Politikk innen psykisk helse

”Det er viktig å kjempe for et bedre tilbud i psykiatrien”, skriver Luna Christensen i dette bidraget. Her deler hun sine tanker om hva hun mener er viktig for en god psykisk helsetjeneste, og hva som er med å gi økt livskvalitet for dem som trenger hjelp.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg har valgt å stemme på SV i valget og har meldt meg inn i partiet. Jeg har også tenkt å bruke tid på å engasjere meg – ikke bare være tilskuer, jeg vil kjempe for ett bedre tilbud i psykiatrien, – noe man ikke kan gjør bare ved å stemme uten engasjamang.Jeg vil delta i debatter og skrive innlegg. Kanskje er dette rette veien å gå for å få ett bedre og rikere tilbud?
Hva prioriterer SV?
· SV jobber for rask tilgang til gode tjenester
· SV jobber for at barn og unge skal prioriteres særlig
· SV jobber for styrking av skolehelsetjeneste og helsestasjoner
· SV jobber for lavterskeltilbud også for voksne
· SV jobber for at behandlingstilbudet for pasienter med spiseforstyrrelser styrkes.

Andre prioriterte temaer
· SV jobber for at kvaliteten på behandlingstilbudet må styrkes.
· SV vil sikre et løft i velferden for psykisk syke. Folk med langvarige problemer må gis tilbud om tilrettelagt bolig og arbeidsplass.
· SV vil satse på brukerstyrte aktivitets- og rehabiliteringstiltak, og på brukermedvirkning på alle nivåer.
· SV mener at brukermedvirkning skal være et bærende prinsipp i organiseringen av tjenestene.
· SV mener at bruken av individuell plan må bli mer utbredt.
· SV vil jobbe for at det bygges ut flere døgnplasser for psykiatrisk akuttbehandling.
· SV vil ha større fokus på menneskerettigheter når det gjelder psykisk helsevern, særlig i forbindelse med bruken av tvang. Regjeringen har derfor utnevnt et offentlig utvalg som skal gå gjennom tvangsbruk under psykisk helsevern.
· SV vil jobbe for mer bruk av ”psykeambulanser” i stedet for at politiet blir brukt til transport av mennesker i akutte psykiske kriser.
· SV vil jobbe for at hjelpeapparatet må følge barn og unge som har foreldre med psykisk sykdom bedre opp.

Noen saker jeg mener mangler:
Psykiatrisk hjemmebaserte tjenester – Bemannet psykiatri boliger i kommunene
Mer, bedre styrket Ettervern! Økonomisk støtte til aktiviteter for intigering i samfunnet, som vil både minske depresjon, isolasjon, ensomhet og suicidalitet.

Mine erfaringer på disse feltene:
Psykiatrisk hjemmebasert tjenester
Det vi har funnet ut etter mange år i behandling, er at min sykdoms historie ikke begynte da jeg var tennåring, men allerede i tidlig barneårene. Jeg fikk ikke satt diagnosen Emosjonell ustabil personlighets forstyrrelse og Anoreksi Nervosa før sent i tennårene, mer nærmere tidlig i voksen livet.At de satser på barn og ungdom i skolen og med helse søster i bakgrunn er jeg svært enig i. Men jeg mener også at helse søstere og også lærere burde få mer opplæring og utdanning innen psykisk helse. Særlig er det mer prioritert at de skal snakke om legning, konsekvenser ved sex (om prevansjon og kjønns sykdommer) og mobbing. Disse tre sakene er selvsagt svært viktige – men psykisk helse er også viktig og burde være en av de mest sentrale hovud temaene i både grunnskole og særlig ungdoms skole. – Dette ville vært forebyggende arbeid, jo tidligere problemene blir oppdaget – jo bedre sjanse er det for at sykdommen kan stagnere istedet for å bygges opp – og vil da bli vanskeligere å trengs lengre behandlings tid enn hva som kunne blitt. Jeg vil si at hadde lærerne kunnet mer, og sett tegnene på psykiske plager, ville jeg mest sannsynlig fått hjelp mye tidligere, og kanskje da ville friskheten blomstre mer enn sykdommen. Og kanskje kunne leges fortere. Jo lenger du går med plagene alene, øker sjansen for byggning av murer rundt enn, som ofte fører til ensomhet, isolasjon og en dypere og sterkere depresjon.

– Depresjon er en av de største plagene som fører til suisidalitet, både blant unge og eldre. Kan tidlig utredning og raskere hjelp minske statestikken på selvmord i året?
De vil at det skal bygges ut døgnopphold på akutt psykiatrisk avdelinger.Joda, det er viktig det. Men er det ikke også viktig å bygge tilrettelagte boliger i samfunnet, så disse menneskene kan klare seg bedre hjemme å ikke måtte leve ett liv bak de lukkede dører?Jeg har vært innlagt stort sett i 7 år, og bor nå i en bolig hvor alders gjennomsnittet må være rundt 70 år. Jeg bor rett å slett på ett alders hjem føler jeg. Da jeg bodde i Porsgrunn fikk jeg tilbud om å bo i en døgn- bemannet omsorgs bolig for unge jenter. Desverre fantes det ikke slike boliger her i Ørsta kommune da jeg flyttet hit. Noe som førte til at da jeg skulle flytte hjem til hjembygden, fikk jeg beskjed av lederen over psykiatrien i kommunen: "Luna kan ikke bo i Ørsta, vi har ikke kapasitet til å følge henne opp, hun er for syk!"
– Nå holder de på å bygge psykiatri boliger her i komunen, 16 stk.

