Min bipolare lidelse

Hansen har skrevet utfyllende om hvordan livet hennes har vært både før og etter diagnosen bipolar lidelse, om sine opp- og nedturer, om å bli elsket for den man er. Med historien om hennes liv ønsker hun å nå frem til pårørende og andre i samme situasjon.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Denne boken er først og fremst ment som en terapi for meg selv. Jeg har behov for å skrive ut om mine tanker og om min bipolare lidelse. Jeg har skrevet en del dagbøker fra ungdomstiden. Jeg kommer til å bruke noen sitater fra denne, slik at leserne får ett innblikk i mine tanker.

Jeg ville være åpen og ærlig om livet mitt i håp om at den er til hjelp for mennesker som er i en slik situasjon og for pårørende til mennesker med en bipolar lidelse. Kanskje det er lettere å forstå, og å se at man ikke vil være negativ, pessimistisk, irritabel eller humørsyk. Og selv om det er deilig å være høy på livet, høy på glede, være kreativ eller søvnløs, har medaljen en bakside. Det sliter på kroppen. Det sliter på hodet, på tankene. Tankene gir en ikke ro, det går i spinn, det er som en karusell som ikke vil stoppe. Det er viktig å vite at det faktisk er lidelsen som gjør en slik. Det er en konstant krigføring i hodet. En man må kjempe hver dag.

Den er til tider vanskelig å leve med, men det finnes hjelp. Man kan leve ett noenlunde normalt liv, til tross for lidelsen. Det er jeg ett levende bevis på.
Jeg håper også at leserne får ett innblikk i hvordan lidelsen herjer med kroppen og med hodet. At tankene til tider er gjennomsyret av lidelsen.
Bipolar lidelse preges av alvorlige skiftninger i stemningsleiet. Symptomene svinger mellom depresjon og episoder med mani. Mellom depresjon og mani har man perioder med normalt stemningsleie.

Symptomer ved bipolar lidelse
Under en manisk episode vil stemningsleiet være sykelig hevet. Symptomene kan være økt aktivitet eller fysisk rastløshet, ukritisk og uansvarlig atferd, taleflom, nedsatt søvnbehov, opplevelse av at tankene raser gjennom hodet, konstant endring av aktiviteter eller planer, økt selvtillit og aktivitet preget av at personen føler han kan alt, vet alt og klarer alt.
Depressive symptomer som kan forekomme er tap av interesse for de fleste aktiviteter, nedsatt energi, tiltaksløshet, urimelig eller overdrevet skyldfølelse og manglende følelsesmessig reaksjon på hendelser som vanligvis gir glede. Symptomene hos en med bipolar lidelse kan ikke skilles fra en som har vanlig depresjon.

Årsak til bipolar lidelse
Bipolar lidelse er i stor grad genetisk bestemt. Man arver en sårbarhet for å utvikle lidelsen. Ytre faktorer som stress, redusert søvn, uregelmessig livsførsel og bruk av rusmidler kan utløse sykdommen hos disponerte personer. Ofte finner man slektninger som også har samme lidelse.

Behandling
Det er ingen helbredende behandling for bipolar lidelse, men sykdommen kan hos de fleste stabiliseres med legemidler og psykososial oppfølging. Det er viktig at både pårørende og den som er rammet får grundig informasjon om sykdommen og behandlingen. Samtaleterapi med fokus på mestring av egen livssituasjon og bearbeiding av tidligere hendelser kan være aktuelt. Den maniske og den depressive fasen behandles til dels ulikt. I den maniske fasen er det ofte bruk for dempende legemidler som hjelper pasienten å falle til ro og få sove. Det anbefales å bruke langtids forebyggende behandling for å hindre tilbakefall og fremme stabilitet i stemningsleiet.
(apotek1.no)
Det er ikke alltid like greit å ha en bipolar lidelse. Selv om det er lettere nå. Lettere etter at jeg begynte med medisiner. Jeg tar dem fast. Må det for at symptomene på depresjon og hypomani ikke skal komme tilbake. Eller at jeg ikke går inn i en psykoselignende tilstand igjen. Den forfølger meg og gjør meg enda sykere.
Jeg har en dødsangst, døden er i tankene mine hele tiden. Jeg kan lukke øynene og jeg ser døden rett foran meg. Jeg bruker medisiner. Hvorfor kommer dem da likevel? Hvorfor gir dem meg ikke fred? Det er litt ironisk å tenke på at jeg tidligere hadde ett kraftig dødsønske, ikke være mer, ikke eksistere, til nå å være redd for å døden. Jeg vil ikke dø, jeg vil leve. Jeg vil være og jeg vil eksistere. Jeg har det så godt, altfor godt til å dø. Hvorfor plager dødstankene meg? Hvorfor?

Jeg jobber ikke nå, jeg makter ikke å jobbe. Jeg er utdannet sykepleier. Jeg makter ikke ansvaret og stresset jobben medfører. Jeg tåler stress dårlig. Jeg blir syk av stress. Kroppen går i en «shut-down-modus». Det er som om en bryter blir skrudd av. Jeg makter bare ikke å gjøre jobben min. Jeg blir kvalm, jeg får feber, jeg blir sliten i hele kroppen, bak hjertet. Jeg blir sliten helt ut i fingerspissene. Det svir i huden, jeg får en angstfølelse. Jeg er redd. Hva skjer med meg? Hva har jeg gjort for å fortjene denne lidelsen? Hva har gjort meg til den jeg er i dag? Er det noens skyld? Jeg er så full av skyldfølelse. Jeg bebreider meg selv. Jeg er ett nervevrak. Noe jeg har blitt kalt av en tidligere klassekamerat på ungdomsskolen. Den stakk godt.
Jo, jeg er ett nervevrak. Jeg er det. Jeg har en diagnose som sier at jeg er det. En nervesykdom. En lidelse. En bipolar lidelse.

Angsten tar meg. Jeg er redd for å dø. Jeg er redd for å prestere. Jeg vil mestre, men jeg klarer det ikke. Jeg vil bli kvitt angsten, symptomene. Jeg vil ikke være redd. Jeg er konstant redd. Angsten kommer ut av intet. Den er farlig. Jeg vil ikke møte den. Jeg vil bare gjemme meg. Rømme fra den, men jeg kan ikke, den er inni meg. Angsten er meg.
Noen ganger når jeg føler meg litt sterkere, når kroppen har mestret situasjoner og jeg føler meg litt ovenpå, presser jeg meg. Jeg forsøker å møte angsten. Se den i øynene, vise at det er jeg som har kontrollen. Angsten tar meg igjen, den er sterkere enn meg. Jeg blir lei meg, jeg gråter, jeg mestrer ikke. Kommer jeg noen ganger til å mestre? Er jeg en taper, ett nervevrak?
Angsten er en del av mitt sykdomsbilde. Den kommer fra intet. Den spiser meg opp innvendig. Jeg vil mestre, men jeg klarer det ikke. Ikke akkurat nå. Jeg er for svak, for sliten. Jeg vil ikke. Jeg tør
ikke. Jeg vil ikke kjenne på den. Det jeg vet med sikkerhet er at jeg ikke kommer til å dø av å møte angsten ansikt til ansikt, selv om det er slik det av og til føles. Den er så sterk, den gjør meg så redd. Så veldig redd. Angsten er egentlig ingenting, den er noe jeg har skapt, inni mitt syke hode.
En forsvarsmekanisme, for å slippe å prestere. For å slippe å møte ubehagelige situasjoner.
Jeg har det så vondt inni meg. Angsten er smertefull, den er vond.

Ja, jeg har opplevd en del vonde ting i livet mitt. For meg er det nok til at kroppen og hodet ikke takler disse tankene. Tankene gir meg ikke fred. Jeg er ett nervevrak, en som ikke takler livets utfordringer. I dag er jeg glad i livet mitt, men jeg takler den like dårlig. For andre er kanskje mine opplevelser bare bagateller, men i min kropp er det nok til at jeg blir vippet av pinnen. Jeg mestrer ikke livet. Men jeg mestere å være hjemmet. Her er jeg trygg. Her er det ingen stress, ingen press. Jeg kan være. Jeg kan slappe av. Når dagene blir tunge kan jeg bare krype under teppet og ikke møte verden.

Heldigvis har jeg en vidunderlig mann. Jeg elsker han. Han gjør alt for meg, for at jeg skal ha det bra. Heldigvis er han her for meg på mine tunge dager han støtter meg når jeg trenger det som mest. Han tar seg av hjemmet, av barna. Vi har 3, to gutter og en liten jente. Jeg elsker dem over alt på jord. De er mitt alt. De er min glede, jeg lever og ånder for dem. De betyr hele verden for meg. Dem er mitt liv. Alle 4 er mitt liv. Jeg vil leve på grunn av dem. Jeg har en god grunn til å ville leve. Dem gjør meg lykkelig. Familien min. Og opplevelsene jeg har med dem. Jeg tar det ikke for gitt at jeg faktisk har det så godt som jeg har det. Til tross for lidelsen. Jeg burde være lykkelig hver dag. Hvorfor er jeg ikke alltid det? Hva gjør meg så ulykkelig?
Depresjonen. Depresjonen gjør meg ulykkelig. Den forbanna depresjonen. Den er en ondskap som kommer fra intet, akkurat slik angsten er. Det er ingen spesiell hendelse eller opplevelse som trigger depresjonen, den bare kommer. Snikende, helt uten forvarsel. Jeg går inn i mørket, inn i ett mørkt og svart rom. Jeg vet at det er en dør i det rommet som fører ut til lyset, men jeg ser den ikke, jeg kan ikke se den, mørket og ondskapen har tatt meg. Jeg kjemper, men det er så mange hindringer i veien, så mange fjelltopper å bestige. Jeg trenger hjelp utenfra for å finne døren. En som kan åpne den og vise meg veien ut av depresjonen, men jeg må selv kjempe meg frem til lyset. Det er ikke lett, det er tungt, jeg har ofte lyst til å bare gi opp, men det viktigste er at jeg nå vet i hvilken retning jeg skal gå.

Livsgnisten forsvinner gradvis. Lykkefølelsen blir borte litt etter litt. Jeg blir apatisk. Jeg blir likegyldig overfor mennesker rundt meg, over det som gjør meg lykkelig. Jeg blir likegyldig overfor meg selv og min kropp. Jeg lar meg selv forfalle. Jeg klarer ikke å stelle meg. Jeg klarer ikke å opprettholde en god hygiene. Jeg bruker ikke energien min på det. I de verste periodene kan det gå opptil 3 uker før jeg klarer å ta meg en dusj. Jeg lar meg selv forfalle. Jeg stinker. Synes synd på familien min som må leve med meg disse periodene. Jeg vil så gjerne gjøre noe med det, men kreftene strekker ikke til. Jeg vil bruke den lille energien jeg har igjen på å manne meg til å stå opp av sengen og være sammen med familien min. Det er ikke alltid jeg klarer det, og da blir jeg bare liggende. Under teppet, i varmen, i tryggheten. Det er små ting, som kan virke helt uforståelig for mennesker som aldri har opplevd dette.
Det er så trygt å ligge under teppet, være skitten og la seg selv forfalle. Det mestrer jeg i allefall. Jeg vil så gjerne klare det, men hodet og kroppen sier nei. Jeg vil, og det er hva som teller. Tanken om å ville, teller.

«Mennesker med bipolar lidelse blir ofte bedt om å ta seg sammen, slutte med det tullet og oppføre seg ordentlig, eller be til Gud om at de skal bli helbredet. Slike råd kan være ødeleggende for noen som sliter med depresjoner eller manier. Meningen bak antyder at man ikke ville ha slike problemer dersom man bare hadde forsøkt litt hardere. Det er sjeldent sant.» (NettDoktoren.no)
Jeg sover bort livet mitt. Eller deler av det. Jeg isolerer meg fra omverdenen. Jeg vil ikke leve i denne ondskapsfulle verden, leve med min lidelse, så mye lidelse. Når depresjonen herjer som verst i kroppen min, i tankene mine, vil jeg bare bort, jeg vil dø. Jeg vil slippe lidelsen. Jeg vil ikke utsette familien min for dette. Mannen min bekymrer seg ofte for meg. Han er til tider så sliten selv, men kjemper på for meg og barna. I de periodene er han sterk for oss alle. De har det kanskje best uten meg, da slipper dem å bekymre seg mere. Hvorfor skulle noen egentlig bry seg om en som meg. Ett nervevrak. Er jeg kun ett offer for medlidenhet? Eller er jeg elsket, til tross for alle mine plager?

Jeg er så ensom. Jeg har min familie, men likevel føler jeg meg så ensom. Inni meg. Depresjonen er en ensom kamp. Jeg har en krigføring i hodet mitt. En kamp for å bli frisk igjen. En kamp for å komme meg på bena igjen og kunne fungere igjen. En konstant kamp. Jeg vil bli frisk igjen, jeg vil kjempe, men det er vanskelig. Jeg har så lyst til det. Jeg vet at jeg har lyst til det. Å bli frisk altså. Men depresjonen vil det anderledes. Den vil at jeg skal dø. Vil at jeg skal gjøre slutt på lidelsen. Den vil ikke at jeg skal være mer, eksisterer. Den er ødeleggende. Den tærer på alt av krefter, på livet, på livsgnisten. Død. Jeg vil bare dø, akkurat der og da vil jeg bare dø. Livet er for tungt til å leve. Hodet mitt er tungt, og så tomt. Ingen glede. Bare lidelse og tårer, masse tårer.
Legen min sier det er bra og føle, om det så er disse triste og tunge følelsene, da er man ikke likegyldig. Er man likegyldig er det farlig. Da ser man ingen utvei. Man ser bare døden. Selvmord. Jeg har opplevd den likegyldigheten noen ganger. Ved en anledning forsøkte jeg å ta mitt eget liv. Jeg så ingen annen utvei. Jeg hadde tatt tabletter, masse tabletter og jeg hadde kuttet meg over håndleddene. Planen var at jeg skulle dø. Depresjonen hadde vunnet, trodde jeg. Livet ville det anderledes. Jeg ble reddet i siste liten og ble bragt til sykehuset i hui og hast. Der ble jeg pumpet. Kuttene på håndleddene var bare overflatekutt, så jeg ville nok ikke blødd i hjel. Hvorfor kunne ikke bare de la meg få dø i fred. Det var jo mitt valg, mitt ønske. Hvorfor ville noen frarøve meg mitt eget valg. Er det riktig av andre å gjøre det?

I ettertid er jeg glad for at jeg ble reddet, at jeg ikke fikk mitt ønske oppfylt. Dødsønsket. Kanskje selvmordsforsøket var ett rop om hjelp, at jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ikke så noen annen utvei. Jeg var 18 år da dette skjedde, i dag er jeg 36 år og de samme tankene dukker opp. Depresjonen er slik. Den gir seg ikke. Den kommer til å forfølge meg hele livet. Men nå er det jeg som har kontrollen. Jeg bruker medisiner og går jevnlig til behandling. Så depresjonen har ikke like stort tak på meg mer. Heldigvis. Heldigvis ble jeg reddet i siste liten. Nå ser jeg på alt jeg ville gått glipp av. Har en vidunderlig familie. Vi er en familie på 5. Jeg elsker familien min over alt i verden. De er mitt alt. De er mitt liv. Dem vil jeg leve for.
Legen skrev ut cipramil til meg, eller «lykkepillen», som den også blir kalt. Jeg ble ikke i noe bedre form. Jeg ble derimot verre. Selvmordstankene økte i takt med at dosen ble øket. Ironisk nok er dette en bivirkning på medisinen. På «lykkepillen». I senere tid har jeg lest meg til at denne medisinen ikke bør gies til mennesker med en bipolar lidelse. Det visste vi ikke da, siden jeg ikke var ordentlig utredet. Legen henviste meg til vpp (voksen psykiatrisk poliklinikk), etter enda en likegyldig periode. Nå ble jeg fanget opp i rett tid før jeg rakk og gjøre det slutt på livet. Jeg ville kjøre meg i hjel. Noe som går igjen de gangene jeg får selvmordstanker. Jeg tenkte ofte på å svinge den lille bilen min under en trailer. Spørsmålet i ettertid er jo om det er rettferdig å sette andre menneskers liv i fare på grunn av min lidelse. På grunn av min egoisme. Jeg tenkte ikke på det da. Man tenker ikke rasjonelt. Man vil bare bort, fortest mulig. Jeg gjorde det aldri, men det var nært ved noen anledninger. Jeg feiget alltid ut. Innerst inne ville jeg kanskje ikke dø. Jeg ville bare ha hjelp. Det tror jeg nå.
Etter at jeg begynte på vpp og fikk en utredning, en diagnose, har jeg begynt med medisiner. Medisiner som fungerer. Jeg vil ikke dø mer. Jeg er redd for å dø. Redd for døden. Redd for å dø fra min familie, som jeg elsker.

Etter en dyp dal er det alltids en topp, noen høyere og noen litt lavere, men en topp er en topp. Hypomanien. Den er god. Full av gode ideer, kreativitet. Jeg maler, tegner og skriver, masse. Jeg er flink. Den er full av glede, så full av liv. Jeg mestrer. Jeg er kongen på haugen- verdensmesteren. Jeg takler det aller meste som kommer min vei, jeg tar det på strak arm. Jeg er sjefen over mitt eget liv. Depresjonen er borte. Jeg lever. Jeg er levende. Livsgnisten er tilbake. Jeg gleder meg over alt jeg eier og har. Over alt jeg har oppnådd i livet. Jeg er stolt over å være meg, jeg er god nok. Det føles godt. Det føles ut som om jeg endelig er på tur tilbake til den virkelige meg.

Jeg trenger ikke planlegge hvert eneste steg jeg skal ta, jeg hopper i det og tar det som det kommer. Jeg er vågal, jeg er ikke redd mer. Jeg tør, jeg vil og jeg kan.
Jeg trenger ikke å manne meg opp, jeg gjør akkurat hva jeg har lyst til og jeg mestrer det.

Jeg er aktiv, til tider litt vel overaktiv kanskje. Hjernen går i spinn, jeg klarer nesten ikke henge med, det går fort i svingene og det er deilig. Jeg er handlekraftig. Huset kan skinne fra kjeller til loft. Jeg har støv på hjernen. Jeg rydder, er renslig. Ingenting forfaller når jeg er i denne tilstanden.

Følelsen av glede og mestring tar overhånd. Jeg tror at en hypoman periode er en måte å kompensere for nedturen. Det er så mye som er gått tapt. Så mye positiv energi som er gått tapt på å være deprimert. Så mye å ta igjen. Det er jo en mulighet. Det er noe jeg tror på. Alle følelsene man har må få utløp ett sted, hos meg kommer den ut i form av kreativitet. Det er godt å kunne få ut følelsene mine som har ligget i dvale sammen med depresjonen. Kreativiteten gir meg positiv energi. Jeg har overskudd til å glede meg over det jeg gjør.
Jeg har så mye godhet inni meg som kommer ut. Jeg makter å ta vare på mennesker rundt meg. Jeg har energi nok til alle, og vel så det. Jeg er full av medfølelse. Jeg gir hundre prosent av meg selv. Og alt jeg gir er ekte. Det er det alltid. Hypoman eller ikke. Jeg er en ekte og ærlig person.

Den deilige impulsiviteten. Jeg har kjøpt meg et hus på grunn av den. Det gamle, lille huset mitt. Min mor overtok det etter meg. Vi bygde oss ett nytt, ett større. Vi trengte mere plass.
Jeg bruker penger som jeg strengt talt ikke har. Kredittkort. Kredittkort gjeld. Det er noe forbanna dritt. Skyhøye renter. Jeg kommer aldri til å bli ferdig med de lånene. Aldri. Jeg angrer på at jeg har tatt opp kredittkort gjeld. Angrer. Men det er nå en gang blitt sånn at man av og til må ta opp lån for å betale ned på regninger og annen gjeld. Tror ikke bare det er jeg som har det sånn. Det er så lettvint å få lån fra disse bankene. De tjener grovt på vår dumhet og grådighet.

Jeg tenker ikke alltid på konsekvensene handlingene mine gir når jeg er i en hypoman tilstand. I lykkerus. Tankene og angeren kommer etterpå. Etter at jeg har sløst bort alle mine penger på tull. På alkohol. På røyk. På små «krims krams», som jeg ikke har bruk for, men som er så kjekt å ha akkurat der og da. Jeg er så våken og levende.
I dagevis kan jeg sove minimalt, eller ingenting. Sovemedisin hjelper ikke når jeg er i denne tilstanden. Jeg har lopper i blodet, er rastløs. Jeg må finne på noe, jeg må opp å gå, jeg må trø det av meg. Jeg klarer ikke å roe meg. Det sitrer av lykkerus i kroppen, jeg kjenner det helt ut i fingerspissene. Jeg er så lykkelig. Forsterket lykkefølelse. Alt er så forsterket. Lyder, lys, lukte- og smakssansene. Alt er forsterket.

Tikk- takk, tikk- takk, klokken tikker så høyt, jeg kjenner at jeg er på tur til å eksplodere, hodet holder på å eksplodere. Jeg blir fly forbanna, har mest lyst til å kaste klokka i veggen, knuse den. Det letteste hadde nok vært og fjernet batteriet, når jeg tenker meg om, men der og da streifer det ikke tankene mine.
Kopper og fat klirrer når det settes i oppvaskmaskinen eller tas ut derfra. Det skjærer i ørene. I hodet. Det er så høy lyd. Jeg blir sprø. Lyden når helt inn i ryggmargen. Som om man skraper med isopor på ett vindu. Jeg kjenner det begynner i nakken, så sprer det seg nedover ryggraden. Det er ubehagelig.

Vi har parkett på gulvene i huset vårt. Kjempe fint er det. Ulempen er at alle lyder høres tydeligere. Når man går, går uten sokker på. Spesielt da. Skrapelyder fra tørr hud på parkett er til å bli gal av. Det er en uholdbar lyd. En jeg takler meget dårlig. Mannen min går med sokker hele tiden nu, for å skåne meg. Snille mannen.
Luktesansen min er skjerpet. Jeg synes alt og alle stinker. Mannen og barna mine stinker, jeg stinker. Råtten matlukt, svette, innestengthet, dårlig ånde, røyk lukt. Men det verste er parfymen. Jeg blir kvalm av lukta, jeg tåler den bare ikke.

Duften av kaffe er nydelig. Nykvernet kaffe. Hveteboller, helst uten rosin, smaker og dufter nydelig, av herlig kardemomme. Hveteboller sammen med nykvernet kaffe er som å være i himmelen.
Irritasjonen kommer vanligvis som lyn fra klar himmel, uten noen årsak. Jeg kjenner det i brystet. Jeg blir irritert der, så sprer det seg nedover armene og opp nakken. Det er en merkelig følelse. Den forsvinner like fort som den kommer. Sånn kjennes min irritasjon ut. Uforutsigbarhet. Den kommer helt uten forvarsel. Booom, plutselig er den der og jeg eksploderer. Jeg kan svare grinete til barna om de spør meg om noe, jeg glefser etter dem, jeg glefser til mannen min, forså å være smørblid like etterpå. Irritasjonen varer ikke lenge, den er bare en eksplosjon, så er den borte. Mannen min kjenner meg så godt nå at han ser på meg når han skal holde lav profil. Det er jo ikke slik ett hjem skal være. At de andre i huset må gå på nåler fordi jeg er syk i hodet. Fordi jeg er ett nervevrak.
Irritasjon er også en del av mitt sykdomsbilde, en stor del. Det er så klart ingen unnskyldning for å bli irritert, det kan bli lett og skylde alt på lidelsen og det er ikke riktig. Ikke i mine øyne i allefall. Jeg må jobbe med meg selv, jobbe for å holde irritasjonen i sjakk. Jeg vil ikke bli irritert, jeg har jo ingen grunn til det, men blir det like forbannet. Jeg forsøker å bite tennene sammen og skjerpe meg, men det hjelper lite. Det er veldig plagsomt. Humørsvingningene er plagsomme.
Humørsvingninger ja. Jeg har vært kjent for dem. De er meg i ett nøtteskall. Jeg kan gråte og le, være sint og glad, alt i løpet av svært kort tid. Det går utover humøret til familien også. De vet aldri hvor de har meg. Jeg er uforutsigbar. Jeg vet ikke hvorfor jeg er slik, jeg bare er det. Det er meg. Jeg har alltid skyldt på månen. At jeg som kreps lever etter månens ny og ne. I dag vet jeg at det ikke er tilfelle. Jeg har en lidelse som gjør meg slik. Nå vet jeg at jeg kan få hjelp for alle mine plager. Alt som plager meg og gjør meg syk.
Mange ganger lar jeg være å dra utenfor husets fire vegger, fordi humøret er så ustabilt. Jeg kan begynne å gråte for ingenting, det er flaut. Det er ingen åpenbar grunn til det. Tårene bare kommer. Jeg klarer ikke stoppe dem. Jeg vil det, men kan ikke. Jeg blir så ubeskrivelig lei meg, for ingenting. Så kommer latterkrampen, jeg kjenner det bobler inni meg. Det sprudler over. Jeg er glad, lykkelig. Jeg føler meg som en psykiatrisk pasient, som både gråter og ler samtidig. Og det slår meg, jeg er jo det. En psykiatrisk pasient. Jeg sier ikke at det er noe galt i det. Jeg er ikke den første og kommer ikke til å bli den siste. Det er ikke noe å skamme seg over. Jeg skammer meg ikke. Psyken min kan jeg ikke gjøre noe med. Den er meg.
Ja visst er de hypomaniske periodene herlige, men medaljen har en bakside også. Dette er oppturens baksider.
« Tanker,
Det er natt. Jeg får ikke sove. Noe som for så vidt ikke er noe uvanlig. Søvnen har jeg vært plaget med i mange år. Rart hvor kreativ man kan være på nattestid. Alt man kan finne på i perioder. Kjøkkenskap merkes med lapper slik at man vet hvor alt sammen skal stå. Alt må stå så rett som overhode mulig. Får jeg det ikke til å stemme første gangen må jeg ta ut alt igjen og prøve på nytt. Har ett system i matskapet også. Alle matvarer skrives opp på ett ark og tapes inn i skapet. Alt i alfabetisk rekkefølge, såklart. Jeg må ha det slik, ellers blir det bare rot i hode. Jeg vil ikke ha rot i hodet mitt.

Jeg teller mye i mine hypomane perioder. Jeg teller alt. Jeg teller trappetrinn, jeg teller hvor mange skritt jeg tar. Jeg teller ting. Gjerne på en bestemt måte. Det roer meg. Jeg teller til ni. Hvorfor
akkurat ni, vet jeg ikke, men jeg liker ikke partall.
Jeg maler masse når jeg har mine våkeperioder. Blir nok ingen Rembrandt, men det er da heller ikke målet mitt. Jeg skriver. Alt mulig. Om jeg ikke blir en kunstner, blir jeg nok forfatter en dag. Det vet jeg med sikkerhet. For skrive det kan jeg.

Jeg fant ut i min lille visdom at jeg skulle skrive en fagbok om det som sto mitt hjerte nærmest. Jeg skulle skrive om demens. Jeg satte flittig i gang. I en måneds tid holdt jeg på. Jeg så for meg hvordan det ferdige resultatet kom til å bli. Det var en åpenbaring. Endelig hadde jeg funnet meg selv og hva jeg ønsket å gjøre med mitt liv. For en herlig følelse. Det var ingenting som kunne stoppe meg nå. Jeg satte også flittig i gang med en roman, om tanker jeg hadde hadd i hodet siden tenårene. Om en jente som het Anita.
Så var det impulsiviteten da. Den kommer i perioder. Den er der mest for min egen tilfredsstillelse. Jeg var på butikken en dag og handlet kattemat og kattesand. Alt var klart til å ta i mot en liten søt kattunge. Jeg så den for meg. En liten søt skapning som var orange, brun i fargen. Det er slike katter jeg liker. En som så på meg med nysgjerrige, men litt redde øyne.
Det store spørsmålet var nå, hvor skulle jeg få tak i en. Jeg sendte mine venner en sms der jeg ba dem finne en til meg fortere enn svint. Jeg måtte ha en akkurat nå. Noe mine venner såklart gjorde. For venner gjør sånt. Dem stiller opp når man trenger dem. Så i løpet av få timer var jeg og venninna mi på tur til byen for å se på en kattunge. En som var orange, brun i fargen. For en lykke. Jeg tok like så godt to med meg hjem. Dobbel lykke. Det jeg derimot ikke tenkte over var at kjæresten min var super allergisk mot dyr. Men lykkefølelsen tok over de fornuftige tankene. Og sånn er det bare. Jeg klarer ikke gjøre noe med det.

Humørsvingningene og irritasjonen er også ett kjent fenomen. Alt og alle irritere meg. Lyder er høye. Klokken tikker så høyt at jeg mest bare har lyst til å hive den i veggen. Støy og babling på jobben, på kafeer, hjemme blir også for mye. Høy musikk eller lyder fra tven plager meg. Det irriterer meg. Kan ikke folk bare klappe igjen. Omså bare en liten stund. Jeg trenger ro. Jeg trenger stillhet.
Det trenger ikke være noen spesiell grunn til at jeg blir irritert, jeg bare blir det. Plutselig. Jeg har hadd perioder der jeg har vært høyeksplosiv. Humøret mitt varierer fra minutt til minutt. Jeg kan le det ene øyeblikket og gråte i det neste. Barna kan spørre meg om noe og jeg knurrer tilbake, forså å være smilende og blid rett etterpå. Det er ikke friskt i det hele tatt.»
Disse svigningen hadde jeg tidligere også, da mine barn var små. Jeg kunne føle meg levende og glad det ene øyeblikket for så å være veldig lei meg. Alt uten noen opplagt grunn. Fy faen det var plagsomt da og det er like plagsomt i dag.

Nå er jeg heldig. Heldig over å faktisk få hjelp. God hjelp. Jeg hadde ikke klart meg uten vpp. Jeg trenger dem og jeg trenger min fastlege. De hjelper meg gjennom livets utfordringer, de retter fokus mot alt det positive jeg har i livet mitt. Det er mye positivt i livet mitt. Når jeg tenker meg om. Jeg må tenke meg om først. Det er så lett å bare se negativiteten, når man ikke har det bra. Jeg har det bra. Takket være god hjelp. Jeg bruker mine medisiner fast. Lamictal 200 mg morgen når jeg står opp og 400 mg kveld. Abilify 10 mg på kvelden. Jeg tar dem klokken 20, har satt alarm på slik at jeg husker det. Det er viktig. Uten dem vil jeg falle tilbake til der jeg var for litt over ett år siden. Det vil jeg ikke. Jeg har det for bra nå. Jeg vil føle meg «normal». Medisinene hjelper meg med det. De stabiliserer humørsvingningene mine, irritasjonen min. Jeg føler meg som ett nytt menneske. Jeg føler meg som meg selv igjen. Noe jeg ikke har kjent på lang, lang tid. Jeg hadde mistet meg selv en stund. Jeg gikk rundt i villrede. Nå har jeg fått hjelp. Jeg går til samtaleterapi. I starten var det en gang i uken. Når depresjonen herjet som verst. Nå er jeg i såpass god form at jeg ikke trenger vpp så mye mer, men jeg vet dem er der for meg om jeg skulle trenge det. Og det vil jeg trenge. Det vet jeg. Jeg er glad at jeg får hjelp.

Min trøst, blir min verste fiende
Ett vanskelig tema som jeg har skammet meg over siden tenårene er historien om Anita. En fantasivenn jeg skapte som barn i tunge tider.
I følge sykdomsbeskrivelse av en bipolar lidelse kan det forekomme vrangforestillinger og psykoser, dette er også en del av mitt sykdomsbilde. Her er min historie om henne.
Jeg var mye alene på barneskolen. Jeg skapte meg derfor en usynlig venn, Anita. En venn som kun var i hodet mitt. Jeg levde meg inn i en verden jeg selv hadde skapt. Denne verden ble etterhvert min trøst. Når jeg ikke mestret noe på skolen eller i dagliglivet brukte jeg denne fantasivennen og fantasiverdenen til å mestre. Jeg kunne sitte alene på rommet mitt i timevis og analysere dagen. Det utspilte seg «filmer» i hodet mitt. Filmer der jeg, i hennes skikkelse, mestret. Jeg kunne skape situasjoner og hendelser som hun måtte finne en løsning på.
Dette skjedde ikke hver dag, kun de dagene jeg hadde opplevd nederlag eller hadde vært full av angst. Jeg kunne se alt levende for meg, jeg så farger, jeg så menneskene, egne karakterer jeg hadde skapt, de var ingen jeg kjente fra før, jeg så deres følelser, og jeg kjente deres smerter eller gleder.

Jeg hadde en så god innlevelsesevne og en meget god fantasi.
Etterhvert begynte historier å utspille seg i hodet mitt, foruten om de dagene jeg ikke mestret. De var lyse og vakre. Jeg så for meg ferieturer sammen med en hel familie, mor, far og søsken. Også ved noen anledninger var gode venner med. Jeg ble glad. Historiene jeg skapte gjorde meg glad. Jeg kunne treffe nye mennesker uten å være redd. Jeg mestret dagligdagse situasjoner og jeg mestret livet. Jeg mestret livet godt. Alt dette minner om ett savn. Alle i klassen min hadde en «hel» familie, der faren bodde hjemme hos dem. Ingen av dem var enebarn. Alle hadde yngre eller eldre søsken. Jeg savnet det. Mye mulig det var derfor jeg skapte disse karakterene. Jeg skapte meg min egen familie, der jeg så for meg en mor og far, i en idyllisk verden, der alt var fantastisk. Søsken hadde jeg ikke på den tiden, så jeg skapte mine egne liksomsøsken. Jeg skapte mine egne venner, som brydde seg om meg, noe jeg i mitt virkelige liv hadde lite av. Jeg var ett ensomt barn.
Tiden gikk og jeg lærte meg å kalle frem denne verden. Den vakre fine verden der jeg var den vakreste og mest populære. Der verden som var ett fint sted å være i, der det var lyse, skarpe fine farger. Der det var en fred. Der jeg kunne være i fred. Der jeg mestret alle situasjoner som ble satt foran meg. Jeg lærte meg å analysere hendelser, tenke raskt og gå i dybden av en situasjon jeg hadde skapt. Jeg lærte meg å lage problemstillinger og jeg lærte meg å se situasjoner fra forskjellige synsvinkler. Denne verden lærte meg mye. Hva skulle jeg gjort uten den? Hvordan skulle jeg ha overlevd alle nederlagene jeg møtte i mitt virkelige liv om jeg ikke hadde hadd Anita og fantasiverdenen? En fantasivenn ja, en god trøst i tunge tider.
Ettersom jeg vokste opp hadde jeg fortsatt verdenen med meg. Overalt hvor jeg var. Jeg hadde den i hodet mitt. «Filmer» ble fortsatt utspilt der. Det var som å se på en helt ordinær film på ett lerret. Jeg tok den frem når jeg trengte henne. Når det var situasjoner jeg ikke klarte å håndtere i mitt virkelige liv. Jeg trengte henne og jeg trengte å komme meg bort fra virkeligheten. Det er rart hvordan tankene fungerer, man gjør alt for å overleve. Alt ja, jeg ville mestre, jeg ville komme meg gjennom en hel dag uten å være redd, jeg ville klare meg. Helst på egenhånd, men nå hadde jeg en trøst. Noe å hjelpe meg på veien.

