Søvnproblemer og ADHD

Silje er ung kvinne, med diagnosen ADHD. Hun har hatt søvnproblemer helt fra 6-7 årsalderen, og i tenårene begynte hun med selvmedisinering. Diagnosen ADHD ble satt da hun var fylt 18 år. Da kom medisiner på banen og hun opplevde det som litt av et sirkus. Hun har også prøvd flere titalls medikamenter forskrevet av behandler og lege. Silje kaller seg selv den «misforståtte i systemet».

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Her kommer min historie, og mine tanker og reflekteringer rundt behandlingen jeg har mottatt innenfor Norsk Helsevesen. Jeg har vært på et 20 talls medikamenter over en periode på 4.5 år, og i mange kombinasjoner.

Jeg har nemlig vært plaget med søvnproblemer fra meget ung alder. Allerede som 6-7 åring begynte symptomene å kjennes, og nettene ble mer og mer søvnløse.

Som 16åring ble jeg utsatt for et seksuelt overgrep. Etter knappe halvannet år, tok jeg imot det tredje tilbudet om å få samtaler ved det lokale Barne og Ungdoms-psykiatrisk senteret. Dette var så opptil bursdagen min da jeg fylte 18, at det bare ble én time. Videre ble jeg henvist til Voksen-psykiatriske senteret. Med ønske om større utreding i henvisningen ble det kjapt satt i gang behandling.
Jeg ble utredet hovedsakelig for ADHD ved fylte 18 år, på den lokale DPS-en. Utover et samarbeid med min daværende psykiater, ble det konstatert med følgende diagnoser;
ADHD, PTST, Angst (spesifikk sosialangst), Dystymi, Klinisk depresjon, Alkoholavhengighet (ikke grunnet hyppig bruk av alkohol, men mengder alkohol inntatt de få gangene jeg drakk) og Avhengig bruk av Cannabis.

Kommunikasjonen mellom min behandler og meg, var ikke «den beste». Hun var veldig susete, og de første månedene, til tross for at jeg var til behandling minst en gang i uka husket hun ikke fornavnet mitt til enhver anledning engang. Dette gjorde at jeg søkte bytte etter et knapt halvt år. Det ble tatt seriøst, og hun oppfordret til en samtale der jeg kunne si det jeg mente ikke fungerte, noe jeg gjorde. Dette ble tatt godt imot, og hun skjerpet seg derfra og vi fortsatte behandlingen ytterligere et knapt år til.
Fastlege og psykiater var begge opplyst om rusbruket jeg hadde hatt fra «mildt bruk» fra alder 14-15 år, og daglig bruk fra alder 16 år. Jeg har alltid spilt med de kortene jeg har hatt i full åpenhet i helseetater, Nav etc. Utover er historien preget av medisinering fra både fastlege og psykiatere. Kronologisk kommer «kort» beskrevet og detaljer om «veien videre» som 18 åring.

Vinter/vår 2009:
Strattera 60mg (Atomoksetin – Sentralt virkende sympatomimetikum) for å dempe ADHD symptomer, Vallergan 10 mg x 3-10 (Alimemazin -Hyptnotikum, Antihistamin, Sedativium) mot søvnløshet og Lamictal 2mg x 2-3 (Lamotrigin – Antiepileptikum) for å dempe sinne. 3 mnd utprøving, ikke ønsket effekt – avsluttet tvert.
Sen sommer/høst 2009:
Zyprexa 5mg x 2 (Olanzapin – Antipsykotikum) og Lyrica 75mg (Pregabalin – Antieptileptikum) der hensikten var å dempe symptomer som søvnløshet, tankekjør om nettene, angst og uro.
En måneds tid senere, trappet jeg opp Zyprexa til 20mg, og startet opp på Ritalin (Metylfenidat – Sentralstimulerende middel) for ADHD. Første uken gikk jeg på 10mg x 4 daglig, trappet opp uken etter til 10mg x 8. Et par måneder senere i tillegg til da 3 preparater, startet jeg også med Circadin 2mg x 2-4 (Melatonin- Sedativum, Hypnotikum) for å hjelpe på søvn, da Zyprexa og Lyrica avtok søvndempende effekt. Jeg syntes det ble for mye tabletter, og kuttet ut Lyrica i avtale med lege. Denne medisineringen pågikk til våren 2010.

