Tvang, stemmehøring og psykose

I dette bidraget forteller Luna om hennes opplevelser rundt tvang, medikamentbruk, stemmehøring og psykose.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Det er sen kveld, for meg er det natt. Kl er snart halv 11, og jeg pleier på denne tiden av døgnet å sove ”søtt” i sengen min med hund min Kim ved siden av meg. (som forresten er ei jente. Ikke spør, for jeg aner ikke. Hun er adoptert.)
Men i natt, nå, får jeg ikke sove. Jeg skulle ønske jeg nå kunne sitte og si: Faen ta de sove tablettene som ikke funker!
Men jeg kan ikke skylde på dem denne gangen. Ikke nå. Ikke i natt.
Rett og slett fordi jeg ikke har tatt dem ennå.
Jeg er sta, skal prøve sove uten. For jeg er så lei av alle de pillene jeg tar for alt som er.
Piller mot psykose, mot stemmer, piller mot angst, mot depresjon, piller mot uro og piller for søvn, piller for stabilisering av humør – herregud, ja piller for alt som er! Nesten som om det er piller for og IKKE være Luna.

Vell, uten pillene hadde det vell ikke vært noen Luna her i sofaen i det hele tatt. Så jeg burde vell i stedet for å syte og klage, reise meg opp å takke og bukke til alle leger som har funnet opp disse pillene som har holdt meg i livet!
Hadde det ikke vært for pillene, og de som TVANGS medisinerte meg, ville jeg nok ikke vært her i kveld. Uten tvangsbruken i det store å hele… om jeg tenker meg om.
Ja, jeg har vært tvangs medisinert. Jeg har vært tvangs innlagt. Har blitt Tvangs ernært.
Både politi og ambulanse har hentet meg mot min vilje.
Og de fleste sier: Fy faen! Tvang er så jævelig! De tvangs- innla meg BARE fordi, og ditt og datt.
Men jeg – jeg vil heller si: Fy faen! TAKK for at dere tvangs innla meg når jeg trengte det!
Når man hører ordet TVANG, tenker man umiddelbart at dette er noe grusomt noe. Noe voldsomt og fælt. Ofte: Stakkars.
Tvang er et så negativt ladet ord.

Men det ER ikke alltid det er det!
Når jeg ser tilbake på min sykdoms historie- ser jeg at tvangsbruken i forhold til meg har vært for mitt eget beste. Tvangen har reddet meg fra å gjøre destruktive ting mot meg selv. Det har reddet meg fra å gjøre som STEMMENE i hodet mitt har befalet meg til. Det har hjulpet meg i perioder hvor jeg har vært så ustabil, at jeg ville skrive meg ut annet hvert minutt bare pga små ting på avd., så det hjalp meg så jeg slapp å måtte ta den avgjørelsen, i og med at jeg ikke tenkte rasjonelt i perioder.
Tvang kan være negativt i mange tilfeller og på mange måter, det spørs jo veldig på hvordan de oppfører seg og behandler deg. Om de er hardhente, respektløse og stygge i ordene.
MEN det kan også være Positivt.

– Men det hører vi svært lite om.
I mange år, hørte jeg stemmer som ikke var reelle. I perioder så jeg de også mye.
Stemmer som snakket til meg til alle døgnets timer.
De hadde navn, de hadde mann og kvinne stemme, de hadde alder, utseende, ja- de var mennesker som du og jeg, bortsett fra at ingen andre enn meg så eller hørte dem.
Stemmer som var slemme, en snill, men som befalet meg til å gjøre destruktive skadelige ting mot meg selv.
Jeg hadde i begynnelsen en manns skikkelse, han het Adrian. Han var noen å 50 år. Så dukket en liten jente opp på 7 år, kalt Ana.
Deretter Victoria, en voksen kvinne i 40 årene, og til slutt Redd på 3 år.
Adrian og Victoria var slemme.

Ana og Redd, var snille, som jeg måtte ta vare på, holde rundt å være der for dem.
De var redde for Adrian og Victoria. Jeg måtte beskytte de, verne om dem.
Samtidig som jeg selv var kjempe redd, og følte meg like liten som dem.
Men jeg følte ett ansvar for dem, det var nesten som om de var barna mine.
Adrian hadde sterkest makt over meg.
Han var alltid ute etter å ta meg. Truet med å drepe meg, eller alle de jeg var glad i – om jeg ikke gjorde som han sa. Det var alt i fra å kutte meg, brenne meg, ikke prate, ikke sove. Ikke forlate rommet mer enn f.eks. 3 minutter, ikke spise eller drikke.
Jeg turde ikke ta sjansen på at de rundt meg skulle bli skadet, så jeg gjorde alltid det han bad meg om. Jeg ville jo ikke at det skulle ramme dem noe, bare fordi jeg var så selvsentret at jeg tenkte mer på meg selv enn dem!

