Vendepunkt – et betydningsfult øyeblikk i bedringsprosessen

Denne undersøkelsen vil ha relevans i forhold til hvordan brukerne blir møtt av behandlingsapparatet, relevans for utdanningsinstitusjoner, samt at den vil være i tråd med brukerperspektivet presentert i statlige føringer.

Skrevet av: Ekstern bidragsyter

EN INTRODUKSJON
I nye føringer og retningslinjer for helsesektoren legges det vekt på at den behandling og hjelp som tilbys skal være evidensbasert, eller, for å bruke et annet begrep, kunnskapsbasert (kunnskapsbasertpraksis.no). De faglige avgjørelser som tas skal baseres på systematisk innhentet forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap, samt brukerkunnskap og brukermedvirkning. Slik disse kildene for kunnskap er skissert, er de tre delene likeverdige (kunnskapsbasertpraksis.no). Grunnlaget for innhenting av kunnskap skal altså være likt fordelt mellom forskning, ekspertkunnskap og brukerkunnskap.

Tidligere var forskningen, og da særlig medisinsk forskning, tillagt størst vekt (Martinsen 2009). Dette har blitt møtt av kritikk fra de profesjonelle, ekspertene. For eksempel mener Kari Martinsen (2005) at det har vært en altfor ensidig vektlegging av forskningsbasert praksis i psykisk helsearbeid, og at dette er hemmende for det kliniske skjønnet.
I senere tid har det vært en politisk og faglig endring i synet på psykisk lidelse. Dette har ført til at også brukerstemmene har kommet mer frem, enten fra brukerne direkte (Lauveng 2006), eller via andre som gjengir deres uttalelser (Borg og Topor 2007). Det har blitt større fokus på brukernes ønsker og behov, og det har de siste årene vært utført mye forskning innenfor det som kalles recovery. På norsk bruker vi gjerne uttrykk som ”å komme seg”, eller ”bedring” fra psykisk lidelse. Ved hjelp av kvalitative undersøkelser har man samlet inn informasjon fra mennesker med psykiske lidelser om hva som hjalp dem til bedring.

I forbindelse med recovery-forskningen har man også sett nærmere på såkalte vendepunkt i bedringsprosessen. Topor, Svensson, Bjerke, Borg og Kufås (2002), samt Kogstad (2004) og Kogstad, Ekeland og Hummelvoll (in press) har skrevet om vendepunkt på bakgrunn av undersøkelser hvor mennesker med psykisk lidelse har fortalt hva som hjalp nettopp dem til å komme seg, hva som ble et vendepunkt. Ragnfrid Kogstad holder på å fullføre et doktorgradsarbeid, blant annet basert på en undersøkelse om brukeres erfaringer med hjelpeapparatet. Et viktig spørsmål til informantene i denne undersøkelsen, var om de ville beskrive et møte med en hjelper eller hjelpeapparatet som hadde resultert i et positivt vendepunkt (Kogstad 2004). I kjølvannet av denne forskningen har også andre satt søkelys på vendepunkt i bedringsprosessen. Blant annet har Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse (NASEP) i disse dager utgitt en film, tenkt brukt i undervisningsøyemed, hvor tre mennesker med erfaring fra psykisk lidelse forteller sine historier om hva som ble deres vendepunkt i bedringsprosessen (NASEP 2010).

Fagfeltet har med andre ord i løpet av det siste tiår blitt beriket med brukernes egne erfaringer og kunnskap knyttet til bedring og bedringsprosesser fra psykisk lidelse. Klinikernes erfaringer knyttet til de samme prosesser har i langt mindre grad blitt systematisk undersøkt. Vi ble derfor nysgjerrige på hvilken kunnskap og erfaring det kliniske personalet satt inne med når det gjaldt bedring og bedringsprosesser fra psykisk lidelse. Vi ønsket derfor å undersøke hva klinikere mente om dette og hvordan de to kunnskapskildene, de profesjonelle og brukerne, samsvarte i sitt syn på hva som kunne være et vendepunkt i bedringsprosessen fra psykisk lidelse. Vi har et håp om at denne undersøkelsen vil ha relevans i forhold til hvordan brukerne blir møtt av behandlingsapparatet, relevans for utdanningsinstitusjoner, samt at den vil være i tråd med brukerperspektivet presentert i statlige føringer.
1.1 Oppgavens struktur
Oppgaven er i seks hoveddeler. Foruten innledning og avslutning, gir vi i kapittel to en kort beskrivelse av hvordan vi kan forstå vendepunkt på vei opp fra psykisk lidelse. I kapittel tre har vi beskrevet hvordan vi har gått frem for å skaffe og analysere datamateriale. Deretter presenterer vi funn fra vår analyse i kapittel fire. Til slutt, i kapittel fem, drøfter vi våre funn mot brukeres uttalelser gjengitt i litteratur.
I teksten har vi hovedsakelig omtalt den som mottar hjelp som bruker. Det er den benevnelsen som benyttes i St.mld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet, og i St.prp. nr. 63 (1999-2006) Opptrappingsplanen for psykisk helse. Der litteraturkildene eller våre informanter sier noe annet, forekommer også benevnelsene pasient, klient, person, individ eller hjelpesøkende om det samme. Om den som gir hjelp, benytter vi benevnelsen helsearbeider. Dette var et naturlig valg da våre informanter er helsearbeidere med videreutdanning i psykisk helsearbeid eller psykiatri. Der våre informanter eller litteraturkilder har brukt andre benevnelser har vi valgt deres uttrykksform. Det er brukt både hjelper, terapeut, pleier og profesjonell i tillegg til helsearbeideren.

VENDEPUNKT – ET BETYDNINGSFULLT ØYEBLIKK I BEDRINGSPROSESSEN
Ifølge Topor (2006) er bedring en prosess i individet. Det handler ikke om å stille klokken tilbake og bli den samme man var før man fikk alvorlige psykiske plager, noe som ville vært forståelig innenfor somatisk sykdom. Det dreier seg i stedet om en utviklingsprosess, som innbefatter individets egen innsats så vel som hjelp fra andre.
Topor et al. (2002) har beskrevet forskjellige måter en bedringsprosess kan starte. Vendepunktet kan komme etter forholdsvis kort tid, men det kan også komme etter mange års kontakt med psykiatrien. Et vendepunkt kan beskrives som en følge av en egen beslutning, som følge av en ekstern påvirkning i form av en bevisst innsats fra en annen person, eller som følge av en rekke tilfeldigheter og sammentreff. Vendepunktet kan sees som følge av en personlig modningsprosess, men i mange tilfeller er det en ytre påvirkning eller endring som gjør det nødvendig for individet å treffe en beslutning. Det utslagsgivende vendepunkt kan ikke søkes i selve hendelsen, sier Topor et al. (2002). Det samme kunne inntruffet på et annet tidspunkt uten at det ville avstedkommet noen følger. De personer eller situasjoner som utløser et vendepunkt hos et individ kan ikke bare finnes i en ytre, objektiv betydning, men skapes like mye i en indre, subjektiv betydning ut fra den rolle de er tildelt i individets liv. Individet legger merke til dem, ser dem som muligheter, og tildeler dem en bestemt mening. Dette møtet gir støtet til å skape noe i gjensidighet. Vendepunktet kan være et øyeblikk eller en periode der individet får tilbake håpet om en annen tilværelse. Brukeren søker så etter nye måter å møte problemer på, og ta tilbake makten over sitt eget liv. Vendepunktet og veien videre mot bedring består av møter; møter mellom individet og andre og møter med seg selv. Vendepunkt behøver ikke være store, dramatiske hendelser, men små øyeblikk, møter, på veien ”oppover” (Topor 2006). Vendepunkt blir byggesteiner i bedringsprosessen (Kogstad 2004).

