Det er ikke uvanlig å høre om at barn med diagnoser som ADHD

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

De kan ha vansker med å skjønne sosiale koder og forholde seg til de fastsatte normene. Impulsivitet eller rigid tankegang kan kludre til for barna. De handler uten å tenke og det kan oppfattes som at de ødelegger f.eks leken med hensikt. Rigid tankegang gjør det vanskelig for barnet å ta inn over seg at det ikke ble som en hadde forestilt seg. Dette kan medføre så mye frustrasjon at det koker over og gi utslag i utagerende adferd, verbale utbrudd eller at de trekker seg unna.

Skolen er en stor sosial arena på mange områder, som kompliseres ytterligere ved at barna må forholde seg til hyppige skifter; ut til friminutt, start aktivitet, stopp aktivitet og så brått inn til time igjen. Når i tillegg mange av disse barna kan ha en overfølsomhet for lyd, lys, berøring m.m, så kan man tenke seg at det å sende en del av disse barna ut i friminuttet uten støttefunksjon fort kan komme under betegnelsen risikosport.

Mange foreldre forteller om at de jevnlig får telefon på jobben med beskjed om at barnet har stukket av eller gått amok på skoleplassen. Dette er mangesidig vondt for foreldrene å få beskjed om. Det verste er at barna har vonde opplevelser på skolen, hvorpå de også blir mobbet for det i etterkant. Sekundært kunne de fortelle om at de opplever det som belastende å måtte forlate arbeidsplassen i tide og utide.  De får stort fravær, mister arbeidsoppgaver og noen opplever sure kommentarer fra kollegaer.

I samtale med en del foreldre rundt dette temaet så kommer det frem en del gode erfaringer også. Jeg vil si litt om noen av de tiltakene som de hadde gode erfaringer med. Dette for kanskje kunne gi noen ideer slik at flere kan se muligheten for å gi barna en bedre skolehverdag.

En forelder forteller om at barnet til stadighet kom i store konflikter i friminuttene, og oftest med det resultat at far måtte forlate jobben for å ta med et ferdig eksplodert og utslitt barn hjem. Dette ble ett økende problem, og man tok noen runder i ansvarsgruppen for å se om noe kunne gjøres. Det ble enighet om å prøve å kartlegge hva som var utløsende årsak til problematikken. Etter noen observasjoner ble det fort klart at det i hovedsak var når barnet ville være med de andre i leken at konflikten oppsto. Barnet kunne f.eks bare bryte inn i et ballspill og ta ballen, uten å forholde seg til at leken allerede var i gang med sin struktur og regler. De andre barna ble selvfølgelig sint på han som kom inn og ødela leken. Barnet eksploderte jo rimelig fort, for han hadde jo ikke ødelagt noe som helst og så var huskestuen i gang.

Så ble det en runde på hvordan dette kunne løses. Barnet hadde spesialpedeagog for faglig oppfølging noen timer for uken. Hun ville bruke noe av denne tiden ute i friminuttene er periode for å se om det kunne avhjelpe barnet. Hun hadde noen samtaler med barnet om dette med å får være med de andre barna på leken, men uten hverken klandre eller påpeke barnets manglende sosiale forståelse. Sammen klarte de å lage ett system som skulle fungere som en slags hemmelig lek de to imellom. Dette syntes gutten var spennende og motivasjonen for å få dette til var sto. De laget sammen et enkelt men finurlig tegnspråk som kunne brukes på avstand i friminuttene. Dette trente de litt på før de prøvde det ute i friminuttet. Spesialpedagogen ble med barnet ut i friminuttene, men holdt seg på avstand, dog innenfor barnets synsvidde. Når barnet da ville være med på ballspillet, så hadde de avtale om at han skulle stoppe på streken og få øyekontakt med spes.pedagogen.  Tegnet for å spørre ble gitt, og barnet spør da de andre om han får være med i spillet, i stedet for bare brase inn. De hadde laget få men gode sjekkpunkter slik at barnet fikk en rettesnor i leken. Etter hvert friminutt fikk barnet ros for det som hadde fungert.  Sakte men sikkert ble behovet for denne støttefunksjonen mindre og mindre. Barnet hadde etter hvert lært seg å automatisere mye av det de hadde trent på, og i tillegg bedre forstått lekens regler og hvordan forholde seg til disse. En annen god effekt av dette tiltaket var at de andre barna etter hvert ofte spurte gutten om han ville være med å leke allerede før han kom bort til streken og rakk å spørre selv. Dette kom seg nok av at nå ble han oppfattet som en god lekekamerat, og ikke en som kom for å ødelegge leken for de.

En annen forelder fortalte om to enkle men likevel gode tiltaksom hadde fungert for sitt barn. For barnet hadde det med å eksplodere enten ute i friminuttene, eller like etter de hadde kommet inn til timen. Med bakgrunn i at barnet ofte reagerte negativt på støy og uro, antok de at barnet taklet dårlig det kaoset som ble når alle barna skulle inn og ut fra timene. Barnet var trolig spent som en fiolinstreng, og da skulle det nok ikke mye til før strengen røk. Det ble derfor gjort en avtale med barnet om at han fikk gå til friminutt ett par minutt før de andre, slik at han da stille og rolig kunne finne seg til rette på lekeplassen før de andre kom stormende. I omvendt rekkefølge når de skulle inn igjen til time. Da skulle barnet avslutte leken, og når skoleplassen begynte å tømmes for barn, rusle rolig inn som en av baktroppene. Når barnet da kom inn i klasserommet, hadde størsteparten av elevene funnet plassene sine og falt til ro. Dette tiltaket hadde en umiddelbar effekt og fungerte veldig godt. Men likevel var det av og til en og annen eksplosjon, men de kom ute i friminuttet . Men bakgrunn i de erfaringene de hadde gjort seg fra det første tiltaket, tenkte de da at dette trolig kom av samme årsak. At barnet fikk overdose av lyd og uro, og det kokte over. Ved siden av klasserommet var det ett lite rom til bruk for gruppearbeid. Der la de en kurv med tegnesaker og noen bøker oppi. Deretter ble det avtalt med gutten at de gangene han syntes det va slitsomt å være ute i friminuttet så kunne han bare gå inn der og pusle i ro og fred. De andre lærerne på skolen ble også varslet om dette tiltaket, slik at gutten fikk fri passasje inn når han hadde behov får være i fred. Det ble ikke flere eksplosjoner i friminuttene etter dette, enda det ikke var mange ganger gutten benyttet seg av rommet. Men man hadde noen tanker om at bare det at gutten hadde mulighet for å gå dit, var til like god hjelp for han som de gangene han faktisk gikk dit.

Det finnes ett utall av gode tiltak og erfaringen som har hjulpet mange. Men jeg tenker er at disse to historiene sier meg noe om at det er evnen til å forstå barnet og viljen til å gjøre noe med det som er den største hjelpefaktoren her. Det å se barnet og finne årsakene til problematikken, først da kan man finne gode tiltak som kan fungere for det enkelte barnet.  For min tanke er at det finnes ingen barn som vil ha konflikter på skolen, som jevnlig må hentes av sine foreldre for at de har eksplodert eller stukket av i sinne. Dette er nok barn som sliter med noe, men som ikke er i stand til å si noe om hvorfor ting skjer. Da plikter vi voksne i rundt barnet å hjelpe de med å finne og ikke minst rydde triggerne av veien, tenker jeg. Få på plass gode tiltak som gir barna en god skolehverdag, og i tillegg får foreldrene være på jobben og gjøre det de skal der.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.