påsto hun hadde måttet ta med seg gutten til psykolog på grunn av de problemer hun påsto jeg skapte for dem, så ville jeg som far gjerne få vite av psykologen av hvilke årsaker barnet var der. Videre så begynte jeg å føle ett sterkt behov for psykiatrisk hjelp selv. Istedenfor å oppleve å få hjelp så opplevde jeg å måtte sloss for egen ære og integritet, senere også egen forstand. Det ble en veldig tøff kamp fordi psykiatrien valgte å tro på den som skapte alt det vanskelige, dermed så spilte de også på lag med den som skapte problemene. Psykiatrien kan være en veldig sterk maktfaktor, til tider begynte jeg å tvile på meg selv, særlig i perioden jeg kaller fase 2. Foruten at situasjonen normalt sett var veldig anstrengende så slet jeg med traumerelaterte aktiveringer, jeg hadde en tøff bøyg med meningitt som 18-åring, bevisstløs ved innleggelsen.

Første kontakt med primærlege Den gang hadde min ekssamboer og jeg samme felles primærlege. Jeg gikk til ham for å søke råd. Dessverre gikk han snart over i annen stilling. Etter min første samtale om min samboer har primærlege konferert med en lege ansatt ved distrikts-psykiatriske om motstridende påstander mellom ekssamboer og meg, samt min bekymring for vår sønns ve og vel. Denne legen anbefalte da at jeg tok kontakt med barnevernet, som for øvrig avviste all henvendelse. I brev søker primærlege meg inn til psykiatrien. Her skriver han også litt om min ekssamboers sykehistorie og at hun sluttet å spise da jeg tok det endelige skritt med å gå. I brev fra psykiatri til lege viser avslaget på første henvisning. I etterkant noterer primærlegen i journal at jeg sliter med "psykopat" kone. Riktignok i anførselstegn, men allikevel. I nytt brev fra primærlege til distriktspsykiatrien påpeker legen at det er viktig å snakke med meg fordi jeg har opplysninger om ekssamboer som kan være av essensiell betydning for behandlingen av henne. Opplysninger som også vil ha betydning i relasjon til felles barn som lider svært under konflikten. Som familiens primærlege hadde han relativt god oversikt over hva som foregikk. Dessverre later det til at psykiatrien forkastet hans konklusjoner uten å betrakte dem det minste. Hvis man tillater seg å anse hans vurderinger og hva jeg kunne fortelle som den riktige virkeligheten, vil man lett kunne se at psykiatrien levde i en ganske annen virkelighet skapt av min ekssamboer.

Offerrollen Virkeligheten for meg var at hun sluttet å spise når intet annet lenger virket, det var ett forhold jeg på alle måter burde komme måtte vekk fra. Noen vil lett kunne tenke at det nok lå mye fortvilelse og desperasjon bak sultingen og dermed finne tilgivelsesårsaker til hennes handlinger. Å slutte å spise er da også en desperat handling uansett bakteppe. Kanskje siste utvei, siste kriseløsning når ingen løgner lenger virker, skape en virkelig krise? Ut i fra min erfaring med ekssamboer var det ikke så unaturlig å tenke slike muligheter. Uansett så kunne jeg ikke tillate meg å bli manipulert lenger. Slik sett var det nok lett for min "motpart" å få meg til å fremstå som ufølsom i andres øyne. Det fantes vel egentlig svært få mennesker som hadde forutsetninger til å forstå de harde valg jeg måtte ta, eller den hardhet som lett kan prege en person som blir konfrontert med de harde valg man har endt opp med. Uansett årsak til spisevegringen så brukte hun sin raskt utmagrete kropp mot meg for det den var verdt. Ved ett tilfelle hvor jeg søkte å være tilstede for eldste barnet under tilstelning hvor mange andre foreldre også stilte opp, fikk jeg en dirrende finger opp under nesen med høylytt, fresende beskyldning: "Se hva du har gjort med meg nå". Skulle jeg forsvare meg og dermed bli med på en eskalerende krangel som ville satt alle barn så vel som foreldre i forlegenhet, ikke minst satt eget barn i stor skam? Eller skulle jeg sluke kamelen med hud og hår og gå? Jeg gikk, og fikk kjenne på skammen jeg egentlig ikke eide. I fase 2 fikk jeg også kjenne sterkt på skyld jeg ikke eide, godt hjulpet av psykiatrien. Psykiatrien tok meg omsider inn til samtaler. Jeg husker lite av samtalene eller hvem jeg snakket med, jeg har dog noen glimt. Det var en kraftig motbør som møtte meg, det gjorde ting enda vanskeligere. Journal som helhet Enkelte punkter er ikke spesielt nevneverdige isolert sett, men sett under ett og i sammenheng er hvert lille punkt med på å avsløre en helhet. Slik er det også delvis å leve med en "psykopat", eller å bli mobbet for den saks skyld. Etter hvert begynner kvantiteten av "småstikk" å utspille en betydelig faktor i den totale kvaliteten på mobbingen. Noe gjentar seg hele tiden, legg så til de punkter hvor det utgjøres grove feiltrinn, så danner det seg ett helhetsbilde som langt ifra er noe bra. Tillater man seg å se det i lys av at jeg var en mann som slet for å fri meg fra en kvinne med flere tydelige psykopatiske trekk så burde det nesten være unødvendig med kommentarer, jeg skal allikevel gå ganske detaljert igjennom. Det er mye å lese ut av måten epikrisen er skrevet, likefullt hva som er utelatt av opplysninger. Det hele bærer preg av en forutinntatthet og steil holdning jeg umulig kunne trenge igjennom. Man kan også spørre seg om det fremkommer en relativt usunn autoritær arroganse. Fra min posisjon kan det lett oppleves slik.

