Tekster fra et liv med psykisk lidelse

Tekster om tilværelsen med psykisk lidelse

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Anoreksi
Hjernekapasitet som en grønnsak, eller klok som ett orakel?
Du får dømme selv.
Det som var positivt å få diagnosen Anoreksi,
var at jeg nå endelig slapp å svare på irriterende spm som: “Hvorfor spiser du bare salat hele tiden? Blir du aldri sulten du?”
Det er det mest idiotiske spørsmålet noen kan stille ett annet levende menneske. Om enn ikke blir sulten? Hallo? ALLE levende skapninger på denne planeten blir sultne! Tror virkelig noen mennesker på klisjeer som: “Jeg lever kun på luft å kjærlighet jeg!”
Å når du att på til ser ut som om du nettopp har sluppet ut av Auschwitz – syns jeg det er skremmende hvor lite noen mennesker TENKER før de snakker.
Og ang dette med å tenke.
Leger å vitenskapsmenn har jo forsket på dette i en årrekke,
om hvordan hjernen fungerer på lite næring.
Å de har for ente gang kommet frem til at er man sykelig undervektig tenker man verken rasjonelt eller klart.
Men er det en ting jeg er sikker på, er at jeg tenkte klinkende klart!
Jeg tenkte så det knaket fra morgen til kveld jeg.
Den første tanken som slo meg når jeg våknet var: OK! Kl er 6. Frokost er kl 7.30.
Dusj å trim – alt i ett!
Her er det snakk om prioriteringer!
Mens jeg tok i sjampo, rakk jeg å ta 30 benløft, skyllet ut og tok i balsam. Mens balsamen virket tok jeg 50 armhevinger.
Skyllet ut balsamen.
Så var det barbering av legger samtidig som jeg tok situps, å denne var litt vrien! – Jeg barberte en stripe av leggen, da jeg la meg ned. Når jeg røyste meg opp igjen, tok jeg en ny stripe på vei ned.
Å etter å ha trenet er det viktig å strekke ut, så det tok jeg samtidig som intimbarberingen.
– dette trengs vell ingen beskrivelse….
Røyk- takk gud for at jeg røyket!
I å med at “spise avd.” var i andre etasje,
Måtte vi gå ned to trapper for å røyke.
Så røyket du ikke før du kom, så begynte du i alle fall da.
Trapper, pluss den lange korridoren fra døren til fellestua/ kjøkkenet, vell, en del kcal å forbrenne der!
Så jeg trappet opp fra å røyke en 20 pakning om dagen, til 2!

Så klok var jeg!
Måltidene var dagens største å vanskeligste utfordring.
Mellom måltidene var “pease of cake”.
– Mellom måltidene bestod av en frukt, og ett glass juice.
Lure som vi var, satte vi oss sammen, meg å en av de andre jentene i gruppa. Det syntes jo pleierne var SÅÅ hyggelig, så vi fikk sitte der alene mens de hadde ett lite blikk bort på oss i ny og ne.
Jeg, ville jo ikke ha noe som helst, så når de ansatte ikke så, kastet jeg biter av appelsinen til henne. Vi drakk halve juice glasset, trykket deretter servietter i, så resten av juicen trakk inn i de.
Pleierne var SÅ stolte å fornøyde, mens vi smilte fra øre til øre- VI KLARTE Å LURE DE IGJEN! Hahaha!
Mandag og fredag var det veiing. Og det var alltid et mareritt.
Veide jeg ett gram mer enn forrige dag, nektet jeg å spise mer den dagen!
Veide jeg mindre enn forrige dag, nektet jeg også å spise mer den dagen!
Så vekten – hvorfor gidder de?!
De vet jo vell at VEKTEN er vårt rusmiddel!
Viss en pasient sliter med alkohol, så tvinger du ikke i pasienten en flaske vodka!
Her er det snakk om å bruke hode, og sunn fornuft..
Hadde jeg gått ned i vekt, strammet de inn aktivitets nivået.
Noe som gjorde meg mer pisst enn noe annet.
Den eneste gleden jeg har i livet – frarøver de meg med en gang de har mulighet!
Snakk om egoisme!
De griper sjansen med en gang, bare fordi DE ikke gidder å gå tur – så går det utover MEG!
Så som du ser, tenkte jeg mye, både rasjonelt å klart!
Det eneste kjipe med det,
var jo at jeg ikke ble frisk…
Å jeg klarte ikke tenke meg til hvorfor…

Himmelsendt
Måne og sol
Himmel på jord
Englevink og
Stjerne blink
Livets elv
Lysets kvell
Vennlige stemmer
Smilets klemmer
Blomstene gror
Lyser på jord
Hender vi strekker
Kjærlighet det vekker
Hjerte som lede
Venner tilstede
Himmelens favn
Lysets savn
Reiser oss opp
Til fjellets topp
Rosende ord
Vakkert det gror
Hver dag er vi spent
På hva vi blir himmelsendt
Rangering etter utdannelse!

Sosionom, psykiater, ergoterapeut, psykolog, aktivitør, sykepleier, fysioterapeut, barnevernspedagog, vernepleier, hjelpepleier – ja alle disse utdanningene er like viktige innen psykisk helse arbeid. Det er ingen utdanning som overgår en annen.
Alle trengs, i å med at personer trenger forskjellig oppfølging og hjelp. Noen trenger kanskje mer fysisk aktivitet – der er kompetansen til ergoterapeuter og fysioterapeuter svært viktige og nødvendige. Mens andre har mer behov for samtale terapi, å der kommer psykiatere, psykologer og sosionomer inn i bilde.
Noen trenger også avledning fra vonde tanker, flashbacks osv, så aktivitører er minst like viktige som en psykolog. Aktivitet er en svært viktig del av behandling.
– man kan bedre selvtilliten, ved å gjøre noe kreativt og føle at man mestrer noe.
Det er en god angst trening i trygge omgivelser, for dem som sliter med sosialangst.
Observant som jeg er, har jeg lagt merke til noe på forskjellige avdelinger. På tavlen som henger i gangen, hvor vi ser hvem som er på jobb, og hvem som er din kontakt – har jeg lagt merke til rangeringen blant personalet.
De rangerer personalet etter utdanning, ser det ut som.

Det står ofte i denne rekkefølgen:
Psykiater
Avdelings leder
Personal ansvarlig
Sykepleier
Hjelpe pleier
Ekstra vakt
Og sist, men ikke minst:
Renholdnings personell
Og dette er noe jeg undrer veldig på. Er dette en bevisst og gjennomtenkt handling?
Er det virkelig slik de tenker?
At noen er mer viktig enn andre? – Pga at de har en lenger å høyere utdanning?
Ser de ikke hvilket budskap dette sender ut, både til personal og pasienter? At dette faktisk kan såre mennesker?
– De sender ut ett budskap som sier: Du er verdt mer om du er lege, enn de som er vaske hjelp. Du er verdt mer, om du har en CV hvor det står at du har en høyere utdanning gjennom skole og bøker, enn om du har en CV hvor det står at du er utdannet gjennom personlig erfaring, at du er medmenneskelig og har empatiske evner.
Det er ikke alltid det er utdannelsen som teller når det kommer til stykke, ofte er det like bra å snakke med en som ikke har utdannelse innen fagområdet.
– mange med en flott og fancy utdannelse, tror ofte de vet alt om det feltet de har spesialisert seg på. De har lest X antall bøker, og sittet X antall på forelesning. Men teori og praksis er to helt forskjellige ting.
– Noen er rimelig høy på pæra, og tror de er allvitende, og nærmest som ett orakel.
Men de som ikke har en fancy utdannelse, er ofte mer nysgjerrige, de spør og er interesserte i å lære, forsøke forstå og hjelpe.
Et sitat av Robert Cecil –
”Et gram erfaring er verdt et tonn teori.”
Jeg personlig mener at Erfarings kunnskap er minst like viktig og hjelpsomt som en Teoretisk kunnskap.
Denne rangeringen synes jeg er en skremmende utvikling.
I mitt hode er dette nærmest som å si at du ikke er verdt noe, om du ikke er utdannet eller i jobb.
Hadde pasientenes navn stått på denne listen, ville vi vært plassert på bunnen.
– Alle som jobber på en avd. er like mye verdt og like mye trengt.
Hvordan ville avd. sett ut om vi ikke hadde renholder?
Hva skulle vi spist om vi ikke hadde kjøkken personal?

Deres armer som vinger
Deres armer,
Som vinger
Omfavner
– Å løfter meg opp
Når mørke,
tunge skyer
truer
– Får de solen
Til å skinne
I mitt hjerte
Stemmene deres,
Som engle sang
– Ord, fylt med håp
Fylt med tro
Smilene som stråler
Av godhet
– varme
De snille hendene
Som holder mine
Latteren
Som kveler gråten
Som får stormen i meg
Til å stilne
De holder håpet
For meg
I deres hender
– Å får mitt hjerte
Til å smile

JA til ett bedre samarbeid mellom psyk. og somatisk!
Da stemmen min ikke ville bære ordene,
Da jeg ikke sa annet enn: “Jeg har det bra”
Da jeg skadet meg selv, enten med kutting, brenning, hodedunking i murvegger, forfrysninger, svelte skarpe gjenstander, etc , i stedet for å bruke ordene: “Jeg har det så vondt. Vær så snill hjelp meg!”
Ordene satt fast i magen å ville ikke ut.
Følte jeg at jeg trengte å bli innlagt, at jeg ikke maktet livet på utsiden mer,
da skadet jeg meg selv for å bli tatt vare på. For hadde jeg sår på utsiden, ville de se hvor vondt jeg hadde det. De ville se at jeg trengte hjelp.
Blodet var mine tårer.

Jeg gråt aldri.
Når jeg følte for å gråte, skadet jeg meg i stedet.
Jeg klarte ikke gråte for meg selv, men jeg kunne noen ganger gråte for andre.
– men det var sjeldent det og.
Jeg eide ikke følelser. Samtidig som jeg var overveldet av følelser.
Jeg følte så mye, samtidig ingenting.
Jeg hadde en ubeskrivelig tomhet inni meg.
– som om jeg var hul.. Jeg hadde en komplett tomhets følelse som gnagde i hvert ben å hver muskel i hele kroppen.
– Noe vondere enn den følelsene kan jeg ikke si jeg har kjent.
Legen hørte på meg da jeg skadet meg selv fysisk.
De så aldri smerten på innsiden uten fysiske skader.
Jeg var som ett barn, som skulle lære seg å snakke for første gang.
Min terapeut jeg hadde den gang, lærte meg ordene.
Hun sa: Luna, du må begynne å snakke med stemmen! Jeg gidder ikke tyde kropps språket ditt.
Det var skremmende, å skulle sette ord på alle følelsene.
Mange av tankene og følelsene jeg hadde syns jeg var både flaut og skamfullt.
Men det var det jeg trengte, å bli dytta litt, at hun krevde noe.
Etter hvert som jeg begynte å snakke mer og mer, bad hun meg om at jeg neste gang ønsket innleggelse, skulle si det med reine ord, i stedet for fysisk skade.
Men ble jeg da møtt med forståelse, ble jeg innlagt?
Nei.
Legen las på journalen min, å spurte straks: Har du skadet deg?
Nei, svarte jeg, stolt som fy! Men jeg tenker mye på det, det er derfor jeg ønsker å bli lagt inn.
Legen svarte da, noe så ille som: “Kom tilbake når du har skadet deg du. Så fikser vi det vettu!”
Oppfordret han meg til å skade meg?
Hørte han i det hele tatt på hva jeg sa? Eller så han bare meg gjennom ordene leger hadde skrive i journalen min.
Hva med å se meg som ett menneske, å ikke bare en sak? Lytte til meg, å ta til etterretning hva jeg ønsket å tenkte.