Våren 2010:
På dette tidspunktet var jeg lei av å være «flat». Jeg mista jo all kontakt med omverdenen, og så Ritalin som grunnen til dette, i og med at skoleåret og utdanningen var i boks, sluttet jeg etter avtale med lege.
Fra våren, gjennom sommeren og frem til høsten sto jeg da på Zyprexa 20mg og Circadin 2mg x4.

Høsten 2010:
Forskjellige kombinasjoner, byttet kontinuerlig medisiner, der hensikten var å få «bivirkningene» som døsighet/søvn, så skriver «komboene» i kronologisk rekkefølge:
Zyprexa 10mg og Lyrica 150mg
Zyprexa 20mg og Tolvon 30mg x 2 (Mianserin – Antidepressiva)
Zyprexa 20mg og Remeron 30mg (Mirtazapin – Antidepressiva)
Zyprexa 20mg og Nozinan 25mg x 2 (Levomepromazin – Antipsykotikum)
Zyprexa 30mg og Truxal 25mg x 2 (Klorprotiksen – Antipsykotikum)
I tillegg høsten 2010 fikk jeg også Imovane 7,5 mg (Zopiklon – Hypnotikum), men dette er et b-preparat, noe legen ville unngå å skrive ut så det ble en periode på ca 2 måneder. Under denne tiden tok jeg kun Zyprexa ved siden av. En utprøving som kun varte noen dager denne høsten var Abilify 15mg (Aripiprazol – Antipsykotikum).
Jeg var klart lei disse c-preparatene, da det verken var riktig eller hensiktsmessig for meg. Så det ble mye selvmedisinering innenfor tabletter innenfor «miljøet» også. Det vil si a – og b-
preparater som Valium 5mg x 2-3 (Diazepam. Anxiolytikum, Antieptileptikum), Flunipam 0,2 mg? (Flunitrazepam), Rivotril 2 mg x 2-3 (Klonazepam – Antieptileptikum) etc. Det var ikke alltid noe å «få tak i», mindre stabilt enn resepter så det svingte litt mellom resesptbelagte preparater, og «selvmedisineringspreparatene»
Dette var mer eller mindre «normalt» tidligere også, men pågikk oftere enn «hipp som happ» fra denne høsten, utover vinteren osv. Men tilbake til medisinering fra lege, så er vi kommet til;

Vinter 2011:
Zyprexa 30mg og Stesolid 5mg x 1 (Diazepam – Anxiolytikum, Antieptileptikum). Stesoliden skrevet ut for en 3 ukers periode, der hensikten var å kutte ned på rusbruken. Var ikke høy nok dosering til ønsket effekt.
Zyprexa 30mg og Imovane 7,5mg. «Endelig» b-preparat på resept som fungerer, prøvde ene og alene Imovane til søvn noen dager. Dette viste seg å bli nok en kort periode, fordi b-preparater «ikke var sunt for unge mennesker».
Som sikkert allerede oppfattet, klaga jeg en hel del til legen. Mitt ønske var å få Valium, eller noe tilsvarende som ville dempe uro, gi meg søvneffekt og kunne ha kutta rusproblemet. Jeg visste at dette dekket mine behov, og det påvirket ingen vesentlige deler av hverdagen, psykisk sett. Valiumen ble holdt som en gulrot i en stang foran meg fra medisineringen startet, og setningen «Vi prøver dette først» var noe jeg hørte hver uke, på det meste. Jeg ville vekk fra c-preparatene, og hva det gjorde med huet mitt. Men jeg var mer avhengig av søvn, noe jeg ikke «hadde krav på» å få uten. Så, dette gikk videre.

