En mors erfaringer og betraktninger

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Sitter og leser et innlegg i avisen i forhold til SFO og elever med særskilte behov. Styreleder i SFO og representant for en av foreldrene blir intervjuet. SFO har fått beskjed fra kommunen om at potten til elever med særskilte behov er nesten tom. Ifølge kommunen har SFO brukt opp pengene som er avsatt det første semesteret, noe som betyr at det ikke er penger igjen til høstsemesteret. Dette betyr at det på lengre sikt vil kunne gå ut over bemanningen og muligens også at foreldrebetalingen blir justert opp.

Tankene går derfor tilbake til den tiden min datter gikk i SFO. Hun er lettere psykisk utviklingshemmet og hadde derfor allerede ved skolestart behov for spesiell tilrettelegging og oppfølging. Ved skolestart var ikke diagnosen stilt og jeg ser ikke bort ifra at dette hadde innvirkning på de beslutningene som ble tatt.

Da hun som førsteklassing startet i SFO var det ca 80 barn som hadde et tilbud ved avdelingen. Det viste seg ganske fort at min datter ikke fant seg til rette. Det ble alt for uoversiktlig for henne. Samtidig taklet hun ikke aktivitet sammen med så mange barn på en gang. Dette resulterte i at hun trakk seg tilbake og satt og puslet for seg selv. På samme tid var hun helt utslitt når hun ble hentet på ettermiddagen.

Jeg forsøkte først å spørre om det var mulighet for at SFO kunne legge til rette for henne slik at hverdagen ble mer oversiktlig og med færre å forholde seg til. Lurte på om det kunne være mulighet for å organisere det slik at hun fikk være i en mindre gruppe av elever. Jeg tar dette opp med leder for SFO. Får ingen forhåpninger om at det blir gjort noe. Argumentet er at det er så mange barn der til enhver tid og at bemanningen er for dårlig.

Tiden går videre uansett, men på et visst tidspunkt innser jeg at min datters situasjon ikke har bedret seg og at den heller ikke vil gjøre det uten at noen griper inn. Jeg begynner å lure på om jeg kan fortsette i min stilling når min datter har det så vanskelig.

Så ble det sendt søknad til helse og sosial samt skole. Hadde samtaler med både rektor og helse og sosialsjef. Begge instansene henviser til den andre instansen. Jeg får i ett av møtene en kort orientering om budsjettet og at den potten de har er for liten til å dekke de reelle behovene. Jeg funderer fremdeles på hvem som har ansvar for min datter og innser at jeg ikke greier å komme noen vei med dette alene.

 Tar kontakt med barnevernet etter som jeg ikke vet flere steder å henvende meg. 2.uker etterpå har min datter en assistent i SFO. Nå fikk hun støtte, oppmuntring og veiledning slik at dagene ble meningsfulle også for henne.

Det beste med denne historien er at innen ett år var assistenten overflødig. Min datter hadde fått tid og hjelp til å takle hverdagen og følte at hun hadde det bra. Som mor tenker jeg at midler som blir brukt over kortere tid kan være forebyggende og i beste fall føre til innsparinger over lengre tid.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.