Topor et al. henviser til Strauss (1989 i Topor 2006) som har beskrevet forskjellige faser i prosessen med å komme seg etter psykiske lidelser, hvor bedringen ikke er gitt, men individet selv og samspillet med de sosiale omgivelsene har en aktiv rolle i utviklingen. På denne bakgrunn sier Topor et al. (2002) at det først må være vendepunkt på vei ned mot bunnen, og at de mest betydningsfulle vendepunkt på vei opp igjen bare kan skje når man har nådd denne. I vår oppgave har vi kun konsentrert oss om vendepunkt på veien opp fra bunnen, det vil si et positivt vendepunkt i bedringsprosessen. Følgende problemstilling har vært retningsgivende for arbeidet:
”Hva beskriver helsearbeidere som sentralt når mennesker med psykisk lidelse opplever et vendepunkt i bedringsprosessen? Og hvordan harmonerer disse beskrivelsene med brukeres vendepunktshistorier?”
METODE
Som nevnt innledningsvis, ønsket vi å se nærmere på hvordan helsearbeideres og brukeres opplevelse av vendepunkt i bedringsprosessen fra psykisk lidelse, stemte overens. Vi har gjennomført en undersøkelse i forhold til hva helsearbeiderne vektlegger. Brukeres egne vendepunktshistorier har vi hentet fra brukerundersøkelser gjengitt i litteratur.
Vi kom frem til at en kvalitativ tilnærming til helsearbeidernes beskrivelser ville være best egnet for å kunne fange opp den personlige variasjonen i historiene. Hensikten med en kvalitativ vinkling innen forskning er å innhente beskrivelser av en persons livsverden, og tolke meningen med disse (Malterud 2003). Dette beskriver også Dalen (2004):
”Det kvalitative intervjuet eller beskrivelsen er spesielt godt egnet for å få innsikt i informantenes egne erfaringer, tanker og følelser”. (Dalen 2004:15)
Vår første tanke var å foreta intervjuer. Vi vurderte imidlertid dette til å bli for tidkrevende i forhold til tidsfristen vi hadde. I stedet valgte vi å innhente en beskrivelse hvor helsearbeidere så detaljert som mulig fortalte hvordan de hadde opplevd en brukers positive vendepunkt. Helsearbeiderne fikk følgende oppgave av oss:
”Beskriv så detaljert som mulig en situasjon eller hendelse du opplevde var et vendepunkt for en bruker i hans eller hennes bedringsprosess.”
Ut fra spørsmålet vi stilte, ønsket vi å få innblikk i helsearbeideres opplevelse av et vendepunkt for en bruker, og hva som foranlediger denne endringen i en bedringsprosess. Det var helsearbeidernes egne, subjektive, opplevelser av brukerens vendepunkt vi ønsket å vite mer om når vi ba dem besvare spørsmålet vårt. Med tanke på vendepunktshistoriene våre informanter ble bedt om å beskrive, la vi ingen føringer i forhold til eventuelle diagnoser, innleggelser på institusjon, behandling, boform eller lignende. Ved å stille et åpent spørsmål, men likevel med et klart fokus til informantene, ønsket vi å gi rom for et fritt uttrykk fra informantens side.

Vi valgte åtte informanter til å besvare spørsmålet vårt. Informantene ble valgt både fra første- og andrelinjetjenesten. Felles for alle var imidlertid at de, i likhet med oss, hadde tatt videreutdanning i psykisk helsearbeid eller psykiatri.
3.1 Gjennomføring av prosjektet
For å informere om vår undersøkelse, utarbeidet vi et informasjonsskriv til våre informanter (jf. vedlegg 1). Før vi overleverte informasjonsskrivet, ringte vi de aktuelle informantene, la frem vårt ønske om deres deltakelse, og avtalte et møte hvor de ville motta skrivet med informasjon og vårt spørsmål. Vi leverte informasjonsskriv og spørsmål til alle på noenlunde samme tidspunkt, og ga informantene to ukers frist til å besvare spørsmålet. Vi hadde lagt vekt på å spørre på en slik måte at informantene ikke skulle føle seg utfordret i forhold til sine teoretiske kunnskaper. Likevel opplevde vi at en informant trakk seg etter et døgns betenkningstid, med begrunnelsen om at hun syntes det ble for vanskelig å besvare spørsmålet. Denne informanten fikk vi erstattet. To av informantene som hadde sagt seg villig til å delta i undersøkelsen leverte ikke beskrivelser. I disse tilfellene gikk kontakten med informantene via virksomhetsleder, og vi hadde derfor i mindre grad mulighet til å oppmuntre til deltagelse. Imidlertid leverte en av de andre informantene uoppfordret to historier; vi hadde derfor totalt syv historier som grunnlagsmateriale.
Før informantene fikk oppgaven, gav vi oss selv i hjemmelekse å besvare spørsmålet vi ville gi informantene. Deretter prøvde vi ut Giorgi’s (2005) metode, som vi utdyper nedenfor, på en av våre egne besvarelser. Dette trygget oss i vår tro på at spørsmålet var romslig nok for den frie fortelling samtidig som det inneholdt et klart fokus for det vi ville forske på.
3.2 Analyse av data
Som grunnlag for vår analyse av beskrivelsene, har vi latt oss inspirere av Amadeo Giorgi’s kvalitative metode (Giorgi og Gallegos 2005). For vår egen forståelse supplerte vi med å lese Malterud (2003) og Kvale og Brinkmann (2009). Disse tilnærmingene av Giorgi’s analysemodell valgte vi imidlertid å ikke bruke, fordi vi mente Giorgi’s egen analysemodell var best egnet for vår undersøkelse. Vi har nok også lagt vårt eget preg på analysen.
Giorgi’s (2005) analysemodell går ut på å kondensere den skrevne teksten slik at informantenes beskrivelser til slutt blir gjenfortalt med færre ord. Dette for å finne frem til essensen, eller meningen, i teksten.
Giorgi anbefaler å gjennomføre analysen i fem trinn:
1) Forskeren inntar et psykologisk perspektiv, og er sensitiv til det spesielle fenomenet som ønskes studert; i vårt tilfelle, det positive vendepunkt i bedringsprosessen fra psykisk lidelse.
2) Teksten leses sammenhengende og uten brudd. Dette for å danne seg et helhetsbilde av historien som berettes.
3) Teksten leses på ny, men denne gang deles teksten inn i meningsenheter. En meningsenhet etableres hver gang forskeren opplever at teksten som gjennomgås skifter fokus og omtaler et nytt meningsinnhold.
4) Forskeren tar for seg de enkelte meningsenheter og omskriver og utdyper det psykologiske meningsinnholdet i disse enhetene ved hjelp av relevant faglig terminologi.
5) Punkt 1-4 gjennomføres på samtlige tekster før en gjennomfører siste trinn, trinn 5, som består av å komponere en kondensert struktur som fanger opp essensen i samtlige tekster med tanke på å beskrive hva et positivt vendepunkt innebærer.
(Giorgi og Gallegos 2005 )
Ut fra det vi har lest har Giorgi gjort analysene alene (Giorgi 1985). Vi har foretatt det meste av analysene i gruppe, noe vi mener styrker påliteligheten. Når fem personer leser tekstene grundig og kommer frem til samme essens, mener vi det er stor grad av sannsynlighet for at det er informantens mening man har fått frem. Giorgi har, i sine publikasjoner, tatt med analysene som vedlegg, slik at de kan etterprøves. Vi hadde imidlertid gitt informantene et løfte om at deres bidrag ikke skulle publiseres i oppgaven. Men det at vi har vært flere til å vurdere analysene, tror vi kanskje har kompensert for dette. For at leseren likevel skal få et lite innblikk i det sentrale ved hver historie, har vi skrevet et lite resymé av hver, hvor vi mener informantens mening kommer frem.
Vi foretok analysene fortløpende etter hvert som historiene kom inn. Vi diskuterte og jobbet oss frem til to strukturer. Ut fra disse fant vi så fire kjernebegrep. Drøfting og gjennomarbeiding av funn ble til slutt gjort i samlet gruppe.
3.3 Valg av litteratur
Vi valgte tidlig å sette fokus på forskning Alain Topor et al. (2002) har gjort på vendepunkt i et recoveryforløp. Topor har, også sammen med andre, forsket på og skrevet flere bøker og artikler som belyser temaet recovery (Topor 2006, Borg og Topor 2007). Her kommer det blant annet frem at det går an å bli frisk selv etter mange år med alvorlig psykisk lidelse. Denne erfaringsbaserte litteratur mente vi ville være relevant med henblikk på vår problemstilling.

