Min engel

Den 9. desember 2004 skulle bli en merkedag. Det var den i utgangspunktet allerede, det var mormor sin bursdag. Hun fylte dette året 67 år, og så frem til å bli pensjonist, sammen med morfar skulle hun nyte de siste årene hans. Han var blitt kreft syk, og vi visste alle at det bar en vei. Men de valgte å leve positivt og ta vare på de gode dagene og minnene. Sammen hadde de seks barn, 12 barnebarn og 6 oldebarn. Det var den gang, når dette skrives, er det kommet to oldebarn til, inn til denne verden.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Familiens midtpunkt var deres minste datter. Hun var den tanten alle elsket og være med. Tanten som ikke fikk barn selv, men som i mine øyne hadde 12 barn og 6 barnebarn. Hun var like glad i alle og gjorde ikke forskjell på noen. Trengte vi kjeft, så fikk vi kjeft. Trengte vi trøst, så trøstet hun. På alle familiesamlinger holdt hun alltid en tale, sa alltid noen ord. I festlige lag, var hun alltid en karakter, og den vi alle sammen kjenner best, er vel hennes eksemplar av ”Olga Maries – Happy Birthday”. Den gjorde hun hysterisk bra. Om hun var i riktig slag, hadde hun med seg kostyme, og kledde seg ut. Med andre ord, en som fikk alle til å le, en som tenkte på alle, en som sørget for at alle hadde det bra og opp i alt dette, en som glemte seg selv.
Jeg var vel den i familien som i hennes siste tid, sto henne nærmest. En som hun kunne ringe til uansett i hvilken form og farge hun var i. En som ikke dømte henne for den hun var, og en som hun kunne si akkurat det hun mente til. Vi to kunne gråte sammen, le sammen, være stille sammen, prate sammen og ikke minst lytte til hverandre. Jeg var den i familien som så henne sist i livet, og hun hadde et godt humør. Kunne ikke se en ting, ante fred og ingen fare.

Jeg ønsker ikke å gå tilbake i tid for å forklare hvorfor og hva som gjorde at hun tok sitt valg, men det er jo klart at hun ikke har hatt det lett. Vi som er i hennes familie vet det som skal vites, men jeg ønsker å fortelle litt om hvordan jeg taklet sorgen og om hvordan mitt underbevisste jeg, bearbeidet min sorg.…du min skyttsengel…min kjære skyttsengel, du skulle vært her nå, du er dypt savnet, men du kjenner vel så jeg roper i min sjel til deg, kjære kom å led min vei jeg vet at jeg må gå den selv, men det er vansk`li her i kveld negative tanker har tatt mitt sinn, de slipper ikke solen inn si meg hva gjør jeg da, til solen jeg mitt hjerte gav de sier så lett smil og vær glad, jeg gjør jo det hver eneste dag det er lov å ha de triste stunder, må bare se til at solen ikke lenge blunder det blir så kaldt og trist, solen må titte frem til sist
jeg vet at solen slukker nattens mørke rom, hvorfor føler jeg meg da så tom

Det var 9. desember 2004, egentlig en helt vanlig dag. Jeg hadde nettopp bestilt en blomst til mormor, for hun hadde jo bursdag i dag, ble 67 år. En dag hun hadde ventet lenge på, for nå skulle hun og morfar nyte pensjonist tiden sammen.

Jeg hadde hatt tlf på lydløs, egentlig vet jeg ikke hvorfor, men da jeg sjekket tlf så hadde jeg 9 ubesvarte anrop. 5 fra mormor og morfar og 4 fra min far, det stakk i magen. For dette er jo langt fra vanlig. Jeg ringte pappa opp igjen, og jeg hørte med en gang at det var noe. Jeg spurte fort hva som var gale, og tiden sto stille i det han sa det. ”tanten din er død”, jeg trodde han ikke med en gang, så jeg bare sa ”du tuller”. ”Nei, jeg gjør ikke det. Jeg er her inne nå med mormor og morfar. Det var de som fant henne”. ”Fant henne”, spurte jeg videre, ”Hva har skjedd”. Og igjen, med vantro hørte jeg han fortelle meg, at hun hadde tatt sitt eget liv. Det er ikke sant tenkte jeg, og jeg sa også det til ham. Fortalte ham at hun var hos meg i går, og var i godt humør.
Jeg følte det som om jeg var i en boble, en surrealistisk situasjon, noe som andre opplever. Alle andre, men ikke oss, familien. I hvert fall ikke meg. Der sto jeg på kjøkkenet mitt, tom. Bare helt tom sto jeg med telefonen i hånden, og ikke visste hva jeg skulle ta meg til.

Vet ikke hvor lenge jeg sto slik, men så plutselig på klokken og at tiden for å hente guttene i barnehagen var inne. Guttene, hva skulle jeg si til dem. De elsket henne, de rett og slett digget henne. De kalte henne tante de også, for det var det hun var. Jeg valgte å konsultere meg med legen min, om hva jeg skulle si, og hvordan jeg skulle si det. Hun sa kort og godt, vær ærlig. Si at hun var syk, for det var hun. Men at hun nå har det mye bedre. For det er det som er sant, og det er det som er riktig. Jeg gjorde slik som hun sa, og den dag i dag er det slik jeg forteller dem det, dersom de spør. For det hender at de spør om henne, og jeg svarer da velvillig. For de skal ikke glemme henne. Aldri, det komme jeg ikke til å tillate.
Vi har et fantastisk flott bilde av henne hengende i stuen, og på det bildet så er hun akkurat slik som vi husker at hun var. Var, et ord som er en fortidsbetegnelse jeg overhodet ikke liker. Hun var, jeg liker heller hun er.

Jeg ringte til en nær venn av familien, fortalte hva som var hendt, og spurte om hun kunne være så snill og være med meg opp å hente guttene. Jeg visste rett og slett ikke om jeg klarte dette alene. Klargjorde samtidig med farmor til guttene at de kunne være hos henne til faren deres kom fra jobb, slik at jeg fikk kommet meg hjem til familien min. Ikke minst for at jeg ikke ville at de skulle oppleve mine tårer og sterke sorg akkurat nå. De tok gladelig imot guttene, og gav meg en god klem. Ord er ikke viktig i slike situasjoner, en klem er viktigere enn ord. Lettet for at guttene mine nå var i trygge hender, satte jeg den tunge kursen ut for å treffe resten av den sorgtunge familien.
Så slo det meg, blomsten til mormor. Det var jo hennes bursdag. Nei, dette skal ikke skje. Hun kunne ikke gjøre dette på moren sin bursdag. Gikk mange runder med meg selv, om jeg skulle hente blomsten vekk eller om jeg skulle la den være. Sammen med pappa, besluttet jeg å la den være der. Bursdagen hennes var det jo, og det var jo ingen som forutså dette.
Det tok noen timer før vi alle klarte å samle oss hos mormor og morfar, for de var på legevakten og fikk den hjelpen de trengte der, og på grunn av omstendighetene rundt hennes bortgang måtte de også ha noen samtaler med politiet.

