Min vei ut av depresjon

Aune skriver i historien ”Min vei” om hennes veier til bedring fra dype depresjoner. Her får vi hennes erfaringer fra det psykiske helsearbeidet, hennes erfaringer med psykiatrien og vi får lese de ulike alternative metodene hun har brukt til bedring. Mona skriver vakkert om hvordan hun lar seg glede over de små tingene i livet.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg er blitt 44 år og det er litt over 20 år siden jeg kontaktet lege for første gang fordi jeg slet med dype depresjoner. Jeg måtte oppsøke mange leger før jeg ble trodd, men det gjelder og ikke gi seg.
Når det gjelder tilbud om behandling og hjelp i årene som er gått har jeg ett år som dagpasient ved det som tidligere het psykiatrisk daghospital, et 7 måneders langt opphold på psykiatrisk sykehus, jeg har vært bruker ved psykiatrisk dagsenter over en periode på noen år, jeg har gått til samtale hos psykiater og har hatt månedlige besøk av psykiatrisk vernepleier fra psykososialt team over to perioder. Utover dette har jeg prøvd å klare meg selv og prøvd i det lengste å bevare noe selvstendighet.

Jeg kom inn i psykiatrien pga depresjoner, men hverdagen har også bydd på andre problemer som feks årevis med veldig sterk og hemmende angst. Når jeg ba om hjelp for første gang så visste jeg lite om hva som ventet meg i psykiatrien og hvilke muligheter jeg hadde til å få hjelp.

Hvis jeg tenker tilbake så har jeg møtt mange mennesker i hjelpeapparatet som jeg vil karakterisere som nydelige og gode mennesker, men jeg er nok litt overrasket over en del konservative holdninger. Tilbudet på de forskjellige behandlingsstedene er veldig ensidige slik at jeg hadde liten mulighet til å velge den behandlingsformen som passet for meg, og det er nok litt slik at vi alle skal presses inn i det samme. Jeg er nok av den mening at det burde vært større variasjon i type behandling, da vi er på ulike nivåer. Og fordi om psykiatrisk dagsenter kanskje er bra for Per så er det ikke nødvendigvis det samme for Eva.

Det er lite rom for å tenke kreativt i psykiatrien for å finne det som kan være til hjelp for den enkelte. Det virker på meg, som tidligere bruker, at hvis jeg viste stor kreativitet på leting etter hva som virker, så kunne jeg bli sykeliggjort i stedet, hvis dette viste seg og ikke følge det jeg kaller "boka" og det som er A4.

Jeg er nok en person med sterke meninger, jeg reflekterer mye, og har vel det man kaller god selvinnsikt etter hvert. Jeg er ikke lenger redd for å bli sett, og er nok fargerik som person. Hvis jeg mener noe så går jeg for det fordi om jeg vet at det kanskje snakkes i krokene. Jeg har lært meg å smile tilbake og å ikke bry meg om snikk-snakk så lenge jeg oppfører meg og ikke skader andre. Jeg har lært at jeg må ta ansvar for egne tanker og handlinger og det som angår mitt liv, og hvis jeg gjør det får jeg overskudd slik at jeg også kan være til for andre – et godt medmenneske.
I ettertid må jeg nok si at en del erfaringer fra psykiatrien skremmer meg. Når det gjelder holdningene en del har til den som er syk og når det gjelder deres syn på de som kanskje regnes som "annerledes" er det trist å tenke på at det ikke skilles mellom det som er personlighet og hva som er symptomer, men ikke sykt. Ser de et symptom som vi alle vel har i oss, så viser det seg kjapt å kvalifisere til diagnoser og uheldig medisinering. Det er lite rom for å være fargerik og jeg følte ofte at jeg risikerte å bli medisinert slik at jeg til slutt ikke kunne kjenne hvem jeg var glad i eller hva jeg følte. Jeg gikk fra å være et menneske som ba om hjelp fordi jeg led mentalt til å bli en "ting", og dette er skremmende. Medisinering fører også til ekstra belastninger som feks vektøkning, passivitet og annet som er uheldig. Selvfølgelig er det slik at noen mååå bruke medisiner, men jeg har sett hvor lett det skrives ut resepter i stedet for å sette i gang andre tiltak.

