Terapi og selvhjelp

Alle vil oppleve situasjoner og hendelser som man aller helst ikke ville opplevd. Det er mulig å forstå situasjonen, uten at man godtar den. At det positive i mitt liv trengte større plass, det har jeg tillatt. Det er den beste følelse ever. Jeg nyter de små tingene i hverdagen, for jeg har også lært meg at de ”små” tingene er de som ofte betyr aller mest.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Mitt navn er Monika Schelander, jeg er 37 år og er alene med to gutter på 10 & 12. Jeg er oppvokst i Alvøen (et lite sted utenfor Bergen), noe jeg i min barndom forbante høyt og tydelig. For her skulle aldri jeg bo når jeg ble voksen, så feil kunne jeg ta. Alvøen for meg i dag, er et sted hvor jeg finner ro og fred for guttene mine og meg. Jeg bodde 9 år i Loddefjord, og angrer ikke på at jeg tok med meg guttene til Alvøen.

Da jeg startet med tanken om å dele min historie med andre, startet jeg først med et foredrag. Et foredrag basert på en power point presentasjon, foredraget kalte jeg ”Opp, Ut & Frem”, det gikk ut på det samme som jeg tar for meg nå, bortsett fra en ting. Det var mer basert på fortiden, hva som hadde skjedd. Da jeg derimot satte meg ned for å finskrive, slo det meg at det spiller ingen rolle hva eller hvorfor jeg har ”måtte jobbe” meg tilbake til meg selv. Det er hva jeg gjorde og hva resultat det ble, som er viktig. Er også av den oppfatning at man trenger ikke å ha utdannelse som psykolog eller terapeut for å skaffe seg kompetanse/erfaring i livet, for at man skal kunne hjelpe og råde andre slik at de bedre er forberedt på negative hendelser og situasjoner som kan oppstå.
Foredraget heter nå ”det er meg de kommer an på…”. Jeg valgte å gjøre det så personlig så mulig, det endte med at jeg valgte vekk power point og valgte å prate til de fremmøtte. Jeg følte at jeg på den måten skapte en personlig atmosfære, og at jeg ikke kunne seksjonere hendelser inn på ”slider” i en power point.
22 juni var første gang jeg delte min historie for et 30-talls publikummere.