Zyprexa 30mg og Seroquel 100mg (Quetiapin – Antipsykotikum) en kort periode. Alt dette ble etter langt om lenge for mye, i tillegg til selvmedisineringen, hendelser i privatlivet og denne medisineringen begynte jeg å få virkelig alvorlige bivirkninger. Noe som førte til at jeg var i kontakt med en praksislege, som skrev ut Sobril 10mg x 4 (Oxazepam – Anxiolytikum), en pakning på 100stk som skulle dempe disse bivirkningene. Da dette hjalp, ønsket jeg å fortsette denne medisineringen. Det ble ikke godkjent, i og med at dette også var b-preparat.
Februar 2011, ble mistet jeg en kjær onkel og dette gjorde at jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på å kutte ned på diverse rusmidler, ikke nødvendigvis cannabis – men alt det andre. Derfor ble jeg kjent med et antidepressiva, skrevet ut av lege. Dette skulle kompensere for dopamin-nivået som jeg fjernet ved ruskutting. Wellbutrin (Bupropion – Antidepressiva), på godt norsk inneholder dette preparatet dopamin og noradrenalin, og tablettene er av typen depoe. Vinter ut mot vår, fortsatte med kjente kombinasjoner, da dette «hensiktsmessig» skulle dempe bivirkningene jeg fikk av preparatene det var ment jeg skulle fortsette på. Zyprexa 20mg, Remeron 30mg x 1-2, Nozinan 25mg x 2-4 ble fast «knock-out» til kvelds, en stund. Med Wellbutrin 150mg daglig.
Bivirkningene eskalerte såpass, og med kombinert rusbruk, «feilmedisinering» over tid, følelsesmessig kaos innvendig og alt bare skrek, at dette førte til at jeg først hadde små psykoser ved inntak av medisinene (første tilfellet, nevnt ovenfor Zyprexa og Seroquel), og deretter havnet jeg i en langvarig psykose utover våren 2011. Innunder denne perioden husker jeg lite. Jeg hadde «psykoser i psykosen», noe som var svært ubehagelig. Jeg husket ingenting, ikke 5 minutter tilbake i tid engang, og det var en tilstand jeg ikke orket å være i.
Noe som førte til at jeg halvhjertet førsøkte å ta mitt eget liv, med overdose tabletter. Tilstanden ble tatt på alvor, og rusbruket ble medregnet jeg ble henvist til en institusjon i regionen. Oppholdet var ikke langt (2 uker), da jeg «kom til meg sjøl» like før innleggelse.
Fordelene med innleggelsen var mange, i ettertid kan jeg komme på enda flere. Jeg kom i kontakt med en fremragende psykiater, som så historien og fra denne datoen sto han – og står enda som medisinsk ansvarlig. Jeg ble skrevet ut med Truxal 15mg x 4 da dette var hensiktsmessig for «å ta toppene på dagtid» og Imovane 7,5 mg til kvelds for å få sove.

Å ta handling i eget liv
Kort tid etter oppholdet bestemte jeg meg for å ta handling i eget liv, og slutte på medisiner. Jeg tenkte tanker som lød «en gang MÅ jeg jo sovne, EN dag går det ikke fysisk an selv for meg å være våken». Vi befinner oss tidsmessig nå i august 2011, og jeg freste meg ferdig med sentralstimulerende rusmidler i gjennom sommeren. Da det begynte å helle mot høst, sluttet jeg tvert, uten nedtrapping med det som lenge var den «trygge, enkle 24-timersløsningen» for søvn, og jeg har aldri vært så «redd og naken» i hele mitt liv som jeg kan komme på. Det var en så skremmende ting å gjøre, men jeg hoppa i det med begge beina og var forberedt på at dette kunne bli tøft. Jeg røyka mer enn noensinne, jeg hadde tross alt tid til det. Fra første dag våknet etter siste natt med søvnhjelp i pilleform, tok det hele 8 døgn. 8 døgn våken, med utpregede tøffe tilstander underveis. Den 9. natten, sovna jeg til slutt i 45 minutter. Da jeg våkna, og skjønte jeg hadde sovna i 45 minutter, skjønte jeg at det var mulig. JEG KAN, var følelsen – kort beskrevet. I løpet av en tre ukers tid, hadde jeg klart å få «jobba» kroppen i et mønster der jeg fikk 1-3 t søvn nesten hver natt. 10 gram cannabis i døgnet. Dette er veldig mye. Og denne perioden varte ut oktober 2011. Derfra ble det alt for mye mental belasting med lite søvn, så stort bruk av cannabis at jeg av og til fikk valium korte perioder for å sove. Jeg nektet og bruke medisiner av type c-preparat, nektet plent – da dette er rene brekningsmiddelet per i dag også.
I november 2011 skjedde det plutselig noe. Jeg våknet 13.11.2011, satt meg ut i stua og skulle tenne første røyken. Bare at jeg ikke tente den. Det gikk noen timer, og når det hadde gått over to måltider, og ut på ettermiddagen – UTEN at det frista og røyke, så slutta jeg. Like greit. Etter så mange timer, benyttet jeg muligheten. Jeg sluttet.
To dager senere, søvnløs og passe utslitt av stormen som hadde pågatt mesteparten av 2011, møtte jeg på DPSen med min behandler, og min medisinske ansvarlige. Det var ikke noe spørsmål, 2 dager siden sist jeg hadde røyka, jeg hadde slutta.