Jeg tror det for lett medisineres og diagnostiseres i stedet for å bruke tid på å finne ut hva som må til for at den som sliter skal komme seg tilbake. Det fokuseres mye på fortid og selvfølgelig har den noe å si, men det bør fokuseres mer på å lære seg å leve nå og holde fokus på ressurser og alt jeg som bruker kan få til. Det er forståelig at traumatiske opplevelser fra fortiden må bearbeides, men jeg burde også fått hjelp til å skifte tankemønster slik at jeg lærte meg å leve med det som har vært, at jeg skulle klare å se på det som livserfaring som igjen gir livsvisdom – noe jeg kan bruke til å bedre egen livskvalitet.

For mitt vedkommende er det slik at vonde opplevelser er blitt til gode erfaringer fordi det har fått meg til å gjøre endringer.
Det handler også mye om at vi mennesker har lett for å fortsette å straffe oss selv fordi om vi egentlig ikke behøver å lide lenger. Vi er kanskje i en livssituasjon hvor vi syns vi ikke fortjener bedre. Mye kunne kanskje vært gjort hvis jeg aktivt lærte å være snill mot meg selv både i tanke og handling. Jeg tror feks at jeg kunne lært å tillate meg å være god mot meg selv uten at det føltes egoistisk. En som sliter psykisk er ofte plaget med mye dårlig samvittighet av ulike årsaker.

Jeg tenker at det er fint å lære å tillate seg å få det godt og at jeg feks kan gi meg selv en bukett blomster levert på døra. Det er viktig å lære å ta ansvar for hva som er bra for en selv og å si ifra om egne behov og ikke bare bli sittende å forvente at andre skal gjøre det som er godt for en. Hvis jeg feks ønsker å snakke med noen må jeg kanskje begynne å jobbe med seg selv for å tørre å ta en telefon til noen i stedet for å sette meg ned å ergre meg over at ingen ringer.

Jeg har erfart at hvis jeg gir meg selv fysisk og psykisk velvære så vil jeg blomstre og en blomst får oppmerksomhet fordi den står og skinner for seg selv. Da jeg var plaget av sterk angst prøvde jeg allikevel å leve det jeg kaller et anstendig liv. Jeg var veldig bevisst på at jeg skulle gjøre ting som feks å handle egen mat og ikke be andre gjøre det for meg. Jeg hadde ofte store problemer med å få det til, og noen ganger hadde jeg rett og slett ikke mer mat, men da presset jeg meg selv til å mestre å gjennomføre nødvendig innkjøp. Jeg brukte mye energi på å tenke ut strategier for mestring og så på det som en del av min "arbeidsdag". Dette er ingen lett vei å gå, men resultatet ble at jeg følte det godt når jeg hadde fått maten i hus, og jeg bevarte følelsen av å ha en viss selvstendighet.

Jeg tenkte også at det er viktig å gi hjernen noe helt annet å jobbe med enn tanker på sykdom og elendighet. Jeg var opptatt av at jeg skulle prøve å bevare en viss konsentrasjon og gi meg selv innput da jeg visste at dette er et stort problem for mange som sliter. Mens jeg levde mitt såkalte zoombi-liv i en liten ett-roms leilighet leste jeg litteratur om temaer som interesserer meg, for påfyll av kunnskap er ikke bortkastet. Jeg spesialiserte meg på kunnskap om en forfatters liv og hadde som mål å trosse angsten en dag for å holde foredrag på psykiatrisk dagsenter og andre steder. Dette gjennomførte jeg etter lang tid med selvstudier fordi om jeg jo hadde angst for å snakke i forsamlinger.