Inhabilitet og usikkerhet Forfatter av første del i min journal kommer med innrømmelser om at det hele begynner å bli ganske komplisert fordi hans ektefelle er min ekskones støtteperson i familievernkontoret. Som tidligere nevnt ble jeg behandlet som styggedom allerede ved første møte på familievernkontoret, jeg var blitt med for å prøve å få til samværsordning. Selv om forfatter innrømmer å føle seg i klem så legger han allikevel visse føringer for den som overtar saken. Saken ble nok også drøftet over flere kjøkkenbord enn hjemme hos nevnte ektefeller. Det er tydelig at min ekssamboer ble vinner av drøftelsene, hun lå nå også i forkant overalt viste det seg.

Søt og stakkarslig Jeg forstår at det var en veldig vanskelig case psykiatrien fikk i sine hender. Først kommer en søt og stakkarslig liten blondine som har fått ødelagt livet etter å ha levd med en fæl mann, så kommer denne fæle mannen og påstår hardnakket at det er den stakkarslige kvinnen som står bak alt leven og bråk. "Tilfeldigvis" hadde hun et fysisk bevis å vise til, sin utmagrede kropp. Jeg hadde bare historier, som ble betraktet som beklagelser og projeksjoner i deres øyne. De tok seg ikke bryet verdt å verifisere disse. Men hvem er de til å dømme, ut i fra egne enkle meninger om hvem som er den troverdige? Hvorfor skriver forfatter at jeg følerat mor setter barnet opp mot meg? Sår han tvil til min sluttkonklusjon etter alle små og store hendelser? Trodde han ikke på eksemplene jeg gav, eller klarte han ikke se helhetlig sammenheng og konkludere selv? Når psykiatrien setter spørsmålstegn ved en persons histories korrekthet, så skal de også være klar over at de underforstått beskylder personen for å være løgner. Det er ikke så rart jeg til stadighet ble frustrert og irritert.

Fritak fra samtaler Min ekssamboer fikk attestasjon på at hun var i en så dårlig forfatning at hun fritas fra alle meklingsmøter og rettsmøter. Hun endte i svært dårlig forfatning. Psykiatrien mente det var best for barnet å være hos mor, for da visste barnet hvordan mor hadde det, eller hva de nå forklarte det med. Datteren som da var stor nok var allerede flyttet ut, hvilket jeg forstår hun gjorde. Min mening var at ett ti år gammelt barn ikke skulle være alene hjemme og pleie en så syk mor. Foreldre til hans kammerater hadde i tillegg meldt sin bekymring til meg om at han ikke var ute og lekte lenger. Den diskusjonen nevnes ikke. Ett annet og like viktig argument var måten hun misbrukte og manipulerte barnet for å ramme meg. En realitetsfølge av hennes fritak fra all megling var dessverre at det hjalp henne til å fortsette sin spolering. Desto mere tid som gikk, desto mer tid hadde hun til å ødelegge guttens forhold til sin far. Hvis de trodde at jeg ville "bruke" barnet på samme måte som mor om jeg fikk ansvaret tok de skammelig feil, slik "ignorant" er jeg faktisk ikke. Noe av det jeg kjempet for var jo nettopp det å skjerme barnet fra konflikten. Fortsatt den dag i dag så vokter jeg meg vel for å snakke mer om konflikten med hans mor enn han føler for selv. Hun er fortsatt hans mor selv om han i mer voksen alder klarere ser hvor infam hun kan være.

Mistenkeliggjøring Situasjonen var blitt slik at jeg/min familie ikke engang fikk ta ansvar for gutten i de periodene mor var innlagt. I denne sammenheng bør jeg nevne at gutten også hadde ett nært forhold til besteforeldrene på farssiden, han elsket å bli med dem på helgeturer, sommer som vinter. Mange i min familie hadde yrke som innebar omsorg for andres barn. Allikevel var jeg og min familie nå tydeligvis dømt udugelige til det meste med barn, i stedet ble barnet plassert steder han ikke var vant til å være. Familien på morssiden hadde aldri passet ham i nevneverdig grad. At psykiatrien bifalt dette er ett sterkt indisiet på hva de anså meg som. Når jeg endelig fikk til ett kort møte etter flere måneders kamp ble også krav om anstand lagt frem. Anstand slapp vi heldigvis, det ville vært like fornedrende for oss begge, vi hadde tross alt hatt ett veldig godt forhold frem til sabotasjene begynte.

Nyansert og reflektert Selvfølgelig kunne jeg finne mange positive ting å si om min ekssamboer, jeg holdt ikke ut i så mange år kun av idealisme rundt det å bevare familien som familie. Forøvrig en idealisme psykiatrien til stadighet fornektet meg å inneha. Det er ett komplekst bilde med mange stunder som også virkelig opplevdes som gode. "Tyrannen" var dyktig som "sjarmør". Men når jeg skulle forsøke å sette andre inn i hva jeg slet med så måtte jeg nødvendigvis nevne alt finurlig sprell og faenskap hun fant på. Jeg fant ingen annen måte å forklare det på enn å ramse opp hennes negative handlingsmønster. På en måte så kan det nok med rette sies å være en unyansert fremstilling jeg kom med, på en måte så ble det bare slik, samtalene kom aldri på ett plan hvor man kunne begynne å snakke om de kompliserte nyansene. Ja, jeg var nok virkelig oppgitt over at alle jeg snakket med så gjennomgående fornektet mitt liv og mine opplevelser og dermed også stilte seg på hennes side, forsvarte hennes handlinger. Det var på en måte en kløft mellom den virkelighet jeg stod i og hva de var villig til å tenke seg. At det har vært mange spesialister inne i bildet er vel ikke noe reelt motargument som står av seg selv. Spesialistenes uttalelser var forøvrig basert på ett særdeles unyansert grunnlag, uten den informasjon som primærlegen anbefalte dem å vurdere. De trodde fortsatt hun hadde lidd av spisevegring i mange år. Av den motbør jeg møtte forsto jeg etter hvert at min ekssamboer hadde tegnet ett særdeles unyansert bilde av meg, med denne unyanserte forestilling for sitt indre så kritiserte psykiatrien meg for å være unyansert. Jeg satt på kompetanse om min ekssamboer som vår felles primærlege anbefalte psykiatrien å lytte til. Istedenfor å søke å lytte til hva jeg kunne fortelle, bebreidet de meg for å avvise den versjonen de hadde av situasjonen.