Videre søkte vi i mange anerkjente databaser, direkte knyttet opp mot forskning, for å finne ytterligere litteratur. Blant disse var Idunn, Academic Search Premier, Helsebiblioteket, SveMed og PubMed. Vi søkte med ord som ”vendepunkt”, ”recovery”, ”bedringsprosess”, ”återhemtning” og ”turningpoint”. Resultatene av våre søk viste at det er forsket mye på recovery og bedringsprossesen, men mindre på selve fenomenet vendepunkt. Som resultat av våre søk var, i tillegg til Topor, samfunnsviteren Ragnfrid Kogstad et navn som stadig dukket opp. Vi tok kontakt med henne for å høre om hun kunne anbefale noen som kunne belyse noe i vår problemstilling. Hun tipset oss om en artikkel skrevet av henne selv, Tor-Johan Ekeland og Jan Kåre Hummelvoll. Artikkelen heter ”In Defence of a Humanistic Approach to Mental Health Care – Recovery processes investigated with the help of clients’ narratives on turning points and processes of gradual change”. Artikkelen er i ferd med å publiseres. Vi har fått den tilsendt av henne personlig med tillatelse til å bruke den i oppgaven.
Kogstad et al. (in press), Kogstad (2004), og Topor et al. (2002), i forbindelse med en brukerundersøkelse om vendepunkt, er det materialet vi valgte å bruke fra litteratur for å se om våre funn kunne harmonisere med uttalelser fra brukere.
3.4 Metodevurdering
Vi opplevde bruk av beskrivelser som en hensiktsmessig tilnærmingsmåte i forhold til det vi ønsket å undersøke. Vi sikret på denne måten en lik gjennomføring av besvarelsene. Ved å be om en beskrivelse i stedet for å foreta et intervju, hindret vi også at vår personlige valør ville prege datainnsamlingen. Gjennom å åpne for at informantene også kunne levere besvarelsene via e-post, noe seks av syv valgte, ble innsamlingen av data svært effektiv.
FUNN FRA VÅR UNDERSØKELSE
”Vendepunktet ser ut til å bestå av en periode eller et øyeblikk i livet da brukeren får tilbake håpet om et annet liv. I forlengelsen av dette håpet søker brukeren etter nye måter å møte sine problemer på, etter å ta tilbake makten over sitt eget liv – etter å være.” (Topor 2006:49)
4.1 Hva våre informanter fortalte

Historie 1
Hovedpersonen i denne historien var en voksen kvinne som slet med depresjon. Informanten beskrev at brukeren gjennom kognitiv terapi tilegnet seg innsikt og erfaring i forhold til hvordan hennes negative automatiske tanker hadde oppstått og hvordan de virket inn på hennes tanker, følelser, reaksjoner og handlemåter. Hun lærte også viktigheten av å bygge nettverk og ha meningsfylte aktiviteter sammen med andre.
I tillegg gjennomførte brukeren et kurs i mestring av depresjon sammen med en gruppe andre brukere, hvor hun fikk mulighet til å teste ut og praktisere ny, erfart kunnskap.
Vår informant sa at gjenkjennelse i gruppediskusjoner på kurset hadde vært vesentlig for brukerens bedringsprosess.

Historie 2
I denne historien var hovedpersonen nær femti år og hadde en alvorlig psykiatrisk diagnose. I tillegg brukte vedkommende rusmidler som alkohol og amfetamin jevnlig. Brukeren hadde de siste årene ofte vært innlagt på psykiatrisk akuttavdeling, og da med tvang fordi han hadde vært psykotisk, og til fare for seg selv og andre. Informanten opplevde at når hun oppsøkte brukeren i hans eget miljø og tilbød sine tjenester på hans premisser, så langt det var mulig, vekket det hans interesse for å prate med henne. Det ga mulighet til å bygge en god relasjon, noe de klarte. Under det første møtet uttalte brukeren at det eneste han trengte hjelp til var penger og transport. Helsearbeideren svarte at penger hadde hun ikke mulighet til å bidra med, men hun kunne bidra med transport til offentlig kontorer og til handling. Denne tilnærmingen mener informanten ble avgjørende for at brukeren begynte å tillate seg selv å ta i mot hjelp og at han som følge av dette opplevde et positivt vendepunkt.
Dette igjen førte til at man klarte å forebygge akuttinnleggelser og brukeren fikk tjenester som hjemmehjelp og hjemmesykepleie. På den måten fikk han også bedre ”bo-evne” og livskvalitet.

Historie 3
En bruker i femtiårene, med en alvorlig psykiatrisk diagnose, var hovedperson i denne historien.
Hun hadde fungert godt med medisiner og jevnlig oppfølging av psykiatrisk sykepleier de siste årene. Vår informant, som var vikar for brukerens faste psykiatriske sykepleier, fortalte at brukeren hadde en stor bekymring for sønnen sin, noe som fratok henne nattesøvnen. Informanten beskrev videre at brukeren opplevde et positivt vendepunkt da informanten tok tak i brukerens uttrykte problem der og da, og, gjennom handling, bidro til å lette det akutte problemet. Brukeren ble trygget og fikk nattesøvnen tilbake.

Historie 4
Hovedpersonen var i femtiårene, gift og hadde barn. Hun var hundre prosent ufør og var deltaker på et yrkesavklaringskurs. Brukeren hadde opplevd at mannen hennes gjennom 25 år fortalte henne at hun måtte holde seg hjemme og at hun ikke dugde til annet enn å være hushjelp og passe barn. Hun hadde mistet all tro på seg selv. Informantens opplevelse var at brukeren gjennom kognitiv tilnærming fikk synliggjort og ble bevisst sin situasjon og måten hun tenkte om seg selv på. Gjennom denne innsikten klarte hun å se sine egenskaper som ressurser og kompetanse. Dette førte til et positivt vendepunkt. Hun ble tryggere på seg selv og klarte å ta tak i eget liv igjen.

Historie 5
Historie 5 dreide seg om en kvinne på ca. 30 år, som hadde hatt kontakt med sin terapeut i ca. et og et halvt år. Gjennom terapien ble det avdekket at brukeren var preget av mistillit i relasjonen til andre, og unnvek det som var vanskelig for henne; et resultat av opplevelser i barneårene. Terapiforholdet utviklet seg til en trygg relasjon for brukeren. Informanten, terapeuten, fortalte at brukeren følte seg forstått, fordi hun forstod opprinnelsen til problemene med mistillit i relasjoner. Informanten oppdaget at brukeren ikke hadde betalt for behandlingstimene sine, og bestemte seg for å ta dette opp med brukeren fordi hun følte at noe annet ville være uærlig. På denne måten synliggjorde informanten det de arbeidet med i terapi, ved å konfrontere brukeren med en av hennes unnvikende atferder. Terapeuten bevisstgjorde vedkommende i forhold til hennes uhensiktsmessige atferd, og at hun vedlikeholdt denne atferden ved å unnvike vanskelige forhold. Ved bevisstgjøring av denne negative atferden opplevde terapeuten at hovedpersonen fikk innsikt i egen situasjon og terapeuten mener dette ble hennes vendepunkt i bedringsprosessen.

Historie 6
Hovedpersonen var en jente i tjueårene. Hun hadde en moderat depresjon som forverret seg den siste tiden før hun kom til behandling. Tankene om at livet ikke var verdt å leve øket på, og hun opplevde en stor grad av håpløshet i forhold til hva fremtiden hadde å by på. Brukeren og terapeuten, vår informant, forsøkte sammen å finne frem til tidligere ressurser og interesser, for at hun skulle klare å fokusere på noe positivt og ikke bare på alle pliktene hun følte tynget. Som følge av dette gikk brukeren til anskaffelse av en hund, noe som hadde vært en tidligere hobby hun gledet seg over. Vår informant uttalte at dette var vesentlig for at brukeren opplevde et positivt vendepunkt i sin situasjon.

