Usynlig i møte med helsevesenet

Linda Garvik skriver om hvordan hun har opplevd å ha blitt møtt i helsevesenet, om å bli feiltolket og misforstått. Videre kan vi lese om hvilke grep hun selv har gjort i sin bedringsprosess for å komme dit hun er i dag.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

Den første hestehov en sterk liten en av frossen jord i kamp for å overleve midt blant det edle ble den vakreste av alle Mitt navn er Linda og jeg er psykisk syk. Jeg har etter jeg ble diagnostisert blitt utsatt for det som jeg kaller grove overgrep i helsevesenet og ingen vil eller kan se meg. Jeg henvender meg til dere som et rop om hjelp da jeg ikke aner hvor ellers å få det. Kanskje jeg også kan dele min historie i håp om den kan være til hjelp for andre, kanskje den kan være en liten bit i det arbeidet som bør gjøres og må til for at det blir endring i holdninger innen psykisk helse og blant folk flest. Vi er jo de som må gi beskjed for at endringer skal skje. Man går jo nesten alene og tror at det er en selv det er noe galt med for man kan nesten ikke tro selv at slike feil og urett som grenser opptil forfølgelse og diskriminering foregår av og mot mennesker i et opplyst land som Norge.

Jeg har siden ganske ung alder slitt med mange diffuse symptomer som man tidligere har linket opp mot nevrologi. Jeg har hatt en vond rygg som ble operert i 1993, skuldre operert i 2006/7, nakke, muskel og skjelettplager og mye smerteproblematikk, samt til tider vært veldig utmattet.

For ovennevnte plager brukte jeg sobril og immovane. Sobril ble som muskelavslappende og imovane til å sove på. I begynnelsen av 2009 ble imidlertid tilstanden plutselig forandret. Jeg begynte å høre stemmer og se syner. Det skjedde helt plutselig og var fryktelig skremmende for meg. Dette kom på toppen av alt annet, og ble en annen form for smerte som ikke kan beskrives med ord. Jeg må tilføye at jeg har hørt stemmer tidligere også. Første gang som 7 åring, og neste gang i 2001. Men aldri av skremmende karakter faktisk det helt motsatte.
Jeg må her få tilføye at det har blitt så mye at jeg ved 3 anledninger har prøvd å ta livet mitt med tabletter. Dette har jeg gjort fordi jeg ikke har klart å se noen andre utveier. Heldigvis hadde jeg antageligvis ikke mange nok og sterke nok tabletter.

Jeg ble den gang i 2009 innlagt på Sykehus og fikk diagnosen polymorf psykose og var innlagt der i 10 dager. Det samme skjedde i desember 2011. Da ble jeg etter en lang periode med mye stemmehøring, syner samt mye smerter totalt utslitt; med lungebetennelse, nyrebekkenbetennelse og stomitt innlagt på sykehus. Først på et sykehus for behandling av betennelsestilstander, deretter kjørt ut til et annet sykehus hvor jeg ble værende i ca. 6 uker. Denne gangen med en diagnose som de der kalte manisk preget psykose, dissosiativ lidelse, og senere på DPS diagnostiserte som somatiseringslidelse. Om dette er en samlediagnose på alt det ovennevnte vet jeg ikke, men jeg har en formening om det er slik det er. Jeg vil bare si at jeg har en mening om min tilstand kan ha vært en forvirringstilstand p.g.a enorme og langvarige påkjenninger.

Om det ovennevnte ikke skulle være nok så har de satt på meg en rusdiagnose som er så feil at jeg ikke skjønner at det er mulig innen helse-Norge å gjøre slike grove feil. Og jeg har måttet ta imot innleggelse på rusklinikk for rusavvenning som aldri, og da mener jeg aldri, har vært problemet. De skylder en del av problematikken på rus. Kanskje det er lettest å forklare det på den måten. Ikke vet jeg.

Må nevne at jeg sluttet med all smertelindring (som aldri var brukt for å oppnå rus) i juni 2012, og har ikke rørt det siden. Det var vanskelig å gi slipp på noe som jeg anså som medisin. Jeg fikk valget mellom bil og tabletter. Jeg valgte bilen selv om jeg ikke har fått den tilbake enda. I mens lever jeg fremdeles i håpet om at rettferdigheten skal seire. Jeg må også her få nevne at jeg sluttet med «medisiner», som for øvrig var foreskrevet av lege som jeg har hatt siden 1983, i egen regi lenge før, ja ca ½ år før innleggelsen på rusklinikk.
Alkohol og pilleavhengighet som jeg ble anklaget for og innlagt på rusklinikk for, (eneste måten å kunne bevise min uskyld var å ta imot), har de ikke et eneste bevis for. Men jeg har vært som i en rettsak der jeg selv ikke har vært til stede, og avgjørelser er tatt overhodet på meg og kalt frivillig. Men frivillig har det ikke vært. Jeg er uskyldig dømt og de forstår det ikke.
Det er nesten som jeg er blitt en diagnose og at det er som jeg, Linda, ikke er der mer. De hører meg ikke, de ser meg ikke. Men det er jeg Linda, menneske Linda som snakker sant. Min sannhet er mer sann enn den sannheten de har satt på papiret i sine antagelser om hva dette har handlet om. De må lære seg å møte mennesker med omsorg, grenser ja, men respekt og faktisk en god porsjon ros når det er på sin plass.

