Livet utenfor institusjonen

”Man kan ikke beskytte et menneske ved å frarøve dem livets erfaringer og deres frihet”, skriver Luna Christensen i sitt bidrag ”Sommerfugler i magen” hvor hun deler sine tanker om hvorvidt det å være innlagt over lang tid er en god måte å hjelpe et menneske til å mestre livet utenfor institusjon.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg sitter her med sommerfugler sprudlende i magen, kjenner smilet triller frem bare ved tanken på neste uke! 😀 Jeg er så spent, jeg gleeeder meg så! og jeg får ikke sove, fordi det er jo så mye å forberde seg til! Neglene er heldigvis lagt på og ferdig lakket, leiligheten er nedvasket og alt i skjønneste orden. (Godt å komme hjem til ett ryddig å rein hus!) Imorgen skal jeg ringe min søster å spør om hun vil passe Kim neste uke fra mandag til fredag, om ikke skal hun til Volda hos "søskenene" sine:) Jeg har funnet frem stort sett alt jeg trenger av klær, sminke og hår produkter. (kunne aldri klart meg uten maskara, neglelakk, hårpudder, hårføner og rettetang!) Sko, trenger ikke mer enn ett par – for dit jeg skal bruker jeg aldri sko. Der går jeg stort sett i tøffler 😉 (barbent om det er fint vær å jeg får lov å sitte ute å sole meg=) Jeg skal ha med sengetøy, duk, noen bilder av mine kjære og en engel til å ha på nattbordet. Dette er absolutt ikke nødvendig, men jeg er jo litt rar – man skal jo ha det litt koselig rundt seg sant? Jeg må handle inn litt brus og godis, nok røyk og for all del må jeg ikke glemme høytalerene til datamaskinen, må jo ha god lyd når jeg skal se film og hører musikk. Dette blir en bra uke! – Hvor høres det ut som om jeg skal til tenker du? Til paradis – himmelen? En fabelaktig reise? Jeg skal love deg at DU ville så ABSOLUTT IKKE hatt sommerfugler i magen, du ville hatt flaggermus eller verre: Edderkopper kriblende inni deg. (ekkel, men trolig sann metafor!) – For der jeg skal tilbringe neste uke, fra mandag til fredag, hadde du aldri kunne tenkt deg å dra til. Muligens hadde du hatet huset og alle menneskene der etter bare en halv time. Og du hadde i alle fall ikke smilt av glede for å dra dit. * For DETTE er realiteten på mange avd. jeg har vært på og skal. Og dette er bare 10 av de minst 50 "reglene":

1. Dørene i huset er alltid låst. Dag som natt. Uten nøkler kan du hverken komme deg inn eller ut av huset. Og nøkler er ikke vits i å diskutere om du kan få,eller bare for å låne, for det er bokstavelig talt UMULIG. (ikke mye er umulig her i livet mener nå jeg, men i dette tilfelle er det helt soooleklart Umulig!)

2. De menneskene som HAR nøkler, er de som bestemmer i huset. De kan si om du får lov å bli låst ut på verandaen eller ikke. Om du er så heldig å få gå heeelt alene på butikken, jøsses – da er du ett prakt eksemplar av ett menneske!

3. Det er ikke alle som får lov å bestemme hvor mye de skal røyke. De med nøklene kan ta røyk pakken din om de mener du røyker for mye. Da deler de som regel ut en røyk i timen. Det er ikke lov å røyke fra kl 24 på kvelden til kl 6 på morgenen.

4. Menneskene med nøklene går igjennom alle dine ting når du kommer inn i huset. (så man må tenke nøye om hva man pakker med seg) De kan også ta ting fra værelse ditt. Selvsagt får du de tilbake (stort sett) når du forlater huset. I dette huset er det bare EN ting de ikke kan ta fra deg for sikkert – og det er tankene dine. Det er alt du har for evig uansett hvor du er. Har du skrive tankene dine ned på papir, kan tankene dine også bli tatt i fra deg uten ditt samtykke. Men har du rammet de inne i deg selv, har du i alle fall noe.

5. De kan også be deg om å strippe deg helt naken. Eller rettere sagt, ikke be om det- men KREVE det. Og om du nekter, går de etter deg konstant, – ja til og med på toalettet og dusjen. Og noen kan også finne på å utpresse deg, som f.eks nekte deg å røyke, ikke få kaffe, ikke prate med andre som bor i huset, og også stenge deg inne på rommet. (døren er åpen, men der står flere og blokkerer døren med kroppene sine så du ikke klarer komme deg ut.

6. Er du sint eller rett og slett forbanna, kaster de seg over deg som regel, kan legge deg i belter i timesvis, sette sprøyte på deg eller holde deg fast med makt.

7. Er du lei deg, om det har skjedd noe, eller du gråter – kan de være gode å ha. Det spørst hvilken av de som er der. Noen holder deg i armene å trøster deg, mens andre står flere meter unna deg – som om du er giftig og de er i livsfare om de setter seg ved siden av deg.

8. Du må spise det du får servert – uansett om du liker det eller ikke. Om du ikke klarer få det ned, kan du muligens få en God morgen yoghurt (som er begrenset grunnet økonomiske grunner. Ergo: For dyre for Norges land!) – eller du må gå sulten til neste måltid.

9. Har opplevd i noen av husene å ikke få kaffe utenom måltidene. 4 ganger om dagen var kaffi maskinen slått på i 15 minutter. Vi sneik oss ofte opp i 2 etasje å hentet kaffi der. 10. I noen av husene er det ikke lov å gi noen en klem. Og viss du glemmer deg – får du tilsnakk etterpå.

