Når psykiatrien «overbehandler» en pasient

Det jeg vil fortelle nå handler om når psykiatrien «overbehandler» en pasient. Det handler om ett liv som har vært gjennom så alt for mye. Men også om håp. Det handler om hvor galt det kan gå når psykiatrien tar feil. Og igjen handler det om håp.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Bakgrunn for møtet med psykiatrien.
Det er mørkt i rommet. Dosetet kjennes kaldt mot den nakne barnehuden. Hun sitter og venter, slik hun fikk beskjed om. Badet kjennes så fremmed selv om alt er slik det har vært der så lenge hun kan huske. Det fæle grønne badekaret på motsatt side av rommet. De samme tre oransje tannglassene som alltid har hengt rett ved siden av vasken. Fire kluter henger på rekke under de. I dag er det brune kluter. Badet kjennes kvelende trangt i natt, som om det har krympet. Selv lukten er annerledes. Hun vil bare gå å legge seg. Men det kan hun ikke enda. Skritt høres plutselig utenfor rommet. De kommer nærmere og nærmere. De virker fremmed, selv om de er så kjente. Skrittene stopper. Badet blir enda kaldere og trangere. Dørklinka beveger seg nedover. Døra går så alt for fort opp.

Det er ikke så ofte jeg våkner av denne drømmen, dette marerittet lengre. Heldigvis. Jeg er stort sett kald og svett på samme tid når jeg bråvåkner i det døra går opp. Jeg vet hvem som kommer inn. Jeg vet hvem jenta er. Hun er 7 år i drømmen. Overgrepene begynte da hun var bare 6 år, og tok brått slutt da hun var 8 år da en tante avslørte denne mannen som var en venn av hennes far og var barnevakt når foreldrene arbeidet. Han ble dømt til kort tid i fengsel, selv om det fantes bevis for overgrep på til sammen 7 jenter under 12 år. Det var visst formidlende omstendigheter.
Vi kan kalle jenta Kristine. Det er ikke vanskelig å tenke seg til at Kristine slet psykisk da hun ble eldre. At hun i tillegg til overgrepene også opplevde fysisk og psykisk vold hjemme bedret ikke psyken hennes. Da hun kom i tenårene opplevde hun også seksuell tilnærming fra en nær mannlig slektning som var betraktelig eldre enn henne. Hun stolte ikke på noen voksne lengre. Hun følte seg tryggest i skogen, når det var mørkt. Der kunne hun gjemme seg, og fantasere seg bort fra hverdagene. Skolen visste en god del av hva som foregikk, de gjorde ingenting. Naboer visste en god del av hva som foregikk, de gjorde ingenting. Slektninger, venner visste også mye av det som foregikk. Ingen gjorde noen ting.

Hun følte seg alene i verden. Hun følte seg så svak, fordi hun klagde over smerte når hun ble slått. Hun følte seg svak alle gangene hun var redd for hva som kom til å skje. Hun følte seg svak og feig av alle tårene hun felte. Hun lærte seg etter hvert til å ikke felle tårer. Til å ikke vise glede. Strengt tatt var det sjelden noe glede å vise. Da hun var 14 år, var hennes høyeste ønske å klare å bli 15 år. Den fysiske volden hun opplevde, ble verre etter hvert som hun ble eldre. Nesten alltid hadde hun blåmerker og vondt. I hennes verden trodde hun alle hadde det sånn, og at hun var svak. Hennes første møte med psykiatrien var BUP allerede på barneskolen. Det er ikke av særlig betydning. Ikke før hun ble enda litt eldre skulle hennes møte med psykiatrien få betydning. Stor betydning.
Da hun var blitt 21 år, hadde Kristine bodd på institusjon fra hun var 15 år til hun flyttet i fosterhjem da hun var 16 år. Hun flyttet for seg selv da hun var 18 år. I alle åra hun bodde vekk fra foreldrene hadde hun blitt nærmest terrorisert av sine foreldre. Med trusler, og ufine møter på gata og lokalbutikkene. Hun var sliten, fryktelig sliten. Hun var så ufattelig redd hele tiden. Hele døgnet. Fikk hun sove, våknet hun med mareritt. Til slutt gikk det så langt at hun kollapset etter for mange døgn uten søvn. Kristine la seg frivillig inn på et psykiatrisk sykehus. Det er nå møtet med psykiatrien skulle få stor betydning. Mye større en de fleste kan tenke seg. I forkant av innleggelsen hadde Kristine vært hos fastlege som ga henne diagnosen Bipolar lidelse etter en kort telefonsamtale med en psykiater Kristine aldri hadde møtt, eller i det hele tatt hørt om. Hun fikk medisin, en sovemedisin (Imovane) og ett mot epilepsi (Tegretol) som også brukes som
stemningsstabiliserende. Hun stolte på legen som hun jo hadde brukt i mange år.