Historiene forandret seg etterhvert som jeg vokste opp, naturlig nok. Jeg tenkte anderledes. Tankene var mer voksen. Jeg opplevde situasjoner på en helt annen måte og også disse ble utspilt i hodet mitt.

Jeg begynte å forstå at dette umulig kunne være helt friskt, så jeg skjulte det. For alle. Jeg ville ikke at noen skulle få vite om den. Den var bare min. Jeg likte å være i hennes skikkelse, og jeg likte verdenen hun levde i.

Jeg kalte henne frem stadig oftere, kun fordi jeg hadde lyst til det, det trengte ikke være noen årsak til det, jeg ville bare være i den, kjenne den. Det er en herlig følelse å kunne rømme fra virkeligheten. Det tror jeg det er flere som ønsket de kunne. Jeg kunne det. Leve i en verden etter mitt bilde. I denne verdenen var jeg Gud. Det var mitt mesterverk. Den var fantastisk.
«Filmene» ble ofte mer actionfylt. Det skjedde mer. De var ikke alltid lyse og vakre. De kunne ta en helt annen vri enn hva jeg ønsket. Jeg ønsket alltid en god slutt der jeg var den som gikk i fra situasjonen med hodet hevet. Dette skjedde ikke alltid. Jeg kjente til tider at det ikke var jeg som styrte hendelsene, hun gjorde det. Fantasiverdenen gjorde det. Var fantasien min begynt å ta kontroll over meg? Er det mulig? Hvorfor skulle den det, det var jo jeg som hadde skapt den og jeg som styrte den. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, så fantasiene fortsatte. Jeg gjorde ingenting med det. Historiene og skikkelsene var en del av meg nå.

Anita begynte å oppleve mere grusomheter. Hun ble utnyttet, hun ble utsatt for overgrep, i form av voldtekt og incest. Hun ble ofte slått og mishandlet. Hun ble latt til seg selv og måtte gjøre det hun måtte for å overleve. Hun måtte rett som det var prostituere seg. Hun drømte å treffe ett menneske som kunne forstå henne og hjelpe henne. Ett godt menneske, slik «filmene» var helt i startfasen. Hvorfor var det blitt slik? Var det underbevisstheten min som jobbet? Var dette ting jeg hadde opplevd, men satt ett lokk på? Hadde jeg en så god fantasi at jeg kunne leve meg inn i slike hendelser? Hva var det?

Tiden gikk og hun ble med. Noen ganger kunne hun være borte i flere måneder, av og til ett helt år. Hvorfor hun forsvant vet jeg ikke. Kanskje det var fordi jeg ikke kalte på henne. Kanskje det var tider der jeg følte jeg mestret og klarte meg alene. Kanskje! Jeg er usikker. Jeg husker ikke.

Men rett som det var poppet hun opp igjen. Helt uten forvarsel. Uten at jeg hadde bedt henne komme. Hun styrte leken nå. Hun begynte å plage meg. Hun kom som regel på kveldstid, når jeg hadde tiden for meg selv. Vanligvis når jeg skulle legge meg. «Filmene» kunne vare alt i fra minutter til timer. Den begynte å forstyrre nattesøvnen min. Jeg skulle opp med guttene på morgenen, og var ofte helt utslitt. Det slet på meg og jeg var mer sliten enn vanlig. Jeg klarte ikke alltid å fungere like bra som jeg burde, men jeg klarte det på ett vis. Jeg måtte klare det, på grunn av barna.
Historiene ble stadig mer grusomme og groteske. Jo mer voksen jeg ble, dess verre ble dem. Hun opplevde grusomheter man ikke kan forestille seg. Mishandlingen ble grovere, det ble voldtektene også. Det var mye død inni bildet. Bare død og tap. Mye blod og mange drap. Hun ble myrdet eller drevet til vanvidd, der hun til syvende og sist var så nedbrutt at hun tok sitt eget liv. Selvmord.
Hun ble stadig mer virkelig. Hun begynte å ta over. Hun begynte å invitere meg inn i verdenen sin, ikke min verden mer, men hennes. Jeg var ikke Gud mer, hun var det. Hun var sjefen, og jeg var bare en nikkedukke, som nå fantaserte etter hennes bilde. Jeg følte meg gal, jeg var i allefall ikke frisk. Det er ingen «normale» mennesker som tenkte som jeg gjorde. Det tror jeg ikke. Eller hva vet vel jeg. Kanskje det er for flaut å innrømme. Jeg skjønner isåfall det.

Jeg kjenner jeg blir kvalm. Kvalm av å skrive om dette. Jeg har skjult det i så mange år, det er ikke lett å innrømme en så syk tanke. Men nå må det ut. Hun må ut av livet mitt. Hvis jeg skal overleve, må hun bort. Hun må. Jeg vet det. Jeg kjenner det på meg. Hun sliter meg ut. Hun gjør meg syk.

Jeg er syk.
Jeg husker jeg skrev ett brev om dette til min første behandler, der jeg lurte på hva som var galt med meg og hvorfor jeg hadde disse tankene. Da var jeg 17 år. Det var første gang jeg åpnet meg om dette, jeg var veldig flau, jeg følte meg som en idiot. Jeg følte meg kvalm og syk. Jeg hadde aldri åpnet meg så mye for ett annet menneske før. Jeg åpnet meg i håp om at det var hjelp å få, eller i det minste for å få en forklaring eller en form for forståelse. Jeg fikk ingen av delene. Det ble aldri tatt opp under samtaler jeg hadde med min psykolog. Aldri. Jeg tok det heller aldri opp. Jeg syntes det var for pinlig.

Jeg fortalte dette aldri mer til noen. Jeg hadde henne og hennes verden for meg selv. Hun kunne drive meg til vanvidd. Jeg følte meg mer syk, men jeg klarte ikke å stoppe disse tankene. Det var utenfor min kontroll. Hun hadde meg i sin hule hånd. «Filmene» begynte å dukke opp på dagen også, jeg kunne kjøre eller gå en tur, der hun plutselig var med meg. Der historier ble utspilt i hodet mitt. Jeg blokket helt ut. Jeg var i en transelignende tilstand. Jeg hadde ingen kontroll mer.

Hun hadde tatt over mitt liv. Nå var det hun som bestemte. Min fantasivenn som skulle være min trøst, hadde blitt mitt største mareritt. Jeg hatet henne, jeg ville ikke ha noe med henne å gjøre. Jeg ville at hun skulle forsvinne. Men det bestemte ikke jeg mer. Nikkedukke, hennes nikkedukke.
Nå som hun var sjefen, var det hun som bestemte når vi skulle «leke». Det var hva hun lokket og lurte med. Jeg måtte leke med henne. Hun ville leke. Hun brydde seg ikke om det var natt eller dag. Hun bestemte. Jeg kunne være så trett på kvelden og natten, men hun ga seg ikke. Ved noen anledninger kunne jeg sovne av under leken, av utmattelse. Men jeg måtte våkne igjen fordi hun sa det. Hun var ikke ferdig ennå. Hun poppet opp daglig, gjerne flere ganger om dagen. Hun ble ett helvete å ha med å gjøre. Hun ble ondskapen. En ondskap jeg hadde skap. Ett monster. Skikkelsen hennes var sped, søt og uskyldig, men hun var råtten tvers gjennom. Hun var ødeleggende. Hun ødela dagen min, fordi jeg var for trett til å fungere. Hun ødela mitt forhold til andre mennesker, fordi det kun var henne i mitt liv. Hun hadde full kontroll, og jeg var for sliten til å gjøre noe med det. Jeg likte ikke å være i hennes skikkelse mer, jeg ville bli meg selv igjen, jeg ville ha mitt liv tilbake. Jeg ville leve mitt liv, ikke hennes. Hun torturerte meg. Grusomhetene tok aldri slutt.

Det gikk så langt som til at jeg kunne begynne å føle smerten hun ble utsatt for på kroppen. Jeg kjente slag i ansiktet i form av sviing, jeg kjente smerter i magen på grunn av slag, spark eller at hun spontan aborterte. Jeg kjente en kraftig sorg om hun opplevde tap, eller utnyttelse, eller en enorm glede dersom hun opplevde noe godt. Men som oftest så jeg for meg blodet, masse blod. Hele tiden. Det var blod overalt hvor jeg snudde meg. Det var blitt sykelig. Jeg var alvorlig syk.

Jeg klarte ikke å holde disse syke tankene mine for meg selv mer, så jeg fortalte historien til min nåværende behandler. Jeg var redd for ikke å bli trodd. Jeg var redd for at hun også skulle legge det under en stol og ikke ta det opp under samtaler. Hun trodde på meg. Endelig en jeg kunne tømme meg til, endelig en som ville lytte, endelig en jeg stolte nok på til å betro mine innerste hemmeligheter. Jeg var veldig flau i starten, og jeg ble både svimmel og kvalm. Jeg fikk fysiske reaksjoner på å fortelle om min fantasi. Om hva jeg hadde skapt. Men jo mer vi pratet om det, dess lettere ble det. Vi forsøkte å kartlegge når hun kom, hvor lenge det varte, hvor intens fantasien var, hvor mye den plagde meg i det daglige liv. Alt ble kartlagt. Vi kunne etterhvert se at de gangene hun herjet på sitt verste var de dagene jeg var mest sliten og jeg ikke fungerte i mitt virkelige liv.

Hun sugde ut energien fra meg. Hun krevde den.
Jeg ble så glad da vi endelig begynte å se en sammenheng i alt. Jeg fikk pratet med psykiater om dette, og han sa det minte om en psykoselignende tilstand som jeg gikk inn og ut av. Jeg lurte på hvorfor. Han fortalte meg at traumatiske og vonde hendelser i livet kunne skape slike psykoser, men at det også kunne være genetisk.
Jeg fikk begynt på medisiner, seroquel i første omgang. Disse hjalp, men jeg fikk en så kraftig bivirkning i form av munntørrhet. Jeg klarte nesten ikke prate eller svelge. Vi byttet til abilify 5 mg. Det tok ikke lange tiden før hun og verdenen jeg hadde skapt gradvis begynte å forsvinne. Hun var ikke like intens mer, men hun var der fortsatt, lokket og lurte. Jeg hadde bedre kontroll nå, men ikke helt. Derfor ble medisinen økt til 10 mg abilify, daglig. Jeg har fått ett helt nytt liv, jeg har fått ett pusterom fra all ondskapen. Medisinen har vært en fantastisk hjelp, sammen med samtaleterapi. Jeg er ikke sykelig trett eller utmattet mer.

Jeg er så glad for at hun er borte. Jeg har fått en helt annen livskvalitet etter at jeg startet med medisiner.
Jeg kan ennå kjenne henne, hun har vært en del av mitt liv så lenge så det ville vært rart om jeg ikke gjorde det. Det viktigste av alt er at det er jeg som har kontrollen igjen. Jeg kan stoppe opp og be henne forsvinne fra livet når jeg kjenner hennes tilstedeværelse. Jeg er sterk når jeg klarer dette og jeg kan stå i mot presset fra henne. Jeg vil ikke ha henne i mitt liv mer. Det er jeg er sjefen over mitt liv nå.

Barndommen
Hei, jeg heter ”Hanne Hansen”, og er ei jente i 30-årene. Foreldrene mine bodde i lag i flere år før jeg ble født. Dem var aldri gift. De skilte lag da jeg var rundt 2 år gammel er jeg blitt fortalt. Jeg og min mor flyttet til en leilighet på for oss selv. Jeg hadde jevnlig kontakt med min far. Foreldrene mine var flinke på den måten. De var flinke på grunn av meg.
De flyttet fra hverandre da jeg var så liten, så jeg tror ikke jeg har tatt skade av det. Jeg føler meg ikke som ett «skilsmissebarn». Eller? Savnet etter å være en hel familie var så stor ettersom jeg vokste opp. Ett savn. Ja, det måtte være det. Ett savn.

Huset vi bodde i viste seg å være hjemsøkt. Det jeg husker godt er drømmer, levende drømmer. Jeg kunne ofte drømme om at jeg hoppet utfor trappa fra 2.etasje på huset. Jeg ble kvalt. Jeg ble hengt. Jeg tok livet av meg. Dette er umulig normalt for en 4 åring. Jeg husker det som om det skulle være i går. Jeg har snakket med min mor om dette, og hun har kunnet fortelle meg at jeg ikke var den eneste som opplevde dette fenomenet. Flere av min mors gjester hadde visstnok også drømt akkurat det samme. De brukte å sove på sofaen i stua, fordi det var for ubehagelig å sove på mitt rom. Mitt rom. Det var der drømmene oppholdt seg. Kun der. Jeg har tenkt, jeg tenker mye, på alt mulig, hele tiden. Kanskje drømmene om selvmord og selvmordstankene jeg har i dag henger sammen. Kan det være mulig? Kan det? Jeg vet ikke. Det finnes så mye mellom himmel og jord enn hva vi har evnen til å forstå, så det er jo en mulighet. Er det ikke? Kanskje!
Jeg husker også episoder der jeg kunne sitte i stuen og leke. Plutselig forsvant stuen langt, langt bort. Alt av møblement ble bitte smått. Det var en merkelig opplevelse. Jeg visste ikke hva årsaken til disse opplevelsene var, men jeg vet at jeg ved noen anledninger savner akkurat den følelsen. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje dette var min måte å oppleve og kjenne tilstedeværelsen av «spøkelset».
Jeg så eller hørte aldri noe. Heldigvis. Jeg hadde fått varige men om jeg noen gang hadde opplevd hendelser med ”spøkelser”. Det er jeg hundre prosent sikker på. Jeg er redd den dag i dag for å en dag oppleve en slik episode. Håper jeg aldri får det. Aldri. Jeg tør ikke. Jeg tror mennesker som ikke tåler å se eller høre «spøkelser» aldri vil oppleve det heller. Jeg liker å tro på det.
Jeg husker en episode hvor det kom en bekjent utenfor huset en natt og bråkte. Han knuste glasset på døren og brøt seg inn. Jeg klarer ikke å forestille meg min mors redsel. Hun må ha vært livredd. Redd for sitt liv. Hva ville han gjøre? Hva var han i stand til å gjøre?

Hva som skjedde og hvordan situasjonen utviklet seg etter det vet jeg ikke. Jeg lå og sov. Jeg våknet av bråket. Det husker jeg. Mange ganger er lydene verst, sies det. Om jeg hadde kunne velge, ville jeg nok valgt lydene. Min mor måtte på legevakta av skadene hun fikk påført av denne mannen. Jeg ble hentet av naboer på natten og fikk være hos dem til min mor kom fra legevakten.
Året etter flyttet vi til ett trekulturelt samfunn. Jeg var da i 5 års alderen. Jeg lærte meg alle tre språkene og så på det som en stor rikdom. En gratis rikdom.
Vi fikk et hemmelig telefon nummer på grunn av denne mannen. Jeg var redd han. Jeg hadde fått beskjed om jeg ved noen omstendigheter skulle møte denne mannen igjen, måtte jeg bare snakke finsk og si at vi hadde flyttet til et annet land.

Jeg var redd for å møte han. Jeg håpet jeg aldri kom til å gjøre det. Men skjebnen ville det anderledes.
Jeg var på besøk hos en familie. Han hadde på ett eller annet vis sett meg leke i gata der og ville absolutt se meg og prate med meg. «Monsteret» ville møte meg. Han presset seg inn, familien forsøkte å få han vekk derifra, uten å lykkes. Meg hadde de gjemt på ett eget rom, i håp om at han skulle gå sin vei, når han ikke så meg. Han visste at de gjemte meg, så han ga seg ikke. Han fant meg. Han gråt da han så meg. Han tok meg på fanget og gråt. Jeg var skrekkslagen. Jeg ville vekk. Jeg ville rømme. Han holdt meg godt fast, så jeg kom meg ingen vei. Han kysset meg på hele ansiktet. Han var så glad for å se meg. Jeg var ikke glad for å se han. Jeg var redd han. Han skremte meg. Husker han hadde på seg en grå ullgenser. Den var fuktig. Han luktet svette, han luktet gammel fyll. Etter en stund dro han. Noen år etter hengte han seg har jeg hørt. Det er jeg glad for. Det er sikkert stygt å si om ett annet menneske. Men for meg var han ikke menneskelig. Han var ett stort og skremmende «monster». Jeg skulle ønske jeg hadde vært foruten den hendelsen. At jeg ble skånet for det. Men det er ingens skyld. Jeg bebreider ingen for at dette skjedde.
Min mor har fortalt meg ved en anledning at fra jeg var liten har jeg ikke likt nærhet. Jeg likte ikke å bli holdt på fanget, jeg gråt og virket ukomfortabel. Jeg roet meg straks jeg ble lagt alene i sengen eller i vognen. At denne mannen holdt meg fast på fanget sitt, når jeg i utgangspunktet ikke likte å være nær, eller bli holdt, hjalp nok ikke på denne følelsen. Jeg taklet nærhet, kun om det var på mine egne premisser. Å bli påtvungen nærhet er en av årsakene til at jeg ikke har klart at mennesker, både venner eller fremmede har trått for nært min intim sone. I denne situasjonen hadde jeg ingen kontroll, jeg ble påtvungen nærhet. Nærhet jeg ikke ønsket. En type overgrep. Det er kanskje drastisk å kalle det for ett overgrep. Men for meg var det ikke riktig. Det føltes galt og det var ikke godt. Det er først i godt voksen alder jeg har lært meg at nærhet ikke er farlig. Nærhet kan være godt og trygt. Det har jeg lært meg. Nærhet er godt.
Vi flyttet som sagt da jeg var rundt 5. Jeg skulle begynne på skolen på mitt nye hjemsted. Jeg var blitt en stor jente. Ett nytt kapittel i mitt liv startet.

Skolejenta – full av redsel
Jeg gledet meg til å begynne på skolen. Jeg var så stolt. Jeg gledet meg som ett barn på julaften. Jeg følte meg så stor. Det var mange barn som gikk på skolen, så klassene var delt inn i 4 grupper. A, B, C og D. Jeg valgte å gå i B klassen. Den norsktalende klassen. I 1. klasse var vi rundt 30 elever, deretter gikk antallet ned. Mange flyttet. Da vi begynte på ungdomsskolen var vi kun 14 igjen, mener jeg å huske. Jeg fikk venner. Jeg trivdes godt på skolen, selv om jeg var en sjenert jente. Jeg var ikke den som stakk meg ut. Jeg var stille. Lyttet og lærte. Av lærerne ble jeg ansett som passiv, noe jeg langt i fra var. Jeg var ikke så ivrig i muntlig, jeg var derimot flink til å ordlegge meg skriftlig.

Vi hadde, som i alle andre klasser, bråkmakere. Jeg likte det dårlig. De gjorde meg nervøs og de tok ikke minst opp for mye tid. De ødela mye av undervisningen. Lærerne brukte en god del tid på å roe dem ned før undervisningen kunne starte. Dem irriterte meg, men jeg turte aldri å si i fra. Jeg var altfor sjenert og redd for det. Jeg ville ikke stikke meg ut på noen måter. Jeg ville bare sitte og lære.
Da jeg begynte på skolen bodde jeg og min mor noen km unna skolen. Jeg måtte ta bussen dit. Jeg gruet meg. Jeg hatet å kjøre med buss. Hatet det intenst.
Det er en busstur hjem jeg aldri kommer til glemme. Jeg trakk for tidlig i snora og bussen stoppet på feil plass. Buss sjåføren spurte om jeg var sikker på at det var der jeg skulle av, hvorpå jeg svarte ja. De andre skoleelevene lo av meg. Jeg var så flau. Jeg skammet meg. Jeg var så dum. Jeg måtte gå resten av veien hjem. I skam. Som en hund med halen mellom bena.
Jeg brukte også å ta bussen til min far når jeg skulle besøke han. Mine foreldre hadde en avtale om at jeg kunne komme når jeg hadde lyst. I helger eller ferier. En fin ordning.
Jeg hatet av- og påstigning av bussen. Jeg likte ikke at alles øyne var rettet mot meg når jeg skulle betale, jeg måtte finne meg en plass å sitte, noen ganger ved siden av en annen. Jeg kjente at angstsymptomene kom hver gang. Jeg hatet at andre så på meg. Jeg ville være usynlig. Jeg hatet nærhet. Noe intenst. Jeg taklet dårlig at noen trådde for nær min intim sone. Dette gjaldt spesielt gutter eller menn. Jeg likte det ikke. Jeg ble kvalm. Kunne det ha en sammenheng med episoden der jeg ble holdt fast? Det er mye mulig. Det var en spesiell lukt i bussen. Diesel blandet med mennesker som stinket. Parfyme, svette, dårlig ånde. Matlukt. Det er mange lukter i en buss. Lukter som gjorde meg kvalm.

Jeg lærte meg raskt å gå ned til rutebil stasjonen, der jeg kunne finne meg en plass i ro og mak, gjerne helt fremst i bussen. Der hadde jeg full oversikt over når jeg skulle trykke på stoppknappen. Jeg likte å ha kontroll. Jeg kunne betale i mens jeg satt på min utvalgte plass. En mindre angstsituasjon å tenke på.

På tur til min far kledde jeg alltid på meg ½ time før, da var jeg på den sikre siden og jeg slapp å stresse med det når det nærmet seg. Jeg var alltid redd for å trykke for sent eller for tidlig på stoppknappen, slik jeg gjorde da jeg tok skolebussen til skolen. Jeg var redd for at jeg skulle skjelve sånn på hånda at jeg ikke skulle treffe knappen og ikke minst at andre skulle se at jeg skalv. Jeg var redd. Redd under hele bussturen. Angst. Når jeg endelig kom frem, holdt hodet mitt på å eksplodere. Smerte. Intens smerte. Hva skjedde med meg? Hvorfor var det slik? Var jeg syk? Jeg fortale aldri noen om mine følelser i forhold til dette. Jeg syntes det var flaut. Jeg kunne jo ikke være helt normal. Jeg hatet å kjøre med buss. Det viser tydelig at jeg hadde angst allerede da. Prestasjons angst. Men jeg visste ikke hva som skjedde med meg.

I dag har jeg noenlunde de samme følelsene. Jeg er ikke begeistret for bussturer, men det plager meg ikke nært så mye som det gjorde tidligere. Jeg kan fortsatt kjenne den nagende følelsen. Følelsen av at angsten plutselig skal slå ut i blomst igjen. At den skal komme som lyn fra klar himmel. Fra intet. Jeg er redd for det. Men den overmanner meg ikke i så stor grad mer. Jeg har lært meg å håndtere min angst.

Min mor fikk kjøpt seg ett hus nærmere sentrum. Gangavstand til skolen. For en lykke. Det lettet på min hverdag. Jeg hadde en ting mindre å grue meg til. Jeg måtte fortsatt kjøre med buss til min far, men det var ikke så ofte. Det var overkommelig.
Angsten viste seg ikke bare når det gjaldt buss, men senere også når jeg skulle ut for å handle. Jeg måtte prestere. Jeg måtte handle, stå i kø, betale for meg og pakke varene i poser. Alt dette med
mennesker rundt meg. Jeg var redd for å dumme meg ut. Redd for å bli ledd av. I dag har jeg har lært meg å takle denne angsten også. I dag kan jeg le med. Jeg er avslappet i butikken. Jeg stresser meg ikke opp. Jeg kan ta det med ro, kose meg i mens jeg handler. Jeg kan se meg rundt. I dag er ikke butikken en skremmende plass mere. Jeg mestrer å handle.
På skolen fikk jeg meg nye venner. Gode venner. Husker spesielt godt en venninne som praktisk talt bodde hos oss. Det var koselig. Det var som å ha en søster. Jeg var oppvokst som enebarn. Det var godt å dele gledene jeg opplevde med noen. Jeg fortalte aldri henne eller noen andre om mine angstsymptomer. Jeg syntes det var for flaut. Jeg skammet meg. Jeg lot det være. Dem ville ikke forstått likevel. Når man ikke har opplevd det, kan man ikke forstå. Gode venner er viktig. Jeg hadde noen gode venner. Det er jeg glad for. Jeg har mange gode minner av tiden sammen med mine venninner.
Jeg var som sagt nokså tilbaketrukken som elev på barneskole. Jeg stakk meg ikke ut. Jeg var ikke blant de populære jentene i klassen. Selv om jeg av og til drømte om å være det. Jeg tror helt ærlig jeg ikke ville taklet all oppmerksomheten dette ville medført. Jeg var for sjenert.

Mobbeoffer
Etter en stund begynte jeg å få stadig mer oppmerksomhet. Jeg ble lagt merke til. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe. Jeg hatet oppmerksomhet. Dette var ikke av den gode sorten.
Det begynte så smått i gymtimene. Jeg ble frøset ut av de andre elevene. Dette var spesielt i lagspill. Der man måtte prestere. For meg spilte det ingen rolle om laget vårt vant eller tapte. Jeg eide ikke konkurranseinstinkt. Noe som var til stor frustrasjon for mine medelever. Kanskje ikke rart jeg alltid ble valgt sist. Hver gang det skulle velges lag sto jeg alltid igjen som siste mann, da mener jeg alltid. Det laget som måtte velge meg, snudde ryggen til og viste med kroppsspråket at jeg ikke var velkommen. Det var ikke en god opplevelse, ikke god i det hele tatt. Jeg hatet gymtimene. De gjorde meg nervøs. Jeg følte meg dum og feit. Jeg likte ikke å vise frem kroppen min på noen som helst måte. Vi måtte ha på shorts, t-skjorte og gym sokker. Mye av huden vistes. Jeg følte meg feit. Jeg var ikke av de tynneste i klassen, jeg var kraftig og lang i forhold til mine medelever. Hadde kraftig beinbygning. Jeg var heller ikke smidig eller rask. Jeg følte meg klomsete og rar. Dette var begynnelsen på mitt helvete på skolen.

På barneskolen.
Barn kan være bra ondskapsfulle mot hverandre. Og det har ikke blitt noe bedre med årene heller. Det hører man titt og ofte historier om. Det er så sørgelig at man ikke har fått bukt med mobbingen enda og at mennesker både voksne og barn ikke forstår hvor mye skade det kan gjøre. Jeg har alltid sagt at jeg ikke har fått varige men av mobbingen og utfrysingen på skolen, men i dag er jeg bitter. Det kjenner jeg på. Jeg har vært nødd å innrømme det. Selv om jeg ikke har villet. Jeg hadde fortrengt det, men etter samtaler med min behandler i dag, ser jeg tydelige trekk på at mitt selvbilde og selvtillit har blitt ødelagt. Jeg tror mobbingen har en god del av skylden til det. Jeg er bitter.

Det begynte med erting, det er vel slik det alltid starter. Litt plaging og stygge ord en gang i blant. Ikke daglig, men en gang i blant. Det var levelig med, selv om jeg kjente at det stakk ved noen anledninger. Etter hvert som tiden gikk ble det hver dag. Spesielt i friminuttene og etter skoletid. Vennene jeg hadde fått ble også mobbet, kun fordi de var sammen med meg, tror jeg. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble valgt som mobbeoffer, det hadde vært litt interessant å vite. Kanskje de så at jeg var svak og ikke turte å si i fra til lærerne eller noen andre voksne. De fikk lov til å herje med meg som de ville. De så at de kunne og de gjorde det. Jeg vet ikke, det er jo en mulighet. Hvorfor er barn så ondskapsfulle mot hverandre?

Det som hele tiden gikk igjen var at jeg var tykk, jeg var en flaggstang, jeg brukte briller, jeg var en «brilleslange». Jeg brukte rare klær. Hadde en spesiell stil, min egen stil. Jeg var ikke opptatt av mote. Jeg gikk med det jeg syntes var komfortabelt og fint. Akkurat den biten kunne de ikke rokke ved. De sa at klærne mine var gammeldagse, jeg så ut som en klovn. De brukte å tegne stygge tegninger av meg, som en feiting med rare klær og briller, deretter skrev de navnet mitt under tegningen og hengte dem opp i klasserommet. De andre elevene lo og syntes dette var morsomt. Jeg syntes ikke dette var morsomt i det hele tatt. Det plagde meg. Jeg følte meg akkurat slik de hadde tegnet. En stygg, lang og rar feiting. Jeg husker jeg ble så lei meg. Jeg slo den ene av mobberne. Læreren mistet å se det og jeg fikk skylden for alt, er det ikke typisk. Når jeg for engangs skyld tok igjen etter mange år med mobbing. Jeg fikk skylden. Læreren min tok ikke mobbingen av meg på alvor, hun kunne si at det kom til å gå over og at det ikke var noe å bry seg om. Jeg skulle bare overse dem. Lettere sagt en gjort. Læreren bagatelliserte min frustrasjon og redsel. Hun tok meg ikke på alvor. Jeg fortalte henne ikke noe igjen. Det var jo ingen hensikt.

Hun satte en usynlig strek mellom meg og henne jeg slo, og sa et den fikk vi ikke krysse. Det var jo forsåvidt greit for dem var ikke fysisk voldelig. Det var mer de sårende ordene som var verst, noe det usynlige skille ikke kunne gjøre med. Den var desverre ikke lydisolert.

Når det ikke var andre ting å mobbe meg for, fikk jeg høre stygge ting om min mor. Jeg fikk også høre at vi var fattige, vi hadde ikke like fine ting som dem, vi var bare noen tapere. Jeg og min mor.
De kunne si at jeg ikke hadde noen far, alle i klassen hadde begge sine foreldre, jeg hadde ikke det. Kanskje mobbingen gjorde meg til ett «skilsmissebarn»? Noe jeg i utgangspunktet ikke følte meg som, men jeg ble mer oppmerksom på det når jeg ble mobbet for det. De blandet foreldrene mine også inn i dette. Jeg var så såret. Jeg var så lei meg. Skulle det aldri ta slutt? Hvordan skulle jeg få en slutt på dette? Da vi begynte på ungdomsskolen roet alt seg, det var som om vi alle hadde blitt litt mer voksen. Men jeg var fortsatt nervøs. Jeg var fortsatt redd. Jeg var konstant redd. Jeg hatet å gå med den følelsen. Jeg var fylt med angst.
Jeg var så vàr på alt mennesker sa til meg, jeg tok alt innover meg. Det var ikke en god følelse, ikke i det hele tatt. Jeg brukte å bli så såret, men sa aldri noe. Sårende ord sitter lenge, disse husker jeg godt.

Jeg taklet heller ikke større forsamlinger, som for eksempel ett klasserom. Og det verste av alt var når mitt navn ble sagt ut høyt. Når det var min tur til å lese høyt eller svare på spørsmål foran alle i klassen. Angstsymptomene kom tilbake. Jeg begynte å svette, snørret rant og tårene presset på. Hjertet banket så hardt. Det føltes ut som om det var på tur ut fra brystkassen. Jeg skalv og nakken låste seg. Jeg slapp unna høytlesing og spørsmål i klassen ved noen anledninger. Jeg lærte meg fort å sno meg unna ubehagelige situasjoner, som for eksempel fremlegg. Jeg kunne være med på det skriftlige og gjorde en god jobb for gruppa, men straks det var snakk om fremlegg, var jeg enten syk, eller jeg fant på en eller annen unnskyldning. Jeg ble en mester i å skygge unna. Dette var min forsvarsmekanisme. Å ta en hvit løgn. Jeg ante ikke hva som plaget meg, jeg visste ikke hva som skjedde med min kropp. Var jeg alvorlig syk? Var det hjelp å få? Jeg turte aldri å fortelle dette til noen.

Det var så pinlig.
Jeg husker to episoder godt, hvorfor akkurat disse to episodene sitter så godt er ikke godt å si, men de er som prentet inn i hodet mitt. Jeg glemmer dem aldri. Visse ting glemmer man aldri.
Vi hadde uteskole. Det var vinter. Vi skulle være kreative med snø. Jeg og min daværende venninne, skulle lage en snøborg. Vi strevde hard og hadde lagt i mye arbeid. Mobberne mine var så opptatt av vår borg at de ikke fikk tid til å bygge sin egen. Jeg tror dem var misunnelige fordi vi hadde kommet oss langt og hadde gjort en god jobb.

Etter noen timer med hardt arbeid, kom dem bort og sparket og slo ned borgen vår, imens de lo og kalte oss for stygge ting. Vi var ikke flinke, vi var dumme, vi kunne ingenting. Vi var bare noen tapere. Jeg ble så skuffet og lei meg, så jeg sprang inn og satte meg bak en dør. Jeg gråt. De hadde ødelagt flere timers arbeid. En borg vi syntes var fin. Jeg husker jeg for første gang tenkte på at livet ikke var verdt å leve. Jeg gikk i 4. klasse. Læreren kom inn og pratet med meg. Hun sa at det ikke var noe å bry seg om. Det var bare snø, vi kunne jo bygge en ny. Det var ikke poenget. Poenget var at de faktisk hadde ødelagt borgen vår, som vi syntes var fin.

Læreren tok oss alle med inn på ett klasserom. Hvor hun spurte hva som hadde skjedd og hvorfor mobberne hadde gjort dette. Jeg turte ikke si stort. Jeg var skrekkslagen over å sitte alene i samme rom med tre av mine verste fiender.

Jeg lurer på om denne venninna mi husker episoden og om hun har tatt skade av mobbingen? Det hadde vært spennende og fått pratet med henne, men jeg vet ikke om det egentlig er noe poeng å rippe opp i det igjen.

Den andre episoden var på ungdomsskolen. Jeg hadde lakket neglene knallrøde. Jeg likte å pynte meg en gang i blant. Dette var en av de dagene. To gutter satt i trappen på skolen. De hadde sett neglene mine og lo godt i mens de pekte på meg. Den ene av dem sa det så ut som om jeg hadde satt fingrene i mens fetta mi. Jeg var så flau. Jeg forsøkte å gjemme fingrene min helt til skoledagen var over. Deretter skyndte jeg meg hjem og fjernet neglelakken min. Jeg brukte aldri rød neglelakk igjen. Ikke før i godt voksen alder. Jeg var altfor flau over det. Det dem sa satte spor. Det var en så stygg ting å si. Jeg var lett å vippe av pinnen etter alt jeg hadde opplevd på barneskolen. Jeg hadde et så lavt selvbilde.

Etter en stund fortalte jeg min mor hva som foregikk på barneskolen. Jeg skammet meg. Ville hun tro meg? Ville hun ta meg alvorlig?

Hun gjorde det. Endelig en voksen som trodde på meg og ville hjelpe meg. Endelig en som tok mitt parti. Det skulle vel bare mangle at en mor gjorde det for sitt eget barn.
Hun tok dette opp med skolen, med klasselæreren min. De skulle gjøre noe med det, men det hjalp så lite. Min mor tok også kontakt med mobberens foreldre. Noen skulle ta det opp med barnet, andre bagatelliserte dette og tok parti med sitt eget barn. En mor gjør kanskje det. Når ikke dette heller hjalp, kjørte hun rundt i bygda og tok for seg hvert enkelt barn. Dette hjalp. For en stund i allefall. Jeg begynte å trives litt bedre på skolen igjen, men jeg var fortsatt nervøs. Jeg hadde fortsatt magesmerter og hodepine daglig. Men nå fikk jeg endelig være i fred, fikk konsentrere meg om undervisningen og skolearbeidet. Men så klart, alt var for godt til å være sant. Ikke lenge etterpå var det påan igjen. Husker jeg fikk være borte fra skolen i en uke på grunn av mobbingen, jeg var hjemme og slappet av og fikk roet meg. Fikk slippe alle de sårende ordene. Alt ondskapen. Barn kan virkelig være onde mot hverandre.