Jeg hadde også lest et eller annet sted at det var sunt for hjernen å lære ting utenat så jeg bestemte meg for å lære meg en enakter på nesten 1 time og 40 minutter ved å lytte til en cd om og om igjen. Først lyttet jeg hundrevis av ganger og da jeg begynte å huske noe tekst begynte jeg å snakke samtidig som skuespilleren helt til jeg en dag kunne fremføre hele enakteren uten noen form for assistanse.
Alt dette ga meg troen på at til tross for psykisk lidelse så var hodet på plass og jeg så at jeg hadde ressurser. Det beste av alt – hjernen fikk "mat" og den begynte å tenke positivt og ikke bare negativt.

Disse tiltakene som jeg selv kom frem til syns jeg at jeg fikk lite støtte på av psykiater og andre i psykiatrien, og de var forbausende lite opptatt av det enda de må ha sett at det virket positivt på meg og min fremgang. Jeg var nok veldig alene i dette, og ingen ga uttrykk for at det interesserte dem særlig mye at jeg valgte å bruke egen læring som en del av min terapi og selvutvikling.
Jeg har også vært veldig glad i å skrive ned tanker om feks livet, men mine hjelpere i psykiatrien har aldri vist særlig interesse for mine skriblerier, så da jeg for kort tid siden valgte å bestille første time hos en gestaltterapeut ble jeg veldig overrasket over at hun etter første time viste interesse for skrivingen.

Jeg brukte også mye tid mens jeg var "innestengt" til å ta avgjørelser for hvordan jeg ville leve livet mitt i fortsettelsen. Jeg prøvde å tenke over hvordan jeg feks forholdt meg til materielle ting og hva jeg syns måtte til for at jeg skulle ha det godt. Det ble viktig å finne ut hva som er viktig i mitt liv. I mitt tilfelle endte det opp i en stor opprydning over det hele og jeg kvittet meg med mye jeg fant ut var unødvendig. Jeg fant ut at for meg var det nok å ha minner inni meg så jeg følte ikke lenger behov for tingene som skulle gi meg minner om mennesker som sto meg nær eller opplevelser. Dette ble på en måte ikke bare en fysisk ryddesjau, men også en mental opprydning og i dag tenker jeg at hvis så skulle skje at jeg mister det jeg eier av ting i morgen så skal det gå fint for tingene eier meg ikke lenger. Jeg sier ikke at det er galt å eie ting, men når tingene ikke eier meg så får jeg større frihet og mange unødvendige bekymringer faller bort.
Jeg hadde noen drømmer om hva jeg ville gjøre når jeg ble kvitt angsten og det førte igjen til at jeg brukte mitt zoombi-liv til å gjøre forberedelser. Jeg satte meg feks som mål at siden jeg føler at buddhismen er bra for meg ville jeg besøke et buddhistisk tempel og kanskje bo der noen dager slik man har muligheten til. Jeg forberedte meg og jeg hadde derfor et mål å jobbe mot. Jeg har derfor bodd i tempelet to ganger etter at jeg ble kvitt angsten.

Tiden med angst vekket meg og jeg fant ut at jeg måtte prøve å finne ut hva som betyr mest for meg. For meg er det ikke nødvendig å reise jorda rundt, reise på ferie eller spise råflott mat for å kjenne at jeg har det godt. Et knekkebrød ved et kjøkkenbord med tente lys kan gjøre meg utrolig takknemlig og lykkelig. Jeg har funnet ut at det er øyeblikkets under som gjør meg lykkelig så jeg er oppmerksom når jeg ser månen lyser på stjerneklar himmel, når himmelen brenner i flotte farger en vinterdag, og jeg kan føle meg rørt og utrolig takknemlig fordi jeg opplever indre ro idet jeg sitter og kjenner på deilig stillhet.