Det er viktig for meg å få frem at dette er mine tolkninger og mine opplevelser. Jeg har nok ikke opplevd mer enn andre, ei heller mindre. Mitt mål er, dersom jeg hjelper KUN 1 person til å se ting på en bedre måte for seg selv, da er målet nådd. Min erfaring på dette området er selvlært, og metodene og teknikkene kan anbefales på det høyeste.
Jeg kunne satt meg ned som tidligere og skrevet side opp og side ned over hvor fælt jeg hadde det, og hvor fælt jeg kom til å få det i fremtiden. Men det har jeg valgt og ikke å gjøre. Jeg skriver min historie, på den måten jeg vet er den beste måten å formidle den på. Konstruktivt, positivt og ikke minst sett fra mine egne øyne.
Jeg skal kort oppsummere de hendelser i mitt liv som til sammen har resultert i min personlige i endring.
• 1994 – operert for prolaps
• 1997 – traff far til mine barn
• 1999 – eldste gutten kom til verden
• 2000 – giftet oss på surprise i barnedåpen til eldste mann
• 2001 – minste mann ble født (17 mnd mellom dem, to tette og en badehette)
• 2003 – Min morfar får diagnostisert lever kreft, med kun en utgang. Jeg fikk konstatert bechterew.
• 2004 – Min daværende ektemann reiser et halvt år til Kabul. Det halvåret merker jeg en gradvis endring. Jeg merker at jeg trives uten ham, jeg merker at jeg lærer å stole mer på meg selv og jeg merker en mer harmonisk hverdag mellom guttene og meg. Bekreftelsen fikk jeg da han kom hjem på ”perm”. Uten å si noe mer om det, så var det starten på min endring, når jeg nå ser tilbake på årene som har gått. 09 desember samme år får familien vår den tristeste nyheten vi kunne fått. Et menneske som sto meg nær, energibunten i min omkrets, hadde valgt å forlate oss. Og når jeg sier at hun valgte, så er det fordi det var hennes valg. Hun tok sitt liv. For å forklare kort hva slags person hun var så kan jeg fortelle det at den gang hun fikk vite om kreften til min morfar, ringte hun en masse leger, for å høre om hun kunne donere vekk sin lever.
• 2006 – Min daværende svigerfar dør i oktober, vanskelig prosess for barn og mann. Jeg får min drømme jobb, men det menes at jeg søkte på en jobb jeg trodde jeg ikke kom til å få. Men der tok jeg feil. Jeg ble innkalt til intervju, var meg selv. Ble innkalt til 2 gangs intervju, var meg selv… OG FIKK JOBBEN. Selvtilliten etter det, var til å ta og føle på. Endringen som startet i 2004 var fremdeles pågående, og slo til for fullt ved utgangen av 2006
I de to nevnte situasjoner (2004/2006), distanserte jeg meg på en måte. Jeg så meg selv utenifra og inn. Når det gjaldt hun som tok sitt liv, så var det en ære og av ”glede” at jeg valgte å sette meg i situasjoner jeg i dag ikke aner at jeg hadde krefter til å gjøre. Når det gjaldt min svigerfar, så ble det gjort i støtte for min mann og av kjærlighet til guttene. Jeg sier ikke at jeg ikke gjorde det av glede, men for meg gjaldt dette to personer med vidt forskjellig betydninger for meg.
• 2007 – Jeg bestemte meg for at jeg ville ut av ekteskapet. En beslutning jeg hadde båret på lenge, og tidspunktet kunne i utgangspunktet ikke vært verre. Men når er det rett tidspunkt. 11 desember, 2 år og 2 dager etter min tante døde, dør min morfar. Midt i denne familiekrisen, velger jeg å gå fra min mann. Jeg har mange ganger i tankene beklaget meg til morfar, men om han var rundt meg,
så vet jeg at han fikk med seg at jeg gjorde det eneste rette. Jeg gjorde for første gang noe KUN for meg selv, og guttene mine. Det er slik at dersom jeg har det bra, har de det bra. Og omvendt, det er en sirkel som hele tiden skal gå rundt. Dette var en avgjørelse jeg kunne stå oppreist i, og føle meg trygg på.
• 2008 – Dette året kan jeg vel si var starten på stegene som jeg tok tilbake, kontra endringen som jeg var så fint begynt på. Dette året var vel en personlig kollaps i forhold til summen av alt. Økonomisk så jeg at jeg ikke kunne sitte med leiligheten, og valgte å selge den og flytte til Alvøen. Det resulterte i skolebytte på guttene. Noe som har vist seg i ettertid og bare å ha vært positivt.
• 2009 – Summen av alt preger dette året.
• 2010 – Mottar en stevning jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Gikk rett i kjelleren… Opplevde mitt første rettsmøte på Bergen Tinghus.
• 2011 – …
Det var en oppsummering av mitt liv, mine opplevelser og situasjoner.
I 2009 gikk jeg jevnlig til min fastlege, hun har på mange måter vært min psykolog, i denne spesielle legetimen sa hun til meg at jeg trengte en som jeg virkelig kunne prate med. En psykolog. Jeg skal være så ærlig å si at jeg VAR deprimert på den tiden, veldig deprimert. Når man er deprimert bør man ransake selv og finne ut av hvem man egentlig er. Ikke bare hvem man er når man har det bra, men hvem man er på både godt og vondt.
Jeg takket ja til psykologtilbudet.
I dag kan jeg heldigvis si at henvisningen kom i de rette hender. Rolv Løvvang, han er en av to dyktige psykologer som driver ”Psykologkontoret1
Så feil kunne jeg igjen ta… i Sentrum” i Bergen. Den andre psykologen som sammen med Rolf leder gruppeterapiene er John Ivar Johansson. Rolf Løvvang ringte meg, og gav meg en time til ene samtale, hvorpå han kunne anbefale meg kognitiv gruppeterapi. Jeg rynket litt på nesen, for hvem er interessert å sitte sammen med andre å prate, for ingen som har det så fælt som meg!
Kognitiv gruppeterapi, en periode er på 4 uker, hvor man går mandag & tirsdag i de ukene. Så er det en vurdering om du evt trenger en ny 4 ukers periode, eller at du trenger oppfølging eller kanskje er de lærte teknikker så innebygd at du er ferdig.
Jeg gikk først en periode, og angrer ikke på det. Det er faktisk mange rundt oss som har det akkurat på samme måten. Jeg satt i rom med advokater, revisorer, studenter osv.
Alle hadde de samme opplevelser og situasjoner og vise til. Det var deilig å sitte i et rom med mennesker som kunne si ”jeg forstår” og faktisk virkelig mene det.
Det som også var fantastisk der, var at hver terapi time var en aha opplevelse på hvor mye makt selv har på oss selv.