Tanken på at morfar fant henne, var og er skremmende. En fars verste mareritt, ikke noen foreldre er unt det synet han så. Og det har han måttet leve med. Ikke minst min far, som fikk telefonen fra min morfar. Det eneste han klarte å si i telefonen var ”hun er kald, hun er kald”. Pappa skjønte jo da fort at noe var gale, og kastet seg i bilen innover.
Da det var tid for å møtes hos mormor og morfar, kjente jeg ikke noe. Visste ikke hva jeg ville møte, visste ikke hva som ville skje, ei heller visste jeg hvordan jeg ville takle dette. Så fort jeg satte bena innenfor dørstokken, skjønte jeg fort at dette har jeg ingen kontroll over. Mormor kastet seg i armene på meg og hulket høyt, jeg brast i gråt med henne. Da slo det meg, jo dette er sant, dette er virkeligheten NÅ. Hun er død. Mormor takket for blomsten innimellom gråten, og jeg prøvde å forklare så godt jeg kunne at den var godt ment. Etter at vi to hadde grått i hverandres armer, så snudde jeg meg og blikket mitt falt på det tristeste ansiktet jeg har sett min morfar bære. Det var trist, oppgitt og tomt. I det jeg la armene mine rundt ham, brast han også i gråt. Og jeg gråt med ham, samtidig som tankene mine på hva han hadde funnet for gjennom hodet mitt.
En etter en kom familiemedlemmene, og det ikke lenge før vi alle var samlet. De som manglet var min onkel, min mor og min bror. Min onkel er bosatt over fjellet, min mor var på reise og min bror på jobb. Min mor og min onkel kom sammen ut på kvelden, og de var som andre knust.

Jeg ringte inn til min daværende mann, og fortalte at jeg ønsket å sove der ute og at jeg nå trengte min familie. Han forsto det. Det var en rar natt, en tom natt. Men utrolig nok, så sovnet jeg.
Nå som jeg i dag er skilt og alene med to barn, og ser tilbake på den akkurat dette, så slår det meg at jeg allerede da søkt trøst og omsorg andre steder. Det var jo egentlig han som skulle vært min nærmeste, han som skulle gitt meg det jeg trengte. At vi allerede da var på vei bort fra hverandre. Det er nå en gang slik, at når brikkene faller på plass, så forstår man nok fortiden bedre og skjønner meningen med det som skjedde den gangen.

Dagen etter var en slags dagen derpå, der du skulle ønske at du våknet, og alt var drøm. Men nei, det var ikke det.
Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg steg fort opp som en tok tak i ting. Ikke at ingen andre gjorde det. Men jeg sa meg villig til det, for en stemme inni meg sa. Dette hadde hun gjort for deg.
Når de snakker om at i situasjoner som krever det, så trer du på en måte ut av deg selv. Du sitter automatisk ”sinnet” ditt til siden, og blir deg selv bevisst. Da blir man på en måte uovervinnelig, og man utfører handlinger man nærmest ikke tror er mulig. Det var nok der jeg befant meg da, når jeg ser tilbake på de dagene og ukene som gikk der, så aner ikke jeg hvor jeg tok kreftene fra. Og det er her jeg føler at sorgen min og forståelsen min er blitt bearbeidet.

Jeg reiste hjem neste dag, skrev noen ord til henne. Skrev ned alt jeg hadde lyst hun skulle vite. Ting jeg måtte si til henne før hun forlot oss helt.
Jeg hadde også en sang jeg ville bruke. På en måtte litt ekkelt, at jeg hadde så klare ønsker og tanker om hva hun trengte og fortjente. Denne sangen har jeg likt lenge, og i mange år sagt til meg selv, denne sangen, den skal jeg bruke i en begravelse til en jeg som virkelig er meg nær. Og den kunne ikke passet bedre, Celine Dion`s – Fly. Jeg tok med meg platen, og spilte den for familien. Det var ikke et tørt øye da de hørte på teksten da jeg spilte sangen for familien, ordene hun synger passet så godt til den personen som hadde forlat oss. Og som vi nå skulle ta farvel med.

FLY
Fly, fly little wing Fly beyond imagining The softest cloud, the whitest dove Upon the wind of heaven’s love Past the planets and the stars Leave this lonely world of ours Escape the sorrow and the pain And fly again Fly, fly precious one Your endless journey has begun Take your gentle happiness Far too beautiful for this Cross over to the other shore There is peace forevermore But hold this mem’ry bittersweet Until we meet Fly, fly do not fear Don’t waste a breath, don’t shed a tear Your heart is pure, your soul is free Be on your way, don’t wait for me Above the universe you’ll climb On beyond the hands of time The moon will rise, the sun will set But I won’t forget Fly, fly little wing Fly where only angels sing Fly away, the time is right Go now, find the light.
Jeg viste også de ordene som jeg hadde skrevet, og forklarte at jeg ville veldig gjerne si de ordene i kirken. Det ble fort sagt at de som ville si noe, skulle få lov til det. Ingen skulle bli nektet.
Jeg valgte også å lage kirkehefte, og det var ingen lett oppgave for hjertet mitt og skrive født dato og datoen for begravelsen. Rett ovenfor datoene, et vakkert bilde av en vakker person med den vakreste sjel. Jeg dekorerte forsiden med hviteliljer og en hvit due. Et tegn på at nå var hun fri, nå kunne hun slippe skuldrene sine ned. Jeg vet at hun på det siste, satte veldig mange spørsmål ved sin barnetro, for det hadde hun. Sin tro på Gud, troen hun fikk da hun var barn. For hun kunne ikke helt forstå, at dersom Gud fantes. Hvorfor det var så mye urettferdighet i verden. Ingen god Gud kunne tillate det, ikke hennes Gud. Men om presten vi valgte var Guds gave til familien, det vet jeg ikke. Men bedre prest kunne vi ikke fått. Vi valgte presten som hørte til hennes sokn, selv om hun skulle gravlegges i et annet sokn. Vi angrer overhodet ikke.

Han utstrålte bare godhet, fredlighet og rolighet, og når vi pratet om henne, så lukket han øynene og bare tok hennes person innover seg. Jo mer vi fortalte, jo mer forsto han for et fantastisk godt menneske dette var. Samtidig kunne han kjenne på de byrdene som hun hadde båret på, hvor lite hun hadde tillat seg selv å være seg selv, og dette til fordel for alle andre. De ordene som datt ut av meg til presten var at selv hvor liten hun var vekst, så hadde hun et hjerte som var større en kroppen det var plassert i. Et hjerte større enn kroppen i seg selv, så god var hun.
Samtidig hadde jeg et spørsmål, og jeg var sikkert ikke alene om å ha det. Alle lurte på hva hun tenkte, hvorfor hun gjorde det, hun visste hvor glad vi var i henne og ikke minst visste hun at hun hadde en familie som var der for henne. Hvorfor holdt ikke det? HVORFOR?

Han hadde et svar, og det svaret har hjulpet meg og forstå. Jeg har alltid vært en av det som har syntes at det å ta sitt eget liv er egoistisk, at de kun tenker på seg selv og ikke ofrer de som sitter igjen en tanke. Men det er så feil, og når du hører hvordan presten forklarte det til meg, så vedder jeg at du vil føle det på samme måten.
”Dere skal aldri tvile på at hun ikke var glad i dere, og hun visste at dere var glad i henne. Men det hadde hun rett og slett ikke plass til å tenke på nå. Dere kan tenke dere livet som en trakt. På toppen av denne trakten er det masse rom, rom til løsninger og tid til tanker. Når man da ”synker” lenger ned i denne trakten, så får man mindre plass rundt seg til tanker og løsninger. Man klarer ikke lenger å tenke så bredt og løsningene blir ikke så bra lenger. Er man i bånn av denne trakten, som hun var, vel da klarer man ikke lenger tenke lenger, og man velger den løsningen som redder deg fra alt det mørke rundt deg. Man har kun plass til å tenke den løsningen som faller deg inn på det mørkeste, og det er jeg orker ikke mer. Jeg vil bare vekk. Og da tenkte hun ikke på dere, hun tenkte kun på det valget hun hadde tatt. Og det er langt fra den enkleste løsningen, men det var den løsningen som hun fant fred med.”

