Lovsang til gestaltterapien

For snart et halvt år siden tok Aune kontakt med en gestaltterapeut fordi hun ønsket å møte et medmenneske som kunne lytte og forstå. Mona visste ikke veldig mye om den formen for terapi, men hun tenkte at hun ville forsøke noe nytt. Det har hun ikke angret på.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

For snart et halvt år siden tok jeg kontakt med en gestaltterapeut fordi jeg ønsket å møte et medmenneske som kunne lytte og forstå. Jeg visste ikke veldig mye om den formen for terapi, men jeg tenkte at jeg ville forsøke noe nytt.

Jeg vil heller ikke påta meg å prøve å forklare gestaltterapi for det har jeg ikke nok kunnskap om, men jeg vil gjerne si noe om hvordan jeg opplever denne formen for samtaleterapi og hvordan jeg blir møtt av et nydelig medmenneske.

Gestaltterapeuten setter ikke diagnoser, men hun forteller meg heller at jeg kan gjøre det jeg vil. Etter første samtale fant jeg et rom hvor det er plass til meg Mona og hvor jeg føler meg levende fordi jeg kan være meg på godt og vondt uten at hun sykeliggjør. Hun har fått meg til å tro på at jeg kan mye og at jeg er frisk fordi om jeg både er følsom og tankefull og har hatt kriser og utfordringer. Hun forteller meg feks hva hun føler i møte med meg når det er naturlig, og slik lærer jeg både å ta imot og å gi.

Siden jeg begynte terapien har jeg kjent på mange følelser som nesten var «ukjente» for meg og det utfordrer, men det gjør også så vanvittig godt og det er utrolig spennende.
Timene gir meg inspirasjon til å velge å delta i eget liv på godt og vondt og hun gir meg troen på at jeg har alt av muligheter hvis jeg velger å velge – altså å ta utfordringer.
Da jeg feks kom til henne og sa at jeg ofte blir rørt og kjenner på gråt, men ikke får det helt til, så møtte hun meg på en fin måte. Først ved å ta meg med på en meditasjon hvor jeg gikk inn å så på gråten, også tok hun meg med til den sprekken jeg fant ut at jeg var så redd for.

Da vi hadde stått sammen ved sprekken en liten stund valgte jeg å gå min vei fordi jeg kjente på gråten, men hun sa ikke noe som ga meg følelsen av at det var et nederlag.
Hun sa heller at jeg valgte å gå og at det var greit for henne, men hvis jeg hadde valgt å gråte så hadde hun også tålt det. Slik hjalp hun meg ved å avmystifisere det hele.
Jeg hadde gjort det til noe komplisert og ikke gråte, men måten hun sa dette på fikk meg til å forstå at det er enklere, og jeg gikk ut derfra med en god følelse og tenkte at det kommer når det kommer.
Det skal også sies at det bare gikk en uke også valgte jeg å gråte for første gang på 13 år. Dette kaller jeg en solskinnshistorie i mitt liv.

Jeg har følt på veldig mye takknemlighet pga det som skjer og føler at livet er godt å leve, og da er det også viktig for meg å uttrykke meg på min måte. Ekstra godt gjør det når hun som terapeut velger å gråte og smile om hverandre når jeg uttrykker meg for slik lærer hun meg at det feks er fint også å gråte når man er sammen.

Det er også fint å samtale med et menneske som ikke forstår seg ihjel ved å la være å si meningen sin. Jeg føler at hun er veldig direkte, men jeg opplever henne likevel som mild og god og derfor vet jeg at jeg alltid kan stole på henne.

Jeg liker å være sammen med et medmenneske som tørr utfordre meg for det viser jo også at hun har troen på meg og at hun bryr seg. Jeg setter også veldig pris på at det ikke fokuseres på fortid, men at jeg lærer hvordan jeg kan velge å leve og ha det godt her og nå uansett hva jeg har med meg i sekken. Dette har også fått meg til å se at det var nødvendig å sette noen grenser for at jeg selv skal få det godt. Plutselig er det blitt tydelig for meg at jeg ikke behøver å ta ansvar for hva alle andre føler, men at hvis jeg velger å ta ansvar for meg selv så får jeg det også godt i møte med andre.
Tidligere så var jeg redd for å involvere meg når noen viste godhet for jeg visste at ingenting varer evig og derfor var jeg hele tiden redd for den dagen da det ville ta slutt. Det hindret meg i å ta imot godhet, men også å tørre å gi.

Dette har forandret seg da jeg er blitt inspirert til å leve her og nå. Nå velger jeg å tro på at hvis jeg sier ja til livet idag så vil jeg oppleve så mye godt når jeg er alene og sammen med andre at jeg tåler at noe kommer og noe går. Jeg vet innerst inne at hvis jeg velger å tørre å være nær ved å ta og gi så kan jeg fylle meg med så mye kjærlighet at jeg alltid vil klare meg uansett.
Oppsummeringen av halvåret i gestaltterapi blir derfor at:
-fordi jeg har vært så heldig å møte et nydelig medmenneske som virkelig tørr å gi av seg selv så har jeg en følelse av at dette halvåret har fått meg til å puste mer enn jeg har gjort hele livet til sammen.
Med dette velger jeg derfor å tenne et lys idag fordi jeg kjenner meg så levende at jeg tørr gjøre det jeg vil – jeg velger derfor å smile og gråte og jeg takker av hele mitt hjerte!!

Mona M. Aune har i hele sitt voksne liv slitt med depresjoner, og har flere erfaringer fra psykiatrien og det psykiske helsearbeidet. Hun har brukt medisiner, men har selv klart å bli helt medisinfri. I sine bedringsprosesser har hun brukt flere alternative metoder, blant annet kostholdsendringer.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.