Husker spesielt en gang da jeg fortalte om at jeg følte at ingen forsto meg og at jeg på grunn av det hadde det så vondt. Og da sa han:
• Hvorfor velger du å ha det så vondt da? Sjokkert så jeg på ham og sa, jeg velger da ikke å ha det så vondt, det er jo ingen som ønsker det. Videre sa han” men hvem er du til å tro at du vet hva andre forstår. Har du spurt dem?” Nei sa jeg.” Nettopp, så hva fasit har du da, som kan ilegge dem din egen mening uten at de selv får bestemme.”
Han har jo helt rett, for hvor mange ganger sitter man og prater om hva vi tror andre mennesker mener om oss? Hvor mange ganger lar vi være å gjøre noe vi har veldig lyst til fordi vi tror at andre syntes vi er dumme og at vi ikke klarer det, eller vi sier til oss selv at dette er jeg ikke flink til?

Det er jo bedre å si, jeg skal gjøre så godt jeg kan. Ingen kan kreve noe mer av meg enn at jeg er den jeg er og at jeg gjør mitt beste. Ved å tro at jeg vet så mye mer enn det jeg egentlig vet, så tilegner jeg meg tittelen tankeleser. Det er jeg jo ikke. Jeg kan ikke vite hva andre mener eller tror om meg, dersom jeg ikke spør. Det er et ordtak som sier, du skal ikke tro, men vite
Jeg fullførte den gang en og halv periode à 4 uker. Jeg ”droppet” ut midt i 2`dre perioden. Jeg kjente likevel at dette hadde virkning på meg etter de første 4 ukene. Jeg var den gang ikke mottakelig for endringene, ei heller klar for ”jobben” det krevde. Dessverre.

Den Monika jeg var tidligere, kunne skrive masse om hvor fælt jeg hadde det, og om at ingen brydde seg om meg og at ingen var glade i meg for den jeg er. Brukte masse tid på og syntes synd på meg selv.
Så kom 2010…
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg på et tidspunkt i 2010 var så langt nede (deprimert) at jeg satt hos mine foreldre, i en alder av 36 år, hulket og gråt og sa at jeg orket ikke mer. Jeg sa ikke den gangen det som jeg egentlig tenkte. Jeg tenkte at kanskje hadde menneskene rundt meg det bedre om jeg ikke var her. Jeg kunne ligge på sofaen i dagevis da guttene var hos sin far, ikke gjøre noe. Persienner var nede, dusjen var milevis langt vekke (følte jeg). Telefonen støtt og stadig på lydløs, det å besøke venner fristet ikke. Det var som verst da guttene var hos sin far, da tillot jeg meg og bare å slippe det løst.

Det er utrolig hvordan man tar seg sammen for sine barn. Jeg så selv klart og tydelig hva som var i ferd med og skje, men hadde ikke ork eller energi til å gjøre noe med det. Høres helt merkelig ut, men slik var det. Når jeg nå kjenner på det igjen, så er det liksom som jeg ikke husker det helt. På det tidspunktet gikk jeg en gang i uken til fast legen min, med andre ord tett oppfølging.
Inntil min advokat, som jeg i 2010 plutselig fikk bruk for. Jeg har gang på gang har takket ham for ”sparket” i baken. Han sa tre ord til meg, STÅ KONFLIKTEN UT! De ordene var en virkelig oppvåkner for meg.