Videre fortalte jeg at jeg var den som hadde sett henne sist av familien i livet, og at humøret hennes ikke tilsa at der var noe gale. Men at hun stadig sa at i januar 2005, da skulle alt bli så mye bedre. Da var det blanke ark og nye fargestifter. Ja, da skulle alt bli så bra. Presten lukket øynene igjen, og nikket, før han svarte meg:
”Da hadde nok hun bestemt seg, for de som har bestemt seg, de kan sitte en dato langt frem i tid. Det trenger ikke skje med en gang, bare det at de har bestemt seg, funnet løsningen. Så er de lykkelig, da ser de sitt lys i den mørke tunnelen. Kanskje kunne dere reddet henne denne gangen, men jeg tror nok at dette hadde skjedd en eller annen gang. For har de bestemt seg og funnet løsningen som fungerer for dem, så er det lite vi kan gjøre”

Han lukket igjen, og ristet lett på hodet, før han sa noen ord som henger igjen i meg:
”Liten av vekst, et stort hjerte med plass til alle, bare ikke seg selv. Hun hadde mye å bære på. ”
Om dårlig samvittighet har plaget meg, ja det har det, om tanken på hvor vi var for deg slår meg den dag i dag, mer enn før faktisk.
Vi valgte med omhu også begravelses byrå, to damer, også de utenbys fra. Sammen med presten så utstrålte de en egen ro og fred som gjorde at alt bare var gjennomført rolig og avslappende. Akkurat slik hun ville ønsket det. Alt ved denne begravelsen skulle være perfekt, vi kunne ikke la noe være tilfeldigheter. Jeg husker at de spurte om vi hadde tenkt på hva som skulle stå i dødsannonsen, annonse over hennes død. Når man tygger på det, så er det egentlig ikke noe man ønsker å annonsere, men vi måtte jo skrive noe. Jeg hadde skrevet ned noen linjer, som jeg sammen med resten av familiens godkjennelse, følte beskrev henne i korte trekk

Blikket ditt, når du så på oss
Latteren din, når du lo til oss
Temperamentet ditt, når du var sint på oss
Humoren din, når du lot vittigheten skylle over oss
At du så brått forlot oss her, det tror vi ikke på
At vi alle elsket deg, det vet vi at du så
Hvil i fred, vår alles kjære

Presten var veldig enig i beskrivelsen som vi hadde gitt av henne der, ikke mange linjene, men de linjene beskrev likevel den store personen som hun var.
Vi valgte en enkel furukiste til henne, for det er veldig betegnende for den hun var og hva hun likte.
På møte med prest og begravelses byrå så ble alt lagt til rette for en vakker begravelse, et siste verdig adjø med et menneske og person som rørte mange liv.
Et tantebarn skulle synge ”tears in heaven” ved begynnelsen av begravelsen, salmer ble valgt med største omhu. Fra tantebarna skulle Celine Dion`s – Fly spilles, og vi skulle da alle sammen reise oss og stå i ring rundt vår alles kjære tante. En siste respekt til henne som elsket akkurat for den hun var og siste gang vi kunne vise hvor savnet hun var. Vise verden hva hun betydde for oss. Jeg skulle si noen ord. Det ble også videre bestemt hvem som skulle bære. Det var blanding av søsken og tantebarn. Jeg bar også. Men det var på grunn av ikke alle ønsket eller klarte den påkjenningen, og jeg sa at dersom de manglet noen til å bære, så kunne jeg stille. Siste sang som vi valgte, og som bare skulle spilles og folk skulle lytte til var ”you raise me up” med Josh Groban. Sangen var et ønske fra min far, som hadde vært i hennes liv fra hun var bare en liten jente, og som så på henne som like mye søster som min mor. Hun var vel en som sto han mye mer nær, enn hun visste selv. Men sangen var perfekt, for hun var en som gjorde andre sterk.

Så kommer jeg til det som jeg aldri trodde jeg skulle klare, men jeg tror hun hjalp meg. Ikke minst at jeg fikk en beroligende av min mor. Vi ønsket at hun skulle gravelegges i egne klær, klær vi visste at hun trivdes i. Men hvem skulle hente dem. Jeg var ikke sen med å si at det ville jeg gjøre, alle så på meg, og lurte på om jeg virkelig ville og om jeg kom til å klare. Ja, sa jeg klart. Jeg visste allerede hva slags bukse og genser jeg likte å se henne i, og som vi visste at hun selv likte. Jeg fortalte mormor hva jeg hadde i tankene, og hun var helt enig. Vi gråt begge to, og så henne for oss smilende i de klærne jeg hadde foreslått.

Dagen for minnegudstjenesten kom, og jeg skulle inn i leiligheten før vi reiste opp til sykehuset. Min bror, kjørte meg inn til leiligheten hennes. Jeg kjente ikke noe, var helt tom der jeg satt i bilen og tittet ut vinduet. Så bare ut og følte ikke noe. Om det var beroligende jeg hadde fått av mamma eller om det var mitt bevisste jeg, aner jeg ikke. Da vi kom frem, sto faren til daværende kjæresten til min bror der, for han er i politiet. Det var politiet da som hadde nøklene til leiligheten hennes, grunnet omstendigheter som ikke er av betydning i dag. Uansett grunn eller årsak, ingen kan bringe henne tilbake.
Jeg husker at jeg gikk opp trappene til hennes leilighet, tom i kroppen og med tunge steg. Trapper som jeg tidligere løp opp av ren glede før, løp opp trappene med lette steg og med latteren løst.
Da jeg kom opp til døren var den forseglet, det første tegnet på at her har det vært en lite hyggelig hendelse. Politiet åpnet opp for meg, og døren gikk opp. Fremdeles følte jeg ikke noe, jeg husker at jeg tenkte ”hvorfor føler jeg ikke noe”. Det første som møtte meg, var et bilde hun hadde tatt vare på i alle år, et bilde hvor alle tantebarna hadde tegnet en liten tegning til henne. Hun hadde delt et stort ark inn i like ”områder”, slik at alle tantebarna skulle tegne sin tegning til henne. Det var ytret ønske om at jeg skulle ta det med, så det tok jeg ned, og satte det inn til veggen. For å komme til hennes soverom, måtte jeg gjennom stuen. Det var mørkt, stille og ryddig der, som om hun bare var borte på ferie eller på jobb. Jeg fortsatte monotont inn på soverommet, hvor klesskapet hennes var. Åpnet opp og mekanisk lette etter det jeg skulle ha.

Jeg fant buksen og genseren vi ble enig om. Videre fant jeg en ponsjo som hun nettopp hadde kjøpt seg. De foreslo at vi fant noe høyhalset, siden måten hun hadde valgt å ta sitt liv på var ved henging, og hun hadde merker på halsen. Og den ponsjoen hadde høy hals, passet bra. En annen ting som var viktig for meg var sokker. Ragg sokker, for hun var alltid kald på bena.

Da var jeg ferdig, hadde fått med meg alt. Lukket døren til soverommet, hvor jeg mang en natt hadde lagt og pratet med henne om alt. Vi hadde ledd sammen her, grått sammen her, hatt mange festlig lag her og ikke minst bare vært her. Vi var oss selv til det fulle sammen vi to, hun var min mor nr 2, min storesøster, min beste venninne og til slutt var hun min tante. Min tante var hun bare formelt, hun var alt det andre mye mer. Før jeg forlot leiligheten, så jeg meg en siste gang tilbake, og bare prøvde å forstå. Jeg husker at jeg reagerte på at jeg ikke gråt, ikke en eneste tåre kom. Så mye som hun betydde for meg, så skulle jeg jo vært knust. Men jeg var bare tom, følelsesløs liksom.

Vi gikk ned til bilen, og satte kursen mot det som jeg også hadde gitt uttrykk for at jeg ønsket å gjøre. Jeg ønsket å kle henne. Jeg ville gjøre dette, for jeg vet inne i hjertet mitt at hun hadde gjort dette for meg. Ikke bare for meg, men for alle.

