Møte med helsesøster

Johannessen begynte å «tulle» med maten da hun var 14 år. Les hennes erfaringer om hjelpen hun ikke opplevde å få av helsesøster. Tuva vil ha et helsevesen som følger med på hva som skjer blant ungdommen på nettet. Hun syns spiseforstyrrelser og selvskading romantiseres i sosiale medier, i ulike blogger og forum. Hva kan helsesøstre gjøre?

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg har gatt i terapi og jobbet med meg selv i mange ar na. Mitt forste mote med psykiatrien da jeg var 14 ar. Det var korte og ubehagelige moter hos en psykolog som var et indirekte resultat av et flere litt lengre og ubehagelige moter. Moter som fant sted pa ungdomskolen jeg gikk pa. Hos helsesoster. En helsesoster som nok var dyktig pa mye. Men ogsa en helsesoster som manglet helt essensielle egenskaper nar det kommer til hvordan prate med ungdom som sliter med sin psykisk helse. Og det gav folgefeil. Folgefeil som har preget min oppvekst og komplisert min sykdomshistorie. Som i dag handler om en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg var fjorten ar startet jeg a “tullet” med maten. Jeg folte meg stygg og utilpass, at jeg tok for mye plass hvor enn jeg var og at ingen egentlig likte meg. Typiske tenaringstanker og -folelser. Jeg hadde en drom om a bli like slank og fin som de andre jentene. Sa jeg sluttet a spise. Det ble raskt fanget opp av venninner som brakte det videre til en fantastisk klasseforstander. Hun lyttet til meg, men sendte meg til slutt videre til helsesoster.

"Ja, hvorfor er du er hos meg da , spurte helsesoster med en arroganse som ville slatt enhver stolthet ned igjennom gulvet. Og ihvertfall en meget usikker 14-arings skrantende selvtillit. Ehm, jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse", svarte jeg, noe som var ganske utrolig at jeg allerede da hadde innsikt og selvaksept til a si. Ah, hehe, nei, DET har du ikke , var neste replikk fra denne fullstendig ubrukelige helsearbeideren. "Du veier for mye til det. Du skjonner det at de som har spiseforstyrrelser de er enten veldig tynne eller veldig tykke. Og da kalles det anoreksi eller bulimi." Dette sa hun mens hun tegnet med de lange, tynne fingrene sine i luften en slags vektlinje med 30 kg i den ene enden og 100 kg i den andre.

Inni meg kjente jeg en voldsom skamfolelse. Her hadde jeg kommet og trodd at jeg hadde et problem som det var verdt a ta tak i. Men jeg var ikke syk nok. Jeg var faktisk ikke syk i det hele tatt. Riktignok matte jeg mote opp pa kontoret hennes flere ganger i ettertid. Noe som foltes traumatisk, for hennes degradering av meg og mine vanskeligheter okte bare smerten og tillot skamfolelsen a vokse seg stor og sterk. Jeg husker at hun fortalte om en annen jente som gikk pa skolen min, som var kjempesyk fordi hun var veldig tynn. Utgangspunktet hennes da hun startet pa en livsfarlig diett var mye lavere vektsmessig enn meg, sa derfor var det mer synlig at hun hadde det vanskelig. Da har du anoreksi, Tuva, nar du blir sa tynn. Jeg hadde gatt ned 10 kg pa to maneder og tilbrakte hver ledig stund pa det lokale treningssenteret (som forovrig hadde 14-ars grense..!). Likevel var jeg innenfor normal BMI. Klasseforstanderen min ringte foreldrene mine, for hun oppfattet nok noe av alvoret. Men hun var jo ikke en helsearbeider. Mine foreldre visste ikke bedre enn at de begynte a tvinge meg til a spise. Og jeg matte finne en annen mate a handtere den innvendige smerten pa enn selvnekt av matinntaket. Sa jeg begynte a kaste opp maten. Og holdt en stabil vekt. Altsa var jeg helt frisk. Og aldri mer skulle jeg pasta at jeg hadde en spiseforstyrrelse.

Men jeg innledet med a fortelle at jeg ogsa hadde noen ubehagelige moter med psykiatrien i ung alder. For jeg hadde begynte med noe annet ved siden av at jeg kastet opp maten 2-3 ganger i uken. Selvskading. Noe som resulterte i et sykehusopphold, etter at jeg i all fortvilelse av a ikke bli sett eller hort hadde svelget et brett med paracet. Men jeg ble sa redd at jeg straks fortalte det til de hjemme, og de kjorte meg til sykehuset hvor jeg ble pumpet. Pa sykehuset ble psykiatrien koblet inn og jeg matte begynne hos en psykolog. Men det ble med 3 samtaler. For jeg var jo ikke syk. Jeg turte ikke lenger kreve plassen jeg trengte til a fa det bedre. Avvisningen fra helsesoster hadde satt sapass spor at jeg var livredd for a ikke bli tatt pa alvor igjen. Det var lettere a si at jeg hadde det bra og at jeg ikke trengte hjelp. Jeg klarte lett a overbevise denne psykologen, som ikke klarte a se dobbeltheten i min kommunikasjon.