Det var for første gang i mitt liv at jeg måtte stå ansikt til ansikt med meg selv. Første gang jeg var i en situasjon jeg ikke kunne velge meg bort fra, en situasjon som krevde at jeg var 100% til stede. Jeg var virkelig nødt til å stå konflikten ut. Med nytt mot, og super klar for endring av meg selv sendte jeg igjen en mail til Rolf Løvvang. Den inneholdt en setning.
”Jeg trenger hjelp til selvhjelp!”

Han ringte meg tilbake med en gang, og tilbød meg plass på første gruppe som var ledig.
Til forskjell fra forrige gang, så var jeg NÅ klar. Jeg var rede til å ta kampen mot den negative Monika. Den Monika som fant ro i ensomheten, den Monika som fant fred på sofaen. Jeg bestemte meg for at livet mitt skulle ikke bli en del av det triste og vonde, men det triste og vonde skal bli en del av livet. For uansett hvor vondt jeg hadde det, uansett hvilken situasjon jeg var i, så går livet videre.
Det er viktig, at man forbereder seg på reaksjonene til de rundt deg, når man begynner å sitte grenser som kanskje ikke var der før. Det er da man begynner å velge bort mennesker eller velge til seg mennesker. For det er lov å velge bort mennesker som ikke respekterer deg og den du er. Det er lov å velge bort mennesker som man føler ikke helt forstår eller takler de endringer som du har gjennomgått. Ikke minst er det lov å velge til seg mennesker man føler seg vel med og hvor der finnes gjensidig respekt for hverandre.
Det som møtte meg atter en gang, var helt vanlige mennesker som meg. Som på lik linje med meg fikk seg noen nesestyvere på hvordan vi selv har ført oss inn i det vonde.
Jeg måtte gå i meg selv og finne de mønstrene i meg som jeg ville endre, finne de sidene med meg selv som jeg ønsket å endre og ikke minst endre måten jeg snakket til meg selv på. For det er utrolig hva språket mitt gjorde med meg.
• De mønstre jeg bestemte meg for å endre denne gangen, mer bestemt enn forrige gang var
o Stå konflikten ut
o Lære å si NEI, uten å få dårlig samvittighet
o Ta tilbake makten i mitt liv (da mener jeg ikke fra andre, men styre livet mitt slik jeg vil leve det)
o Stole på meg selv
o Tro på meg selv
Slik jeg ser det, vil jeg ved å ta tilbake makten i mitt liv, få kraft og energi til å stå konflikten ut.
Samt at jeg daglig sa til meg selv, ”Dette skal jeg klare”… Ikke at jeg skulle prøve, ikke at jeg kanskje ville… Jeg sa klart og tydelig sa jeg til meg selv at ”Dette skal jeg klare”.
Når man går inn får å endre mønstre som man til daglig følger, men som ikke er de tilstander man ønsker å være i, så må man erstatte dem med noen ønsketilstander.
Til hjemme lekse fikk jeg en dag at jeg MÅTTE skrive 30 positive ting om meg selv, skal love at det ikke var enkelt, jeg måtte ha hjelp. Jeg fullførte 30 stykker, jeg fant 5/6 selv, resten var med hjelp av andre og med en forklaring til. En skam egentlig, at man ikke skal klare å si positive ting om seg selv, det negative hagler lett av oss.
Det handler jo rett og slett om og behandle seg selv med den respekten, kjærligheten og omsorgen man behandler andre med. Hva som sier at jeg som person foretjener mindre av meg selv enn jeg yter til andre. Er det ikke slik at skal man ha kraft og energi til å være der for andre, så man inneha et overskudd av energi på sitt indre lager. Derfor har jeg som motto ”for å kunne hjelpe og være der for andre, må jeg først og fremst være der for guttene mine og meg selv”. Det som er til overs kan jeg gi til andre.
Om man sier det motsatte av det negative til seg selv, så har det virkning på deg, dersom du gjentatte ganger sier det. Selv om det er løgn… Som Rolv og John Ivar sier ”fake it till you make it”…
Hjernen vet ikke forskjell på løgn eller sannhet, det er hva tillater deg selv til å tro.