Da vi kom opp på sykehuset, traff vi noen tanter av meg, hennes søstre. Vi satt nede i aulaen på sykehuset, hadde aldri vært der i dette ærende før. Jeg hadde aldri sett et dødt menneske før, vår familie har vel egentlig vært ganske skjermet for slik ting som dette. Har vel ikke hatt dødsfall i familien siden mine oldeforeldre på min mors side. Og nå var det ikke bare dødsfall, men et ut av det blå dødsfall som vi ikke forutså.

De to damene kom ned og møtte oss, og de spurte hvem som hadde lyst til å kle henne. Jeg reiste meg, og bare svarte ”meg”. De så hyggelig på meg, og frarådet meg det sterkt. Siden min tante var blitt obdusert, ønsket ikke de at jeg skulle huske henne slik. Tantene mine sa at nå måtte jeg tenke meg om, og min bror så på meg. Jeg gav motvillig fra meg buksen og genseren, og sa jeg skal i hvert fall ta på henne ponsjo og sokker. Litt skuffet satte jeg meg ned, nå kjente jeg på en måte at jeg ikke fikk gjort noe som jeg hadde veldig lyst til. En skuffelse på en måte, men samtidig i dag, er jeg glad for at jeg ikke så henne den siste gang på den måten.

Etter en stund kom de ned og hentet oss igjen. De forklarte at hun var veldig fin, de hadde sminket henne litt, men ikke mye, for de så ikke det som nødvendig. For hun var veldig fin, de forberedte oss også på at hun var litt skjev i ansiktet, men ikke mye. De hadde hilst på henne for en stund tilbake, og kjente henne igjen med en gang.
De gikk foran oss og ledet vei.

Selv om det var bare opp i andre etasje, så føltes som en evighet. Vi gikk motløse etter damene, og stoppet opp utenfor en dør som sto ”sykehus kapell”. Nå var vi her, nå skulle jeg få se henne. Vi hang fra oss jakkene. Vi var de eneste der, for resten av familien skulle komme senere. De som var her nå var min bror, min eldste tante, nest yngste tante og meg. Hun spurte om vi var klar, og vi så på hverandre og nikket.

Hun åpnet døren. Jeg husker at jeg la merke til lysene som var tent, og stolene som pent var satt opp. Jeg så en flott enkelt kiste, og der lå hun. Fredfullt, nesten som hun sov.
Jeg gikk bort til kisten, så på henne lenge. Helt automatisk strøk jeg henne på kinnet, hun var myk, nesten litt ”baby” hud følelse. Jeg strøk henne på hodet og bøyde meg ned og gav henne et kyss på pannen. Jo, det var henne. Klærne som jeg hadde hentet, var perfekt. Det var henne, slik jeg husket henne. Jeg la ponsjoèn på henne, tok på henne sokkene. En merkelig grunn gjorde at nesten de var de viktigste av alt, jeg vet jo hvorfor, for hun var alltid kald på bena. Gikk alltid med tøfler eller tykke labber. Men nå hadde jo det ingen betydning, hun kunne jo ikke fryse nå. Men små ting blir kjempeviktig i slike situasjoner. Nå kom tårene, men jeg kjente ikke meg selv igjen.
Når jeg nå tok meg tid til å se ordentlig på henne, så la jeg merke til noe som har brent seg fast i minnet mitt. Og om det presten sa gav meg mening, så gav kombinasjonen det han sa og det som jeg så hos henne, total mening og forståelse.

Tanken som slo meg var ”herregud så trist hun så ut, så vondt hun hadde hatt det. Hun var ikke egoistisk i det hele tatt”. Jeg så at hun hadde grått, jeg så at munnen hennes var trist.
Tror det bare var meg som så det slik, men jeg kjente henne så godt.
Etter hvert kom resten av familien, alle like triste og alle levde i en uvirkelig verden.
Vi hadde kjøpt inn roser som hver og en skulle ligge opp i til henne, bildet som hun var så glad i fra tante barna var lagt ved og min onkel hadde kjøpt henne julepresang som han la ved. Og kommentaren til min bror, kunne ikke vært mer korrekt.

”før alle kom lå hun så fredfullt, hun lå så rolig der, slik hun egentlig ønsket det. Men med alle blomster, bilder og gaver som er lagt ved henne, er det et eneste virvar hos henne. Akkurat som livet hennes var. Hun forsvant blant alt som ble lagt opp i til henne, på lik måte som hun forsvant i sitt eget liv”
Jeg snudde meg, og så akkurat hva han mente, og kunne ikke annet enn å si meg enig. Til og med til det siste, druknet vi henne. Nå i avskjedens farvel, men likevel. Det var dette livet hennes hadde vært, hun hadde vært der for alle, men hvem hadde vært der for henne.
En etter en fikk søsknene med sine familier privat tid med henne.

Tante barnet som skulle synge for henne, sang privat til henne der inne. Og da var det gjort, hun kom til å klare sangen i kirken. For henne var jo det en lettelse, og for oss andre også, for det var jo noe som kom til å gjøre begravelsen personlig. Da alle hadde tatt det siste farvel med henne, var det tid for å ligge lokket på kisten. Tørkleet ble lagt på ansiktet, akkurat nå kan jeg faktisk ikke huske hvem som la det på. Men jeg husker godt min onkel, som tårevåt la lokket på kisten og stotret frem ”hadet”. Og forlot rommet sporenstreks etter det. Jeg tok en av de seks skruene og skrudde i kisten. Det var siste gang jeg skulle se henne. Aldri skulle jeg høre henne le, aldri høre henne kjefte, aldri høre henne prate. Aldri mer. Hun er ikke lenger blant oss, hun var. Før vi forlot sykehuset, kom de med en blå bærepose, jeg kjente den igjen. Det var en pose det sto pasient tøy på. Det var hennes klær, klærne hun hadde hatt på seg. Klærne hun hadde på seg når hun valgte å forlate denne verden. Jeg tok posen, litt diskré på grunn av mormor og morfar. Tok posen med meg, gikk raskt til bilen. Satt med posen mellom bena mellom bena, slapp liksom ikke posen husker jeg. Når vi stoppet bilen, så måtte jeg se. Måtte titte. Gav posen videre til min eldste tante, de skulle gjøre seg av med klærne. Var ikke noe noen av oss ønsket å ta vare på.

Da vi kom hjem, var vi like tomme, sjokkerte og uforstående til det som vi nettopp hadde vært med på. Det som hadde vært enda en bekreftelse på at dette var en vond drøm som ikke gikk an å våkne fra. Jeg reiste hjem og fortsatte med printing og bretting av kirkehefte, alt var personlig og nøye gjennomtenkt. Ikke noe var overlatt til tilfeldighetene. Dagen som begravelsen var satt til, var 17. desember 2004, på min eldste sønn sin bursdag. To bursdager i desember dette året skulle merkes på denne måten. Men slik er det vel bare. Litt spesielt er det jo, da eldste gutten min ble født, var hun og min bror de første som så ham. Og de kom med verdens minste nissedrakt til gutten min. Uff, som jeg savner henne. Hennes ønske var bisettelse, og det ble som hun ønsket Dagen kom så altfor fort. Jeg var i kirken litt tidligere enn de andre, for jeg måtte sjekke at musikken var korrekt, gi begravelses byrå heftene. Alt lå til rette for at dette skulle bli en perfekt avskjed med et menneske som vi heller skulle hatt her, men på den vakreste måten sa farvel til.

