Psykiske lidelser og lukkede trossamfunn

Folk spør meg stadig om det går bedre med ham. De vil alle at jeg skal si at «ja, nå går det mye bedre», og det ligger meg også langt fram på tungen, jeg vil så gjerne fortelle alle at det går mye bedre nå. Men det er ikke sant, det går ikke bedre.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Å være innlagt på psykiastrisk sykehus har ikke gjort han frisk, og det har heller ikke et års grundig terapiprogram hos Dps. Alle de 49 ulike medisinene han tar hver uke gjør han ikke bedre, de bare hjelper han å klare seg gjennom dagene. Min mann har paranoid personlighetsforstyrrelse, posttraumatisk stresslidelse, angst, depresjon, dissosiativ lidelse og panikklidelser. Legene mener at han utviklet de fleste av disse lidelsene som barn, og at de har en direkte sammenheng med at foreldrene var medlemmer av et lukket trossamfunn.

Hva er sammenhengen mellom psykiske lidelser og lukkede trossamfunn? I de fleste lukkede trossamfunn forholder den troende seg til en streng og straffende gud. Hvis du ikke tror nok, gjør nok eller har riktig adferd i hht trossamfunnet normer, forkynnes det at du vil bli straffet av Gud, ved å bli overlatt til onde ånder ved å miste Guds gunst, ved å dø i et ragnarokk der Gud griper inn og dreper de vantro, eller ved å ha utsikt til å havne i et helvete etter livets slutt. Forskning ved NTNU i Trondheim slår fast at de som tror på en straffende Gud, er mindre optimistiske og har dårligere livskvalitet. En studie som nylig ble presentert i amerikanske Journal of Religion & Health viser at mennesker som tror på en sint, straffende gud har større sannsynlighet for å ha en rekke psykiske lidelser. Undersøkelsen viser at for de som tror at Gud er sint og vil straffe syndere, virket troen å være knyttet til negative symptomer som depresjon, sosial fobi, besettelse, tvang, paranoia og ulike angstlidelser. Videre viste undersøkelsen at tro på en tilgivende og kjærlig Gud blir assosiert med positive psykologiske trekk, og kan virke beskyttende mot psykiske lidelser.

En tro på en straffende gud er spesielt traumatiserende for barn. Barnet blir stadig påminnet at Gud vil straffe dem for å gjøre eller tenke galt, enten ved Dommens dag der Gud vil drepe de som ikke er godkjent av ham, eller ved at Gud trekker bort sin beskyttende ånd slik at onde ånder eller demoner skader barnet. Med denne virkelighetsforståelsen står man i fare for å utvikle angst fra tidlig alder. Den svenske psykologen Marianne Englund, som har lang erfaring med å behandle mennesker med erfaring fra lukkede trossamfunn, mener at skam og skyldfølelse blir en sentral del av livet som sektmedlem. I motsetning til andre trossamfunn der troen er noe man har, er troen i lukkede trossamfunn noe man er. Man er først og fremst et medlem av trossamfunnet, alt annet kommer etter.

Ens ekte identitet blir dermed kvalt, undertrykt og korrigert slik at den blir i samklang med trossamfunnets oppfatninger og definisjoner av rett og feil måte å være menneske på. Hvis man som medlem noengang forsøker å sette seg selv først, hvis man forsøker å nyte livet, vil man føle skam, skyld og redsel. Ens følelser, tanker og handlinger vil være under konstant overvåkning, og selvfornektelse og selvutslettelse blir sentralt, noe som fører til at man nærmest er i en paranoid beredskap for den stadige nærværende faren i form av en usynlig kraft som lett kan lure deg til å tilfredsstille egoet, med andre ord bekrefte den du er. Siden de mest naturlige ønsker i livet blir skambelagt får man en konstant skamfølelse Man er her i en situasjon der man alltid må fornekte sine egne ønsker, sette de til side for å eventuelt kunne bli oppfylt i et framtidig liv.

Et liv som man stadig risikerer å miste dersom man blir åndelig svak og begjærer noe i det livet man lever nå. Alt som stjeler tid eller tanker fra det åndelige er en risiko. Med andre ord fornekter man det nåværende livet, og det naturlige innholdet i dette livet. Når man fornekter livet på denne måten, når ens liv isteden er preget av skam, skyldfølelse og overvåkning av ens følelser, tanker og handlinger, er det forståelig at mange opplever depresjon og selvmordstanker. Jeg har sovet ved min manns side i 20 år, og hver eneste natt av de tjue årene har han hatt mareritt om demoner, satan og verdens undergang. Jeg har sett han forsøke å skjule sin angst i mange år, og jeg har sett hvordan angsten til slutt ble så stor at han ikke lenger ville leve. I dag er han psykiatrisk pasient, og kommer aldri til å bli frisk. Det er mange som deler hans sjebne. Mange er blitt varig arbeidsuføre, eller sliter med psykiske lidelser av ulik grad i årevis. Ofte ligger det langt inne å oppsøke psykolog, da de lærte at psykiske problemer skyldtes noe de gjorde feil, de ba ikke nok, de var ikke åndelige nok, eller de hadde kanskje syndet. Og når de likevel oppsøker psykolog, så opplever mange å ikke bli forstått, da behandleren ikke forstår den spesielle virkelighetsforståelsen de har hatt i trossamfunnet, hvilke ekstreme gruppemekanismer som virker i slike miljøer, og hvorfor det er så vanskelig å bryte ut. Man regner med at rundt 20 000 barn vokser i dag opp i lukkede trossamfunn. Svært mange av disse kommer til å bryte ut av trossamfunnet i ung alder. Har hjelpeapparatet kompetanse nok til å hjelpe disse barna når de gjør dette?

Heidi Hanssen skriver om sine erfaringer med å være gift med mann som har blitt psykisk syk etter å ha hatt sin barndom i et lukket trossamfunn. Bidragsyteren prøver også å se på sammenhengen mellom psykiske lidelser og lukkede trossamfunn. Har hjelpeapparatet kompetanse nok til å hjelpe mennesker som har gått ut av et lukket trossamfunn?

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.