Var jeg ikke verdt mer enn dette?
Det ER så viktig at helsevesenet lytter til pasientene! At de viser forståelse og aksept.
Lytt til stemmen, til ordene – ikke bare les i papirer å tro du kjenner h*n.
Å avvise ett menneske som ber om hjelp, som er så TØFF at h*n tør å be om det ved bruk av ord – det er noe av det verste du kan gjøre. Fullstendig krenkende, og det skaper usikkerhet å frykt.
Å du rett å slett fremkaller tilbakefall i pasientens bedring.
Det MÅ bli ett bedre samarbeid mellom somatisk og psykiatrisk!
Mange psykiske lidelser må også bli behandlet i somatikken.
Der iblant spiseforstyrrelser og selvskading.
Dagens tilbud er ikke godt nok.
Vi må kjempe for å få ett bedre samarbeid mellom psyk. og somatisk!
Gro Harlem Brundtland –
”Det nytter ikke å være en skinnende stjerne på himmelen alene.”
Selvmord
Jeg sitter her med tårer i øynene.
– Jeg har funnet ett brev.

Det vakreste brevet jeg noen sinne har fått.
Hun har skrive de fineste å kjæreste ordene, med den vakreste håndskriften..
Den vakre jenta som jeg var, og fremdeles er så utrolig glad i. Som jeg var så forelska i. Som jeg trodde var den ene å alene store kjærligheten.
Jeg har hatt mange kjærester, men dette- denne jenta, det var noe helt annet. Noe ubeskrivelig.. Jeg finner ikke ord. Ingen ord er sterke nok til å beskrive disse følelsene.
Hun skriver: “Føler vi to har noko spesielt i lag” Å jeg kunne ikke sagt det bedre selv… Vi var så nære, tross omstendighetene.
Vi var innlagt sammen.. På en lukket psykiatrisk avd.
Vi var begge veldig syke. Men vi var der sammen, å det gjorde all verdens forskjell. Hun var den som fikk meg til å smile. Hun var den som fikk meg til å le. Hun var den som gjorde dagene mine bedre, bare ved å være der. Hun var
alltid til stede, selv om hun på mange måter ikke var det. Men for meg, var hun det.
Hun var svært syk. Eller, syk? Hun hadde det veldig veldig vondt. Hun var så sliten, så inderlig sliten.
Den dagen hun kom, satt jeg i stolen på stuen. Hun kom inn døren sammen med en pleier. Jeg så på henne, smilte å sa Hei – hun svarte ikke.
Hun sa i etterkant at hun klarte ikke, stemmen var borte, stemmen ville ikke bære ordene.
– I en av mine yndlings filmer sies det: I think you know immediately. As soon as your eyes… Then everything that happens from then on just proves that you have been right in that first moment. When you suddenly realize that you were incomplete and now you are whole… Dette sier alt om hva jeg følte akkurat da jeg så henne.
Vi var der sammen i 2 mnd. Det er de vanskeligste, men samtidig beste 2 mnd i mitt liv. Å jeg kommer aldri til å glemme den tiden. Den tiden er noe av det kjæreste minnet jeg har, og alltid vil ha.
Men, det er også vondt å tenke på.

20 februar 2009 er en dato jeg aldri vil glemme.
Denne fantastiske jenta jeg var så inderlig glad i, ble funnet død den datoen. Nå er det over to år siden, likevel bærer jeg denne sorgen i meg hver eneste dag.
Ennå kan jeg felle tårer, når jeg tenker på henne. Den nydeligste jenta jeg noen sinne har møtt.
Hun var så god, ja hun var tvers gjennom god.
For meg, var hun der. Alltid.
Å hun er her, fremdeles. Lever i mine tanker og bor i mitt hjerte.
Hun skriver i brevet: “Vit at eg vil alltid halde deg i handa.”
– å det vet jeg, at hun fremdeles gjør….
Noen kvelder hvor jeg har det tøft, ligger i sengen å gråter og er redd.. Kan jeg føle henne tilstede.. Jeg kan føle hennes hånd holde min.
Det sies at Tiden leger alle sår,
Men jeg vet ikke, jeg tror ikke det stemmer.
For dette går aldri bort.. Jeg tror aldri jeg kan klare å komme skikkelig over henne.
Sangen “Heaven is a place nearby” av Lene Marlin får meg alltid til å gråte.
”You just faded away You spread your wings, you had flown Away to something unknown Wish I could bring you back You’re always on my mind About to tear myself apart You have your special place in my heart, always”

Mange tenker nok nå: Herregud, hun kjente jo henne bare i 2 måneder! Det kan jo ikke være så ille!
Men på psykiatrisk blir man kjent på ett helt annet plan enn ute i det daglige virkelige liv.
Man blir kjent med hverandre på det dype, innen for de lukkede dører er det aldri overfladisk.
Vi har ikke TID til å være overfladisk. Vi har ikke grunn for det.
Vi har ikke behov for det heller. Vi har ingenting å skjule.
– Alle vet jo, og alle godtar at vi er syke.
Vi trenger ikke gjemme oss bort om vi har en vanskelig dag.
Vi er ikke alene om å ha disse tankene og stemmene.
En mnd inne, er som 1 år ute.
Ikke i tid, men i bekjentskap, vennskapsbånd, tilknytning.
En udødelig kjærelighet.

Jeg har alltid en liten stemme bak i hode som sier: Håper h*n ikke tar livet av seg.. Hver gang jeg knytter bånd med pasienter i psykiatrien.
For man vet aldri om ett menneske velger bort livet, eller omfavner det. Jeg har opplevd å se mennesker forsøke å ta livet av seg rett fremfor øynene mine.
Hver gang alarmen går, blir jeg livredd. Hvem er det som har skadet seg nå?
En gang jeg var innlagt på Østlandet, var det en ung jente som prøvde nesten daglig å ta livet av seg.
Hun hadde fotfølging hvert sekund hele dagen i mange mnd.
Jeg hadde også det, og var skjermet fra de andre. Men en dag, gikk alarmen å jeg hørte mye bråk å roping i gangen. Jeg gikk ut i døren å kikka, å der så jeg det stod flerfoldige mannlige pleiere å prøver bryte opp døren inn til toalettet.

– De fikk den opp, å der ramla hun ut, med ett belte rundt halsen. Jeg hørte bare at pusten surklet, hun var helt blå lilla i ansiktet.
De klippet av beltet, å hun kastet etter pusten… Hadde de ikke fått opp døren akkurat når de gjorde, ville hun ikke klart seg. Det var snakk om sekunder.
– Det var helt forferdelig å se, men dessverre så var det ingen overraskelse. Det var ikke noe som kom sjokkerende over meg. Det var nærmest forventet.
Å det syns jeg er urovekkende, at jeg ikke ble sjokkert. Jeg ble selvsagt redd, jeg ble jo livredd! For henne!
– Men det kom ikke uventet på meg. Det var ikke noen traumatisk hendelse i mine øyne.
Noe det burde vært! Noe det for ett “normalt” menneske ville vært.
Men for vi som har vært innlagt over tid, er det ingenting som sjokkerer lenger.
Noen ganger føler jeg meg kald. Som en isdronning.
For jeg mangler reaksjoner på selvskading.

En jente skadet seg for en tid tilbake, å hun kom ut fra rommet med ett blodig papir over håndleddet.
Jeg gikk bort til henne, løftet på papiret å så hvor stor skaden var.
Det var ikke så ille at hun måtte sy, så jeg la papiret over igjen å trykket hardt rundt håndleddet.
Jeg sa: Trykk sånn her, så stopper det fortere å blø.
– så gikk jeg.
Jeg bare gikk, hentet meg en kopp kaffe å satte meg i stuen.
Pratet med de andre som om ingenting hadde skjedd.
– gud som jeg skammer meg over det!
Jeg gav henne ikke en klem å sa at jeg brydde meg om henne.
Jeg sa ikke: “stakkars vennen min, så vondt du må ha det!”
Selv om jeg vet, det er jo det hun trengte! Jeg vet jo ALT om hvordan dette er. Jeg tror ikke det er en ting rundt selvskading jeg ikke forstår meg på.
Men jeg viste ingen form for følelser – Jeg var kald, iskald.
I ettertid tenker jeg: Hvordan er det mulig? Å ikke ha noen reaksjon i det hele?
En annen pasient som så henne etter meg, hylte i gangen å ropte etter hjelp, – fullstendig sjokkert, ja du kunne SE redselen i øynene på henne.
Mens jeg, jeg kan ikke si at jeg brydde meg en gang. Verken under eller etter.
– å det er ganske skremmende egentlig.
At jeg er så vandt til dette, at jeg ikke ser på dette som noen sjokkerende, noe alvorlig, og ikke minst – livstruende.
For det ER jo det. Jeg VET jo det om jeg tenker rasjonelt på det.
Selvmords statistikken for 2009 sier: Totalt antall selvmord: 573: 416 menn og 157 kvinner
Å jeg tenker da: Hvor vondt må ikke disse 573 tilfellene ha det!
Mange sier å mener at det å ta livet av seg selv er egoisme.
– De tenker ikke på andre enn seg selv.
Dette er stort sett mennesker som ikke har slite psykisk selv.
– og jeg er så sterkt uenig, å det gjør meg rett å slett forbannet når noen sier dette!
For stort sett i disse tilfellene hvor noen dør av egen fri vilje, er det to grunner som jeg tror er de mest grunnleggende grunnene for dette.
Grunn 1. De har det så vondt at de makter ikke mer.
Grunn 2. De tenker at de er en byrde for alle rundt seg, å at det beste for alle er at de tar livet av seg.
DETTE var i alle fall mine grunner når jeg forsøkte å ta mitt eget liv.
Kan noen virkelig mene at dette er egoistisk?
De som mener det må virkelig ha hatt ett særdeles enkelt og bra liv. Hvor de
ikke har møtt motgang – i alle fall har de ikke møtt motgang som virkelig er verdig ordet.
Å bli etterlatt etter selvmord er vell noe av det verste man kan gå igjennom i livet. Man sitter igjen med så mange spørsmål som man aldri får svar på.
Ofte tar man på seg skyld i dette, man tenker ofte: Hadde jeg bare sett tegnene, hadde jeg bare – hadde jeg bare – ja hadde jeg bare gjort det og det.
Det er vanskelig å ikke tenke dette.. Selv om man som oftest ikke har grunn for disse tankene.
Jeg vil avslutte med ett sitat skrevet av Fulton John Sheen –
Et smil over midtgangen på bussen om morgenen kan forhindre et selvmord senere på dagen.
Emosjonell Ustabil Personlighets forstyrrelse – Ingen skam!
Jeg har diagnosen Emosjonell Ustabil Personlighets forstyrrelse, før kalt Borderline.
Navn skiftet ble til fordi diagnosen BPD (Borderline Personality Disorder) stigmatiserer mennesker.
Søker man på nettet om Borderline, vil det komme opp mange diskriminerende og forferdelige beskrivelser.
Som for eksempel at man er manipulerende, krevende, full av selvmedlidenhet – følelsen av å være ett offer. Man er fiendtlig, tåler ikke kritikk å har stort sinne. Man er uærlig og utfører ofte en ”lav” grad av selvmords forsøk. – retter sagt: oppmerksomhets syke.

