Tilbake etter ulykker og kriser

Vestheim har skrevet om hvordan han har kommet seg fra to alvorlige ulykker og kriser. Vestheim legger vekt på den gode hjelpen han har fått fra helsevesenet, men ikke minst skriver han om grepen han har gjort og gjør selv for å et liv med god livskvalitet.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

«Gi meg en oppgave der jeg kan gi noe
av meg selv, og så er det ikke lenger en
oppgave, men en glede, en kunst.»

Jeg har opplevd å miste min sønn i en bilulykke og jeg kom dagen etter min sønns begravelse i en ulykke der jeg selv ble alvorlig skadet. Min fortelling er skrevet, basert på min sorg, mine tanker og «jobben» jeg har gjort for å reise meg psykisk og fysisk etter hva jeg har opplevd og gjennomgått. Det å våkne fra koma og ikke vite hva som skjer nå, hva har skjedd, hvordan skal jeg komme meg på bena igjen, hvordan kom min ekskone og de to barna våre fra ulykken? Jeg følte meg virkelig ensom. Jeg følte jeg var i en mørk tunnel som jeg ikke så utgangen på, ei heller viste om jeg kom ut av. Var dette en drøm eller var alt sammen virkelighet? Jeg forstod ganske fort at mitt «mareritt» var
blitt min virkelighet, og at her måtte jeg tenke hvordan skal jeg komme meg videre. Jeg måtte begynne arbeidet med livets puslespill, pusle brikke for brikke på plass igjen. Det er fortsatt tungt, men jeg er på rett vei. Jeg har bestemt meg for å klare dette og komme ut med livsgleden i behold. Når jeg fikk spørsmål om å skrive ned min fortelling, nølte jeg ikke. Jeg ville benytte sjansen til å formidle ut til andre i samme situasjon: det er lys i tunnelen. Jeg vil forsøke å beskrive noe av sorgen, smerten og mine skritt tilbake til livet.

Ulykke på ulykke
Det hele startet egentlig i slutten av 2006 da min sønn Andreas var innblandet i sin første trafikkulykke 4.desember. Kameraten som satt på med min sønn, ble hardt skadet og døde et halvt år senere av skadene. Ulykken preget min sønn voldsomt og som far tok jeg det tungt å se min sønn ha det så vondt. Tragedien
var komplett da Andreas selv mistet livet i en trafikkulykke i Valdres 3. november året etter. Da presten kom på døren ved femtiden om morgenen med budskapet alle foreldre frykter, raste verden min sammen. Mitt mareritt var blitt min virkelighet. For mine to minste barns skyld måtte jeg prøve å ta meg sammen. Men det var ikke lett. Det er når slike ting skjer, at man på en måte trer ut av seg selv. Man utfører oppgaver og presterer utover de grenser man aldri trodde var mulig å krysse.

Den 13. november er også en dag jeg vil huske resten av mitt liv. Det var dagen da en fullsatt kirke tok farvel med Andreas. Det var en forferdelig dag, en «ut av deg selv opplevelse». Hva en føler eller tenker på en slik dag, kan vel bare de som har mistet et barn forestille seg. Det skal ikke være slik at ett av dine barn skal gå bort før en selv! Det skal ikke være slik at en far skal besøke sønnen sin grav! Det skal være omvendt! Disse tankene raste rundt i hodet mitt den dagen og i mange dager etterpå. Faktisk kan jeg ha de tankene enda, men ikke i den grad som akkurat da. Dagen etter begravelsen var min ekskone, våre to felles barn og jeg på vei hjem til Bergen.
Sorgtunge og stille satt vi i bilen, uvitende om det som kom til å skje. På en bro i Flåm ble vi påkjørt av et vogntog. Vogntoget fikk sleng på speilglatt vei og kjørte inn i bilen foran oss, og i bilen vår. Jeg var nå selv offer i en trafikkulykke. Heldigvis kom mine to barn og min ekskone fra ulykken uten fysiske skader. Skadene mine var livstruende og jeg kjempet nå for livet.