Uten sinne ville vi levd i en verden av likegyldighet Jeg hadde mye jeg var i min fulle rett til å utvise ett visst sinne og opprørthet overfor, det var ikke mindre opprørende at jeg ikke fikk gehør for det som opprørte meg. Etter å ha sittet i forsvarsposisjon en stund og argumentert imot kritiske spørsmål og hentydninger som tidvis virket støtende overfor den moral og de idealer jeg faktisk innehar, så er det vel relativt naturlig å vise tegn på at det begynner å komme dråper som fyller begeret. Forøvrig havnet jeg mer eller mindre i forsvarsposisjon ved hver eneste samtale helt fra begynnelsen av, jeg ble jo ikke trodd. Når det gjelder mitt sinne som stadig kritiseres ble det ikke tatt høyde for legeerklæringen om mitt stressproblem i pressede situasjoner. Dette tatt i betraktning så tør jeg påstå at jeg klarte å stå relativt stødig i problemene, enhver ville merket slitasjen. En mulig tanke er at disse "aktiveringene" jeg slet med på sitt vis, tross alt hjalp meg til å møte problemene selv om de arbeidet litt vel intenst.

«When tuff gets going» Det "klages" over at jeg kjører hardt på med mine beskyldninger. Kanskje ikke så helt unaturlig å ende med å kjøre hardt på fra mitt ståsted når den uvettige motstanden viste seg å være så uvettig hard. When tuff gets going. Jeg er ingen helt "myk mann" selv om jeg er fredselskende og har vokst opp i ett meget likestilt hjem. Viser forøvrig igjen til aktiveringene i meg under pressede situasjoner. Normalt sett så er det vel ansett som en positiv egenskap å ikke gi seg så lett, i mitt tilfelle var det visst en negativ egenskap. Det er ganske utvilsomt at de lot seg manipulere av min ekssamboer, uten hennes forhåndsmanipulering så hadde de lyttet bedre til meg, samtalte bedre med meg.

Historien i et nytt lys Når jeg opprettholder min påstand om psykopati så påpeker forfatter av epikrisen at det vel neppe kan være så enkelt å stille en diagnose. Nei, det var ingen enkel slutning å komme til, det lå måneders grubling rundt mange års samliv bak konklusjonen, men når jeg først tillot meg å tenke tanken så ble alt bare klarere og klarere. Det var mangt og meget som begynte å falle på plass i en større helhet, små og store episoder helt tilbake fra begynnelsen av forholdet kom i nytt lys. Som da jeg stusset over at jeg ikke så det minste spor etter hennes forrige samboers påståtte berserkgang med øks i hennes leilighet, det meste hadde visstnok blitt knust og ødelagt. Men det var intet spor, ingen nye møbler eller ny tapet. I ny-forelskelsen var det ikke så vanskelig å godta hennes diffuse bortforklaringer når jeg spurte. Eller det korte glimtet av hennes kaldt granskende øyne da jeg holdt rundt og trøstet henne med at hun var flink og var mye verdt. Øynene stemte ikke med gråten i stemmen. De samme granskende øynene så jeg ett kort glimt av 12 år senere da vi begge bar oss i fortvilelse over hennes kreft. Jeg nådde aldri frem med å få snakke om dette på noe fornuftig vis, slikt ble tydeligvis bare avfeid som fantasifulle beklagelser fra min side. I et brev jeg har blant mine journaler beskriver hendelsesforløpet fra kreftløgnene begynte, til en stund etter hun sluttet å spise. Hva innholdet kunne fortelle ble i alle fall ikke tatt i betraktning, tydeligvis. Bare situasjonen hvor fremmede menn ble satt opp til å irettesette meg om hvordan jeg skulle behandle min kreftsyke kone forteller ganske mye. På det tidspunktet hadde jeg begynt å forstå at kreftsykdommen var bløff. I ettertid har jeg registrert at personer er blitt straffet for slike løgner, psykiatrien syntes visst ikke at det var nevneverdig. Kanskje de egentlig ikke leste brevet, eller tolket det som fantasi fra min side. Etter all min argumentasjon og forklaringsrekker i forsøk på å få psykiatrien til å se situasjonen litte grann fra min side, så virker det som ett naivt spørsmål fra forfatter å spørre meg om hva jeg tenker meg grunnen til at hun ikke spiser kan være. Slike spørsmål er ikke provoserende i seg selv, men de avslører en holdning som er provoserende.

Halvveis forståelse I ett brev fra psykiatri til meg utvises jeg noe mer forståelse, eller kanskje jeg burde skrive "forståelse". De bekrefter at mine bestrebelser var på grensen til å gå ut over helsen, men litt underforstått mener de vel samtidig at jeg la mer energi i det enn jeg burde. Man skal vel ha opplevd situasjonen for virkelig å forstå hvordan livet blir når man må kjempe hardt for sitt barn som tydelig lider. Det er vel ikke bare kvinner forunt å ta den kampen. Forøvrig, selv om barnet var min største bekymring akkurat da var han allikevel bare en del av den pakka jeg ble utsatt for. Det var ikke kun bekymringene for barnet som var av belastende karakter, belastningene kom fra flere kanter, vanskelig var det vel for psykiatrien å se den del av belastningene de selv ubevisst utgjorde. Igjen vanker det kritikk for å være unyansert, forfatter skriver videre at det gjør det vanskelig å være ham. På ett forenklet vis så var det faktisk ikke så mye å nyansere, jeg sto midt i flodbølgen fra en "psykopats" vrede over å bli vendt ryggen, men i det ligger det selvfølgelig mange nyanser. Sett fra min side var det han som gjorde det vanskelig for meg, for oss begge. Igjen og igjen legges skylden for dårlige samtaler på meg. Det står å lese at jeg ikke tar imot forfatters invitasjoner til refleksjon. Det er ikke så mye som tyder på at mitt behov for gode refleksjoner fra deres side ble ivaretatt, som primærlegen oppfordret dem til å gjøre. Nå var det jo også ofte slik at jeg for lengst hadde reflektert over det de ville ha meg til å reflektere over. Det var nok vanskelig for dem å forstå hvor mye tankearbeid jeg egentlig hadde vært igjennom før jeg brøt opp samboerskapet. Mye tankearbeid også underveis i oppbruddet, når ett "psykopatoffer" først har begynt å forstå så begynner man også å få uvanen med å analysere og definere opp og ned i mente før man påtar seg skyld, skam eller hva det nå måtte være "psykopaten" søker å påføre "offeret". Ofte hadde jeg vurdert tanken lenge før de presenterte den for meg, derfor kunne de nok få inntrykk av at det ikke lå noe refleksjon bak min raske mot-argumentasjon. Det var synd de ikke klarte å reflektere noe særlig grad over innholdet i mine svar.