Vennene mine forsvant sakte men sikkert. Ingen ville være sammen med meg, fordi de visste de kom til å bli mobbet. Jeg var alene. Mye alene. Jeg skjønte hvorfor de ikke ville være venn med meg. Jeg skjønte godt de ikke ville bli mobbet, jeg skjønte at de ønsket å være blant de populære, der dem slapp mobbingen. Jeg skjønte. Jeg var mye alene, og jeg skjønte hvorfor, men det var likevel sårende.
Redsel. Jeg husker jeg og min mor brukte å besøke en familie, ca en dag i uken. Vi kunne også overnatte der ved noen anledninger. Barna i familien syntes jeg var skumle. De satte meg alltid i ubehagelig situasjoner. Den ene av dem kunne slå meg i magen dersom jeg sa at jeg også likte den andre også. Jeg var redd dem begge to. Det var ikke gøy å være der på besøk. Noen ganger kunne jeg komme for sent hjem, slik at vi ikke rakk bussen. Alt for å slippe å dra dit. Jeg var så redd. Min mor brukte å være sint på meg. Vi hadde jo tross alt en avtale. Hun visste ikke hvordan jeg hadde det og hun kom aldri til å få vite det heller. Jeg turte ikke å fortelle henne det i redsel for hva disse barna kunne finne på. En dag jeg var der kranglet de to så fælt at den ene kastet en saks etter den andre. Jeg var skrekkslagen. Tenk om saksen hadde truffet henne med spissen først. Hva ville skjedd da? Jeg var redd. Jeg har vært mye redd oppgjennom barndommen. Jeg var ett følsomt barn, som lot hendelser gå inn på meg. Jeg gikk ofte med en skyldfølelse. Kunne kranglingen være min skyld? Hadde dette kunne vært unngått dersom jeg ikke var der.

Skyldfølelse.
Denne episoden vekket til liv hendelsen der min mor ble knivstukket. Alt henger i hop. Det gjør det. På ett eller annet vis gjør de det. Alle minnene. Angsten.
Jeg er fortsatt følsom. Jeg lar fortsatt hendelser og opplevelser gå inn på meg. Jeg legger fortsatt skylden på meg selv. Det må være min feil. Alt må være min feil. Det må det. Skyldfølelse.
Jeg satte min lit til Gud

Etter en stund ble jeg kjent med noen barn som var med i menighet. Disse barna bodde i den samme gata som meg. Jeg ble med dem på møter. Etterhvert samlet vi oss hjemme hos pastorens familie. Der hadde vi barnemøter. VIP, kalte vi oss for. Very important persons. Og det var vi alle sammen. I Guds øyne var vi det. Vi var unike og spesielle. Jeg var så stolt over å føle meg akseptert. Når mobbingen herjet som verst søkte jeg trøst hos Gud. Jeg ba hver dag om at mobbingen skulle ta slutt. Jeg ba om styrke og krefter til å holde ut dagene på skolen. Jeg ba inni meg. Jeg vil vel ikke akkurat påstå at jeg fikk noen bønnesvar på det punktet, for mobbingen den fortsatte. Men jeg klarte meg gjennom dagene på ett eller annet vis. Kanskje med Guds hjelp, hvem vet?

Om ikke det var nok å bli mobbet for alt det jeg tidligere har nevnt, hadde de nå en ting til å mobbe meg for. Jeg var kristen. Det var for tapere. Det var barnslig. Det var dumt. Jeg skammet meg. På møtene snakket vi om «den smale vei» og at den ville være tung å gå. Vi ville møte mye motstand og noen av oss kom helt sikkert også å bli forfulgt på grunn av det. Jeg ble forfulgt. I form av mobbing. Vi fikk beskjed om å be inni oss. Be om at Gud måtte tilgi dem, fordi de ikke visste bedre. Be for at dem skulle få åpnet øynene og se at det de gjorde var galt. Jeg ba. Hver dag. Hver eneste dag. Flere ganger om dagen. Når mobbingen på skolen var grusom, ba jeg til Gud. Ba om styrke. Ba om at det en dag måtte stoppe. Jeg var så sliten av å hele tiden bli plaget for den jeg var. Jeg var så sliten av å hele tiden være redd og engstelig. Heldigvis hadde jeg Gud og menigheten. Vi var ett fellesskap. Jeg kunne legge alle mine bekymringer på Guds skuldre, jeg kunne prate med han og være han nær. Han ble min trøst.

Selv om mobbingen fortsatte, hadde jeg nå styrke og krefter. Jeg tror Gud ga meg det. Jeg liker å tro det. Det er fortsatt en trøst i dag. Jeg ber fortsatt til Gud. Når jeg er sliten og kreftene ebber ut. Jeg snakker ikke med Gud hver dag, selv om jeg vet jeg burde. Men det er lett å glemme han når man har det godt med seg selv.
Det finnes ett nydelig dikt skrevet av Mary Stevenson allerede i 1936. Det heter fotsporene. Når det sto på som verst trøstet jeg med det og følte at det var en sannhet. En sannhet for meg.

Fotsporene
En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden med Herren! Over himmelen kom bilder av livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; den ene var hans egne, og den andre var Herrens. Da det siste bildet fòr forbi himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.

Da oppdaget han at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefylt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst- og du bare kan se ett spor i sanden, det var de
gangene da jeg bar deg i armene mine.»
Jeg og en daværende venninne var fast inventar i kirken. Vi satt der møte etter møte og tok i mot Guds ord. Jeg var sulten. Sulten på Guds ord. Jeg kunne ikke få nok. Jeg leste i bibelen nesten hver dag. Jeg var en trofast tilhenger.

Jeg og venninna mi stilte aldri opp på dugnader eller hjalp til med kjøkken arbeid, vi ga aldri noe i kollekt. Dette ble sett ned på. Alle i menigheten burde da virkelig stille opp på noe. Jeg gjorde det. Jeg stilte opp på møter, hver søndag. Og på alle stevnene. Jeg sang i koret. Jeg stilte opp, men ikke slik dem ønsket. En dag ble vi kalt for benkeslitere. Benkeslitere.
Jeg var så skuffet. Det var så sårende. Var det virkelig det jeg var, en benkesliter, en som aldri stilte opp, men bare satt der og ikke gjorde noe? Jeg fikk skyldfølelse. Jeg følte jeg burde gjøre noe, være mer aktiv, men hva skulle jeg gjøre? Jeg turte jo ikke gjøre noe. Det var såvidt jeg turte å se på ett annet menneske. Jeg følte meg ikke verdig til å være en del av menigheten, men jeg fortsatte. Jeg satt der, benkesliteren som jeg var, og lyttet og tok i mot Guds ord. Jeg tror Gud syntes det var greit. Jeg tror ikke han forventet noe mer. Jeg ga meg hen, og det tror jeg var mer enn nok for han. Jeg var trofast og lojal. Mot min Gud, min trøst.

Jeg husker en forbønn. Det var på ett stort stevne. Jeg mannet meg opp til å gå frem. Jeg ville at de skulle be for min redsel, min angst. Jeg stolte på at Gud skulle gjøre meg frisk. Jeg trodde på det. Jeg visste at om man trodde helhjertet på det, ville man få bønnesvar. Jeg gikk frem. Det var mange som gikk frem for å bli bedt for, alle av hver sine grunner. Jeg for min angst. Min pastor ba for meg. Jeg oppdaget at folk rundt meg begynte å ramle. Det var den hellige ånds kraft som virket rundt oss. Jeg så at pastoren vår begynte å gløtte bort på de litt «større» predikantene. Der ramlet folk som fluer. Han ba høyere og presset hånda si mot hodet mitt. Så ba han enda høyere og presset stadig kraftigere. Det virket neste som om han ønsket å dytte meg over ende. Det føltes som om jeg var med i en konkurranse der det var om å gjøre å få mennesker til å ramle. Det virket ikke ekte for meg. Og det kjentes ikke noe godt ut. Jeg ble så oppmerksom på det og forsøkte etter beste evne å holde meg på bena. Jeg klarte ikke å fokusere på bønnen som ble bedt og om Gud. Jeg følte meg dum. Jeg gikk i fra forbønnen litt mer ustødig, og veldig forundret over hva som egentlig hadde skjedd.
Menigheten jeg gikk i var kjent for et meget fantastisk blandet kor. Jeg var en del av det koret. Jeg var stolt over å få være med. Jeg likte godt å synge. Jeg hadde ikke verdens beste sangstemme, men jeg sang nå en gang med det nebbet jeg hadde. Vi reiste rundt i Nord Norge og i Nord Sverige, på stevner. Vi sang på møtene. Det var gøy. Vi sang for det meste lovsanger. Det likte jeg godt. Man kunne gi seg hen til musikken, til melodien. Det samme ble sunget om og om igjen. Man ble i en transe lignende tilstand. Det var deilig å kunne slippe taket, bare gi seg hen til Gud. Bare slappe av og ha det fint. Jeg elsket det koret. Jeg savner det koret. Det var så mange herlig mennesker med der. Jeg savner disse menneskene. De betydde så mye for meg i min barndom. Jeg følte meg trygg, så godt tatt i mot, så velkommen. Alle der var velkomne. Alle kunne få være med å prise Gud. Gud er for alle, Gud skiller ikke på mennesker. Alle er like velkommen hos han Jeg og venninna mi var ikke av de som syntes så godt, vi var jo tross alt bare benkeslitere, mer til irritasjon enn til glede. Slik føltes det. Hun var en av mine aller beste venner. Jeg var så glad i henne. Hun betydde nesten alt for meg en periode i livet mitt. Hun støttet meg og var der for meg når jeg trengte henne. Hun var også en av dem som var hos meg daglig, hele tiden. Hun overnattet nesten hver eneste dag. Man kan vel si at hun bodde hos oss. Enda en søster. En jeg satte stor pris på.

Enda ett stort stevne snudde dette på hodet. En stor og kjent predikant var der for å tale. Etter møtet kunne de som ønsket gå frem og bli bedt for. Jeg bestemte meg for å stå på min plass, benkesliteren som jeg var. Jeg sto der og priste Gud med hendene lett løftet opp i luften og øynene lukket. Jeg ba til Gud. Inni meg. Predikanten kom bort til meg, klappet meg lett på begge hendene og sa noe som om at jeg var fylt med den hellige ånd og at jeg var jordens salt. Hva nu enn det betydde. Det må ha vært noe bra siden jeg ikke var usynlig mer. Jeg var blitt lagt merke til av en stor predikant.

Jeg vet ikke helt hva jeg følte om det. Jeg likte jo ikke stikke meg ut, eller få oppmerksomhet. Etter dette var pastoren vår og noen av de andre i menigheten veldig vennlig mot meg. Jeg syntes at alt virket så falskt. Jeg følte meg ikke vel.

Kirken likte å ha underholdning på nyttårsaftener husker jeg. Jeg syntes det var kjempe morsomt, spesielt parodiene og sketsjene. Det jeg derimot ikke likte var konkurransene. Eller selskapslekene. Jeg likte det ikke overhode. Jeg ble etter en god del overbevisning valgt til å være med på en av dem. Vi fikk ikke vite hva det gikk utpå før vi kom frem på scenen. Prestasjonsangst. Det ble heller ikke noe bedre når jeg fikk vite hva hele leken gikk ut på. Ett par, en mann og en kvinne skulle danne ett lag. Vi måtte gjøre oppgaver sammen på livets vei, og man måtte tåle å være nær. Den som kom seg gjennom livets opp- og nedturer vant og ble i leken gift. Dem måtte skjære i en bløtkake, akkurat lik gifte folk gjør. Vi vant. Jeg og min liksom ektemann, måtte skjære i kaken og mate hverandre med en skje hver. Jeg var så kvalm av hele leken. Var ikke dette en litt vel drastisk lek i en kirke. Jeg undres bare. Uansett, kakestykket vokste i munnen på meg. Jeg skulle ikke klare
å svelge det. Jeg følte meg så ekkel og skitten etterpå, men jeg sa aldri noe om det. Jeg ville jo ikke ødelegge hele underholdningen. Jeg klarte ikke se på denne mannen etter dette. Han var motbydelig og det var også de menneskene som syntes dette var festlig. Jeg skammet meg. Jeg følte meg brukt til andres tilfredsstillelse.

Skam.
Etter som jeg vokste opp, ble kristenlivet tyngre. Det var lett å la være å dra på møter, jeg ville jo ikke være en benkesliter. Jeg ville ikke være til bryderi. Jeg ville ikke føle meg ubrukelig. Jeg fant på unnskyldninger for å la være å dra. Mange unnskyldninger. Jeg kjente jeg hadde dårlig samvittighet når jeg lot være, jeg sviktet Gud. Jeg sviktet koret. Jeg sviktet alle. Meget dårlig samvittighet. Det var jo der jeg hadde «vokst opp». Det var der jeg hadde tilhørighet. Det var der min sosiale bit lå. Jeg sviktet alt.
Jeg og en venn av meg begynte å være mye i ute på ettermiddag og kveld. Vi kjørte turer med de store guttene. Det var spennende. Litt for spennende for mitt vedkommende. Jeg likte å ha fred rundt meg, uten masse stress og jag. Jeg likte å sitte alene på rommet mitt og samle tanker. Analysere og gå gjennom dagens hendelser. Jeg gikk gjennom dem om og om igjen i mitt hode. Var det situasjoner jeg ikke hadde taklet i løpet av dagen, gikk jeg gjennom dem bit for bit, steg for steg helt til jeg mestret det i hodet mitt. Jeg kunne skape scenarier i hodet der jeg til slutt mestret. Jeg så for meg en «film» der hendelsen ble spilt av og hvor jeg gikk mestrende ut av situasjonen. Dette var min måte å håndtere hverdagen på, min måte å overleve nederlagene jeg stadig vekk møtte.
De store guttene ja, de virket så tøffe, så voksne, så kule. Jeg taklet ikke menn. De gjorde meg kvalm. De ga meg angst. Men jeg var med likevel. Fra å være redd og engstelig, ville jeg nå forsøke å være tøff. Jeg vet ikke helt om jeg lyktes i det, men ingen kan si at jeg ikke prøvde.

Angsten plagde meg så mye til tider at jeg vurderte om livet var verdt å leve. Jeg ville bare slippe lidelsen. Venninnen min skrev meg ett dikt en natt hun overnattet. Den handlet om kampen jeg kjempet inni meg, om angsten, mestring og seier. Der og da var den en god trøst, hun visste om min kamp, med angsten og om tanken om livet.
Jeg og min venn var som sagt ofte ute, på jakt etter noen å kjøre i lag med resten av kvelden. Dette brukte vi mye tid på. Å jakte. Man måtte komme tidlig for å få en tur med de som var mest populær. Der var det som oftest opptatt. Vi fikk ordnet avtaler med noen av dem, eller rettere sagt, hun ordnet avtaler. På denne måten fikk vi sitte på med disse guttene. Bilen var som oftest full. Der satt i tett sammen, i timevis. Veldig tett. Jeg gjorde ting jeg vanligvis ikke ville turt å gjøre, jeg satt der tett inntil en fremmed. Jenter vanligvis. Men det var ille nok. Jeg som hatet nærhet, så lenge det ikke
var på mine premisser. Nå hadde jeg ingen valg, hvis jeg skulle være blant de populære guttene og jentene. På en måte var det godt å endelig være på topp, men jeg måtte la mennesker jeg ikke kjente komme nært meg, det var baksiden med det hele. Jeg var ofte kvalm da jeg ble kjørt hjem. Kvalm fordi fremmede hadde sittet for nær meg. Innenfor min intim sone. Men hva gjorde man vel ikke for å være populær. Jeg sa sjeldent noe på disse bilturene. Det var vennen min som sto for pratingen. Jeg syntes det var helt greit. Jeg likte ikke småprat. Prat uten mål eller mening. Jeg likte dype, meningsfulle samtaler med mennesker jeg kjente godt. Jeg åpnet meg ikke lett for en fremmed. Det skulle mye til. Når jeg ble kjent med disse guttene fant jeg ut at ikke alle var onde eller skremmende. Jeg lærte meg å slappe litt mer av, men det var som regel da vi kun var tre i bilen. Jeg, vennen min og sjåføren. Jeg kunne ha hele baksetet for meg selv. Det var det aller beste.

Angsten får ett ansikt
Jeg begynte på videregående skole i 1992. Jeg fikk endelig vite hva som var galt med meg. Jeg hadde angst. Prestasjonsangst. Mye på grunn av mobbingen på barneskolen. Selvbildet og selvtilliten var så ødelagt. Jeg trodde ikke på meg selv. Jeg så fortsatt på meg selv som feit, stygg og dum. En taper som ikke kunne noe. Jeg hadde en fin kropp, med former, verken tykk eller for tynn. Jeg var akkurat passelig, men jeg følte meg likevel som en elefant.
På videregående skole fikk jeg meg nye venner. Disse beholdt jeg gjennom alle 3 årene. Senere flyttet vi hvert til vårt og kontakten avtok gradvis. Jeg hadde mange gode minner fra disse 3 årene. Jeg kunne senke skuldrene litt og ikke være redd for hva morgendagen ville bringe. Det var ingen mobbing. Det jeg derimot fortsatt var redd for var angsten. Jeg var redd for å få de samme symptomene tilbake. Jeg unngikk situasjoner der jeg visste jeg kom til å få ett anfall.
Det jeg derimot ikke slapp unna var et fremlegg, 1. klasse på videregående. Alle måtte ha det. Alene. Det ble ikke laget noen grupper, der jeg fremleggsdagen kunne sno meg unna, være syk eller skulke. Jeg måtte. Denne gangen måtte jeg møte min angst ansikt til ansikt. Vi skulle alle skrive om noe vi enten likte eller kunne. Jeg valgte å skrive om bibelen. Den kunne jeg godt. Jeg gruet meg hele uken i forveien. Jeg gruet meg voldsomt, fordi jeg visste at angstsymptomene ville komme. Og det gjorde dem. Det var min tur. Jeg kom meg gjennom fire linjer før jeg holdt på å svime av. Hodet kjentes ut som ett blylodd, nakken låste seg, hjertet hamret i brystet. Snørret og tårene begynte å renne. Jeg skalv som ett aspeløv. Jeg hadde null kontroll over situasjonen. Jeg husker at jeg la hodet ned på kateteret og gråt. Jeg fikk gå å sette meg. Det var så flaut. Jeg er flau over episoden den dag i dag. Læreren min snakket med meg etter at timen var over. Hun sa det var flere som hadde det slik.
Det var ikke alle som taklet fremlegg. Det var en øvings sak. Og det vet jeg at det er, men der og da hadde jeg bare lyst til å synke ned i jorda, ikke være mer, ikke eksistere på jordas overflate. Jeg tror ikke hun skjønte hvor dypt dette satt. Jeg hadde vært plaget med det siden jeg var barn. Jeg hadde vært plaget med det lenge. Veldig lenge.
En annen episode var høytlesing i engelsk. Jeg kunne engelsk godt, iallefall foran speilet hjemme. Jeg var dyktig i skriftlig og ordla meg godt, men muntligen på skolen derimot var en katastrofe. Spesielt disse høytlesingene. Jeg husker det var min tur. Igjen. De samme symptomene dukket opp. Heldigvis var det den samme læreren. Hun lot meg forlate klasserommet. Jeg fikk sitte ut i kantina til timen var over. Jeg gråt. Det var så pinlig. Hun kom igjen og snakket med meg. Hun skjønte vel at dette stakk litt dypere. Hun var en dyktig lærer syntes jeg. Hun tok meg på alvor og anbefalte meg å søke om hjelp for plagene. Jeg tror hun skjønte at det var angst. Hvordan jeg kom i kontakt med Bup (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) husker jeg ikke, men det må ha gått riktig for seg siden jeg fikk time nesten på dagen.

Jeg gikk til en kvinnelig psykolog. Heldigvis en kvinne. Jeg var ikke komfortabel med menn. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor. Kan det ha en sammenheng med min mors knivstikking eller var det andre årsaker som gjorde det? Hva skulle det ha vært isåfall?
Etter første samtale kunne hun fortelle meg at jeg hadde angst. Prestasjons angst. Jeg hadde alle symptomene på det. Jeg hadde endelig fått vite hva som feilet meg. Jeg hadde fått en diagnose. Angst. Nå skjønte også jeg hva som hadde skjedd med kroppen min i alle disse år. Jeg hadde fått det bekreftet. Jeg var ett nervevrak.
Medeleven min som hadde kalt meg dette i ungdomsskolen hadde rett.
Vi begynte å kartlegge når anfallene kom, i hvilken styrke den var og hvor lenge den varte. Vi kartla også hva jeg gjorde for å mestre angsten min. Rømte jeg fra den eller møtte jeg den. Jeg valgte det første. Det var for vondt å møte den, jeg kom til å dø om jeg møtte den. Jeg kom ikke til å håndtere den. Jeg ville. Innerst inne ville jeg, men jeg turte ikke. Angsten hadde ett jerngrep på meg. Etter så mange år med lidelse hadde jeg lært meg å ikke møte den. Jeg snodde meg unna, jeg var blitt en mester i det.
Etter noen samtaler, når verkebyllen endelig sprakk og jeg hadde fått pratet ut om alle min nederlag, var følelsen til å ta og føle på, jeg følte meg lettet. Nå skulle jeg sakte men sikkert møte mitt største «monster» ansikt til ansikt.

Angsten.
Min aller første oppgave var å fortelle alle mine nærmeste at jeg hadde angst og forklare hvordan dette påvirket min hverdag. Jeg visste ikke eksakt årsak til den, men jeg visste at den var ekte og levende for meg. Og at jeg måtte bruke lang tid på å komme meg. Å møte angsten og mestre den var ikke gjort på en dag.
Jeg fikk aldri noen medisiner for det, beroligende for eksempel, noe jeg er glad for. Medisiner trenger ikke å brukes til alt. Noen ganger er samtaleterapi og mestring av lidelsen det som gjelder. For meg ble det riktig. Det hadde vært en for enkel løsning å bruke beroligende hver gang jeg visste jeg ble å møte en angstfylt situasjon. I den perioden hadde jeg måttet bruke medisiner hele tiden.
Nei, for meg gjaldt det å møte den, og å mestre den uten noen form for medikamenter.

Jeg ville klare dette på egenhånd. Jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke kom til å dø av å møte den, det ville være ubehagelig og vondt, men jeg ville nok overleve den. En dårlig trøst, men jeg fikk erfare det etterhvert som behandlingen begynte. Jeg kom til å overleve. Jeg kom til å mestre. Jeg gjorde det også, om ikke hundre prosent, men den var levelig med.
Jeg fikk små oppgaver i starten. Det virket helt sykt å for eksempel stå foran speilet. Studere meg selv. Studere meg når jeg var lei meg, når jeg var glad, når jeg gråt eller var sint og frustrert. Jeg skulle si til meg selv at jeg var god nok og at jeg var glad i meg selv. Dette ble straks verre, men jeg mestret det også og jeg begynte så smått å like meg selv. Dette ble gjort for å bygge opp selvtilliten min og selvbildet mitt som var så lav. Jeg lærte meg pusteteknikker, for å klare å puste under ett anfall og ikke hyperventilere.

Neste steg var å møte angsten. Møte situasjoner som utløste anfallene. Jeg var blant annet redd for å møte nye mennesker, fremmede som snakket til meg. Jeg svarte alltid kort, som ja, nei eller vet ikke. Måtte jeg si noe mer enn det, begynte hjerte å slå og jeg begynte å skjelve. Oppgaven nå var å si: «Jeg heter ”Hanne”», i stedet for bare å si ”Hanne”. Jeg måtte si: «Klokken er 12», i stedet for 12. Dette var enkle steg, som for utenforstående virker helt banalt, men jeg måtte begynne i det små for å mestre. Mestring er viktig. Jeg hadde sjeldent mestret, bortsett fra de situasjonene jeg hadde skapt i mitt eget hode. Jeg måtte gå og handle, jeg måtte mestre dette. Jeg måtte presse meg. Møte angsten i butikken. Det var så vondt og det var så flaut, fordi jeg visste hva som kom til å skje. Men jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og utrolig nok mestret jeg det også. Jeg døde ikke av det. Jeg mestret. Fra tidligere å unngå alle disse ubehagelige situasjonene, møtte jeg nå dem, en etter en. Og jeg mestret. Mestring er virkelig viktig. Veldig viktig for å føle seg hel, for å føle seg vel. For å føle seg som ett menneske igjen. Fremleggene maktet jeg ikke å møte jeg var for redd for det, på grunn av min tidligere opplevelse. Vi stresset ikke med det heller, det var ikke det aller viktigste. Jeg måtte først å fremst klare dagligdagse situasjoner. Møte dem for å fungere noenlunde normalt..
På skolen fikk jeg tilrettelagt undervisningen, jeg kunne ta høytlesingen alene med lærer i friminuttet. Slik at de så at jeg kunne pensum, at de så at jeg var flink også i muntlig. At jeg mestret disse situasjonene. Fremlegg trengte jeg heller ikke stresse med på skolen. Jeg fikk fritak for det. Jeg fikk også utlevert de muntlige eksamensoppgavene 45 minutter før de andre, slik at jeg kunne forberede meg. Roe meg, forhindre stress. Noe de andre elevene syntes var meget urettferdig. Dette fikk jeg høre i form av små spydige kommentarer. Men jeg mestret. Eksamen gikk ikke noe bra, matte var ikke ett av mine sterkeste fag, men jeg fikk stå karakter, en toer, med ett nødskrik.

Jeg har angstanfall den dag i dag, det er meget sjeldent. Den kommer fra intet, jeg har ingen kontroll over den, men jeg har lært meg å leve med den, har lært meg hvordan mestre den. I dag kan jeg godt ha fremlegg, selv om jeg er kjempe nervøs. Jeg har kontrollen over angsten når jeg kjenner den er på tur, jeg vet hva jeg skal gjøre, og det som hjelper best er pusteteknikken jeg lærte. Jeg kan godt skjelve litt men det går over når jeg kommer meg ordentlig i gang. Angsten er ikke min sjef mer, jeg er det.

Jeg fortsatte å gå til behandling på bup og behandlingen fortsatte med en ny behandler, en sosionom. Også en kvinne. Noe som var betryggende i seg selv. Jeg likte henne godt. Jeg kunne sammenlignet livet mitt med ett puslespill, der dem hadde brikkene, men jeg selv måtte sette brikkene på plass. Jeg måtte fortsette å jobbe med meg selv. Det var en konstant kamp, men jeg var sjefen.
Jeg fikk gode venner på videregående skole. Noen har jeg fortsatt kontakt med i dag. Jeg kunne fortelle disse vennene om min angst og de aksepterte det. De aksepterte meg for den jeg var. De forsto ikke, men de aksepterte og det var det viktigste.

Vi opplevde mye morsomt sammen. Noe jeg er takknemlig for. Jeg lærte meg å slappe av blant mennesker, blant fremmede mennesker. Vennene mine var meget sosiale, noe som naturligvis gjorde meg også det. Jeg måtte ikke, men jeg ville. Jeg kunne være meg selv blant andre og det var deilig. Jeg var ikke en tilbaketrukken enstøing. Jeg var ikke alene mer. Vennene mine lærte meg å være sosial.
Første året på skolen oppdaget jeg en person som ofte kunne gå og å se å meg og studere meg. Samtidig unnvek meg eller så ned dersom jeg kom for nært. Dette syntes jeg var merkelig.
Venninnen min på den tiden hadde blitt litt bedre kjent med denne personen, og bekreftet at det jeg så var sant. Jeg ble unnveket meg med vilje. Hun ville ikke være nært meg.
Det bodde mange ungdommer på internatet på den tiden, hun var en av dem. Det gikk rykter om at det spøkte i kjelleren på dette internatet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro, men jeg var åpen for at det kunne være sant. Man skulle ikke se bort i fra det, med tanke på det hjemsøkte huset vi bodde i da jeg var liten.
Venninnen min kunne senere fortelle at det ble drevet på med spiritisme i kjelleren på internatet, og at spesielt hun var sykelig interessert i alt som var overtroisk. Hun mente bestemt at jeg var Jomfru Maria, bare i en annen skikkelse. Dette var litt underlig, da jeg som orange russ ble døpt til akkurat dette navnet. På grunn av at jeg da var kristen. Hun hadde spurt venninnen min om det var muligheter å møte meg. Men det var selvfølgelig på mine premisser, om jeg syntes hun fortjente å bli møtt.
Jeg ble så nysgjerrig over hva dette var, så jeg takket ja.

Etter at vi ble litt bedre kjent, satte hun seg plutselig ned på knær foran meg og gråt som ett barn. Hun ba om tilgivelse for alt det gale hun hadde gjort oppgjennom livet sitt og var beæret over å i det hele tatt få lov til å være i samme rom som meg. Hva i alle dager var det som skjedde? Jeg ble både flirfull, men også bekymret. Denne jenta var ikke frisk. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men akkurat der og da ville jeg ikke skuffe henne, hun var så redd og liten. For å gjøre henne glad, satte jeg hånda oppå hodet hennes og sa noe som sånn at jeg tilgir deg mitt barn. Herregud, var det mulig. Hva var det jeg gjorde? Jeg vet det ikke var rett, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere situasjonen, så det var det første jeg kom på. Hun ble så glad og takket meg så mye for dette. Hun gikk ut av rommet i sprudlende humør. Jeg måtte le etter episoden, og syntes dette var en merkelig episode.
Jeg tok meg tid til å bli litt bedre kjent med henne og det viste seg at hun var like pussig som jeg hadde forestilt meg. Hun spurte meg og venninnen min om vi ville bli med på en seanse med spiritisme. Nysgjerrige som vi var kunne vi ikke si nei til det. Det var spennende og jeg hadde aldri opplevd dette før. Det var til tider skremmende, men likevel så veldig spennende. Jeg ble veldig opphengt i himmel og helvete.

Spiritismen skremte oss ikke nok til å ikke forsøke igjen. Jeg fikk etterhvert vite at jeg visst nok hadde to store engler ved min side og at jeg hadde en hærskare av engler over meg. De ville beskytte meg. Etter noen seanser med spiritisme kunne hun se at englene ved min side gradvis begynte å forsvinne. Dette var hennes mål. Hun ville fjerne mine engler. Om det var sant, hvorfor ville hun isåfall det? Hvorfor ville hun meg så vondt? Jeg fikk vel aldri noen ordentlig svar på det spørsmålet. Jeg visste i allefall at hun ville knuse dem.
Jeg ble i allefall meget interessert i det okkulte etter dette. Jeg lånte en bok på biblioteket om satanisme. I denne boken, var det symboler og forklaringer på hva satanisme gikk ut på. Det sto også ett satanistisk fader vår. Jeg laget mitt eget brett og kunne sitte alene hjemme å drive på med spiritisme. Venninnen min oppdaget dette og sa jeg måtte slutte, det var farlig og drive på med dette alene. Man var mye mer utsatt da. Jeg sluttet med det, men det var veldig fristende å fortsette.
Venninnen min kunne også fortelle meg at denne jenta ønsket å være alene med meg på en kirkegård når det var fullmåne. Hvorfor ville hun det? Hva var det hun pønsket på? Jeg turte aldri å bli med henne. Hun var så syk at jeg var usikker på hva hun kom til å finne på.

Ved en anledning kom denne jenta bort til meg, hun hadde noe viktig å fortelle meg og ville ha mitt råd om hva hun skulle gjøre. I følge henne var hun blitt gravid. Hun var gravid med ett 800 år gammelt spøkelse. Hva i alle dager var det som skjedd med henne, hun var alvorlig syk. Jeg ba henne ta kontakt med helsesøsteren for råd. Hva annet kunne jeg gjøre? Jeg tror jeg gjorde det eneste rette. Om hun gjorde dette vet jeg ikke, men jeg så henne ikke på internatet mer. Hun var som sporløst forsvunnet. Jeg fikk beskjed om at hun hadde flyttet hjem til sitt hjemsted. Selv tror jeg at hun var blitt innlagt. Noe måtte jo ha skjedd for jeg så eller hørte aldri fra henne igjen.

Jeg og min venninne gikk tilbake til vårt normale liv igjen og glemte raskt episodene med henne.
I ettertid har jeg tenkt på henne igjen, og alt vi opplevde sammen med henne. Hvorfor vet jeg ikke, men hun kan rett som det er komme tilbake i mine tanker. Kunne det være mulig at hun hadde rett. Kunne det være at jeg hadde en hærskare med engler som beskyttet meg? Kunne det?
Det kan jo hende at jeg derfor var dårligere beskyttet mot lidelser og plager. Man vet jo aldri. Det finnes så mye mer mellom himmel og jord enn hva vi har evnen til å forstå. Kanskje det finnes en himmel og ett helvete. Kanskje.
Jeg vet i allefall at jeg ikke savner disse episodene. De skremte meg. Hun skremte meg.
Nå er jeg trygg og trenger ikke være redd for at noen skal knuse mine engler.
Sex, drugs and rock`n roll

På videregående prøvde jeg dop for første gang. Det var en spennende opplevelse. Det er ingenting som kan sammenlignes med det i ettertid. Om dette var møte med dop, skjønte jeg godt at man kunne bli avhengig. Det var så spennende. Jeg husker så godt at jeg lo i timevis. Det var virkelig en deilig opplevelse.
Når rusen avtok, var jeg så trøtt, så jeg la meg til å sove. Etter en stund ringte det på døren. Jeg åpnet. Der sto det to mennesker fra Jehovas vitne. De ville snakke med meg om Gud. Jeg var ikke helt i stand til det, jeg var fortsatt påvirket at dopet. De spurte om jeg ville kjøpe bladene deres for
50 øre stk. Jeg sa jeg ikke hadde penger, noe jeg forsåvidt ikke var i stand til å finne frem heller. Jeg fikk bladene. Jeg lo godt av episoden, så la jeg meg for å sove igjen.
Kunne det være Guds måte å gripe inn i livet mitt? Var dette en tankevekker? Passet Gud på meg? Jeg ble raskt «edru».
Jeg har brukt narkotiske stoffer to ganger i hele mitt liv. Denne opplevelsen var mer skremmende og kjedelig, enn morsom. Jeg følte meg så tung i hele kroppen, jeg var slapp og sløv. Jeg følte meg nedfor og lei. Jeg fant ut at dette ikke var noe for meg. Jeg ville aldri bruke narkotiske stoffer igjen. Aldri.
Foruten om dopet brukte jeg å røyke «pillerøyk», jeg knuste tabletter, helst paralgin forte, deretter røkte jeg det. Det var ikke den samme følelsen som med narkotika, men det fungerte helt fint. Jeg husker det alltid var noen som forstyrret meg når jeg hadde røkt. Denne gangen var det en god kamerat av meg. Han spurte meg rett ut hva jeg hadde røkt. Han kunne se det på meg og jeg luktet ikke vanlig tobakk. Han visste hva han snakket om. Jeg svarte så klart ingenting, jeg kunne jo ikke innrømme noe slikt. Men jeg klarte ikke å lure han. Han ba meg slutte med det, det var farlig. Jeg ble irritert. Tenkte det var da fælt til mas.