TRIGGERE / SPRÅK
Når jeg hadde funnet de ”svarte” mønstrene mine som jeg ville endre, så var det å finne triggerne mine…
Jeg har i alt funnet ca 60 triggere… Triggere i form av ord som utløser de negative mønstrene i meg (tanker, følelser osv) Ord som Uff, Nei, Kan ikke, Alltid, Aldri, Vet ikke, Prøve… Det er ord som automatisk satte i gang mine negative tanker/føleleser. Til og med når jeg sitter her og skriver dette nå, så tar jeg meg i at jeg skriver ”satte” i gang, fordi jeg nå har lært meg å styre meg selv på en mye bedre måte.
Er det en ting jeg har lært under denne prosessen, så er det at jeg har kun evne til å endre meg selv, jeg innehar ikke evne til å endre verden.

ANKER
Det er her valgene er viktig. Valgene som går på å velge til seg eller velge fra seg negative/positive personer, stedet, ting, dyr osv…
Som personer har vi lov til å ta valg, vi har lov til velge bort mennesker og vi har lov til å velge til oss mennesker. Det samme gjelder steder, ting og dyr. Det er lov å ta valg, valg som kan sjokkere andre. Det er lov å velge, det er ditt/mitt liv.
Jeg har valgt meg selv, jeg har valgt guttene mine og jeg har valgt vårt liv, mitt liv.
Suksessdagboken er mitt positive anker.

BEGRENSENDE OVERBEVISNINGER
Overbevisninger er sterke, sterkere enn du tror. Etter noen uker i gruppeterapi, så er det utrolig å se hva en overbevisning gjør med mennesker. Det er faktisk min egen fiende. Ta for eksempel de forskjellige religioner, man velger å tro på den enkelte religion fordi man er overbevist om at slik er det og slik har det vært. Ta selvmordsbomber som i sin sterke overbevisning velger å ofre sitt eget liv pluss mange andres i sin overbevisning om at det han gjør er rett. Det er mange eksempler på nettopp det.
Dermed blir overbevisningene en begrensning for meg, og det var utrolig nedslående når jeg satte meg ned for å skrive ned dem jeg kom på
• Har jeg ikke kommet lenger i livet?
o Jeg har kommet dit jeg ønsker, jeg bor i landlige omgivelser, guttene trives og vi har det bra.
• Guttene har det kanskje bedre uten meg? (det var den vondeste)
o Nei, de har det ikke bedre uten meg, jeg er deres mor. De trenger meg
• Er dette virkelig livet mitt?
o Ja, dette er mitt liv, og jeg er stolt av det
• Jeg trenger anerkjennelse, ros og bekreftelse (om ikke den jeg er og mitt beste er godt nok er det ikke mitt tap)
o Jeg gjør så godt jeg kan, for om ikke den jeg er eller mitt beste er godt nok. Da er det ikke jeg som er problemet, ei heller mitt tap.
• Tror jeg virkelig på mine valg? (om ikke jeg har troen på meg selv, hvordan kan jeg da forvente at andre skal tro på meg)
o Hvordan kan jeg forvente at andre skal tro på meg og mine valg, når jeg selv ikke tror på meg selv. Jeg skal være meg selv, tro på meg selv og være stolt av det.
• Er jeg virkelig en god mor? (jeg skal ikke bevise at jeg er en god mor, det skal bevises at jeg er en dårlig mor)
o Ja, jeg er en god mor. Den som vil prøve bevise noe annet, den skal få et problem.
• Hvordan skulle de klart seg uten meg? (ansvaret jeg tildeler meg selv)
o Jeg er ikke uunnværlig, jeg er ikke supermann
• Jeg har ikke levd opp til kravene som mor?
o Jeg har hele tiden tatt valg som har vært basert på det beste for guttene mine og meg selv, har hele tiden gjort mitt beste. Jeg er en god mor.
• Alle andre har gjort det bedre enn meg?
o Jeg har gjort det veldig bra selv, jeg har gjort det beste ut av enhver situasjon
• Jeg må leve opp til den snille og gode Monika?
o Jeg er meg, kan ikke være verken mer eller mindre.
• Jeg har mistet gløden?
o Gløden er det kun meg selv som kan tenne.
• Jeg har ikke lyst
o Si, jeg skal gjøre mitt beste.
• Dette er jeg ikke flink! (hvor mange ganger sier vi ikke til oss selv, jeg klarer ikke, jeg er ikke flink…)
o Skal gjøre mitt beste.
• De er sure på meg, de liker meg ikke!
o Jeg kjenner dem ikke, jeg har ikke gjort noe galt. Jeg tar feil, om jeg lurer på noe så er det jo bare å spørre
Jeg er meg, jeg lever kun 1 gang, jeg lever for meg selv og godtar meg selv for slik jeg er.
Her var det mange som fikk sterke reaksjoner, også jeg. For det er vondt å kjenne på at egentlig helt teite overbevisninger, som man lager for seg selv. Er med på å hindre deg i og gjøre det som man egentlig vil. Eller at overbevisninger som du sitter for deg selv er med på å skape inntrykk, redsel eller andre reaksjoner som ikke er begrunnet.
Ordtak:
”det er menneskelig å feile, det er også menneskelig å gjøre rett” – John Ivar
”rull deg ikke i sølen, når du kan rulle deg i blomsterengen” – John Ivar
”verden er som verden er, man velger selv responsen” – John Ivar
”en god dag er en god dag, den kommer aldri dårlig tilbake” – John Ivar
”har du klart å male rommet svart, klarer du fint å male det rødt” – John Ivar
”solen skinner for oss alle” – John Ivar
”det er stor forskjell på å nikke på hodet å si seg enig, enn og virkelig lytte til det som blir sagt”
”det er alltid noen som har det verre enn meg”
”alltid lys i den mørke tunnelen”
”snu på hver stein, løsningen er der ”
Det er jo faktisk så enkelt som å se rundt oss, vi finner faktisk noe som vi er like god. Til og med noe som vi kanskje er flinkere til