Ja, som du ser, vi med denne diagnosen er noen ondskapsfull djevler!
Men sannheten er –
Symptomene ved en bordeline personlighetsforstyrrelse er et stort behov for nærhet og lever i konstant frykt for avvisning. Livredd for å bli forlatt. Man tenker ofte Svart/hvitt. Det er vanskelig å se gråtoner.
Veldig følelsesmessig ustabilitet, kan gå fra å være sint til glad på sekundet.
Ofte har man intense og ustabile relasjoner med mennesker rundt seg.
Og går rundt med en konstant følelse av tomhet.
Impulsiv handling er også ett sterkt symptom ved denne lidelsen.
Det er ikke enkelt å leve med denne diagnosen. Mange i helsevesenet kvier seg for å ha pasienter med denne problematikken, og det skjer faktisk at terapeuter nekter å ta imot pas. som sliter med BPD. Vi blir sett på som de mest utfordrende og vanskeligste pasientene å behandle. Noen har også en teori om at vi med BPD ikke kan bli friske, så det er ingen vits i å forsøke. Ofte blir man over medisinert, for det anses som den ”beste” utvei. ERGO – letteste!
Terapeuter kan fort føle seg utilstrekkelige, og dermed ”gir de opp”.
Det er virkelig tøft å leve med denne sykdommen, det er mange mange utfordringer, utfordringer som andre mennesker ikke tenker over kan være vanskelig.
Og det er enda tøffere, når man attpå skal skammer seg over å ha den diagnosen.
Jeg har ofte ønsket at jeg skulle ha kreft, eller diabetes, eller noe annet – bare det var noe fysisk.
For det er mer ”godtatt”, ingen stigmatiserer å ser ned på noen som er fysisk syke. Det er ikke demmes skyld at de er syke, men hos oss som er psykisk syke, er det mange som tenker: ”Nå må hun skjerpe seg”.

Er man innlagt på somatisk sykehus, kommer det mange på besøk. De har med kort hvor det står ”God bedring” på, blomster å konfekt.
Men er man innlagt på en psykiatrisk avd. er det sjelden folk kommer på besøk, man får ikke God bedring kort, blomster å konfekt. – det er i alle fall til sjeldenhet.
– Hvorfor er det så stor forskjell, om det er fysisk eller psykisk, er det jo en sykdom begge deler.
Man velger ikke å få kreft, men man velger ikke å få en Borderline problematikk heller.
Jeg tror mange er redd for å besøke noen på en psykiatrisk avd.
Det er jo mye som blir sagt om hvordan det er der.
Horror historier, hvor de legger ut om hvordan pasientene oppfører seg, at de er farlige, de kommer til å angripe å prøve drepe deg.
Ja det er mange ting som blir sagt.
Men sannheten er: De aller fleste pasientene jeg har møtt er faktisk rimelig ”normale” (hva er normalt?). Rolige, behersket og snille mennesker. Omsorgsfulle og engasjerte.
– reflekterte og smarte.

Selvsagt finnes det pasienter som utagerer, som roper å skriker i gangene og knuser å ødelegger ting.
Men disse pasientene er som oftest på skjermings enheten.
De er ikke ute i miljøet om de anses som farlige.
– Mange er nok også redde for å si noe galt.
Redde for å gjøre ”tilstanden verre”.
Men min personlige mening er: Det er bedre å si noe galt enn å ikke si noe.
Jeg gikk, å kan ennå til tider, kjenne en gnagende følelse av tomhet. Som om jeg var hul, som om jeg ikke hadde noe inni meg.
Det var som om tomheten spiste meg opp levende.
Å jeg visste nærmest ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, for det var så vondt – så forferdelig vondt! Noen ganger fikk jeg sterke angst anfall, hvor jeg nærmest sluttet å puste, – det føltes ut som om det satt noe i, på, brystkassen min som gjorde det vanskelig å pust.
Jeg hyl skreik i smerte, jeg klarte nesten ikke stå på bena!
Det er rart hvor fysisk det psykiske kan kjennes.
Kan nærmest sammenlignes med fantom smerter.
– Fantom smerter er noe du kan oppleve etter å ha amputert ben eller armer. Det er smerter i kroppsdeler som ikke er der.
Å dermed kan man ikke gjøre noe med det.
– Klør du på ett sted hvor du ikke har en kroppsdel, kan du ikke klø deg. Du må bare kjenne på det å håpe det går fort over.
Slik kan det kjennes ut noen ganger, tomheten kan rive deg i stykker innvendig, gnage som en bever på alle ben, muskler å sener i kroppen din.
– men du kan ikke gjøre noe med det.

I motsetning til fantom smerter, er ikke dette ekte. Tomheten å skaden den gjør deg er en illusjon. Noe du kjenner på som ikke er realitet.
Det er høyst reelt for deg som kjenner det, men for andre er det umulig å se og gjøre noe fra eller til.
De må bare holde deg til det går over. De må bare hjelpe deg å puste, til angsten som herjer i kroppen din roer seg.
Fysisk reel smerte kan lindres på kort tid, med smerte stillende tabletter eller intravenøst.
– Men psykisk smerte kan ikke lindres av smertestillende,
psykisk smerte kan ta åres vis å bli kvitt.

Jeg hadde ett ekstremt behov for nærhet, (jeg kan ennå kjenne på det behovet, men ikke i den grad som før).
Noen ganger var behovet så ufattelig sterkt, at om jeg ikke fikk den nærheten å omsorgen jeg trengte, kunne jeg ligge timevis i fosterstilling på gulvet å hyle av smerte!
Nærhet, som å holde en hånd, sitte inntil eller ligge i en armkrok.
På noen avd. mener de at det å klemme en pasient er uprofesjonelt. Man skal overhode ikke ha noen som helst fysisk kontakt. Man skal ikke fortelle noe om seg selv eller ting ifra sitt privat liv.
På disse avd. kunne jeg skade meg selv stygt, for å få den omsorgen og nærheten jeg trengte.
For selv om jeg ikke fikk en klem, eller en hånd å holde i, så stripset sykepleieren i alle fall såret, eller en lege sydde, – og det så jeg på som omsorg. Når de satte bedøvelses sprøyten, sydde så fint de kunne og til slutt la på bandasjen.

Det var på ingen måte noen seksuell nærhet jeg trengte.
– jeg trengt å bli tatt vare på, av en voksen trygg person.
Jeg tror jeg har ”skremt bort” mange, pga den intense å sterke relasjonen jeg har skapt.
Jeg ble fort avhengig av disse menneskene, jeg følte meg helt forlatt, alene og ensom, om jeg ikke fikk se eller høre fra de på en dag.
Da kom tomheten krypende å tok bosted i meg igjen.
– jeg fikk helt panikk, angst, om personen ikke svarte på en meld jeg sendte.
Da var jeg sikker på at jeg hadde sagt noe galt, at h*n ikke likte meg lenger, ikke brydde seg, eller ville ha meg i livet sitt. Jeg var sikker på at nå kom h*n til å forlate meg.
– Tankene surret rundt å rundt i hode på meg.

Jeg klarte ikke slappe av, noen ganger gikk jeg i sengs for å sove bort angsten. Sendte også meld å unnskyldte meg om jeg hadde sagt noe galt.
– det slo meg aldri at kanskje personen ikke hadde sett meld. At h*n var opptatt med noe å ikke hadde tid å svare umiddelbart.
Jeg trengte grenser og regler å forholde meg til.
Jeg trengte forklaring på det meste.
En episode jeg vil dele med dere, handler nettopp om dette: En med Borderline problematikk trenger forklaring på negative reaksjoner.
– Jeg måtte i alle fall det. Jeg måtte ha det inn med teskje, jeg måtte forstå det, om ikke kunne jeg drukne meg selv i negative tanker. Og også ofte straffet jeg meg selv med slag, kutting, brenning og lignende.

Dette hendte da jeg var innlagt på en langtids psykose avd. på Østlandet.
Jeg gikk inn å ut av psykoser, mye plaget med stemmer i hode og hallusinasjoner.
En periode sov jeg svært lite, da stemmene i hode mitt befalet meg til å være våken. Jeg fikk ikke lov å sove, og om jeg sovnet – ville han skade alle rundt meg.
Jeg var livredd for at noen skulle bli skadet pga meg.
Så jeg holdt meg våken. Natt etter natt.
Jeg har jo alltid likt å holde på med kreative ting.
Som for eksempel decopage, maling, skrapping, foto – og redigering av foto.
Men mest av alt, likte jeg å lage ting til pleierne, og pasientene.
For å vise takknemmelighet for at de var der for meg. For å vise at jeg var glad i de og brydde meg om de.
Denne natten ville jeg lage noe til ”de over”, psykologen, sosionomen, overlegen og avdelingslederen.
Jeg ville at de skulle vite at jeg satte pris på de også, og ikke bare de som jobbet i avd. – For det gjør jo en flott jobb ! Uten dem hadde vi jo ikke hatt noe behandlings tilbud.
– jeg har alltid vært opptatt av å vise takknemmelighet.
Jeg takker hver dag til rengjørings personalet som vasker på avd. og takker også kjøkkenet som lager maten til oss – når det er mulighet for det.
Vell. Jeg hadde sittet hele natten å laget kort til dem.
Jeg pakket de inn i avispapir, og deretter hengte jeg de opp på kontordørene demmes. Jeg tenkte det måtte være en hyggelig start på dagen. Jeg mente det godt!
Dagvaktene kom, å en av mine absolutt favoritter blant personalet, (Jeg kaller henne Sol), stod å skreiv på tavlen i gangen, om hvem som var våres kontakter på formiddagen.
Jeg løp bort til henne å kastet meg rundt halsen hennes å sa hei!
”Jeg har laget kort til ”sjefene”, tror du de blir glade?” sier jeg full av glede og stolthet i stemmen!
Hun svarte kun: ”Det var ikke lurt”, så gikk hun.
Og jeg stod igjen helt forvirret, jeg forstod ikke hva hun mente.
– men så ble jeg redd. Jeg ble livredd!