Kirken var full, noe som vi også forventet.
Men det var en der som jeg ikke fant verdig å si adjø til henne, bakgrunn og årsak er ikke viktig, for igjen, ikke noe kan få henne tilbake. Jeg reiste meg, og ba noen fjerne vedkommende. Jeg hadde bestemt meg for dette fra dag 1 da budskapet kom til meg, jeg hvisket det i øret til min tante på sykehuset.
”det siste stykket får vedkommende ikke følge deg, om du blir sint på meg, så får du bare bli det. Men her til og ikke lenger.”
Om hun hørte meg, så vet jeg at hun forsto min avgjørelse, men det betyr ikke at hun var enig. Men jeg vet at hun forsto, og med tanke på min mormor og morfar, så var det en avgjørelse jeg i dag står for. Ikke en lettere avgjørelse av den grunn, for hvem er jeg til å bestemme hvem som skal få ta adjø med noen.
Befolkningen i kirken gav en klar betegnelse på hvem hun var. Hun var en som ikke dømte mennesker pr utseende, hun lot mennesker være seg selv til det fulle og lot alle komme til henne. Hun var et godt menneske, helt til fingerspissen.

Min mor har en betegnelse på hennes død, hun mener at min tante var en engel som nå hadde fullført sin tid på jorden. Men jeg er ikke enig. De sier at det er en mening med alt som skjer i denne verden, men det kan ikke være en mening med at de gode menneskene skal forlate verden først.

Vi kom inn i kirken, og der var kisten pyntet med blomster, og den var like enkel og flott som i kapellet på sykehuset. Kirken bar preg av at mange ville gi en siste hilsen. Ikke rart, hun ble jo bare 39 år.
Tantebarnet begynte begravelsen med å synge ”tears in heaven” klokkerent, vakkert og høyt. Hun satte standarden for hvor vakkert dette skulle bli. Presten var en flott prest, han snakket rolig og forståelsesfullt om henne på en måte som alle kunne gjenkjenne seg i.

Da var det tid for at jeg skulle si mitt, og nå kjente jeg at kroppen var ut av kontroll. Jeg kom opp til taler stolen, kjente bena sviktet og jeg hulket ukontrollert. Presten kom fort bort til meg, og støttet meg. Samtidig som at min daværende mann reiste seg fra benken og kom opp. Jeg nikket bare til presten, og han begynte å lese ordene mine. Men jeg stoppet ham halvveis, for dette var mine ord, dette ville jeg fullføre. Jeg leste, om de bak hørte det, bryr jeg meg egentlig ikke om. For dette var til henne, bare hun fikk det med seg, bare hun tok det til seg. Egentlig husker jeg ikke det slik som jeg ønsker, alt er liksom i vakuum på en måte. Litt tåkete. Men jeg fullførte, og var stolt av meg selv for det. Da jeg var ferdig gikk jeg ned og gav mormor og morfar en god klem. Snudde meg å så på kisten, dette var uvirkelig.

Jeg gikk til plassen min, og fulgte nøye presten og hans tegn til meg. Tegnet til at nå skulle sang nr en spilles. Ikke noe måtte gå gale nå.
Tegnet kom, opp jeg startet musikken. Tonene til Celine Dion`s – Fly og tekstens ordlyd strømmet ut i rommet, og sa fra oss tantebarn et godt og varmt farvel. (teksten er lenger fremme)
Vi reiste oss alle sammen, gikk frem, la hver vår rose på kisten. Vi sto arm i arm og dannet en ring rundt kisten hennes, sto der og lot musikken og dens ord fylle kirken. Hver tåre som ble felt der, var tårer henne verdig. Det var vår måte og gi henne det vi syntes hun fortjente, vår måte å vise verden, at om vi hadde vist og om vi hadde ant. Skulle vi dannet den samme ringen rundt henne, og holdt henne i livet.

Sangen endte så altfor fort følte jeg, husker vel egentlig ikke hele seansen. Stille satte vi oss igjen, og jeg gjorde klar til neste sang. Den siste sangen. Sangen som var slutten på den siste hilsen til vår alles kjære. Jeg så bort på mormor og morfar, og kunne bare forstille meg hva de gikk gjennom. Presten så igjen bort på meg, og jeg trykket play, ut kom tonene til vakker sang og velvalgte ord

You Raise me Up!
When I am down and, oh my soul, so weary; When troubles come and my heart burdened be; Then, I am still and wait here in the silence, Until you come and sit awhile with me. You raise me up, so I can stand on mountains; You raise me up, to walk on stormy seas; I am strong, when I am on your shoulders; You raise me up… To more than I can be. You raise me up, so I can stand on mountains; You raise me up, to walk on stormy seas; I am strong, when I am on your shoulders; You raise me up… To more than I can be. You raise me up, so I can stand on mountains; You raise me up, to walk on stormy seas; I am strong, when I am on your shoulders; You raise me up… To more than I can be. You raise me up, so I can stand on mountains; You raise me up, to walk on stormy seas; I am strong, when I am on your shoulders; You raise me up… To more than I can be. You raise me up… To more than I can be.
Stillheten i kirken var til å ta og føle på da fiolinen i begynnelsen på sangen fylte rommet.
Man hørte at folk kjente at dette var rette sangen, og jeg så bort på mine foreldre, og min far lukket øynene.
Litt ute i sangen, gikk min mormor og morfar frem til kisten, og satte seg på kne ved siden av kisten. Ikke noe planlagt, men bare følte at de måtte. Så reiste alle søsknene til min tante seg og gjorde det samme. Og det var sterkt, utrolig sterkt å se. Det var deres siste hilsen, deres siste måte å vise henne sen store respekten hun virkelig hadde fra dem. For selv om hun var minst, var hun størst på alle måter.

Tiden var kommet til å følge henne det siste stykket på den siste reisen, vi inntok våre plasser rundt kisten. Alle så på hverandre, og tok i samtidig. Til tonene ”You raise me up” førte vi henne ut gjennom en fullsatt kirke, og til ordene ”du gjør meg sterk” som det er på norsk. Det kunne ikke vært en sang eller noen ord som passet bedre, for det var det hun gjorde for oss, gjorde oss sterk, men så trist at hun ikke var sterk for seg selv.

Vi satte kisten i bilen som skulle kjøre henne det aller siste stykke. Vi skjøv henne forsiktig inn på plass. Rart å si det, skjøv henne på plass. Men det var jo det vi gjorde.
Jeg skyndte meg inn i kirken igjen, for å slå av musikken, slik at ikke cd`en skulle gå videre til neste sang. Nå hadde alt vært så bra, så da kunne det ikke gå gale nå. Fortet meg ut igjen, slik at fikk det siste glimt av bilen, i det den sakte, respektfullt og rolig forlot kirken.
Jeg kjente ikke noe form for lettelse eller noe slikt. Bare en oppgitthet over ”er dette det liksom”, er det ikke mer.
Familien skulle samles hjemme hos min eldste tante, men jeg liker nå ikke slike ting jeg, for hvem er det vi drikker kaffe for og hvem er det vi spiser god mat for. Jeg vet godt hvorfor, det er ikke det. Men jeg er nå meg.