Herfra startet jeg opp på Valium 5mg x 3, som ga meg ønsket ro, søvn og dempet suget rundt det å kutte så tvert som jeg gjorde. Etter noen måneder, gikk jeg med på å fikse søvnproblemet i seg selv, ved å fjerne Valium og begynne på Apodorm 5mg x2 (Nitrazepam – Hypnotikum, Sedatavum, Antikonvulsium) til kveld. Etter 10-12 uker viste det seg at jeg hadde behov for «dag-medisin» også, og fikk Vival 5mg x 1-2 etter behov i tillegg. Oktober 2012, valgte jeg å slutte på Apodorm/Mogadon, da jeg kjente at varig bruk gjorde meg «litt hissig», og har fra den dag av fått Vival 5mg x 2 daglig. Siden da er jeg blitt mer kjent med evnen til å sovne mer av «meg sjøl», og har gått på denne medisineringen i skrivende stund straks et år, med fin effekt jeg trives med.
Refleksjoner jeg har rundt dette synes kanskje ganske godt allerede. Jeg har ingen spesifikke teorier i retrospekt, som kunne gjort at jeg hadde sluppet alt dette. Men det jeg vet, er at feilmedisinering kan slå ut alvorlig. Jeg var åpen om rusbruket, og så mye jeg har lært i gjennom denne perioden av livet så vet jeg at det er langt ifra hensiktsmessig og gi antipsykotiske preparater til folk uten behov for dette, og viktigst; når de ruser seg daglig. Det er jo galskap. Det ble galskap, rett og slett. Og dette kunne ha godt alvorlig galt.
Jeg er for medisinering av tilstander der det trengs, men står sterkt på at mennesker som regel er svake i disse tilstandene. De kan ikke vite hva som er godt for seg, ren kjemisk/fysisk på egenhånd. Personlig så jeg c-preparatene som en redning da de ble skrevet ut, jeg fikk jo ønsket bivirkning (!) – nemlig søvn. Hva, hvorfor og hvordan ting fungerte kunne jeg ikke vite som en noe svakerestilt 18åring.

Jeg syns det er viktig for alle leger og ha et nøkternt forhold til alle pasienter, selv om de tenker at det er tilfeller de har sett «tusenvis av ganger» før. For faktum er at de har ikke sett noe likt. Og det er vesentlig som behandler uansett, å møte mennesket som kommer inn døra med ydmykhet.

Silje (pseudonym) er ung kvinne, med diagnosen ADHD. Hun har hatt søvnproblemer helt fra 6-7 årsalderen, og i tenårene begynte hun med selvmedisinering. Diagnosen ADHD ble satt da hun var fylt 18 år. Da kom medisiner på banen og hun opplevde det som litt av et sirkus. Hun har også prøvd flere titalls medikamenter forskrevet av behandler og lege. Silje kaller seg selv den «misforståtte i systemet».

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.