For hun sa jo nærmest rett ut at jeg hadde gjort noe galt!
Det var slik jeg tolket det. Jeg tenkte at nå hadde jeg gjort noe fryktelig galt, noe slemt og nå skulle jeg straffes. De kom til å gjøre meg noe, slå meg, sparke meg eller lugge meg.
Jeg møtte min kontakt for dagen. Hun så med en gang at det var noe galt. Jeg spurte henne hvorfor Sol var så sint på meg, hva galt jeg hadde gjort? At jeg ikke hadde ment å være slem, være ondskapsfull.
Min kontakt forklarte at det var ingen som var sinte på meg, at Sol bare var litt stresset å skulle på ett møte. Det som ikke var lurt, var å henge de på dørene. For da kunne pasienter føle de måtte gi noe de og, og noen kunne også bli sjalu.
Jeg klarte å roe meg med det under frokosten.
Men etterpå, da jeg satt ute i hagen å tok en røyk, bombanderte stemmene min meg med ord som at nå kom de til å ta meg, pleierne kom til å slå å være stygge, at de hatet meg å ville meg vondt. INGEN liker deg lenger, sa de. Du er en slem person, du må straffes!
– Så jeg løp. Jeg løp så fort jeg bare kunne.
Jeg løp til de to små dammene som var litt nedenfor avdelingen.
Jeg satte meg på en liten brygge, jeg frøs – det var høst å vinden blåste sterkt og kaldt.
Jeg satte bena i vannet. Det var iskaldt, etter en stund føltes det ut som om bena brant, og til slutt visnet de helt bort.
– Det var mange som gikk turer med hundene sine her ved dammene. Og i lysløypa som var rett ved i skogen.
Det hadde gått en time siden jeg satte bena i vannet.
Etter litt enset jeg at det var flere menn som stoppet litt bortom meg.
Jeg tenkte at jeg burde komme meg bort. Jeg prøvde å røyse meg, men bena ville ikke samarbeide. En av mennene kom bort til meg, tok meg i armene sine å bar meg bort til de andre.
Han sa at det kom hjelp, at noen kom å hentet meg.

Jeg sa stille.. ”Jeg fortjener ikke hjelp. Jeg har vært slem…”
Han så på meg med snille øyne, tok av seg jakken å la den over skuldrene på meg. Jeg skalv som bare det. Jeg frøs så inderlig!
De kom fra avd. i andre etasje, de støttet meg opp å hentet umiddelbart kontakten min.
Kontakten min tok meg med inn på rommet, inn i dusjen så jeg fikk varmen i meg igjen. Deretter la hun meg i sengen, hentet flere tepper og dyner, mens hun masserte bena mine.
Jeg begynte å hyl skrike, jeg var så redd, jeg var så redd Sol skulle være sint på meg. At hun skulle slutte å være glad i meg.
– Min kontakt sa at nå henter jeg Sol, så får du prate med henne ok?
Jeg ropte neei, det må du ikke gjøre!
Min kontakt sa at det var ikke farlig, at Sol ikke var sint, at hun bare brydde seg om meg å var glad i meg.
Sol kom inn, satte seg på sengen min, å med tårer i øynene sier hun: Lille vennen min, jeg er så lei meg for at jeg ikke forklarte deg hva jeg mente! Jeg vet jo at du trenger forklaring på sånt. Jeg er virkelig så lei meg!

Jeg satte meg opp i sengen, å gav henne en klem å sa at alt var bra nå. Nå var alt bra igjen.
Jeg sleit i dagevis med smerter i bena etter forfrysningen. Vanskelig å gå. Det føltes ut som gangesperre, bare tusen ganger verre.
Ja som du ser, så var det ikke mye som skulle til for at jeg ble satt ut av spill. Bare små kommentarer kunne få tankekjøret i hode til å bli overveldende og uutholdelig.
Det er også mye snakk om Impulsiv handling.
Borderline er en lidelse hvor man lar følelsene ta beslutningene, å man tenker ofte ikke før man handler.
I mitt tilfelle var dette en problemstilling vi måtte jobbe mye med.
Jeg hadde overhode ingen impuls kontroll, jeg handlet på den første tanken som slo meg! – og dermed utsatte jeg meg selv for store farer, ja så store farer at det kunne fått alvorlige konsekvenser – uten at jeg hadde ment å villet det.
Jeg kunne gå en tur, å selv om jeg hadde det bra å var i godt humør, kunne tanker som: ”Gå ned til elven å hopp uti”, dukke opp.
Og jeg gjorde det, uten å tenke meg om.
Jeg tenkte ikke på om der var sterk strøm, jeg tenkte ikke på om det var vinter eller vår, at jeg kunne få kulde sjokk. Jeg tenkte aldri konsekvenser av handlingene mine.
En annen gang fikk jeg det plutselig for meg at jeg ikke fortjente å se. Jeg måtte bli blind, for det var så mange bedre mennesker enn meg som fortjente å se, men som var blinde.
Så jeg tok ett barberblad å kuttet meg inne på øyet. Om å om igjen. Jeg ble ikke blind. Jeg blødde, men jeg så fremdeles, til min store frustrasjon.
En pleier kom inn, å rett på legevakten det bar.
Jeg spurte legen i frustrasjon: Hvorfor klarte jeg ikke å bli blind!
Da fortalte han meg at for å bli blind, måtte jeg treffe det sort i øyet. Men øye har en forsvars mekanisme som gjør at det er vanskelig å gjøre det bevisst. Det sorte i øyet går opp når noe skarpt kommer mot det. Og tårene gjør det vanskelig å se.
Da vi var ferdig på lege vakten, hadde legen sagt til pleieren som var med meg: Jeg har aldri
sett så alvorlig selvskading som dette før.
(Automatiske tanker. Det er noe vi alle har tror jeg. Dette vil jeg komme tilbake til senere.)

Jeg har lært å håndtere min impulsivitet nå, jeg har lært å ikke handle på den første tanken som slår meg, men tenke en tanke til.
Det er mye jobbing som ligger bak dette, for selv om det høres ut som verdens enkleste ting – så er det absolutt ikke det for vi som sliter med en Borderline problematikk.
– De letteste tingene i verden for dere, kan være de vanskeligste tingene i verdenen vår.
Vi er ikke noen fæle udyr. Vi er hverken martyrer, drapsmenn eller kriminelle forbrytere.
– Vi er akkurat som dere, vi er mennesker.
Vil avslutte med ett sitat av Alexander Johnson –
Den som vil vike unna all kamp, kommer aldri til å kjenne noen seier.
Kåseri (med en vri av sannhet) om å være innlagt over tid
Hvordan kan en så triviell ting som å tisse være ett så stor tiltak noen ganger. Det har jeg lurt på mange ganger.
I dag holdt jeg meg fra frokost til etter 4 kaffen.
Å svaret jeg kom frem til, er: Å være innlagt over tid – gjør enn lat.
Og om jeg tenker meg om, så er innleggelse over tid med på å skape ett lite monster.
Her er noen av det jeg har oppfattet om det å være pas. og ansatt på en psykiatrisk avd.
Irritasjon er en følelse man gnager mye på når man er innlagt.
Alt irriterer å ofte gjør deg rimelig forbanna noen ganger.
Du kjenner at sinne bygger seg opp bare av å gå til røykerommet, for så å oppdage at du har glemt røyken på rommet.
Da trasker du irritert tilbake de 20 meterne til rommet, å de 20 meterne tilbake til røykerommet. (som faktisk er sååå slitsomt å gud så langt!)
Kroppstemperaturen stiger så du nesten koker over om røykerommet da er opptatt, å du må vente heeele 5 minutter på å få tatt deg den røyken du kunne tatt for 30 sekunder siden.
Røyke kø er noe av det mest irriterende på huset. Bruker en pas. to minutter lenger tid enn du selv gjør, så er han både egoistisk å treig.
Er det gått 5 sekunder etter du tenkte tanken: “Er han ikke snart ferdig da!?” Roper du irritert i stemmen til pleierne: Kan noen låse meg ut???
Å går de sakte mot deg, å ikke halv springer bortover gangen, er de faen meg treige de å!
Når du ENDELIG først har kommet ut, så setter du deg fornøyd ned i fred å ro å tenner røyken. Etter 3 minutter ringer du på for å komme inn igjen. Da forventer du selvsagt at de skal komme springende til døren – de må jo forstå at det er kaldt å stå der ute! Å kommer de ikke innen noen sekunder, hamrer å slår du på døren til du ser dem. Å sier irritert når de låser opp: “herreguuuud, er det ingen som hører at det ringer på eller?!”
Vell. Så er det maten.
Mat er dagens høydepunkt.
– Men man er sjelden fornøyd.
Er middagen lunken, fordi DU SELV er forsen,
eller er ertestuingen altfor rennende ift det DU liker,
er de på kjøkkenet noen inkompetente idioter som ikke kan å lage mat. “Hvem i helvete kan ikke å lage ertestuing!? De burde sparkes, skaffe seg en jobb på Mc Donalds – til og med der lager de bedre mat enn dette!”
Å om ikke middagen er skuffende nok, er brødskivene helt forkastelig. Å det er jo aldri det pålegget du vil ha, selv om der er 30 forskjellige pålegg sorter. Å ofte kjøper du brød selv, å eget pålegg, bare for å demonstrere at dette ikke er godt nok.
Er ikke kaffen klar på sekundet du er ferdig å spise middag, holder du på å eksplodere av sinne – “Herregud, er de virkelig såååå late de som jobber her? Klarer de faen ikke koke en kanne kaffe i tide engang?”
Å gud forby om den er for sterk, eller for svak, etter din egen mening,
for din mening – som pasient, er jo ALLTID riktig.
Som om regelen “kunden har alltid rett” også gjelder på avdelingene.
På tavlen i gangen står det hvem som er din kontakt for dagen.
Du ser nøye igjennom listen.
Er det en sykepleier? Eller en ekstra vakt?
Å hvem andre pas. har samme kontakt som deg? Å hvor mange må du dele kontakten med?
Dette utgjør mye av hvordan du føler deg som menneske, og også hvordan dagen blir.
Får du en sykepleier – er du høyst prioritert!
Får du en ekstra vakt, er du verdiløs som menneske.
Og om du er så heldig å få en sykepleier, er du absolutt en av de sykeste, noe som er SVÆRT viktig – for det er status blant pas.
Det er viktig å se godt etter hvem du må dele denne kontakten med, for dette har enorm stor betydning for hvor bra eller dårlig dagen blir.
For må du DELE denne kontakten med noen som er minst like syk som deg selv, er dagen allerede ødelagt å jævelig.
For å DELE med noen som trenger like mye oppmerksomhet, omsorg og hjelp som deg selv – føler du nærmest er livstruende, for du må jo tenke på deg selv og DITT behov!
For her er det jo snakk om å TA VARE PÅ SEG SELV.
FØRST SEG SELV, SÅ SEG SELV, Å SÅ SEG SELV IGJEN.