Historie 7
Også i denne historien var hovedpersonen ei jente i tjueårene. Hun hadde, fra hun var midt i tenårene, vært innlagt utallige ganger på forskjellige psykiatriske institusjoner; flere ganger med tvang. Ved innleggelser var hun veldig redd, og følte hun mistet all medbestemmelse over eget liv. Brukeren fikk mange diagnoser, og mye medisinsk behandling ble forsøkt. Hun opplevde at det var flere negative enn positive virkninger av institusjonsoppholdene og medisineringen. Dette førte til at hun brøt med spesialisthelsetjenesten og seponerte medisineringen. Brukeren opplevde å få god støtte og hjelp gjennom gode relasjoner med en helsearbeider i kommunal psykisk helsetjeneste og sin fastlege. I dårlige perioder ble hyppigheten i støtten og kontakten økt fremfor å tenke medisiner og innleggelser. Informanten mente at vendepunktet for brukeren kom gjennom bemyndigelse og støtte for sine valg.
4.2 Strukturer
Vårt datagrunnlag, med syv historier innsamlet fra seks informanter, medførte to strukturer.
Struktur 1, fra informant 1, 4, 5 og 6
Et positivt vendepunkt inntraff der brukeren, gjennom kognitive terapiformer, opplevde å få økt innsikt i sin sykdomskarakter. Gjennom terapi fikk alle brukerne i disse historiene økt innsikt i negative tankemønstre og hvordan det påvirket deres tanker, handlinger og væremåte.
Struktur 2, fra informant 2, 3 og 7
Et positivt vendepunkt inntraff der brukeren opplevde å ha nærhet til en betydningsfull annen som respekterte og verdsatte ham eller henne. Brukeren fikk et positivt vendepunkt når han eller hun opplevde å bli respektert og verdsatt av en betydningsfull annen. Gjennom trygghet og nærhet i relasjonen har informantene opplevd at brukeren følte seg respektert.
HVORDAN HARMONERER KLINISKE EKSPERTERS OG BRUKERES BESKRIVELSER AV VENDEPUNKT I BEDRINGSPROSESSEN?
Ut fra våre analyser av eget datamateriell så vi at to tema kom særlig tydelig frem i historiene. Det ene temaet dreide seg om vendepunkt som følge av terapi og det andre som følge av nærhet i relasjon til betydningsfulle andre. Fire kjernebegrep som utkrystalliserte seg var betydningsfulle andre, kognitiv terapi, innsikt og respekt.
I dette kapittelet vil vi drøfte våre funn mot de funn vi har hentet fra brukerundersøkelser gjengitt i litteratur. I motsetning til vår undersøkelse, hvor vi ikke la noen føringer i forhold til blant annet diagnose, har Topor et al. (2002) gjort sin undersøkelse blant pasienter med alvorlig psykisk lidelse, som for eksempel schizofreni. Undersøkelsen Kogstad (2004) og Kogstad et al. (in press) refererer til, ble gjort i 2001 og 2002 blant medlemmer i Mental Helse Norge. Kjernebegrepene terapi og innsikt blir drøftet hver for seg, mens respekt og betydningsfulle andre blir behandlet sammen under punkt 5.3.
5.1 Terapi
Vi fant at i flere av historiene fra våre informanter kom det et vendepunkt til det bedre da brukeren ble bevisstgjort sin egen situasjon. Gjennom terapien forstod brukerne sammenhenger mellom opplevelser i livet, egne reaksjoner og utvikling av atferd i forhold til dette, samt hvordan deres væremåte påvirket andres måte å forholde seg til dem på. Når denne forståelsen var oppnådd var de i stand til å se egne, men skjulte ressurser, interesser og kompetanse. I fire av syv historier i vår undersøkelse kom det frem at informanten så terapien som vesentlig for brukerens positive vendepunkt. I historiene ble det benyttet ulike metoder, men alle hadde et utgangspunkt i en kognitiv terapiform, hvor brukerne på ulik måte selv kunne oppdage og oppleve hvorfor de gjorde som de gjorde, og hvilken virkning dette hadde på dem selv og andre. Dette ga brukerne innsikt, ny kunnskap, og en gnist til å ta fatt på, eller fortsette på veien mot bedring En av våre informanter uttrykker dette i sin beskrivelse av sin opplevelse av en brukers positive vendepunkt:
…Gjennom kognitiv terapi lærte hun, gjennom metoder og teknikker, hvordan situasjoner påvirker følelser, og hvilke tanker hun fikk i disse situasjonene. Hun lærte om sine negative automatiske tanker, og lærte metoder og teknikker for å oppnå en mere balansert tanke.
Dette igjen gjorde at hun mestret sin depresjon på en bedre måte, og etter hvert klarte å få en egeninnsikt, som hun før ikke hadde hatt. (Historie 1).
Negative automatiske tanker er, innen kognitiv terapi, en betegnelse på kortvarige tanker som farer gjennom hodet uten at man egentlig er klar over det. De kan være ubehagelige å gripe fatt i, og innebærer mange ganger en overvurdering av alvorligheten eller muligheten for en fryktelig hendelse. Kognitiv terapi har fått sin benevnelse fra ordet kognisjon. Kognisjon er betegnelsen på menneskets kontinuerlige bearbeidelse av informasjon, for eksempel hvordan vi tenker på, forestiller oss eller husker en bestemt hendelse. Måten vi tenker om hendelsen på, våre automatiske tanker, vil påvirke hvilke følelser som knyttes til denne hendelsen (Berge og Repål 2010).

