Om alternativ skolegang på ungdomsskolen

Ungdomsskolen her i distriktet har alternativ skolegang for de med behov for litt annet enn hva en vanlig skoledag kan by på. Alt fra en til 3 dager i uken får en del elever tilbud om praktisk skolegang med sosial trening og praktisk innlæring.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Som en lærer sa « Å kunne vise hva en meter er og hva en cm utgjør fra eller til, gir plutselig en mening når ett vindu skal settes inn i karmen.» Men nok om det. DE elevene som kan benytte seg av denne muligheten har oftest en eller annen diagnose eller lærevansker av noe slag. Men her er også elever som står i en vanskelig livssituasjon eller lignende.

Hvert år blir denne muligheten for alternativ skolegang presentert for de eldste elevene på barneskolene rundt om, for ungdomsskolen legger vekt på at dette er en naturlig del av deres skole. De vil gi en forståelse for at dette ikke er bortplassering av trollunger, men at dette er et alternativt opplæringstilbud.

En lærer og fire elever fra det alternative opplæringstilbudet var inn på en barneskole for å fortelle om hva dette gikk ut på. De kom inn i klassen og ble ønsket velkommen av 15 spente elever. Det er jo alltids stas og få besøk i timen og det var ingen ulempe at det var fire staute 9. klassinger som kom innom. Læreren presenterte seg først, deretter de fire elevene. Sistemann var en rakrygget gutt, dongerikledd og stylet hår med fargede striper i. Han sier navnet sitt, hvor gammel han er og at han har ADHD. «ADHD, det har jeg og» roper en gutt ut fra bakerste benk og nærmest spretter opp frastolen sin. Man kunne nesten se stoltheten lyse av han. Både han og den tøffe gutten der fremme hadde ADHD, og det måtte jo verden få vite om, det at de hadde noe til felles.
Læreren til gutten som ropte ut holdt på å gå i gulvet over det hun hadde vært vitne til. Her hadde hun, fagapparatet og ikke minst foreldrene i over to år prøvd å få gutten til å akseptere sin diagnose. Få gutten med på noen tiltak for å lette skolehverdagen hans. Men gutten hadde blånektet å forholde seg til noe som helst. Ikke ville han høre om ADHD, han feilte det ikke noe mente han. Ikke ville han hverken det ene eller det andre hvis det var i noe som helst forbindelse med diagnosen. Og hans største frykt var om noen skulle finne ut at han hadde fått noe som het ADHD. Her var det meste prøvd, men gutten hadde ikke vært til å rikke på noe som helst område og hadde regelrett laget et sabla rabalder hver gang noe hadde blitt foreslått eller prøvd. Men her kom altså en ungdom inn i klasserommet, lirte av seg at han hadde ADHD og vips så var det greit! For gutten hadde ikke bare erkjent for seg selv og i tillegg for resten av klassen at han hadde ADHD, men han virket faktisk stolt over det også.

Redselen for å være annerledes, skille seg ut kan nok være til hinder for mange når de må forholde seg til det å få en diagnose. Hva vil de andre tro om meg? Barn og unge vil gjerne ha aksept fra jevnaldrende og man har en vekslende kiving i det å se opp til og det å bli sett opp til. Balansegangen er nok hårfin, og man trenger nok litt av begge deler. Men så kommer det med å være annerledes inn. Hvem kan se opp til meg, det er jo noe som feiler meg. Hvem kan jeg se opp til? Meg feiler det noe, så jeg kan ikke bli som dem. De jeg ønsker å bli som, har jo ikke ADHD, de er ikke som meg. Jeg tenker også at dess eldre barna er når de må forholde seg til en diagnose, dess verre kan det nok bli å akseptere den.

Ut ifra denne historien og flere lignende episoder tror jeg det er viktig å fremme åpenhet og forståelse rundt det å ha diagnoser av en eller annen art. Spesielt når det er snakk om diagnoser som ikke er synlige. Det kan oppleves som en støtte og trygghet i det at det faktisk er mange som har ADHD, både unge og gamle. Å selv se at jeg ikke er den eneste i hele verden som har det. Det å vite om andre som ogsåhar diagnosen kan gi håp og aksept, for de aller fleste klarer seg jo utmerket bra. Man trenger rollemodeller, noen å se opp til. Men får kunne det må man se en gjenkjennende faktor, tenker jeg.

I løpet av noen få sekunder i ett klasserom. Ett tilfeldig møte mellom to ukjente som fikk stor betydning for de begge. En stor betydning for gutten da det gikk opp for han at det er helt ok å ha ADHD. At til og med tøffe ungdommer har det, og de attpåtil synes det er greit å ha det. Men også for ungdommen gav dette møte et løft. At han med sin åpenhet om diagnosen faktisk hadde vært til stor hjelp for en liten gutt som slet med livet sitt. Han hadde faktisk vært en ressurs for andre, nettopp pga sin diagnose. Ungdommen hadde en prat med gutten på slutten av timen. Han fortalte at han alltid hadde vært åpen om sin diagnose og at han ikke hadde noen negative erfaringer med det. Heller tvert om.

Å finne ståsted og aksept for en diagnose kan nok være vanskelig. Klart det gjør noe med en at det feiler meg noe. Jeg tror det er viktig at spesielt barn og unge som får diagnoser som ikke synes og tidvis kan være vanskelig å forstå, får møte andre med lignende diagnoser. Å se og erfare at man ikke er diagnosen, at man likevel kan være både flink, tøff og «normal». Å finne aksept i at diagnosen er ikke hvem jeg er, men en liten bit som jeg må lære meg å håndtere. Dette tror jeg er enklere i møte med andre som har lignende erfaringer, og som har kommet ett steg videre.

I 2012 var Vårres engasjert av Erfaringskompetanse for å samle inn historier ved hjelp av medlyttfunksjon. Hverdagshistoriene handler om mestring og vendepunkt på skolen, fritidsaktiviteter, på butikken og fra livet generelt.
Prosjektleder: Turid Oldervik
Prosjektmedarbeidere: Elen Cathrine Hopen Furunes og Mona Breding Lersveen

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.