Sa sann fikk min spiseforstyrrelse fortsette og leve i det stille. Jeg var usynlig syk. Og fant trost og stotte i det som ble min trygghet. Det selvdestruktive. Som utspilte seg i perioder med underspising, overspising, oppkast og overtrening. Og selvskading. Det er forst som voksen at jeg har turt a be om hjelp for spiseforstyrrelsen. Og det har jeg fatt. Pa Modum Bad og na til hosten pa RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser pa Ulleval). Men min spiseforstyrrelse er fremdeles min storste trygghet, etter a ha levd med den i 16 ar, sa det krever veldig mye av meg og hjelpeapparatet for at jeg skal bli frisk. Kanskje hadde ikke den kampen jeg star i na vart nodvendig?

Det jeg vil fram til her er viktigheten av a bli sett fra starten av. Selv om det er 16 ar siden jeg var 14, sa har ikke mye forandret seg nar det kommer til a gripe inn og hjelpe ungdom som har psykiske problemer. Hvordan vet jeg det? Jo, det ser jeg hver dag. Jeg ser hver dag at det er unge mennesker der ute som ikke far hjelp. Som ikke blir sett. Jeg ser det ikke tydelig i ansiktene og pa kroppene til alle de unge jentene og guttene som gar rundt. Nei, sa lett er det ikke a fa oye pa. Men det er et annet sted hvor det syns sa tydelig at det er umulig a unnga dette sterke lidelsestrykket blant unge.
Jeg ser det pa nettet. Pa twitter, pa facebook, pa google, pa pinterest, pa instagram, pa forumer, ja, overalt. Og sarlig i alle de tusenvis av bloggene som skrives. De fleste av dem er anonyme. Men tydeligheten av spraket deres er langt fra anonymt. De sliter, og de roper om hjelp. Bak en bloggfasade hvor de romantiserer selvskadingen som deres beste venn og sultingen som et bevis pa perfeksjon og mestring. Bak bilder av blod som renner fra tynne kutt pa armene og bilder av ribbein som stikker ut under blek hud. For noen kan det oppfattes som ganske tvetydig kommunikasjon. Vil de ikke ha hjelp? Nar de skriver sa lengselsfullt om onsket om a bli tynnere og om a kutte seg sa tarer kan renne i form av blod? Da vil de vel ha det sann. Da nyter de vel oppmerksomheten som de far fra sine medbloggere. Men for en trent helsearbeider, eller en helseminister med kunnskap pa omradet, sa burde beskjeden fra de unge nettbrukerne vare ganske sa klar. Jeg trenger hjelp, jeg har det vanskelig, ingen har hjulpet meg pa skolen, derfor skriver jeg her.

Jeg er skremt. Jeg far vondt sa langt inn i hjerterota nar jeg ser denne stadig okningen av unge bloggere som skriver om selvmord, selvskading, spiseforstyrrelser og andre psykiske problemer. De er ikke gamle nok til a ta ansvar for hva de legger ut pa nettet. Hjernen deres er ikke ferdigutviklet til a se hvilket mareritt de skriver seg inn i. Bloggsamfunnet blir en massesuggesjon, der den ene skal overga den andre. Hvor malet er a vare sykest. De blindes av hverandre, og smerten deles for sa a formere seg. Det er en livsfarlig trend.

Hva kan politikerne og helseminsteren gjore? De onsker blant annet a stoppe mobbingen, og jobber aktivt med den tematikken. For a gripe inn der hvor roten til fremtidige psykiske helseproblemer ligger. Og det synes jeg selvfolgelig er kjempebra. Men hva med de som allerede er der? De som er 14 ar og har blitt traumatisert og skadet?

Men som enda har mulighet til a bryte ut at en lang sykdomskarriere? Om de rette personene finnes pa deres arenaer. De som har kunnskapen til a foreta en intervensjon.
Det ma styrkes pa alle nivaer innen ungdomspsykiatrien. Flere helsesostere med mye kunnskap innenfor psykisk helse ma plasseres ut pa skolene. Flere fastleger som er trygge pa hvordan de skal handtere et ungt menneske med psykisk helseproblematikk ma jobbe med nettopp de unge. Jeg er absolutt en fan av fastpsykologideen. Tenk sa mye lettere det ville vart a be om hjelp!? Ikke minst ma vi ha et helsevesen som er pa nett. Som kan hjelpe ungdom direkte der hvor de utspiller sin smerte og lar sine psykiske lidelser fa vokse og gro.