Det endelige målet beskrives av Topor et al. (2002) som erobringen av sitt eget jeg, å få vise frem og prøve ut sitt eget jeg i forhold til andre. I terapi kan dette gjøres i trygge rammer. Etter hvert prøver man ut mer og mer i forhold til omverdenen, og prøvelsene blir mindre og mindre. Målet til slutt er å se seg selv akseptert av andre. Det å bli frisk eller bedre, kan også bestå i å se felles trekk ved sitt eget jeg og de andres. Det å komme seg er ikke en tilstand, men en måte å leve på, slik at livssmerten blir overkommelig og ikke innebærer en grunnleggende fremmedgjøring i forhold til seg selv og andre (ibid). Dette ser vi eksempler på i to av våre historier, historie 1 og 4, hvor brukerne gjennom terapi opplever å forstå seg og sin situasjon og gradvis kunne prøve dette ut i trygge omgivelser sammen med andre deltakere i terapien eller gruppen. I historie 1 fortalte informanten om bruk av kognitiv terapi som gav brukeren innsikt i sin situasjon; en innsikt brukeren benyttet på veien videre ved å gjennomføre et kurs i depresjonsmestring sammen med andre. Det som ble viktig for henne i denne bedringsprosessen var gruppediskusjonene og gjenkjennelsen hun møtte gjennom disse.
Ifølge Arnet (2009) må man selv ville ha endring for å ha nytte av terapi. Man må selv ønske en endring, tore å se nærmere på det vanskelige og, ikke minst, være villig til å se på seg selv med nye øyne. I undersøkelsen Topor et al. (2002) refererer til, beskrev intervjuobjektene visse egenskaper hos personen som nødvendige bidrag til at de maktet å komme seg oppover. Disse egenskaper ble beskrevet som integritet og vilje. Personenes eneste garanti mot tilbakefall er at de rommer disse egenskapene i sin personlighet, noe som gjør at det er mulig å komme seg på nytt. Det eneste som kan samsvare med dette av våre funn, var brukeren i historie 7, som brøt med spesialisthelsetjenesten. Kanskje kan vi tolke dette bruddet som et uttrykk for at det fantes en kraft i henne til å ta dette skrittet. Informanten så imidlertid opplevelsen av bemyndigelse, samt støtte fra fastlegen og den kommunale psykiske helsetjenesten som det sentrale. Vår erfaring er at det kreves en ærlighet overfor seg selv, en vilje, og en kognitiv evne, når det gjelder å gå inn i sine problemer og nyttiggjøre seg terapi. I historiene fra våre informanter ble dette ikke spesielt vektlagt. Muligens er kognitiv evne og vilje til å arbeide med sine vansker tatt som en selvfølge av våre informanter ettersom de hadde personen ” i behandling” og
18
Gruppe 2 STK 8 08.02.2011
vendepunktet de fortalte om alt hadde oppstått. Hos noen av våre informanter ble det heller fokusert på å få frem brukerens ”glemte” ressurser, som et resultat av en terapiform.
Det vil alltid være mange faktorer som spiller inn i forhold til resultatet av en terapi. Ved langvarig behandling, vil det være forhold i livet ellers, nye eller endrede relasjoner, samt mange andre forhold i individets omgivelser, som kan spille inn (Arnet 2009). I likhet med Arnet mener vi at det er flere faktorer som spiller inn i forhold til resultater av terapi. Både relasjonen til terapeuten, samt hvor klar og mottakelig brukeren selv er for å ta tak i egne problemer og arbeide for endring, ser vi som avgjørende for at man opplever et vendepunkt som resultat av terapi. Dette ser vi eksempler på i flere av våre informanthistorier. I historie 4 så vi at når brukeren følte at relasjonen til helsearbeideren var trygg nok, fortalte hun helsearbeideren om mannens stadige degradering av henne. Helsearbeideren så dette i sammenheng med hennes dårlige selvbilde og lave selvtillit. Helsearbeideren, informanten, mente da at brukeren ville ha nytte av en bestemt kognitiv terapiform, noe som ga brukeren ny innsikt og bedre psykisk helse. I historie 5 fant vi at terapeuten, etter at brukeren hadde gått lenge i terapi og terapeuten opplevde relasjonen som sterk nok, valgte å være ærlig og konfrontere brukeren. Hun gjorde dette ved å konfrontere henne i en konkret sak som viste hennes unnvikelse av problemer. Dette ga denne brukeren, etter litt modningstid, en forståelse av hvor viktig det var for hennes selvbilde at hun ikke vek unna problemene, og hun klarte å starte med å ta ansvar for livet sitt.
Både historie 2, 5 og 7 nevner at en god relasjon til helsearbeideren ble ansett som viktig. I historie 1 og 4 var det relasjonen til en gruppe som var fremtredende. Informantene i historie 1, 4, 5 og 6 legger imidlertid ikke så stor vekt på relasjonen i seg selv, men som en god hjelp i forhold til bedring som følge av terapi. De setter først og fremst fokus på terapien. Hos Topor et al. (2002) ble relasjoner i seg selv ansett som noe av det viktigste i forhold til vendepunkt og bedring. Brukerne som ble intervjuet i undersøkelsen Topor et al. (2002) refererer til, ga uttrykk for at det snarere var relasjonen til andre mennesker eller egne iboende ressurser som var utløsende faktorer. Medlemmene av Mental Helse vektla også relasjonen sterkt (Kogstad et al. in press). Vi fant altså ikke samsvar mellom våre funn og brukernes uttalelser i forhold til terapi. Vi undrer oss om årsaken til at så mange av våre informanter la så stor vekt på terapi skyldes at vi som helsearbeidere tradisjonelt har ønsket å ha maler og fasiter for å ha en trygghet for at det vi utfører er akseptert behandling, mens brukerne opplever at relasjonen, respekten og nærheten til en annen er det som hjelper. Er det kanskje slik at der helsearbeideren ser at terapien virker, gjør den det fordi tryggheten i relasjonen til helsearbeideren er tilstede? Kan det i noen tilfeller også i våre beskrivelser være relasjonen til helsearbeideren, heller enn den terapeutiske metoden, som har vært det viktigste i forhold til vendepunktet? Kan våre informanter ha lagt for liten vekt på betydningen av relasjonen? Har de lagt så stor vekt på terapi fordi de ikke ønsker å fremheve seg selv og sin egen betydning? Er det ”gamle”, innøvde måter å tenke og arbeide på innen tradisjonelt helsearbeid som gjør at terapi får så stor betydning? Og ville brukerne svart noe annet hvis vi hadde spurt disse direkte? Dette blir våre spekulasjoner. Det var imidlertid helsearbeidernes oppfatning vi etterspurte, og det er interessant å se hvor mange av dem som vektlegger terapeutiske metoder, mens brukerundersøkelser fremhever relasjonen.

En annen interessant observasjon fra vår undersøkelse er at de informantene som fremhever terapi, og spesielt kognitiv terapi, som avgjørende for brukers innsikt og vendepunkt, kommer fra forskjellige nivåer innen psykisk helsetjeneste. De representerer både kommunal psykisk helsetjeneste, spesialisthelsetjenesten og arbeidsavklaring via NAV. Dette ser vi som positivt. Selv om dette er en svært liten undersøkelse kan det virke som om nivåenes tilnærmingsmetode til psykisk lidelse er mer forenlig med hverandre enn tidligere erfaringer har vist oss. Det behøver nødvendigvis ikke bare være ensbetydende positivt, men hvis tilnærmingsmetodene også gir rom for individualitet og brukermedvirkning begynner vi kanskje å nærme oss noe som er trygt, forutsigbart og kan favne de fleste behov. Slik vi opplever det, har alle fokus på at forholdene legges til rette for at brukerne skal oppdage og utvikle egne iboende egenskaper. Kan vi se undersøkelsens resultater som et tegn på at tjenestene er i ferd med å bli mer samkjørte etter opptrappingsplanen? Hvis så er tilfelle, tror vi det er lettere for brukerne å forholde seg til de ulike nivåene. Et godt tiltak i forhold til dette er individuell plan, som alle med koordinerte og sammensatte helse- og sosialtjenester har rett til å få utarbeidet. Dette er brukerens plan, som skal følge ham uansett hvilket nivå av helse- og sosialtjenester han befinner seg på. Alle aktørene i planen skal bestrebe seg på å hjelpe og støtte brukeren på hans vei til å nå sine egne mål (Helse- og omsorgsdepartementet 2004).
5.2 Innsikt
Terapi ble, som vi har sett, fremhevet av mange av våre informanter som betydningsfullt for vendepunkt i bedringsprosessen, og det vesentlige i dette var den innsikten brukerne hadde fått som følge av terapien. I historie 1 og 5 fikk brukeren innsikt i sine negative automatiske tanker og uhensiktsmessige atferd. Historie 4 og 6 forteller hvordan brukeren fikk innsikt til å se sine skjulte ressurser og glemte interesser, slik at dette kunne tas frem igjen som et viktig bidrag på veien mot bedring.
I forbindelse med oppfølging av medikamentell behandling, har det kommet frem at det mangler en konsekvent definisjon av innsikt (Jónsdóttir og Opjordsmoen 2006). Forskjellige definisjoner har kommet frem, men alle har til felles at de innbefatter bevisstheten om å ha en psykisk lidelse. Ulike teorier har vært lansert om hva som er mekanismen for innsikt og mangel på denne. En teori har vært at mangel på innsikt var en slags forsvarsmekanisme, en mestringsmekanisme som gikk ut på å benekte sykdommen. Senere dukket det opp neuropsykologiske forklaringer, som innbefattet sykdom eller skade i hjernen (Larøi et al. 2000 i Jónsdóttir og Opjordsmoen 2006). En tredje hypotese ser innsikt som et selvstendig symptom, en del av sykdomsprosessen (Cuesta 1994 i Jónsdóttir og Opjordsmoen 2006). Ifølge Escolas ordbok (Taule 2004) kan innsikt forstås som kunnskap, forståelse eller kjennskap. Vi tror ikke at noen av våre informanter har sett innsikt ut fra en neuropsykologisk forklaring, men kanskje har de sett mangel på innsikt som en mestrings- eller forsvarsmekanisme, eller en del av sykdomsprosessen. Imidlertid har noen av de som har nevnt innsikt som betydningsfullt, nevnt kunnskap om egne tanke- og handlingsmønstre som vesentlig (historie 1 og 5).