Dagen min endte jo ikke her, jeg måtte for min eldste sønn, ta med meg smilet å komme meg hjem og feire hans 5 årsdag. Takket være utrolig god støtte fra min daværende mann sin side, gikk dette over all forventning. Eldste gutten merket ikke noe. Han hadde den beste bursdagen som han kunne fått akkurat der og da. Og hun ville nok ikke ønsket det noe annerledes.
Det gikk en tid, men fremdeles var det mye å ta tak i. Leiligheten hennes skulle jo ”tømmes”, høres nesten ut som det skulle kastes, men det skulle ikke det. Der sa jeg og min eldste kusine, at der ville vi veldig gjerne gå inn først, slik at det vi visste hun hadde skjult for resten av familien skulle forbli slik. Og det gjorde vi. Vi klarte en fin måte og kaste det som skulle kastes før resten av familien fikk innsyn i ting, hun ikke ønsket at resten av verden skulle se. For hennes privatliv for meg, var like viktig etter hennes død, som da hun var i live.
Etter begravelsen var over, snakket jeg med mormor og morfar og spurte om det var greit for dem at jeg sendte noen minneord om henne til avisen. En sist hilsen og en siste gang la verden få en smakebit av hva verden nå gikk glipp av. Det gav de meg klarsignal til. Jeg sendte minneordene til BA og Bergens Tidende, og Ba var den avisen som trykte ordene. De lød som følger:
Minneord til vår alle kjære…

”Vi i hennes familie vil takke alle som fulgte henne den siste reisen, og vi vil også takke for alle som har støttet og tenkt på oss i denne tunge stunden. Det er jo ikke til å ligge skjul på at det er med tunge og ”knuste” hjerter vi sitter igjen. Vi prøver vel alle på hver vår måte å fatte det som har rammet oss, vi har mistet familiens øyesten og midtpunkt. Men jeg tror ikke vi noen gang kommer til å fatte og forstå at de ikke er levende blant oss mer. For en ting skal du vite, uansett hvor du nå befinner deg, så kommer du til å være blant oss for alltid. For vi er alle glade i deg, og om du visste det eller ikke, så betydde du mye for oss. Tante, det var du, men du var så mye mer enn det. Du gav oss humøret ditt, du gav oss kjærligheten din og du gav oss vennskapet ditt. Egentlig så var du som en mor nr 2, så i våre øyne hadde du tolv barn og 7 barnebarn. Og det tror jeg du visste. Når vi nå må bruke minner til å se tilbake på den du var, så ler vi litt og så gråter vi litt. For vi har mange gode minner, mange minner vi ler av, og vi som kjenner deg vet også at det finnes minner vi blir triste av. Men jeg tror ikke det er den triste deg du ønsker vi skal huske, så vi velger å huske deg for den som alltid fikk oss til å le, den som alltid fikk barna våre til å smile og den personen som alltid lot oss være oss selv. Selv om det betydde at den dagen gav hun til andre, enn seg selv. De som henne, vet at hennes ønske for oss nå, er at livet stopper ikke her. Vi tar henne med i våre hjerter videre i livet, og gjett om våre barn videre skal få vite hvem hun var og hva hun gjorde for oss. For kjære tante, er det noen i dette livet, som virkelig har gitt av seg selv til andre i form av å stille opp på alle mulige måter, så er det du. Det tristeste og verste nå er at vi faktisk aldri skal kunne holde rundt deg og si vi er glade i deg, aldri kunne høre kunne høre deg på telefonen, aldri la andre hilse på den personen som vi var så stolt av og heller aldri kunne få høre den herlige latteren din når du provoserte andre, bare på gøy. Og det klarte du til gangs enkelte ganger. Til slutt, vår kjære venn, vet ikke hva som skal sies for å trøste oss som har mistet deg, for det er ikke mulig. Men vi kan si vi savner deg, og savnet kommer til å bli større. Vi er glade i deg, vi elsker deg og i våre hjerter kommer du alltid til å forbli. Takk for at du var du. Takk for at du tok vare på oss. Vi er glade i deg, Vår Alles Kjære Du. Hvil i fred”
Tantebarna har vel alle fått sine minner om henne i form av ting og saker vi fikk plukke oss ut.

Dere lurer sikkert på hvorfor vi tantebarn er så sentral her. Hun fikk aldri barn selv, og derfor brukte hun all sin tid og kjærlighet for barn på oss, og når vi fikk barn, så brukte hun den på dem. Derfor var det viktig for min mormor og morfar at vi fikk noe av henne. Han gav også til søsknene hennes.
En ting han slet med, det gjaldt jo også min mormor, det var det faktum at de arvet henne. Og det var ikke den rekkefølgen det skulle skje. Det var ikke slik det var ment å være. Jeg kan forstå at han følte det slik, ingen foreldre ønsker å miste et barn, på den ene eller den andre måten.
For å gi et eksempel på hvordan hun var som menneske, og som presten også nevnte i kirken. Året før hadde morfar fått diagnosen ”leverkreft”, og at utgangen var dødelig. Kreften var kommet for langt, men at det bare var leveren som var angrepet. Hun tok tlf fatt, og undersøkte om hun kunne donere litt av sin lever til sin far. Om ikke det gikk. Mange ville nok tenkt samme tanken og gjort det samme, men dette var ikke et engangstilfelle for henne. Slik var hun.

Jeg har slitt i ettertid med at jeg ikke har sørget slik som jeg trodde at jeg kom til å gjøre, har ikke vært så lei meg som hun fortjener føler jeg. Men jeg tror at alt som jeg deltok i, alt som jeg bidro og alt som jeg gav av meg selv, har vært med på å hjelpe meg gjennom sorgen. Det å vite at jeg gjorde alt jeg kunne for henne i den prosessen som jeg hadde mulighet til, det å vite at jeg ikke kunne gjort noe annerledes har hjulpet meg til og ”takle” dette bedre enn jeg hadde trodd. At jeg takler dette bedre enn jeg hadde trodd, har nok mye med at jeg ikke har ubesvarte spørsmål, jeg føler at jeg forstår hennes avgjørelse. Er langt fra enig med henne, om at dette var det riktige. Men dette var riktig for henne og om hun hadde det så vondt som ansiktet hennes bar preg av, så har hun det gått nå. Og det fortjener hun.

Hun er rundt oss, det vet jeg, og det har jeg merket.
Jeg har drømt om henne to ganger, og det vet jeg at ikke er en drøm, men beskjeder fra henne.
1. Første ”drømmen” eller beskjeden jeg fikk av henne var at hun våknet opp igjen, kun for meg. Og en siste gang skulle ha det gøy sammen, men jeg klarte ikke slappe av. Jeg husker at jeg ville ringe rundt til alle og fortelle at hun levde. Jeg ville vise henne til alle, fortelle at alt bare var en vond drøm. Men hun stoppet meg. Hun forklarte at hun nå var så sliten, og at hun kun hadde gjort dette for min skyld. Dette var den aller siste gangen vi to skulle treffes på denne måten. Hun orket ikke mer. Da jeg våknet, var jeg egentlig bar enda mer lettet over hvor mye jeg forsto hennes avgjørelse. Hun var virkelig trøtt og sliten, hun hadde virkelig fått nok.
2. Andre ”drømmen” varte ikke så lenge, men lenge nok til at hun fikk sagt det hun ville si. Jeg skulle treffe min mor på et kjøpesenter. Hun møtte meg hånd i hånd med min tante, min mor så henne ikke, men det gjorde jeg. Det for meg var en klar beskjed fra henne, slapp av, jeg vil alltid være rundt dere. Den drømmen var en beroligende drøm, og jeg våknet med lett hjerte
Jeg fortalte disse drømmene til mine foreldre, og min mor så litt skuffet ut. Jeg har ikke drømt om henne sa hun, og så ned i bordet. Jeg lo litt oppgitt til henne, og sa ”stakkers tante, stresser enda hun, til og med i drømmene våre skal hun tilfredsstille oss”, mamma lo med da. Men tante besøkte også henne i en drøm. Og det gjorde mamma godt, i drømmen til min mor, holdt hun bare rundt mamma. Enda en klar beskjed om at jeg er her, alt ordner seg.
Når jeg tenker på alle hun hjalp, støttet og stilte opp for, så burde hennes navn vært mor Teresa. For meg finnes det ingen over eller under, hun er mitt forbilde på hvordan et menneske skal og bør være. Som sagt så er dette nå nøyaktig 4 år og 4 mnd siden, og savnet blir hos meg nå bare større. Egentlig vet jeg ikke hvorfor. For de sier at det med tiden skal bli mindre. Saken er vel nå at jeg har møtt et menneske som jeg så gjerne ville at hun skulle fått møte og ikke minst at han kunne blitt kjent med henne.