Medisiner.
Noen ELSKER medisiner, noen hater dem.
MEN, alle pas. vet: Medisiner er noe av det som utgjør en stod del av din status på avd blant pasientene.
Jo mer medisiner – jo bedre!
Å her er det ikke snakk om C preparater!
Da er du nærmest friskere enn hele jordens befolkning til sammen!
B preparater, jo da, det er jo helt ok. Bedre enn ingenting.
Men har du A – er du kongen på haugen! Du er flinkest å sykest!
Sobril er mye bedre enn truxal.
Å imovane er bedre enn valergan.
Å her er det ikke snakk om bare medisinenes navn, men også styrken!
30 milligram eller 100?
Jo sterkere medisiner, jo høyere dose = høyere status!
Så er det samtale med legen.
Er du sist på listen, føler du deg LITE prioritert.
Å står du ikke på listen i det hele tatt, bryr de seg midt i hvordan du har det!
Enten kommer du smilende å fornøyd ut etter samtalen, eller så kommer du ut lynforbanna å roper skjellsord som du ikke engang visste du kunne!
Alt avhengig av hvordan DU oppfatter hva legen sier.
Legen kan f.eks si noe som:
“Hvordan har helgen vært? Jeg har hørt du skadet deg. Var det planlagt eller var det en impulsiv handling?”
Har du stått opp med feil fot den dagen, får de jaggu vite det!
“Hvordan helgen har vært? JEG SKADET MEG – du burde da for faen skjønne at helgen ikke har vært bra da! Har du ingen hjerneceller igjen eller? Å herreguuuuud, PLANLAGT DET? Jeg sitter da for faen ikke å planlegger at NÅ skal jeg skade meg kl 6 i dag! Hva faen tror du om meg?”
Eller så kan svaret være:
Helgen har jo være så som så.. Men ja, jeg skadet meg. Det var ikke planlagt.. Men du vet jo at jeg har tenkt mye på det denne uken…
– Som du forstår, for en psykiater er en time med en pas. absolutt ikke forutsigbar.
Ene dagen går det strålende, å pas. samarbeider bra.
Neste dag er alt galt, å er ikke villig til å samarbeide i det hele tatt!
Som du forstår, så er det ikke bare bare å jobbe på en psykiatrisk avd.
Man må aldri ha noen forventninger, eller planer, for alt avhenger av hvordan pas. føler seg. der og da.
Tur utenfor avdelingen.
Dette er 1 gang i uken.
De deprimerte:
“Jeg gidder ikke.”
“Har ikke lyst”
“jeg vil sove! Slutt å mas så jævelig!”
De maniske:
“åååh, så gøy!! jeg gleder meg SÅÅÅÅ”
“Dette blir knall bra folkens! Kom igjen!!”
“Ut på tur- aldri sur!!Wooohoooo!”
Å ikke for å glemme de med Anoreksi! De hopper nærmest i taket å heiser flagget! Tur = Forbrenning av kcal
Vell. Kunne holdt på å skrive om dette i dagesvis.
Men jeg er innlagt, å har vært det over langt tid.
Så jeg gidder ikke.
Selvskading
Jeg har skadet meg mye og på flere måter som har krevd somatisk behandling.
Jeg har sydd sikkert minst tusen sting i løpet av disse årene, å gud skal vite at det ikke alltid har vært lett!
Dessverre finnes det mennesker i helse vesenet som ikke klarer oppføre seg respektabelt mot “slike som oss”.
For ja, jeg har fått hørt det ofte : “Slike som dere.” “Dere selvskadere”
Hva innebærer begrepet SELVSKADER?
For det første, så er jo begrepet fullstendig løgn. Det er ingen som ER sykdommen. Man HAR en sykdom.
Og for det andre er det en krenkelse for mennesker som sliter denne kampen.
Begrepet SELVSKADER er også ett svært negativt ladet ord.
Før var du enten oppmerksomhets syk eller det vi kaller Emo.
(Emo – Som fenomen representerer Emo en kritikk eller avstandstaken fra visse av samfunnets normer, som karrierejag og konformitet, noe som får uttrykk i en alternativ kultur. Denne kulturen assosieres ofte med ungdom som bedriver selvskading og andre som har andre psykologiske problemer, selv om dette er egenskaper som ikke på langt nær gjelder alle som befinner seg i kulturer med felles karaktertrekk.) -google-
De fleste sier: Man kan ikke skjære alle under en kam.
Men når det virkelig gjelder, fyller de fleste ikke opp sine egne (såkalte) meninger og verdier.
Vi er alle individer, men forskjellige personligheter og behov!
Vi er ikke en og samme person fordi vi har lik sykdom.
Vi mennesker er som snøkrysstallene – ingen er lik!

Nelson Mandela sa en gang:
”Jeg lærte at mot ikke var fravær av frykt, men seieren over den. Den modige er ikke den som ikke føler seg redd, men den som beseirer frykten.”
Jeg kjenner meg godt igjen i det utsagnet.
Jeg vil anse meg selv som en sterk person i dag. Det har ikke alltid vært slik, å selvsagt kan jeg ennå til tider føle meg liten og svak.
Men jeg har blitt modigere å tøffere. Jeg sier ifra når jeg føler noen gjør meg urett, jeg står opp for meg selv!
Før dekket jeg meg til med store klær, å alltid noe som skjulte armene og bena mine.
Både fordi jeg skammet meg over alle arrene, også fordi jeg var redd for reaksjonen. Og at jeg skulle støte noen.
Men mest av alt fryktet jeg at folk skulle tro jeg bare var ute etter oppmerksomhet.
Da jeg begynte å skade meg selv som 15 åring, anså de aller fleste at mennesker som skadet seg selv kun var ute etter oppmerksomhet og sympati.
Dette har heldigvis endret seg noe med årene, men ennå kan folk være dømmende, å henge etter i gamle meninger.
I dag gjemmer jeg meg ikke lenger bak store klær, og jeg gjemmer ikke armene mine.
Jeg er den personen jeg er, med eller uten arr.
Tekster av Luna Christensen Side 22
Selvsagt er det settinger jeg ikke har mot nok til å gjøre det, å noen ganger angrer jeg på at jeg ikke hadde på meg noe som skjulte de.
Blikkene, det er de som er verst. Alle blikkene fulle av sjokk, av redsel og sympati. Noen ganger også forakt og sinne. Og noen peker å ler.
Jeg kan godt forstå at mange blir redde, for uvitenhet skaper frykt.
Det man ikke kjenner til kan virke skremmende.
Noen kommer bort til meg å spør hvorfor jeg har så mye arr, noen ganger av ren å skjær nysgjerrighet, men noen ganger fordi dem faktisk bryr seg å vil gjerne vite.
Jeg blir nærmest tatt på senga hver gang noen spør. Jeg blir like satt ut hver gang, selv om jeg har fått det spm. ti tusen ganger før, så kommer det like uventet hver gang.
Hva skal man svare? Er det noen som spør mer enn ett spm, kan jeg svare noe mer.
Men er det bare noen som går forbi i farten, sier jeg: Det er min fortid, ikke min fremtid.
Jeg vil fortelle en episode hvor jeg ble møtt med sinne å irritasjon:
Jeg hadde kuttet meg ille, sykepleierne på avd. sa at armen min så ut som en kjøttkake.
De ringte legevakten, å legen sa vi kunne komme med en gang.
Vi satt på venterommet, å etter noen minutter kom legen og en pasient ut. Legen tok pasienten i hånden og ønsket henne lykke til og god bedring. Han så nesten ikke på meg, hilste ikke på eller sa hva han het. Han bare åpnet døren å gav noe tegn på at vi skulle følge etter han. Da vi kom inn på sy stuen, tok han en sprøyte i hånden å spurte arrogant “Med eller uten bedøvelse?”
Jeg svarte forsiktig ett ja, og han sa irritert: “Ja så legg deg ned da”!
Jeg spurte, igjen forsiktig, om jeg kunne få lov å sitte.
Da sa han noe så forferdelig som dette:
“Du kan henge opp ned i taket om du så vil – jeg bryr meg ikke!”
Men denne gangen lot jeg meg ikke bli tråkket på.
Jeg røyste meg opp å sa høyt og tydelig: DETTE fortjener jeg ikke!
Så gikk jeg ut på parkerings plassen.
Pleieren som var med meg prøvde å få meg til å gå inn igjen, men jeg sa: Respekterer han meg ikke mer enn dette, bryr jeg meg ikke om arrene.
Hun gikk inn å sa ifra at vi dro.
Da kom han ut, å sa like arrogant som før, og himlet med øynene mens han sa “kom da ….. Jeg skal være snill”
Jeg ble så sint at jeg begynte gråte.
Jeg ropte til han mens jeg så han i øynene: “Tror du ikke vi har det vondt nok fra før av? Har ikke jeg straffet meg selv nok?!”
Da så jeg faktisk at han reagerte.
Jeg tror han ble oppriktig lei seg for det han hadde gjort.
Vi dro, jeg var så sliten, lei meg og opprørt.
Da vi kom tilbake på avd. hadde primær kontakten min ringt å snakket med han. Hun hadde gitt klar beskjed om at SLIK behandler du ikke våre pasienter. Og at hun kom til å rapportere dette til fylkesvegen.