Fase 2 – Nytt forsøk etter oppskrift fra psykiatrien Ny taktikk i spillet Jeg undres om det var omtrent samme tid som psykiatrien måtte medgi at min ekssamboer spolerte og saboterte samvær med barna, at hun begynte å forandre taktikk. I alle fall var en rettssak nær forestående og hvis hun fortsatte som hun gjorde så sto hun i stor fare for å tape. Hun ble helt sikkert rettledet av sin advokat, og psykiatrien som støttet henne i de fleste anledninger. I ellevte time før rettssak om barnefordeling så skiftet ekssamboer taktikk, og jeg var så sliten av å "slåss" at jeg tok imot enhver vennligsinnet hånd med takknemmelighet. At hun også innrømte en del av sine synder hjalp til at jeg havnet tilbake i forholdet. Men det hele var jo bare ett spill for å vinne "spillet", forstår man psykopati så forstår man hva jeg mener. Ser i ettertid at det er ganske klassisk å på ett eller annet vis havne tilbake i slike forhold. "Sjarmøren" i henne kunne jobbe uklanderlig. Dessverre ble det snart en tid preget av mye kaos, slit, usikkerhet, vanskelige tanker og bråk. Hun var jo den samme. På en måte så var jeg om ikke en slagen mann så ganske tappet. Visse deler av meg var fortsatt overmannet av for mye motstand. Jeg tror ikke det er feil å si at psykiatrien var en sterk maktfaktor for å få meg til å legge psykopatitankene på hylla. Når jeg endte med å "glemme" psykopatitankene var det heller ikke så lett å finne riktige, fornuftige og logiske forklaringer på vanskelighetene. Under tiden giftet vi oss. Jeg var da på ett stadium hvor det var to årsaker til det; jeg lot meg "smigre" til det, og samtidig var det noe i bakhodet mitt som sa at det ville være lurt med tanke på barnefordeling om det skulle gå mot ett brudd igjen. Som om jeg underbevisst forsto at det muligens gikk den veien. Med all bakgrunnen og nye aktuelle utfordringer å bale med så ble det også svært vanskelig å holde orden på økonomien når den først begynte å bli dårlig. Vi hadde behov for mye hjelp på flere områder. Situasjonen var svært sammensatt, og med ikke helt rett utgangspunkt for forståelse var det vanskelig å gjøre grep som hjalp reelt. Noe husker jeg fra denne tiden, mye husker jeg ikke. Det er tyngre å skrive om fase 2 enn fase 1, mye tyngre. Vanskelig å huske/skrive alt i kronologisk orden, tungt å jobbe med journalene for å sjekke.

Depresjon og angst Det tok ikke så lang tid før jeg søkte hjelp. Fikk da tilbud om innleggelse, med angst og depressiv lidelse som "diagnose". Når jeg leser journaler og rapporter fra den tiden blir jeg lett sliten, uvel og ør i hodet. Kaos. Orker ikke gå så systematisk igjennom. Jeg klarte ikke å gjøre ting på beste måte selv hele tiden heller. På ene siden kan det være begredelig å lese om ting jeg ville gjort annerledes i dag, på den annen side så vet jeg at valget allikevel nok hadde blitt det samme med de samme forutsetningene. Dessuten, i "samspill" med en psykopat så spiller det noen ganger ingen rolle om man tar til høyre, venstre eller rett frem, det ligger snublepinner spisset for konflikt i alle retninger. Dessverre så tillot heller denne posten meg å snakke om det som jeg opplevde som min største belastning i livet, det som da var blitt min kone. Forsøk på å snakke om den biten av mitt liv ble ganske finurlig og effektivt unnveket. På grunn av psykiatriens motstand til min virkelighet var jeg også begynt å tvile mer på meg selv. Tanker og vurderinger rundt hennes psykopatiske trekk ble undertrykt og jeg søkte mer å følge psykiatriens hjelp og "oppskrift". Uansett så merket jeg at der jeg tidligere hadde møtt bøygene med styrke var jeg nå mye svakere.

Mine behov og erfaringer tilsidesatt Hjernehinnebetennelsen var visst også ett uinteressant tema, jeg hadde egentlig behov for å forstå mer av de senskader jeg fikk. Det var mange rare og vanskelige tanker og følelser i sving den første tiden etterpå, jeg hadde tross alt også opplevd den "berømmelige" tunellen. Innimellom kunne jeg få en rar fornemmelse av at jeg egentlig var død, bare tilstede med andre på en måte som virket levende. Jeg ble fortalt at seks menn hadde kjempet for å få tatt ryggmargsprøve på meg, jeg lå visst ikke i ro før en ropte i øret mitt at de kom til å miste meg om jeg ikke hjalp dem. Selv har jeg bare ett minne om at noen i hvite frakker "kødda". Men jeg overlevde tross alt, smilte til verden og gikk eller spant videre. Hjernehinnebetennelse hadde jeg også i barneskolealder, da "bare" som virus og ikke bakteriell. Fikk hjemmebehandling med legebesøk morgen og kveld, kan jeg huske. Det er flere ting under min oppvekst psykiatrien med fordel kunne tillat meg å hente frem. At jeg underbevisst kjempet så imot under ryggmargsprøven kan ha litt bakgrunn i den gang jeg havnet på sykehus etter å ha falt ned fra ett tre, jeg gikk i andre eller tredje klasse. Jeg kom hjem fra sykehuset med elleve stikk oppetter armene etter like mange forgjeves forsøk på å sette drypp, mine blodårer er ikke av de enkleste de heller. Husker min far stoppet dem, da hadde jeg allerede grått i smerte og frykt en stund. Videre er det mulig jeg fikk en liten hodeskade allerede før barneskolealder. Når min mor i en av sine siste leveår minte meg på episoden om da en annen litt større gutt ved uhell fikk slengt meg med hodet først inn i ribbeveggen, så var det som om hodet ett kort sekund eksploderte i tusen glitrende biter jeg måtte slite desperat for å få samlet igjen. Rett etterpå kom minnene vagt på mer normal måte. En sterk minneopplevelse egentlig.