Grunnen til at de har satt rusdiagnose på meg ser jeg ganske klart selv. Men skjønner ikke likevel at de ikke ser at de faktisk ikke har annet enn antagelser å gå etter og har brukt det for det det er verdt:
Det viste seg nemlig at jeg hadde lave alfabølger i hjernen. Og det i samsvar med min oppførsel i tiden før siste innleggelse, altså isolasjon. Rar oppførsel, kanskje usammenhengende snakking og hukommelsesproblemer fikk et familiemedlem til å skrive en bekymringsmelding til psykolog om at hun trodde at jeg satt hjemme og drakk og blandet alkohol og tabletter. Dette har gjort at rusdiagnosen ble et faktum og jeg er blitt til alkoholiker og pillenarkoman. En løgn eller antagelse ble gjort til sannhet. Jeg føler meg totalt maktesløs. Jeg får ikke hjelp for reelle /fysiske problemer, fordi jeg er såkalt «rusavhengig» og psykisk syk, som om det ikke er reelt nok i seg selv.

Jeg tok i 2009 også en MR av nakken som viser en prolaps, trange forhold og lite ryggmargsvæske. Jeg har nå 4 år senere, så store problemer fra nakke at jeg mister førlighet og kraft i armer og fingrer samt endel andre problemer. Jeg har nettopp tatt en ny MR som bare bekrefter at det ikke akkurat har bedret seg. Prolapsen er et faktum og har slitt på meg i mange år.
Får beskjed at de ikke opererer på slike problemer, og at de behandler slike problemstillinger med smertelindring og betennelsesdempende. Men jeg som såkalt «rusavhengig» får ikke hjelp med det heller. Jeg er blitt fratatt sertifikatet, og er blitt totalt avhengig av andre mennesker for å kunne klare meg hjemme hos meg selv. For uten mat og drikke duger helten ikke. Jeg klarer heller ikke å handle mine varer selv, og det er ingen som tilbyr seg heller for jeg er jo bare psykisk syk. Jeg har en følelse at noen innen helsevesenet tror at jeg gjør meg til, antageligvis bare for å få oppmerksomhet. Det er sikkert en del av diagnosen. Ikke rart man blir paranoid.

Jeg er så lei meg, og alene om det hele. Jeg vet at andre går rundt og føler det samme. Det er slik en omsorgssvikt at jeg ikke kan forklare det med ord. Dette er det lille jeg klarer å få ned på papiret. De jeg møter i helsevesenet ser et papir skrevet av et menneske som ikke kjenner meg, som har hørt på andre enn meg, som kaller meg løgner. Jeg er blitt en diagnose og behandles ikke lenger med verdighet og respekt. Jeg har mistet rettigheter som andre mennesker har og som jeg hadde før jeg ble til denne diagnosen. Det er veldig tungt. Hverdagen er vanskelig, trist og ensom, selv om jeg ikke hele tiden er alene.

Det er et sammensatt problem det hele, og jeg ser det. Men jeg klarer ikke urettferdigheten som blir begått oss psykisk syke. Vi bør ha like rettigheter vi som alle andre i Norges land. Vi kan like gjerne bli fysisk syke uten at vi somatiserer det. De trenger jo bare se på bevisene.

Og når jeg sier jeg ikke drikker alkohol, og aldri hadde noe høyt forbruk av det (ca. 3 ganger pr år), aldri i helger til kos, hygge eller avslapning, slik som majoriteten av befolkningen. Det sier jo litt om hvor ofte det er fest i mitt liv. Når sier jeg sannheten om mine alkoholvaner, og de sier at alfa aktiviteten kommer av høyt forbruk, så skjønner jo jeg at alfabølgene i hjernen er lave pga andre tilstander som jeg ikke får rett behandling for. Men ingen hører meg. Det var nesten som om jeg en liten stund trodde de snakket sant. Snakk om å bli hjernevasket.

