På vei fra et ungdomshjem

I novellen møter vi ei jente som rømmer fra et ungdomshjem. Dette går ikke så bra, da det viser seg at hun møter en mann som ikke er grei med henne. Jenta tar kontakt med hjelpeapparatet i etterkant, men opplever å ikke bli trodd.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg løper langs landeveien, jeg snur meg og ser tilbake. Redd for at noen skal løpe etter meg. Jeg har heldigvis gode sko, så jeg kan løpe fort, fort.

Jeg kjenner blodsmaken i munnen og hjertet hamrer i brystet.

Jeg skal vise alle at jeg kan klare meg. Vise dem at jeg er fri, at ingen kan ta friheten fra meg.

Jeg som er 15 år, rømmer fra et ungdomshjem. Jeg har akkurat blitt flyttet fra mine fosterforeldre. Jeg hadde det kanskje ikke så godt der jeg var. Men jeg var veldig knyttet til min fostermor, mine venner og skolen jeg gikk på. Da jeg ble flyttet fra alt dette, da jeg ble revet vekk fra dem jeg var glad i da gikk verden i stykker for meg.

Jeg har fortsatt blodsmak i munnen og er andpusten, da jeg setter meg på toget. Jeg må ha løpt flere kilometer i redsel for at noen voksne fra ungdomshjemmet skulle komme etter meg.
Nå suser toget av sted, mennesker og natur passerer lynraskt.

Pulsen stiger og hjertet hamrer.
Jeg er midt mellom barn og voksen. Kanskje er jeg mest voksen, men med et barns sårbarhet. 15 år, sårbar, redd, spent…
Mest voksen? Eller for tidlig voksen? For mye ansvar hviler på mine unge skuldre. Det har det forresten alltid gjort. For jeg tok mye ansvar da jeg var barn. Ansvar de voksne burde ha tatt selv.
Nå er jeg på vei til Tigerstaden. På vei til Oslo. Vet ikke helt hva jeg skal der. Jeg er redd og forvirret. Har egentlig ikke tenkt på noe annet enn at jeg skal rømme. Rømme til hva?
Det er farlig å være ung jente. Særlig farlig er det å være ung jente som er på rømmen og i tillegg bærer på en indre smerte.

Spesielt rundt sentralstasjonen, bak Østbanehallen er det forbundet med stor risiko å være ung jente. Men det tenker jo ikke jeg – ennå.
Jeg går av toget og setter kursen mot baksiden av Oslo sentralstasjon. Jeg bærer en stor sekk på ryggen. Der jeg har med meg det jeg trenger mest av klær og toalett saker. Jeg går med raske bestemte skritt. Jeg tenker at jeg ikke vet hvor jeg skal, jeg blir forvirret og surrer liksom rundt. Ung, vakker jente som er både forvirret og usikker.

Hvilke signaler sender jeg nå ut? Det er nok en som har fulgt meg med øynene en stund. En som ser den forvirrede meg. Jenta som utstråler usikkerhet, som også har en stor sekk på ryggen. Er hun på rømmen? Jeg passer liksom ikke helt inn i det alminnelige bybildet- er vel litt for ung og forvirret. Men han ser også framtidig kapital. Han er kriminell så det holder. Han er som en farlig utgave av onkel Skrue. Han blir svart i øynene sine, med kroner-forkortelsen som lyser i gull i øynene hans. Unge jenter gir store muligheter for kapital- særlig hvis det er flere jenter å spille på.
Lite aner jeg om at den, litt eldre tilsynelatende kule mannen, som tilbyr meg hasj har grusomme planer for min fremtid.
Vi tar toget sammen. Jeg og den eldre litt kule mannen. Vi er på vei til Asker.
Jeg er redd. Men nå skal jeg jo røyke og ha det kult. Det er det jeg tenker med et barns naivitet. Er jo fortsatt ikke helt voksen?
Men da han åpner døra til huset sitt, erstattes naiviteten med en ullen redsel om at noe ikke er helt som det skal være.
Det lukter innestengt. Klær og oppvask gir et rotete inntrykk. Det er få bilder på veggen. Bortsett fra ett bilde av han, kone og barn.
Selv kan han fortelle at han var gift men nå er skilt.

Videre så slår han på lyset til soverommet. Men hvorfor ja hvorfor er det blod på veggen ved dobbeltsenga? Min redsel erstattes med en lammende følelse. På spørsmål om dette svarer han meg kaldt at hun som var der før meg, ja hun ble behandlet litt hardt.