• Hun som var den første som så min førstefødte
• Hun som var med meg og kjøpte brudekjole, fant en kjole som var bare meg, da jeg følte meg tykk og stygg
• Hun som alltid fikk et smil om munnen min, da jeg ikke hadde et smil å gi
• Hun som alltid varmet det kaldeste hjerte
• Hun som alltid oste av selvironi
• Hun som alltid tok menneskene for den og det de var, aldri dømte personer ved utseende
• Hun som alltid hadde dørene åpne for alle
• Hun som alltid gav, selv om det betydde at hun ikke hadde noe selv
• Hun som alltid stilte opp for alle i familien
• Hun som alltid, alltid sa ja, og det selv om hun egentlig ikke kunne eller ville.
Og når hun gjorde dette for alle, så betydde det at hun ikke hadde mye igjen til seg selv. Og der er smerten min i dag, og jeg summerer
• Hun som aldri lyttet til seg selv
• Hun som aldri sa nei, selv om hun egentlig hadde lyst
• Hun som aldri lot den ekte personen i seg selv komme frem
• Hun som aldri åpnet sitt innerste, for det ville hun ikke dele med noen
• Hun som aldri, aldri satte seg selv først i noen sammenheng.
• Hun som lånte vekk penger, selv om hun ikke hadde penger
• Hun lånte vekk bilen sin, selv om det betydde at hun ble sittende hjem
• Hun som ofte satt alene og følte seg ensom og forlatt

Det er selvfølgelig andre årsaker som gjør at min tante valgte den utveien som hun gjorde, men det er årsaker som er langt langt tilbake i tid, og det vil ikke bringe henne tilbake. Dette er som sagt min tolkning og hvordan jeg har taklet dette. Så det er ikke noe vits for meg å dra det inn.

Når jeg nå satt meg ned og skrev ned de punktene, hvor hun gav av seg selv. Et av de punktene er at hun var med meg og kjøpte brudekjole. Min daværende mann og meg bestemte oss for å gifte oss samtidig som vi døpte eldste gutten. Jeg var vel i en dyp dal og frustrert over vekt og utseende, og ikke minst at vi på så kort tid hadde bestemt oss for noe så stort. Jeg ringte til henne, forklarte at jeg ikke hadde funnet noe kjole, og hun var ikke sen med å hente meg, og vi kjørte ut på en butikk hun visste om. Der fant jeg kjolen, hun var ærlig med meg og sa rett ut at jeg ikke var noen vanlig ”brudekjole jente”, jeg var mer konservativ og enkel jente. Og hun hadde rett. Kjolen jeg endte opp med, var en enkel hvit ”selskapskjole”. For jeg skulle ikke frarøve eldste gutten sitt fokus heller, dette skulle bare være lite og enkelt. Hun var en selvskreven gjest i dåpen, og selv om det var kun søsken, forlovere, besteforeldre og foreldre som skulle til middag senere på kvelden, var hun den eneste tanten som fikk være med. I alle mine minnerike dager er hun med, en selvskreven person jeg ønsket å dele alt med. Til Dåpen gav hun gutten min et ”dåpsattest etui” i sølv, og inni der lå noen ord fra henne, og når jeg leser dem i dag, 9 år etter, så betyr de mer enn noe annet:

”Hei, når du er stor nok til og lese dette håper jeg at disse ord kan hjelpe deg på veien. Du skal alltid ha tro på deg selv og det du velger og gjøre. Du skal alltid ha håp om at noe stort vil skje deg på livets vei, visst ikke du har håpet, blir det en tung vei å gå. Det største du kan få ta i mot og gi er kjærlighet, man kan aldri gi nok og få nok kjærlighet. HUSK, TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET ER VIKTIG I LIVET. Susser og klemmer fra ”tante”.

Nå er han stor nok til å lese, men jeg vil vente litt. Når jeg leser disse ordene hennes, så skjærer det langt inn i sjelen. Det var disse ordene og rådene hun selv trengte, men ikke klarte å finne frem til. Det var dette som var så mørkt for henne, troen, håpet og kjærligheten. Hun ønsket det så inderlig for alle andre, men hun fant det aldri selv.
Når jeg sitter disse oppsummeringene opp mot hverandre så ser jeg at giver siden i henne, overtok mottakeren i henne. Hun gav så mye av seg selv, at den delen av henne som trengte oppmerksomhet og pleie, den fant ikke veier å gå til slutt. En tanke som slo meg nå, er at jeg har en liten gutt som jeg nå har snakket en del med. For han er en tenkende person. Jeg har forklart livet for han som et puslespill, man starter med de bitene som man lett får til å passe sammen. Det er selvfølgelig rammen av bildet, kantene som holder bitene på plass. For meg blir det barneårene, fundamentet i hvem man ender opp med å bli. Så starter man med selve puslespillet, og man pusler i vei. Biter som passer sammen lett, blir liggende, og kanskje var det riktig brikke ved første forsøk. Men kanskje var det ikke riktig brikke, men det oppdages kanskje ikke før at man skal pusle andre brikker sammen med den upassende brikken. Og da blir det stopp i puslespillet, da blir det kanskje endringer. Noen ganger store endringer, noen ganger små. Men man må finne nye brikker, og da blir det et opphold i puslespillet. For da må man lette og tenke. Kanskje tar det veldig lang tid før man oppdager slike feil, siden brikken passet med en gang, så har man kanskje konsentrert seg på andre plasser i puslespillet, kanskje så mye at man ikke merker at ting ikke er som det skal. Og som i min tante sitt tilfelle, om man har et puslespill med 10 000 brikker, og man aldri finner de bitene som passer sammen. Da blir man lei, da ligger vi puslespillet til siden, og tar det aldri opp igjen. Man gidder ikke mer, man er trøtt og lei.
Slik ser jeg livet, livet er et evig langt puslespill. Man leter etter de brikkene som kan fullføre ditt puslespill. Min yngste sønn, forsto dette ganske bra, og han trengte en forklaring på hans nivå.
Men er det bare hans nivå det hjelper å se det på denne måten. Jeg tror ikke det. Jeg tror vi alle innimellom trenger å få ting inn med teskje.

Jeg sitter ofte og lytter til musikk, og jeg vet at en av hennes yndling sanger var ”Whole Again” med Atomic Kitten. Hun ønsket at jeg skulle synge den for henne på karaoke, for det var også en av de tingene hun var med meg på. Og var vel om jeg kan kalle henne det, mitt største og eneste fan. Må trekke litt på smilebåndet nå, men vi to hadde mye moro. Men den sangen, elsket hun, når hun ringte meg og spilte den for meg, så sa hun alltid ”hør på teksten, bare hør. Kan du ikke synge den til meg”. Og jeg sa alltid, jo da, skal gjøre det. Hvem visste at vi hadde så liten tid. Hvem hadde trodd at tiden var lånt. Jeg har hørt den sangen mange ganger, og ja jeg har hørt på teksten…

WHOLE AGAIN.
If you see me walking down the street
Staring at the sky
And dragging my two feet
You just pass me by
It still makes me cry
But you can make me whole again
And If you see me with another man
I’m Laughin and I’m jokin’
Doing what i can
I Won’t put you down
Cuz i want you around
You can make me whole again
[Chorus]
Looking back on when we first met
I can not escape and i can not forget
Baby you’re the one, you still turn me on
You can make me whole again
Time is layin’ heavy on my heart
Seems I’ve got too much of it
Since we’ve been apart
My friends make me smile
If only for while
You can make me whole again
[Chorus]
For now I’ll have to wait
But baby if you change your mind
Don’t be too late
Cause I just can’t go on
It’s already been too long
But you could make me whole again
[Chorus]
(repeat and fade)
Og når man leser teksten, så ser man hvorfor hun likte den.