Første møtet med psykiatrisk sykehus.
Kristine var på psykiatrisk sykehus i en uke. Hun følte seg ikke bedre. Tvert i mot ble hun dårligere. Hun sov nesten ikke, klarte nesten ikke spise. Hun var så redd hele tiden, og det var slitsomt. Hun turte nesten ikke gå ut døra. Angsten gnagde så i henne at hun hadde fysisk vont. Marerittene om natten og frykten for å møte sine nærmeste gjorde at det ble lite søvn, på tross av sovemedisin. Hun ble innlagt igjen. Denne gangen skulle det bli for en lang stund.

Langtidsinnlagt.
Kristine så mange andre pasienter komme og gå på den avdelingen hun var innlagt på. Dette var en annen avdeling enn den hun kun var på en uke. Dette var en avdeling hvor pasienter var vanligvis noen uker og til og med måneder. Kristine ble her ett helt år. Tidvis på tvang, og tidvis frivillig. Mens hun var innlagt her skulle hun få erfare å bli lagt i belter og å bli sterkt medisinert. Hun fikk også ganske mange forskjellige diagnoser. Bi polar lidelse av forskjellige typer, schizofreni, affektiv lidelse og ustabil personlighetsforstyrrelse var de som gikk oftest igjen i dokumentene. Men det var flere. Og alle fikk hun behandling for. Kristine uttrykte ofte at hun følte seg som ett vandrende apotek. Hun kunne stå på ti-tolv forskjellige medisiner hver dag. Og mange av de i skyhøye doser. Godt over felleskatalogens anbefalinger. På tross av all behandling, ble Kristine dårligere og dårligere. Hun begynte å skade seg selv. Det som utløste den første episoden av selvskading var at en av de ansatte sa at hun hadde så pene armer. For Kristine som hadde opplevd seksuell misbruk og tilnærming, ble det for mye. Hun ville ødelegge armene så de ikke var pene for noen. Hun begynte å kutte seg. Hun oppdaget at det ga henne ro i kroppen. Å se skaden, og se blodet piple ut. Det var lettere å takle den smerten. Den er håndterbar. Smerten hun bar inni seg var så sterk at hun hadde en følelse av at hun kom til å revne opp innvendig. Ettersom hun var innlagt, og dermed med begrensa tilgang til skarpe gjenstander ble hun ganske kreativ. Det meste var brukbart til noe. En gang fikk hun tak i en lighter og satte fyr på seg selv. Det medførte andre og tredje grads forbrenning fra foten og til godt over kneet på ene benet. Kroppen hennes så etter hvert ikke ut på grunn av selvskading. Mange arr etter mange sting. Hun ble betraktet som en svært dårlig pasient. Kristine forsøkte også å ta sitt eget liv. Smerten inne henne var så stor at hun så det som eneste løsning. Første gang hun prøvde gikk det nesten galt. Hun tok en overdose medikamenter hun brukte. Hun ble funnet av noen hun kjente, og ambulanse ble tilkalt. Kristine mistet bevisstheten før hun kom til sykehuset, og våknet ikke før ett døgn senere. Hun ble hjerteovervåket ett par døgn til. Heldigvis gikk det bra. Men det stoppet ikke med dette forsøket. Hun prøvde mange ganger til. Det lå nok ett større ønske om å slippe å ha det så vondt enn å faktisk dø bak forsøkene. Men på tross av all behandling hun fikk, ble hun jo bare verre. På ett års tid, den tiden hun var innlagt, prøvde hun 30-40 forskjellige medikamenter. Og gikk på veldig mange samtidig. Hun så ingen lys i tunnelen lengre. For henne var alt helt svart. Det var så svart at hun en dag la seg ned i senga og ventet på å dø. Det var ikke et håp om å dø, men hele kroppen hennes var så sliten, og hun var så langt nede at hun hadde en følelse av at nå var tiden kommet, nå skulle hun dø. Det skjedde ikke. Kristine hadde en periode denne følelsen, av at hun skulle dø når som helst. Hun ble betraktet som en pasient som kom sannsynligvis til å dø i ung alder. Dette ble også dokumentert fra legen som hadde ansvar for henne under oppholdet.

