Omsorg, nærhet og tilknytning

Det å knytte seg til mennesker som man omgås med daglig i månedsvis er helt naturlig og forventet, mener Luna Christensen. Men hun fikk vite at det ikke var normalt; …det er ute i verden du skal knytte deg til mennesker. Ikke til oss. Helsepersonellet tok dermed avstand. Men medisiner der imot, det fikk hun ”…i haugevis!”

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Den fryktskapende og ulovelige følelsen mellom pleier og pasient.
Av Luna Christensen, mars 2011
Det å knytte seg til mennesker som man omgås med daglig i månedsvis er helt naturlig og forventet, mener nå jeg.
Jeg fikk høre noen ganger: Det er ikke normalt Luna, det er ute i verden du skal knytte deg til mennesker. Ikke til oss.
Og de tok avstand. Jeg fikk ikke lov å gi de klemmer eller holde dem i hånden.
Avstand. Avvisning. – det ble tatt ifra meg det jeg trengte som mest.
Men medisiner der imot, det fikk jeg i haugevis!
– Omsorg kan hjelpe like godt som medisiner i mange tilfeller. Noen ganger faktisk også bedre! For er man underernært på omsorg, fysisk kontakt, er behovet så stort at man nærmest “kreve” det, “klenger” seg på, å mange føler du kveler de, du “spiser” de opp!
– Avvisning er noe av det vondeste man kan oppleve å erfare. Jeg ble redd, usikker og trodde det var MEG det var noe galt med. At JEG hadde “tråkket” på dem. At JEG hadde vært slem, siden de avviste meg og “unngikk” meg.

Mange pleiere er ekstremt redd for nærhet. Hvorfor?
Er de redd vi skal bli glad i dem? At vi skal bli avhengig av demmes nærhet?
Er de redd DE skal knytte seg å bli glad i oss? Kanskje også redd vi skal bli forelsket i dem, tilnærme oss og “legge an” på dem?
– Nettopp dette opplevde jeg en gang. At en pleier ble glad i meg og dermed avviste meg.
Jeg var innlagt for ente gang på samme avd. som jeg pleide å være på- jeg var svært knyttet til min sekundær kontakt.
Hun var en av de trygge, fordi hun var streng og krevde at jeg gjorde en innsats, krevde at jeg skulle stå opp, følge planene, ja – hun krevde noe av meg. Noen krever ingenting, noen lar pasientene bare ligge i sengen hele dagen, å grave seg ned i mørket med destruktive tanker.

Men etter hvert ble dette en fryktelig vanskelig relasjon for meg, og også mest sannsynlig for henne.
En dag var hun omsorgsull, snill og god. Vi var nære, hun satt på sengekanten hos meg når jeg var redd. Hun holdt rundt meg trygt og godt om jeg trengte det.
Men neste dag, kunne hun være iskald og avvisende. Som en “is dronning”. Hun holdt avstand og lot meg ikke tilnærme meg henne.
Dette gjorde meg utrolig forvirret, jeg ble rett og slett sykere av det. Jeg klarte ikke forstå hvorfor hun oppførte seg på denne måten. Hva galt har jeg gjort? Har jeg vært slem?
– Samtalene hos min terapeut ble svært ensformig, det eneste jeg tenkte på og snakket om i timene i flere mnd, var fortvillelsen, frustrasjonen og redselen rundt denne relasjonen. Også følte jeg et stort sinne, og avsky mot henne, fordi hun behandlet meg på denne måten.

Hvorfor gjør hun sånn? Hva er det jeg gjør som er så galt? Hvorfor liker hun meg ikke lenger?
Terapeuten min gav meg klar beskjed om at viss jeg ikke klarte få kontroll over denne situasjonen, var hun nødt til å rapportere dette til sjefene.
Hun var redd for at hun skulle knytte seg til meg og bli glad i meg. Hun var redd for at jeg skulle knytte meg til henne. Hvorfor er noen så redd for å bli glad i en pasient? Er det ikke en helt naturlig følelse, og en viktig en? Å vite at noen er der og bryr seg oppriktig, at noen er glad i deg, – hva er så ille med det? Hvorfor er dette “ulovelige” følelser, hvorfor er dette kategorisert som Uprofesjonelt?
Jeg vil heller si det motsatte: Det er profesjonelt å gi en pasient det pasienten har behov for.
Om det er hvile og ro enn trenger, eller om man trenger omsorg – er det da ikke viktig å behandle
pasienten etter hvilket behov man har?
– hvordan kan leger tenke at medisiner hjelper på dette sterke behovet og lengselen med medikamenter? Hvordan er det mulig å tro at det skal ta bort denne u- utholdene smerten?
Det er så utrolig fokus på å være profesjonell.
– men hva betyr det orden egentlig? Hva ligger det i det ordet?
Hva ER å jobbe profesjonelt?
Er det virkelig å være profesjonell når du avviser en pasient som trenger omsorg og nærhet?
Er det profesjonelt når en pasient skal til å gi en pleier en klem, og da skubber vekk pas. og sier strengt: “SÅNN gjør vi ikke her“. nærmest sint i stemmen, med skremmende øyne.
Er det profesjonelt når en pasient ligger i sengen og gråter, at pleieren kommer bort og sier: Hva gjør du? Hva vil du jeg skal gjøre?! Hode rundt deg å trøste deg? Nei, så slutt og ligg her å syns så jævla synd på deg selv. (og deretter gå å sette seg i stolen utenfor døren å lese i ett sladre blad.
I stedet for å være nær,
Sette de deg på sterke avhengighets dannede medisiner men en sterk og stor tro på at det skal kurere deg å gjøre deg frisk!
– virker som om legene elsker å dele ut medisiner, for å få ro i avdelingene. Doper pasientene ned så de ikke “lager noe styr”.
Jeg følte ofte at jeg ikke var meg selv, at medisinene forandret meg.
– de la lokk på problemene, og en gang når jeg skulle slutte på de – ville alle minnene å følelsene komme tilbake å alt ville bli minst like ille.
Man må jobbe seg igjennom det vanskelige, ikke legge lokk på det å tro det forsvinner av seg selv.
Medikamenter er nærmest legenes barn.