Hva kan helsesoster gjore? Politikerne snakker om at de skal styrke skolehelsetjenesten. Flere helsesostere skal ut pa skolene og helsestasjonene. Mer penger bevilges. Men hva hjelper det hvis ikke helsesosterne er gode nok? Hvis de ikke vet helt hvordan de skal hjelpe en ungdom i psykisk nod? Det er ingen tvil om at det er mange dyktige helsesostere dere ute. Etter at jeg publiserte dette innlegget pa bloggen min, fikk jeg mange tilbakemeldinger. Noen kjente seg dessverre igjen i min i historie og hadde blitt mott pa lignende mater. Men jeg fikk ogsa tilbakemeldinger fra de som hadde blitt mott pa en god mate. Som i dag priset seg lykkelige over at de var blitt sett og hort den gangen de ba om hjelp. Jeg tror absolutt at det er mange hjelpere der ute som vet og kan kommunisere med unge. Men for de som mangler kompentansen, sa vil jeg gjerne bidra med noen helt konkrete rad. En veiledning til hvordan jeg hadde onsket a bli mott da jeg som 14-aring gikk inn doren til helsesosters kontor. Meg som 14-aring Jeg var en jente som var langt fra de populare pa skolen. Men jeg var heller ikke uten venner eller et mobbeoffer. Jeg var en del av en sot venninnegjeng, som jeg trivdes og folte meg trygg i. I tillegg spilte jeg bade handball og i korps, sa sosialt sett hadde jeg flere gode arenaer. Likevel hadde jeg ekstremt darlig selvtillit pa noen omrader. Og selvbildet var elendig. I all min tid pa barneskolen, gikk jeg rundt med en sterk overbevisning om at jeg var en veldig slem jente. Og jeg trodde at mitt utseende forsterket min slemhet. Jeg folte alltid at jeg tok for stor plass, og jeg fikk vel hore det en del ganger ogsa. Riktignok var jeg ikke en jente som satt stille pa stolen, og det hendte at jeg sa klart ifra hva jeg mente om ulike saker. Men min subjektive oppfatning av meg selv var nok mye verre enn den reelle og objektive.

Sa da jeg begynte pa ungdomsskolen, og forstod at jeg kunne endre meg, sa gjorde jeg det. Jeg ble pliktoppfyllende, skoleflink og mer stille. Jeg var veldig sarbar for kritikk, og sugde det til meg som en svamp. Det meste som ble sagt til meg ble mistolket, fra det positive til det negative. Jeg var redd for a tro for mye om meg selv, og derav ta en plass jeg ikke fortjente. Inni meg folte jeg en grunnleggende skamfolelse, sa sterk at jeg gav meg ingen rom for feil. Jeg skulle bli perfekt. Jeg skulle vare snill, flink og tynn. Jeg matte bli det. Noen annet var ikke til a holde ut.
Det var et mal jeg aldri kunne na. For hva var snill nok, flink nok, tynn nok? Jeg husker at jeg satt og jobbet med en naturfagsrapport en hel helg, som jeg forte inn pa nytt og pa nytt fordi skriften aldri ble fin nok. Det som jeg raskt skjonte at jeg kunne klare, det var a styre matinntaket mitt. Og det gav meg en enorm mestringsfolelse. Ettersom vekten gikk nedover, sa fikk jeg en falsk selvtillit. Og jeg elsket det. Sultingen var mitt prosjekt, og det gav meg et rom i mote med andre som jeg talte a leve i.

Men, som fortalt tidligere i denne artikkelen, sa ble suksessen kortvarig. En bekymret venninne varslet lareren min, og lareren min kontaktet helsesoster. Forst vil jeg bare si det at lareren min gjorde akkurat det hun skulle. Hun viste meg omsorg, og vi hadde mange samtaler hvor hun uttrykket sin bekymring og tok seg tid til a lytte til meg. Det var det jeg skulle onske at helsesoster ogsa hadde gjort. Lyttet. Og uttrykket sin omsorg. Hun kunne sagt noe sa enkelt som: "Hei, Tuva, jeg horer at du har det vanskelig. Jeg vil gjerne hjelpe deg, sann at du far det bedre." Videre burde hun ha skaffet seg kunnskap om spiseforstyrrelser. Eventuelt funnet en annen fagperson i skolehelsetjenesten som kunne bidratt.

