Når kvinner dreper

Det er som kjent menn som topper selvmordsstatistikken, ca. tre ganger så mange som kvinner (ref. Statistisk Sentralbyrå, eks. år 2000 i aldergruppen 15 – 64 år. 107 kvinner – 341 menn). Det er også urovekkende mange unge, helt ned i tenåringsalder, som er representert. Etter et samboerforhold holdt også undertegnede på å komme på denne statistikken. Kanskje er dette noe å tenke på….?

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Forskerne våre har helt sikkert rett i at årsakssammenhengen her er sammensatt og komplisert, men det som er hevet over enhver tvil er at selvmord, uansett kjønn, har med psykiske problemer og sitt forhold til eget selvbilde og gjøre. Med nevnte statistikk i minne skulle dette tilsi at det er tre ganger så mange menn med psykiske problemer som det er kvinner. Imidlertid er det ingen undersøkelser som underbygger dette, snarere tvert imot.

Årsaken til dette vil jeg tro ligger mye i at kvinner har lettere for å oppsøke hjelpeapparatet, mens menn generelt sett ikke er den gruppen som oppsøker hjelpeapparatet mest, og langt mindre avslører at besøket skyldes psykiske problemer. Vi har en evne til å «stå i det» så langt det er mulig.
«Vold i nære relasjoner» har vært et tema som har fått stor oppmerksomhet de senere år. Min mening om årsaken til dette bør jeg holde for meg selv. Hva er så «vold i nære relasjoner»? Jo, kort sagt er det enhver form for vold, fysisk eller psykisk, innenfor husets fire vegger. Fysisk vold utøves i hovedsak av den fysisk sterke, mannen. Dette er i sin tur enkelt å bevise, og dermed lett å pådømme. Blir en mann dømt etter denne paragrafen, blir straffen skjerpet når kvinnen sier at han også har sagt stygge ting til henne. Det er i følge voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen, svært ofte menn med en personlighetsforstyrrelse som står bak slike forhold. Slik jeg forstår hennes forklaring på denne «lidelsen», stemmer dette veldig bra med det vi som ikke jobber i psykiatrien kaller «psykopater». Er det bare menn som kan ha denne «lidelsen»? Nei hevder professor dr. med. Einar Kringelen og jurist og forfatter Inger Wesche, det er like mange av hvert kjønn. Forskjellen tror jeg ligger i at den kvinnelige «psykopaten» utøver fysisk vold på en måte som ikke vises for allmennheten. Ikke alle av dem bruker fysisk vold, men derimot bruker de noe som enkelte anser som mindre skadelig, psykisk vold.

Har de rett? Etter egen erfaring, med psykisk vold, forstår ikke offeret hva som egentlig skjer fordi dette starter relativt forsiktig, «du er verre og oppdra enn mine barn» og «det eneste du forstår er penger». Dette kan vi leve bra med, for i det store og hele har vi det jo koselig og bra sammen. Men etter hvert øker fornedrelsen og hyppigheten, «det er din skyld at jeg drikker så mye», «det er verre og bo sammen med deg enn på en psykiatrisk avdeling», «stakkars psykolog som skal behandle deg» og «så mye må jeg ha betalt for tort og svie og en ødelagt helse». I tillegg er det kommentarer som ikke egner seg på trykk, og til stadighet konfronteringer om påstått utroskap og alt mulig annet. Hverdagen består etter hvert stort sett i å forsvare seg, hvilket du også oppdager er nytteløst. En sånn kvinne har, med sine manipulerende egenskaper, ingen begrensninger når det gjelder å fremheve seg selv på bekostning av deg. Når hun da en dag kan fortelle at hun har vært på krisesenteret for å få bekreftet at du bedriver psykisk vold overfor henne, «innser» du selv at du kanskje ikke er så bra og bo sammen med. Den tiltenkte skyldfølelsen og den ødelagte selvtilliten er på plass.
Å snakke med venner om forhold i hjemmet som du selv har «skyld» i, gjør du bare ikke. Vennene kan ikke, i motsetning til vold andre veien, se at du har en kvinne hjemme som egentlig terroriserer deg. Utad er hun jo svigermors drøm, bokstavelig talt.