Den første behandling og rehabilitering
Med knust lunge, knuste ribbein, deformert rygg og skulder, knust tommel og vann i lungene, ble jeg fløyet med luftambulanse til Haukeland Universitetssykehus. Her ble jeg lagt i koma noen dager slik at jeg skulle komme over den «verste kneika». I to uker fikk jeg intensiv behandling på Haukeland. Da jeg våknet opp etter koma var jeg ganske langt nede. Jeg trodde at jeg var langt nede etter tapet av min sønn, men opplevde nå at grensen for hvor langt ned man kan komme var uendelig. Jeg befant meg i en situasjon hvor jeg mistet evnen til å sette pris på det man vanligvis gleder seg over. Fant det vanskelig å dele med andre hvordan jeg hadde det. Jeg dvelte ved det som var galt og overså det som var positivt. Jeg gråt lettere og oftere enn det jeg normalt gjorde. Jeg hadde søvnproblemer og våknet på morgenkvisten sterkt preget av bekymringer. Tanker som død, selvmord, forfall og mulige farer trengte seg på. Jeg befant meg i en situasjon hvor jeg overhodet ikke kjente meg selv igjen.
Jeg følte mer og mer at jeg trengte hjelp, også til det mentale. Jeg hadde fått nok.

På Haukeland Universitetssykehus takket jeg ja til både prest og psykolog, for jeg visste innerst inne at jeg kom til å få bruk for dem. Og det stemte. På Solli Sykehus fikk jeg muligheten til å jobbe konsentrert med den mentale biten, hvor jeg sammen med dem, så smått kunne begynne å se fremover. På Solli Sykehus var de flinke til å tilrettelegge for den beste behandlingsmåten for meg, ut i fra den situasjonen jeg var i. Jeg hadde samtaler med en lege som tok avgjørelse på hva slags medisin jeg trengte ut fra den mentale helsen min og de fysiske plagene jeg hadde. En psykiatrisk sykepleier tok seg av samtalene med meg og hvordan jeg kunne jobbe med det mentale. Like viktig var fysisk trening. En måtte ha en plan og mål for behandlingen. Hvor står jeg? Hvor skal jeg? I samråd med fagpersonene laget vi en målsetting som det var rom for å endre på underveis. På Solli Sykehus tilbrakte jeg ca. 2 måneder.

Etter en stund følte jeg at tiden var inne for å ta steget videre til den fysiske treningen og jeg var så heldig å få plass på Beitostølen Helsesportsenter. Her startet en lang og utfordrende prosess med både psykisk og fysisk trening. Dette skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg hadde regnet med. Forventingene mine og mine personlige mål var nok for høye, og jeg opplevde at jeg mentalt, i «hodet», var klar for å komme tilbake fysisk. Men når ditt «psykiske jeg» er lenger fremme enn ditt «fysiske jeg», så går det ikke. Jeg fikk store problemer i starten for kroppen var ikke der hodet ønsket at den skulle være. Jeg hadde mye smerter i bryst og veldig dårlig pust og lungekapasitet. Men jeg gav ikke opp. Den fysiske trening var avgjørende for at jeg skulle kunne fungere i det daglige. Like viktig som den fysiske treningen var at jeg var bevisst på det som gav meg energi og hva som tok energi. Hva som gav meg hvile og hva som hindret meg i å gi meg selv det jeg trengte.
På Beitostølen Helsesportsenter hadde jeg et 3 måneders opphold med et treningsprogram der jeg trenet 6 dager i uken fra 3 til 5 timer daglig. Jeg hadde som mål å være med på ridderuken der man går en dag 10 km, en annen dag 10 km skiskyting og selve avslutting på ridderuken som er det kjente ridderrennet på ski. Jeg vant alle øvelsene i min klasse. Det er noe som ga selvtillit og ikke minst lønn for det man har jobbet for.
Å gå i kjelleren igjen
I april-mai 2008 hadde jeg en downperiode igjen. Den kom etter en svært aktiv periode der jeg blant annet hadde prøvd meg i full jobb og en svært aktiv treningsperiode. Det er lett å gi for mye når man har en god periode. Her må jeg nok bli flinkere til å porsjonere min energi og min tid for her overpresterte jeg. Det ble for mye på en gang og jeg gikk rett i bakken mentalt. Igjen befant jeg meg i kjelleren, og jeg trengte hjelp fra de ansatte på Solli som igjen var fantastiske til å gi meg et nytt håp. Like viktig som det er å rose dem, er det å rose meg selv. Jeg har stå på vilje og et stå på humør. Uten de kvalitetene i meg hadde jeg ikke kunnet hjulpet meg selv. Nå ser jeg mest muligheter og fokusere ikke på begrensningene. Nå er jeg på rett vei igjen. Systematikk har vært mantraet mitt, hele veien, både når det gjelder den fysisk og psykisk delen i meg. Jeg vet nå at det går an å jobbe seg opp av en bølgedal. En nedtur betyr ikke at alt er tapt, men at du kanskje må ta fatt på den samme trappen en gang til. En trapp jeg har gått mange ganger, og som jeg sikkert kommer til å gå mange flere ganger. Et spørsmål som forundrer meg masse er: hvorfor er veien fra toppen og ned så brutal og kort, når veien opp igjen er så lang og tung?