Kogstad et al. (in press) nevner også innsikt som betydningsfullt for bedring. I undersøkelsen blant medlemmene i Mental Helse stod meningsdimensjonen sentralt. Dagens problemer fikk mening fordi de ble satt i sammenheng med andre livshendelser, fikk en forklaring, eller ble til erfaringer som kunne brukes til å forstå og hjelpe andre (Kogstad 2004). I våre historier handlet det nok mer om å forstå seg selv enn om å forstå andre, noe som kanskje kunne vært annerledes hvis vi hadde fulgt våre informanters kilder over et lengre tidsrom. Vi traff våre informanter på et tidspunkt da de hadde sine brukere i behandling, og som vi så i historie 1, 4, 5 og 6 la de vekt på terapiens betydning for at brukeren skulle få innsikt og kunnskap om egne tanke- og handlingsmønstre.
Andre, tidligere brukere har imidlertid sagt mye om viktigheten av å bruke sin innsikt og kunnskap videre. Lauveng (2008) sier at å gjøre folk hele og dugelige best kan gjøres gjennom systematisk og planmessig å lære folk å utvikle seg selv. Hvis det er slik at terapi kan bidra til innsikt, at vi kan se innsikt som kunnskap, og at kunnskap er viktig for vår videre utvikling, kan terapi kanskje være et springbrett i forhold til selvutvikling. Arnet (2009) nevner også at psykoterapi, i tillegg til behandling av psykiske problemer, kan brukes som verktøy for selvutvikling. Kanskje kan innsikten man oppnår i terapi anspore til videre utvikling gjennom utdanning, som igjen kan brukes til å hjelpe andre? Ifølge Lauveng (2008) er det mange mennesker, som har hatt egenerfaring med psykisk sykdom, som ønsker en jobb hvor de kan hjelpe andre. Det finnes både positive og negative sider ved å bruke tidligere brukere og pasienter som profesjonelle hjelpere. Blant annet nevner Lauveng (ibid) at det er vanlig å argumentere for at tidligere brukere kan hjelpe andre nettopp fordi de har opplevd psykisk sykdom selv, og dermed vet noe om hva som hjelper. Det kan imidlertid ligge en fare i dette, ettersom vi alle er forskjellige individer og personligheter, med ulik bakgrunn og forskjellige nettverk. Symptomer som ligner hverandre kan derfor ha forskjellige årsaker (ibid). I vår undersøkelse fortalte informanten i historie 1 at brukeren opplevde gjenkjennelse i gruppediskusjoner som positivt for hennes bedringsprosess. Et sentralt argument mot at tidligere brukere utdanner seg til profesjonelle hjelpere er at de vil overgeneralisere og tro at det som hjalp dem selv også vil hjelpe alle andre. Dette er imidlertid ikke noe bare hjelpere med egenerfaring står i fare for å gjøre. Det er ganske vanlig at også andre har en slik holdning. Særlig gjelder dette nyutdannede, som har lært en bestemt metode og har liten erfaring i å matche rett behandling med rett bruker. Egen erfaring med psykisk sykdom vil være sentralt ved mange menneskers yrkesvalg. Det vil imidlertid alltid være mennesker, både tidligere brukere og andre, som av ulike årsaker, egner seg eller ikke egner seg som hjelpere. Det finnes mange argumenter både for og mot at tidligere brukere skal bli profesjonelle hjelpere. Egenerfaring alene kan derfor ikke være det ene kriteriet som kan brukes for å avgjøre om hjelperen er egnet eller uegnet i en stilling (ibid).

Ifølge Lauveng (2008) er forskning viktig i en utdanning som profesjonell hjelper. Det er viktig å forstå andre, men det er også viktig å tilegne seg nødvendig kunnskap om det å forske. Borg (2009) nevner medforskning som et viktig bidrag til kunnskap om psykisk helse. Medforskning dreier seg om forskning med mennesker med psykisk lidelse, i motsetning til forskning om eller på menneskene. Brukergrupper er medbestemmende når det gjelder hvilke spørsmål som skal stilles i forskningen, samt hvordan forskningsresultatene skal forstås og brukes. Gjennom et nært samarbeid mellom forskere og mennesker med brukererfaring kan det oppnås en ny form for kunnskapsutvikling (ibid). Beston (2009) forteller at det som var viktig for henne som psykisk syk, var å finne frem til en større forståelse av og innsikt i egen situasjon gjennom å søke etter mønstre og mekanismer i hennes egen utvikling. Dette ble en personlig forskningsprosess som ga henne en metode til å forstå hva som ga funksjonshindringer og hvordan hun best kunne ivareta sin psykiske helse. Beston har også vært medvirkende i et forskningsprosjekt i regi av Mental Helse og Høgskolen i Hedmark (ibid).
Vi har satt søkelys på selve vendepunktet i bedringsprosessen i vår undersøkelse og i den litteratur vi har valgt å sammenligne våre funn med. Hvordan våre informanters kilder vil velge å bruke sin innsikt og sine erfaringsbaserte kunnskaper videre, vet vi derfor ikke noe om. Kanskje vil noen av dem utdanne seg til profesjonelle hjelpere, og kanskje vil noen bidra i forhold til brukerkunnskap som en av de tre likeverdige kilder til evidensbasert kunnskap.

I historie 7 så vi at brukeren brøt med spesialisthelsetjenesten etter gjentatte innleggelser og medisinering. Informanten så bemyndigelse og støtte for de valg brukeren tok, altså relasjonen, som det mest betydningsfulle for vendepunktet. Men kanskje var brukerens erfaring med, og opplevelse av, at det var flere negative enn positive virkninger av institusjonsoppholdene og medisineringen også medvirkende i forhold til hennes beslutning om brudd? Topor et al. (2002) fant at vendepunkt var små trinn i bedringsprosessen som ofte handler om å erobre det som kunne betegnes som makt, og bestå i medbestemmelse. Topor (2006) sier at bedring innebærer at individet skaffer seg makt over sitt liv og hvordan han vil leve og utforme det. Brukeren må erobre makt over symptomene, i forhold til behandlingsmetodene, det profesjonelle behandlingsapparatet og pårørende (ibid). Volden (2009) hevder at brukerkunnskap kan bli mektig kunnskap hvis brukere får delta i forskning på lik linje med andre forskere, og at brukernes erfaringer og brukerperspektivet settes høyere opp på det akademiske og politiske sakskartet.
I motsetning til våre funn, fant ikke Topor et al. (2002) at innsikt som følge av terapi ble vektlagt hos brukere. Dette tror vi henger sammen med at de ikke så terapi i seg selv som betydningsfullt. Brukernes egen kunnskap om hva som bidrar til bedring fra psykisk lidelse, er imidlertid, ifølge Borg og Topor (2007), av svært stor betydning, og etter vår mening, en betydelig kilde i forhold til evidensbasert praksis.

Da vi leste og analyserte historiene fra informantene, så vi at flere viktige faktorer var nødvendige for at brukeren skulle oppnå innsikt og ny kunnskap om sin situasjon. Blant annet fremhevet informantene i historie 1 og 5 relasjonen i tillegg til terapien. Funn Kogstad et al. (in press) refererer, viste at å forstå seg selv kunne ses på som en vei til selvhelbredelse og at terapien kunne sees som guiding til dette. Også her ble relasjonen vektlagt. Terapeutens oppgave var å skaffe et empatisk og støttende arbeidsrom hvor klienten kunne engasjere seg i fri og skapende tenkning. Flere av informantene i denne undersøkelsen så hjelperens emosjonelle tilstedeværelse som det mest verdifulle bidrag terapeuten kunne yte i den terapeutiske prosessen (ibid). Etableringen av en trygg relasjon er hos Kogstad (2004) beskrevet som betydningsfull for å oppnå ny innsikt og dermed en mulighet til å åpne opp for stengte minner. Også Topor et al. (2002) fant at relasjonen, som tidligere nevnt, var av svært stor betydning.

Vi ser det slik at det kanskje ikke er innsikt som følge av terapi alene som er vesentlig for vendepunkt til bedring fra psykisk lidelse. Andre elementer må også være til stede. Relasjonen fremheves som viktig både i vår undersøkelse, hos Topor et al. (2002), Kogstad (2004) og Kogstad et al.( in press). Relasjonen sees som svært betydningsfull, enten det gjelder relasjonen til terapeuten, eller relasjonen til en betydningsfull annen.
5.3 Betydningsfulle andre
Struktur 2 fra våre funn sier: ”Hovedpersonen får et positivt vendepunkt når han opplever å bli respektert og verdsatt av en betydningsfull annen”. Den betydningsfulle andre var spesielt vektlagt i historiene som var grunnlag for struktur 2, men vi ser at alle informanthistoriene rommer en relasjon, og at dette er viktig for opplevelsen av et positivt vendepunkt. For å oppleve at andre betyr noe for en, eller oppleve at en betyr noe for en annen, er man avhengig av en relasjon. For å få til en god relasjon, mener vi det er vesentlig at man møter hverandre med respekt. Vi mener viktigheten av både relasjon og respekt ble godt belyst både av våre funn og av litteraturen vi har valgt å se funnene våre opp mot.