Hun vil alltid ha en plass i våre hjerter, og hun skal aldri bli glemt. Og når jeg hører denne sangen, synger jeg med for full hals, og vet hun hører.
Sorgen og savnet etter et menneske som har betydd så mye for en person som hun betydde for meg, det forsvinner aldri. Hvor finner jeg en slik person igjen, hvem skal fylle det tomrommet som hun etterlater seg? Svaret er enkelt, det finnes ingen som henne, og ingen kan eller skal fylle hennes tomrom.
Hadde hun vært her nå, så hadde hun nok tatt meg hardt i øret og sagt ” nok er nok, gå videre”.
Jeg skal det, og har det. Men det er så mye jeg ville delt med henne, hvor sterk jeg har blitt. Står på egne ben, tar egne avgjørelser. Har alltid gjort det, men har liksom trengt den siste godkjennelsen fra andre på at det jeg gjør er korrekt. Jeg vet hun ville blitt stolt av meg, hun var jo også det. Hun var stolt av alle tantebarna sine, det viste hun lang vei. Og vi var stolt av henne. Tror ikke noen av oss hadde noen venner som ikke hadde hilst på henne, alle visste hvem hun var. Hun tok alle med storm, og våre venner så vel på henne som oss, med stor beundring over personligheten hun utstrålte til omverden. Ikke et vondt hårstrå på hele damen.

Tiden leger alle sår heter det så fint, lurer på om de som fant på det ordtaket hadde sår selv? Tiden går, men såret er der, det vil alltid være der. Men såret minsker selvfølgelig, men det vil aldri leges.
Noen i familien gikk på møter i en forening for etterlatte etter selvmord, jeg gikk der noen ganger. Men jeg følte ikke at det var noe for meg. Men arbeidet de gjør er beundringsverdig. Absolutt noe for dem som får noe ut av det, men for meg har det hjulpet å skrive. Skrive dikt og dagbøker. Skrive ned mine innerste følelser og tanker. Det er kun på den måten at du kan få ned det du virkelig føler og mener, uten at folk kan avbryte deg og korrigere deg. Ikke minst prøve å forstå deg med sine egne tanker og meninger. Det er ofte ikke det du trenger, kanskje trenger du kanskje å blåse ut alt du har på hjertet ditt. For meg fungerer det KUN ved å skrive, skrive og skrive. Slik som jeg gjør nå.
Det går ikke en dag jeg ikke tenker på henne, ikke en dag jeg ikke ser på bildet. Det er viktig for meg at selv om hun ikke lenger er blant oss, så skal hun ikke glemmes. Man skal kunne snakke om henne, man skal ta frem de gode minnene om henne og vi skal le høyt. Jeg vedder at hun ler høyt med oss. Hun var en person som selvfølgelig hadde sine triste dager, hvor behovet for tårer var til stede, men hun fant alltid frem smilet igjen. Men kanskje lot hun smilet være der selv om smilet ikke skulle vært der, kanskje lot hun ikke tårene renne nok. Kanskje åpnet hun ikke opp og slapp alt det vonde. Kanskje var hun en hun trodde omverden likte. Eller det er ikke noe kanskje lenger, det er jo noe vi vet nå.
Trist er det at jeg føler det er evigheter siden jeg så henne,
og tristere er det at evigheten blir lengre og lengre borte.

En person jeg beundrer og ser opp til, og som for meg har fremstått som et fjell, er min mormor. Hun har siden 2004 mistet sitt minste barn på den mest tragiske måten, og i 11. desember 2007 mistet hun mannen hun har levd hele livet sitt med. Hun har klart seg utrolig bra, men har sine dager, noe som er helt umulig å unngå. Men som jeg har sagt til henne, de må hun få ha. Hun har lov å skrike, gråte og le. Alt er menneskelig. Nå ser jeg egentlig hvor min tante hadde egenskapene sine fra.
Vi er nå kommet til 2009, jeg lurer jo på hvor hun hadde vært hen om hun hadde vært i live. Hun hadde nok vært i sorg slik som oss alle var, da morfar forlot oss pga sykdom. Men hun hadde nok vært den som tok seg av mormor, nå slo det meg plutselig. Det tenker nok også mormor på av og til, og savner nok henne mer enn noen gang nå. Hun hadde nok likt at jeg har flyttet ut til mormor, i kjelleren. Guttene og meg holder henne nok med litt selskap. Tror mormor liker det, og i dag når jeg luket i rose bedet bak huset, tenkte jeg mye på morfar. Vedder han ikke hadde trodd at jeg skulle ende opp her. Mormor nevner ofte at de begge skulle sett hvor fint det var blitt i kjelleren her, og det har de nok sett, og er nok fornøyd.
Stort sett tror jeg både min tante og morfar på den andre siden er fornøyd med utfallet av kjelleren, at mormor klarer seg så bra som hun viser at hun kan og ikke minst at hun viser at hun er en oppegående dame med ben i nesa. Ingen skal plukke henne på nesen nei. Ler litt for meg selv nå, for hun er i ferd med å bli godt kjent i min vennegjeng som ”mormor”. En god dame.
Meningen med denne historien min er at jeg var en som så på mennesker som har tatt sitt eget liv som egoister, som ikke tenkte på andre enn seg selv og som overhodet ikke tenkte på dem som satt igjen. Men det er vi som er egoistene, det er vi som må tenke på hvordan de hadde det i det øyeblikket de gjør det de har bestemt seg for og ikke minst hvor langt nede et menneske som velger ikke leve virkelig er.

Vår plikt er å prøve å forstå avgjørelsen, gi dem en verdig avskjed og ikke bære nag til dem. Det har de ikke fortjent.
Bearbeid sorgen på din egen måte, det finnes ikke rett eller galt, og det finnes ikke tids perspektiv på en sorgprosess, det er individuelt fra person til person. Men det jeg vet, er, aldri å se ned på en som sørger lenger enn deg. Aldri kommenter eller på pek at ”nå er det tross alt gått så lang tid, nå trenger du vel ikke gråte mer”.

Vi er forskjellige alle mann, og en sorg over tap av en nær familie/venn er en prosess som må jobbes med fra vårt indre. Du kan smile på utsiden, men når smilet ikke når inn, da har vi begynt i feil ende.
Det er viktig å være realistisk ærlig med barn i en slik situasjon. De forstår mer enn mann aner, og om man lyver, så innhenter de deg kjapt. Forklar at vedkommende var veldig syk, men at nå har de det bra. Jeg valgte å fortelle slik det var, at hun kom til jorden, og hjalp alle trær og blomster med å bli vakre og flotte. De hørte jo forskjellige versjoner, min mor fortalte at hun var en engel. En liten bommert der, at vi ikke samspilte mer, men nå har jeg sagt det som det er. At jeg tror, for ingen vet, men at jeg tror at hun i en eller annen form og vakker farge er rundt oss hele tiden og passer på at alt går bra, og at der er hun sammen med oldefar og farfar. Og om det finnes engler rundt oss, så er hun den vakreste der. Men igjen alt dette er individuelt. Men forventer man at barn er ærlig med oss, så fortjener de det tilbake. De takler mer enn vi gir dem kredit for. Jeg håper at min erfaring kan hjelpe noen til å forstå at selvmord er ingen enkel løsning eller en lettvint utvei. Men en SISTE utvei på en mørk tunnel som man aldri finner åpningen på, et 10 000 biters puslespill man aldri finner de korrekte brikkene i eller en siste utvei på en orkan som aldri slutter. Så fra å være en engel på denne jord, så har hun blitt min engel og passer på meg og mine nærmeste. Den tanken liker jeg, og den tanken velger jeg å beholde.

”Yvonne Ask” er en anonym bidragsyter som har skrevet sin historie om da hennes tante tok sitt eget liv.” Ask” har skrevet varmt og nært om sin sorgprosess om et tabubelagt tema.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.