Alle medisiner har bivirkninger. Det er kjent for alle. Med så mye medisiner som Kristine gikk på, var det klart at hun hadde bivirkninger. Hun gikk opp rundt 40 kilo på ett år på grunn av zyprexa. Hun opplevde abstinenser flere ganger på grunn av at hun ble påført en avhengighet av diverse medisiner som vival, sobril, rohypnol med flere. Hun ble plaget med stoffskiftet på grunn av Lithionitt. Hun ble også medisinforgiftet på grunn av at legen økte Lithionitt uten blodprøvesvar siden labpersonalet var på kurs. Hun fikk kalium mangel på grunn av samme medikament. Hun fikk krampeanfall av en annen type medisin. Det ble også dokumenter at hun fikk selvskadingstendenser av Topimax. Kroppen hennes fikk virkelig gjennomgå bivirkninger. Selv syns hun at hun ikke ble så mye bedre av noe av det hun fikk, tvert i mot ble hun jo dårligere, og ga uttrykk for det til legen. Han feide det bort og forklarte at det var hennes sykdom hun merket. Hun var til tider så medisinert at hun kjente ikke igjen sine venner engang. Hun beskrev det selv som å gå i en evig tåke. Jeg skal nå prøve å remse opp en del av de medisinene hun brukte i løpet av ett år: Tegretol, Lithionitt, Imovane, Stilnoct, Topimax, Orfiril, Lamictal, Zyprexa, Vallergan, Phennergan, Rohypnol, Flumipan, Vival, Sobril, Nozinan, Largactil, Buspar, Tolvon, Truxal, div mot astma og allergier og div mot andre ting. Dette er ikke komplett liste. Men likevel lang. Og dosene var høye. Hun ble sett på en pasient som var så dårlig at hun var vanskelig å medisinere, og fikk høre at snart var hennes eneste mulighet å bli lagt inn på ett sykehjem siden man ikke kan bo på ett sykehus.

Livet uten for sykehuset:
Etter ett år var gått, og hun hadde vært innlagt hele året, men likevel ikke blitt bedre skulle hun nå skrives ut og bo alene. Fra ett år på sykehus ut til ingenting. Skulle klare seg selv. Med mye medisiner  som hjemmesykepleien skulle hjelpe henne med. Hun skulle nå bo alene, gjøre innkjøp, sørge for å få i seg mat, betale regninger og div. Hun skulle ut og leve som andre. Det måtte gå som det gikk. Hun ble etter relativt kort tid innlagt igjen. Denne gangen på en annen post igjen. Med annet personale og leger. Medisiner ble sett på med nye øyne, og noe ble trappet ned og noe ble seponert. Hun ble ikke lenge innlagt før det var ut å leve som «alle andre». Faste samtaler hos en psykiater skulle hun ha, ellers ikke noe. Hun slet veldig med bare å være til. Å eksistere. Hun likte psykiateren sin. Hun følte
hun ble hørt og tatt på alvor for en gangs skyld. Flere medisiner ble redusert og endret. Og en dag bestemte Kristine seg for å kutte ut Vival selv. Denne var hun svært avhengig av. For henne var det ikke mange måter å gjøre det på, levere alt på apoteket sånn at hun ikke lengre hadde tilgang. Så gikk hun en tur når suget inntok kroppen. En lang tur. Den lange turen ble til mange lange turer. Kristine gikk så mange og lange turer at det ble nærmest en avhengighet. Hun hadde byttet ut ett medikament kroppen skrek etter med joggesko. Kristine begynte å få håp om at hun en dag i fremtiden skulle kunne bli frisk, og uten så mye medisiner.