Smerten, fortvilelsen og sorgen
Jeg har opplevd et mangfold av vanskelige følelser og reaksjoner. Jeg vil forsøke å sette ord på noe av dette.
Kan ord hjelpe et sorgtynget menneske fram mot nytt livsmot?

Jeg opplevde å miste mitt barn, og selv være nær å miste livet i en bilulykke dagen etter min sønns begravelse. Dette må i mine øyne være noe av det vondeste et menneske kan oppleve. Ord gav min sorg form og gjør nok fremdeles det. Ord hjelper en ofte til å se seg selv utenfra. Det begynte med at jeg skrev noen linjer på pc`en til meg selv og fant god terapi i det. Når jeg leste ordene for meg selv, leste jeg om en person som opplevde at smerten truet med å vaske bort hukommelsen. Jeg kunne ikke tillate det. Jeg ville huske hvordan det var. Jeg
prøvde å nå fram til minnet om min sønn og min egen ulykke, men samtidig opplevde jeg at jeg ville jeg glemme fordi det var så vondt å huske. Et komplett følelsesmessig kaos. På det aller tyngste hadde jeg nok med å komme gjennom dagen. Når man opplever en sorg så sterk som dette, blir ditt indre snudd opp ned, man mister sin vante orden og kontroll. Det som i livet var viktig har plutselig ingen mening. De «store livsspørsmålene» havner plutselig i fanget på deg, med tomhet studerer du dem, og aner ingen svar. Og dette er spørsmål du gjerne hadde klare svar på før livet ble snudd opp ned. Kort sagt livsmotet forsvant. Jeg har lært på den harde måten at man må våge å gå inn i kaoset som er i oss til tider. Det er viktig for livet videre. Man blir sterk. For meg har ordtaket «det er i motvind man blir sterk» virkelig fått betydning. Det er her ordene mine og måten jeg formulerer meg på har vært min måte å få orden på mitt kaos. Det å skrive til seg selv er en ting, lite ante jeg at mine ord skulle ende opp i en fortelling, eller et foredrag, der jeg formidler til andre mine erfaringer og min opplevelse om hvordan jeg har kommet gjennom alt dette. Dette var et stort steg for meg, men et steg i riktig retning. For meg har foredragene som jeg har holdt, min egen skriving og denne artikkelen blitt en måte for meg å nærme meg min egen sorg. Min åpenhet har hjulpet meg mye. Om mine erfaringer kan hjelpe andre i samme situasjon, da har jeg oppnådd mye.
Tristhet og ærlighet mot meg selv
Sorg og tristhet hører sammen. Stemmen til min tristhet var klar i sin tale og budskapet den fylte tankene mine med var: «Jeg har mistet min kjære sønn Andreas». Totalen av alt jeg opplevde på så kort tid var overveldende. Tapet av Andreas, skyldfølelsen overfor mine to andre barn og min egen kamp for å komme tilbake til livet. Så kommer tankene rundt den brutale hverdag. Hva slags liv kom jeg tilbake til?