Behandlet hardt?? Hun som var der før. Blod, blod? Hva i helvete er dette tenker jeg.
Lamslått av redsel setter jeg med ned i hjørnesofaen. Jeg mekker en joint. Røyker den og kjenner at likegyldigheten kommer. Kjenner at jeg blir som bomull i hodet.
Naken foran TV, som sender en fotball kamp akkurat nå. Bomull i hodet. Paralysert foran TV. Står på alle fire. Naken. Hjertet hamrer igjen. Intense farger fyller hele rommet. Han trenger inn i meg.
Jeg er stille. Jeg kan ikke flykte, men må bare la han gjøre seg ferdig.

Lyden av verden som knuses. En verden av glass. Glass under nakne føtter glasset skjærer seg inn i føttene og blodet renner som en elv.
Gråten sitter i halsen, men kommer ikke ut. Ingen lyder. Øynene oversvømmes av blod og hjertet brenner. Brenner av håp om at han snart skal få den fordømte utløsningen sin. Slik at jeg kan få slippe.
Den natta var den grusomste i mitt liv. Voldtatt en hel natt. Den natten skal komme til å prege resten av mitt liv.
Han sier til meg at jeg skal få enkle kunder. Altså ingen vanskelig kunde krets.
Han sier at han liker meg.

Da natta er over og det første lyset kommer inn i rommet. Da blir alt grått. Tomt og grått inni meg. Jeg ligger i foster stilling på gulvet. Kommer meg til slutt opp. Tar klærne i hånden og sier jeg må på badet en tur. Skjelver i hele kroppen.
Overlevelsesdriften gir meg enorm styrke. Jeg blir sterk og rask. Tenker krystall klart. Må ikke dø nå, må ikke dø. Jeg løper mot utgangsdøren. Løper ut av huset. Aner ikke hvilken vei jeg skal ta. Har ikke tid til å gruble nå. Velger raskt vei og finner fram til togstasjonen. Går inn på det første toget som kommer. Toget går til Oslo sentralstasjon. For en gangs skyld klaffer alt perfekt. Fra Oslo S, bærer det til Bussgalleriet. Jeg kommer meg på bussen som går til min hjemkommune.
Turen blir lang. Den lengste i mitt liv. Men jeg kommer frem, kommer hjem. Min jevngamle kjæreste møter meg på holdeplassen. Han kan ved bare å se meg forstå at noe alvorlig har skjedd. Sammen kaster vi klærne mine i sjøen. Jeg får på meg nye klær. Jeg føler meg skitten. Rett og slett møkkete.

Jeg er skitten og utmattet. Men har rene klær. Slik at følelsen av å være skitten, kan dempe seg en stund.
Dette var voldtekt. Voldtekter som forgikk gjennom en hel natt. Det har preget mitt liv også som voksen.
Det ble aldri foretatt sporsikrings prøver. Voldtektene ble aldri etterforsket. Jeg fikk aldri krisehjelp eller bistand fra politiet. De voksne som jobbet ved ungdomshjemmet trodde meg ikke da jeg fortalte dem hva som hadde skjedd.

Da jeg som voksen fikk konstatert av en tidligere representant for Helse og omsorgsdepartementet, at jeg den natta var utsatt for flere voldtekter av en og samme mann, var saken rettslig foreldet.
I mange år etterpå slet jeg både med skyld og skam. Jeg var også usikker på om det jeg hadde opplevd var voldtekt. Jeg rømte til slutt inn i min egen verden, fordi virkeligheten ble for vond å forholde seg til.

Tankene mine går til dem som kanskje aldri kom seg unna mannen, som trolig var en hallik.
Og jeg kjenner at jeg blir sint. Både på politi og rettsvesen. Som ikke trodde på meg. Som ikke kunne ta imot min anmeldelse 2 år etter voldtektene, fordi jeg ikke kunne fremskaffe voldtektsmannens fulle navn. Det burde ha holdt med beskrivelse og fornavn…

Og hva med de voksne på ungdomshjemmet. Trodde de også at jeg fant på alt sammen?
Håper at denne beretningen kan bli en tankevekker for politi, rettsvesen, helsevesen og barnevern. Ikke minst også for venner og familie.
Jeg oppfordrer dere på det sterkeste til: reaction please.
Og jeg blir sint!

Maria Therese Totlandsdal er kvinne på 32 år som er glad i skrive. Hun er utdannet helsesekretær, men arbeider for tiden i en stall( er veldig glad i hester). Maria har lang brukererfaring fra psykiatrien. I dag er hun medlem av brukerforeningen WSO, hvor hun også er styremedlem for foreningens Oslo- og Akershuslag. Maria er veldig engasjert i sosialt og politisk arbeid i forhold til mennesker med psykisk lidelse.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.