Livet flere år etterpå:
10 år etter at Kristine var innlagt ett år på sykehus og var så tungt medisinert at hun ikke kjente igjen sine nærmeste er nåtid. Hun lever enda. De tok feil der de som mente hun kom til å dø tidlig. Hun bor heller ikke på ett sykehjem eller en annen form for institusjon. Hun fulgte håpet sitt som ble hennes motivasjon, og har nå vært uten noen medisiner i mange år alt. Hun har ingen symptomer på noen av de diagnosene hun fikk. Hun går heller ikke lengre til noen behandling, og har ikke gjort det på mange år. Du kan faktisk møte henne og aldri mistenke at hun har vært alvorlig syk. Du kan se det, om du får en titt på arrene hennes, men ikke ellers. De viser hun uansett ikke frem uten videre. Hun har klart å få en bachelorgrad innen helse. Hun jobber innen helse. Sykehuset hun var på tok feil. De ga henne diagnoser hun ikke hadde, og medisiner for å behandle diagnoser hun ikke hadde. Hun har dokumenter på at det mest sannsynlig var bivirkninger på medisiner som gjorde henne dårligere og dårligere. Sykehuset har slettet hennes diagnoser fra journalene. Men de innrømmer ingen direkte feil. Men ikke uventet var det post traumatisk stress syndrom hun endte opp til slutt med som diagnose. Hun fikk behandling for det, men det var ikke medisiner. Det var samtaler for å bearbeide alt det vonde, å rydde på plass alle tanker som svirret rundt i hodet. Kristine blir nå sett på som en frisk person med fremtiden foran seg.

Relasjon mellom meg som skriver og Kristine:
Det er ikke så rart at det er jeg som har mareritt om denne jenta som har opplevd alt dette. Det er heller ikke så rart at jeg har slik kjennskap til hva hun har vært gjennom. Det er jeg som er jenta i marerittene. Det er jeg som er Kristine. Det var ett helt annet liv. Den tiden er nå som en vond drøm jeg har våknet opp fra. En uvirkelig drøm, ett ubeskrivelig mareritt. Men dessverre så virkelig. Jeg har i alle år etterpå følt at jeg ble gitt opp. Det ble ikke lengre sett håp for meg. Det meste ble prøvd, men ingenting hjalp. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor svart alt var for meg på den tiden. Ikke før medisiner ble kuttet ut, og jeg fikk samtaleterapi ble jeg bedre og bedre. Jeg vet med meg selv hvordan jeg møter andre i mitt yrke. Min bønn til alle som jobber med pasienter der ute er, gi aldri opp. Ikke glem noe av det viktigste, lytt til pasienten. Jeg klarte meg, men ikke alle ville gjort det. Det har jeg sårt erfart.

Lene Larsen (pseudonym) er en 34 år gammel sykepleier og mamma til 3 barn. Hun er veldig opptatt av medisinens virkning på kroppen og at man skal møte alle personer man treffer på med like stor respekt og uten fordommer uansett bakgrunn. Tidligere livserfaringer gjorde at hun fikk en psykisk knekk. Ble behandlet for diagnoser hun ikke hadde. Brukte noen år på å finne seg selv igjen. Lene er opptatt av at man skal tørre å spørre om man er i tvil om noe.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.