Psykosen er mitt ukjente jeg

Maria har skrevet om sine erfaringer fra en psykose som hun opplevde både godt og vondt.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Jeg kjenner ikke meg selv ennå.
Jeg har ingen identitet.
Jeg vet ennå ikke om alle sidene ved meg selv.
usikkerheten jeg føler, om hvem jeg egentlig er blir opphav til angsten.
kan jeg ikke stole på meg selv, kan jeg vel heller ikke stole på andre??
Jeg overrasker stadig meg selv.
Er på en personlighetsreise.

Ønsker så inderlig at jeg engang kunne komme til destinasjonen….at jeg kunne finne og samle meg selv til et helt menneske.
Så dukker psykosen opp. Jeg er som et barn som er nysgjerrig på en eske. En eske jeg finner på loftet til mormor. Jeg aner ikke noe annet enn at esken har et spennende innhold som jeg snart skal få utforske videre.

Sakte og med stigende spenning står jeg foran esken, som både er støvete og har spindelvev….
En nydelig gammel rekvisitt, en rød eske med utskjæringer av tre malt i gull.
Plutselig i det jeg skal til å strekke ut hånden, for å åpne esken …spretter det ut et velkjent troll…eller en gjøgler om du vil.
Det verste er at dette trollet er meg, en del av det ukjente meg.

Psykotrollet.
Psykohoffnarr tenker jeg og skammer meg litt, heldigvis uten grunn.
Psykotisk gjøgler som sjonglerer med sider av sin personlighet, sjonglerer med ord og med bilder.
Jeg sminker seg som en hoffnarr, kler seg som en hulder …slik er mitt ytre.
Håret mitt blir til røtter i jorden, dypt forankret i jorden, som røttene til et 1000 år gammelt nakent tre. Slik kan et psykosebilde se ut fra i dette tilfellet mitt ståsted.
Og der fikk jeg møte en ny side ved meg selv, nemlig den psykotiske jenta.

Jeg som lever ut alle sine lyster, mine lidenskaper, som er lykkelig euforisk og som skaper mine egne bilder i stedet for å bruke ord.
Jeg flykter fra virkeligheten og skaper meg min egen verden. Min indre verden blir til min ytre virkelighet. Jeg er både manusforfatteren, regissøren og skuespilleren i min egen verden.
Jeg som er vakker…men som har et dypt mørke i seg.
Jeg er psykotisk og kjenner smerten ulme i magen.
Jeg er levende og alt rundt meg er levende og alle inntrykk forsterkes.
Jeg som ikke kjenner meg selv.
Jeg som er både klovnen og prinsessen og alt på en gang.

Men det skal sies at jeg ikke visste, at det som skjulte seg i den røde esken var et, ja trollet i esken kaller jeg det, men på fagspråket heter alt det jeg beskriver nå og har gjennomlevd psykose.
Psykose oppfattes i dag som en sykdom og har mange ulike forvirrende forklaringsmodeller på hvorfor de oppstår. Alle disse årsaksmodellene kan virke forvirrende. Eller forklarende???
Min psykose var både lys og mørk. Og den vekslet som lys og skygge. Som sol og regn.
Jeg tror at opphavet til min psykose var å flykte fra virkeligheten.
Dette var helt nødvendig for meg og psykosen ble en slags beskyttelse mot den virkelige verden som var alt for vond for meg.
Beskytte meg mot tidligere traumer som en vond oppvekst gav meg.
Beskytte meg mot vonde følelser som jeg kunne risikere å få i relasjoner til andre mennesker. Flukt…Flukt.
Flykte fra følelser som alle har kjent på i livet som sorg, sinne og lengsler.

Som barn ble jeg underlig trist av å se det tomme huset hvor min barndomsvenninne bodde før hun flyttet og vi mistet kontakten.
Jeg ble trist av å gå på de stedene hun og jeg hadde lekt sammen.
I psykosen forsøkte jeg å beskytte meg mot både ensomhet og sorg.
Men psykoser kan også være gode opplevelser.

Jeg opplevde for eksempel at jeg ble veldig takknemlig overfor gudene i skogen som hver høst gjør jorden fruktbar…
Jeg opplevde også gleden over å forme ting…som å forme et ansikt ut av bare sand. Jeg fikk også forsterkede sanseinntrykk som opplevelser av sterke og intense farger som var krystallklare.
Jeg omga meg med sterke rosa og blåtoner. Blå er ikke bare en kjølig farge, den kan også være varm og gnistrende.
Likevel blir jeg skuffet over å ha sider ved min personlighet som spretter ut av en eske som et troll.
Sider av min personlighet som er uten kontroll av bevisstheten. Og sider jeg er redd for. Jeg tenker nå at jeg egentlig er redd for meg selv. Og psykosen er en side ved meg selv som jeg bare til en viss grad har kontroll over.

Jeg får angst for at jeg har en kjemisk ubalanse i hjernen, for mye dopamin som i sin tur kan lede til psykose?
Må jeg gå på medisiner resten av livet?
Må jeg leve med stadig tilbakevendende psykoser?
Eller var det bare denne ene gangen?
Jeg vet ikke…..

Vet bare at i dag er jeg ikke psykotisk lenger og det er både godt og vondt.

Maria Therese Totlandsdal er kvinne på 32 år som er glad i skrive. Hun er utdannet helsesekretær, men arbeider for tiden i en stall( er veldig glad i hester). Maria har lang brukererfaring fra psykiatrien. I dag er hun medlem av brukerforeningen WSO, hvor hun også er styremedlem for foreningens Oslo- og Akershuslag. Maria er veldig engasjert i sosialt og politisk arbeid i forhold til mennesker med psykisk lidelse.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.