Mitt liv, mine valg, mine prøvelser.

Jeg vil videreformidle litt om mitt liv, sorger og gleder, samt møte med psykisk helsevern da det har vært en stor del av mitt liv.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Som ung, allerede under barneskoletiden, begynte jeg å kjenne symptomer på angst. Jeg gråt mange ganger på do på skolen fordi jeg var redd og ville hjem. Mobbing var en stor del av hverdagen. Ord som «tobbaks os», «pizzatryne», «pipestilk» o.l gjorde meg vondt. Når jeg tenker tilbake, gjør det fortsatt vondt. Jeg hadde ei god venninne som jeg klamret meg til. Resten, nesten alle, var stort sett bare mobbere, eller jeg var som luft for dem, føltes det som. Ungdomskolen kom, jeg slet fortsatt med det å være redd, null oppmerksomhet, null konsentrasjon, full uro innvendig og rastløs. Det meste av vonde følelser. Jeg hadde fortsatt ei god venninne, resten så meg ikke, og benyttet hvert ledige minutt til å erte meg, føltes det som. Jeg hadde ingen selvtillit i det hele tatt, og med en kropp som ble frodig oventil etterhvert, ja, da var det ikke måte på hvor mye guttene skulle erte for det også! Svømmetimene var det verste, så stort sett hadde jeg mensen da, noe som ikke var sant, men jeg gjorde ALT for å slippe! Skoleårene gikk, ungdomskolen var ferdig, jeg skulle ha ett friår, MEN jeg ble gravid, som 16 åring. Redd for hva verden ville si, men det gikk bedre enn forventet. Forholdet med barnefaren var ikke det beste, mer går jeg ikke inn på her, så etter 5 år tok det slutt. Rastløshet, uro, nye mannlige bekjentskap, fest og moro.  Men jeg klarte ALLTID være en god mamma for datteren min, for barna betyr mest! 5 år senere ble det født en datter til, heller ikke det forholdet skulle bli det beste, vi gikk også hver vår vei. Jentene har alltid bodd hos meg, og jeg har klart oppgaven godt og vært bevisst på å unngå mobbing og utestengelse. Jeg klarte det ikke helt da begge mine 2, spesielt den yngste datteren, opplevde noen fæle barne og ungdomsår med nettopp mobbing. Jeg la på meg mange kg, festa og var utagerende. Så i 1999 tok jeg skrittet og kontaktet legen og ba om møte med det psykiske helsevernet, noe jeg fikk.

Møtet med det psykiske helsevernet
Jeg kom inn på ett kontor hvor to mennesker satt og så morskt på meg. Dette var min egen følelse. Jeg fikk mange spørsmål etter en kort innledende runde, og mange tårer rant. Jeg fikk utløp for mye, og ble hørt, noe som var veldig uvanlig for meg, for det var jo alltid meg det var noe galt med. Det gikk en stund og jeg følte meg sterkere. Da droppa jeg ut av det der, noe som er typisk meg. Rastløshet, angst, uro, depresjoner, og selvmordstanker kom, men hver gang jeg tenkte på å ta livet mitt var det ungene som dukket opp i hodet mitt. «Jeg kunne ikke være så dum», og det husker jeg så inderlig godt. Ungene mine, de var jo ikke skyld i dette her. Jeg kom inn i psykiatrien igjen og slik har det vært i mange år; av og på. Typisk meg, men likevel ikke bare min skyld alt som har skjedd. Jeg la meg inn frivillig på lukket psykiatrisk avdeling i januar 2011. Det var en positiv og fin opplevelse. Jeg satt med en haug tabletter i hånda, samtidig som jeg snakket med datteren min. Redningen var svigersønnen min som da plutselig stod i stua og fikk tablettene vekk fra hånden min. Jeg var så langt nede, og jeg ønsket virkelig å dø. Jeg hadde lagt planer for alt. Jeg tenkte at ungene var så store at de ville klare seg uten meg. Den tida var helt jæveli! Sammen med datteren min dro vi til legen, og jeg la meg inn, frivillig. Jeg hadde sett for meg psykiatrisk avdeling som et sterilt sted med tvangstrøye og sprøyter.  Men det var jo ikke slik. Det var så lunt og koselig, så koselig det kan være på et slikt sted. Å gråte og få angstanfall der, var så naturlig.  Noen holdt rundt deg og var god. Høysensitiv som jeg er, så gråt jeg for det og. Litt komisk oppi det hele.

Nytt liv, fortsatt prøvelser
Nå, etter mange år i psykiatrien, har jeg fått en diagnose som jeg føler er helt riktig. AD/HD, samt angst og depresjon. Går på medisin for AD/HD og på mange måter er jeg ett nytt menneske. Jeg er åpen om dette til de fleste, men stenger meg også inne for mange fordi jeg føler jeg ikke blir forstått, og ikke sett. «Det er bare meg, så det er ikke så farlig,» lyder tankene da. Jeg sliter fortsatt med diverse ting. Jeg har dager hvor jeg ikke orker være oppe hvor jeg bare vil sove. Jeg har dager hvor jeg ikke orker mennesker på noen måte, ikke engang på tlf. De dagene er helt grusomme!! Jeg vet at ikke alt som har skjedd er min skyld. Men når det likevel er det man alltid får høre, ja da tror man på det til slutt. Nå har jeg det godt med en mann jeg kan si 100% jeg elsker. Han ser meg for den jeg er, og som lar meg få vingeslag når jeg trenger det. Jeg er mamma til to som trenger meg, og bestemor til to som trenger meg like mye. Jeg har mamma og pappa som alltid har vært der for meg og støttet meg. Jeg har søsken som jeg ikke klarer tenke meg ett liv uten og noen få venner som betyr mye! Mannen min fortjener også å ha kona si i live, fordi han elsker meg.

Anne Mette Sagstuen

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.