Livet jeg kjempet meg tilbake til, var et liv jeg ikke kjente, et liv uten Andreas. Følelser som beskriver mitt indre «helvete» var smerte, tristhet og savn. Så hvordan kan en kvitte seg med følelsen av tristhet? Det som hjelper meg er å være åpen, oppriktig og ærlig mot meg selv og de rundt meg. På denne måten tar jeg kontroll over vonde følelser som kan begrense mitt liv. Ved å håndtere dem daglig på en sunn måte, opprettholder jeg kontrollen og tillater ikke at mitt indre kaos skal ta over min hverdag. Det er viktig å ha noen å prate med, alt fra fagpersoner til nære venner. Fysisk trening,
gå turer i naturen og det å være sammen med venner betyr mye for meg. Være sammen med mine barn og min familie, omgi meg med mennesker som er glad i meg for den jeg er. Ord som «pappa jeg elsker deg», er den beste terapi jeg kan få. Igjen er det viktig for meg å få frem at dette er det som hjelper meg på mine tunge dager, for andre er det gjerne annerledes. Men jeg tror fast bestemt at man må selv jobbe seg ut av en slik situasjon og opplevelse, og at man må ønske seg ut av den for å kunne klare det.

Går det an å få kontroll over angsten?
Angst er også noe jeg har fått erfare på bakgrunn av det jeg har opplevd og gjennomgått. Man kan utvikle angst i mange situasjoner, men i mitt tilfelle kunne følelsen av angst fremkalles av plutselige oppståtte «faresituasjoner» og ukjente situasjoner. Angsten er noe som jeg fremdeles kan oppleve og som jeg fremdeles må jobbe med. Angst har for meg vært en sigende, knugende bekymring som kan knyttes til mine langvarige problemer og belastninger. Det er vanskelig å finne noen god løsning på å komme seg ut av angsten, men jeg måtte bestemme meg for at jeg hadde kontroll over angsten, og ikke omvendt. Hardt arbeid, men et lønnsomt arbeid. Angsten har som tiden har gått avtatt en del, men den er der. Før jeg fortsetter å skrive, så er det viktig for meg å få frem at dette er mitt tilfelle jeg snakker om. Mine erfaringer og min opplevelse. Andre opplever det gjerne annerledes. Angst har to sider slik jeg ser det, en psykisk og en fysisk. Psykisk merker jeg en redsel, en hjelpeløshet,
urolighet og at jeg ønsker meg langt vekk. Bort fra alt sammen. Fysisk opplever jeg hjertebank, økende puls, svetting, pustevansker, skjelvinger og uro i magen. Det som har hjulpet meg med å takle angsten er samtaler med lege, oppsøke positiv stimuli samt masse fysisk trening. Jeg har enda et stykke igjen. Som den optimist jeg er så tenker jeg at dette skal jeg klare dette, dette skal gå bra.
Den vanskelige skyldfølelsen