Jeg vil tilføye at jeg er meget stolt av meg selv. Jeg har mestret noe helt utrolig. Jeg har klart å komme meg ut av isolasjon. Har fått nye venner etter nesten alle de gamle forsvant. Har måttet forholde meg til familie som har mistenkt meg for ting jeg aldri gjorde. Vært på rusavvenningsopphold hvor jeg i bunn og grunn aldri hørte hjemme. Dette har jeg faktisk gjort om til mestring. Jeg har måttet slutte med smertestillende til tross for til tider massive og desperate smerter. Jeg har sluttet å røyke. Jeg har prøvd og vil gjerne trene mer, men i min nåværende situasjon kan det bare gjøre det verre. Jeg har måttet klare meg uten mitt beste «livsnødvendige» hjelpemiddel som for øvrig staten tidligere innvilget meg, altså trygdebil pga sertifikatsituasjonen. Jeg har tatt tak i mine kostvaner og prøver å spise sunnere enn før. Har sluttet å drikke pepsi max som var en del av hverdagen. Jeg har begynt i kor, og har gått på treffsted i 3-4 ganger i uken. Jeg har begynt på malerkurs, og til med solgt malerier. Skriverkurs har jeg også begynt på. Og ja, har til og med håp om å komme inn på MB-utdannelse til høsten. Jeg kan ramse opp en masse ting som jeg er meget stolt av å ha klart i denne tøffe tiden det har vært.

Jeg sitter her og ser alt jeg klarer, og jeg er nesten helt forundret om hvorledes jeg kan klare dette gjennom alt det helvete som er og har vært. Når jeg vet, og kjenner på kropp og sjel, hvor tunge stegene har vært og er å gå. Men det er helt utrolig hva et menneske kan klare. Og for meg ser det nesten ut som om jeg trenger å ha noe å gjøre for ikke og hele tiden kjenne på smerte. Men jeg hadde trodd at de kunne hjelpe meg med nakken slik at jeg kunne være sikker på at MB- skolen kunne bli til noe. For slik det er nå er jeg ikke helt sikker på om jeg kan gjennomføre. Men det er mestring bare det å prøve å være innstilt på å klare det til tross for smerter. Jeg føler at jeg har fått stor innsikt i meg selv. Og har faktisk vært mer deltagende i livet det siste året enn jeg har vært hele mitt liv til sammen. Det sier vel litt om hvor lite jeg har levd grunnet det man tidligere antok og mener var fysisk lidelse.

Og så har jeg tro, og det holder meg på en måte oppe. For meg handler det faktisk mye og mest om det enten man tror det eller ikke. Og sier man det til noen, så er det en diagnose i selg selv.
Jeg har utvist stor modenhet i forhold til diagnosen jeg har mottatt. Men på den andre siden, så blir jeg sint og frustrert når jeg stanger hodet i veggen med leger og helsevesen, og da blir jeg kalt utagerende og hatefull. Det er så trist at ord blir fattig. Hvor mange av oss er det, og hvor lenge lever vi? Ikke fordi jeg har selvmordstanker, men det er en realitet. Hvordan behandler man sine medmennesker, og hvordan står det til med psykisk og fysisk helse i landet med det store hjerte som jeg kaller for de gode tankers land? Men hva hjelper det med tanker som ikke blir omsatt i gjerninger. Det kjennes på kropp og sjel for en som stanger hodet i veggen. Man blir liksom ikke friskere i psyken av det. Jeg er glad jeg er sterk selv om jeg er svak. Det er ikke alle som er det, og det er ikke alltid jeg var det heller. Jeg etterlyser nestekjærlighet og ikke minst kunnskap. Jeg har meget stor tro på at MB og eller andre som lider, har en kunnskap som ligger i livserfaring. Dette bør brukes i arbeidet mot større forståelse. Det er like stor påkjenning å få diagnosen her i dette «hus» som i det fysiske. Der blir man ikke sett ned på, man blir ikke kaldt for løgner. Man får ofte den beste hjelpen selv om jeg er sikker på at det ikke heller alltid er tilfelle. Jeg har på meg et «stempel» og blir behandlet deretter. Heldigvis ikke av alle, men av veldig mange, og det gjør vondt.
Avslutningsvis vil jeg si at legen min har støttet meg, skrevet og uttalt seg at han aldri har sett på meg som rusavhengig eller som ruset. Men han vil de ikke høre på. I dag forholder jeg meg til en vikarlege som ikke kjenner meg, og som sikkert er litt «redd» meg.

Takk for du lånte meg ditt øre og dine øyne.
PS: Fra den ene etat til den andre er lave alfabølger i hjernen, altså diagnosen encofalopati blitt fra mest sannsynlig forenelig med mange års høyt forbruk av alkohol til forenelig med det. Slik ruller snøballen fra lege til lege fra instans til instans. Hva kan dette være i virkelighetens og sannhetens verden forenelig med. Og hvordan får jeg rett behandling? Takk for du hørte på meg.

Linda har diagnose og har hatt det siden 2009 og mener det å ha en diagnose eller flere kan være en fryktelig bør å bære i tillegg til sykdommen. Man blir behandlet som en diagnose og føler seg ikke mer verdt enn det papiret den står skrevet på. Jeg brenner for at folk skal våkne opp, og at man begynner å behandle sin syke neste med medmenneskelighet, respekt og forståelse.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.