Forhåndsdømt At undertrykkingen av mitt "koneproblem" fortsatte ved posten kan også ha hatt sitt opphav i at den overlege som styrte avdelingen jeg gikk på også var overlege der i den perioden min daværende ekssamboer var innlagt samme sted for den spisevegring jeg fikk skylden for. Jeg antar overlegen hadde tilgang til å lese min ekssamboers journal, eller var blant de som behandlet henne. Mitt minne i den aktuelle situasjon er for vagt til å påstå noe, men jeg mener å ha ett minne av overlegen fra den gang da min ekssamboer dro meg med dit på ett møte. Slikt kan vel eventuelt kun undersøkes av noen som har tilgang til å lese min ekskones journaler. Uansett er det stor sannsynlighet for at praten også der gikk over ett og annet "kjøkkenbord". I så fall forstår jeg veldig godt hvorfor jeg innimellom stusset på deres holdning til meg. Fortsatt forhåndsdømt? Evig justismord? Man kan oppleve å være ganske rettsløs i psykiatrien om de ikke tror deg. I ettertid kan det oppleves som de på en måte opptrådte litt falskt, de gav meg følelsen av å få støtte, uten å gi meg den støtte jeg trang og søkte å få. Var de bare "smartere/fulere" enn de første i sin fornektelse/undertrykking av mitt liv, slik at de unngikk mine reaksjoner på det? Det har vel også sitt å si at jeg var havnet i en situasjon hvor jeg ikke så annet valg enn å søke så godt samarbeid som mulig, hvilket gjorde det lettere for psykiatrien å føre samtalene i den retning de ville. Underveis ble jeg også testet for personlighetsforstyrrelse, var det meg de mistenkte for å være psykopat?

Behov for distanse fra virkeligheten Jeg kunne nok også sikkert forvirre mange med mine personlighetstrekk og egenskaper, men det er ikke så forvirrende hvis man tar bakgrunnshistorie og PTSD-symptomer i betraktning. Den vanskelige samlivssituasjonen hjalp kanskje til å skape litt forskjellige personer? Gode forutsetninger for å rendyrke noe av komplikasjonene etter hjernehinnebetennelsen? Jeg har ett bildeminne fra før det første oppbrudd, som sett fra oppunder taklisten. Det var på jobb, vi satt og skravlet i pausen, kontordama spurte meg plutselig noe om mine barn. Det var vanskelig å rette tankene mot hjemmet, som om jeg ikke fant den delen av meg med en gang, ble bare sittende og stotre. Kontordamen ble så utålmodig at hun utbrøt; "jammen har du ikke barn da. …. Bildeminnet er fra det øyeblikket hvor jeg følte meg forlegen og forvirret over egen hukommelsessvikt. Grublet på det en stund etterpå, registrerte at det også var motsatt, hadde vanskelig for å koble meg inn på jobbtanker når jeg var hjemme. Senere brydde jeg meg ikke om at hukommelsen var slik.

Nytt oppbrudd – nye høyder Jeg prøvde faktisk å få til noe etter psykiatriens og andre hjelpeinstansers oppskrift, men etter hvert så fant jeg at jeg egentlig satt i samme saksa som før, bare en litt mindre bråkete og mer finurlig saks denne gangen. Jeg fant ut at jeg måtte søke meg bort fra forholdet igjen, det var for mye som ikke stemte, som ikke var bra. Da det atter sprakk så sprakk det også i ett veldig bråk, jeg tror jeg trygt kan beskrive det som ett lite helvete. Jeg var da gått over i gruppeterapi og følte egentlig at jeg fikk gruppas støtte i å bryte opp, dessverre fikk jeg tilnærmet ingen støtte av gruppa i det rabalder som etter hvert oppsto. Virkeligheten for meg var at jeg med første oppbrudds eskapader friskt i minnet søkte å balansere på en meget stram line for å unngå leven. Linen jeg balanserte på røk. Det eskalerte i en sommer full av terrorisering, en terrorisering som fortsatte lenge etter hun herjet mitt hjem under innlåsingstyveri. Hun tydde til noen meget usympatiske venner for å bistå seg denne gangen. Det ble en sensommer hvor jeg sovnet i en stol i hjørnet av stua utpå morgenkvisten, med en stor huggert bundet til ene håndleddet. Hun hadde bevist å kunne effektuere sine trusler på sitt vis, mitt liv skulle føles jævlig fra nå av. Det er ikke noe trivelig å oppleve at fremmede ringer til arbeidsgiver med beskyldninger om å være ruset på jobb, det er ikke noe trivelig å bli truet med juling av den samme fremmede fordi man visstnok skal være en konemishandler. Det er ikke noe trivelig å finne sitt hjem i kaos etter innbruddstyvers herjing, aller minst når det er ens ekskone som er pådriver til det hele og aktiv i det verste. La meg slippe å skaffe kopi av domspapirer for å bevise at hun senere ble dømt.