Når jeg lå på sykehuset hadde jeg masse tid til å tenke tanker rundt hva som kunne vært gjort annerledes. «Kunne dette vært unngått?», «Hva om vi hadde tatt toget?», «Kjørte jeg for fort?», «Hvorfor var ikke veien saltet?» Særlig tanken på om dette var min feil var tærende. Jeg tenkte også masse på barna mine når jeg lå på sykehuset. Overfor dem kom skyldfølelsen for hva jeg hadde latt dem gjennomgå. For om vi hadde tatt
toget, så hadde de ikke opplevd å se sin far i den tilstand jeg var i. Bildene av ulykken de tok til seg i sine barnesinn, bildene de ville ta med seg i fremtiden skulle de gjerne vært foruten.
Kort sagt, de hadde vært spart for mye. Selvbebreidelse og skyldfølelse er vonde følelser som mørklegger ditt indre. Følelser som,
om du tillater det, hindrer deg i å jobbe deg forbi hindrene som gjør at du får de følelsene. Jeg var åpen for den hjelpen som ble meg tilbudt, og ser at uten «eksperthjelpen» hadde jeg nok ikke vært der jeg er i dag. Jeg jobber fremdeles med det mentale og må nok det lenge. Det som får meg opp når jeg er nede, er mine barn. Det er vel ikke å overdrive når jeg sier at de er en stor del av mitt pågangsmot og den siste delen er meg selv. For det er viktig å ha seg selv i fokus også, for ønsker man ikke dette for seg selv, så blir veien å gå veldig lang og tung og man gir lettere opp.

Å ta imot hjelp fra andre
En ting er klart for meg: Jeg ville aldri greid å komme gjennom den vonde tiden uten støtte fra mange hold. Det er i slike situasjoner man ser hvem som virkelig er dine venner og hva familien betyr. Familien som viste klart og tydelig at vi hadde hverandre har vært viktig for at vi har kommet oss videre. Jeg har nok på den harde måten funnet ut at det er bedre med få, men gode venner enn mange «liksom» venner. Dessverre er det nok ikke alle
som har skjønt hva jeg går gjennom, og har vært gjennom, men det kan jeg ikke tenke på. Kanskje harde ord, men ord med sannhet. Blant de vennene som ble ved min side så oppdaget jeg venner som virkelig brydde seg om meg og som ikke var redde for å vise det. Jeg er også dypt imponert over helsevesenet. Jeg kan ikke få fullrost dem nok. I mitt tilfelle var de der for meg 100 %. Legene på Haukeland Sykehus reddet livet mitt i første omgang. Helsepersonell og psykologer på Solli har reddet den psykiske helsen min. Når jeg tenker tilbake så har jeg og mine barn vært utrolig heldige i møtet med helsevesenet. Måten de har tatt imot oss etter ulykken og den jobben de gjør ennå kan ikke måles i verken penger eller ord. De ansatte ved helsesportsenteret på Beitostølen har hjulpet meg å gå den lange veien med å trene tilbake den fysiske styrken. Jeg er dypt takknemlig for all hjelp jeg har fått fra venner, kolleger, familie og helsevesenet. Jeg ser på meg selv som heldig.
Jeg har fått livet i gave på nytt.

Vi snakker også veldig åpent om Andreas og ulykken, og snakker ofte om de gode minnene vi har sammen. Jeg sier til barna at iblant må vi legge minnene til side og gå videre, men at vi aldri skal glemme. Vi putter minnene om Andreas i en skoeske og tar dem frem når vi måtte føle for det. Etterpå legger vi minnene tilbake på plass, for så å ta dem tilbake ved en senere anledning. Jeg personlig tror det er viktig å snakke om Andreas og ulykken for barna sin del, men ikke tillate at man dveler ved, det for da kommer man seg ikke videre. Her gjelder å finne den rette balansegangen her.