Hadde hun vart kompetent nok sa kunne hun gjort folgende:
– I samarbeid med en ernaringsfysiolog kunne hun lagd en kostliste som jeg matte folge. Nok mat fordelt utover 4-5 maltider er avgjorende om man skal bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Dette for a hindre undervekt, som gir kognitive forstyrrelser, og for a unnga en sultfolelse som vil fore til overspising (med eller uten oppkast).
Informert foreldrene mine om viktigheten av at jeg spiste alt som stod pa listen og at jeg fulgte en jevn maltidsrytme.
– Gitt meg en "maltids-stottekontakt", som hjalp meg til a spise lunsj pa skolen hver dag. Som sorget for at jeg ikke kastet matpakken og gav meg oppmuntrende ord nar jeg trengte det. Det er jo helt vanlig at elever som sliter med annen helseproblematikk far hjelp, sa hvorfor skulle ikke en som sliter pa et psykisk niva ogsa fa det?
– Tatt tak i de underliggende arsakene til at jeg brukte mat som et kommunikasjonsmiddel. Hvorfor ville jeg ikke spise? Her er det svart viktig at hun ikke tar en rolle som en psykolog ville hatt, men om hun hadde hatt gode relasjonelle egenskaper, sa ville hun antakeligvis kommet langt pa vei. Om problematikken var for omfattende, sa burde hun kontaktet en psykolog/psykiater eller annet helsepersonell med kunnskap om psykisk pleie og fatt hjelp til viderehandtering av mine problemer.
– Ukentlige, faste samtaler, som gav en forutsigbarhet hadde vart til stor hjelp. Det a vite at man snart skal snakke med noen om det vanskelige, kan gjore at smerten ikke blir sa vond a bare. Og derav trenger man kanskje ikke agere selvdestruktivt pa den. Behovet for a "rope" om hjelp ved a sulte seg og/eller skade seg vil ogsa avta.
– Nar selvskadingen dukket opp, sa burde den blitt sett pa med et stort alvorsblikk. Og for all del ikke overse den! Klare avtaler pa at jeg faktisk ikke fikk lov til a kutte meg, ville i mitt tilfelle hjulpet. (Det vet jeg na, for det er det som hjelper meg i dag.) Noen ganger er det greit at en egenskap som i grunn gir den som sliter problemer, kan brukes som et hjelpemiddel. Her snakker jeg om mitt "flink pike-syndrom". Om jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk lov til a skade meg, sa ville jeg kanskje provd a vare flink, og derfor ikke turt a skade meg. Jeg sier ikke at dette er den beste maten a handtere det pa, men det viktigste er faktisk a unnga at en person skader seg. De underliggende problemene ma selvfolgelig adresseres.
Dette er sa konkret som jeg kan bli pa det generelle grunnlaget. Enhver person er trenger ulik behandling, og enhver relasjon er forskjellig. Men sa lenge man motes med apenhet, respekt, vilje og omsorg, sa kan det ikke ga galt. Kunnskap kan alltid innhentes, og det er aldri feil a be om den. Sa om du er en helsearbeider som jobber med barn og unge som sliter psykisk, ikke nol med a ta i bruk alle virkemidler for a hjelpe. Det er livsviktig.

Her er noen fine nettsteder som jeg anbefaler alle a sjekke ut. Om du er helsearbeider, politiker. Om du er ung og har det vanskelig eller om du er en parorende til en som strever. Eller rett og slett opptatt av temaet.
– Skolehelsetjenesten
– Psykisk helse i skolen
– ROS- Radgivning om spiseforstyrrelser
– Finn psykolog
– godasnakkemed.no
Kjare deg som kjenner deg forbigatt og avvist av en hjelper som ikke klarte a hjelpe. Eller du som ikke har turt a be om hjelp enda. Var sa snill, kjemp videre til du far den hjelpen du fortjener. Om du ikke klarer a fole det fortjent for din egen skyld (enda), sa gi i det minste min vonde erfaring og historie en lykkelig slutt. Be om hjelp na! For hvis jeg, ved a dele min historie her, kan hjelpe deg, sa vil min helsesosters folgefeil kunne rettes opp igjen.

Tuva Strøm Johannessen er en 30 år gammel blogger/skribent. To hovedteamer hun skriver om er spiseforstyrrelser og traumelidelser. Hun er på vei ut av psykdom og inn i en fremtid hvor hun drømmer om å jobbe som journalist og opplever at det å dele den indre smerten og bryte ned mine egne tauer, gjør at hun tør å løfte hodet høyere opp.

Se bloggen, tuven.me, som er basert på egne erfaringer.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.