STOPP!!!
Jeg lærte meg to vesentlige spørsmål da jeg gikk til terapi, og de spørsmålene var som følger
• Når det negative er som verst, ta deg noen minutter og spør deg selv, er det nyttig at jeg er trist nå? Og er det rimelig?
Noen ganger er det både nyttig og rimelig, der og da. Men det er ikke nyttig og rimelig at det skal ta hele livet.
TA DEG SELV TILBAKE…
Når man har gitt seg selv svaret på de to spørsmålene, så skal du videre spørre deg selv, hva trenger jeg mer av nå… Og det er ønsketilstandene skal brukes, man skal finne perioder i livet hvor man opplevde en tilstand av ro, glede, selvtillit, mestring osv. Da tenker jeg når i livet ditt har du et minne fra en gang du hadde fullstendig ro, hadde selvtillit som du ikke har opplevd maken til eller at opplevde en mestringsfølelse som du kunne ønske du kjente på nå. Selv om det er fortid, så er en lykkelig fortid som kan gi deg lykke her og nå og inn i fremtiden.
• Ta deg selv tilbake til en gang jeg hadde/var…

METAFORER
• Sterk som en Okse – bruddet i 2007 (fortell situasjon og hvorfor)
• Selvtillit som en Matador – jobben 2006
• Ro som stille vann – Kreta og stranden
Oksen – bestemt, pågangsmot, indre styrke, respekt, tro på meg selv, sikker på valg, stå for mine valg
Matador – selvtillit, tro på meg selv, bestemt, viljestyrke, pågangsmot, stå konflikten ut, respekt
Stille vann – indre ro, mindre stress, avslappet, gode minner, fred, ”lengre lunte”, tålmodighet
Gå ikke inn i det vonde, møt dagen i det gode