Men økonomien setter mest sannsynlig en stopper for at det kan bli døgn bemannet, noe som mange har behov for for å klare seg utenfor instutisjoner. Ikke bare her, men over hele landet.
Og jeg kan ikke flytte dit, fordi jeg ikke har råd til det. Her jeg bor, koster det 5000 i mnd. I de nye boligene vil det koste 6000. – Det er leit å tenke på at jeg ikke kan flytte ditt grunnet 1000 kr i mnd. Men med den lille inntekten jeg har, er 1000 kr ufattelig mye penger å miste for meg. Jeg lever på 980 kr uka, dette ville da bli redusert til 730 kr om jeg flyttet dit. Disse pengene skal gå til mat, klær, sko, aktiviteter, bad/hygene artikkler, sminke, frisør, telefon – og også mat godteri til hunden min. Hva om hunden min blir syk? Har jeg råd å gå til dyrelegen med henne? Nei. Heldigivs har jeg fosterforeldre som hjelper meg, men det hadde jo vært fint å kunne klare det alene. Klare å forsørge meg selv og hunden min.
Så dette hadde selvsagt ikke hadde vært mulig overhode.

Så da får jeg bli boende i denne eldre boligen, det hadde vært tusen ganger mer ideelt å bo i en bemannet bolig – da det helt sikkert ville redusert akutt innleggelser og langtids opphold på avdelinger.
Er det meningen at vi som sliter psykisk, skal isoleres åresvis fra samfunnet, ikke være deltaker i livet men kun en tilskuer? At vi bare skal eksistere på jorden, og ikke få en sjansen til å leve? – Leve ett normalt liv ute i det daglige liv, men være innesperret som dyr i bur?

Mange av oss, har store muligheter til å kunne klare oss hjemme, bare vi får god nok oppfølging og boliger som er godt nok bemannet.
Det er mye snakk om dårlig behandling i eldre omsorgen, men jeg må også få lov å si at det er akkurat det samme i psykiatrien! – Vi som er psykisk syke, kan også bli en ressurs i samfunnet – bare noen vil gi oss en sjanse.

Da jeg leide en vanlig privat leilighet som 18 åring, fikk jeg hjemme sykepleien hjem to ganger daglig for utlevering av medisiner. De kunne nærmest ingenting om psykiatri, og flere ganger jeg hadde skadet meg overså de det, gav medisinene og gikk. Uvitenhet og også mangel på tid. De springer fra dør til dør, uten å kunne veksle mer enn to ord før de må til den neste. Jeg er nå så heldig som har psykiatri tjeneste. Desverre slutter dem halv ti på kvelden, og etter det og frem til morgenen kl ni, har jeg ingen jeg kan kontakte her i kommunen om jeg har det vanskelig. – som ofte blant mange som sliter med f.eks selvskading, dissosiering og angst – fører dette til akutt innleggelser, noe som absolutt ofte kunne forhindres med bare en times prat med helse tjenesten i kommunenen.

Mer, bedre styrket Ettervern !
De vil ikke ha private helse tjenester, noe jeg synest er kjempe bra! – Private tjenester koster en formue, og er du trygdet har du absolutt ikke råd til det. Det er også svært vanskelig å få det dekt gjennom Nav, trygdekontoret. Da jeg var på det sykeste med spiseforstyrrelsen, ble jeg innlagt på en spessial avdeling. Etter 10 mnd innlagt, ble jeg bedre, men grunnet dårlig ettervern – fikk jeg fort tilbakefall og ble svært svært alvorlig syk. Dette førte til lange og ofte innleggelser på sykehus med
sonde – ernæring. Da overlegen søkte meg inn gang på gang tilbake på spiseforstyrrelse enheten, fikk jeg bare avslag på avslag. De mente jeg ikke ville ha utbytte av det, jeg hadde jo ikke blitt bedre. Legen ville da søke meg inn på privat klinikken Capio i Fredrikstad. Dette fikk jeg avslag på å få dekt, da spiseforstyrrelse enheten jeg hadde vært på var ett bra nok tilbud mente de. – Men jeg fikk jo bare avslag der, så hva skulle jeg da gjøre?

Jeg trengte absolutt ett tilbud – men fikk det ikke. Så årene etter vart oppholdt på alle mulige psyk og somatiske avdelinger, alle andre enn de avdelingene jeg hadde hatt mest sjanse på å bli bedre på kortere sikt.