Mellommenneskelige relasjoner foreligger når mennesker gjensidig påvirker hverandre slik at det den ene gjør, sier, tenker eller føler, influerer på hva den andre gjør, sier, tenker eller føler. Kvaliteten av relasjonen opprettholdes gjennom interaksjonsprosessen. (Vaglum 2006:14).

Når vi tar utgangspunkt i kjernebegrepet ”den betydningsfulle andre” i forhold til vendepunkter, finner vi for det meste likheter mellom våre funn og funn Topor et al. (2002), Kogstad (2004) og Kogstad et al. (in press) har gjort i sine undersøkelser. Både likeverd, trygghet, respekt, anerkjennelse og ærlighet er, som vi har funnet, vesentlige faktorer for at relasjonen skal utgjøre en forskjell i brukerens bedringsprosess, og at ”den andre” dermed oppleves som ”en betydningsfull annen”. Nedenfor har vi vist eksempler på overensstemmelsen mellom våre funn og sammenligningsfunnene, medtatt eksempler fra våre informanthistorier, samt belyst med annen teori.

I relasjonen mellom helsearbeider og bruker er kvaliteten på relasjonen helt avgjørende. I hvilken grad en person er åpen for å be om hjelp eller motta hjelp avhenger blant annet av hvor støttende og ærlig relasjonen oppleves. Gjennom støtte, innlevelse og empati fra hjelper oppstår en tilknytning mellom to personer hvor tryggheten gjør det mulig for bruker å uttrykke sin sårbarhet (Berge og Repål 2004). Slik mener vi relasjonen kan bli et utgangspunkt for å gjenerobre seg selv og skape rom for vendepunkt og nye muligheter.
Alle våre informanter valgte å skrive historier med seg selv i en rolle. Det ser vi som naturlig når vi har bedt dem om å fortelle en historie hvor de opplevde en brukers positive vendepunkt. Vi fant at de i flere tilfeller så seg selv som ”den betydningsfulle andre”. I likhet med Topor et al. (2002) fant vi, i alle historiene, at relasjonen, enten til terapeuten eller til andre, var vesentlig som grunnlag for at den enkelte bruker skulle oppleve positive vendepunkt i sin bedringsprosess. Samtlige som deltok i undersøkelsen blant medlemmer av Mental Helse, refererte til relasjonen med hjelper eller hjelpeapparatet som betydningsfull og en forutsetning for bedring (Kogstad et al. in press). Kogstad referer Mahoney (1995 i Kogstad 2004) når hun sier at hjelperens emosjonelle tilstedeværelse er den mest kraftfulle faktor og det mest verdifulle bidrag den hjelpende personen kan yte i prosessen fra psykisk lidelse. Vi mener at uten disse relasjonene ville brukerne muligens ikke ha vært mottakelige for bevisstgjøring og tilbakemeldinger og fått den innsikten som ble en utløsende faktor for de positive vendepunktene.
24
Gruppe 2 STK 8 08.02.2011
Som helsearbeider er det, etter vår mening, vesentlig at man er seg relasjonens betydning bevisst når man går inn i et terapi- eller hjelpeforhold til en bruker. Man skal være personlig og til stede i brukerens situasjon, men likevel ikke invadere hans liv. Det er vår oppgave som helsearbeidere å forsøke å få til en dynamisk og likeverdig relasjon. For å få dette til er det, slik vi ser det, nødvendig med kunnskap om, og bevissthet i forhold til, overføringer og motoverføringer i en relasjon. Med det mener vi hvordan det jeg sier og gjør påvirker den andre, og omvendt. Dette for å forstå både seg selv og den andre og utviklingen i relasjonen. I historie 2 opplevde informanten at det som vekket brukerens interesse for å prate med henne var at hun oppsøkte ham i hans eget miljø og tilbød sine tjenester så langt som mulig på hans premisser. Brukeren uttrykte til helsearbeideren at det eneste han hadde behov for var penger og hjelp til transport. Helsearbeideren svarte ærlig at penger hadde hun ikke mulighet til å gi, men hun kunne bidra med transport til offentlige kontorer og for å handle. Dette ga mulighet til å bygge en god relasjon, noe de klarte. Informanten sa videre at hennes tilnærmingsmåte gjorde at brukeren tillot seg å ta imot hjelp. Vi mener at dette kan være av vesentlig betydning fordi det ofte kan være lettere å motta en utstrakt hånd, enn selv å oppsøke hjelp. Dette forteller oss at hun evnet å møte ham uten å tråkke på hans stolthet, hun møtte ham med respekt. I yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (2007) står det nedfelt i sykepleiens grunnlag:
”Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal baseres på barmhjertighet, omsorg og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.” (Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere 2007).

Dette støttes av funn fra undersøkelsen Kogstad et al. (in press) refererer til. De fant at dersom mennesker som strever med mentale forstyrrelser blir møtt med støtte, forståelse og respekt, forløses kreative krefter og eksistensiell forståelse, slik at man kan orientere seg mot en ny vei, veien mot bedring. I vår undersøkelse finner vi dette igjen i historie 7 hvor informanten forteller at brukeren hadde opplevd utallige innleggelser på forskjellige psykiatriske institusjoner, flere ganger med tvang. Ved innleggelser var hun veldig redd, og følte hun mistet all medbestemmelse over eget liv. Slik vi ser det, ble det et misforhold i relasjonen, brukeren opplevde å ikke bli møtt med respekt, verdighet og anerkjennelse. Hvilken mulighet har man til å oppnå bedring i psykisk helse når man er livredd og føler seg krenket? Vi mener respekt, verdighet og anerkjennelse ivaretas dersom terapeuten behandler brukeren som et menneske som på tross av avvikende atferd har lik verdi som en selv.
Topor et al. (2002) finner i sin undersøkelse at likeverd mellom helsearbeideren og brukeren ofte er vesentlig for å gjenerobre seg selv. Hummelvoll (2000) bekrefter at likeverd er selve ledetråden i forholdet. I historie 5 ser vi dette i praksis når helsearbeideren opplever det uærlig av henne å ikke konfrontere brukeren med unnvikelsen. Helsearbeideren viser at hun tar brukeren på alvor og tiltror henne evnen til å ta ansvar for sine egne handlinger.
For at brukeren skal oppleve helsearbeideren som en betydningsfull annen kreves det, slik vi ser det, en ærlighet fra helsearbeiderens side. Denne ærligheten forstår vi som det samme som Topor et al. (2002) omtaler som ekthet. Med det menes at hjelperne opptrer som profesjonelle, men samtidig fremtrer som personer. De spiller ikke sin forventede rolle, de kan bryte den gitte regi og vise noe av seg selv. Ektheten formidles gjennom konkrete handlinger som blir mer pålitelige enn ”fagre ord”. Disse menneskene beskrives ofte som ”venner”. Venner forbindes gjerne med gjensidighet i forholdet, og pasienten og den profesjonelle kan slik sammen skape et nytt manuskript, nye roller (ibid). Dette mener vi var til stede i historie 2, hvor terapeuten møtte brukeren på hans arena, hans tilholdssted.
Vi mener ærlighet handler om å være helhjertet til stede. Å føle at man blir sett og hørt er en individuell opplevelse. ”Om alle blir sett og hørt på samme vis, blir ikke jeg sett og hørt.” (Borg og Topor 2007:53). Man føler seg utvalgt når man blir sett og hørt. Man opplever at den andre prioriterer akkurat deg. Ærligheten, slik vi ser det, er en viktig ingrediens i en trygg relasjon. I en av våre tidligere nevnte informanthistorier, nummer 5, fortalte informanten om ærlighet i relasjonen som vesentlig for vendepunktet. I denne historien følte informanten at det ville være uærlig av henne å ikke konfrontere brukeren med en situasjon hvor brukeren unnlot å betale for seg. Unnvikelse var en vesentlig del av brukerens problem. Vi mener derfor at helsearbeideren opptrådte likeverdig når hun forventet at brukeren gjorde opp for seg. Hvis man ikke blir forventet noe av, hva er da vitsen med å gjøre noe? Eller er man da så verdiløs at ens eksistens ikke utgjør noen forskjell? Tross sin psykiske uhelse måtte brukeren ta ansvar for sine handlinger. Man kan ikke gjøre som man selv vil, uten at dette får konsekvenser. Man kan ikke gjemme seg bak sin lidelse. Dette mener vi helsearbeidere må være oppmerksomme på. Det er selvfølgelig viktig, som vår informant gjorde, å velge riktig tidspunkt i forløpet. Det tror vi kan være avgjørende for hvorvidt brukeren opplever konfrontasjonen konstruktiv eller ikke. Er det for eksempel for tidlig i bedringsprosessen, kan konfrontasjonen oppleves feilaktig og utviklingen kan gå i en negativ retning.