Så kan det kanskje hevdes at sånne mennesker er det ikke mange av. Professor dr. med. Einar Kringelen sier at gruppen mennesker med personlighetsforstyrrelser regnes å være opp mot femten prosent. Gruppen kan deles i to hovedgrupper der den ene er skadelig for andre, den andre skadelig for seg selv. Selv om Kringelen sier at det kan virke som gruppen som er skadelig for andre er dominert av menn, tolker jeg dette som kvalifisert synsing etter den enkle måten å avsløre dem på og oppmerksomheten de har fått. Det er også viktig og ta med at de kvinnelige er mer utspekulerte i sine handlinger og mye vanskeligere å oppdage. Selv om noen prøver å tallfeste hvor stor andel som er skadelig for andre, blir dette, slik jeg ser det, veldig vanskelig. Noen hevder ca. en prosent av befolkningen.
Spør vi en kvinne som jobber på en kvinnedominert arbeidsplass om hvordan arbeidsmiljøet er, får vi ofte til svar at det på grunn av ryktespredning, sjalusi, misunnelse og intriger er dårlig. Da er det lett og tenke at de som ikke får tatt dette ut på arbeidsplassen, tar det ut i familiesituasjonen.

Psykisk vold som risikofaktor til selvmordsforsøk blant kvinner kan dokumenteres sier forsker Fredrik A, Wahlby ved Nasjonalt Senter for Selvmordsforskning. Derimot er han ikke kjent med at psykisk vold som årsak til selvmord har blitt forsket på hverken nasjonalt eller internasjonalt. Av forståelige grunner?
I følge Dagbladet 15/12 – 11 fastslås det at mor slår sine barn oftere enn hva far gjør. Når det snakkes om «vold i nære relasjoner» der mannen slår, hevdes det at denne volden starter/ inneholder også psykisk vold. Gjelder dette bare menn?

Hvis ikke, hva tenker du om noen av de unges valg av liv og død?
Hva kan vi lese ut av dette? Jo, skulle så lite som fem prosent av alle selvmord i 2011 ha sin årsak i dette, og vi legger på de omlag ti partnerdrapene som menn begår i året, så blir forholdet 17 drepte kvinner og 18 menn. Da dreper kvinner flere menn, enn menn dreper kvinner, og det gjør de med myndighetenes velsignelse. En drøy påstand? Vel, ser vi på muligheten for en mann å nå fram med en anmeldelse mot en slik kvinne, så er svaret gitt på forhånd. For det første kommer ikke § 219 (som omhandler vold i nære relasjoner) til anvendelse og påtalemyndigheten krever håndfaste bevis. De kaller da kvinnen inn til avhør for å få avkreftet forholdet, for deretter å henlegge saken. Eventuelle vitner anses som bortkastet tid å avhøre. Å være sykemeldt og ha diverse innleggelser ved psykiatrisk avd., med ditto epikriser, som sier hva som er hovedårsaken til problemene etter et sånt forhold, er helt uten relevans i politiets øyne.

I den senere tid har kvinner fått senket kravet til å få utstedt besøksforbud overfor en mann hun har en relasjon til. Det er nå nok at hun sier hun føler seg truet av mannen, så skriver politiet så blekket spruter. Med et besøksforbud i baklomma har du lite i Tingretten å gjøre, hvor det med stor sannsynlighet sitter en kvinnelig dommer.
Underveis, eller etter, et sånt forhold, med mannens stolthet i forhold til det å oppsøke hjelp, mangel på åpenhet i forhold til venner, skam, skyldfølelse, ødelagt selvtillit, et selvbilde på minussida, økonomisk ruinert, vissheten om tap av foreldrerett, kanskje også samværsrett, og å bli oversett av politiet, finner vi vår medisin i rusmidler som øker selvmordsfaren.
Nå kan du tenke gjennom det jeg har skrevet så langt……