Noen ganger pisket jeg meg selv med belte.
Noen ganger tok jeg så mange situps og beinløft, at jeg hadde blå merker og blemmer på ryggen.
Det førte mange ganger til at jeg måtte ha fot følging, for at jeg ikke skulle skade meg alvorlig.
Jeg var så livredd noen ganger at jeg satte meg inn i klesskapet, for der følte jeg meg trygg, der kunne jeg kjenne alle fire veggene, og Adrian kom seg aldri inn dit. Jeg kunne sitte der i flere timer. Pleierne prøvde få meg ut, trygge meg, holde meg i hånden å si at det ikke var noe farlig, at de var ikke ekte- reelle. Men for meg – var de så absolutt reelle, jeg ville bare sitte der, så jeg slapp å se han.

Jeg var jo livredd, selv da jeg satt der. Men jeg visste jeg var trygg, på en helt absurd måte.
En gang fikk han meg til å skrive på A4 ark ”sannheten” om meg selv. (det han sa var sannhet)
Jeg skulle skrive det han sa. Å det stod blant annet: ”Du er verdiløs!” ”Alle hater deg!” ”Du er slem å burde henges!” ”Du MÅ dø!” ”Du er så stygg at ingen orker se på deg!” ”Du er feit å styggest i verden!” ”Alle vil du skal dø!” Osv. osv.
Deretter bad han meg henge de opp på veggene, og jeg skulle sitte der å lese dem helt til jeg kunne dem utenat. Helt til jeg forstod at DETTE var den ekte sannheten om hvordan jeg var.
Han krøp mot meg bortover gangene, jeg løp så langt jeg kunne, jeg måtte komme meg unna, han måtte ikke komme nær meg, han skremte meg så til de grader! Tror jeg levde i store deler av året i flere år i frykt for han, og etter hvert Victoria.

Noen ganger kastet jeg både glass og kopper mot han, som selvsagt knuste i vegger og gulv. Knus glass over hele rommet.. Han og Victoria samarbeidet. De fikk meg til å tro at maten var forgiftet, at pleierne ville ta livet av meg, så da nektet jeg å spise, og etter hvert også å drikke. Det ble så gale til slutt at jeg så mark i maten, frukten og til og med i vannet!
Alt var jo selvsagt en illusjon, men det klarte jeg ikke se eller forstå den gang.
For det var så virkelig i min verden, så virkelig at ingenting noen sa gjorde en forskjell. Jeg ble nærmest sint når de fortalte meg at dette ikke var ekte, for får meg var det like ekte å prate med stemmene, som å prate med dem.

Noen ganger kunne jeg ha en følelse av at han smøyg seg innpå meg å holdt meg fast med ett sterkt grep. Da hylte jeg etter pleierne ”få han vekk! Få han av meg!! Hjelp meg!!” Skreik jeg i fortvilelse å angst! Da de kom støttet deg meg på bena igjen, satte oss på sengen å de holdt rundt meg til jeg fikk puste igjen, og roet meg ned. Til angsten begynte å slippe taket.
De holdt armene så trygt å godt rundt meg, som om det var beskyttende vinger som omfavnet hele meg med kjærlighet og godhet.
På en avd. jeg var på over en lang periode, var det en av nattevaktene som alltid tok seg så godt av meg.
Når hun kom på jobb og gikk runden innom alle pasientenes rom, for å se til dem og høre hvordan de hadde det, kom hun alltid sist til meg. For stort sett hver gang på kvelden/natten satt jeg som ett skremt lite barn, i mørket i en krok med bamsen tett inntil meg. Hun sa alltid: Luna, kom, ta med deg bamsen og puten, du skal ligge inne i stuen sammen med meg. Så tok hun dynen min og leide meg inn i stuen. La ett pledd på sofaen som jeg skulle ligge på, jeg la meg ned sammenkrøpet i fosterstilling, hun bredde over meg dynen, kysset meg i pannen og sa: Lille venn, jeg er her, jeg sitter her rett ved siden av deg så du er trygg nå. Prøv å sove litt nå, lille venn.

Noen ganger sov jeg hele natten, noen ganger våknet jeg av forferdelige mareritt å måtte få evt. medisin for å roe meg ned. Men noen ganger, hjalp det meg bare av at hun kom og holdt rundt meg.
Til jeg sovnet igjen.. Det er ikke alltid man må ha medisiner for å roe seg, noen ganger hjelper det like godt med en klem eller en hånd å holde i.
Det var mange ganger jeg stakk av, fordi stemmene sa at pleierne var sinte på meg, at jeg hadde gjort noe galt, at de skulle slå og sparke meg – være stygge.
Jeg ble kjempe redd og da bare løp jeg av gårde. Så langt jeg kunne.
Men de fant meg alltid, heldigvis for det.

Selv de pleierne jeg var tryggest på, kunne jeg bli livredd for noen ganger – fordi Adrian og Victoria hjernevasket meg med løgner.
Det er rart det der, for når jeg ser tilbake, kan jeg se og føle at dette var hjernevasking til de grader. Så jeg ble på en måte hjernevasket av mine egne tanker. Sprøtt hva?
For stemmene, var jo mine egne forskrudde tanker. Stemmene var jo min dårlige selvtillit og
Mitt hat mot meg selv.