Jeg røkte aldri mer noe annet enn vanlige sigaretter og tobakk etter dette. Jeg prøvde aldri mer verken narkotika eller «pillerøyk». Da mener jeg aldri. Aldri.
Nå i senere tid har jeg tenkt om dette kunne ha vært en medvirkende årsak til min lidelse i dag. Jeg har lest meg til at dop kan utløse lidelsen, så det kan jo hende. Det er i allefall en del av det, det tror jeg. Dopet legger seg som en hinne i hjernen og kan forårsake skade allerede ved første trekk, jeg tror jeg har tatt skade av det. På ett eller annet vis har jeg det. Senskader. Selv om det kun var noen få ganger, men noen få ganger er mer enn nok.

18 år. En milepæl i livet mitt. Enda ett nytt kapittel. Jeg var blitt voksen. I allefall på papiret. Gud var glemt og festingen kunne starte.
Min første øl. På lovlig vis. Jeg var gammel nok til å kjøpe min egen drikke. Og det måtte jeg utnytte. På kroa fikk alle som fylte 18 en gratis øl. Det var stort. Gratis øl på ett utested. Kunne det bli noe bedre. Man følte seg priviligert.

Jeg trengte ikke å drikke hjemmebrent mer, som jeg fikk kjøpt av de store guttene. Av dem fikk jeg visst nok helt ok drikkevarer. Det var «trygt». For meg spilte det ingen rolle. Sprit var sprit og det smakte grusomt uansett. Hører noen sier at det finnes godt brennevin, det tror jeg ingenting på.
Jeg husker vi brukte å være på besøk hos de store guttene og drikke. Spesielt på de dagene min mor var på hytta vår. Da var det full fest hele fredagen. Lørdagen måtte vi samle oss og roe ned til hun kom hjem. Jeg opplevde mye morsomt på de festene. Jeg kunne slappe av og senke skuldrene når jeg hadde alkohol i kroppen. Jeg turte, jeg kunne og jeg ble lagt merke til, noe som vanligvis var sjelden kost. Jeg likte ikke å stikke meg ut og jeg søkte ikke oppmerksomhet. Nå fikk jeg det, jeg tok den og jeg likte det. Med alkohol i kroppen søkte jeg oppmerksomhet. Mulig jeg ble noe klengete eller trengte meg på, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg turte og jeg utnyttet det maksimalt. Noen ganger kjørte vi rundt i bilene til guttene og drakk. På noen utesteder ble vi kjøpt øl til av de store guttene. De kontrollerte aldri om vi var 18. Vi var som regel sjåføren og tre eller fire jenter til som var med. Så der satt vi igjen. I baksetet, tre stykker, tett i tett. Nå brydde jeg meg ikke. Jeg mistet hemninger i forhold til de rundt meg. Det var artig. Det var jeg som tok styringen på samtalen. Jeg kunne småprate og le. Jeg slappet av. Det var en nydelig følelse. Jeg følte meg fri. Jeg turte. Jeg var ikke redd hele tiden. Jeg ga meg hen til alkoholen. En erstatning for Gud.

Jeg var en fersking i utelivet. Så det var tre jenter som tok meg under sine vinger. En av dem kjente jeg fra før av, så sånn sett var det litt tryggere. Jeg har fortsatt kontakt med disse jentene, selv om det ikke er så ofte. Heldigvis finnes facebook. Dem kan nu si hva de vil om facebooken, men den knytter mennesker sammen. Man kan finne igjen mennesker man tidligere hadde kontakt med og man kan opprettholde kontakten med venner man ikke ser daglig. Facebook er fin på den måten.

Nattens dronning
Så nybegynner på utelivet som jeg var, fikk jeg oppleve mange merkelige, morsomme og spennende hendelser. Men jeg ville også møte motstand og skuffelser.
Mitt første møte med utelivet var ett av de merkelige, jeg satt igjen forundret over hva som ble sagt. Jeg fikk beskjed om å bli vant til mye rart. Og jeg ble det. Jeg ble vant til det meste.
Jeg var ute med mine venner for første gang. Det var spennende. Det skjedde så mye nytt, ting jeg aldri hadde opplevd før. En ung mann kom bort til oss. Han satt og pratet litt med venninnene mine. Jeg satt stille, var ikke vant til å treffe nye mennesker. Ikke fulle mennesker. Han spurte dem om hvem jeg var, hvorpå de introduserte han for meg. Han tok rundt meg, så meg dypt inn i øynene, sjarmerende som han var, og spurte pent: «”Hanne”, skal vi dra hjem til meg eller deg og pule?».
Dette var ikke jeg vant til, jeg fikk sjokk. Mitt første møte med utelivet. Jeg takket pent nei, jeg var ikke interessert. Var det slik det var å bli sjekket opp på utesteder? Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte om den hendelsen, jeg var ikke vant, kom jeg noen ganger til å bli vant? Jeg var ikke vant til å bli lagt merke til, ikke på den måten i allefall. Jeg hadde aldri sett på meg selv som attraktiv. Venninnene mine sa jeg bare måtte venne meg til slike sjekketriks. Det var visst ett kjent fenomen.
Jeg vet ikke om det er vanlig på andre steder.
Slik fortsatte det, i omlag ett år. Vi var ute hver onsdag, eller lille lørdag som det også ble kalt. Fredag og lørdag var det helg, sa da måtte det selvfølgelig også festes, søndagene tok jeg gjerne en til to øl for å reparere, jeg hadde hørt at dette var lurt å gjøre. Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor jeg gjorde det, men det ble nå en gang slik.
Så, jeg måtte ut for å sjekke om det var noe liv der. Kroa ble nesten som mitt andre hjem. Jeg var der mer eller mindre hver helg, pluss onsdagene da. Det var spennende.
Ettersom tiden gikk, ble jeg vant. Jeg ble faktisk det. Vant til utelivet, vant til å være midtpunkt, vant til å oppleve drikking, slåssing. Alt med alkohol innenbords, selvfølgelig. Ellers ville jeg ikke turt. Vanligvis ville jeg vært redd, redd for mennesker, redd for omgivelsene jeg nå var en del av, redd for å være nært så mange mennesker, fremmede mennesker, menn. Fulle menn. Innpåslitne menn. Men alkoholen fikk meg til å slappe av. Jeg mistet hemningene. Jeg bydde meg ikke. Ikke om noe. Jeg søkte alt jeg ellers ikke turte. Jeg søkte oppmerksomhet, jeg var nær. Jeg søkte kjærlighet jeg følte jeg aldri hadde fått. Feil plass å lete sies det, men det stemmer ikke alltid. Det vet jeg i dag. Jeg brydde meg ikke om fremmede sto for nær min intim sone, eller om vi satt tett i tett. Jeg brydde meg ikke. Jeg trengte ikke. Alkoholen var min hjelp i mot alt dette. Jeg var fri når jeg drakk. Jeg var attraktiv, jeg ble vant. Jeg trengte å være nær, jeg trengte nærhet. Jeg trengte noen som kunne gi meg det. Om det så var i fylla. Jeg trengte det så sårt. Nærhet. Noe jeg tidligere hatet. Når jeg var edru likte jeg ikke at mennesker kom for nær, jeg ble redd. Men alkoholen var min frihet. Jeg var fri. Fri fra angsten. Fri onsdag, fredag og lørdag. Det hjalp på, hjalp på min selvtillit, mente jeg. Jeg ble mer frempå, mer sosial, jeg var ikke alene mer. Jeg hadde gode venner som hjalp meg med den sosiale biten. De dro meg ut.

Ut blant folk.
Jeg ble manipulerende. Jeg fikk det som jeg ville, jeg kunne trille mennesker rundt lillefingeren. Jeg satte folk opp i mot hverandre. Jeg elsket intriger, intriger jeg skapte, intriger etter mitt bilde. Jeg var skaperen. Jeg var Gud. Skaperen av intriger. Jeg ble nattens dronning.
Noen ganger kjørte vi til nabo kommunene, for å sjekke ut forholdene. Der brukte det å være mye pent å se på. Der var det masse pene menn. Menn jeg kunne flørte med. Menn jeg kunne manipulere. Menn jeg kunne få i min hule hånd. Jeg kunne se meg ut en for kvelden, gjerne to også, flørte med dem for så å la dem i stikken. Jeg var sjefen over hvordan ting skulle utvikle seg. Jeg var blitt vant til utelivets mange sider.

Andre ganger traff vi de hardbarka guttene. De var tøffe, de var voldelige, de var alt man selv ikke turte å være. Venninnene mine fant seg kjærester der. Noen av de hardbarka guttene. Jeg ville ikke ha noen kjæreste. Jeg ville ha noen å flørte med. Jeg ville vise at jeg kunne få den jeg ville ha, om det så var mine venners kjærester. Jeg ble ondskapsfull. Jeg fikk dem. Noe som forsåvidt også sier noe om kjærestene deres. Jeg utnyttet situasjonen jeg var i til det fulle. Jeg var midtpunktet og jeg ble behandlet som en dronning. Jeg var endelig blitt populær, en av de populære som ikke ble mobbet. Jeg likte det.

Tiden gikk, og festingen fortsatte. Jeg kjente at kroppen begynte å kreve alkohol. På tirsdagen begynte rastløsheta. Det var snart onsdag og jeg og mine venner kunne dra ut igjen. Jeg gikk aldri ut alene. Det turte jeg ikke. Jeg var feig sånn sett. Det var greit å ha noen å være sammen med. Det var litt tryggere. På torsdagen gledet jeg meg til helgen. Det var bare en dag igjen, og jeg kunne drikke meg amøbe. Det var så deilig. Jeg var på topp. Jeg ble kjent med mange gutter på den tiden. Gutter jeg kunne være med, flørte med. Det var en sjeldenhet at jeg hadde den samme partneren hver helg. Det var alltid nye. Det var spenningen i min hverdag. Hvem kom jeg til å møte i kveld? Jeg måtte ha noen. Jeg var fortsatt litt kresen. Jeg tok ikke hvem som helst. Jeg ville ha de som var mest ettertraktet og mest respekterte. De kuleste guttene. Det var status å være sammen med dem. Man ble respektert og sett opp til. Jeg var så stolt over å få være en del av disse. Jeg følte meg høy, høy på deres oppmerksomhet. Jeg var endelig brydd om. Jeg ble endelig godtatt for den jeg var.

Trodde jeg.
I dag vet jeg at jeg kun ble utnyttet. Mitt store ønske om å bli godtatt, bli elsket for den jeg var, mitt søken etter nærhet ble utnyttet. Ikke bare psykisk, i form av å bli avvist og skuffet når dem hadde fått det de ville. Sex. Jeg har blitt seksuelt utnyttet og jeg tillot det.
Jeg forsto ikke hva som var galt med meg, siden alle jeg møtte begynte å avvise meg. Det måtte være min feil. Jeg gjorde helt sikkert noe galt. Hva var det? Hva gjorde jeg feil? Hva var galt med meg? Hvorfor oppførte alle seg slik mot meg.? Alle gjorde det. Jeg ble paranoid. Jeg var sikker på at ingen brydde seg om meg. Ikke en gang vennene mine. Jeg var kun offer for medlidenhet. Dem forsøkte etter beste evne å forsikre meg om at jeg fortsatt var deres beste venn. Vi skulle holde i lag. Men jeg trodde dem ikke. Jeg trodde ikke på noen. Jeg var så lei meg. Så skuffet. Alle skuffet meg. Jeg var ikke noe verdt mer. Jeg ble bare utnyttet, til andres tilfredsstillelse. Jeg var ikke verdt mer enn til «bruk og kast». Jeg var sikker på det. Jeg visste det. Jeg var ikke populær mer. For ett nederlag. Hvordan skulle jeg komme meg på topp igjen. Jeg ville jo det, jeg ville være nattens dronning igjen.
Jeg ble kjent med en ung mann. Han så meg, han lyttet, han var god å være sammen med. Han ga meg nærhet. Han forsto meg. Han skjønte hvordan det var å ha hele verden i mot seg. Jeg kjente meg igjen. Jeg tror det var derfor vi kom så godt overens. Min mor var ikke noe begeistret for denne mannen, forståelig nok. Han hadde voldelige tendenser når han drakk. Han var aldri det overfor meg. Han var snill med meg. Jeg følte meg elsket igjen, endelig. Det gjorde meg godt. Ved en anledning hadde jeg blitt så sint på min mor da hun nektet meg i å dra på kroa, til han. Jeg husker hun forsøkte å holde meg igjen, hvorpå jeg gjorde noe jeg angrer sårt på i dag. Jeg slo til henne. All innebygd sinne kom ut i en voldelig handling. Mot min egen mor. Jeg var sint. Aggressiv. Jeg var uforutsigbar.

Tanker 1. desember 1994
Det er en sak som har gnagd på samvittigheten min over lengre tid nå. Jeg vet ikke hvor lenge, men det begynner vel å nærme seg ett år nå. Det er ikke så mye jeg angrer på i livet mitt, men dette er en av de få sakene jeg sannsynligvis aldri kommer til å få ut av tankene mine. Jeg har heller aldri bedt om unnskyldning for hva jeg gjorde da, ikke vet jeg om jeg ville blitt tilgitt. Jeg må ærlig innrømme at jeg skammer meg over min oppførsel og at jeg faktisk må innrømme å ha gjort en slik ting. Det er flaut å måtte innse en slik feil hos seg selv. Aller helst vil man bare fortrenge det, glemme det som om ingenting hadde skjedd. For hvem vil vel slå sin egen mor… unnskyld mamma!»

Jeg må tilføye at jeg i ettertid har bedt henne om unnskyldning for min handling og sagt at det ikke var meningen å skade henne eller skremme henne.
Jeg så ved flere anledninger at han kunne være voldsom. Han sloss, han knuste bord på fester, han laget kvalm og bråk. Men jeg brydde meg ikke, jeg syntes han var kul. Jeg var alltid edru når jeg var sammen med han, derfor føltes alt så ekte. Mine følelser var ekte. Dem var ikke sløvet eller påvirket av alkohol. Dette var ekte. Ekte kjærlighet. Fra min side. Jeg skjønte etterhvert at jeg også her ble utnyttet. Jeg drakk aldri sammen med han. Hvorfor? Jo, fordi jeg alltid var sjåfør. Jeg kjørte han og kompisene på fester til alle døgnets tider. Jeg var deres privatsjåfør. Det var jeg god nok til. Jeg skjønte ikke tegninga før en stund etterpå. Hvorfor hadde jeg ikke skjønt det før? Jeg oppdaget at vi aldri kunne bli sett sammen, han var aldri nær eller kjærlig når det var andre til stedet. Jeg skjønte det ikke før. Hvor dum gikk det an å bli? Hvorfor hadde jeg latt meg bli utnyttet på den måten? Hvorfor? Det var ikke ekte kjærlighet likevel. Min beslutningsevne var svekket. «Kjærlighet gjør blind», er det ett ordtak som sier, og jeg er ett levende bevis på at det stemmer. Kjærlighet gjorde virkelig blind. Senere fikk jeg også vite at han var «utro» mot meg. Jeg trodde vi var sammen. Han lurte meg.
Jeg var så skuffet, så lei meg, følte meg så ubrukelig. Jeg var ikke verdt noen ting. Jeg var en taper, som jeg hadde fått høre oppgjennom årenes løp. Jeg var ett null. Ingen brydde seg, ikke en gang han jeg trodde var min store kjærlighet.

Skuffelsen satt i lenge. Jeg følte meg så utnyttet, ikke bare av han, men av alle de andre partnerne jeg hadde hadd. Noe måtte være galt med meg. Hvorfor ville ellers alle behandle meg slik. Forventet jeg for mye? Tok jeg alt for seriøst? Var jeg for pågående? Var jeg gifteklart med det samme jeg hadde møtt en mann? Hva var det? Hva var galt med meg? Jeg visste ikke. Det jeg visste var at jeg var en taper.

Selvmordsforsøket
Jeg satt igjen, såret. Dypt såret. Jeg skrev ett trussel brev i 1993 der jeg truet med å ta selvmord. Jeg holdt ikke ut mer, en vakker dag skulle alle få se at jeg ikke maktet mer, en dag kunne det skje, en dag. Her et ett utdrag fra dagboka, der jeg hadde skrevet om mine selvmordstanker.
«Tanker 4. november 1992
… akkurat nå har jeg bare lyst til å dø ut, ikke være mer. Alt går i mot meg, livet, tankene, følelsene. Alt! Jeg føler at ingen bryr seg om meg, til og med jeg selv. Jeg vet på en måte at det er mange som gjør det, men det er likevel så vanskelig å tro på. Hvordan kan noen like en angstperson som meg? Ett nervevrak!

Tenk om jeg ikke fantes, da ville alt vært mye bedre. Hva er egentlig meningen med livet, når man må lide så jævla mye? Er det ingenting godt som venter på meg der ute? Livet er neimen meg ikke lett..
.. Jeg er ett nervevrak! En dag skal de få se, en dag skal de få føle, en dag klarer jeg ikke mer. Man kan jo tenke hvor negativ og pessimistisk jeg er, ser ikke lyst på noe. Det har jeg prøvd. Jeg har prøvd i 9 år. Ble mobbet på barneskolen, så lyst på det i håp om at det skulle gå over, men det ble bare verre og verre. Det lille lyset som fremdeles brant, klarte dem å slukke. Livet bare ebber mer og mer ut. Jeg føler jeg ikke makter mer. En dag kan det skje. Den dagen kan komme i morgen. Ingen vet.
Ingen vet hvor tungt jeg egentlig har det. Det nytter ikke å forklare, ingen ville forstått.
Bare vent der ute, en dag får jeg nok!»

Dagen den kom, begeret var fullt og det rant over. I mars 1994 forsøkte jeg å ta mitt eget liv. Jeg satt hjemme med masse tabletter i hendene. Alt jeg hadde funnet i huset. Og da mener jeg absolutt alt. Det var ikke en tablett igjen. Jeg hadde også kuttet meg over håndleddene, jeg ville virkelig dø, jeg ville det. Akkurat der og da var det mitt største ønske. Jeg ville gjøre ende på all skuffelse og nederlag jeg hadde opplevd gjennom årenes løp. Alt. Alt fra mobbingen til skuffelsen utelivet ga meg. Livet hadde blitt ett levende mareritt. Den var ikke morsom mer, den var ikke like spennende som før, jeg var lei. Lei av alt og alle. Jeg ville bare bort. Bort fra denne verden.

Jeg hadde avtalt med mine venner at vi skulle møtes hjemme hos en av dem klokken fire på ettermiddagen. Jeg var alltid presis. Gjerne fem minutter før. Jeg likte å holde avtaler. Jeg holdt alltid avtaler. Når jeg ikke dukket opp til avtalt tid, ringte dem, jeg svarte ikke. Dem ble bekymret, men antok at jeg da var på tur.
I mellomtiden hadde en av min mors venner ringt hjem til oss for å høre om hun var hjemme, mener jeg å huske. Jeg hadde ikke vært i stand til å prate. Jeg hadde snøvlet og pratet usammenhengende. Min mor, som var på hytta vår, ringte hjem og fikk høre hvordan tilstanden var. Hun hadde vel skjønt hva som hadde skjedd, fordi hun hadde ringt etter ambulansen. Såpass hadde jeg fått med meg.
Hva som egentlig skjedde etter det er jeg usikker på. Hadde min mor ringt vennene mine også og bedt dem kjøre opp for å se, vet jeg ærlig talt ikke. Jeg husker ikke. Men når dem kom hadde jeg krøpet etter gulvet, jeg skjøv sjampoer og dusjsåper foran meg. Denne jenta skulle da vel på tur, men jeg hadde ingen anelse om hvor. Det jeg husket best av alt var lydene. Alt gikk i «slowmotion», alle lyder var forvrengt. Jeg spilte en cd plate jeg hadde lånt hos en venninne på skolen. Jeg var redd for at jeg hadde ødelagt den. Jeg ba dem sjekke cden og levere den tilbake til henne.

Trusselbrevet var blitt virkelig.
Jeg hadde aldri fortalt noen om mine tanker og følelser. Hvorfor skulle jeg det? Jeg holdt alt for meg selv. Det var for pinlig å innrømme, jeg ville ikke bekymre noen.
Jeg ble kjørt på sykehuset, der livet mitt ble reddet. Ikke en gang det mestret jeg. Å ta mitt eget liv. Alt håp var ute.
Når det gikk en stund ble utelivet en del av meg igjen. Jeg fortsatte å drikke, om ikke fullt så ofte som før, men jeg dro ut. Alkoholen kalte på meg. Menn ble igjen viktig i mitt liv.
Jeg måtte finne kjærligheten. Ville jeg bli elsket av noen? Jeg håpet på det. Jeg ønsket det. Venninnene mine var elsket av sine typer. Jeg så at dem var trygge og trengte ikke å «jage» etter menn. Jeg ville også ha det. Fra å være eplekjekk og ville klare meg selv, å kunne flørte som jeg ville, ønsket jeg meg nå en kjæreste. Jeg ville også ha den tryggheten jeg så venninnene mine
hadde. Jeg drømte om det. Jeg savnet det.

Jeg lot meg bli utnyttet, i troen på at jeg var elsket. Herregud, er det mulig. Mulig å bli så naiv. Jeg var naiv når det kom til menn. Hvorfor var det så viktig for meg å ha en mann i livet mitt? Hva var årsaken til det? Jeg vet ikke den dag i dag hvorfor det var så viktig. Jeg skjønner det bare ikke.
Jeg fant meg en ny partner. En jeg brukte å flørte med, en jeg var sammen med i helgene. Kun da. Kun når vi drakk. Det var like greit å drikke seg full, beslutningskraften min var jo ikke noe god uansett. Jeg var like naiv når jeg var edru uansett.

Det viste seg atter en gang at jeg ikke var den eneste jenta i hans liv. Jeg var det femte hjulet på vogna. Jeg var alltid det. Hvorfor kunne ingen velge meg først? Jeg var andre valget. Når de ikke hadde noen annen. Dum som jeg var, gikk jeg fem på hver gang. Jeg husker jeg hadde lyst til å dø. Jeg var ikke verdt noe. Jeg ville ikke leve mer. Jeg sa til venninnene mine at jeg ikke klarte mer, jeg skulle dra hjem og slutte å plage mennesker rundt meg. Jeg var bare en peste og plage. Naiv.

Dem skjønte straks hva jeg tenkte på, dem visste det på grunn av mitt tidligere forsøk, og min selvskading. En av jentene, som var sjåfør for oss den kvelden kom etter meg. Der satt jeg hjemme, full, med masse tabletter i hendene. Jeg var akkurat på tur til å svelge dem da hun kom. Hun pratet meg til fornuft og jeg ble med henne hjem. Jeg fikk ikke lov til å være alene. Hun tok meg under sine vinger. Jeg har takket henne i ettertid. Takket henne for at hun reddet livet mitt. Jeg tror jeg ville vært dø om ikke hun hadde kommet.
Alt dette skjedde i mens jeg gikk på videregående. 3. året. På den tiden skrev jeg mye dagbok, hele tiden, om alt. Jeg har tatt vare på den og leste i gjennom den ved ett par anledninger. Jeg ser i dag hvor naiv jeg har vært, hvor full av tillit jeg var. Jeg trodde på alt mennesker sa til meg. Jeg var lettlurt. Naiv.

Miljøforandringen
Jeg ble sendt til min far og hans daværende kone som bodde på en øde plass hvor det ikke skjedde noe, ikke en skit. Dette for å få litt miljøforandring. Jeg trengte det. Jeg trengte å komme meg vekk fra miljøet jeg var havnet i. Vekk fra alt det vonde. Min far ordnet meg jobb på en fiske fabrikk. Min jobb var å filetere fisk. For en givende jobb. Ironisk ment, jeg likte ikke jobben. Det luktet rart der. Det luktet av klærne mine. Men noe måtte jeg gjøre, noen måtte gjøre denne jobben. En jobb var en jobb. Men det viktigste der og da var at jeg kom meg bort.
Jeg hadde også fått beskjed om at jeg måtte begynne å gå til behandling på bup. Jeg var en fare for meg selv og andre rundt meg. Om jeg ikke valgte å gå frivillig, ville jeg bli innlagt, dette var beskjeden jeg fikk. Jeg dro på behandling frivillig. Jeg ville jo tross alt ikke bli lagt inn noen steder, så syk følte jeg meg ikke.

Jeg begynte så smått og endre fokus. Begynte så smått å få meg nye venner. Jeg begynte å komme meg på bena igjen.
Min far kjøpte en liten fiesta til meg. En jeg kunne bruke til å komme meg til og fra jobb. Jeg måtte betale for forsikringen og bensinen selv. Dette syntes jeg var urettferdig, hvorfor skulle jeg bruke all min lønn på det. Men jeg gjorde det. Jeg klarte det. Jeg måtte. Jeg måtte lære meg å bli mer ansvarsfull.
Jeg begynte å savne venninnene mine. Jeg savnet dem sårt. Jeg begynte å kjøre hjem igjen, hver helg. På fredagen etter jobb pakket jeg sakene mine og kjørte avgårde. I min lille fiesta. Festingen i helgene fortsatte. Hver helg. Fredag og lørdag. På søndags kveld kjørte jeg hjem til min far igjen.
Jeg husker jeg hadde begynt å få mine dødstanker tilbake. Jeg hadde ved flere anledninger bare lyst til å svinge den lille fiestaen under den første traileren jeg møtte. Jeg feiget alltid ut. Jeg mestret det ikke. Jeg mestret og klarte ingenting. Absolutt ingenting. Ikke en gang å dø mestret jeg.
Jeg husker jeg en dag fra jobb fikk ett anfall. Jeg gråt som ett barn. Jeg ba til Gud, ba om å enten bli kvitt denne lidelsen jeg hadde inni meg eller at jeg måtte få en annen god grunn til å leve for. Jeg snakket med Gud resten av veien hjem. Jeg ba han om å få ett barn. Det ville være min redning. En jeg kunne vise ekte kjærlighet til, en som trengte min kjærlighet, en som trengte den og tok i mot den. En beibi. Jeg trengte det for å overleve. Det ba jeg om på turen hjem.

I mellomtiden hadde jeg mine søsken å støtte meg til. Noen jeg kunne leve for. Min far og hans kone hadde to barn i lag, en jente og en gutt. Attpåklatter. I dag er dem 20 og 18 år. Jeg var så stolt over å være søsteren deres. Jeg var ikke enebarn mer. Jeg passet på dem, tok vare på dem. Jeg stilte opp når min far trengte det. Jeg var der for mine søsken som jeg elsket. Jeg er fortsatt utrolig glade i dem, dem betyr mye for meg. Mer enn hva jeg gir uttrykk for.

Jeg var ofte hos mine besteforeldre når jeg jobbet på fiske fabrikken, slik at jeg ikke alltid trengte å kjøre til jobben. Spesielt når det var dårlig vær, vinterstid. Jeg kunne stå opp litt senere og ta det mer med ro på morgenen. Det viste seg at jeg til slutt ikke var velkommen der, ikke så ofte som jeg pleide å være. Jeg var ett irritasjonsmoment, sa min bestefar til meg en dag. Jeg var bare i veien, jeg gjorde ingenting nyttig for meg. Jeg flyttet tilbake til min far igjen. Han og hans daværende kone syntes også jeg viste lite ansvar. Jeg tok meg bare til rette, jeg var mest bare en plage.
Jeg betalte husleie, så det skulle da bare mangle at jeg ikke fikk gjøre litt som jeg selv ville.

Det gikk etter hvert så langt at min far ba meg flytte ut om jeg ikke skjerpet meg. Hva skulle jeg gjøre? Jeg følte meg så ubrukelig. Til alt. Jeg var aldri god nok, noen steder. Mulig jeg var overfølsom, og la for mye i ting, men for meg var dette virkelig. Det var mine følelser. Jeg la ut en annonse i lokal avisen om at jeg trengte en hybel eller leilighet. Det var kun en som ringte og sa jeg kunne komme og se på hybelen. Den var dyr. Jeg kom til å ha minimalt med penger igjen etter husleien og depositumet på 10000 kr hadde jeg ikke råd til, men jeg var sikker på at jeg klarte å fikse det på ett eller annet vis. Hybelen så helt ok ut, men de hadde flere mulige leietakere. Jeg hørte aldri mer fra dem, så jeg regnet med at noen andre hadde fått den. Jeg ble så skuffet. Hvor skulle jeg bo nå? Jeg måtte krype til korset. Tilbake til min far. Ett sted jeg ikke var velkommen, følte jeg. Jeg lovte å skjerpe meg, prøve på det i allefall.
Vet nu ikke om det fungerte så godt, men jeg fikk bli boende der, så noe rett gjorde jeg.

En morgen når jeg våknet for å dra på jobb, tente jeg meg en røyk som vanlig og ble så kvalm at jeg spydde. Hva var det som skjedde? Jeg kjente at dette ikke var vanlig omgangssyke. Det var noe mer enn det. For kvalmen gikk ikke over. Alt luktet motbydelig. Jeg klarte ikke å spise. Jeg kjøpte meg en graviditetstest. Den var positiv. Jeg var gravid. Jeg var så lykkelig. Endelig noen å leve for. Endelig ett bønnesvar. Grovarbeidet hadde jeg så klart gjort selv, men Gud hadde hørt min bønn og gitt meg det til rett tid. Jeg hadde aldri vært så lykkelig før i hele mitt liv. Endelig noe å leve for. Endelig. Endelig en grunn til å slutte å røyke og drikke. Det var så godt. Venninnene mine var også blitt gravid på samme tid. Vi var alle gravid sammen. Noen påsto at dette var planlagt. Hvordan kan man planlegge noe sånt? Det er utenfor min fatteevne. Men uansett så fikk vi dele gledene sammen. Det var godt. Vi fikk andre ting å fokusere på enn festing og drikking. Det var en befrielse. Barna deres kom til å ha en far hos seg. Jeg ville bli eneforsørger, men det betydde ingenting. Jeg var i lykkerus.

Min lille øyesten blir født
Jeg jobbet fortsatt på fiske fabrikken og jeg gikk fortsatt til behandling på bup. Jobben ble ett mareritt for meg. Graviditeten var ett mareritt. Jeg var så kvalm, jeg spydde opp alt jeg spiste og drakk. Husker jeg ofte måtte gå ut for å ta pauser. Få litt frisk luft. Puste. Lukten av fisk var intens. Etter å ha jobbet fra mars til november, ble jeg sykemeldt. Jeg maktet ikke arbeidet. Jeg var stor og tung, jeg var «syk» under hele svangerskapet. Men det var verdt hvert minutt. Verdt alt jeg gjennomgikk.
Min lille, nydelige sønn ble født i desember 94. Jeg var i ekstase. Jeg hadde fått en liten sønn. En jeg kunne elske. En jeg kunne se vokse opp. En jeg hadde vært med på å skape. Mitt alt.
Jeg var stolt som bare en mor kan være. Det var det lykkeligste øyeblikket i mitt liv. Jeg visste at jeg var reddet. Livet mitt var endelig på rett kjør. Jeg kunne slappe av, ikke jage etter alkohol eller menn. Menn som likevel kom til å skuffe og såre meg. Jeg hadde en ny rus nå. Lykkerus.
Vi flyttet hjem til min mor. Hun hjalp meg i startfasen. Hun var til god hjelp da. Jeg hadde sett mine søsken vokse opp, så det var ikke helt ukjent. Det var ikke ukjent å stelle med ett spedbarn. Men ikke mitt eget. Ikke 24 timer i døgnet. Det var jeg ikke vant til. Jeg er glad for at jeg bodde hos min mor da. Det er rart det der. Man setter sin lit til sin mor. Tror det er mange som gjør det, ikke alle, men mange.

Sønnen min var mye syk da han var liten. Det var i allefall en anledning jeg husker der han stoppet å puste. Det var en biltur. Min mor følte at noe var galt. Så jeg stoppet bilen. Hun tok han ut og klappet han på ryggen. Han hev etter pust. Jeg var redd. Redd for at min lykke skulle dø fra meg. Han var også ett kolikk barn. Han gråt hele natten og sov delvis på dagen. Jeg og min mor gikk på skift om natten. Det var tungt. Jeg slet. Men jeg forsøkte å sove, når han gjorde det. Det gikk. Det måtte bare gå. Ikke lenge etter fikk han falsk krupp. Jeg måtte sove med ett øye åpent. Han var tung og surklete i brystet. Han hostet til han spydde slim. Jeg satt ofte i døråpningen både på natten og på dagen. Han måtte ha luft. Det hjalp ikke på at han krampet når han hadde feber. Så der satt jeg i døråpningen, natt og dag, med min største lykke. Livredd for at han skulle dø fra meg. Det var mange skremmende episoder. Det var jo ikke slik det skulle være å ha ett spedbarn. Det skulle jo være en dans på roser. Han vokste den delen fra seg, men var ofte tungpustet. Da han var 2 år, fikk han konstatert astma. Om jeg var nøye med han, var sannsynligheten stor for at han vokste det i fra seg. Det gjorde han. Nå er han frisk og rask.

Tanker 24. januar 1997
Jeg har på følelsen at jeg og min sønn er kommet enda nærmere hverandre. Tror på en måte at astmaanfallet hans gjorde det. Man må stoppe opp og tenke på hva ett liv egentlig betyr. Hvor stor verdi det egentlig har. Ting kunne gått galt, man vet jo aldri. Livet er så uforutsigbart. Jeg har i allefall takket Gud for at han enda er i livet. Livet er så dyrebart og det er ikke noe man leker med.»
Jeg flyttet da han var 6 måneder gammel. Fikk meg en egen leilighet. En stor leilighet. Til en overkommelig pris. Jeg gledet og gruet meg til å flytte for meg selv. For første gang. Kom jeg til å
klare det? Kom jeg til å klare å betale for leiligheten, og regningene som kom i tillegg? Jeg klarte det på ett vis, men jeg hadde ikke noe til overs. Vi kunne ikke kose oss med noe ekstra, men det gjorde ikke noe. Vi bodde for oss selv, nå var det kun jeg og mitt lille vidunder. Jeg var lykkelig. Endelig var jeg lykkelig.

Faren til sønnen min hadde nesten ikke kontakt med han. Kun litt i startfasen. Etter det dabbet det av. Det kunne gå mange måneder mellom hver gang. Etter hvert kunne det gå ett år. Noen ganger halvannet år. Det plagde meg. Det var jo sønnen det gikk utover, ikke meg. Jeg forventet ingenting av han. Jeg orket ikke bruke energien min på det. Jeg ville heller nyte hvert eneste sekund med mitt barn. Jeg ville bruke energien min på han. Mitt alt.

Når faren dukket opp en sjelden gang, ble jeg irritert. Skjønte han ikke hva han utsatte sønnen sin for? Skjønte han ingenting? For han var faren en fremmed hver gang han kom. Ved en anledning spurte han meg om hvem denne mannen var. Da var det gått omlag to år siden sist han hadde tatt kontakt. Jeg skulle ønske han lot være, men jeg kunne ikke si nei heller, det hadde jeg ingen rettighet til følte jeg.