Kanskje er det ikke så rart at menn kan begå selvmord, partnerdrap eller begge deler?
Har kvinnen fått endret loven for å kunne drepe fler? Andel selvmord kvinner/menn (i den samme aldersgruppen) for 1985 sier 30/70. Gjennomsnittet for årene 1985, 1993, 2000 og 2011, sier 26/74 (tallene er hentet fra statistisk sentralbyrå, årstallene er tilfeldig valgt). Tatt i betraktning en viss usikkerhet som det alltid vil være med beregninger av denne typen og at det er noen mørketall i forbindelse med trafikkdrepte, vil jeg forsiktig antyde at utviklingen underbygger relevansen i spørsmålet.
Mitt møte med en slik kvinne har satt spor.

Nå er jeg tungt medisinert, hatt to separate innleggelser på til sammen femten uker og gått over på arbeidsavklaringspenger. Tiltakslyst, konsentrasjonsevne og sexlyst er fortsatt betydelig redusert. Orker veldig lite, men prøver å gjøre det jeg føler er terapien min som er å gå turer med min nyanskaffede hund. Ellers blir det mange timer på sofaen med pc`n når Siste året av forholdet ble alkoholen min «trøst», ikke så mye at det gikk utover jobben, men likevel var forbruket altfor høyt. Heldigvis var det ikke felles barn med i bildet. For å bøte på skaden jeg hadde påført henne godtok jeg hennes krav. Jeg kunne ikke leve med å ha ødelagt livet til en annen. Det som etter hvert satte meg helt ut av spill var da jeg et par måneder etter at forholdet var over leste i bladet Psykisk helse om den kvinnelige «psykopaten», var det som å lese om vedkommende. At min naivitet skulle bli utnyttet i en slik målestokk av en ondskapsfull kvinne, var en følelse som ikke kan beskrives, og min første innleggelse var et faktum. For å komme alle trusler i forkjøpet anmelder vedkommende meg for sjikane og trusler dagen etter innleggelsen. Dette resulterte i mitt første besøksforbud i en alder av 54 år, uten at politiet en gang hadde snakket med meg, og umulig kan ha sjekket rullebladet mitt. jeg forsøker å formidle mine erfaringer, foreløpig uten respons. Selv om jeg ser at jeg har feil kjønn til å få gjort endringer, gjør det likevel godt at noen vil hjelpe meg å formidle budskapet mitt. Hadde enda noen som er tidlig i et slikt forhold lest dette, men jeg frykter at de fleste opplever det på samme måte som meg og da skjønner en først etterpå hva som egentlig har skjedd…..hvis det er noe etterpå og en orker å leve med det?

Nå har du lest et grovt utdrag, kunne vel blitt en bok, av min opplevelse og tanker gjort i etterkant av et forhold til en kvinne som myndighetene mener ikke eksisterer. Og skulle noen innenfor politikken antyde at dette kan være en realitet, så regner jeg med at vedkommende fort blir kneppet ned av en manipulerende kvinnelig kollega.
Ett råd helt til slutt, en slik kvinne krever veldig mye oppmerksomhet og ros, er veldig sjalu, etter hvert både på jobben din og fjernsynet. Merker du noe slik så stikk av, fortsetter du kan det være den sikreste veien til grava, men langt fra den raskeste og minst smertefulle.

Hans Hansen (pseudonym) Mann i 50-årene deler her sine erfaringer om hvordan det var å leve i et samboerskap med vold i nære relasjoner og ettervirkningene av dette. Vi kan stadig lese historier fra kvinner som skriver om menn som utøver vold i nære relasjoner, men hva når det er kvinnen som utøver psykisk vold mot mannen? Bidragsyter spør seg samtidig om dette kan ha sammenhenger med at selvmordstatistikken toppes av menn?

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.