Er det ikke rart vell, at tankene våres kan bli omgjort til stemmer og ”levende” skapninger?
Det er ikke enkelt å forstå for dem som ikke har opplevd dette selv.
Og det er ikke enkelt å forstå alt for meg heller i ettertid.
Men vi kunne ha det morsomt også innimellom.

En gang vi satt rundt frokost bordet på en avd. sier den ene pleieren: ”Hører dere de hundene? Steik å de gneller!”
Vi pasientene så på hverandre, og tenkte akkurat det samme: ”Hæ? Jeg hører ingen hunder. Gjør du det?” Og alle av oss bare ristet på hode.
”hva? Hører dere de virkelig ikke?” Da begynte vi alle å le, og sa: ”NÅ vet du hvordan vi har det”!
– Ana var den som jeg de siste årene med stemmer hadde mye med å gjøre. Og også Redd.
Jeg kunne lage mat til henne, og eller hente saft eller brus eller noe og sette det ved siden av meg. Når folk holdt på å sette seg ned, kunne jeg si at ”Hallo! Ser du ikke at det er opptatt eller?” Irritert i stemmen.

Redd var den minste, hun sa nesten aldri noe, jeg visste ikke hva hun het, så hun fikk aldri noe skikkelig navn. Men Redd passet bra, fordi hun var så redd for alt.
Henne var det ikke mye mas med.. det eneste som hjalp henne, var å gi henne mye omsorg og kjærlighet. Holde henne til hun sovnet, og synge for henne.
Det som har reddet meg fra mange farlige situasjoner er at de brukte tvangs paragraf på meg. Jeg fikk ikke bestemme selv om jeg skulle være der eller ikke, noe som faktisk var en lettelse for meg – i og med at stemmene var de som beordret meg, oppfordret og tok alle avgjørelser i livet mitt.
Etter hvert som jeg la på meg og kom opp på normal vekt, begynte stemmene sakte men sikkert å svinne hen. Da jeg mistet de, Ja jeg sier MISTET – for får meg var det ett tap. Selv hvor sykt det høres ut. Jeg mistet noe, jeg mistet noen som jeg hadde hatt i livet mitt i 7 år. Det rare med det er at når de ble borte, kunne jeg kjenne ett snev av savn. Helt absurd, men det er sant. Jeg kunne noen ganger ønske dem tilbake.

For det var tøft, for nå måtte jeg ta alle avgjørelser selv. Jeg måtte stå for det jeg sa og det jeg gjorde. Jeg kunne ikke ”gjemme” meg bak stemmene. JEG var min egen herre i mitt eget liv.
Jeg var så vandt til at Adrian og/eller Victoria bestemte alt over meg, alt fra hva og om jeg skulle spise, til hva jeg skulle si. Så det ble en omstilling, kan du si. En STOR omstilling.
De siste to årene har jeg ikke hørt dem mer enn noen få ganger. Og det var de gangene jeg gikk mye ned i vekt, ikke spiste og drakk lite.. Legene sier at man kan bli psykotisk, stemmepåvirket og ha hallusinasjoner når man er undervektig, og det er jeg ett levende bevis på.

De årene jeg sleit som mest med anoreksi, er de årene stemmene var på det verste.
Etter jeg ble normalvektig, hører jeg ikke stemmer utenom de få gangene hvor jeg har hatt tilbakefall med spiseforstyrrelsen, eller når jeg regrederer/dissosierer.
Jeg står ennå på tvangs paragraf, noe jeg har gjort siden jeg kom på den avd. jeg har tilhørt de siste to årene. Jeg har hele tiden hatt mulighet til å klage på det, og også diskutere det med psykiateren på avd. Og jeg har gjort det da jeg har vært frustrert og ikke ville være inne på avd. mer – noe som selvsagt var da jeg var dårlig og ikke visste mitt eget beste.
Stemmene kunne befale meg til å skrive meg ut.

Borderline problematikken var også en grunn for at det var bra for meg å være under tvang.
Selvsagt har jeg vært både sint og forbannet over å være på tvang, men i bunn og grunn er det en veldig trygghet i det, da jeg vet hvordan det kan ødelegge min fremgang viss jeg hadde kunnet ”gjøre som jeg ville”.

Det er mange jeg har snakket med, venner som er innenfor psykiatrien og ellers innlagte, som faktisk synes det samme som jeg. Det ER en trygghet når man ikke klarer ta kontroll over egen situasjon, sin egen helse og sitt eget beste. Så noen ganger er tvang absolutt nødvendig, og absolutt det beste for pasienten.
Det ER ikke alltid negativt, noe som media fremstiller.

Luna Christensen har vært psykisk syk så lenge hun kan huske. Hun skriver mye om Anoreksia Nevrosa, Emosjonell Ustabil Personlighetsforstyrrelse (Borderline), selvskading og innleggelser. Luna har mange kloke ord og refleksjoner, spesielt til helsepersonell, men også til andre som er i samme situasjon.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.