Jeg ble kjent med nabojenta når jeg flyttet for meg selv. Hun var en livat og glad jente. Hun kjente mange mennesker, både jenter og gutter. Ved å være sammen med denne jenta, ble jeg også automatisk sosial. Jeg hadde en tendens til å trekke meg litt unna. Jeg ville ikke gjøre noe ut av meg, nå som jeg endelig hadde fått det så bra. Jeg ville ikke bli dratt ut i elendigheta igjen. Men, alkohol er en farlig sort. Det endte med at jeg ved noen få anledninger var ute sammen med denne jenta og hennes venninne. Dem var så morsomme å være sammen med. Dem var alt jeg ikke var. Vi var som natt og dag. Jeg natta, dem dagen. Jeg var mer innadvendt og asosial, dem utadvendte og sosiale. Jeg likte dem begge godt. Dem var så spesielle, så direkte. Dem sa akkurat hva de hadde på hjertet der og da. Jeg veide mine ord nøye før jeg sa noe. Jeg gikk fortsatt på bup da, og jeg kunne fortelle dette til mine venner, uten at dem dømte meg på noen måter. Jeg fortalte dem om min angst om mine plager, og de godtok meg som jeg var. Jeg var heldig som hadde funnet meg slike venner. De forsto ikke alt, men de godtok meg slik jeg var. Det var viktig for meg.
Jeg og min mor hadde hadd ett meget godt forhold, frem til jeg flyttet for meg selv. Det var på dette tidspunktet jeg følte at hun begynte å bli kontrollerende. Hun ga meg ofte dårlig samvittighet for alt og ingenting. Det var mine følelser, og dem kan man ikke gjøre noe med. En mor er vel kanskje slik. Eller? Mye mulig hun var bekymret, med tanke på alt jeg tidligere hadde opplevd. Selvmordsforsøket, festingen, sinnet. Men jeg syntes hun kunne gi meg litt frihet. La meg fly fra redet mitt, få tid til å klare meg selv, vise at jeg og min sønn klarte oss fint sammen.
Men det må sies, hun var til stor hjelp mange ganger. Hun stilte opp for meg og min sønn, hver gang jeg trengte det. Og jeg trengte det nokså ofte. Hun var en snill og kjærlig bestemor. Noe jeg er takknemlig for i dag.

Det gikk ikke lenge før jeg igjen var i samme saksa som før. Festing ble en del av min hverdag. Jeg ble igjen en del av utelivet. Alkoholen kalte på meg igjen. Jeg vil ikke legge skylden på noen for at dette skjedde. Jeg var «voksen», og kunne ta mine egne avgjørelser, jeg gjorde det. Ingen kunne nekte meg det.
Men det skal sies at jeg alltid klarte å ta vare på min sønn dagen etterpå. Jeg hadde full kontroll på det.

En gang jeg hadde vært på fest, og var full som aldri før, hadde jeg glemt å låse ytterdøra, noe jeg vanligvis gjorde. Dette skulle jeg få angre dypt på etterpå. En ung gutt hadde sneket seg inn. Jeg var så full at jeg ikke oppdaget noe. Ikke før jeg våknet av at han lå oppå meg. Pulte meg. I mens jeg lå avstumpet i sengen. Jeg forsøkte å gjøre motstand, men jeg var for full til det. Han gjorde seg ferdig og løp derfra. Var dette voldtekt? Eller hadde jeg på noen vis invitert han inn uten å huske det.
Jeg husket jo vanligvis det meste, uansett hvor full jeg var. Jeg likte å ha kontrollen sånn sett og det gikk som regel helt greit. Jeg hadde ingen problemer med å huske. Jo, det var nok voldtekt. Jeg forsøkte å gjøre motstand, han gjorde det mot min vilje. Da er det voldtekt. Er det ikke?

Jeg spydde. Jeg var dårlig. Skikkelig dårlig. Jeg følte meg skitten etterpå. Jeg følte meg ekkel. Jeg følte meg dum og ubrukelig. Alle tankene om utnyttelse kom tilbake. Jeg fortalte dette aldri til noen. Jeg var for flau til det. Det hadde jo på en måte vært min egen feil. Jeg hadde glemt å låse døren. Jeg hadde vært så full. Jeg hadde ingen kontroll over min kropp. Det var mye å bebreide meg selv for. I senere tid hørte jeg at jeg ikke var den første og heller ikke den siste han forgrep seg på. Jeg følte meg ikke alene om den opplevelsen, selv om jeg så klart skulle ønske at dette kun var ett engangs tilfelle. Jeg unte ingen andre å oppleve det jeg gjorde. Jeg følte meg så skitten, så løs.
Denne episoden hindret meg ikke i å fortsette festingen. Jeg var ikke lettskremt. Det skulle mye til for å overraske meg. Jeg hadde allerede opplevd det meste når det kom til uteliv og alt dette medførte. Men jeg hadde aldri opplevd å bli voldtatt før. Dette var nytt. Men jeg fortrengte det. Jeg latet som om jeg ikke var berørt av episoden.
Det er først nå i voksen alder jeg har begynt å tenke på det. Den har nok påvirket meg på ett vis. Om den ikke hadde det ville jeg sikkert ikke tenkt så mye over det. Jeg føler meg fortsatt ekkel og brukt.

Ett sørgelig kapittel i livet mitt det der, en jeg aller helst vil glemme. Jeg blir kvalm av tanken. Men jeg har gått videre nå. Alt som skjer i livet former en. Noe på en dårlig måte, andre på gode måter. Jeg hadde opplevd begge deler. Jeg visste alle sidene av hva fylla kunne gjøre med meg. Hva livet kunne gjøre med meg.
Det har ikke skjedd en eneste gang at jeg ikke har klart å ta meg av mine barn. I dag har jeg tre nydelig vidunder.
Da eldste sønnen min var rundt to år, satt jeg alene en nyttårsaften husker jeg. Jeg følte meg så ensom, så trist. Jeg hadde følt meg dårlig en god stund nå. I måneds vis. Hvorfor var jeg ikke lykkelig, når jeg egentlig hadde det så bra? Jeg klarte meg selv, jeg hadde en leilighet. Jeg betalte for meg selv. Jeg var selvstendig. Jeg hadde venner. Jeg hadde ett nettverk. Jeg hadde alt jeg trengte for å være lykkelig. Jeg hadde sønnen min. Hvorfor klarte jeg ikke å glede meg over det? Jeg følte meg ensom. Veldig ensom. Jeg tenkte mye. På livet. Om det var verdt å leve. Om jeg kom til å leges noensinne. Av alle sårene jeg hadde fått oppgjennom livet. Ikke ett så veldig langt liv, men langt nok til å ha opplevd lidelsene på kroppen. I hodet. Hadde en dårlig psyke. Hodet taklet ikke alt jeg hadde opplevd. Jeg forsøkte å holde det for meg selv, jeg brukte mye av min energi på å skjule. Skjule mine følelser. Jeg satte på meg en gladmaske blant folk. Jeg ville ikke vise noen hvordan jeg hadde det. Jeg ville ikke bekymre noen. Ikke med tanke på mine tidligere dødstanker. Jeg holdt det for meg selv.

Tanker 1.januar 1997
Jeg er i den mest depressive fasen min. I går 31.12.96, var jeg helt elendig. Psyken tar knekken på meg. Jeg vet jeg er i psykisk ubalanse. Jeg trenger hjelp. Jeg er utrøstelig. Jeg klarer ikke å fordøye hverdagen. Jeg har vanskeligheter med å konsentrere meg. Alt er i en nedfase. Ingenting blir bedre. Syns alt bare blir verre for hver dag som går. For å være helt ærlig, så føler jeg meg ensom nesten hele tiden. Jeg klarer ikke skrive mer i dag.»

Forhekselsen
Så, under ett besøk hos venninna mi, kom en mann dit, han var noen år eldre enn meg. Jeg vet ikke hva som skjedde, men kjemien stemte med det samme. Jeg ble bergtatt. Han var så sjarmerende. Nesten skremmende sjarmerende. Jeg var som forhekset. Han var sammen med en annen på den tiden. De hadde barn sammen. Jeg brydde meg ikke, hvorfor skulle jeg det? Det var jo ikke mitt forhold det ville gå utover. Jeg var singel og gjorde som jeg ville. Etter så mange år med festligheter og skuffelser, ble jeg kynisk. Man blir det. Man må ikke la ting gå inn på seg, man må være sterk og tøff for å overleve. I allefall med det livet jeg levde. Jeg ble det. Kynisk. Jeg brydde meg ikke om noen andre enn meg selv og min sønn. Det var kun han i mitt liv. Kun min sønn.
Kun han som kunne få meg til å smile på en dårlig dag. Kun han. Sammen med han var livet mitt topp. Kun på grunn av han. Mitt barn. Som jeg hadde vært med på å skape.
Etter at jeg ble litt bedre kjent med han, viste det seg at han hadde flere partnere samtidig. En av dem var en god venninne av meg. Skuffelsen var stor for oss begge. Jeg var blitt såpass kynisk at jeg klarte å legge det fra meg, på en måte. Jeg var skuffet, ja, men jeg overlevde det.

Slik fortsatte det i omlag to år. Vi møttes i smug i så mange år, før vi ble «oppdaget». Det var vel allerede mistanker, men vi nektet på det. Hvorfor innrømme det, når ingen var helt sikker. Det var kun jeg og venninnene mine som visste om det. Det var virkelig ett spennende eventyr. Han gjorde inntrykk på meg. Jeg var endelig i lag med den samme mannen i to hele år. Dette ville ikke forekommet før.

Jeg var altfor flørtete til det.
Han var snill, han var forståelsesfull, han lyttet og veiledet meg på ting. Han oppmuntret meg til å kjøpe huset jeg hadde snakket om. Han oppmuntret meg til å flytte og få meg en utdannelse. Jeg var en smart jente som fortjente gode ting i livet mitt. Jeg kunne fortelle han alt. Eller det meste i allefall. Han sjarmerte meg i senk. Jeg hadde aldri møtt ett slikt menneske før, i hvertfall ikke en mann. De var kun ute etter en ting. Haha, som om ikke han også var det. Men jeg så det bare ikke fordi han var så sjarmerende og forståelsesfull. Han lot meg ikke i stikken etter en gang, så det var kanskje årsaken til at jeg ikke oppdaget det før. Jeg var så sulten på å bli godtatt, bli sett, bli elsket. Dette var jo spennende i tillegg. Det å måtte skjule, måtte snike seg rundt, måtte lyge. Jeg vet ikke. Jeg skulle så gjerne håpet det var fordi han brydde seg om meg. Jeg skulle virkelig det, for innerst inne betydde han mer for meg enn hva jeg turte å gi uttrykk for. Han var nok som alle andre menn. Kun ute etter en ting. Han utnyttet min tillit. Jeg var naiv, igjen. Noe jeg hadde bestemt meg for aldri å være mer.
Uansett, vi møttes like forbannet. Jeg kjente etter hvert på at dette ikke var rett. Jeg var femte hjul på vogna, han var sammen med henne og kom ikke til å forlate henne på grunn av meg. Jeg var fortsatt nummer to. Jeg kom liksom aldri på første plass. Jeg ble en evig toer.
Jeg traff en ny mann. Også han noen år eldre enn meg. Også en bråkmaker, hva annet. Jeg likte dem. Kanskje det var fordi dem var min rake motsetning. Motsetninger tiltrekker hverandre sies det.

Nå hadde jeg to på si. Det var spennende i starten, men jeg følte meg skitten. Jeg følte meg brukt. Jeg følte meg ofte brukt. Jeg følte meg ofte dum. Jeg følte så mye. Jeg var humørsyk. Humøret begynte å bli ambivalent. Jeg visste ikke hvorfor. Mulig alt som hadde hopet seg opp og gjorde meg slik. Jeg klarte ikke å holde dette inni meg mer. Jeg var en taper. En evig toer. Jeg var alltid det.
Jeg ble gravid igjen. Denne gangen bestemte jeg meg for å beholde.
Hvorfor rotet jeg meg alltid bort i slike menn? Jeg har tenkt over det. Hvorfor? Kanskje jeg var redd for å bli bundet til syvende og sist. Kanskje det var derfor jeg søkte «opptatte» menn. Men hvorfor skulle jeg egentlig utsette meg selv for alle disse skuffelsene dette medførte? Likte jeg å lide? Likte jeg følelsen av å være skuffet? Nei, jeg vet ikke. Jeg har sluttet å analysere den biten, jeg blir ikke klok på meg selv.

Min lille lykke blir født
Jeg fikk enda en sønn i desember 97. Han var en nydelig liten skapning. Et mors hjerte vokste av lykke. Jeg var så stolt over han. Han var så fin. Jeg kjente livet strømme gjennom kroppen min. Jeg kjente en ny livsgnist. Jeg ville leve for barna mine. Jeg ville aldri skuffe dem, slik verden hadde skuffet meg. Jeg ville være en god mor. Det var ubetinget kjærlighet, så ekte og godt. Jeg levde lenge på den lykkerusen. Den gjorde meg så glad. Den gjorde meg levende igjen.

Det gikk lang tid før neste fest. Jeg trakk meg tilbake, lot andre ta seg av utelivet, lot andre få være det midtpunktet jeg en gang var. Få oppleve utelivets mange sider. Jeg trakk meg unna, jeg begynte å isolere meg så smått. Jeg var aldri noen sosial type fra før av, så det var lett å la være å gå utenfor døren om man strengt talt ikke behøvde. Jeg følte ikke jeg trengte det. Min sosiale bit hadde jeg hjemme med barna.

Jeg kviet meg lenge på om jeg skulle fortelle til noen om hvem faren var, men jeg gjorde det. Jeg brøt tausheten og løgnene jeg hadde levd på så lenge. Barnefaren fraskrev seg alt ansvar. Jeg syntes det var helt greit at han sa i fra på forhånd. Da ville jeg ikke ha noen forventninger. Jeg trengte ikke vente at han plutselig sto på døren, slik min eldste sønns far gjorde. Jeg hadde noe å forholde meg til, selv om jeg syntes det var sårt for min sønn å ikke få vite hvem faren hans var. Jeg ville bli eneforsørger til to barn nå, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg var allerede det og om jeg fikk en liten beibi til gjorde ingenting. Jeg var bare glad. Nå hadde jeg to gode grunner til å la være å drikke meg full, feste og søke etter lykken jeg aldri kom til å finne likevel. Jeg hadde to som gjorde meg lykkelig hjemme. Dem var mitt liv, mitt alt. Meningen med livet.
Jeg likte som sagt intriger og drama, så ondskapsfull og manipulerende som jeg var, til tider. Jeg skapte intriger og fyrte opp under dem. Jeg elsket det. Jeg elsket å være en del av det. Alt i edru tilstand. Jeg kunne lyge folk rett opp i ansiktet uten å blunke. Jeg kunne se dem rett i øynene og ikke vike ett sekund. Jeg løy. Jeg hadde mennesker i min hule hånd, jeg lekte med dem som jeg ville. Og jeg gjorde det. Hvorfor? Jo, fordi jeg kunne.

Jeg kunne være ondskapsfull. Jeg løy for presten, jeg løy for Gud ved å gjøre slike handlinger, men det berørte meg ikke. Jeg brydde meg ikke om mennesker rundt meg ble såret. Jeg var kald. En kald fisk. En kynisk og kald person som gjorde alt jeg ville med hvem det enn måtte være. Følelseslivet mitt vart blitt så ødelagt av alt jeg hadde opplevd gjennom livet. Mobbingen, taperfølelsen, sårende ord, skuffelsene, utnyttelsene. Alt. Alt jeg hadde opplevd. Den formet meg. Jeg var ødelagt.
Jeg brydde meg ikke om mennesker rundt meg. Jeg brydde meg bare om meg og min lille familie. At vi skulle overleve.

Tanker 13. januar 1998
Sitter og tenker over hvor heldig jeg egentlig er. Jeg har to friske, flotte gutter. Det er ikke alle som er like heldige å få oppleve den gleden ett barn kan gi. Jeg har fått oppleve dette to ganger og det takker jeg Gud for hver dag. Jeg ville aldri kunne leve ett fullverdig liv uten mine to små gutter. Uten dem er ikke livet mitt verdt å leve. Dem betyr alt for meg. Faktisk er dem hele mitt liv. JEG ELSKER MINE SMÅ GUTTER OVER ALT PÅ JORD! Håper bare jeg er flink nok til å vise dem det.»

Jeg fortsatte å gå på bup etter at min sønn nummer to ble født. Jeg hadde så mye skuffelser og innebygd sinne inni meg. Mye innebygd sinne. Jeg hatet verden. Jeg hatet alle. Hatet alle som hadde gjort meg vondt, selv om jeg hadde tillatt det. Jeg var så sint, så bitter. Men mest av alt hatet jeg meg selv. Jeg var ett mobbeoffer, en taper, ett null. Selvbildet og selvtilliten var ødelagt. Vi arbeidet mye med sinne mitt. Hvordan takle det, hvordan se løsninger. Vi hadde rollespill, der jeg skulle forestille meg en person i stolen foran meg, en jeg hadde noe usagt til. Vi jobbet slik. Det virket merkelig i starten, men det gikk seg til. Jeg fikk tømt meg. Sinne avtok. Jeg gikk ikke som en tikkende bombe mer. Jeg hadde lært meg å håndtere sinne inni meg.
Jeg ble bedre og trengte ikke behandling så ofte mer, men jeg hadde en åpen dør, i tilfelle noe skulle skje i mellomtiden. Depresjonen lurte rett rundt hjørne.
Jeg flyttet ned til bygda, fikk meg en leilighet midt i sentrum, noe som var helt ypperlig, da jeg ikke hadde bil. Jeg kunne gå til butikken, uten å måtte planlegge turene. Jeg kunne bare kle på barna å gå. Det var så deilig å kunne være litt friere på det punktet. Jeg var ikke avhengig av at noen måtte kjøre meg hit og dit.

Tiden gikk og humøret ble ikke bedre. Jeg ble stadig mer nedfor. Jeg var trist, jeg gråt mye, jeg følte meg som en idiot, som gråt for alt og ingenting. Jeg hadde liten energi til dagligdagse gjøremål. Jeg gjorde kun det grøvste, som å lage mat til barna og sørge for at dem var rene. Jeg sørget selv for å se noenlunde ok ut, slik at ingen kunne se hvordan jeg hadde det. Dette brukte jeg energien min på. Husarbeid lot jeg være å gjøre, fordi det tok sånn på kreftene. Huset så ikke ut. Det så ut som en bombe hadde slått ned hjemme hos oss. Alt var bare ett rot. For å komme seg til sofaen, måtte man lage en liten sti og var man riktig så heldig fant man seg en sitteplass der. Jeg maktet ikke, jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne heller for den saksskyld.
Den vinteren tok jeg kontakt med bup igjen. Da hadde jeg vært nedfor såpass lenge. Jeg fikk time nokså raskt. Heldigvis hadde jeg en åpen dør der, slik at jeg fikk hjelp raskt. Jeg ville ikke ha det slik. Jeg ville være glad, jeg ville klare å ta meg av barna, jeg ville klare huslige sysler. Jeg har alltid vært en «rotekopp», men nå hadde det tatt helt av. Jeg hadde ikke kontroll på verken hjemmet eller livet mitt. Alt var bare ett stort rot. Det var rot i hodet og jeg taklet det ikke.

Jeg husker en episode godt, en som fortsatt sitter godt igjen. Jeg var så redd for mitt lille gull. Da han var rundt ti måneder gammel fikk han i løpet av en ettermiddag alvorlig høy feber. Febermåleren viste 42 grader og måleren gikk ikke høyere enn dette. Jeg ble redd. Han var ikke kontaktbar. Jeg observerte at han også fikk merker på kroppen som ikke gikk vekk. Jeg var heldigvis hos min mor da, hun ba meg ringe til legen. Vi fikk komme oss dit så raskt som overhode mulig. Vi ble kjørt av ambulanse til nærmeste flyplass. Deretter ble vi sendt med fly til sykehuset. På turen krampet han flere ganger og spydde en del. Jeg skjønte ikke da hva som skjedde. Jeg skjønte ikke hva som var galt med min lille gutt. Det eneste jeg visste var at jeg ikke ville at han skulle dø fra meg. Jeg var virkelig redd.
Han fikk konstatert hjernehinne betennelse med blodforgiftning. Jeg ba til høyere makter om at han måtte bli frisk igjen, at han ikke måtte dø fra meg. På sykehuset sa de at han var heldig som fikk hjelp så raskt, ellers kunne det gått galt. Herregud, var det mulig, at min lille lykke kunne dødd i fra meg. Dø i mine armer. Han fikk heldigvis den hjelpen han trengte der og da, og han kviknet til.
Etter dette var han ofte plaget med øre- og halsbetennelser, noe som gjorde at det ble mange våkenetter i perioder. Da han var to fikk han fjernet falske mandler og ble mye bedre etter dette.
Kunne dette være en type senvirkning på hjernehinne betennelsen han hadde hadd? Jeg vet ikke helt sikkert.

Jeg var ofte sliten og trett, men jeg sto på for barnas del. Alt for barnas del. Første prioriteten i livet mitt.
Heldigvis hadde jeg min mor å støtte meg til. Hun stilt opp i tykt og tynt. Hun hadde barna ofte, slik at jeg fikk hvilt meg og kommet meg til hektene. Jeg var så glad for å ha henne. Hun var min største støttespiller, jeg kunne stole hundre prosent på henne. Hun var der for meg og mine barn. Hennes barnebarn.
Jeg kjente på den tiden at jeg begynte å bli temmelig lei livet, jeg ville bort. Jeg ville starte på nytt, med blanke ark. Jeg drømte om det og jeg håpet at Gud ville høre min bønn om å få starte på «scratch». Gi meg en mulighet til, til å stå på egne ben, til å klare meg. Uten alkohol og festing. Til å leve ett ordentlig liv. Der dette ikke var en del av meg mer. Jeg ville bort fra omgivelsene jeg var i. Jeg ville vekk i fra elendigheta. Vekk fra alt det vonde jeg hadde opplevd. Jeg ville bare bort. Bort fra alt.

Den deilige impulsiviteten
Jeg bestemte meg plutselig at jeg ville kjøpe meg ett hus. Noe jeg hadde drømt om lenge. Jeg ville ha noe som var mitt. Mitt eget. Mitt og barnas.
Jeg hadde snakket lett med min far som sa at det fantes ett hus til salgs der han bodde, den mest øde plassen på denne jord. Ett sted jeg hadde sagt jeg aldri skulle flytte til. Aldri.
Nå satt jeg der med muligheten til å komme meg bort. Jeg grep sjansen. Jeg sa ja til å kjøpe huset, og ballen begynte å rulle. For en impulsiv handling, men så utrolig deilig. Jeg kunne ikke hadd det bedre enn akkurat da jeg sa ja til huset. Lykken var stor. Dette gjorde at jeg endret fokuset. Vekk fra alt det vonde jeg følte inni meg. Jeg fokuserte på huset. Noe positivt i livet mitt.
Det var i starten kun min far, jeg, meglerne og banken som visste om huskjøpet. Jeg hadde ikke fortalt noen andre om det. Jeg ville ikke at andre skulle vite hva jeg planla.
Jeg ville ikke at noen skulle få stoppet kjøpet eller gi meg tvil om det. Jeg var så impulsiv og glad. Det var deilig, fra å være nedfor hele tiden, så jeg frem til hver eneste dag. Ett steg nærmere å komme seg vekk i fra mitt mareritt. Jeg skulle snart få starte med blanke ark. Jeg kunne starte på nytt, ett sted der ikke mange kjente meg. Ett sted jeg kunne roe meg, komme meg til hektene og komme meg ordentlig på bena igjen. Ett sted jeg ikke trengte å tenke på å være sosial eller ble bedt ut på fest. Helt ypperlig. Jeg trengte fred og ro. Jeg hadde ingen planer om å bli kjent med noen. Det
var bare gamlinger der likevel hadde jeg funnet ut i min lille visdom.

Jeg visste ingenting om saksgang eller hvordan gå frem i ett huskjøp. Jeg hadde aldri gjort dette før. Min far og meglerne hjalp meg gjennom prosessen. Det var spennende. Spennende å holde det skjult. Spennende å måtte ta en hvit løgn.

Jeg var en person som lett kunne si ja til det meste, jeg satte nesten ingen grenser for meg selv, jeg klarte ikke si nei. Jeg ville gjøre alle til lags. Jeg måtte lære meg å sette grenser, jeg måtte lære meg å ta hensyn til meg selv. Jeg måtte lære meg å si nei, de gangene jeg ikke ville, eller kunne. Jeg hadde fått en tendens til å love meg bort til flere samtidig. Dette jobbet jeg og min behandler med.
Da min eldste sønn var liten, ringte min mor og spurte om ikke vi ville være med henne på en tur. Min anledning til å takke nei til noe hun foreslo. Jeg takket nei. Jeg ville være hjemme. Jeg kjente at jeg ikke hadde lyst. Jeg sa dette til henne, hvorpå hun ble lei seg. Det skulle jo være en kose tur. Men jeg sto på mitt. Jeg hadde virkelig ikke lyst, og det mente jeg. Jeg satt igjen med dårlig samvittighet. Kanskje jeg hadde gjort noe dumt. Det var jo ikke noe problem å bli med, men jeg sto på mitt, noe jeg for så vidt var stolt over. Jeg klarte endelig å si nei. En begynnelse på å ta hensyn til meg selv og hva jeg ville. Ikke hva alle andre krevde av meg.

Huskjøpet fortsatte, og ballen rullet fortsatt. Jeg var så glad. Når det kom mot slutten og alle papirene var signert, fortalte jeg det til min mor. Hun ble veldig forbauset. Hun ville støttet meg i min avgjørelse. Hun lurte på hvordan huset så ut og om det var i god stand. Jeg kunne ikke svare henne på det spørsmålet, jeg hadde kjøpt huset usett. Jeg ville bare bort, så det var ikke viktig for meg hvordan huset så ut, bare det var beboelig. Jeg stolte på min far. Huset var nydelig syntes jeg. Enda en milepæl i livet mitt, jeg eide ett eget hus. Jeg var stolt over det. Veldig stolt.

Følelsen av endelig å være fri
Jeg og barna flyttet til vårt nye hjem i november 1999. Enda en milepæl i livet mitt. En jeg alltid kommer til å huske. Friheten min.
Endelig, et hjem jeg kunne kalle mitt eget. Det var en herlig følelse. Jeg følte meg så rik. I tillegg var det billigere å kjøpe eget, enn og måtte betale dyre husleier, fant jeg ut. Nå betalte jeg til meg selv, det var vi som fikk nytte av det, det var vårt. Mitt og barnas. Jeg følte meg fri. Fri som fuglen.
Det tok litt tid å komme seg til rette, og det var en del arbeid med vaskingen, flyttingen og vaskingen igjen. Men jeg nøt hvert sekund av det. Det var så godt å komme seg vekk fra miljøet jeg var i. Jeg kunne endelig senke skuldrene og puste. Frisk luft. Ikke den forpestede luften jeg følte jeg hadde vært en del av, den som hadde forpestet og ødelagt deler av mitt liv. Jeg var kommet meg vekk fra alt det som var vondt. Jeg hadde ingen flere bekymringer. Jeg kunne starte på nytt. Ett nytt sted, nye omgivelser, nye mennesker som ikke kjente meg fra før av, ja, alt var nytt.
Huset var gammelt, lite og enkelt, men for meg var det helt perfekt. Det var mitt. Bare mitt. Og ingen kunne ta det i fra meg. Jeg kunne male på veggene slik jeg ville ha det. Jeg kunne spikre opp bilder på veggene uten at jeg måtte være redd for alle spikerhullene. Leietakerne var ikke alltid like begeistret for dem. Jeg kunne spille høy musikk og bare kose meg. Det var morsomt å holde huset rent. Det var en fryd å gjøre husarbeid. Jeg ville at hjemmet vårt skulle se flott ut. Jeg var så stolt over det. Jeg var så lykkelig. Alt jeg gjorde i huset vårt var bare en stor glede. Jeg var fri.
Jeg levde fortsatt på trygd, så utbetalingene var ikke så store. Vi måtte leve nokså enkelt, vi hadde ikke råd til å unne oss så mye ekstra. Det spilte ingen rolle, så lenge jeg hadde min frihet. Det var viktigere enn penger.

Da min yngste sønn fylte tre, måtte jeg finne på noe å gjøre. Da ville trygdeutbetalingen stoppe. Jeg måtte gjøre noe for å få inntekt igjen. Jeg bestemte meg for å begynne på skole. Jeg ville utdanne meg til noe, jeg ville ha meg en fast jobb, med fast inntekt, jeg ville forsørge for meg selv, med penger jeg selv tjente, akkurat slik min sønns far hadde oppmuntret meg til å gjøre. Jeg skulle gjøre denne drømmen til virkelighet.

Jeg fikk fast plass til sønnen min i barnehagen. Eldste karen skulle begynne på skole den høsten, så stor var han blitt allerede. Tiden gikk så raskt. Selv hadde jeg søkt på skole, sykepleierutdanning.
Jeg ville bli sykepleier. Jeg ville ta vare på mennesker. Jeg ville vise omsorg. Jeg hadde behov for å vise omsorg for andre mennesker som trengte det. Som trengte min hjelp. Jeg ville føle meg til nytte. Det ville jeg. Jeg ville bryte barriere med å være nær. Noe jeg ikke var helt komfortabel med til vanlig.
Jeg kom meg inn på skolen, jeg var helt i ekstase, jeg skulle endelig få meg en utdannelse og forhåpentligvis en fast jobb etter det. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde begitt meg ut på, så jeg både gledet og gruet meg samtidig. Hvordan ville det bli? Kom jeg til å klare det? Kom jeg til å takle alle de nye situasjonene jeg kom til å møte? Hvordan ville det gå med min angst? Ville den slå ut i blomst igjen? Jeg var mest nervøs for det.

Studentlivet
År 2000, første året på høgskolen. Vi var nærmere 70 stykker i kullet. Det var skummelt. Det var mange mennesker å forholde seg til. Jeg var redd. Kom jeg til å takle så mange mennesker? Jeg likte ikke store forsamlinger fra før av. Jeg følte meg ukomfortabel. Jeg satte meg nesten helt bakerst, jeg likte å ha kontroll over rommet jeg var i. Jeg satte meg alltid slik at jeg hadde full oversikt. Det gjorde jeg alltid, uansett hvor det var, gjerne i en stol for meg selv. Jeg likte ikke å sitte nært andre. Jeg likte ikke nærhet. Jeg hatet det. Nå måtte jeg lære meg å bli nær. Jeg skulle utdanne meg til ett yrke der dette var en av de viktigste oppgavene man hadde. Nærhet. Jeg skulle endelig få lære meg det.
Jeg husker vi alle måtte gå fram i auditoriet, i puljer og fortelle litt om oss selv.

Hjelp, første dagen og angsten kom tilbake, som ett lynnedslag. Var ikke dette typisk min flaks. Angsten spør ikke, den kommer når man minst aner det. Det var min tur. Jeg var så nervøs at jeg holdt på svime av. Stressnivået økte. Jeg tålte stress dårlig. Jeg skalv som ett aspeløv, hjertet hamret i brystet, nakken låste seg og jeg hadde rykninger i ansiktet. Jeg fortalte helt kort om hvem jeg var. Jeg sa ikke mer. Jeg klarte det ikke. Angsten overmannet meg. Dette var en ubehagelig situasjon. Og dette var første dagen. Hvordan kom det til å gå med meg, om det var slik det skulle fortsette, at vi måtte ha fremlegg eller stå foran klassen rett som det var.

Jeg hadde også problemer med å bli kjent med mennesker, så sant jeg ikke var full da. Nå kunne jeg ikke være full. Jeg måtte klare meg på egenhånd, uten alkohol innenbords. Nå sto jeg på egne ben.
Jeg fikk sakte men sikkert litt kontakt med noen av studentene. Vi ble satt i små grupper på rundt 7-8 stykker. Dette hjalp på. Også her måtte vi presentere oss, fortelle litt mer om oss selv, hvorfor vi var der og hva som hadde fått oss til å velge denne utdannelsen. Igjen, nervøs, angstsymptomene kom tilbake. Hvorfor var jeg slik? Jeg ville jo ikke det?
Jeg mestret, til tross for at jeg var veldig nervøs. Jeg klarte å si noe, men langt i fra alt. Det viktigste var at jeg faktisk gjorde det. Jeg klarte det. Jeg mestret situasjonen til tross for angsten. Kanskje jeg hadde begynt å bli sjefen over den likevel?

2. året måtte vi ha revy for 1.klassingene, det var blitt en tradisjon. Jeg meldte meg på revygruppa. Jeg ønsket det selv. Nå måtte vi frem på en scene og prestere. Jeg fortale om min angst. En av damene i gruppa sa jeg måtte gå over dørstokken, gå videre, la angsten bli igjen på den andre siden. Jeg forsøkte på det. Å gå over den dørstokken hun snakket om. Jeg tok styringen og jeg overvant
situasjoner en etter en. Hun hjalp meg til å se fremover istedet for på fortiden og alt jeg ikke mestret tidligere. Jeg hadde ett nytt liv nå, en jeg skulle mestre. Og jeg klarte det. Jeg mestret.
Etter de tre årene utdannelsen varte, mestret jeg masse. Jeg var så stolt over meg selv. Jeg brøt mange barrierer. Jeg takker sykepleieutdanningen min for det og alle de vidunderlige menneskene jeg møtte, som godtok meg og hjalp meg gjennom den. Jeg hadde enda mye å jobbe med, men jeg så at jeg mestret. Jeg så at jeg klarte meg. Jeg sto på egne ben, endelig.

Jeg husker 3. året så godt. Jeg traff en eldre mann da, en som snakket så pent om nevøen sin, som også var singel. Vi hadde passet godt sammen, mente han. Han var visst god til å lage mat, noe jeg ikke likte å bruke tiden min på, men jeg laget middag på grunn av barna. Selv var jeg ett «brød menneske». Han var huslig av seg, noe jeg ikke var, jeg brukte sjeldent energien min på å rydde, i allefall under utdanningen, da fokuserte jeg på skolearbeidet. Pluss at han var glad i barn. Hmm, hørtes jo meget bra ut, jeg trengte jo barnevakt, når jeg hadde praksisperiodene mine og etterhvert jobb.
I starten fnyste jeg bare, jeg trengte da ingen mann. Jeg var selvstendig og klarte meg helt fint selv. Men jeg ble likevel nysgjerrig, jeg hadde jo tross alt levd i sølibat i så mange år nå, så hvorfor ikke bli kjent. Han bodde i en by et godt stykke unna, så jeg traff han ikke før en god stund etterpå. Interessant. Møtet var kort, men han gjorde inntrykk, på ett eller annet vis gjorde han det. Jeg følte at det var noe godt over han, selv om jeg visste at alle menn hadde en baktanke med alt de gjorde. Han var vel sikkert ikke noe anderledes enn alle andre. Jeg forsøkte å skyve tanken bort, jeg ville ikke være naiv mer, og la meg selv bli såret igjen. Men kunne det virkelig finnes en mann som kun hadde gode hensikter. Ville jeg være så heldig å møte en slik mann? Jeg tvilte sterkt, men jeg håpet.
Utdanningen gikk bedre enn jeg hadde håpet på. Jeg maktet å ta vare på mine barn samtidig som jeg studerte. Jeg var som sagt eneforsørger. Dette var ofte en stor utfordring, men jeg klarte det. På ett vis gjorde jeg det. Jeg var sterk. Jeg måtte være det for å komme meg igjennom hverdagen. Jeg var ett overmenneske de årene utdanningen pågikk. Jeg ville jo så inderlig ha meg en utdannelse, en ting jeg hadde drømt om lenge. Få gjort noe fornuftig, gi tilbake til samfunnet, være til nytte. Spesielt det, å være til nytte. Jeg følte sjeldent at jeg var det. Jeg følte meg ubrukelig. Etter mange år med sårende ord og nederlag gang på gang begynner man å føle seg slik. Jeg tror det. Jeg gjorde i allefall det.
Jeg maktet praksisperiodene godt og fikk ofte gode tilbakemeldinger, dette hjalp på min selvtillit. Jeg gjorde noe bra, og andre rundt meg så det. Jeg vokste på det. Det gjorde så godt. Jeg takket alltid for fine ord, og jeg trodde på det de sa. Jeg forsøkte ikke å unnskylde meg eller si at jeg gjorde mitt beste. Jeg bare takket. Jeg tok også alltid initiativ selv og søkte læresituasjoner, dermed fikk jeg vært med på mye forskjellig.