Egen innsats
Jeg er veldig stolt av meg selv som sa ja takk til all den hjelp jeg ble tilbudt. Samtidig har jeg måtte gjøre mye selv, for man kommer seg ikke fremover om man ikke gjør noe selv. Jeg måtte være sta, viljesterk og ha troen. Jeg måtte tenke positivt, ta et skritt om gangen, se fremgang selv om den var liten. Jeg har satt små, men oppnåelig mål. Ikke minst måtte jeg rose meg selv når jeg presterte og det veldig viktig med gode støttespillere. Min visjon for å klare meg gjennom dette var, og er fremdeles: «Jo tydeligere rød tråd, desto sterkere blir motivasjonen og selvtilliten». Jeg har lært en ting: «det er meg det kommer an på». En må bare gripe de mulighetene en har uansett hvordan situasjonen er der og da. Jeg måtte videre og spurte meg selv: «Hvilke muligheter har jeg nå?» Jeg måtte hele tiden sette meg personlige mål og vurdere meg selv underveis ut i fra de forutsetningene jeg hadde. Jeg må rett og slett innse at jeg må ta et skritt og en arbeidsoppgave om gangen, for da blir jeg flinkere til å bruke energien på det jeg skal gjøre. Jeg må tenke at dette er jeg sterk nok til å mestre. Hver kveld før jeg legger meg tenker jeg gjennom tre ting som gikk bra i dag og hvorfor de gikk bra. På denne måten gjør jeg meg klar til å ta fatt på en ny dag, med nye muligheter. Siden jeg har vært plaget med helsen, angst, depresjon osv, så må jeg ta små skritt for å kunne gjennomføre dagen. Ikke minst tunge dager. Jeg har laget meg en liten «viktigliste» med enkle mål som er oppnåelige:
. trene
. familien
. venner
. positivitet
. se de små tingene
. sjanser
. livets gleder
. jobbe
. ærlighet & oppriktighet mot meg selv
. si når noe er «galt»
. hjelpe andre, om jeg har mulighet
. SMILE

Min lille «viktigliste», som gjør at jeg hele tiden må jobbe for å lykkes i hverdagen, hjelper meg. Det er nødvendig for meg å ha realistiske mål som jeg kan lykkes med, Hele tiden må jeg være fokusert på det jeg skal gjøre. Være konsentrert og si til meg selv:
«Jeg skal lykkes med dette!»

Å være her og nå og samtidig på vei…
Livet er som en lang vei og det er bare du selv som kan gå den. Hindringer erfarer vi alle. Ingen aner hva som kommer bak neste sving. Hva møter du på toppen av bakken? Det er en deilig følelse å beseire en tung bakke. Kanskje er man da så sliten etter all jobbingen at man møter en litt bratt nedover bakke. Veien er også til tider litt isete og glatt Man strever med å holde seg på bena. For faller man hardt nok, da kan det ofte ta lang tid å komme seg igjen. Livet vårt blir aldri perfekt, livet er hard jobbing. Derfor er det viktig å være bevisst her og nå, nyte dagen som er her, ikke bruke tid på det som har skjedd, ikke tenke så mye på fremtiden. For den kommer,
men man kan ikke planlegge fremtiden i dag. Fremtiden blir formet ut fra det man gjør NÅ. For om man tenker etter, tar to minutter og kjenner etter, har vi noen problemer akkurat nå? Nei. Har du noen problemer i morgen?

Det vet man ikke enda. Hadde man problemer i går? Kanskje hadde man det? Men hva kan gjøres med det nå i dag? Er det lurt å bruke verdifull nåtid for å forsøke å endre fortiden?
Livet blir aldri det samme igjen, sorgen forsvinner ikke, men jeg har lært å tenke positivt. Jeg har vært helt på bunnen og opplevd dager da jeg ikke hadde lyst å leve. Det som skjedde meg, får jeg ikke gjort noe med –
dessverre. Jeg må derfor trene på å legge det som har skjedd bak meg Det betyr ikke jeg behøver å akseptere eller glemme det. Men jeg må på en måte lære meg å leve med det. Ja, skal ikke stikke under en stol at det har
vært tøft, men nå våkner jeg hver morgen og ser frem til dagen som ligger foran meg. Det er alltid noe å oppleve, lære og glede seg over. Jeg er faktisk stolt av meg selv.
Se deg ikke tilbake med bitterhet.
Se ikke framover med frykt.
Se deg omkring med oppmerksomhet

Ove Vestheim er en mann på 46 år som opprinnelig kommer fra Valdres, men er bosatt i Bergen. Har to barn og ett barnebarn. Har et arbeid han trives godt med og trener mye på fritiden. Trening er en veldig viktig for i det daglige virke siden han har revmatisme og er skadet etter en bilulykke. Bruker ellers noen av fritiden på barn og aktiviteter med dem. Ellers har han styreverv og holder foredrag innenfor helsesektoren og i bedrifter.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.