En beintøff tid Det var en beintøff tid. Kanskje tøffest for vår felles sønn som da var blitt 16. Rommet hans var heller ikke spart for herjing og rot selv om kun ett tastatur ble stjålet derfra. Han hadde det ikke noe bra. Det var i mange år svært vanskelig for ham å ta til seg hva mor hadde gjort. Vi ente likevel med noen "sannhetsøyeblikk". Leit var det å måtte presisere overfor ham hvorfor jeg ikke tillot mor å besøke ham på sitt rom hos meg, leit fordi hun tydelig maste på ham om å mase om det. Selv hadde jeg sett meg nødt til å bryte all form for kontakt. Hun drev fortsatt sitt spill som ikke var bra for noen av oss. Med alle sine lakeier fra psykiatri til halvnarkomane i ryggen følte hun seg også såpass mektig at hun heller ikke fryktet for å drive på med sitt spill. Gutten begynte å slite på skolen og droppet etter hvert ut av videregående.

Løgn i journal Under min innleggelse står det at jeg takket nei til ekstra hjelp. Dette er løgn. Jeg fikk til nød den ekstra timen jeg bad om, ikke mer. Jeg hadde så behov for hjelp at jeg ikke var i stand til å mase om det. Vet ikke om all min energi var rettet mot en ting; ikke falle totalt sammen. Det skjedde ganske mye med meg da jeg fikk kritikk i gruppa for ikke å se min egen rolle i det, spørsmålene haglet om hva jeg hadde gjort siden hun kunne finne på gjøre som hun gjorde. På vei til første gruppe etter sommerferien tenkte jeg at NÅ må de vel høre på meg og forstå hva slags mennesketype hun er. Mitt håp og mot sank fort til bunns. Jeg lurer på om jeg den gang fortrengte hva de egentlig beskyldte meg for. Forsto de selv at beskyldte meg for å være så drittsekk at jeg selv hadde skyld i å bli terrorisert og robbet. Mente de jeg fortjente det tro? Om innbruddstyver roter veldig til kan det oppleves som om deler av livet er blitt "voldtatt", jeg ble tildelt eget ansvar for den "voldtekten". I psykiatriens ånd så ble krav om konkrete meninger om hva jeg hadde gjort galt avfeid med oppfordring om å lete i meg selv. Ikke bra i min situasjon, ikke sunt i det hele tatt. Det gikk flere uker før jeg klarte å begynne å rydde i kaoset etter innbruddet. Forsikringskravet fikk jeg aldri gjort ferdig, det var stjålet verdier for minst 30 tusen. Kroppen ble tung og hodet fullt av kaos hver gang jeg gjorde forsøk, klarte ikke. Det hjalp ikke hvor mye jeg enn bestemte meg, etter ett par timers slit med å fokusere tankene endte jeg alltid så matt at jeg måtte legge meg. I journal er det notert at jeg ikke har møtt til gruppe, med deres tanker om hvorfor. Deres tanker var i liten grad riktige, det er ubehagelig å skylde penger, men det var verre ting i gjære. At jeg var lite personlig i gruppa og at det var vanskelig å få til en dialog om hva det dreide seg om bør de egentlig ta skylden for selv, det var vanskelig å komme til for på fornuftig vis å få snakke om de bekymringer som rørte seg i hodet mitt. Fornektelsen av meg var tydelig både før og etter ett av de klareste enkeltbevis for hva jeg hadde å slite med. Av journalen så kommer det klart frem at jeg forandret meg etter den sommeren. Jeg sluttet å prate om meg selv i gruppa, fikk rett og slett ikke medhold om min virkelighet, derfor sluttet jeg å snakke om den. Min stillhet om meg selv er bare tørt notert i journalene, lite betraktninger rundt hvorfor. Jeg er ikke den som gir meg så lett, at jeg tidde still og søkte enda mer tilpasning forteller ganske mye om hvilket stadiet jeg var kommet til på det tidspunktet. Fortsatt fornektet psykiatrien hva jeg var utsatt for, der de til nød måtte erkjenne usympatiske handlinger fra min ekskone så gav de meg skylden for å ha drevet henne til det.

Cannabis et problem? Gikk jeg i Freeze den perioden? Mentalt sideleie? Var i alle fall en mildt sagt slagen mann. Dessverre var jeg fortsatt såpass overstyrt av psykiatriens meninger og arbeidsmetodikk at jeg fortsatt forsøkte å få livet på kjøl etter deres oppskrift. Gruppa ble en krykke jeg ikke torde slippe selv om den gav meg dype gnagsår og skjevheter helt opp i hodet, det var den eneste tilgjengelige. Var jeg mer i deres klør enn til terapi? På grensen til hjernevasket? Så meg nødt til å ty til cipralex som en utvei til overlevelseshjelp. Tydde også til sterke sovetabletter en tid. Sluttet helt med selvmedisinering i to år (Cannabis). Psykiatriens problematisering av min selvmedisinering med cannabis var vel også bare mer problematiserende enn til nytte. Nesten litt for enkelt å bruke alle ytterliggående faremomenter som argument for deres problematisering. Det er ikke alle som er ute etter å røyke seg i senk det er ikke helt uten grunn at det er tillat til medisinsk bruk i enkelte land vi liker å sammenligne oss med. Deres problematisering førte til en del stress jeg burde sluppet akkurat da.

Med hevet hode Det var ikke annet å gjøre enn som alltid søke å holde hodet hevet ut i fra de forutsetningene jeg sto i, gå videre og få livet på kjøl igjen. Søkte å innfinne meg med at jeg nok hadde gjort en del galt, som psykiatrien mente, bare at jeg ikke forsto helt hva det var ennå, psykiatrien var jo aldri noe konkret på hva de mente jeg gjorde galt. Dette resulterte nok i at jeg en periode ble en mykere mann enn noen kvinne setter pris på, "livredd" for å komme til å gjøre noe jeg kunne kritiseres for. Rotet meg til og med bort i giftemål i Ghana, det var tullete. Sluttet sakte med lykkepillene jeg hadde sett meg nødt til å ty til, det var som å komme ut av en falsk tilværelse. Men jeg trang dem muligens i begynnelsen for å klare å leve med tingenes tilstand. Jeg kuttet etter hvert også ut gruppeterapien, jeg bare var der som gruppefyll allikevel. Fortsatt søkte jeg den positive vei, se fremover, ta problemene som de dukker opp, gamle speidere dør aldri selv om det kan lukte sånn, bare å klemme på en stein i ene hånda så orker man gå videre mot neste topp. HeiÅhå, smil til verden så smiler den igjen. Gode teknikker om man ikke har for mye ballast. Min ballast begynte å volde problemer. Med hevet hode utspilte jeg rollen som bussjåfør med godt humør, men det begynte å bli en rollekarakter som ikke sto i forhold til resten av livet. Etter hvert så brukte jeg vel til dels jobben som medisin.