Jeg var også flink teoretisk, selv om kanskje praksisen gikk best. Jeg hadde gode karakterer, noe jeg kunne leve med. Jeg var fornøyd med oppgavene mine. Jeg visste jeg hadde gjort en god jobb. Jeg hadde ytet hundre prosent og vel så det. Jeg kunne hjelpe mine medelever i tillegg, noe som også var godt. Jeg var til nytte. Både for pasientene jeg fikk møte og for mine medstudenter. Jeg gjorde det virkelig godt på skolen og jeg var stolt av meg selv. Jeg hadde overskudd og energi til alle rundt meg. Jeg måtte møte angsten min ansikt til ansikt mange ganger. Men jeg mestret. Jeg gikk over dørstokkene. Jeg fikk det til. Jeg ble sterkere som person.

Min mor var til stor hjelp for meg i denne perioden av livet mitt. Hun stilte opp i tykt og tynt, hjalp meg med barna når jeg var i praksis og måtte jobbe turnus. Jeg er henne evig takknemlig for det. Det hjalp på å vite at jeg kunne ringe til henne når jeg trengte det. Når praksisplassen krevde at jeg skulle jobbe turnus. Jeg visste alltid at hun kunne stille opp for meg, at hun ville hjelpe meg med å få en utdanning. Hun ville meg bare godt. Jeg måtte bare innrømme det. Hun ønsket meg kun gode ting.

Ett slag i ansiktet
Etter at jeg flyttet til mitt nye og vakre hjem, fikk jeg bedre kontakt med min far. Noe som var greit nok, han hadde jo hjulpet med huset og alle papirene. Nå syns jeg han krevde så mye av meg. Jeg måtte skjerpe meg, jeg måtte ta i ett tak. Ikke være lat. Jeg sto på med huset og yttersiden for fullt for å tilfredsstille han. Jeg ville jo ikke bli ansett som lat, eller giddeløs. Han hjalp alltid til, det skal sies. Han er hjelpsom på det området.

Selvfølgelig, vi fikk det jo koseligere selv når vi fikk ordnet og stelt i hagen og i huset. Det gjorde noe med helhetsinntrykket. Sånn sett er jeg glad for at han presset meg litt på akkurat det området.
Men så begynte jeg å gå inn i en depresjon. Huset så ikke alltid like ryddig og pent ut, som i begynnelsen, jeg var for sliten for det. Jeg brukte energien jeg hadde på barna først og fremst, deretter skolearbeidet. Jeg ville bli ferdig med den, slik at jeg kunne forsørge for meg og barna. Min far klaget ofte på at huset så ut som en kloakk. Jeg var følsom, jeg tok ting lett til meg og ble skuffet dersom det jeg gjorde ble sett ned på. Jeg følte han gjorde det. Han klaget over at jeg ikke tok ordentlig vare på barna, kunne jo umulig det, med tanke på hvordan huset så ut.
Jeg husker så godt en episode i livet mitt, jeg aldri kommer til å glemme. Visse ting er vanskeligere å tilgi enn andre.
En i familien som bodde et stykke unna kom innom huset en gang. Hun skulle stikke innom meg. For å se hvordan jeg hadde det. Familien hadde visst fortalt henne om deres bekymringer. Da hun var innom var akkurat jeg og barna på butikken. På den tiden hadde vi en fugl, en nymfeparakitt, Perle. Vi hadde også to katter, Pusur og Lynet. Jeg holdt på å rydde i buret hennes før vi dro avgårde, så jeg lot alt ligge på gulvet. Det så ikke ut, det skal jeg ærlig innrømme, men det var ikke planen at det skulle ligge der lengre enn at vi kom fra butikken. Hun hadde sett dette og blitt rystet. Hun skjønte hva de andre familiemedlemmene mente. Hun dømte ut i fra den ene gangen hun var innom. Hun ringte meg senere på kvelden og ba meg med på en spasertur. Hun ville snakke med meg alene, uten barna tilstede. Jeg fikk vite om familiemedlemmenes bekymring og at de hadde snakket om å melde meg til barnevernet. Jeg klarte ikke ta meg av verken huset, hjemmet eller barna. Til mitt forsvar kan jeg si at jeg tross alt var eneforsørger, som gikk på skole og hadde praksisperioder underveis. Turnus. Det tok på, jeg prioriterte ikke huset. Jeg prioriterte barna.
Vi gikk oss en tur da, en lang spasertur, der hun tok opp hvilke bekymringer min familie hadde om meg. Hun snakket på vegne av dem, siden hun ikke kjente meg så godt. Jeg forsøkte ikke å forsvare meg, jeg bare lyttet og tok i mot. Jeg samlet. Jeg er en samler, jeg samler lenge før det da svartner og jeg eksploderer.
Hun sa de alle hadde snakket om å melde meg til barnevernet og at det var det mest riktige å gjøre med tanke på min situasjon. Hvilken situasjon var det? Hvilken? Jeg trengte avlastning til barna, dem måtte på avlastningshjem en gang i blant, mente hun. De hadde behov for det, jeg hadde behov for det. Hvordan kunne dem vite hva jeg og barna hadde behov for? Hun kjente meg jo ikke. Jeg så henne kanskje en gang hvert skuddår. Barna hadde ingen faste rutiner, de var for seg selv og ble ikke tatt ordentlig vare på. Barn måtte ha rutiner og grenser. Jeg sa ingenting, jeg ble bare mer og mer såret. Hvis dem tenkte at huset mitt ikke så bra ut, hvorfor kom dem heller ikke hjalp meg? Jeg er takknemlig for at hun fortalte meg det. For nå visste jeg hva familien min tenkte om meg.
Hun snakket om at hun kom til å kontakte barnevernet på hjemplassen i første omgang. Så fikk dem jobbe videre med saken. Jeg gikk hjem fra turen kjempe lei meg husker jeg. Var det sant det hun sa? Var jeg kanskje ikke en god mor likevel? Kanskje dem hadde rett? Jeg blir så usikker på meg selv når andre kan tillate seg å si slikt. Dårlig selvtillit. Den kom strømmende tilbake med voldsom fart. Den var ikke høy fra før av, men den ble i allefall ikke noe bedre. Jeg kjente jeg hadde dårlig samvittighet overfor barna. Jeg følte jeg måtte skjerpe meg, slik at ikke barnevernet kom inn i bildet. Det ville jeg ikke, det så jeg ingen grunn til. Barna hadde det fint, dem fikk dekt sine grunnleggende behov og vel så det. Dem ble fulgt opp og var med på sosiale sammenkomster. Jeg tok godt vare på dem. Ja, jeg gjorde det. Jeg trengte da ikke overbevise meg selv om det. Jeg trengte da ikke ha dårlig samvittighet. Jeg var så redd. Redd for hva som kom til å skje videre. Angsten. Som lyn fra klar himmel. Hvorfor utsatte dem meg for alt dette. Fortjente jeg det? Kunne dem ikke heller tilby meg hjelp istedenfor å sitte på gjerdet. Det var jo ett familiemedlem det var snakk om, kunne dem ikke ha pratet med meg først, kunne dem ikke ta dette opp med meg?

Jeg var sint spesielt på henne som tok det opp med meg, det var hun som tok den verste støyten, tok den for familien som ikke hadde sagt noe til meg. I teorien burde jeg ikke være sint på henne, hun var bare en budbringer. Det var resten av familien jeg burde være sint på, og jeg ble det, når ting sank inn. Jeg pratet med min far på telefon, jeg sa i klartekst hva jeg mente om den saken og at jeg ikke ville ha noe med verken han eller resten av slekta å gjøre. Jeg var såret, jeg gråt. Han forsøkte å forklare etter beste evne. Jeg ville ikke høre mer på hva de hadde å si. Dermed la jeg på. Det gikk måneder før jeg snakket med noen av dem igjen. Min far var like sta som meg, så han tok heller ikke kontakt, kanskje han skammet seg?
Jeg kontaktet min fastlege og fortalte om situasjonen, hun sa jeg ikke hadde noe å bekymre meg for, det kom aldri til å gå så langt, jeg trengte ikke å være redd. Jeg hadde ingenting å skjule og hun visste at barna var i gode hender. Det var betryggende å høre. Jeg roet meg litt, men var likevel litt engstelig over hva barnevernet kunne finne på, man hadde jo hørt så mye rart. Det skjedde ikke noe mer med den saken. Det var bare en ren trussel.

Min fars nåværende kone, hadde snakket med han og bedt han ta kontakt med meg, be om unnskyldning. Familier skulle holde sammen mente hun, familier skulle ikke ha ett slikt forhold til hverandre. Jeg var datteren hans og hennes stedatter, jeg fortjente å bli behandlet med respekt. Jeg ble alltid behandlet urettferdig, hun hadde sett tegninga en god stund, da kokte det over for henne. Dette fortalte hun meg når vi pratet sammen og dette hadde hun visstnok også sagt til min far. Det var hennes fortjeneste at han tok kontakt. Han stoppet meg utenfor butikken en dag og ba om unnskyldning. Dem hadde gått frem feil, de kunne ha hjulpet meg og forsøkt å forstå situasjonen jeg var i, ikke bare fraskrive seg alt ansvaret. Jeg tilga han, men jeg var likevel veldig såret. Min bestemor og tante har også bedt om unnskyldning etterpå og bedt meg tilgi dem. Jeg har gjort det. Jeg vil ikke bruke min dyrebare tid på å være sint. Man bruker så altfor mye energi da, jeg ville bruke tiden min på barna. Jeg tenker ofte på den situasjonen og den er fortsatt sår. Uansett hva jeg opplevde av familien er jeg fortsatt glade i dem. Jeg er veldig glad i min far, selv om jeg aldri sier det til han.
I mellomtiden hadde jeg fått meg venner i den lille bygda mi, noe jeg var glad for. Det var litt ensomt å kun være meg og barna. Jeg trengte noen voksne å prate med og være sammen med. Det var ikke sunt å bare sitte hjemme og trekke meg unna alle.

Det var ikke godt for psyken. Alle trenger ett nettverk, alle trenger venner. Selv om det i utgangspunktet ikke var planen min, jeg ville være for meg selv. Jeg ville ikke være med mennesker som kun kom til å såre meg til syvende og sist. Jeg traff noen på min alder, så det var ikke bare gamlinger i denne bygda likevel. Jeg ble kjent med noen av dem. Det var koselig å møte noen, noen jeg kunne prate voksenprat med. Jeg traff ett søskenpar, noen jeg lærte meg å like, noen jeg trivdes sammen med. Det var godt å ha venner igjen, jeg kjente at jeg hadde savnet det. Nå hadde jeg venner på min alder, på mitt nye hjemsted. Det var herlig. Jeg koste meg i deres selskap.

Jeg fikk litt bedre kontakt med en av dem. En herlig dame, som var noen år eldre enn meg. Hun hadde også sine livserfaringer. Vi hadde mye å snakke sammen om. Jeg åpnet meg ikke lett for andre, men henne var det lett å prate med, hun var så åpen og ærlig selv. Jeg begynte å like henne stadig mer. Hun er min beste venn. Hun er den jeg kan betro meg til. Vi kan snakke om alt fra været til de dype mørke hemmelighetene våre. Hun vet alt om meg. Og jeg er glad for å ha ett slikt menneske i livet mitt. Hun betyr veldig mye for meg. Mer enn hun kanskje aner selv.
Vi har opplevd mye moro sammen, mange opp- og nedturer, vi har ledd og grått i lag. Vi har gjort de merkeligste ting i lag. Jeg har gjort de merkeligste ting, som hun forundret seg over. Beste venner.

Jeg har en bestevenn.
Hun hadde tidligere ved flere anledninger sagt at jeg måtte ha en bipolar lidelse, det var hun sikker på, hvorpå jeg fnyste av henne. Om jeg var litt opp og ned i humøret og gjorde litt merkelige ting var da vel ikke det noe unormalt. Det var vel flere enn meg som gjorde slike ting uten at det ble ansett som en lidelse.

Hypomaniens mange symptomer
Det var akkurat i denne perioden jeg kunne finne på å gjøre mye rart. Jeg taklet ikke rot og uorden. Det plaget meg voldsomt. Jeg fikk ikke fred. Jeg ble irritabel dersom jeg ikke fikk gjort noe med det i tillegg. Jeg kunne holde på med en ting i timevis, helt til jeg var fornøyd. Disse episodene skjedde vanligvis sent på kvelden og natten. Jeg måtte bare. Jeg snudde opp ned på døgnet og kunne også være våken på dagen og fungere sånn noenlunde. Slik kunne jeg holde på i dagevis. Jeg malte tak og vegger på nattestid, trappen opp til loftet malte jeg med drygolin. Det stinket i hele huset, i ukevis. Det var nok ikke det lureste jeg kunne finne på, men jeg måtte male. Jeg bare måtte.

Jeg bakte til den store gullmedaljen. Jeg storkoset meg med det jeg holdt på med. Når det hadde gått noen dager, kjente jeg at jeg var trett, men klarte likevel ikke sove eller roe meg. Jeg ble meget irritabel. Jeg kunne være gretten og svare barna når de spurte meg om noe. Jeg kunne glefse etter dem. Etterpå angret jeg. Jeg ba om unnskyldning, men irritabiliteten var rett rundt hjørnet. Det skulle ikke mye til før jeg glefset igjen. Jeg var ustabil og humøret svingte kraftig i perioder.

Jeg husker så godt en episode der en venninne av meg tenkte jeg umulig kunne være helt frisk, noe som enda en gang bekreftet hennes mistanker om at jeg måtte ha en lidelse.
Jeg elsket å ommøblere, hvem gjør vel ikke det. Forandring fryder. Jeg pleide å måle opp stuen med linjal, jeg hadde ikke målebånd for hånden akkurat da. Jeg skrev ned målene. Dermed var det møblenes tur. Jeg målte hvert eneste møbel i stuen. Deretter tegnet jeg alle opp på ett ark og klipte dem ut. Det var mye lettere å se hvordan stuen ble seende ut dersom man gjorde dette, og om møblementet passet slik jeg hadde tenkt. Fornuftig!

Det jeg ikke tenkte på var at jeg kunne gjøre målene litt større enn jeg hadde gjort. Så der satt jeg med en stue på 4,76 cm lang og 3 cm bred. Møblene var på noen mm. Disse flyttet jeg rundt på papiret, med stor glede. Det gjorde meg lykkelig. Jeg gjorde det om og om igjen. Helt til det var perfekt. Venninnen min kom inn og lo godt av meg da hun så hva jeg holdt på med. Ikke helt friskt mente hun. Hvordan kunne hun si det? Jeg var jo en fornuftig dame, med mange gode ideer, dette var en av dem. Dette tror jeg seriøst det er flere som gjør. Det er ikke bare meg.
Samme kvelden kunne jeg si til henne at jeg ble så irritert over rot. Jeg hatet rotet på plenen. Altså småsteinene som lå strødd utover, blader og små kvister. Jeg vurderte sterkt på om jeg skulle ta støvsugeren med ut og støvsuge opp alt sammen. Det ble bare rot i hodet mitt. Dette frarådet hun meg, det var greit jeg tenkte det, men jeg måtte for guds skyld ikke finne på å gjøre noe sånt. Jeg ville jo se ut som en psykiatrisk pasient og kunne jo risikere å bli innlagt. Deretter lo vi godt av alle tankene mine. Hun var så god å ha. Hun forsto meg ikke alltid, men hun stilte opp for meg uansett hva det enn måtte være.

Uorden begynte å irritere meg kraftig, jeg måtte ha system i tingene mine. Spesielt i bokhyllen. Jeg kunne ta ut alle bøkene og stable dem på plass igjen, bare nå i fargekoder og høyden på bøkene. Det plaget meg at jeg ikke fikk det til, så jeg gjorde også det om og om igjen. Også dette kunne jeg holde på med i timevis. Selv om det plagde meg, var det likevel givende. Jeg storkoset meg når jeg
så det begynte å ta form og jeg fikk det som jeg ville. Det samme systemet hadde jeg i video/dvd hyllen. Alt måtte være perfekt. Det var så deilig. Da forsvant rotet i hode og irritabiliteten ble borte. Jeg var lykkelig igjen.

Når man nu snakker om irritabilitet, husker jeg at jeg hadde invitert min venninne og hennes lille sønn på besøk en kveld. Jeg var sliten, men prøvde etter beste evne å være hyggelig. Det varte ikke lenge før jeg eksploderte og jaget dem på dør. Hun ble så skuffet og lei seg. De følte seg ikke velkommen. Hun ble forbannet og sa det vel til meg i tillegg. Det hjalp ikke på at min yngste sønn også ba dem dra fordi jeg var sliten. Dette gjorde henne enda mer forbannet enn hva hun allerede var. Jeg var så sint. Helt uten grunn. Jeg aner ikke hva som trigget sinnet mitt, men akkurat der og da boblet det over. Jeg klarte ikke å styre meg. Jeg hadde ingen kontroll. Vi snakket ikke sammen på en stund, men gode venner som vi var tilga vi hverandre.
Jeg hadde perioder der jeg var «høy». Jeg var elektrisk. Jeg var impulsiv og jeg drakk. Jeg var rett som det var i byen, på utesteder, hvor jeg sjekket opp menn. Jeg fikk de jeg ville ha for kvelden. Jeg var full av selvtillit. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde med meg, jeg visste jeg hadde disse oppturene hvor jeg klarte alt og mestret alt, men jeg trodde alle hadde det slik. Det var jo naturlig å ha gode dager. Veldig gode dager, der man var «høy», høy på glede og lykke, høy på livet og alt den innebar, alle hadde det jo slik en gang i blant. Det er det ingen som kan si noe på. Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen. Det vet jeg med sikkerhet.

Jeg husker en litt morsom, men flau episode. Jeg var ute på Rica en lørdag, danset og hadde det gøy. Det var en impulsiv tur. Jeg var ikke kledd for noen festligheter. Jeg stilte opp som jeg var. Med ullgenser, bukser og ullsokker på bena. Usminket og med skittent hår. At jeg kom meg inn på Rica i tillegg er jo ett under.
Jeg så to damer jeg kjente, en mor og hennes datter. Begge meget stivpyntet og vakre. De sto ved dj boksen og danset lett til musikken. Jeg gikk bort og spurte om dem fikk seg mannfolk, hvorpå de svarte nei. Jeg sa vel noe som: «Det nytter ikke bare å stå der og se pen ut, man må bare ta seg til rette». Deretter så jeg meg rundt i lokalet. Fikk øyekontakt med en som så noenlunde ok ut, en unggutt. Jeg smilte og viste tydelig med hånda at jeg ville at han skulle komme bort. Alt med stor selvtillit så klart. Hva annet? Jeg var jo kongen på haugen og bestemte hvordan ting skulle utvikle seg. Han kom tuslende bort. Jeg snudde meg til damene og sa: «Sånn skal det gjøres!» De lo godt og syntes dette var morsomt. Var det virkelig så enkelt? Jeg tenker rett som det er på denne episoden og kan le litt for meg selv. Hva i alle dager var det jeg tenkte på?

Samme helgen dette skjedde, gikk det meste på rim i tillegg. Alt jeg sa måtte rime. Rim og regler. Jeg drakk hele helgen og rimte. Det var lenge siden jeg hadde hadd det så morsomt som da. Jeg var i himmelen. Så høy og glad, og alt rimte. Alt jeg gjorde stemte overens med det jeg følte. Glede. Enorm glede. Lykke.
En paranoid tanke som ofte dukket opp, spesielt når jeg ble usikker, er om jeg hadde sagt noe galt til andre. Når jeg følte jeg var blitt avvist ble både skuffet og lei meg. For å få ut følelsene jeg hadde inni meg måtte jeg bare male, tegne og ommøblere mer. Det er slik når man er høy. Det varer i noen dager, opptil en uke. Etter mange døgn uten å få sovet ordentlig begynte det å tære på humøret mitt.
Det var begynt å bli veldig ustabilt. Det kunne svinge fra time til time. Det plagde meg.

Men jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Jeg styrte ikke irritabiliteten og sinnet mitt. Det bare eksploderte, deretter var det over igjen. Jeg var glad like etterpå. Humørsvingninger. Voldsomme til tider.
Barna la også merke til det og gikk rett som det var på tå hev hjemme. Jeg kunne bli forbannet for alt mulig. Jeg husker at jeg skulle lage burger til barna. Burgerne var frosne og jeg fikk dem ikke fra hverandre. Jeg eksploderte, igjen. Jeg kastet hele burger pakken på gulvet og sparket til den. Jeg var så sint på den og på barna som ikke kunne finne på noe annet å spise. Senere kunne jeg be om unnskyldning og si at det ikke var deres feil. ”Hanne”, som barna kaller meg for, var bare sliten. En annen voldsom episode var da kassettspilleren ikke fungerte som den skulle, jeg kastet den i gulvet med voldsom kraft. Den ble naturligvis ødelagt, noe som irriterte meg enda mer. Det var da vel ikke min skyld at den ikke fungerte, den fortjente ikke bedre.
Jeg har tenkt en del ganger på disse to episodene, og skjønner ikke i dag at jeg lot det gå sånn inn på meg og at jeg reagerte slik jeg gjorde. Holdt jeg på å bli gal? Hva feilet meg? Jeg var umulig normal som holdt på slik, normale folk gjør ikke slikt. Jeg skjønte ingenting. Hva skjedde med meg og min kropp? Jeg var jo vanligvis så stabil i humøret.
Jeg tok kontakt med min lege og fortalte henne om episodene. Hun visste ikke hva hun skulle si, men rådet meg vel om å tenke meg om noen ganger før jeg reagerte. Jeg måtte puste rolig inn og ut. Forsøke å telle til både ti og tjue. Jeg har klart å takle mitt sinne etter dette. Det var skremmende å ikke ha kontroll. I dag er den ikke så voldsom mer. Jeg blir mest bare veldig irritabel og det sees.

Jobben som sykepleier
I 2003 fikk jeg meg fast jobb som sykepleier på ett sykehjem. Jeg hadde ingen ønske om å jobbe på ett sykehus, der stresset var stort, jeg ville bli bedre kjent med mine pasienter og jeg ville at deres siste dager i livet skulle bli god. Jeg gjorde alt jeg kunne for at det skulle skje. Jeg jobbet for det meste ute i hjemmesykepleien, på kveldene jobbet vi inne på sykehjemmet, jeg koste meg i jobben min, jeg trivdes god i selskap med mine kollegaer, de var alle noen herlige mennesker og arbeidsmiljøet var fint. De var lette å jobbe sammen med og jeg fikk gode råd og veiledning som nyutdannet. Jeg visste langt i fra alt. Jeg hadde mye og lære, men med hjelp fra mine kollegaer fant jeg meg godt til rette. Jeg var aldri redd for å spørre. Jeg spurte heller en gang for mye enn en gang for lite. Det ble mitt motto.

Jeg var så glad over å ha en fast jobb, som jeg var blitt lovet om jeg klarte eksamen, det var manko på sykepleiere da, så de tok i mot en nyutdannet med glede. Jeg gledet meg til hver eneste dag på jobb, jeg så frem til det og ikke minst, jeg tjente mine egne penger, noe jeg hadde drømt om. Jeg trengte ikke leve på trygd mer. Jeg merket fort at jeg og barna kunne unne oss noe ekstra. Jeg kunne kjøpe dem nye klær eller en leke de ønsket uten å måtte vri og vende på hver eneste krone. Livet var godt. Jeg jobbet turnus, dag og aften, bakvaktene fikk jeg fritak for da jeg hadde små barn og var eneforsørger. Alt ble tilrettelagt for meg. Jeg var så glad. Igjen, min mor stilte opp og hjalp meg når jeg trengte det.

«På jobben må man fungere, man må være vennlig, man må være sosial, man må prate og man må le med. Det er jobbmasken. Den vennlige, den varme og gode sykepleieren. Og der og da er alt ekte. Alt jeg gir er 110 %. Jeg brenner meg ut fordi jeg gir for mye av meg selv. Jeg engasjerer meg. Jeg blir skuffet dersom ett system ikke fungerer, eller om mennesker ikke som ikke bryr seg om at det er slik. Jeg lar meg provosere. Jeg blir lei meg. Jeg ønsker så mye. Mer enn hva som er vanlig kanskje. Setter høye krav til jobbprestasjoner. Til meg selv. Til andre. Det skal være kvalitet over det man gjør, og det skal komme fra hjertet. Hva har man på en slik arbeidsplass å gjøre, dersom man ikke bryr seg, om man ikke bryr seg om at de gamle har det godt. Jeg liker ikke holdningen: Det er ikke så nøye. Jo, det er nøye. Hva har men på en arbeidsplass å gjøre om man ikke liker det man holder på med. Alt bunner og grunner i penger. Penger må man ha for å overleve. Dessverre.»
Jeg tjente såpass godt, syntes jeg, og naturlig nok, jo mer penger man har, dess mer bruker man.
Jeg var en sånn type. Jeg brukte penger over evne. Jeg bestemte meg for å ta opp lån. Kredittkort.

En skummel sort, men det tenkte jeg ikke på da. Jeg tenkte ikke på de skyhøye rentene og at det ville ta en evighet å få betalt ned på gjelden. Jeg brukte penger jeg ikke hadde, det var så enkelt. Litt for enkelt. Jeg sitter enda og betaler for det, til min store frustrasjon. Og det er mange år siden jeg tok opp disse lånene. Det ser ikke ut som om jeg har betalt ned på noe enda. Det er rentene man betaler på. Jeg angrer på de lånene, men hva kan man gjøre. Gjort er gjort, jeg får bare ta konsekvensene nå. Jeg anbefaler ingen om å ta slike lån dersom det ikke er nødvendig. Det er ikke lønnsomt i det hele tatt. Det lærte jeg.

Det gikk noen år og jeg begynte å slite. Jeg taklet stress dårlig, jeg ble nervøs og jeg var ofte nedfor. Hvorfor var jeg det? Jeg tenkte jeg var overarbeidet, med tanke på at jeg hadde to små å passe på i tillegg. Det var ofte ett styr med å finne seg en barnevakt på kveldene, men på ett vis gikk det rundt. Selv om stressnivået var høyt til tider.
Jeg kjente at jeg var på en nedtur. Men jeg ante ikke at det var en depresjon som kom snikende. Jeg kjente at noe var galt. Jeg skadet meg selv på grunn av all smerten jeg bar inni meg. Det var så vondt. Jeg kuttet meg på lårene, fysisk smerte, for å døyve all den psykiske smerten jeg hadde. Hva skjedde med meg. Jeg hadde jo ikke vært slik på lenge. Ikke siden ungdomsårene. Var depresjonen på vei tilbake? Nei, det kunne ikke være mulig. Jeg trodde jeg var kurert og at depresjon kun var noe man fikk en gang i livet.
Jeg tok kontakt med min lege som kunne fortelle meg at jeg hadde en tilbakevennende depresjon. Hva? Hvordan var dette mulig? Hvorfor kom den tilbake når jeg ikke hadde noe å være deprimert for. Jeg skjønte ingenting. Jeg klarte meg enda sånn noenlunde på jobb, men var ofte sykemeldt på grunn av at jeg ikke hadde energi nok, jeg var nedfor og lei. Jeg gråt mye og var sliten. Jeg hadde destruktive tanker om meg selv. Jeg drev på med selvskading. Selvskading. Man gjør kanskje ikke det om man har det godt med seg selv. Jo, jeg måtte være syk. Jeg måtte bare innrømme det. Jeg var ikke frisk.

Kjærlighet ved første blikk
Så dukket mannen i mitt liv opp, denne eldre mannens nevø, han som var så god til det meste. Jeg møtte han på kroa en kveld jeg og noen venner skulle ut for å se om det var folk der. Vi hadde tatt helt av. Vi hadde en tendens til det. Ja, det går faktisk an å finne seg en kjæreste på en uteplass, noe jeg aldri før trodde var mulig. Så feil tok jeg. Selv om jeg hadde hadd ett kort møte med han tidligere, var det på kroa alt skjedde. Det var der vi ble kjent.

Jeg la merke til han, så jeg satte meg bevisst på ett sted der han måtte gå forbi meg for å komme seg ut. Jeg så på han med min dådyrøyne, hilste pent og ba om å få en klem, noe jeg naturligvis fikk. Jeg hadde sjarmert han i senk. Vi pratet i lag og flørtet litt. Deretter danset vi til sangen: «vil du væra med mæ hjem i natt?», noe han også gjorde. Lettlurt som han var.

I og med at han ble med hjem allerede første natta, skjønte jeg straks han var som menn flest, kun ute etter en ting. Men så feil kan man ta. Han var en gentleman. Det skjedde ikke noe mer den natta, noe jeg er takknemlig for i dag. På morgenen inviterte han meg hjem til moren sin, hvor han bodde for øyeblikket. Foreldrene var dratt på hyttetur, så det var trygt for meg å komme på besøk.
Jeg takket ja, men var sikker på at han ikke kom til å holde avtalen. Jeg var sikker på at det i såfall måtte være en baktanke med det hele. Han ringte meg på ettermiddagen, og spurte om jeg var klar, han kom for å hente meg en halv time etterpå. Jeg fikk sjokk. Var dette mulig? Jeg skulle på middag til en mann. Det måtte være en baktanke med det hele. Jeg trøstet meg med at dette kom til å være ett engangs tilfelle og at jeg aldri kom til å se han igjen. Han ville finne ut at jeg ikke var verdt å satse på. At jeg var dum og rar. At jeg var ett null, en taper. Han hadde sett mine kutt på lårene, og at jeg drev på med selvskading. Han kom til å trekke seg og ikke ta seg tid til å bli bedre kjent med meg. Jeg sa dette til meg selv flere ganger, slik at jeg skulle være litt mer forberedt når det skjedde. Jeg holdt på å få ett nervesammenbrudd før middagen, så jeg styrtet to øl, for å i det hele tatt tørre å dra. Om det hjalp på skal være usagt, jeg var like nervøs til tross for ølene. For å lette litt på den nervøse og anspente stemninga, inviterte vi like godt onkelen hans også. Han hentet onkelen i mens jeg satt alene og ventet på han. Det føltes ut som om jeg skulle dø. Jeg var så nervøs. Ville vi ha noe å prate om? Kom kvelden til å bli vellykket? Kom jeg til å overleve? Kom jeg til å få ett angstanfall? Utrolig nok overlevde jeg hele kvelden. Vi pratet lett om dagligdagse ting. Jeg åpnet meg som sagt ikke lett for andre. Jeg hadde forventet meg at det skulle skje noe mer. At han skulle legge an på meg og bruke meg, slik jeg var vant til. Jeg ble positivt overrasket over at ingenting annet skjedde. Han kjørte meg hjem igjen uten at jeg følte meg verken brukt eller ekkel. Han var lett å være sammen med.

Middagen var bare begynnelsen på ett spennende forhold. Vi møttes jevnlig. Han ringte rett som det var. Jeg som var så glad i å prate i telefon. Nei, langt derifra. Jeg hatet det. Men sa vel ikke noe om det. Jeg ville ikke han skulle tro jeg avviste han. Jeg ville jo ikke det. Jeg ville bli bedre kjent. Jeg håpet han tenkte det samme om meg. Det må han ha gjort siden han tok kontakt. Hvis han da ikke var av dem som lot meg tro at han var interessert, for å få det han ville, for så å avvise meg sakte men sikkert. Jeg var så usikker. Var jeg begynt å bli forelsket i han, eller var det følelsen av å være forelsket jeg likte så godt. Akkurat der og da visste jeg ikke. Turte jeg å tillate meg å bli det? Ville jeg bli skuffet? Var jeg i stand til å bry meg om en mann mer, etter alt jeg hadde opplevd?

Jeg valgte å gi det en sjanse, jeg ville virkelig bli bedre kjent, jeg ville det, jeg ville satse på forelskelsen for å se hvordan det utviklet seg. Jeg trakk inn piggene jeg konstant hadde ute. Jeg slapp han mer og mer inn i livet mitt. Jeg tillot ett annet menneske å bli bedre kjent med meg. En mann. Noe jeg hadde sagt til meg selv aldri skulle skje mer, jeg ville ikke bli såret igjen.
I starten møttes vi som oftest hos venninna mi, der var det trygt og vi var ikke alene. Jeg turte ikke helt å være alene med han enda. Det var skummelt.
Etterhvert begynte vi å møtes hjemme hos meg. Han hadde ikke bil akkurat da, så han kom tuslende hjem til meg. Noen ganger gikk jeg i møte. Det var så spennende, men likevel så skummelt. Jeg var skikkelig redd for å bli såret, nå som jeg hadde sluppet han inn på meg. Han traff barna, og dem likte han. Noe som var viktig for meg. Barna var en del av meg og jeg ville ikke godtatt at dem ikke ble behandlet godt. Mannen jeg møtte måtte like mine barn, ellers hadde det ikke fungert.

Det gikk måneder og vi var som hånd i hanske. Vi var sammen hver dag, noen ganger kom han rett hjem til oss etter jobb. Det var stort. Jeg ble glad hver gang jeg så han. Han gjorde meg glad.
Venninnen min fikk høre om han titt og ofte og begynte å bli på grensa til lei, hadde jeg virkelig ikke noe annet å snakke om. Men forelskelsen gjør vel sånt med mennesker. Man tenker ikke rasjonelt, man er på en måte høy, høy på lykkefølelse. Den forelskede følelsen er nesten som å ha en hypomani, det er følelsen av å sveve.

Etter å ha vært kjærester i omlag 5 måneder, bestemte vi oss for å bli samboere, her gikk det fort i svingene, men følelsen var så god.
Til tross for nedturen jeg var på, klarte jeg fortsatt og glede meg over barna og han. Barna var første prioritet, så klart, det kommer aldri til å endre seg, aldri.
Det viste seg at han var akkurat slik denne eldre mannen hadde beskrevet. Han var huslig. Siden jeg ikke var noe flink til å gjøre husarbeid, gjorde han det for meg. Han var flink til å lage mat, og sto for det også. Pluss at han brydde seg om barna mine. Han tok vare på dem.

Depresjonen slår ut i full blomst
Nedturen fortsatte, jeg ble deprimert. Jeg klarte ingenting. Jeg sov mer eller mindre 24 timer i døgnet. Samboeren min visste ikke helt hvordan håndtere det, men han tok seg av barna. Han sørget for at dem kom seg på skolen til rett tid, han sørget for at dem fikk i seg mat, og han sørget for at huset så ordentlig ut. Han tok seg av det meste, i mens jeg var gått i dvale. Jeg klarte ingenting. Jeg var gått inni en dyp depresjon. Jeg var suicidal. Jeg ville mest av alt bare dø, men jeg var for sliten til å gjøre noe med det også. Jeg var bare trøtt. Trøtt på å ha det slik, trøtt på å ikke makte noe, trøtt på livet. Dette pågikk i mange måneder. Hadde det ikke vært for han, vet jeg ikke hvordan det ville gått. Hvem skulle tatt seg av barna? Hvem skulle tatt seg av hjemmet? Hvem skulle tatt seg av meg? Han var sterk for oss alle. Han stilte opp for oss alle. Det er jeg takknemlig for. Veldig takknemlig. Det er ikke hvem som helst som hadde gjort det, når man nylig hadde blitt kjent. Han var snill. Ett godt menneske, som jeg hadde vært heldig å møte. Han var en tålmodig kar. Heldigvis.