ANDRES METAFORER
• Sterk som en okse
• Stabil som et fjell
• Glede som et barn
• Energi som en vulkan
• Ro som en engel
• Selvtillit som ”Solveig”
• Selvtillit som ”min mann”
• Balanse som en linedanser
• Trygg som en panda
• Fleksibel som strikk
• Ro som stille vann
• Glede som en solskinnsdag
• Selvtillit som fisken i vannet
• Mestring som en fagmann
• Glede som en lerke
• Selvtillit som en vulkan
• Glede som barnelatter
• Selvtillit som en tiger
SUKSESSDAG BOK
Når man skriver en dagbok, skriver man da om det positive eller det negative i livet. I mitt tilfelle hadde jeg masse bøker om triste tanker, følelser og hendelser/situasjoner jeg ikke egentlig ønsket å lese om igjen.
For når jeg skrev om dem, så gikk jeg gjennom den gang på gang. Først i opplevelsen, så ved å evt. fortelle det til noen, så ved å skrive det og så om igjen ved å lese det jeg hadde skrevet. Ikke minst alle de gangene jeg leste det. Da ble jeg aldri kvitt det negative. Tipset fra dem om og KUN å skrive en suksessdagbok om KUN det positive som hender meg, er fantastisk (les et sitat)
Jeg har i dag makulert ALLE bøker med negative ord, har ikke en dagbok igjen om fortiden min, for den spiller ingen rolle i mitt liv nå. Det som har vært har vært. Mange som sikkert tenker, HALLO, skal man bare glemme…
Om man møter 10 mennesker på gaten, 9 av dem smiler, en gir deg fingeren. Hva går man hjem å husker?
9 av 10 gir deg et smil, skal du virkelig la en person ødelegge en hel dag. Er den personen verd all den energien du bruker på å fortelle alle du kjenner om den opplevelsen. Er den personen virkelig verd en dag i ditt liv?
All den energien og kraften man bruker på det negative i livet, er altoppslukende. Jeg sier ikke at jeg ikke kjenner på ting. Det gjør jeg, for det skal jeg.
Det er slike aha opplevelser som jeg opplevde i gruppe terapien.
Man velger selv hvordan man vil møte hverdagen.
Denne gangen kjente jeg at endringene kom til å sitte, det kom til å bli en del av hverdagen min og jeg var mer bevisst på hvordan jeg snakket til meg selv. For hver dag som gikk så tok jeg meg i og rette på meg selv og ordbruk, byttet ut ord som
• problem ble til utfordringer
• takle ble til løse
• vanskelig ble til ikke lett/utfordrende
• prøve ble til ”skal gjøre så godt jeg kan” (for er ikke mer noen kan forvente)
Jeg valgt å gå en runde til, jeg gikk gjennom akkurat det samme, bortsett fra at jeg nå gikk i gruppe med nybegynnere og mennesker som jeg hadde allerede gått en gang med. Det er helt fantastisk å se endringene menneskene gjør på de ukene man deler så å si alt. Man gråter og ler, man banner og kjefter. Man kommer nærmere innpå fremmede mennesker enn man kanskje gjør på de man er nær.
Det som var rart nå, var at jeg var innom Fretex på Lagunen (mange ler av meg, for at jeg av og til tar turen innom der) Der fant jeg boken som heter ”det er meg det kommer an på”. Rett foran meg, til 25 kroner fant jeg boken jeg trengte. Når jeg leste i den, så falt alt enda mer på plass.
Tittelen på den boken fenget meg. ”Det er meg det kommer an på”… (Les side 8) Blandet med terapien jeg nå har gått på og kjøpet av denne boken gjorde at jeg endret tittelen på foredraget til, nettopp ”det er meg det kommer an på”.
Med boken i vesken og med bedre utgangspunkt en forrige gang tok jeg fatt på runde to.
Jeg kunne denne gangen med en gang fokusere på de mønstre som jeg ønsket å forbedre. Jeg hadde fra dag en et mer positivt utgangspunkt. Jeg var mer bevisst. Som en av dem jeg traff der sa til meg da jeg kom;
”Da du kom inn i rommet, strente du inn i rommet med en usedvanlig selvsikkerhet. Skjønte liksom ikke hvorfor du skulle her.”
Jeg tok rett til meg, og satte det i suksess dagboken min.
Ikke minst kunne jeg skrive i min suksess dagbok at jeg denne perioden kunne skrive 39 positive ting om meg selv, og det helt alene. Jeg var stolt av meg selv da, og jeg ble som et lite barn som ville løpe til læreren og fortelle, kun for å få skryt. Ikke minst vise de andre fremskrittene jeg hadde gjort.
Når jeg denne gangen skrev mine begrensende overbevisninger, så kunne jeg skrive det som begrensninger jeg har hatt. DEILIG
Når jeg nå var bevisst på min mønstre, kunne jeg identifisere enda flere triggere. Noe som betyr at jeg kan STOPPE det negative før det får sjansen til å ta plass i meg.
Jeg vet det ikke er lett, men hva om man prøver å bruke mer tid på det som er HER & NÅ, mindre tid på det som har vært og det som kan bli. Tenk alt man går glipp NÅ. Satt å leste en bok forrige dagen, hvor jeg leste ”dersom man står med en fot i fortiden, og en fot i fremtiden da pisser man i Her & Nå”