Nytt blikk, men fortsatt kategorisert som vanskelig Det kom til ett punkt hvor jeg så meg nødt til å begynne å analysere hele mitt liv fra nytt av. En tung prosess. Men det var høyst nødvendig å begynne å grave frem det som lå under teppet i så store bulker at jeg stadig snublet. Min daværende fastlege forsto ikke den prosessen jeg havnet inn i godt nok. Han beklagde seg etter hvert over at jeg beklagde meg over det ene under den ene timen og det andre den andre timen, ville snart ikke høre mer om min ekskone. Hva han ikke "orket" å høre om var detaljene i den helhetlige virkelighet jeg hadde vært igjennom og den jeg sto i for øyeblikket. Jeg prøvde faktisk å få ham til å se det hele i sammenheng. Den første gangen jeg fant en artikkel om "psykopatens ofre" så kjente jeg meg så igjen i dynamikken i ett slikt forhold at jeg endte helt kraftløs i armene, tung og matt i hele kroppen måtte jeg legge meg noen timer. Prøvde å forklare fastlegen om opplevelsen og at det muligens var slik allikevel, at jeg hadde levd med en "psykopat" og fortsatt slet med henne, men jeg nådde ikke frem. Under en konsultasjon sa han at han hadde gått igjennom mine journaler og begynte å forstå hva slags type jeg var, at jeg kunne være veldig vanskelig. Det var vel epikrisene fra psykiatrien han hadde forlest seg på dessverre. Det hjalp å bytte fastlege. Tror ikke den nye noen gang har funnet meg vrang og vanskelig, selv om jeg har hatt mye vanskeligheter å ta opp.

Fase 3 – en sakte oppvåkning Trygghet og dypere forståelse – vendepunkt. Under andre konsultasjon hos ny fastlege så endte legen med å avbryte meg i min "paniske" forklaringsrekke om de problemer/den prosess jeg sto i og bakgrunnene for dem. Jeg hadde nok opparbeidet en liten "desperasjon" etter å bli hørt. "Du trenger ikke si mer, jeg har forstått, du har levd som i en krig", sa han. Da ble jeg litt satt ut, gråt sterkt i bilen på veien hjem. Jeg var vant til å bli avbrutt, men aldri med bekreftelse på at jeg var forstått. Attpåtil med så enkle ord. Det gav meg en spire av håp og tro. På omtrent samme tid var jeg så heldig å komme til samtaler hos en psykolog ved ett lavterskeltilbud beregnet for korttidssyke. Han hjalp meg mye med å få tilbake en del av troen på meg selv, samtidig så slet jeg dessverre mye med hverdagsproblemer som økonomi og annet samtidig så det var tungt å komme videre fra der jeg sto. Han hjalp meg også med noen oppvåkninger til bedre forståelse av ett og annet. Ved ett tilfelle hvor jeg søkte å forklare hvordan det føltes og finne truende kravbrev i postkassa, at det var som å bli slått med usynlige våte håndkleder til jeg fikk stuet bort og fortrengt brevet, så utbrøt han nesten irritert at jeg jo var ett voldsoffer. Jeg har aldri likt å bruke ordet offer om meg selv, men ved å se på det mer som ett begrep og lese litt om hva det innebar, så forsto jeg at jeg nok ikke var så langt unna å være ett psykisk voldsoffer. Denne psykologen bekrefter i erklæring til NAV fastlegens PTSD-diagnose. Etter hvert begynte også en del somatiske plager å melde seg. Når jeg tenker meg om så har det vært mange somatiske småplager opp igjennom. Stadig vandrende smerter helt siden hjernehinnebetennelsen, også småhodepine og svak tinnitus, sjeldent verre enn at det er greit å overse i hverdagen. Men det som nå slet verst på var smerter i bena og særlig knærne. Måtte velge mellom å kutte ned på smertestillende eller turene med bikkja. Vinterkulde begynte å bli plagsomt. Det var mer enn en ku løs i min hverdag, det var til tider som om hele bondegården var løs.

Kommentarer til journal Jeg brukte ikke Tramadol for å roe meg ned som det skrives, jeg tar dem faktisk mot smerter. Samtidig legger jeg ikke skjul på at de også har en positiv effekt på sinnet. Det kunne vært en bagatell å nevne, om det hadde vært det eneste eksempel på psykiatriens manglende evne til å kombinere to tanker. Angående selvmedisineringen med cannabis; hans ledende spørsmål som "du røyker vel på sjobang da", var nok ett resultat av hans enkle forestillinger om "hasjrøykere". Igjen en avsporende diskusjon. Tramadol er tyngre og farligere "dop" om man ikke er forsiktig. Vival likeså. Vi var også innom en "håpløs" diskusjon om hva psykopati er for noe, som om han var mer opptatt av at jeg ikke kunne forstå noe av det enn å forstå noe selv. Det står videre i journal at jeg benekter syns eller hørselshallusinatoriske opplevelser. Så han var innom å vurdere meg dit hen? I brevet han nødig leste stilte jeg ham spørsmål om hvordan han takler at jeg delvis beskylder psykiatrien for deler av den traumeproblematikk jeg sliter med i dag. Var hans svar at han vurderte hallusinasjoner hos meg? Der ytres det også mistanker om paranoia. For en del mennesker så har det sin naturlige og helt reelle forklaring på deres "paranoia", for eksempel de som har slitt med å komme seg fri fra en "psykopats" innfiltrerende grep. Han gav meg ikke noe grunn til å være mindre paranoid enn jeg var fra før. Det avsluttes med at det diagnostiske bildet er vanskelig å kartlegge på en time på grunn av min høye grad av mistenksomhet og tilbakeholdenhet. Jeg viser igjen til brevet jeg gav ham, som kunne hjulpet ham på god vei med riktig kartlegging om han hadde akseptert innholdet, ikke minst til å skape en konstruktiv samtale. Ved neste dato i journalen vil de gjerne dytte meg tilbake til kortidstilbudet, og later som de ikke fikk med seg at jeg hadde fått klar beskjed om at "systemene" ikke tillot at jeg gikk der lenger. 3 år er lang tid ett slikt sted, jeg hadde allerede vært der lenger enn lov.