Jeg var fortsatt deprimert og gikk til samtaler hos min fastlege, en fantastisk kvinne. En som forsto meg og ville hjelpe meg. Hun var oppriktig. Det følte jeg. Jeg maktet ikke jobben min så jeg var sykemeldt en lang periode. Jeg var sykemeldt i nærmere ett år. I løpet av dette året hadde vi forsøkt oss på gradert sykemelding, aktiv sykemelding, med tilrettelagte oppgaver. Jeg skulle få jobbe det jeg maktet. Dette for å opprettholde nettverket mitt, for å komme meg litt ut, ut blant folk, være på jobben for å fortsatt føle en tilhørighet. Jeg hadde en tendens til å isolere meg. Jeg maktet det ikke. Det slet på mer enn det gjorde godt. Jeg ble til slutt sykemeldt hundre prosent og gikk fast til legen min. En gang i uken. Jeg ble satt på cipramil 20 mg i første omgang. Eller «lykkepillen», som den også blir kalt for på folkemunne. Deretter ble den økt til 40 mg per dag. Jeg syntes ikke det hjalp på. Jeg følte meg verre, selvmordstankene økte i takt med at medisinen ble trappet opp. Lykkepille meg en viss plass.

På den tiden hadde jeg klart å slutte å røyke. Jeg la på meg mange kilo. Veldig mange kilo. Det hjalp heller ikke på at cipramil har en bivirkning som vektøkning. Jeg este ut som en ballong. Jeg la på meg over 40 kilo. Det ble mye ekstra å bære på. Noe som etterhvert også begynte å tære på kreftene. Jeg klarte ikke bevege meg så mye, jeg hadde forsåvidt ikke energi til det likevel. Dermed ble vektøkningen en konsekvens av at jeg satt i ro, eller rettere sagt ble liggende i bunnen av senga. Jeg følte det som ett nederlag. Jeg hadde alltid vært slank, og fin i formene, og nå så jeg virkelig ut som den elefanten jeg følte jeg alltid hadde vært. Det var tungt. Jeg følte meg ikke attraktiv eller fin. Jeg følte meg stygg og feit. Jeg var feit og jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Jeg følte jeg måtte gjøre noe med dette, men jeg klarte ikke. Jeg maktet ikke. Depresjonen hadde tatt over og energien var på bunn. Det hjalp ikke på at jeg var veldig glad i alt som var søtt. Jeg var avhengig av søtsaker.
Det sies at fysisk aktivitet øker energinivået. Akkurat der og da tror jeg ikke at det ville hjulpet. Når man er deprimert er det den som har kontrollen og styrer hverdagen. Om jeg hadde forsøkt å trene litt, gå en liten tur noen ganger i uken som mange foreslo at jeg burde prøve, tror jeg ikke hadde fungert på mitt energinivå. Nå vet jeg ikke dette med sikkerhet, siden jeg aldri forsøkte, jeg ville jo så gjerne gjøre noe med vekta mi, men det ville ikke depresjonen. Forfall.

Jeg likte ikke masingen om å komme meg i gang, komme meg i form. Det gjorde meg ikke noe friskere. Jeg følte jeg ble mer syk av det. Jeg følte at jeg ikke mestret det heller. Jeg skjønner at alt var godt ment, men det er ikke bare å ta seg i nakken. Det er ikke det. Ikke når depresjonen vil at man skal forfalle, depresjonen vil ikke at man skal fungere. Jeg skjønner mennesker som ikke har opplevd depresjonen på kroppen kommer med velmenende råd, råd om å ta seg sammen, råd om å forsøke litt hardere, forsøke å komme seg opp og ut, det er godt for kroppen og godt for sinnet, men det er så tungt. Tungt når kroppen og hodet sier nei. Nei, jeg klarer ikke. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men kreftene strekker ikke til. Depresjonen er slik. Det ble en evig kamp i mot kiloene. Mot å være overvektig, mot å se ufyselig ut. Jeg likte ikke å se slik ut. Det var min følelse av meg selv. Selvbildet er så lavt. Jeg tenkte ikke på at jeg kunne være vakker likevel, til tross for de ekstra kiloene. Jeg tenkte ikke på at skjønnheten som oftest kommer innenifra og at det stråler utad. Det finnes så mange vakre mennesker, det har jeg sett og jeg mener det oppriktig. Kanskje dem tenker det samme om sin kropp som jeg gjør. Det sees i allefall ikke utad. Skjønnhet. Så mye skjønnhet.

Fastlegen min henviste meg til vpp. Jeg måtte vente i noen måneder før jeg fikk time, i mellomtiden fortsatte jeg å gå til samtale hos min lege. Da jeg endelig fikk time på vpp var jeg så suicidal og hadde planlagt å kjøre meg i hjel. Behandleren min var så bekymret for meg at hun nesten ikke ville la meg kjøre hjem selv. Hun laget en avtale med meg om at jeg ikke skulle kjøre meg i hjel og at jeg skulle møte opp uken etter til behandling igjen. Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om, lydig som jeg var. Selv om det fristet veldig. Det var nå jeg skulle se for meg ett stort rødt stoppskilt, når tankene poppet opp. Jeg måtte stoppe bilen og tenke meg om to ganger før jeg kunne kjøre videre. Jeg kom meg velberga hjem. Enda en gang. Jeg tror jeg var for feig til å gjøre noe med det. Kanskje jeg i underbevisstheten ikke ville dø. Jeg hadde jo tross alt noen å leve for. Jeg hadde barna og nå hadde jeg samboeren i tillegg. En som var glad i oss alle.

Behandleren min og jeg snakket om mine tanker før vi satte i gang med utredningen. Det var viktig å komme over de verste selvmordstankene først. Noe jeg gjorde etter noen timers samtaler. Jeg hadde fortsatt suicidale tanker, men de var ikke like voldsomme mer. Vi startet med utredningen. Jeg svarte på masse spørsmål, fylte ut skjemaer og fortalte om mitt nettverk. Det ble satt en midlertidig diagnose, bipolar lidelse. Nå måtte jeg ta en eeg og en ct røntgen. Dette for å utelukke andre årsaker. Det ble også tatt blodprøver. Jeg følte meg som en forsøkskanin, men det måtte til. Jeg ville vite hva som var galt med meg. Hvorfor jeg var slik jeg var. Alle disse prøvene og undersøkelsene var normale. Jeg fikk vite at cipramil ikke fungerte så bra på mennesker med en
bipolar lidelse. Enda ett tegn på at dette var min diagnose.

«Antidepressive medikamenter kan brukes sammen med stemningsstabilisatorer hvis en person er sterkt plaget av depresjoner. Men brukt alene kan disse midlene være farlige for en bipolar pasient fordi de kan utløse en mani eller hurtige svigninger.» (NettDoktoren.no)
Endelig en diagnose- endelig en forståelse av meg selv og mine handlinger
Dermed satt vi igjen med min sykehistorie. Denne ble kartlagt og diagnosen ble stilt. Jeg hadde en bipolar lidelse, der depresjonen var mest fremtredende, og med hypomane innslag. Venninnen min hadde rett hele tiden, jeg hadde bare ikke ville innse det selv. Dette forklarte alle mine rare handlinger og toppene jeg hadde, og det forklarte hvorfor jeg hadde mine dype daler. Jeg forsto min handlemåte som ungdom, alkoholen, menn. Angsten ikke minst. Jeg forsto hvorfor jeg hadde ett ustabilt humør og jeg forsto min irritabilitet. Irritabiliteten ja, noe som er ett viktig kjennetegn på en bipolar lidelse. Jeg forsto. Det gikk opp mange lys for meg.

Jeg var glad. Endelig en diagnose. Endelig noe å forholde meg til. Jeg kunne få behandling for det. Jeg kunne bli noenlunde «normal» igjen. Jeg trengte ikke skylde på månen mer, jeg visste nå hva som hadde plaget meg siden barndommen min.

Jeg fikk en samtale med psykiater, og jeg skulle prøve ut medisiner. Så jeg fikk prøve noe annet enn cipramil. Lamictal. Denne fungerte helt perfekt. Jeg kjente raskt bedring. Jeg måtte øke medisinen etter en stund, helt til jeg var stabil i humøret. Jeg er glad for at det finnes medisiner som kan hjelpe.
Selv etter mine mørkeste perioder, der alt er svart, klarer jeg etterpå å se en mening bak det hele. Jeg tror det har gjort meg sterkere som person, sterkere i mine meninger, jeg vet hvem jeg er. Jeg vet hvordan håndtere livet. Motgang. Jeg vet hva som må til for at jeg skal ha det bra. Det virker ikke alltid slik, men jeg vet. Jeg vet hvem jeg er.
Jeg har lært meg selv å kjenne, til tross for at all ting er kaos i hodet mitt til tider, men jeg kommer alltid ut av det med ny kunnskap om meg selv. En erfaring rikere på en måte. Jeg har gransket sjela mi til det uendelige. Jeg har undret meg over hvorfor ting er slik de er, hvorfor meg, hva er det som gjør at enkelte mennesker er mer utsatt for å få en lidelse enn andre. Hvorfor?
Det er ikke alt jeg forstår, det er ikke alltid jeg blir klokere på meg selv, men jeg har gransket sjela mi. Jeg har gått i dybden, jeg har forsøkt å se ting fra forskjellige synsvinkler. Jeg har analysert og
gått gjennom tankene mine om og om igjen.

Jeg tror at mennesker som har forsøkt å være sterk over lang tid, til slutt ikke klarer mer. Det er vel en naturlig reaksjon. Det er kroppens måte å si i fra på. Det er som om lufta går ut av en ballong og energien siver sakte men sikkert ut. Det er slik det føles. Psyken får seg en knekk. Hodet takler ikke stresset rundt seg. Kroppen vil ikke mer.
Jeg vet at psyken må være sterk for å takle påkjenningene kroppen og hodet må igjennom. Jeg vet at jeg takler å være i det mørke og svarte. Kjenne på den. Det er min trøst. Jeg vet at psyken min er sterk. Den er sterk fordi jeg må. Jeg må fordi jeg vil leve. Oppi alt det mørke vet jeg at jeg kommer til å klare meg, jeg klarer å komme meg på bena igjen. Jeg er stolt av meg selv, jeg er en kjemper, jeg lar ikke lidelsen min ta knekken på meg. Det er jeg stolt over.

Ja, jeg har mange ganger lyst til å gi opp, bare gjøre ende på livet og alt det mørke, men jeg klarer å kjempe meg tilbake til livet. Jeg er psykisk sterk. Man må jo være det for å klare å kjempe. Psyken må være sterk. Jeg er sterk. En sterk person som makter masse, makter å leve, ville leve. Sterke personer overlever, jeg overlever.

Det sies at det er to ting som kan tære på ett hvert forhold – husbygging og graviditet
Jeg og samboeren min snakket raskt om å bygge hus i lag, dette kun etter få måneder sammen. Jeg hadde så smått begynt å glede meg over ting igjen. Jeg begynte å levne til igjen, etter å ha vært i dvale i flere måneder. Vi så i kataloger og drømte oss bort. Vi fant ett hun vi begge likte, ett systemhus. Drømmehuset. Vi så for oss byggingen og hvordan det ville være å bo sammen i ett nytt hus vi kunne kalle vårt eget. Vårt. Ikke bare mitt og barnas, hvor han følte seg som en inntrenger. I mitt og barnas hjem. Jeg prøvde ved flere anledninger å si at dette nå var hans hjem også, men han klarte ikke helt å føle det, ikke med det første i allefall. Det gikk en god stund før han fant seg til rette og kunne si at han skulle hjem etter jobb, eller at han var hjemme.
Husplanene våre ble ett faktum. Vi bestemte oss for å bygge ett hus sammen. Alle frarådet oss det, siden vi ikke hadde bodd så lenge sammen og ikke kjente hverandre så godt. Mødrene våre var ikke like begeistret som oss. Hans mor dog litt mer avslappet enn min. Dem likte ikke dette noe særlig. Men vi lot være å høre, vi lukket ørene og sto på vårt. Vi var blitt så glade i hverandre at vi ikke så ett liv uten oss fire sammen. Det kunne da umulig være noe problem. Og det var ikke det. Vi var begge glade for at vi hadde bestemt oss for det og ikke hørte på andres meninger om den saken.

Vi var begge så lykkelige, vi så for oss hvordan det ville bli, hvor godt i fire skulle få det.
På hans bursdag fikk han den beste beskjeden han noen gang kunne få. Den beste bursdagsgaven han noen ganger hadde fått. Jeg var gravid. Han hadde ikke barn selv så dette var stort.
Lykken var til å ta og føle på. Jeg hadde visst dette en stund, men ønsket å vente med å fortelle han det. Ikke før på hans bursdag. Bursdagsgaven. En dag han aldri kom til å glemme.
Husbyggingen fortsatte. I all evighet føltes det ut som. Og det gjorde det. Det tok all evighet. I halvannet år ventet vi. Det var frustrerende. Vi ble lovet at huset skulle stå ferdig til jul det året forså å bli forskjøvet til påske. Slik fortsatte det. Vi hadde ikke satt en ferdigstillelsesdato, noe man virkelig bør tenke over når man bygger hus. Vi tenkte ikke på det, derfor drøyde det slik.
Selv om vi var blitt lovet at husbyggingen ikke skulle ta så veldig lang tid, var vi begge irriterte over at det gjorde det. Det hjalp ikke på at jeg var gravid i tillegg. Husbygging og graviditet. To store ting som ikke hører sammen. Det begynte å tære på forholdet. Kanskje folk rundt oss hadde rett likevel, at vi gikk for raskt frem. Hverdagen den kom, hardt og brutalt. Forholdet var ikke en dans på roser lengre. Det ble mer ett ork, enn en glede.

Jeg og min mor hadde snakket om at hun kunne overta det lille, gamle huset mitt. På denne måten hadde hun bedre kontakt med barnebarna og huset ville være mitt den dagen hun gikk bort. Jeg trengte ikke å selge det eller leie det ut.

Magen vokste i takt med at huset tok form, jeg var mye syk og lå for det meste på sofaen hele dagen. Kvalm og spysyk. Jeg kastet opp alt jeg spiste og drakk. Akkurat som i de to andre graviditetene. Det var ikke noe nytt. Jeg visste om det, men for samboeren tror jeg det kom som ett sjokk, det var ikke dette han hadde forestilt seg at ett svangerskap skulle være. Det skulle være en koselig tid, der vi kunne se at magen vokste og kjenne at beibien rørte på seg. Ved en anledning ble jeg innlagt på sykehuset på grunn av dehydrering. Det var en grusom følelse. Jeg visste ikke selv at jeg kom til å bli så syk. Men vi måtte gjøre det beste ut av det. Igjen stilte han opp for barna og meg. Noe som bare skulle mangle, vi bodde jo sammen nå, og skulle bygge ett hus sammen. Denne gangen forventet jeg det.

Etter omlag fire måneder, ble formen min bedre. Nå kom situasjonen til å bedre seg, jeg levnet til og følte meg i noenlunde i bra form.
Psyken min som allerede var dårlig fra før av, taklet ikke stresset husbyggingen og graviditeten utløste. Jeg ble irritabel og vanskelig å ha med å gjøre. Kommunikasjonen vår var dårlig, vi snakket ikke sammen. Det ble en taushet og en trykket stemning hjemme i gammel huset. Det var ikke en god følelse. Jeg var sikker på at han skulle forlate meg og at jeg skulle sitte igjen alene.

Etter som månedene gikk, ble stemningen stadig verre. Vi fant ut at vi skulle gå fra hverandre. Det var sårt, men vi var begge enige om at vi trengt en pustepause. Kjærligheten ville det anderledes. Omlag en måned etter var vi sammen igjen. Denne gangen skulle det fungere. Vi måtte få det til å fungere. Vi bygde jo tross alt ett hus sammen, og vi skulle ha ett barn i lag.
Jeg begynte å bli paranoid i tillegg. Jeg var sikker på at han var utro, og at han hadde elskere rundt om i bygda og på arbeidsplassen hans. Jeg var sikker på at han rotet med noen på jobb. Jeg syntes han var på jobb konstant. Han jobbet både dag og natt og tok ekstra vakter. Jeg skjønte meg ikke på turnusen hans, han hadde ikke forklart den godt nok for meg, syntes jeg. Jeg var sikker på at ekstravaktene kun var en unnskyldning for å kunne dra til elskerne sine i byen. Jeg var også sikker på at han flørtet med postbankdamen som ringte for å snakke om huset og lånet. Vi hadde tatt postbank lån. Jeg syntes hun ringte ofte. For ofte. Både dag og kveld. Dette likte jeg dårlig. Jeg var sikker på at det var noe mellom dem to. Akkurat som ikke det var nok, var jeg hundre prosent sikker på at han flørtet eller rotet med en av mine daværende venninner. Vi er ikke venner i dag. Så dypt stakk det vennskapet. Jeg ville ikke ha noe med henne og gjøre, og det var gjensidig. Jeg begynte å sjekke samboerens mail. Jeg sjekket telefonen for fremmede telefon nummer og sjekket sms og mms. Alt for å finne bevis på at han var utro. Da hadde jeg noe å bruke i mot han. Jeg var forberedt på det verste, men jeg fant ingenting som tydet på at han skulle være det. Jeg ble nesten litt skuffet.

Vi hadde en trykket stillhet hjemme, barna reagerte på at jeg var så sur hele tiden og de lurte på hvorfor. Jeg skyldte på at jeg var trett og i dårlig form på grunn av svangerskapet. Men det var på grunn av min samboer. Vi snakket ikke sammen. Guttene var ikke dumme, og de skjønte nok hva som var i ferd med å skje.

Kommunikasjon er alfa og omega i ett forhold. Man må være åpne med hverandre, man må gjøre en innsats begge to, man må ikke ta noe for gitt. Det må man aldri gjøre. Man må sette pris på hverandre, og godta at man er forskjellige alle sammen. Man må lære seg og møtes på halvveien. Vi var begge stae, veldig stae, så ingen av oss forsøkte på det. Jeg ville forme han i mitt bilde. Jeg ville ha kontrollen.

Etter en tid ble det derfor slutt mellom oss igjen. Da var jeg nesten ni måneder på vei. Jeg kom til å bli eneforsørger for tre barn og jeg hadde ett hus som ikke var ferdig bygd ennå. Alt slet på. Jeg og min tidligere samboer snakket om at jeg skulle overta huset, og at han fraskrev seg alt ansvar. Og slik ble det. Huset ble stående på mitt navn. Jeg var alene om alt og jeg var redd. Kom jeg noen ganger til å klare det. I følge regnskap kom det aldri til å gå opp. Jeg kom til å miste alt. Jeg var så sint og bitter på han. Hvordan kunne han være så slem mot meg og la meg havne i en slik situasjon. Jeg følte meg så alene, om alt. Jeg hadde ingen å glede meg sammen med. Jeg hadde ikke samboeren min som jeg innerst inne elsket. Venninnen og min mor, var dårlige erstatninger, men det hjalp på. Jeg fikk i det minste tømt meg. Da han flyttet ut tok han kun med seg det viktigste av klær og ting han virkelig hadde bruk for. Jeg var så frustrert over at han aldri kom og hentet resten, selv om jeg maste om det. Jeg pakket like så godt alle sakene hans selv. I plastsekker. Alt blandet i hop. Alt fra klær til lightere og kvitteringer som var hans. Jeg ville ikke ha noe som minte meg om han. Ingenting. Deretter kastet jeg det ut på trappa. Noen syntes jeg overreagerte og at jeg rett og slett var slem, men jeg hadde da vært snill nok til å knyte igjen posene slik at tingene hans ikke ble våte. Så snill var jeg.
Jeg gikk ut rett ut i svangerskapspermisjon etter en langvarig sykemeldingsperiode. Dette føltes godt. Nå kunne jeg være hjemme med god samvittighet. Jeg hadde på en måte en grunn til å være hjemme.

En synlig grunn.
Etter mange måneder med lidelse, utprøvinger på arbeidsplassen og sykemeldinger, hadde jeg nå muligheten til å komme meg på bena igjen. Jeg kunne være hjemme og kose meg med barnet etter at det ble født. Etter å ha kjempet i mot depresjonen i så mange måneder, ja nesten ett helt år, kunne jeg rette fokus mot den lille, og tenke positivt igjen, jeg hadde ballet meg inn i en ond sirkel, der alt var mørkt og trist. Nå hadde jeg muligheten til å endre fokus. Fokus på det som var positivt.

Vendepunktet i livet mitt
Lille jenta ble født i mars 2007. Min beste venn var med på fødselen. Jeg ga ikke min tidligere samboer beskjed før hun ble født. Jeg var altfor irritert på han. Venninna mi foreslo å ringe, hvorpå jeg nektet henne i å gjøre det. Jeg ville ikke ha en dårlig stemning under fødselen. Jeg mente bestemt at han kom til å skape denne dårlige stemningen. Jeg frarøvet han på en måte å se sitt eget barn bli født. Noe jeg visste han ville være med på.

Etter fødselen fortsatte uvennskapet mellom oss. Alle jeg kjente frarådet meg i å ende forholdet, det var bare hormonene som spilte oss ett puss. Dette sa også min fastlege. Jeg nektet plent, jeg visste akkurat hva jeg gjorde og hva jeg ville.

Men, kjærligheten er uransakelig, den spør ikke, den kommer når den er ment til å komme. Det tror jeg seriøst på i dag. Det er ikke sikkert alle er enig med meg. Jeg ville også fnyst av det når jeg hadde det som verst. Når jeg konstant ble såret og skuffet over alt og alle. Men jeg håpet. Håpet kunne ingen ta fra meg. Det er viktig å drømme og å håpe, det betyr at man er i livet.
Det gikk ikke mange måneder før vi så smått begynte å få kontakt igjen, vi trillet turer i lag, han hadde kontakt med guttene, som han var blitt glad i. Vi hadde kontakt mer eller mindre hele tiden bortsett fra når han var på jobb. Vi så at vi kunne være gode venner. Han var lett å prate med om vennskapelige ting. Jeg var glad kontakten var blitt gjenopprettet og det var han også. Vi var veldig glade i hverandre. Som venner først og fremst.

Jeg husker ved en anledning jeg foreslo at han kunne overnatte. Han måtte se hvordan lilla oppførte seg om natten, når hun sto opp, jeg måtte veilede og vise hva jeg brukte å gjøre, med tanke på at han en dag skulle ha henne for seg selv. Jeg ammet ikke da, så sånn sett gikk det helt greit. Tenke seg til å skylde på ungen for å få han til sengs igjen. En litt morsom episode. Alle rundt oss så hvor det bar hen. Vi trodde selv vi kunne lure våre nærmeste. Men nei, de var ikke så lettlurte.
Huset ble ferdig akkurat til lille dokkas dåp. Da flyttet jeg og barna inn i nytt hus. Og tro det eller ei, vi hadde samboeren med på lasset. Vi fant ut at vi ville satse enda en gang. Forholdet vårt var verdt det. Det var stort å flytte inn i nytt hus. Alle fem. Vårt hus.

Det tok litt tid å få alt på plass, men vi nøt tiden. Gammel huset var liten i forhold, så vi hadde ikke så mange ting. Det så veldig tomt ut. Men det gjorde ingenting. Vi regnet med at det fyltes opp etterhvert som vi så hva vi trengte og hadde lyst på. I dag er huset nydelig. Vi har ett flott hjem, vi alle er stolte av. Den har sin egen sjarm, det er en rolig og fin atmosfære, noe som er viktig for å trives.

Når permisjonen var over i mars året etter, skulle jeg ut i hundre prosent jobb igjen. Noe jeg gledet meg til. Jeg følte meg så bra, og visste at jeg kom til å klare det denne gangen. Jeg visste det og jeg ville det så inderlig.

Jeg kom tilbake i stillingen min og jeg koste meg. Jeg mestret arbeidet og jeg mestret hjemme. Jeg var så stolt over meg selv. Stolt over å klare. Jeg hadde energi nok til alle. Igjen. Og jeg ga av meg selv. Alt jeg gjorde var hundre prosent, ikke en prosent mindre enn det. Jeg likte det. Jeg var på topp, endelig.
Jeg og en arbeidskollega, fikk en forespørsel om å dra på kursing. Kommunen skulle være med på ett prosjekt i regi av nasjonalt kompetanse senter, der det ble satt fokus på demens og spesielt deres pårørende. Vi ble forespurt om å være med på å starte en pårørendeskole i kommunen. Noe vi takket ja til. Det var så spennende. Det var så givende. Jeg likte denne måten å jobbe på så godt. Jeg fikk mye kunnskap om demens og hva man burde tenke på i forhold til disse menneskene. Jeg fikk brukt min kunnskap, og jeg fikk jobbe med informasjon til pårørende, som var så utrolig viktig. Det betydde mye for meg, og jeg er glad for at jeg ble spurt, det er jeg takknemlig for. Jeg har lært masse.

Vi fikk være med å bygge opp en demensavdelingen. Fra scratch. For en lykke. Tenke seg til å få den æren, å lage rutiner og få satt sitt preg på en helt ny avdeling. Jeg var så stolt over å få denne tilliten, så jeg gjorde alt jeg kunne for at det skulle være perfekt. Slik vi hadde fått lære på kursene. Slik det hadde fungert på andre avdelinger.

Den vinteren hadde vi vår første pårørendeskole. Den gikk over fem måneder. Det var stort. Vi hadde fått gjennomført det vi hadde lært på kursene. Jeg var stolt. Så utrolig stolt. Vi fullførte skolen, og jeg hadde lyst til å fortsette med denne type jobbing. Min kollega trakk seg, hun syntes det ble altfor slitsomt med jobben og skolen på si. Noe jeg skjønner godt, jeg var også sliten, men jeg likte dette så godt, og ville ikke gi opp med det første.

Helsa ville det anderledes. Jeg maktet ikke. Depresjonen ville ikke at jeg skulle makte det. Den er ødeleggende. Den ville ikke at jeg skulle være lykkelig, den ville ikke at jeg skulle få gjøre det jeg likte best. Den ødelegger liv. Den hadde ødelagt mitt liv.
Jeg ble sykemeldt igjen.
Det viktigste i ett forhold er kommunikasjon
Heldigvis hadde jeg samboeren min å støtte meg til i vanskelige tider. Der jeg følte meg som en taper. Der jeg ikke mestret. Der jeg hadde begynte å gi opp. Vi hadde en god tone oss i mellom, alt så ut til å fungere fint.
Men ettersom tiden gikk var vi begynt å komme i den onde sirkelen igjen. Kommunikasjonen var dårlig og jeg var lettere irritabel.

Tanker 8. desember 2008
Hjemmet er fylt med stillhet, trykket stillhet. Jeg tror jeg har tømt han for krefter. Ingen berøring, ingen gode ord, ingen klem eller kyss. Jeg trekker meg unna. Jeg er usikker. Jeg er redd. Kanskje han tenker på å forlate meg igjen? Tankene løper løpsk. Jeg blir paranoid. Nå unnviker vi hverandre.
Så, har vi snakket om det? Nei, det har vi ikke. Vi prater ikke i lag for tiden.
Om det hadde vært en ide å ta det opp? Mye mulig.
Stillhet! Trykket stillhet! Det verste er at jeg ikke makter å gjøre noe med det.»
Jeg brukte å klage min nød til en venninne av meg. Hvor jeg kunne klage på han og si at han ikke brydde seg om meg, eller at han ikke forsto meg. Hun sa alltid at det var to sider av en sak, og hvor flink var jeg til å gjøre en innsats? Jeg ble sur på henne, hun skulle jo støtte meg, ikke komme med slike anklager.
Hun hadde en bok liggende på bordet, en om kjærlighetens fem språk, skrevet av Gary Chapman. Jeg leste litt i den og syntes den virket interessant. Jeg lånte den med meg hjem. For en bra bok. Jeg var helt imponert. Kunne det være mulig at vi alle hadde vårt eget kjærlighets språk? Om jeg oppfylte samboerens kjærlighetsspråk ville han automatisk oppfylle mitt. Var kanskje dette løsningen på våre problemer? Var det mulig? Jeg håpet. Jeg fortalte han i stor iver om boken, men han trodde ikke på det som sto der, eller det jeg fortalte. Det fantes da ingen fasit på hvordan vise hverandre kjærlighet. Og det gjør det jo forsåvidt ikke, men det hjelper å se andre løsninger og forsøke noe nytt. I følge boken har vi alle ett hoved språk, men at alle hadde innslag av de andre fire. Det er jo naturlig nok.
Jeg bestemte meg for å prøve. Det sto i boken at man ikke skulle gi opp, og at man måtte være tålmodig. Jeg holdt på i flere måneder, der jeg strøk han lett på ryggen når jeg gikk forbi. Jeg kunne stryke han på hånden når vi satt og så på tv. Jeg kunne gi han en klem, fordi han fortjente det etter alt han hadde gjort for oss. Jeg hadde funnet ut at hans kjærlighets språk var nærhet, han likte å klemme og gi kjærtegn, noe jeg ikke alltid likte, så lenge det ikke var på mine premisser. Jeg gjorde en innsats, det er vel det som er fasiten. Å gjøre en innsats for at forholdet skulle vare og være godt.
Etter en stund kunne han spørre meg om hvordan jeg hadde det. Mitt hovedspråk var kommunikasjon og tid til hverandre. Vi snakket vanligvis ikke så mye sammen om følelser eller hvordan vi hadde det, men vi lærte oss det. Jeg fortalte på nytt om boken og mitt lille eksperiment. Han leste vel noe av boken, ikke hele, men nok til at han forsto hva jeg mente. I dag snakker vi åpent om alt. Om følelser, om tanker og dagligdagse ting. Jeg gir han det han trenger og han gir meg det jeg trenger. Boken er virkelig å anbefale. Jeg tror den har hjulpet oss til å forstå hverandre bedre. Om det er sant vet jeg ikke, men jeg liker i allefall å tro det. Vi kunne se ting fra en annen synsvinkel, noe som er viktig. Ett forhold er ikke bare svart og hvitt, den har flere nyanser. Den er fargerik om man vil at den skal være det, om man gjør en innsats og ikke tar hverandre for gitt. Man må møtes på halvveien og godta hverandre for den man er. Jeg lærte i allefall det.
Jeg lærte meg å se nyansene. Det var godt. Det var veldig godt. I dag er forholdet vårt givende og herlig.

Vi har en god tone oss i mellom. Vi må fortsatt jobbe med forholdet vårt, men det er ikke ett slit mer, nå er det trygt og godt. Vi vet hva vi trenger og oppfyller hverandres kjærlighetsspråk, fordi vi ønsker at den andre skal ha det godt. Når vi har en god tone oss i mellom, smitter det over på barna. De er tryggere og trenger ikke å være redde for den trykkete stemningen som var tidligere. Selvfølgelig har alle forhold noen skjær i sjøen, det er naturlig, vi har også våre uenigheter, men vi ser løsninger sammen nå. Vi møtes på halvveien. Jeg føler meg trygg nå, jeg trenger ikke være redd for at vi skal gå fra hverandre igjen, eller at det skal være en bitter krig mellom oss. Vi har det godt. Og det er den mest herlige følelsen man kan ha. Vi har vært gjennom en god del sammen, men jeg tror vi begge har vokst på det, vi har begge lært noe av det. Vi har funnet middelveien.
Jeg elsker denne mannen meget høyt, han betyr alt for meg. Han og barna er mitt alt. Jeg har alt jeg trenger for at livet mitt skal være fint. Jeg har en familie. Min familie.

Sinne
Min mor flyttet og ble min nærmeste nabo. Hun satte straks i gang med renovering av huset. Det var gammelt og trengte en ansiktsløftning. Jeg hadde ikke gjort stort med det siden jeg kjøpte det. Jeg ble stresset av alt hun holdt på med, og jeg følte jeg måtte stille opp og hjelpe til, men jeg maktet ikke. Jeg hadde mitt eget hus å tenke på. Jeg tror ikke hun alltid forsto meg, så hun kunne gjøre meg lyn forbannet. Det ble for mye for meg. Jeg trengte pusterom, jeg trengte friheten min. Stress. Noe min lidelse skal ha minst mulig av. Jeg ble stresset. Noe som igjen speilet humøret mitt og psyken min. Jeg forsøkte etter beste evne å forklare henne om min lidelse, noe jeg følte hun ikke helt klarte å forstå. Jeg beroliget henne om at jeg hadde det bra, jeg fikk hjelp. Til tross for våre uenigheter jeg og min mor har hatt gjennom årene, er jeg veldig glad i henne. Hun er min mor, og hun kommer til å stille opp for meg hundre prosent uansett hva som skjer. Det har vist seg gang etter gang.
En dag rant begeret over. Jeg eksploderte.

Tanker 8. desember 2009
Sinne! Jeg er ikke en person som flyger i luften for ingenting. Jeg er en samler. Så eksploderer jeg plutselig, når begeret renner over. Jeg har samlet en god stund nå, lyttet, tatt imot, godtatt, forklart, pratet fornuft. Beroliget og forklart enda mer, men det er aldri godt nok. Sannheten er aldri god nok. Jeg jobber ikke hardt nok med meg selv. Jeg sover bort dagen. Jeg må komme meg ut, få litt frisk luft i ansiktet. Jeg gir opp for lett. Kjenner for mye etter, kjemper for lite.

Jeg eksploderte! Jeg sa akkurat hva jeg mente. Jeg vet jeg forsvarte meg med hver eneste celle jeg har i kroppen og jeg angrer ikke ett øyeblikk på noe av det jeg sa.»
Jeg er sjeldent sint, men etter all mobbingen på skolen og alle nederlag jeg føler jeg har opplevd, er det lett å føle seg som en taper om man blir rakket ned på. Det er tungt å aldri være god nok. Jeg er ikke god nok, jeg gjør for lite, føler jeg. Hvorfor er det slik? Hvorfor kan jeg ikke bare få være i fred og få leve livet mitt slik jeg ønsker det?
Impulsiviteten – den deilige impulsiviteten.