– Jeg har aldri opplevd å bli støttet på dette av noen, ikke noen på andre avd. har gjort dette for meg.
De fleste har bare sagt: “De vet ikke bedre.. Ikke noe å bry seg med!”
Men så enkelt er det faktisk ikke. Når de psyker deg ned, tråkker på deg mens du er liggende. Når de syr uten bedøvelse, og spriter sårene ekstra mye bare for å straffe deg – da mener jeg at det ikke holder å bare tenke “de vet ikke bedre”. For skal det liksom være greit da, at de behandler deg som dritt?
Jeg mener at når en pasient har skadet seg selv, å blir behandlet uverdig og krenkende av en autoritet, som leger er. – burde pleierne som er med si ifra å stå opp for enn.
Hvordan kan de bare stå å se på at de gjør oss vondt? Når vi sitter der å gråter fordi legen er så hardhendt å brutal både psykisk og fysisk.
Når en lege presterer å si: “Jeg gir ikke bedøvelse for selvpåført skade.”
– Det sies at den som tier samtykker.
Er det noe i det kanskje?
Men jeg har også møtt leger som har behandlet meg både med respekt og ydmykhet. Og nysgjerrighet – av de rette grunnene.
Det er bra at leger er nysgjerrige, det betyr at de er interessert i å lære og prøve forstå.
“Frykt avler fordommer. Uvitenhet vedlikeholder dem.”
Nina Zoë
Ettervern – Noe av det viktigste for vedvarende bedring!
Jeg vil fortelle en historie, som jeg opplevde for ett år siden, sommeren 2010. Jeg var på vei til Skien for å besøke mine kjære der.
Jeg kom til Oslo S. kl 7 om morgenen, de som skulle hente meg hadde forsovet seg, så det ble noen timer å vente. Jeg gikk fra bussen og over bruen til tog – stasjonen.
Midt på bruen, oppå ett tynt avispapir, satt en ung gutt på ca 25 år å samlet inn penger. Han så ikke opp, han så ned – som om han skammet seg. Som om han ønsket å være usynlig, kanskje til og med forsvinne.
Jeg satte meg på huk, å spurte: Er du sulten?
Han så så vidt på meg å sa ett forsiktig ja.
Jeg sa jeg skulle bare låse inn bagasjen, så skulle jeg komme tilbake med noe mat å drikke til han.
Jeg kjøpte oss frokost. Bagetter fylt med kjøtt ost og grønt. Kaffe og Iste.
Jeg gikk så tilbake, å spurte om jeg kunne sette meg å spise sammen med han.
– Da så han på meg, forundret, forbauset – men så smilte han til meg å nikket.
Mens vi satt der, begynte han å fortelle litt av historien sin.
Jeg sa at om han ville prate om det, ville jeg lytte. Men om han ville prate om noe annet, var det også greit.
– han ville gjerne prate om det, sa han, med ett nølende – er det greit?
Vi satte oss inn på en kafe, han hadde sittet ute hele natten å var helt gjennom frossen.
Historien hans var helt forferdelig å høre på. Han hadde vært igjennom så mye vondt! En far som var voldelig, og som til slutt tok livet av seg selv. Da han var bare 6 år. Noen år senere ble han seksuelt missbrukt av sin fotball trener.
Det var da alt gikk skeis.

Han begynte å ruse seg, å til slutt klarte han seg ikke uten.
Han gikk på amfetamin, heroin, og alt annet han fikk tak i.
Han har vært innlagt flere ganger på avrusning, og det har gått så bra inne på avd. Men når han ble utskrive, klarte han det ikke. Grunnet null ettervern. Når han tråkket utfor den dørterskelen til avd., var han helt alene. Han hadde ikke tak over hode, han hadde ikke jobb eller penger. Han hadde ingen i helsevesenet som støttet han å hjalp han videre.
– Det verste men det hele var at han skuffet moren sin, sa han. At han gjorde henne vondt, gjorde henne bekymret. DET var det som tæret mest på han.
Moren prøvde hele tiden å snakke med han, men han avviste henne, ble sint, dro av gårde.
“Jeg er ikke klar for det ennå” – sa han. “Jeg er ikke klar for å snakke med mamma om dette ennå. Jeg vil så gjerne, men jeg klarer ikke. Ikke nå, men senere en gang.”
Jeg spurte om han ikke kunne skrive ett lite brev til henne om dette?
Forklare hvorfor han blir så sint, å at han trengte tid på å åpne seg.
Det endte med at vi skreiv ett brev i 2 timer.
Men poenget med å fortelle denne historien er:
ETTERVERN. Hvor viktig det er med ettervern!
Jeg satt helt målløs tilbake, da han fortalte at det var ingenting eller ingen som møtte han utenfor døren.
Hvordan er det mulig, tenker jeg, i verdens rikeste land – HVORDAN er det mulig å tro at ett menneske som sliter så til de grader som han gjorde, skal klare seg selv alene ute i verden, uten noen ting?
Joda, han klarte seg bra inne på avd., men det vil ikke si at det går like bra på utsiden.
For det er på utsiden fristelsene er, det er her ute i verden alle utfordringene kommer.
Jeg selv var inn og ut av alle mulige avdelinger i mange mange år, stemplet som svingdørs pasient og en kroniker. De hadde gitt meg opp. Det var ikke mer håp for meg.
– Men se på meg nå, jeg er hjemme store deler av tiden, jeg klarer meg bra utenfor dørene. Jeg har endelig ett liv!
Å hvorfor? Fordi jeg har ett fantastisk ettervern!
Avd. jeg var innlagt på i ett og ett halvt år, har gjort meg til en mye friskere, voksnere og tryggere jente.
De lot meg ta den tiden jeg trengte, de presset meg ikke, de lot meg vokse i det tempoet jeg maktet.
De gav meg tid, til å ta skritt for skritt. De hastet meg ikke å kastet meg ikke ut. De tre T- ene: Ting Tar Tid! (husk det!)
Jeg sa til dem: Jeg stoler ikke på dere. Jeg stoler ikke på noen. De andre, på alle de andre avd. sa det samme: Vi skal ikke svikte deg. Ikke forlate deg. Vi skal hjelpe deg!”
– men hvem gav opp? Hvem sviktet og forlot?
De gav tomme løfter, tomme ord.
Men på denne avd, sa de: Vi skal bevise for deg at vi ikke kommer til å svikte deg. Vi kommer alltid til å være her for deg, så lenge som DU føler du trenger det.
– bullshitt tenkte jeg da. For mine erfaringer var at dette bare var ord.
Ord og ikke handling.

Men – har sitter jeg da, etter 2 år og 3 mnd. Og fremdeles har jeg dem i livet mitt. Fremdeles er de der å støtter å heier på meg!
– Når man er innlagt over lang tid, blir avd. til slutt som ditt hjem. Og du knytter sterke bånd til pleierne som jobber der.
Å alle vet jo at å flytte hjemme fra ikke alltid er like lett.
Jeg syntes det var tøft å skulle slippe taket, miste dem jeg var så glad i,
å mange ganger skadet jeg meg, bare for å få lov å bli der litt til, bli hos dem som brydde seg å var glad i meg.
Men på denne avd., trengte jeg ikke det. De lyttet når jeg snakket med stemmen, de forstod OG HANDLET DERETTER.
Det hjelper ikke å si: Vi skal ta utskrivelsen forsiktig og over en lang periode – å så er det kun snakk om 4 uker? Hva er 4 uker etter 1 år inne?
Og så i tillegg, har dem laget en plan over planlagte innleggelser, men glemmer å kalle enn inn?
Jeg er nå hjemme i 4 uker, så 5 dager på avd.
Jeg får to hjemme besøk hver uke av kontaktene mine på avd.
– noe som gjør hverdagen hjemme mye mye enklere!
For jeg mister dem ikke, jeg får fortsatt se å snakke med de.
Jeg kan ringe til avd. når som helst, natt som dag. Og de tar seg tid til meg, de bryr seg oppriktig – og DET er det ikke alltid jeg har følt på alle avd.
Det mest idiotiske jeg har hørt, er når en psykiater, psykolog eller lege sier: “Opplegget for dere anorektikere er på 3 mnd.”
Å jasså, så alle “vi anorektikere” trenger 3 mnd?
Er vi ikke forskjellige individer, forstår dem ikke at noen trenger mer, og noen mindre tid?
Man kan ikke ta alle med lik diagnose under en kam!
Jeg er ikke lenger den selvdestruktive, svake og stille jenta.
Jeg er en STERK jente med pågangs mot, som er reflektert og som endelig har TROEN på ett frisk liv!
“Jeg er ingen kroniker, ingen svingdørs pasient. Ingen Anorektiker eller selvskader. Jeg er Luna, jeg er meg!
Pasienter seg imellom – Det pleierne ikke vet ….
Å være innlagt på en avd. hvor det er mange andre mennesker som sliter med den samme problematikken som du selv sliter med,
kan være både til støtte, hjelp og trygghet. Men kan også bli til belastning, sjalusi, frustrasjon og irritasjon.
Jeg har vært på mange forskjellige avdelinger, å jeg kan nesten si at 99 av 100 på de fleste avd. – var dette ett alvorlig problem.
Alvorlig.. Ordet ALVORLIG har blitt ett ord jeg ikke liker bruke. Dette fordi blant pasienter på noen avdelinger, er et ord som beskriver hele denne setningen: “Jeg er mye sykere enn
deg! For jeg skadet meg mye mer aaaalvorlig enn du gjorde i går!”
Konkurransen starter fra første minutt du entrer avdelingen.
De kikker på deg, opp ned å frem å tilbake. Ser nøye etter hvor tynn/ tykk du er. Hvor mye arr du har, å hvor på kroppen og hvor store..
Nysgjerrige, du kan nesten høre tankene demmes.. :
Er hun en str. 26, eller? Å guuuud så tynn hun er.. Faen.. Jeg vil å bli så tynn! håper ikke hun er såå mye tynnere enn meg.. Lurer på hvor mye hun veier!
Så kommer de bort en etter en å hilser på deg, smiler å forteller hvor fine klær du har, og så fint hår, å selvsagt: Kommer du fra sykehuset? Eller hjemme ifra?
– Joda, jeg kom hjemmen ifra.
Å! nettopp.. (hahaha! Jeg er flinkere! Tenker hun da)
– Jeg kom fra sykehuset jeg.. Har ligget med sonde ernæring i over 2 mnd. Å det er ett helvette! Du skal være glad du ikke ble så syk. Smiler hun men jeg ser at hun godter seg med det;)
Ja, da er det i gang. De skryter hemningsløst om tvangs foring, belte senger, hvordan de klarte lure pleierne, oppkast, avførings midler.
Du går inn på rommet å skal møte din room mate for oppholdet.
Å jeg selv tenkte – VÆR SÅ SNILL ikke vær tynnere enn meg!
– Så jeg var ikke bedre enn de andre på det punktet heller.
Jeg hadde ikke takklet om hun var bare ett skjelett, noe jeg selv var.. Men som jeg ikke klarte se selv..
Vell, vi prøvde være venner, støtte hverandre… men vi visste alle sammen: De aller fleste av oss ble ikke venner på livstid.
Konkurransen var bein hard!
Både innen vekt, spising, oppkast, piller.
Alt av det ulovelige måtte vi ty til, som måtte snikes inn å ikke funnet.
Konkurransen ang selvskadingen var verre, tror jeg. Kanskje fordi det kan få raske farlige konsekvenser.
Jeg skadet meg mye den tiden. Var oppe på legevakten å ble sydd sammen flere ganger om dagen i perioder.
Noen ganger måtte de vært to leger, da de måtte brenne nedi blotåren for å få det til å stoppe blø.
Så sydde de på hver sin side av armen.
Noen var gretne å sure, å mente dette var bare å bortkaste demmes tid, for de hadde jo pasienter å ta seg av! Som virkelig trengte dem!
Mens noen var empatiske og snille. De kunne finne på å si: I dag Luna, hva vil du ha – kors sting eller hardangersøm?
Å da lo vi godt. Å for en liten stund hadde jeg det bra 
Da jeg kom inn på avd. igjen, kommer jentene bort å spør:
– “Måtte du sy eller bare stripset de?“
“Hvor mange sting måtte du sy?”
“hvor bredt var såret, å hvor langt var det?”
“var det dypt? Måtte du sy innvendig?”
“kuttet du over noen aterier, eller kanskje noen nerver eller sener?”
“Måtte de brenne nedi såret for å få det til å stoppe å blø?”
FORTELL, FORTELL, FORTELL!
Hadde jeg sagt: 3 sting.
Kunne jeg sett de var sjokkert å de kunne le, ikke mer enn det?
Heldigvis slapp jeg unna den.
For jeg sydde aldri under 7 sting.
– En gang måtte jeg sy 30/40 sting.
Å jeg sa det da de selvsagt spurte.
Å jeg skal love deg at da lo de ikke. De så ned, nesten som om de skammet seg. For nå – nå hadde de tapt. Nå var det JEG som hadde ledelsen.
Hun ene sa: “Åh… Jeg har bare 32 sting jeg…”
Hvorfor er det slik?
Er det slik fordi vi kvinner er så opptatt av å prestere? For å bli bedre enn andre? Fordi vi ser opp til andre?
Fordi vi har usunne idealer?
Kan vi skylde på media, TV, Film, magasiner?
For at Spiseforstyrrelser og selvskading er blitt så utbrett i de siste årene?
Eller har vi bare oss selv å takke…. ?
Strekk meg di hånd
Strekk meg di hånd
Gjennom vennskapens bånd
Vern meg frå det mørke
Når det regner gi meg tørke
Hod meg nær
Du som har meg kjær
– eg treng deg ven, nå som det mørkner
Kan du forstå?
Mine djupe sår?
Eg treng ditt smil,
I all mine tvil
Eg vandre gjennom mørkets vann
Vær min venn – og vær du sann!
Eg trenge deg å alt du er –
Du gir meg alltid solskinns vær
Dagene e grå
Vil så gjerne regnbogen sjå
Eg treng deg ven, nå som det mørkner
Kan du late opp glaset?
Dempe alt maset?
Stemmene som befaler
Eg engler å stjerner maler
I håp om at dei skal våkne til liv
Å ta fra meg sorgens kniv
Du som er sollys, stjerneglimt og engleveng
Vil du væra min venn?
Eg treng deg ven, nå som det mørkner …
Himmelens krystaller til barna smiler
Himmelens krystaller til barna smiler
Eit trygt lite barn nå kviler
Sover søtt i sin varme seng
Moren holder rundt med sin engleveng
Men eit annet sted på denne jord
Langt forbi fjell og fjord
Eit lite barn er redd i natt
Hun er alene, hun er forlatt
– Du vesle barn, du kjære skatt
Vi ønsker deg alle en god å trygg natt
Vi sender deg stjernen, som blinker ned
Med ønske om drømmer som gir deg fred
Himmelens krystaller til alle barna smiler
Eit trygt lite barn aldri tviler
På en fremtid så lys å så fin
I den gode å trygge verdenen sin
Men et annet lite barn gråter nå
Hennes håp er så bitte små
Tårene triller på hennes kinn
Smerte å sorg i ett barnesinn
– Du vesle barn, du kjære skatt
Vi ønsker deg alle en god å trygg natt
Vi sender deg stjernen, som blinker ned
Med ønske om drømmer som gir deg fred
Himmelens krystaller blinker ned på jord
Fra øst vest sør og nord
Til alle barn i denne natt
Stjernene beskytter den lille skatt