Pga lang tid med kriser og utfordringer ble det til slutt slik at jeg ble ufør og fikk pensjon. Da kunne jeg valgt å ergre meg over det jeg ikke fikk til og jeg kunne valgt å bli bitter over lav inntekt. Jeg har i stedet valgt å være glad for at det finnes en mulighet for de av oss som ikke mestrer å stå i arbeid også må jeg prioritere deretter. Stort sett går det akkurat rundt og noen ganger gjør jeg tøffe grep for å få til det jeg vil. Det hender også at jeg må rasjonere mat og annet for å overleve, men det gir ikke lenger bekymringer, men jeg tenker kreativt og tar det som en utfordring å klare meg likevel. Det er ikke noe galt i å leve nøkternt i hverdagen og om jeg ikke har råd til lørdagskos hver helg så er jeg fornøyd med det lille jeg har også tenker jeg at nå lærer jeg både nøysomhet og takknemlighet og det er en god ting vil jeg mene.

Tro ikke at livet mitt har gått på skinner og at livet har vært enkelt, for jeg har også vært igjennom mange år med uheldig medisinering, jeg var storrøyker med dårlig pust, avhengig av cola, kiloene ble til overvekt og høyt blodtrykk, og det sto dårlig til med kostholdet, selv om jeg som fortalt hadde et rikt indre liv ved selvstudier og læring.
Plutselig en torsdag for 4 år siden kuttet jeg ut tobakken, og etter en stund kom smak og lukt tilbake, og behovet for mye salt og søtt ble borte. Jeg fikk lyst på det som var sunt og la forsiktig om kostholdet, som til slutt endte opp med at jeg ble vegetarianer. Det resulterte i at jeg har mistet over 20 kg, colaen er byttet ut med vann og Farris og jeg kan nok si at jeg lever ganske sunt uten følelsen av at jeg ofrer noe eller går glipp av gleder.

Jeg valgte å trappe forsiktig ned på medisinene og ble medisinfri, fordi om psykiateren hele tiden sa at jeg måtte ta medisiner resten av livet. Fordi han hadde en slik holdning valgte jeg å avslutte samtalene hos han da jeg ikke ønsket at de som hjelper meg skal ha en så negativ holdning. Jeg ønsket å bli såkalt "frisk".

Jeg har klart meg fint, men velger å gå til gestaltterapeut fordi jeg tenker at livet er en prosess og jeg ønsker progresjon i utviklingen av meg selv fordi om jeg har det godt. Det er jo slik at hverdagen krever sitt og at det er nødvendig å stadig ta valg og å gjøre noen justeringer underveis. Da er det godt med gode samtaler hos et medmenneske som ikke sykeliggjør meg på noen som helst måte. Det er godt å kunne snakke om hva som helst uten å få høre at det er den sykelige delen av meg. Det er også godt å vite at det er greit å være følsom og tankefull og at jeg kan være fargerik og tillate meg å slå ut med armene av ren livsglede uten å bli medisinert. Her syns jeg psykiatrien har noe å lære så jeg blåser egentlig i om epikrisen jeg mottok inneholdt beskjeden om at jeg er vanskelig å sette i bås, pluss tre- fire alvorlige, og ubegrunnede diagnoser. Kanskje er jeg såååå gal at jeg ikke merker det selv, men jeg må si at jeg har et godt liv fordi om jeg på en måte er dømt til og mislykkes ut ifra denne epikrisen.

Jeg vil med denne historien fra eget liv oppfordre alle som trenger hjelp til å tenke selv og å sette grenser for hva de vil utsettes for. Tenk derfor igjennom om du har muligheten til å velge det som er bra for deg selv. Det er jo deg det handler om!!!

Mona M. Aune har i hele sitt voksne liv slitt med depresjoner, og har flere erfaringer fra psykiatrien og det psykiske helsearbeidet. Hun har brukt medisiner, men har selv klart å bli helt medisinfri. I sine bedringsprosesser har hun brukt flere alternative metoder, blant annet kostholdsendringer.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.