Noe som er helt sant om man tenker på det. Ikke minst at man erkjenner til seg selv at jeg er et subjekt i mitt eget liv, ikke et offer. Har man positiv innstilling så får man positive overbevisninger, og det er ikke noe gale å selvhevde seg selv.

Etter to endte perioder med kognitiv gruppeterapi inneholder min suksess dagbok masse positive ting, det som er det aller beste er at den inneholder setninger som det å føle meg trygg, at jeg syntes det er deilig å føle det slik, at jeg har kontroll og at jeg har det bra. Det er fantastisk at det tok meg til tider 5 dager å komme meg til dusjen og til å være her jeg er i dag.
Alle vil oppleve situasjoner og hendelser som man aller helst ikke ville opplevd. Det er mulig å forstå situasjonen, uten at man godtar den. At det positive i mitt liv trengte større plass, det har jeg tillatt. Det er den beste følelse ever. Jeg nyter de små tingene i hverdagen, for jeg har også lært meg at de ”små” tingene er de som ofte betyr aller mest.
Av respekt og kjærlighet ovenfor meg selv, velger jeg meg selv og livet. Basert på det får guttene det beste av og livet jeg tilrettelegger for dem. Som jeg sier til guttene nesten hver eneste dag, de skal være stolt av den de er, de skal si det de mener og de skal ikke være redd for å si det de mener. Jeg sier til dem hver eneste kveld at jeg er glad i dem, det er viktig for meg at føler at DEN de er og deres beste er godt nok. INGEN kan kreve noe mer av dem.
Jeg er blitt klok av erfaring på fortiden i mitt liv, noe som resulterer i en mer bevisst meg på det som er her og nå, som igjen resulterer i en fremtid formet at livet jeg har levd til det fulle sammen med de som er meg nær (guttene mine og familien).
Det er lov til å si til seg selv
• Jeg ser at jeg har en god evne
• Bedre med få men gode venner, enn mange liksom venner
• Ta avstand fra det vonde, gå inn i det gode
• Rediger bort det negative
• Steg for steg, stein på stein
• For min egen del
• Et rikere liv
• Jeg tar mine egne valg
• Jeg velger om jeg vil la meg styre eller ikke
• Det er lov og ”suge på karamellen”, smake på det før man velger
• Jeg vet jeg er på vei
• Det er mitt valg, jeg velger meg
• Til tross for valg som jeg har tatt i livet, har jeg klart meg bra

Mitt navn er Monika Schelander, jeg er født og oppvokst i Alvøen. Et ”lite” sted, ca 15 min utenfor Bergen. Har en mening om at man trenger ikke være verken psykolog, lege eller terapeut for å kunne skaffe seg erfaringer i livet som man kan hjelpe andre å unngå.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.