Nav og uføretrygd Derfra så humpet det sin uunngåelige vei mot uføretrygd. Jeg var heldig med min hovedkontakt på NAV, en forstandig kvinne. Verre var det med en del av apparatene rundt i NAV-prosessen, møtte mye lettvinthet og ukyndighet der. Dessuten lurte mitt stadige pågangsmot både NAV og meg selv til å tro jeg hadde kapasitet til mer enn jeg reelt hadde, begynte friskt men falt fort i sammen. Kjeften for å ha lurt hovedkontakt på NAV til å tro jeg var friskere enn jeg var, var berettiget. Noen mennesker har bare evnen til å skape gode og likefremme samtaler. Fikk også meget god hjelp av en person i psykisk helseteam en periode. I en erklæring fra privat spesialist, bestilt av NAV, får vedkommende spesialist seg til å mene at jeg har vokst opp uten nærhet og kjærlighet. Det er en grov fornærmelse overfor hva slags mennesker mine foreldre var og hva de sto for. At det gjentas tre ganger på halvannen sides erklæring kan minne om provokasjon, eller forsøk på å gjøre sannhet av løgn. Slikt gir jo bare vann på mølla til visse ekstreme konspirasjonsteorier som florerer om psykiatrien. Mildt sagt opprørende å lese den erklæringen, full av faktafeil og virkelighetsvridning. Det hjalp å bli ufør for å få senket skuldrene litt, det begynte å bli en kamp ut av å kjempe seg tilbake i jobb også. Livet nå I dag føler jeg meg sterkere i møte med min ekskone, takler å møte henne i bursdager. Det var noen år hvor jeg begynte å skjelve ved hennes nærvær, redd for hva hun hadde på gang. Men jeg har fortsatt store problemer. Lever fortsatt alene, får for mye angst og uheldige aktiveringer når jeg får en kvinne for nært på mitt liv. Den som fulgte mitt ansikt gjennom min mors begravelse ville muligens stusset litt. Under gudstjenesten var det mang en tåre som kom, men da vi bar ut kisten så gliste jeg så stort at jeg nesten begynte å lure selv. Jeg var lykkelig fordi det var så fredelig og god begravelse, min fars begravelse var som tidligere nevnt ikke det. Det har heldigvis gått bra med vår sønn. Det så stygt ut en stund for han slet fælt, men i dag er han godt etablert med arbeid og egen familie. Vi har god og jevnlig kontakt, ikke sjeldent jeg passer barn eller hjelper til med bilfarting. Mor nevnes helst ikke av noen av oss, det er ett meget ømt og problematisk tema. Han har også jevnlig kontakt med mor, det er tross alt hans mor og hans barns bestemor. Det hender jeg kan merke han har vært der, en form for mutthet og ikke helt tilstede. Han tok ett oppgjør med hennes nedsverting av meg for ca to år siden, da var han 24 og lei av å høre negativt om sin far. Tre dager etter ble han sykemeldt i to uker for stressrelaterte plager, jeg tror ikke så lett på tilfeldigheter lenger. Hold meg ikke for narr, å la tvilen komme tiltalte til gode har jeg svært dårlig erfaring med.

Hva om jeg hadde blitt hørt? Så kan man jo til slutt spørre seg: Er det psykiatrien eller jeg som hadde og har rett om mitt liv? Selv så er jeg ikke i tvil. Men jeg kjenner en frykt for at andre fortsatt skal fornekte det åpenbare. Noen mistenker paranoia og hallusinasjoner der andre ser kompleks PTSD og historien bak. Alt sett under ett så mener jeg å ha svært gode grunner til å kunne påstå at jeg har levd med en person med litt for mange psykopatiske trekk, med den belastning det har ført med seg. Videre at jeg med stor sannsynlighet ville sluppet flere av de svært tunge prosessene jeg har vært igjennom om jeg hadde blitt lyttet til, trodd på, blitt samtalt med og ikke bare samtalt til. Arbeider psykiatrien etter metodikk som er å anse som klassisk etterforskertabbe? Istedenfor å sjekke ut vitnets historie og alibier så søker de litt for iherdig å finne eller skape bekreftelser på egne ideer. Mye tyder på det i mitt tilfelle. Psykiatrien klarte ikke fjerne sine totale skylapper for hvem jeg er, hva jeg står for og hvilke problemer jeg egentlig har hatt å stri med. Eksempler som kunne forklare ble avvist som beklagelser og projeksjoner fra min side. Tilleggsangst, tilleggsstress og aktiveringer etter hjernehinnebetennelsen ble neglisjert, eller registrert som tennbar natur. Automatisk tilla de meg medansvar for min ekskones negative handlinger, handlinger som sett i mønster gir kraftige indikasjoner på psykopati. Kun ett fåtall har akseptert og forstått hva det heler dreier seg om. Hadde jeg klart meg bedre alene, uten å søke hjelp i psykiatrien? Godt mulig. Jeg hadde i alle fall høyst sannsynlig unngått noen feilskjær, unngått å bli loset inn i blindveier som sendte meg dypere ned i gryta. Kanskje hadde jeg unngått å havne tilbake i forholdet etter første helvetesrunde også. Da hadde jeg kanskje vært i arbeid i dag, i det minste taklet en kvinne nært på mitt liv. Ikke å forglemme så er det også barn som har lidd under psykiatriens fornektelse av min virkelighet. Om ikke så stor tro, så har jeg ett håp om at psykiatrien tar historien til seg som lærdom, kunnskap. En beklagelse hadde nok gjort godt for visse følelser, men jeg skal ikke forlange for meget.

Skrevet av: Pasient med erfaringskompetanse.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.