Pro Ana Nettsider
PRO ANA = Pro Ana vil si FOR Anoreksi. Man dyrker sykdommen og nærmest hyller den, og gjør seg selv sykere. Ofte kaller man det en LIVS-STIL, ikke en sykdom.
Jeg var en av de som satt dagen lang, å natten lang på disse sidene. Både for å få støtte å omsorg fra andre i samme situasjon som meg selv. For alle som var inne på disse sidene, forstod meg – slik som ingen andre.
Men også for å få støtte til å nå vekt målet. Vi hjalp hverandre til å holde ut når sult følelsen var på det verste, når alt vi tenkte på var å binge .. (det engelske ordet ”Binge eating” – betyr: et mønster preget av episoder med ukontrollerbare, tvangsmessig overspising)
Når kroppen ikke har fått næring over lang tid, skriker den til slutt etter noe å jobbe med, – å du MÅ bare ha noe, du MÅ bare!
Å det er da ikke snakk om å spise en halv brødskive, eller ett knekkebrød. Nei, du trykker i deg 9 brødskiver, 6 iskrem med sjokolade saus, karamell saus å på toppen av det hele – KREM MED SJOKOLADE STRØ PÅ!
Å du må ikke tro det stopper der, nei da fortsetter vi med 7 muffins, 6 rundstykker med masse smør på, å så avrunder vi med å helle i oss 2 store glass med vann – å står over do skålen å spyr i en times tid, mens angsten å skammen er så sterk at du aller helst skulle ønske du var død.
Å binge var en stor skam. Jeg husker jeg skammet meg så inderlig at jeg ikke ville stå opp av sengen på dagevis.. Jeg ville absolutt ikke gå ut så folk kunne se meg. For jeg var sikker på at de så hvor mye jeg hadde trykt i meg dagen før.
Jeg var svak som ikke klarte stå imot, å jeg lovet meg selv å ALDRI spise igjen!
På Pro Ana siden kunne du skrive akkurat hva du følte å tenkte, å ingen dømte deg. Alle trøstet å skreiv fine ting. Noe som var så godt, for i ”den virkelige verden” – var det ingen som forstod.. Jeg kunne ikke fortelle hva jeg tenkte, for da ble alle bekymret å redde. Å det var det siste jeg ville, og det siste jeg orket å forholde meg til.
Hele livet mitt dreide seg om mat, vekt, trening og Pro Ana.
Jeg hadde ikke lenger noe liv. Jeg hadde ingen grunn for å våkne opp neste dag. Jeg orket minimalt. Jeg var deprimert og til tider suicidal.
– Hvorfor lever jeg?
– Hva er poenget i å våkne dag etter dag, når hvert ett åndedrag gjør vondt?
Mange tanker å spørsmål som jeg aldri fikk svar på.
Men jeg fortsatte. Jeg stod opp dag etter dag. Uke etter uke. Mnd etter mnd. År etter år.
Vi hadde konkurranser, vi fikk så å så mange poeng, viss vi trenet så å så mange timer, å spiste så lite kalorier som overhode mulig.
Vi tok pauser fra å snakke på MSN, avtalte å ta 200 situps, så logge på igjen å snakke videre.
På nettsidene er det ”Tips and tricks” for vekttap.
Her er en liste med tips for vekttap:
Tygg masse tyggegummi hele tiden ( sukkerfri) Drikk MYE vann Under 300 kcal pr dag – Miste vekt!! 8 timer søvn hver natt Skriv dagbok- hvorfor vil du være tynn? Matdagbok Bruk trange klær ( da ser du lettere at du har gått ned!!!)
Spis all mat fra store kopper, små tallerkener Bruk ALLTID en teskje Spis kun sammen med andre, da kan de ikke påstå at du ikke spiser!!
Spis kun 2 ting hver dag, men små ting – gjør du det, kan du spise nettopp de 2 tingene du har veldig lyst på!!
Ingefær te med masse sitron hjelper mot: kvalme, sult og FORBRENNINGEN!!!
Sulten: Bruk lepomade med smak Sulten: Ta en shot med limedråper , da krymper magen + vanndrivende!
Høres dette klokt ut? Høres dette ut som gode velmente råd?
Kan disse hjelpe ett menneske fremover mot ett bedre liv? Eller er det å styre ett menneske inn i døden…
Å bedre blir det ikke når du leser Quotes og ser på Thinspiration bilder på disse nettstedene.
Her er noen av Quotesa som skal være til inspirasjon:
1. Nothing tastes as good as thin feels 2. How many pounds till I am happy? How many pounds till I get thin? Three more pounds till I am skinny – three more pounds and I win! 3. I don’t care if it hurts, I want to have control, I want a perfect body, I want a perfect soul! 4. I want a body with sharp edges
5. Bones define who we really are — let them show.
6. A moment on the lips, forever on the hips.
7. An imperfect body reflects an imperfect person.
8. I want to be so thin, light, airy – that when the light hits me, I don’t leave a shadow behind. When I walk across the snow, I will not leave so much as one footprint. I want to dance between the raindrops in a downpour.

”Thinspiration” er bilder av syltynne mennesker, noen ganger seg selv, men oftest er det super stjerner som for eksempel Mary Kate Olsen, Nicole Richie, Lindsay Lohan og Victoria Beckham. Det blir oppfordret til å se på disse bildene når du er sulten, for de er en inspirasjon til å fortsette ”veien mot ett lettere liv”. (som det sies…)
Du burde også henge bildene på kjøleskapet, å ellers på kjøkkenet, så du ikke åpner skapdørene til fristelsene.
Å jeg lurer på. – Kan dette kalles hjernevasking?
Er det å hjelpe ett menneske til å sakte men sikkert ta livet av seg?
På det tidspunktet så jeg ikke hva dette gjorde mot meg, og de andre i gruppen.
Jeg klarte ikke se galskapen i det, for det er rett å slett galskap!
Jeg så bare det positive, støtten å omsorgen vi gav hverandre. Samholdet mellom oss, ja ”søsterskapet”.
Jeg klarte da ikke å se hvor destruktivt dette var, jeg klarte ikke forstå hvorfor noen mennesker skreiv nedlatende kommentarer på innleggene våre. Hvor de skreiv at dette var det sykeste de hadde sett, å at vi måtte da vell skjønne å begripe hvor sykt dette var! At vi trengte hjelp av profesjonelle – fordi vi hadde så forskrudde tanker som dette!
Jeg husker jeg ble rasende på dem som skreiv dette, jeg var jo hverken FORSKRUDD eller GAL!
Jeg trodde jeg hadde kontroll, trodde det var JEG som bestemte om, når og hva jeg skulle spise.
Men etter hvert mistet jeg kontrollen, å jeg klarte ikke spise selv om jeg ville.
Jeg hadde en sterk stemme inni meg, som nektet meg å spise, som befalte meg til å kaste opp, og som truet meg om jeg ikke adlød.
Nå begynte helvete for fullt.