Vel, ett normalt (hva er normalt?) menneske ville mest sannsynlig reagert med både sinne, fortvilelse, kanskje også tårer og nervøsitet. Jeg der i mot, jubler og smiler inni meg. Jeg pakker en uke før som om jeg skulle til syden og sitter bare og teller ned dagene og timene, ja nesten som ett barn som venter på at julaften skal komme – og det føles som en evighet til det er der! Høres dette sunt ut? Ser dere hvor unormalt og feil konstruer jeg er? Du ser at jeg mangler noen skruer i toppen hva? Kanskje tenker du at mor må ha mistet meg i gulvet som barn og dette er en av konsekvensene? (svaret er nei, bare sånn dere vet det). Nei, det er nok tildels min egen skyld, men jeg legger mest av skylden på legene, psykologene og psykiaterne. Og viss jeg skal gå høyere opp i rangstigen, må jeg nevne den øverste grunnen: Politikken vi har her i Norges land. Politikere som jeg regner med ikke har mye erfaringer på dette området, ja de som styrer landet og bestemmer hvordan psykiatrien skal være. Jeg lurer på om noen av de som bestemmer dette har opplevd å være innlagt over laaang tid på en psykiatrisk avdeling? – Jeg kan ikke sitte her og si hva som burde endres eller gjøres på en annen måte – det blir ett altfor stort ansvar å ta. Men en ting jeg kan si med sikkerhet: Vi må behandles som mennesker, vi må bli behandlet som individer og ikke som tvillinger grunnet sammen diagnoser, behandlet individuelt og ikke etter en mal.

Jeg føler meg noen ganger som en jævla struts som dukker hode i sanden og tror ingen ser den, og den føler seg underlig nok helt trygg. Jeg dukker hode i sanden når jeg blir innlagt, selv om det er planlagte innleggelser og ikke på grunn av at jeg er akutt dårlig, har skadet meg eller ikke spist. Sanden er avdelingene. Jeg dukker ned og bort fra hverdagens ansvar, plikter, krav og forventninger. De fire mest fryktede oppgaver man som menneske har gjennom hele livet. Det er forventningene andre har til meg som er det verste. Forventninger om skole, arbeid, giftemål (partnerskap, selvsagt) hus, barn og bil- sertifikat. Er det forventet av andre, eller meg selv? Skuffelsene står uansett i en jævla lang kø, i en rimelig usannsynlig forventning om at køen skal minske dagen før du faktisk står der.
Og nå vil politikerne bygge enda flere psykiatriske hus. Hus der mange mennesker blir i åres vis og blir fullstendig avhengige av å være – for når de har vært sperret inne over lang tid er alt utenfor dørene frykt – skapende og skremmende. Hus der mennesker ikke må ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Hus hvor de mister store deler av selve livet – for verden er ikke på bare 250 kvadratmeter og med hvite sterile beskyttende murvegger. Verden er både stor og skitten – Man kan ikke beskytte ett menneske ved å frarøve de livets erfaringer og deres frihet. Å sperre mennesker inne over lang tid, er som å kjøre barna sine de 100 meterne til skolen – i tanker om at det kan være fare for at noe vondt kan skje dem de 3 minuttene. Og overbeskytte mennesker kan skade ett menneske. For hva skjer når dette menneske skal klare seg selv alene ute i den store verden? Jeg kan ikke se for meg at det skulle gått bra, eller hva? NEI til flere avdelinger og JA til flere godt bemannet omsorgs boliger!! – De som bestemmer hvordan systemet i psykiatrien skal være, burde være pliktig til å ta seg en mnd eller to på en lukket avdeling for å oppleve å kjenne på kroppen selv hvordan det er. Og dette uten mulighet til å gå ut å trekke inn frisk luft og kjenne solen varme. Uten å kunne handle selv, vaske klærne selv eller når de vil. Uten å ha telefon eller pc. De skal ikke ha noen som helst særbehandling. Ikke bedre dyner eller senger. Ikke bedre eller mer mat enn alle de andre på avdelingen. De kan jo ikke bestemme uten å vite syns nå jeg.
Det er ikke før nå i ettertid jeg ser omfanget av skadene som følge etter langvarige innleggelser.

Den elementære kunnskapen folk som ikke har vært syk har, mangler jeg mye av. Jeg har blitt dyktig til å tilpasse meg samfunnets regler og rammer nå, men det har tatt meg nærmere to år med mye støtte og hjelp for å komme meg på rett vei. Jeg må gå på mye medisiner hver dag, hver morgen og kveld. Om ikke hadde jeg ikke klart meg fra morgen til kveld uten angst og nedbrytende tanker. Og jeg synes det er fryktelig skremmende å vite at jeg er avhengig av medisiner og innleggelser for å klare og makte å leve. Jeg sitter ofte med følelsen av at jeg ikke er meg selv. Jeg er ikke slik jeg er født og skulle bli. Medisinene forandrer meg, mest sannsynlig til det beste for både meg og mine omgivelser – men det tar ikke bort tanken Hva om?
Å glede seg fordi man skal inn på en lukket avdeling er urovekkende, syns dere ikke? Hvem gleder seg til å miste all frihet?
Jeg gjør. For jeg er avhengig av noe som for andre er fullstendig grusomt.
Er det rart man føler seg gal?

Luna Christensen har vært psykisk syk så lenge hun kan huske. Hun skriver mye om Anoreksia Nevrosa, Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse (Borderline), selvskading og innleggelser. Luna har mange kloke ord og refleksjoner, spesielt til helsepersonell, men også til andre som er i samme situasjon.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.