På en avdeling fikk jeg ikke lov å ha kontakt med den personen jeg var veldig knyttet til. Jeg som hadde hatt denne pleieren mye, nesten hver gang hun var på jobb – fikk jeg nå ikke ha som kontakt lenger, og nærmest hadde jeg en følelse av og ikke få ha kontakt med henne. Verken prate med eller be om hjelp til noe. Jeg var FOR knyttet til henne i følge dem. Og ja, jeg skal ikke nekte på at jeg var det.

Men er det virkelig profesjonelt å stenge meg ute på dagen, uten noen forvarsel eller samtale om det?
Jeg følte meg så liten å svak som aldri før.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å være der mer, ikke fordi jeg ikke fikk ha henne som kontakt lenger, men fordi hun nærmest overså meg hver gang jeg spurte om noe.
Bare ett så trivielt spørsmål som om å få ett håndkle – svarte hun at jeg måtte forholde meg til kontakten min. Mens om noen andre spurte, var det helt i orden og hun fikset det med en gang.
Jeg hadde en følelse av at de lov bak ryggen på meg, og at de ville skjerme den ansatte og så bort ifra hvordan jeg taklet dette plutselige bruddet.
Jeg fikk kjærlighets sorg, på en annen måte, men som var tusen ganger sterkere enn en kjæreste kjærlighets sorg. Det var noe helt annet, men som gjorde meg så vondt at jeg lå ofte i fosterstilling å gråt i flere timer av gangen. Jeg har ikke ord som kan forklare, som kan fortelle hvor fælt dette var for meg.
Det føltes som et svik, som ett ”overfall” som plutselig dukket opp helt uventet.
Hadde jeg bare fått snakket med dem ordenlig om dette, hadde de bare forberedt meg på at det ble en forandring, hvor de forklarte hvorfor og hva, hadde det nok blitt en smule lettere å takle.
Men når de ikke forklarte noe som helst, når jeg bare kjente på å oppdaget dette, ble det selvsagt utrolig mye vanskeligere å takle – da jeg følte denne sterke kulden jeg møtte på hver gang hun var på jobb, og jeg forstod ikke hva som var galt, om jeg hadde gjort noe galt, om jeg hadde sagt noe galt.
Men jeg fikk ingen forklaring. Ingen sa noe til meg om dette.

Å dermed gikk jeg med en gnagende følelse av svik, av å bli forlatt, satt til sides. At hun ikke brydde seg om meg mer, ikke var glad i meg lenger, og aller mest: Hun forlot meg da jeg trengte henne som mest.
– Jeg kan godt forstå at de måtte gjøre dette. Det har jeg ingen problemer med å forstå. MEN det er
snakk om HVORDAN man gjør det. Og ikke å gi en eneste forklaring er helt uforståelig i mine øyne.
Tenkte de aldri over hvordan jeg tenkte og følte rundt dette?
Så de ikke hvor vondt dette var for meg, hvor angst fremkallende denne situasjonen var?
Alt som blir forandret på, alt fra tilknytning til utskrivelse det må snakkes om – ikke ties i hjel.
Jeg har opplevd at leger på avdelinger har kommet å sagt: Du skal utskrives i morgen!
Ja helt ut av det blå, helt uventet!

Man trenger ofte tid til å venne sei til tanken.
Tid til å forberede seg, som kanskje å legge planer med familie eller venner, så første dagen hjemme ikke blir fult så skremmende. Jeg følte meg som en liten forskremt fuglunge som skulle fly for første gang.
Et sitat av Liv Ullmann – Det er tøft å vise omsorg. Hovedsakelig er det feige og svake mennesker som ikke viser omsorg.

Luna Christensen har vært psykisk syk så lenge hun kan huske. Hun skriver mye om Anoreksia Nevrosa, Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse (Borderline), selvskading og innleggelser. Luna har mange kloke ord og refleksjoner, spesielt til helsepersonell, men også til andre som er i samme situasjon.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.