Menneskelige ressurser

I FN’s verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948 står følgende: «Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» Denne elementære og korrekte ytringen har tydeligvis ikke helt sunket inn hos enkelte offentlige instanser.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Vi som har følt psykiatriens noe famlende forsøk på å kontrollere og korrigere våre tanker og meninger er vel jevnt over enige om at å utsette mennesker for tvangs-ubehandling med belter, medisiner og elektrosjokk ikke er å handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Jeg husker at jeg for noen år tilbake hadde en behandler som tydeligvis ikke likte trynet mitt og da jeg sa til vedkommende at jeg hadde en indre stemme (altså fornuften) så tok hun fra meg bivirkningsmedisinene mine, antakeligvis som straff. Jeg kunne like gjerne ha sagt at jeg følte meg som Disney’s Timothy gresshoppe og fått den samme behandlingen, men jeg gjorde ikke det fordi hun i så tilfelle antakeligvis hadde økt dosen med Cisordinol.

Jeg var altså i hennes øyne ikke berettiget til å føle velvære og hun mente vel at jeg skulle lide meg igjennom den belastningen det er å være medisinert, med en bedøvet tankevirksomhet. Jeg følte meg rett og slett tråkka på av denne psykiateren som ikke hadde noen som helst respekt for mine menneskelige ressurser. Noe som er en viktig del av samtaleterapien hos en annen behandler i bydelen og ikke minst min individuelle plan.

Alle mennesker har jo ressurser. Selv tunge heroinister som lever fra dag til dag med å få tak i penger til sin livsviktige «medisin» har det, og de som fikk anledning til å være med å spille inn «Plata fra gata» for noen år tilbake sjarmerte hele det norske folk og fikk nok mange til å endre sin tankegang om de mest vanskeligstilte i samfunnet vårt. Ikke minst så er jo =Oslo et flott tiltak for å begrense narkotikarelatert kriminalitet blant gruppen sprøyte-narkomane.

Den motgangen man ofte møter innen psykisk helsevern kan få et menneske til å knekke fullstendig sammen og det finnes faktisk en fysisk grense for hvor mye motgang et menneske tåler og jeg setter spørsmålstegn ved om man i det hele tatt skal utsette andre mennesker for motgang. Jeg tror mere på at tilrettelegging og støtte er langt mere konstruktivt og slik hjelp kunne sysselsatt mange mennesker som ikke har noen jobb. Man trenger f.eks. ikke noen helsefaglig utdannelse for å være støttekontakt.
Våre folkevalgte påstår at Norge er et av de mest inkluderende samfunn i verden. Jeg vil påstå at det er feil. Hvorfor blir da schizofrene, bipolare og mennesker med ADHD holdt utenfor det offentlige rom og adskilt fra resten av befolkningen, og kategorisert som en egen gruppe og betraktet som alvorlig syke. Når skal man egentlig få lov til å ha sine egne tanker og meninger i fred uten å bli diagnostisert som alvorlig sinnslidende på grunn av dem?

Ikke engang når man sier i fra når urett blir begått blir man respektert. Synes generelt at «psykisk syke» selv på en utmerket måte klarer å definere et problem og å løse det og vi trenger ikke å bli fortalt av utenforstående som ikke vet det minste om oss og våre liv at vi kvalifiserer til disse tvilsomme diagnosene de opererer med.
Jeg vil avslutte med å fortelle om noe fantastisk som jeg opplevde mens jeg var arbeidsledig på slutten av 80-tallet og mottok dagpenger fra A-etat. Da møtte jeg et menneske som jeg aldri kommer til å glemme, en multi-handikappet mann, lenket til rullestolen som han styrte ved hjelp av en pinne i munnen. Og denne mannen var utrolig nok ansatt på A-etat og han fikk meg til å innse at jeg tross alt ikke har det så aller verst. Han inspirerte meg til å jobbe med meg selv og til å tenke på at så lenge der er vilje så er der håp.

Bjørn Ingar Pedersen brenner sterkt for at mennesker med psykiske problemer skal bli behandlet på lik linje med andre borgere i det norske samfunnet både i forhold til psykiatri, barnevern og andre offentlige instanser. Han ser at mange blir gående for lut og kaldt vann i møtet med disse. Man gis rett og slett ikke anledning til å bevise at man har ressurser ei heller får man bruke de iboende ressursene man allerede har når man er i psykiatrisk behandling eller har et barn i fosterhjem. Pedersen mener myndighetene har ansvar for å gjøre noe mer enn å henvise til tall og statistikker, nemlig å bry seg.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.