Stemmen krevde meg hvert sekund av dagen. Fra sekundet jeg stod opp, til sekundet før jeg la meg.
En periode var det så ille, at jeg måtte stå opp tidlig om morgenen, i 5 tiden, å legge meg sent, i 1 tiden – for å rekke all treningen jeg måtte utføre daglig.
Jeg løp, jeg syklet, jeg tok situps til jeg hadde blemmer på ryggen. Jeg tok beinløft til jeg hadde store blåmerker på hvert hofteben.
Å jeg gav meg ikke før jeg datt om av utmattelse.
Å gå på butikken å handle var ett eneste stort mareritt.
Jeg skreiv en handle liste, hvor der stod både knekkebrød, egg, lett melk, ost, kaffe, brus osv.
Men da jeg kom inn i butikken fikk jeg helt panikk. Tenk hva folk ville tenke om meg, om jeg handlet alt det som stod på handlelisten?
Det eneste jeg klarte å kjøpe var: Lett kakao (39 kcal pr kopp) Kaffe. Pepsi Max, skummet melk og 2 epler.
Da jeg kom hjem å skulle pakke ut de usle varene, oppdaget jeg til min største skrekk – jeg hadde kjøpt feil melk! Jeg hadde kjøpt LETT melk i stedet for SKUMMET melk. Angsten å skammen veltet over meg, å alt jeg tenkte var: HVA tenkte kassa damene om meg nå? Når de så at jeg kjøpte LETT MELK! Fett. Det er masse FETT i lett melk!
Å det tok mange mange dager før jeg satte fot innenfor butikkens dører igjen.
Jeg var for flau. For skamfull.
Det endte som det måtte.
Jeg ble innlagt på sykehus.
Jeg var dehydrert, utsultet å ødelagt.
Pro Ana sidene gjør deg syk. Sykere enn du allerede er.
Ønsker du ikke å bli frisk, er dette perfekte sider for deg til å opprettholde sykdommen. (noe som jeg ikke anbefaler!)
Men ønsker du derimot å bli frisk, må du aldri se eller lese noe på disse sidene.
For du blir ”fanget”, du blir ”hjernevasket”
– å det er IKKE lett å logge seg ut.
Du tror du trenger disse sidene, du tror ikke du kan overleve uten.
Men faktumet er:
Du kan ikke leve med.
When you feel that life is to hard
When you feel that life is to hard
When you struggel thru every day
And you have to gaurd life,
so it dosn’t fade away
When you cry, and dont find a meaning
To stay in this life anymore
And you find yourself leaning
To the heavens door
When your world is falling apart
And you can’t see the light
When every day is dark
Don’t give up the fight
Ref. One day you’ll be free
From the sadness and the hurt
And in your heart you’ll see
How much you are worth
Cause you’re amazing
In every singel way
My heart is blazing and for you I pray
I pray to the stars,
To always light your way
I pray to our God
To bring you joy everyday
Ref. One day you’ll be free
From the sadness and the hurt
And in your heart you’ll see
How much you are worth
Å leve opp til andres forventninger
Det å leve opp til andres forventninger, har vært en veldig farlig og destruktiv levemåte for meg, og sikkert for mange andre der ute også.
Jeg var, den stille, rolige, omtenksomme og snille piken. Den glade og energiske, flinke og høflige.
Men – som var innlagt på tvangs paragraf 3.3 på psykiatrisk avdeling.
Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten
a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller
b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.
– Google –
Jeg var den piken en gang.
Jeg var den som var roligst, som aldri utagerte. Aldri knuste jeg Tven, vasken eller toalettet. Heller ikke alle glass og kopper som stod fremme. Aldri hylte å skreik jeg i gangene.
Aldri slo jeg, eller spraket og spyttet på de ansatte.
Ikke kastet jeg kaffe i ansiktet på dem heller, eller blottet meg – bare for å irritere å gjøre dem sinte.
Nei, jeg var den stille pasienten. Den som pleierne alltid sa til: “Det er så greit å ha deg her, Luna. Du er alltid så snill og flink. Er ikke noe bråk med deg”!
Jeg var den alle likte og var glad i.
– Vell, i alle fall pleierne. Noen pasienter kunne ikke fordra meg, å det merket jeg godt.
De sa “Luna er gullungen her!”
“Luna er favoritten”
“Hun blir forskjells behandlet, hun får lov til alt hun!”
Luna ditt og Luna datt.
– Men det var ikke alltid lett å være Luna.
Det var ikke lett å alltid skulle være flink og snill hele tiden.
Jeg også hadde behov for å utagere. Jeg også hadde lyst å knuse Tven og vinduer iblant!
For jeg også, som de andre pasientene, hadde behov for å få uttrykt mitt sinne, min fortvilelse og frustrasjon! Utover, og ikke innover i meg selv.
– Jeg skadet meg selv, i stedet for å “plage” de andre rundt meg. Jeg skulle ikke ta plass. Jeg skulle ikke være til bryderi.
Jeg hadde en sperre, jeg hadde bygd opp en stor og sterk mur rundt meg. Jeg slapp ingen inn i mitt hode, ingen slapp inn til mine helt forskrudde og irrasjonelle tanker og følelser. Men det var få som i det hele tatt forsøkte.
Ingen visste om min store sorg, den sterke smerten og angsten jeg kjente på daglig.
Det vonde som spiste meg opp innen ifra, mørket som omfavnet og omringet meg helt og som
Tekster av Luna Christensen Side 35
slukte meg levende.
Ingen så meg, – den jenta jeg var inni meg. Det var som om jeg var totalt usynlig og gikk i ett med veggen.
De så meg slik de ønsket å se meg.
Slik jeg fremstod, pga deres forventninger.
For jeg levde alltid opp til andres forventninger.
Forventet de at jeg skulle smile, smilte jeg.
Forventet de at jeg skulle hjelpe til, hjalp jeg til.
Hadde de forventet at jeg skulle hoppe på en fot i 50 minutter, jo da hadde jeg hoppet på en fot i 50 minutter.
– for jeg måtte være lydig og flink.
Jeg satt å ventet på legen for innkomst samtale. Da han kom, satte han seg først å las igjennom papirene mine.
Han las opp diagnosene og symptomene.
Han la stor vekt på selvskadingen jeg bedrev med.
Han sa: “Vi vet at når du nå begynner å spise igjen, vil selvskadingen bli betydelig verre.”
Ja vell, tenkte jeg. Nå må jeg være flink. Jeg må fortsette å skade meg,
for han sa jo nærmest at de forventet det.
Jeg må ikke skuffe de, jeg må gjøre som forventet.
Dermed skadet jeg meg mer og mer, og mer alvorlig ble det etter hvert som månedene og årene gikk..
(Ps. Dette er EN av grunnene til selvskadingen. Men husk at det er mange flere grunner. Ikke bare en.)
Det ble så alvorlig at mange ganger fryktet de rundt meg for livet mitt.
– Om jeg selv var redd? Nei, jeg så ikke alvoret i hva jeg gjorde.
Jeg visste bare at jeg måtte, jeg måtte skade meg fordi det var forventet, og for å forbli inne.
Jeg ville ikke ut i verden, verden var altfor stor, det var for skremmende.
– Jeg var ofte misunnelig på de andre pasientene, som fikk lov å være innlagt “bare” fordi de var deprimerte, eller hadde angst.
(MERK: “Bare” i hermetegn)
Jeg var også deprimert og full av angst, men jeg ble utskrive om jeg ikke hadde skadet meg på en stund – for da hadde jeg det jo SÅÅ bra, mente pleierne. Jeg hadde jo ikke skadet meg!
Men da selvskadingen ble forverret, ble jeg ofte sendt til andre avdelinger. Fra åpen til lukket. Fra frivillig til tvang. Frem og tilbake hit og dit.
Jeg var enten for syk, eller for frisk.
For syk til å være på åpen avd. men for frisk til å være på lukket.
Jeg var ett sted midt i mellom,
På ett tidspunkt gikk jeg meg vill på veien..
Jeg forstod at jeg måtte lære meg dette spillet.
Jeg måtte lære meg hvordan Helsevesenet tenkte.
Om de skulle se at jeg hadde det vondt, måtte jeg skade meg. For når du er stemplet som “selvskader” – er det dette de forventer at du gjør når du har det vondt.
De forventer ikke at du skal gråte, som er en helt naturlig reaksjon når man har det vondt. Neida, ikke oss som skader oss selv – vi har det ikke vondt vi, før vi har kuttet oss halvt i hjel!
Og om de skulle forstå at jeg hadde en tøff dag, måtte jeg så absolutt IKKE kle meg fint, sminke meg eller ordne håret. For innen psykiatriens vegger, – er det ett av tegnene på at du har det SÅ bra!
Og smiler og ler du (kanskje bare en gang pr. vakt) – ja da er du jo rett å slett FRISK!
For har du det vanskelig og er deprimert, nei da smiler og ler du ALDRI!
(Jeg husker godt en gang jeg ble lagt inn på et akutt mottak. De gikk igjennom bagasjen min nøye, gikk igjennom alle lommer på jakker og bukser. De så igjennom toalett sakene – til og med gravde de ned i hår- pasten min.. Å de spurte forundret: Har du ikke med deg noe du kan skade deg med?
Jeg visste ikke at de forventet det. Jeg visste ikke at de forventet at jeg skulle ha med barberblader, skalpeller, og avføring midler.
– Jeg følte meg med ett som en dårlig pasient.)
Jeg er ikke lenger den piken.
Hun som bare var flink, snill og omtenksom.
Jeg er meg, med mine positive og negative sider.
Nå viser jeg følelser, både sinne og glede! Men det tok lang tid før jeg klarte å få tilbake ett normalt og sunt følelse uttrykk.
Det jeg synes alle avdelinger burde ha, er en boksesekk og hansker.
– mange mennesker i psykiatrien har mye innestengt sinne, å jeg vet av personlig erfaring – det hjelper!!
Men som regel når en pasient er sint, da legges en i beltesenga eller så får enn en sprøyte i rompa.
Dette skal visst være den beste løsningen…..
Beste løsningen for HVEM lurer jeg på?
Er det det beste for pasienten, eller for pleierne?
Hvordan kan man mene at å legges i reimer hjelper på dette sinne? Må man ikke få ut dette sinne på noen måte? Om man stenger inne sinne, vokser det seg større og større – helt til du eksploderer.
En psykolog sa til meg engang: Rett sinne utover, ikke innover mot deg selv. Kast glass i veggen, rop så høyt du klarer – Men ikke skad deg selv!
– Materielle ting kan erstattes, men ikke mennesker.
Selvsagt er belte sengen noen ganger nødvendig. Om det er fordi pas. enten kan skade seg selv eller andre.
Men om pasienten skriker i gangene, og sparker til en stol, syns jeg det absolutt ikke er behov for reimer.
Jeg mener at da kan man ta pas. med inn på ett rom å be han slå den jævla boksesekken i stykker!
Jeg vil bare si en ting, å det er:
De som bråker å roper høyest, de som ødelegger å knuser ting, – det er de som blir sett og hørt. Det er de som får hjelp!
Mens de som går stille i gangene, er som regel de som trenger det mest….

Luna Christensen har vært psykisk syk så lenge hun kan huske. Hun skriver mye om Anoreksia Nevrosa, Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse (Borderline), selvskading og innleggelser. Luna har mange kloke ord og refleksjoner, spesielt til helsepersonell, men også til andre som er i samme situasjon.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.