Jeg ble en kasteball i systemet, fra lukket til åpen, fikk høre jeg var for syk til å være på avdelingene, og på andre var jeg for frisk.
Nå har jeg slite i 2 år med å venne meg til livet på utsiden av de psykiatriske dørene. Det er en kamp hver eneste dag. Men grunnet god oppfølging og det fantastiske etterverne jeg nå endelig har fått – klarer jeg meg myyye bedre og mye lengre hjemme enn noen gang før!

Så jeg hadde håpt at regjeringen vil satse mer på hjemme baserte tjenester og ettervern og ikke bare på instutisjoner.
Hadde jeg hatt ett bra ettervern de første gangene jeg prøvde meg ute i livet, hadde jeg nok mest sannsynlig klart meg uten alle innleggelsene jeg har måttet gå i gjennom i en årrekke. Jeg hadde kanskje ikke blitt så instutisjonalisert (?) som jeg har blitt, noe som fører til enda lengre døgnopphold i åresvis – noe samfunnet taper ekstremt mye penger på.
Ettervernet jeg nå har fått, har gjort at jeg klarer meg 4-5 uker hjemme og bare 5 dager inne på avdeling. Jeg har fått planlagte innleggelser, to hjemme besøk i uken av kontaktene mine på avdelingen, jeg har psykiatri tjenesten på dag og kvelds tid (savner fremdeles natt- støtte), god kontakt med fastlege og ett bedre sammarbeid med Nav. (At din kontakt på Nav vil lære deg å kjenne, støtte deg og hjelpe deg mest mulig er alfa omega!)

Man kan bli bedre å få det bedre etterhvert som mnd går på avdelinger, men jo straks du setter foten utenfor døren og skal ut i livet, kommer hverdagen som ett slag i ansiktet. Har du da ikke nok støtte og hjelp – vil tilbakefall lett forekomme å nye langtids innleggelser være ett faktum.
– Man ville vinne stort på å styrke og prioritere ettervern! Både i penger, men også i livs kvaliteten til hver enkelt person. Alle mennesker har rett på ett fullverdig liv!
Økonomisk støtte til aktiviteter for intrigrering i samfunnet
Å leve på laveste trygd er jaggu meg ikke lett.
Du har ikke råd til å leve nærmest. Man må snu på hvert ett øre og sliter med å få ting til å gå opp i opp.

Og hva skal man prioritere?
Jeg har mange ganger prioritert å være med på sosiale ting fremfor å kjøpe inn mat.
For meg, som har hatt Anoreksi i mange år, var dette alltid ett lett valg for meg å ta. Men som selvsagt var dumt og gjorde meg svært syk. Men jeg valgte det, fordi det var lett for meg å ikke spise, og jeg ville ikke sitte inne i leiligheten min dag ut dag inn. De fleste aktiviteter koster penger desverre.
– som å være med på kafe, trening, kino, kosekveld med venner etc etc.
Jeg vil så gjerne begynne med klatring igjen, men kommer ikke til å få det til økonomisk. I tillegg til hva det koster å være medlem der, koster det også å kjøpe inn utstyret man trenger. Jeg har behov for styrke- trening for å bygge opp en ødelagt kropp, men har ikke sjans til å begynne på ett trenings senter.
Hva fører dette til? Isolasjon emsomhet og depresjon.

Noen ganger føler jeg at jeg bor meg ihjel. Jeg føler noen ganger at jeg mye heller ville bodd i en liten ett roms hybel istedet for å bo i en leilighet – da ville jeg i alle fall hatt mulighet å være sosial.
På dagsenteret i kommunen er det mye opplegg man kan være med på. Desverre kan jeg ikke være med på noe av det uten at det ødelegger hele ukes budsjettet. Alt koster, det er ikke mye penger det
er snakk om – kanskje ikke mer en 50 kroner. Men 50 kr er alt som skal til for at ukes budskjettet skal rakne.
I perioder hadde jeg virkelig tregt å benytte meg av tilbudet de har på dagsenteret, særlig når det gjelder måltidene de har. I perioder hvor jeg sliter med spisingen, hadde det vært godt å bare kunne sette seg ned ved ett bord sammen med andre å spise. Særlig når der er tilsyn som gir deg støtten du trenger og har behov for.
Jeg hadde også en dame som kom hjem til meg for å hjelpe meg med spisingen. Vi skulle lage middag sammen en gang i uken. Dette for å lære meg hvordan lage middag (noe jeg ennå, som 25 åring, ikke kan noe særlig, mye grunnet langtids innleggelser over mange mange år), og støtte meg når jeg skulle spise.
Men jeg måtte kutte henne ut, for jeg hadde absolutt ikke råd til det. Middags mat koster, og jeg har ikke overskudd til å
bruke mye på det.

– Skal jeg spise middag idag, eller skal jeg kjøpe maskaraen jeg trenger? Man må veie opp for hva som enn synest er viktigst, hva som skal prioriteres, mens dette er noe de fleste ikke har som ett dilemma.

Luna Christensen har vært psykisk syk så lenge hun kan huske. Hun skriver mye om Anoreksia Nevrosa, Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse (Borderline), selvskading og innleggelser. Luna har mange kloke ord og refleksjoner, spesielt til helsepersonell, men også til andre som er i samme situasjon.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.