Jeg husker en meget regntung sommer. Til og med jeg begynte å bli lei. Jeg begynte å pakke kofferten og sa at nå kjører vi etter sola, uansett hvor vi finner den. Mannen min ble forfær, men jeg hadde bestemt meg. Vi skulle avgårde. Vi pakket pikk-pakket vårt og dro av sted alle fem. Vi fant sola i Sverige. Det var deilig. Deilig å kjenne sola varme kroppen, kjenne at energien steg, kjenne seg munter og glad igjen. Regnet hadde tært på både energi og humør. Noe som ikke er noe rart. Alle ville nok følt det slik. Dette var en impulsiv tur, som viste seg å bli meget vellykket.
Etter denne turen, dro vi på ferie til Sverige året etter også. Dette ble en pustepause fra alt jeg opplevde hjemme. Jeg kunne senke skuldrene og slappe av. Jeg kunne bruke energien min på familien. Kun dem. Dem som betydde mest for meg.
Vi trivdes alle godt der. Temperaturen var bedre og varmere der enn hva det er her. En forblåst liten plass der det er vind mer eller mindre hele tiden. Det blir sjeldent så høye temperaturer her slik det var i Sverige. Mannen min savnet varmen og sola.
Selv er jeg ett vinter menneske. Jeg elsker snøen. Det er så hvitt og fint. Ironisk nok, med tanke på hvordan mørketiden spiller psyken min ett puss hvert år. Men det er noe spesielt med vinteren. Det er noe spesielt med mørketiden, det er noe mystisk over det. Man kan tenne stearinlys og stemningen blir en helt annen. Det er ikke det samme på sommeren.
Etter å ha besøkt noen vi kjente som hadde sommerhus i Sverige, fant vi også ut etterhvert at vi ønsket et eget ferieparadis der.
Letingen startet. Vi gikk på nettet, der vi fant ett søtt lite dokkehus, det hørte med en stor tomt med gjestehus og stall. Vi hadde god plass å boltre oss på. Det var alt jeg hadde drømt om, ett lite gammelt hus med sjel.

Mannen min kjørte ned for å se på det, og han falt pladask. Akkurat som meg, selv om jeg kun hadde sett det på nett. Men jeg følte det var ett hus jeg kom til å like.
Huset lå litt avsides, men det gjorde ingenting, vi hadde jo bil. Det lå kun en liten kjøretur til havsbadet, noe barna satte stor pris på. Vi kunne også ta en liten tur til byen for storhandel. Vi lå på en måte midt i smørøyet, midt ute i skogen, i ingenmannsland. Jeg trivdes godt der. Jeg trivdes der, til tross for varmen.
I dag vurderer vi å selge huset i Sverige. Kjøpet var ikke så nøye gjennomtenkt, vi ønsket bare å ha det. Det ble ett impulskjøp.
Vi ser nå at huset ligger for langt unna til at vi kan kjøre dit og passe på det. Vi fant også ut etter en stund at det var dyrt å ha ett hus i Sverige også. Vi må betale ekstra forsikring, det er en ekstra strømregning, det koster å kjøre dit, alt koster. Vi har ikke råd til det. Det er trist, men jeg vet vi må prioritere huset hjemme først og fremst. Vårt hjem. Den er viktigere enn noe annet. Det er der jeg kan være meg selv, være trygg. Være hjemme. Hjem. Den viktigste plassen av alle. Tryggheten.

Mann og kone
I 2009 fridde mannen min til meg. Under en dansegalla. På scenen. Jeg satt bakerst i lokalet og hørte noen snakket i mikrofonen, men jeg fikk ikke med meg hva det gjaldt, eller hva som var i ferd med å skje. Jeg hørte folk begynner å rope ut navnet mitt flere ganger, jeg var ikke sikker på om det var meg de ropte på, ikke før jeg så mannen min på scenen. Jeg fikk sjokk. Noen venner av meg var helt i ekstase. ”Hanne”, jeg tror han skal fri til deg. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, jeg kjente meg pinlig berørt. Likte som sagt ikke oppmerksomhet så veldig godt. Ikke denne typen i allefall, der alles øyne var rettet mot meg. Jeg gikk frem. Der sto han da, ba meg komme opp på scenen, der han satte seg på kne og fridde. Jeg hadde ingen anelse om at dette kom til å skje.
Jeg hadde alltid drømt om at frieriet skulle være stort og spektakulært. Dette visste han om. Vi hadde snakket og tullet om det. Jeg regner med alle kvinner ønsker det innerst inne. Det skal legges i en innsats, det er en stor dag i livet. En dag der man skal huske. Jeg hadde nok takket ja til frieriet selv om det hadde vært ett enkelt spørsmål, under en oppvask. Men det er gøy når det er litt ekstraordinært. Det synes jeg. Dette var ekstraordinært. I ettertid har jeg vært stolt over det. Det kom til og med en artikkel om det i lokal avisen. Det var stort. Akkurat slik jeg hadde drømt om. Jeg er lykkelig. Lykkelig over at han faktisk turte.

Jeg satte i gang med planleggingen til bryllupet allerede uken etter. Vi hadde bestemt oss for å gifte oss sommeren året etter. Jeg hadde med andre ord god tid, så sånn sett hadde jeg det ikke travelt. Men det var så gøy. Jeg elsket å planlegge, jeg elsket følelsen den ga meg, jeg rett og slett elsket det. En lykke følelse som ikke kan beskrives med ord. Jeg skulle bli kone. Noe jeg aldri hadde trodd kom til å skje. Jeg trodde aldri jeg kom til å møte en mann som elsket meg så mye at han ville tilbringe resten av sitt liv med meg. Herregud, jeg er lykkelig. Jeg har en mann jeg kan vise kjærlighet til, en som jeg kan være meg selv med, en jeg ikke trenger å overbevise overfor at jeg er bra nok. I hans øyne er jeg bra nok. Jeg er elsket.

Planleggingen ja, jeg hadde allerede noen uker etter tenkt ut alt. Hvor vi skulle ha bryllupet, og hvordan borddekorasjonen skulle se ut. Alt var ferdig planlagt. Jeg var så glad.
Vi sendte ut invitasjoner. Kortene laget vi selv, fordi jeg ville at alt skulle være personlig. Vi skulle legge i en innsats på alt vi gjorde. Vi hadde invitert 230 stykker, så det sier seg selv at det ble en god del invitasjoner å lage, men jeg brydde meg ikke om det, jeg elsket hvert sekund av bryllupsplanleggingen. Mannen min syntes jeg var hysterisk til tider, at jeg stresset meg opp og ikke kunne prate om annet enn bryllupet. Men jeg kunne ikke noe for det. Det var en så herlig tid. Mye mulig jeg stresset, men dette var noe som kun kom til å skje en gang i mitt liv. Jeg ville at alt skulle være perfekt.
Ettersom svarene på invitasjonene strømmet inn kunne jeg begynne med oversikten over hvor hver enkelt skulle sitte. Jeg sørget for at alle hadde noen de kjente ved bordene, og at begge familier var noenlunde blandet. Vi kom tross alt til å bli en stor familie. Jeg jobbet med dette i noen måneder. Kunne forandre på det opptil flere ganger. Helt til jeg var fornøyd. Dette minte mye om systemene jeg trengte i bokhyller og dvd hyllen. Jeg kunne ikke gi meg før det var perfekt. Vet ikke om flere som gjør det slik, men jeg syntes i allefall at det var så givende, jeg elsket det. Jeg hadde tidligere vært på bygget vi skulle ha og målt opp hele lokalet med målebånd. Jeg målte opp bord og stoler, deretter laget jeg en tegning på ett papir med alle de rette målene. Jeg klipte ut bord og stoler også, slik at jeg kunne flytte rundt på dem, for en herlig jobb. Jeg var i himmelen. Akkurat det jeg elsket å gjøre. Jeg gjorde dette med stor glede. Jeg var elektrisk. Jeg klarte ikke å roe meg, jeg kunne sitte på natten å holde på med dette. Dette minte meg om stuen min og møblementet jeg hadde målt opp med linjal. Men jeg måtte bare. Jeg måtte, og jeg likte det. Jeg måtte gjøre dette om og om igjen.
Underveis engstet jeg meg at han kom til å ombestemme seg i siste liten, at han fant ut at han angret på sin avgjørelse, at dette var ett feilgrep. Jeg kunne gråte. Jeg sa det til han ved noen anledninger, hvorpå han forsikret meg at det aldri kom til å skje. Han elsket meg for høyt til å forlate meg og barna. Jeg ble beroliget og trodde på det han sa.

Samtidig som planleggingen tok form, ble motivasjonen til å gjøre noe med kroppen min bedre. Jeg ville være fin til bryllupet. Jeg ville at kjolen skulle se fin ut på meg. Jeg ville ta meg best mulig ut. Jeg tok tak i forfallet. Jeg begynte så smått å trimme litt igjen. Først fem minutter, deretter økte jeg ettersom formen ble bedre. Den siste tiden før bryllupet trente jeg ofte i litt over en time. Jeg var stolt, stolt over å makte det, å mestre det. Jeg klarte å gjøre noe med vekta mi, endelig. Søtsakene ble kastet til side og jeg klarte å gå ned 15 kilo før bryllupet.
Frem til i dag har jeg gått ned 25 kg. Det er mye. Og jeg er stolt over å ha klart det. Jeg har ett mål, ett realistisk mål. Noe jeg skal klare. Jeg har enda mange kilo igjen, men jeg vet at jeg klarer det hvis jeg vil. Når jeg har bestemt meg for noe klarer jeg å gjennomføre det. Jeg er en sta person. Det trenger ikke alltid være negativt. I mitt tilfelle må jeg være det for å klare målene mine. Jeg skal klare det. Jeg må. Det er ikke bare psyken jeg må jobbe med, men med vekta også. Jeg vil kjempe meg tilbake til livet igjen. Jeg vil kjempe i mot forfallet. Jeg vil ikke gå tilbake til der jeg var. Det ødela livet mitt. Den tæret på min livskvalitet. Overvekta tok på helsa mi. Jeg ville vinne helsa mi tilbake. Jeg klarer det. Jeg gjør virkelig det. Jeg ser det, og jeg blir glad av det.
Så, bryllupsdagen kom, en perfekt dag, vi opplevde så mye fint, noe jeg ikke kan beskrive med ord, jeg kunne ikke blitt mer lykkelig. Vi skar i bryllupskaken og mate hverandre slik brudepar gjør, denne gangen var det ekte. Det var ikke en lek som foregikk i en menighet. Jeg følte meg verken kvalm eller ekkel. Det var ekte kjærlighet. Alt var ekte. Jeg er så lykkelig, en følelse jeg alltid kommer til å bære med meg. En følelse jeg aldri har opplevd. En så stor trygghet. Jeg har endelig funnet mannen i mitt liv og nå er vi gift. Gift. Tenke seg til. Jeg er lykkelig.
Mannen min visste ikke at jeg også kom til å holde en tale til han, en åpen og ærlig tale der jeg fortale om mine følelser for han. Han var rørt. Jeg var så stolt over å i det hele tatt tørre. Å stå foran en stor forsamling og prate. I allefall med tanke på min prestasjonsangst. Jeg gjorde det, og jeg klarte det. Jeg svimte ikke av og angsten tok meg ikke. Jeg var nervøs, ja, men jeg mestret. Jeg mestret på vår store dag. Talen beskriver så godt hvordan jeg har følt meg og hva jeg føler i dag.

Jeg beskrev helt kort og presist hvordan jeg tidligere hadde vært redd for alt som hadde med kjærlighet å gjøre, og hvordan jeg nå følte meg trygg. Og jeg følte meg elsket.
Jeg er så ubeskrivelig lykkelig. Jeg elsker mannen min så høyt. Jeg kommer aldri til å ta han for gitt. Nyansene i kjærlighetsforholdet vårt er bare blitt sterkere. Jeg vet at livet vårt aldri kommer til å bli svart, hvitt igjen.

Oppsigelse av jobben min
Noen måneder før bryllupet sa jeg opp min jobb som sykepleier. Jeg har fortsatt ett arbeidsforhold i kommunen. Det var en bittersøt følelse, men mest av alt var jeg lettet. Jeg ønsket jo så sårt å klare og arbeide. Jeg likte jobben min godt, jeg likte mine kollegaer, jeg kom til å savne dem, og jeg kjenner i dag at jeg gjør det. Jeg savner dem, jeg savner min tidligere arbeidsplass. Men jeg vet likevel at jeg ikke makter den. Helsa mi tilsier at jeg ikke klarer den. Jeg forsøkte det i en måned, men jeg klarte ikke ha pasientkontakt. Jeg maktet kun lagerarbeid. Ikke akkurat det som var planen. Jeg klarte ikke mer enn halvannen til tre timer hver andre dag. På arbeidsplassen min hadde dem ikke muligheter å tilrettelegge slik for meg. De kunne ikke opprette en slik stilling. Det kom til å bli for uforutsigbart. Noen dager maktet jeg ikke hver andre dag heller. Jeg ble raskt sliten, jeg fikk de samme symptomene tilbake. Som kvalme, feberfølelse i kroppen, angst. Jeg klarte ikke støyet som arbeidsplassen hadde. Jeg ble irritabel og lei. Hele den dagen og dagen etter var ødelagt. Jeg måtte bare sove. Jeg var for sliten til å klare dagligdagse gjøremål.

Nå er jeg under nav, jeg får arbeidsavklaringspenger. Det er ikke mye å rutte med i måneden, når man er vant til en fast og god lønning. Økonomien ble dårligere, jeg fikk trygd igjen. Det ble mange tusen mindre å rutte med i måneden. Noe som tærte på. Økonomiske problemer kan gjøre hvem som helst syk. For meg medfører det enda mer stress og psyken min tåler det dårlig. Jeg blir stresset av det. Og stress er noe min lidelse bør unngå. Stressnivået bør være så lav som overhode mulig. Jeg kunne heller ikke søke om bostøtte, for mennesker som har arbeidsavklaringspenger får det ikke. Er ikke det typisk. Det er litt av ett system. Det burde jo være motsatt. Når økonomien blir dårligere og inntekten går ned, burde man jo få støtte for å i det hele tatt klare å betale på huslånet. Men nei, reglene er nå en gang slik. En dårlig regel spør du meg.

Økonomien begynte å vise seg i form at regningene hopet seg opp. Vi hadde problemer med å betale for oss, til tross for at mannen min hadde full jobb. Huslånet klarte vi ikke, så det gikk så til tvangsoppfordring om vi ikke betalte alt med det samme.

Nav var ikke til hjelp til tross for økonomisk veiledning. Vi hadde for god inntekt til å få økonomisk støtte. Behandleren av denne saken presterte å sette spørsmålstegn ved vår søknad. Det hadde kommet henne for øret at vi skulle ha ett stort bryllup. Noe vi kanskje burde tenkt bedre igjennom med tanke på vår økonomiske situasjon. Frekkhet. Toppen av frekkhet. Hvordan kunne hun vite om vi hadde utgifter i forhold til det eller ikke. Det spurte hun ikke om. Jeg ble så skuffet og lei meg, trodde hun virkelig at vi hadde latt huset gå til tvangsoppfordring kun for å ha ett storslått bryllup? Trodde hun virkelig det? Frekkhet. Hvordan kunne hun tillate seg å være så frekk. Jeg hylte til henne i frustrasjon. Jeg fortalte henne hva jeg mente om den saken. Mannen min hadde vært med på møtet og skjønte godt min frustrasjon. Han er rolig og avbalansert. Han ba meg bare gå, han skulle snakke med dem. Jeg dro derifra i sinne og frustrasjon. Jeg var så redd, redd for at vi kom til å miste huset vårt. Vårt hjem.

Min trygghet.
Heldigvis fikk vi hjelp, vi fikk lånt penger av en vi kjente og kunne betale tilbake litt etterhvert. Jeg er så glad for at det finnes slike mennesker, mennesker som hjelper andre i nød.
Jeg hadde time hos min behandler på vpp samme dag, hvor jeg fikk tømt meg. Jeg trengte å tømme meg. Jeg trengte å gråte i fortvilelse. Det hjalp på. Behandleren min er dyktig. Hun er direkte og saklig. Hun snakket med meg om situasjonen og forsøkte å få meg til å se etter andre løsninger, forsøke å se fremover, forsøke oss til å få til en ordning med banken. Dette hadde vi forsøkt tidligere, uten hell. Vi fikk heller ikke refinansiert, da vi hadde for mye gjeld i forhold til inntekt. Heldigvis, jeg sier bare heldigvis, for at det finnes mennesker som hjelper andre i nød. Hva hadde skjedd om ikke denne personen stilte opp for oss når vi trengte det som mest? Jeg tør ikke tenke tanken. Staten hjalp oss i allefall ikke.
Vi plages enda med økonomien, men den er blitt noe bedre nå. Vi er flinkere til ikke å sløse. Vi vrir og vender på krona rett som det er. Jeg lar det ikke gå så hardt inn på meg mer. Jeg er blitt vant til å leve på fattiggrensen. På fattiggrensa i ett av verdens rikeste land. Ironisk, er det ikke?

Så lenge det går sånn noenlunde rundt er jeg fornøyd. Vi har hverandre og er lykkelige, det er det viktigste. Jeg vet jeg ikke er alene om denne situasjonen, jeg har noen å prate med om det. Jeg har mannen min og jeg har behandleren min. De er til stor støtte for meg. Jeg trenger dem. Jeg står sterkere da. Jeg klarer å komme meg gjennom dagene der økonomien er på sitt verste. Jeg har støtte rundt meg, noe jeg sårt trenger i disse situasjonene.

Arbeidet på sykehjemmet krevde som sagt for mye av meg, det var for uforutsigbart.
Jeg trenger en strukturert hverdag, der jeg vet hva som kommer til å skje. På denne måten vil ikke stressnivået mitt øke.
Jeg fikk derfor tilbud via nav å forsøke arbeid med bistand, disse kunne hjelpe til med arbeidstrening, de kunne forsøke å tilrettelegge arbeidet for meg. Jeg fikk forsøke å komme meg tilbake på jobb sakte men sikkert. Jeg var under oppfølging, og nav ville få den dokumentasjonen de trengte i forhold til min helsetilstand og hvordan jeg klarte meg i arbeidssammenheng. Frem til nå har jeg vært gjennom en runde med arbeid med bistand. Kursing og hospitering. Jeg fikk forsøkt meg på ett sted der jeg fikk brukt mine kreative evner, en jobb jeg kanskje kunne trives i. Dette for å se om det var psyken eller arbeidet som gjorde at jeg ikke mestret å jobbe. Det viste seg at det var det første. Jeg klarte ikke å jobbe. Jeg ble raskt sliten, jeg maktet igjen ikke mer enn halvannen time noen dager i uken. Da skrudde kroppen og hodet seg av, som en lysbryter. Jeg maktet ikke skru denne bryteren på igjen heller, ikke før noen dager etter. Jeg var utslått når jeg kom hjem. Jeg var sengeliggende, jeg maktet ikke å gjøre noen ting hjemme.

Jeg har oppfølgingssamtaler med nav, en mann som var meget behagelig å prate med. Han virker oppriktig, og forsøkte å forstå meg og min situasjon. Han svarer saklig på det jeg spør om og gir meg råd og veiledning på hva jeg bør tenke over. Jeg har fått beskjed om å forsøke å finne en middelvei. Jeg skal ikke gå på jobb til jeg stuper. Jeg må ikke slite meg helt ut. Det er ikke meningen. Men jeg må likevel presse meg til ytterpunktet for å se hvor mye jeg kan klare. Jeg må gå til jeg nesten stuper, slik at jeg får sjekket ut min restarbeidsevne, det er slik jeg føler det. Litt ironisk, synes jeg.
Nå er det meningen at jeg skal prøve ut en runde til med arbeid med bistand. Det er liksom aldri dokumentasjon nok. Jeg hørte ikke noe mer fra verken nav eller arbeid med bistand, jeg har ikke blitt fulgt opp på over ett halvt år nå. Jeg makter ikke å ta kontakt og mase på dem heller. Jeg føler det ikke er min jobb. Man må være bra sterk for å klare seg i systemet til nav, det har jeg funnet ut.
Jeg vet ikke hvor mye jeg klarer å jobbe, og om jeg noen ganger klarer det. Har på en måte gitt litt opp. Det føles av og til ut som om psyken ikke blir noe bedre. Jeg har gitt meg selv opp. Det er noe jeg og min behandler skal jobbe litt mer med. Jeg må få tilbake håpet. Håpet om at jeg en dag skal klare å komme meg ut i litt jobb i det miste. Komme meg litt ut blant folk. Få ett nettverk igjen, selv om jeg føler jeg ikke trenger det. Jeg synes det er nok med familien min og de få vennene jeg har. Dem gir meg det jeg trenger når det kommer til den sosiale biten.

Tanker 2009,
Nettverket! Alle snakker om hvor viktig det er med ett sterkt nettverk rundt seg. Jeg har gjort det selv også i forhold til min jobb som sykepleier. Man er sterkere rustet da. Slik ting er akkurat nå vet jeg ikke om det er så viktig. Jeg tror jeg hadde klart meg fint uten. Jeg er og har alltid vært en enstøing. Hadde kun trengt barna og samboeren min, sånn for den sosiale biten sin del. Trives godt i mitt eget selskap. Der er det ingen som forventer noe, ingenting å bevise. Det er ingen å ta hensyn til. Det er ingen stress. Om noen hadde spurt om det ikke ville blitt ensomt. Ville jeg svart: ensom, det er jeg allerede. Depresjonen og angsten er en ensom kamp.»

Psyken spiller meg rett som det er ett puss, selv om jeg tar medisiner. Jeg kan fortsatt føle. Jeg kan føle en nedstemthet, jeg kan føle glede. Men det er ikke de høye toppene og dype dalene mer. Det er jeg takknemlig for. Jeg er stabil i humøret. Jeg takler hverdagen mye bedre.

Dødsangsten
Den siste tiden har jeg vært plaget av en voldsom dødsangst, jeg er livredd for å dø. Jeg er livredd for at mine nærmeste skal dø fra meg. Jeg vil ikke. Jeg klarer ikke tanken. Jeg er redd for å bli alene, jeg er redd for om det går bra med barna og mannen min hvis jeg går bort. Hvor fort vil det gå før jeg er «glemt», og livet deres går videre? Vil de savne meg? Vil mannen min få beholdt barna, eller blir dem sendt til hver av sine fedre de ikke har kontakt med? Hva vil skje med dem? Vil mannen min finne seg en annen kvinne, få ett bedre liv enn hva han har hadd med meg. Med en kvinne som fungerer normalt. Jeg er redd for alt dette. Angsten plager meg mye for tiden. Jeg er konstant redd. Jeg vet jeg ikke trenger å være det, men jeg kjenner den nagende følelsen. Den er ubehagelig. Jeg vil rømme fra den, men den kommer. Hvorfor kommer den? Jeg tar jo medisinene mine. Hvorfor skjer det likevel? Jeg vet ikke. Kanskje det er fordi jeg har innsett hvor bra jeg har det og er livredd for å miste den gode følelsen jeg i forhold til meg selv og min familie. Jeg vil ikke miste dem. Jeg vil ikke. Jeg kan ikke. Dem får ikke dø i fra meg. Jeg tillater det ikke. Hvordan kan jeg få stoppet disse plagsomme tankene? Fortell meg det, hvordan?

Dødstankene, oktober 2010
Den kommer fra intet. Plutselig. Voldsomt. Den overmanner meg. Det knyter seg i brystet mitt. Jeg begynner å gråte. Hva skjer med meg? Jeg er plutselig redd for å dø. Jeg har det så fint nå. Jeg vil ikke miste alt jeg har oppnådd frem til i dag. Jeg vil se barna vokse opp, jeg vil ha tid til dem og til mannen min. Jeg er redd for å gå glipp av noe. Hva vil skje med dem om jeg forsvinner? Vil dem klare seg uten meg? Kommer dem til å glemme meg? Jeg vil ikke dø, jeg vil leve. For det meste er det familien jeg bekymrer meg over. Jeg er redd for å miste dem. Angsten for at dem skal dø i fra meg er til å ta og føle på. Det er en ubehagelig følelse. Hva om det skjer? Hva vil skje med meg da? Vil jeg overleve om dem blir borte? Jeg ser for meg scenarioer, der barna eller mannen min dør. Det er som en film som utspiller seg i hodet mitt. Det er som ett våkent mareritt. Jeg får fysiske symptomer, som nummenhet i armer og ben. Bena vil ikke bære meg, jeg føler meg tung. Det knyter seg i brystet og jeg begynner å gråte. Det skjer spesielt når jeg legger jentungen, eller på dagen når jeg er alene. Jeg ser for meg at hun slutter å puste. Hun sovner stille inn. Jeg bærer henne på mine armer ut i hallen, der jeg faller ned på knær og gråter. Armene blir numne, jeg blir handlingslammet. Jeg roper på mannen min, som sitter opp og ser på tv. Han kommer løpende ned trappen. Det nytter ikke å redde henne. Hun er allerede marmorisert. Hun er død.

Jeg er så redd for guttene også, dem bruker å løpe ned trappen. Når angsten tar meg, er jeg redd for at dem skal ramle ned og knekke nakken. Jeg ser for meg ett stygt syn, der armer og ben er forvridde. Dem ligger nederst i trappen, steindøde. Jeg kan også se for meg scenarioer der skolebussen deres kjører utfor ett stup og alle skolebarna dør. Ambulansen, politiet og brannvesenet er på stedet. Hvordan skal de få opp buss sjåføren og alle barna, når terrenget er bratt og vanskelig.
Jeg engster meg for min mann også. Han jobber på ett gassanlegg. Jeg ser for meg at hele anlegget eksploderer og at de aller fleste som jobber der dør. Mannen min er blant en av dem. Jeg ser for meg en askesky som dekker hele byen og all helsepersonell må hjelpe til. Jeg er blant en av dem som må rykke ut. Jeg kan være redd når han kjører på jobb. Hva om dette er dagen anlegget eksploderer.
Ved noen anledninger er jeg redd når han skal kjøre hjem fra jobb etter en nattevakt. Tenk om han kjører utfor veien og dør. Om han kommer hjem litt senere enn vanlig blir jeg nervøs. Jeg blir rastløs og går rundt i huset og titter ut av vinduene. Ser jeg ikke bilen vår snart. Kommer han ikke snart.
Familien til mannen min har en hytte, man kommer seg kun dit med båt. Jeg er redd for båtturen. Jeg ser for meg scenarioer der båten begynner å ta inn vann, der jeg for harde livet forsøker å få ut vannet med en bøtte. En rød, gammel slitt bøtte med hvite store blomster på. Jeg klarer det ikke.

Båten synker. Jeg, mannen og barna kommer oss ut av båten, men vi flyter i det iskalde vannet. Jeg føler jeg ikke får puste. Vannet og bølgene skyller over oss, det er kaldt. Jeg er ikke redd for å dra på hytteturen, men jeg er redd for båtturen dit. Jeg er virkelig redd. Jeg blir redd av tanken.
Når alle disse tankene står på som verst, er alt så virkelig for meg, alt er så levende. Jeg er i en sorgtilstand. Jeg klarer ikke å tenke rasjonelt. Angsten har kontrollen i det øyeblikket. Hvorfor er det slik? Hvorfor klarer jeg ikke å glede meg over at jeg faktisk er i livet og har det godt? Hvorfor? Jeg vil ikke ha det slik, jeg vil at tankene skal forsvinne, jeg vil ikke ha disse tankene, jeg vil ikke, men jeg klarer ikke å styre dem. Angsten styrer tankene mine. Dødsangsten.

Når alt klarner undres jeg over hvor alle disse tankene kommer i fra og hvorfor kommer de nå?»
Jeg går fortsatt til behandling på vpp, der vi snakker om disse tingene. Der jeg kan få råd og veiledning på hva jeg kan gjøre i de ulike situasjonene. Hvordan jeg kan takle dødsangsten min.
Det hjelper på. Jeg får sett oppgaver jeg skal prøve på hjemme. Helt enkle men effektive. Jeg må stille meg masse spørsmål, hvor sannsynlig er det at det skal skje? Har det skjedd før? Jeg skal sette meg ned, puste rolig ut og inn. Kjenne på angsten. Ikke rømme i fra den. Jeg har fått pratet med psykiater om dødsangsten og om tankene mine. Abilify er økt med 5 mg i første omgang, i håp om at tankene forsvinner. For en stund siden ble den økt med ytterligere 5 mg, da 15 mg ikke hadde ønsket effekt. Nå bruker jeg 20 mg og jeg har fått en helt annen hverdag. Jeg er ikke redd mer, ikke sykelig redd slik jeg var før. Det er deilig å være fri fra angsten. Det er jo såklart naturlig å bekymre seg og være redd for sine nærmeste, men ikke når det blir sykelig og det ikke slipper taket. Det er ikke slik det skal være. Det skal ikke det. Angsten skal ikke ta overhånd. Den kan ikke, jeg vil ikke at den skal være en del av livet mitt. Den får ikke lov til det.
Mørketiden er som nevnt tidligere heller ikke lett for meg. Den er tung for de fleste. Man blir nedstemt av den, den er tung. Den er mørk. Lyset klarer ikke trenge gjennom det mørket. Akkurat slik en depresjon er. Mørkt. Alt er mørkt. Man vil aller helst gå i dvale og bli liggende til lyset kommer frem igjen. Når jula nærmer seg er jeg på lavmål, da er alt håp ute. Det føles slik. Det er slik. Jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg klarer ikke å fungere. Kroppen fungerer ikke. Hodet fungerer ikke. Hjernen har slått seg av og vil ikke være mer. Det er en tung tid. Jeg vil ikke ha denne følelsen. Jeg vil klare noe, jeg forsøker å presse meg, men kroppen sier nei, den vil ikke. Vinterdepresjonen vil ha det slik. Den vil at jeg skal være nedfor, den vil ikke at jeg skal klare å gjøre dagligdagse ting, den vil at jeg skal ligge under teppe, skitten og lei. Lei livet. Hvorfor er det slik? Hvorfor meg? Jeg vil så mye, jeg vil, jeg vil. Depresjonen vil det anderledes. Den trykker meg ned. Den holder meg med ett jerngrep. Den gir meg ikke fred. Den spiser meg opp innvendig. Det er bare skallet av meg igjen. Jeg er ingenting. Depresjonen har kontrollen nå. Det er ikke lett. Livet er ikke lett. Den skal ikke være lett. Det sies at når man føler, lever man. Men jeg vil ikke kjenne. Ikke denne følelsen i allefall. Jeg vil kjenne på det gode. Jeg vil kjenne på livet. Ikke døden.

Tanker 30. november 2009
Jeg får ikke sove. Tankene gir meg ikke fred. Jula skal være en koselig tid. Jula nærmer seg. Det pyntes, det bakes kaker i alle størrelser og fasonger. Gode dufter fyller hjemmene. Jeg kjenner jeg bli kvalm. Jeg vil ikke kjenne disse nydelige duftene, de gjør meg bare deprimert. Hvorfor? Jo, fordi jeg selv ikke makter å gjøre noe med disse tingene. Jeg er for trøtt, for sliten.
Julen er en tid for å gi og få gaver. En tid for å huske på sine egne. Ett nytt år snart i vente og man kan minnes tiden som er gått. Mye godt, men også mye lidelse. Julestemningen synker inn, den bringer fred, den binder mennesker sammen. Den gir trygghet og skaper glede.

Slik skal det være og slik er det. Hvorfor klarer jeg ikke å føle det da? Hvorfor kjenner jeg ikke alle disse deilige følelsene? Jeg er bare trist. Jeg skaper bare nedstemthet og tristhet for alle rundt meg. Jeg er sliten og lei. Lei av å ikke kunne glede seg over noe. Lei av å være lei. Lei over at det ikke ser ut til å ha noen ende.
Jeg må si, jeg er en av de heldige som har alt, jeg har ett trygt og godt hjem, en familie som bryr seg om meg. Hvorfor føler jeg ikke denne lykken da? Hvorfor føler jeg meg så alene, så ensom da?»
Medisinen min trappes opp i den tyngste mørketiden, slik at den ikke skal ta helt knekken på meg. Deretter går jeg tilbake til normal dose når lyset vender tilbake. Jeg bruker dagslyslampe, en erstatning for dagslyset. Jeg kjenner at det hjelper litt, det er vel en kombinasjon av begge deler. Jeg er fortsatt litt nedstemt. Men jeg går ikke inn i en depresjon, det er lov å være trist og lei, som de fleste er det på denne årstiden. Og sånn er det bare, og sånn kommer det alltid til å være. Så lenge vi lever, kommer det til å være slik.

Tanker 8. desember 2009
En tung tid akkurat nå. Føler meg bare nedfor hele tiden. Ingenting gleder meg. Tungt!
Man blir faktisk deprimert av å være deprimert. Når kommer oppturen? Når skal jeg bli den gode, gamle meg igjen? Blir jeg noen ganger det? Og ikke minst, hvem er det?
Har så lyst til å kunne vise glede, om så bare litt. Være lykkelig, kjenne den sprudlende følelsen, som om det er på tur til å boble over. Kjenne den ekte latteren. Det er borte alt sammen.
Humøret er ingen berg- og dalbane mer. Takk Gud for det. Nå er jeg bare stabilt nedfor. Vet ikke om jeg helt liker det. Det plager meg. Kunne det bare finnes en mellomting.
Det er bare kaos i hodet mitt.»

Kaos ja, det er ofte kaos i hodet mitt, men jeg jobber med det. Jeg jobber hardt, hver dag, hver time, hvert sekund. Jeg må jobbe. Det sees kanskje ikke utad, men det er en konstant kamp, inni hodet, i kroppen. Men jeg klarer kampen, jeg er fortsatt sterk. Ett bevis på det, er at jeg er i livet. Jeg lever.

Avslutningen
Å være psykisk syk er ikke alltid like lett. Det tærer på kreftene. Den tærer på dem man bor sammen med. På barna, på mannen min. Alt er ett evig slit. Toppene og nedturene.
Men man kan leve ett noenlunde normalt liv med medisiner som fungerer og ikke minst samtalene på vpp. Det er viktig å vite, det finnes hjelp. Det finnes god hjelp. Jeg har lært meg at det er viktig å være åpen om sin lidelse, det hjelper masse å prate om det. Jeg prater masse om det. Ikke til alle, men til min behandler og de jeg kan stole hundre prosent på.
Til tross for alle dype daler og høye topper, har jeg mange gode dager og perioder som er bra, der jeg kan fungere i det daglige liv, der jeg mestrer og klarer. Jeg fungerer godt med familie og venner, jeg har det bra og kan føle en glede.

Jeg er glad i livet mitt og ville ikke levd det på noen annen måte enn slik jeg lever den i dag.
Lidelsen har gitt meg mange gode erfaringer og den har fått meg til å se hendelser og situasjoner fra forskjellige synsvinkler. Man blir veldig reflektert og man lærer seg å gå dypt inni seg selv. Granske seg selv kan man vel si.

Jeg har lært mye om meg selv disse periodene. Jeg har lært meg selv å kjenne. Jeg har lært. Jeg kjenner meg selv, selv om det noen ganger kan være kaotisk i hodet mitt. Men når ting har roet seg og jeg er stabil igjen, sitter jeg igjen med en erfaring rikere. Jeg ser at dette er meg, og at jeg må lære meg å leve med min lidelse.
Jeg skammer meg ikke over å innrømme at jeg har en lidelse. Den er en del av meg. Hvorfor skulle jeg fornekte det? Det ville være som å fornekte meg selv, fornekte den jeg er. Meg. Jeg vet jeg kommer til å ha lidelsen for resten av mitt liv og jeg må bruke medisiner for å holde meg stabil. Jeg må gå jevnlig til behandling. Jeg gjør det med glede. Jeg vil ikke levd livet mitt på noen annen måte.

Hanne Hansen (pseudonym) er en dame i 30 årene, som har gått til behandling for sin angst og depresjon siden hun var tenåring. hun fikk ikke diagnosen bipolar lidelse før i voksen alder.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev. Ta også en titt i vår nettbutikk

Delta i diskusjonen, skriv en kommentar nedenfor

KJØP VÅRE PUBLIKASJONER

Fra Twitter