Det er vesentlig at forventninger og muligheten til å innfri dem står i rett forhold til hverandre. Materialet fra undersøkelsen blant medlemmer av Mental Helse, viste at et ønske om modig konfrontasjon med det mest smertefulle kunne ha vært til stede lenge, men det hadde tatt tid å finne de personene eller omgivelsene som kunne støtte prosessen (Kogstad 2004). Arnet (2009) sier at man både møter empati og forståelse fra en terapeut, men man blir også utfordret i forhold til tanker og følelser, slik at man kan se det man sliter med fra nye innfallsvinkler. Arnhild Lauveng (2006) sier noe om dette i forhold til egen erfaring. Hun forteller om en hendelse da hun var ung og nysyk, og innlagt på tvangsparagraf for første gang. En natt hun var dårlig og stemmene ba henne om å skade seg selv, var en lege og en pleier hos henne hele natten. De holdt henne varsomt i stedet for å legge henne i belteseng. Da det roet seg og de skulle gå, ga legen henne beskjed om at siden hun, legen, måtte stille opp på morgenmøte neste dag, forventet hun at Arnhild også gikk på skolen. Legen gikk. Lauveng skriver: ”Det var ikke straff. Hun krevde det samme av meg som hun krevde av seg selv, en forventning om mestring og normalitet, et rolig krav om håp: Det er ille nå, men det går over. I morgen er du på skolen igjen. Livet går videre også etter vonde kriser. Nei, det var ikke en straff. Det var en belønning”. (Lauveng 2006:19)

Topor (2006) sier videre at det som ser ut til å ha god effekt er når helsearbeideren gjør noe utover det brukeren forventer seg, og at det som gjøres for brukeren gjøres for ham eller henne og ikke for alle andre. I historie 2 så vi at helsearbeideren gjorde noe brukeren ikke hadde forventet når hun møtte ham i hans omgivelser og imøtekom behovet for transport. Dette var et tiltak vi tror brukeren opplevde som et tilbud rettet akkurat til ham. Vi opplever at han gjennom dette følte at helsearbeideren respekterte ham for den han er, uavhengig av rusproblemet. Kogstad et al. (in press) fant at vendepunktene ble beskrevet som momenter av signifikant betydning, for eksempel spesielle møter eller spesielle ord, som åpnet personens øyne slik at det ble mulig å se at livet var verd å leve. Dette i motsetning til å bygge tillit, som har karakter av en mer langvarig prosess. I historie 7 så vi at helsearbeideren valgte å stole på brukeren også i dårlige perioder. Hun følte seg trygg på at brukeren ville si fra om det ble for vanskelig. Respekt er å forholde seg til ”den andre” som en ansvarlig person som kan ta ansvar for seg selv og som har krav på å eie sine egne følelser og tanker. Hun sier videre at relasjonen mellom hjelper og hjelpesøkende innebærer at den hjelpesøkende til en viss grad står i et avhengighetsforhold til hjelperen. For at den hjelpesøkende skal få den trygghet han har rett til i denne situasjonen, må enhver profesjonell relasjon baseres på respekt for den hjelpesøkende som en ansvarlig person. Imidlertid betyr det ikke at hjelperen aldri skal sette grenser eller si fra, det vil heller, i visse situasjoner, være mangel på respekt (Holm 2005).

Gode mennesker spiller en viktig rolle i bedringsprosessen, enten de har en sentral rolle, eller en mer perifer eller tilfeldig rolle i individets liv. De kan også plutselig dukke opp på et tilfeldig tidspunkt. Ofte kan de si eller gjøre noe som gjør at individet føler seg sett og akseptert som en person som duger og har verdi (Topor et al. 2002). Dette så vi i historie 3, hvor brukeren hadde en alvorlig psykisk lidelse. Med medisiner og en jevnlig, trygg kontakt med kommunal psykisk helsetjeneste over lang tid, klarte hun imidlertid å leve et stabilt liv. Denne tryggheten mener vi er vesentlig. Når det oppstod et problem for henne, tok hun sin bekymring opp med en helsearbeider som var vikar for hennes faste sykepleier i kommunen. Helsearbeideren tok brukeren på alvor og satte fokus på å løse det brukerens utrykte som sitt problem. Hun hang seg ikke opp i diagnose eller symptomer, men møtte brukeren i hennes uttalte behov. Denne helsearbeideren lettet brukerens problem og var en tilfeldig relasjon som for brukeren ble en betydningsfull annen. Vi ser at både i våre funn og i materialet Topor et al. (2002), Kogstad (2004) og Kogstad et al. (in press) presenterer, kommer det frem at positive vendepunkt kan utløses av plutselige møter eller uttalelser. Dette tror vi handler om rett tid, rett sted og rett person. Vi har erfart at slike plutselige situasjoner kan oppstå selv om man har en langvarig relasjon. Når helsearbeideren gjør eller sier noe uventet kan dette ha samme effekt som et tilfeldig møte, det fungerer som en vekker.

I historie 3 mener vi informanten viste både omsorg, forståelse og respekt ved å fokusere på det uttrykte problemet og ikke bare på symptomer og diagnose, noe psykiatrien, blant annet ifølge Bøe og Thomassen (2007), har blitt kritisert for. Som nevnt innledningsvis, er det viktig at de forskjellige kunnskapsområdene likestilles. Brukerstemmen, blant annet om behovet for omsorg, respekt og forståelse, må høres og stilles på lik linje med hva ekspertkunnskapen og den medisinske forskningen sier. Likestilling av kunnskapsområdene og lydhørhet for hva den enkelte bruker mener er til hjelp, tror vi øker muligheten for positive vendepunkt i bedringsprosessen fra psykisk lidelse.

I andre situasjoner er det ikke det tilfeldige møtet, men den langvarige relasjonen som er viktig. Å ha en trygghet for at de gode menneskene er der, kanskje har de vært med under nedturen, men de gir ikke opp. Slik kan de opptre som faste bøyer på et opprørt hav. De gode menneskene er mennesker som alltid er der og aldri gir opp troen på personen. Slik er de andres betydning for at håpet skal overleve svært viktig (Topor et al. 2002). Historie 7 i vår undersøkelse gir et godt eksempel på dette. Her valgte brukeren, til tross for sine rettigheter, å ikke ta imot hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Hun utviklet i stedet en langvarig relasjon med en kommunal psykisk helsearbeider hun opplevde å få støtte og hjelp fra. Denne trygge relasjonen, som bygget på gjensidig tillit og respekt, gjorde at brukeren slapp krenkende innleggelser. I brukerens dårlige perioder ble intensiteten i støtten og møtene økt, fremfor å tenke medisiner og innleggelse. Vår informant uttrykte klart: ” Brukermedvirkning og empowerment ble nøkkelen i samarbeidet mellom pasienten og sykepleieren.” Informanten fortalte videre at: ”Pas selv mener bestemt at det er bruddet med spesialisthelsetjenesten som ble det store vendepunktet i hennes tilværelse”. Med disse sitatene forstår vi at brukeren ser bruddet med spesialisthelsetjenesten som sitt store vendepunkt, mens informanten mener at brukermedvirkning, empowerment og relasjonen til sykepleieren er det som gir situasjonen mulighet til å bli et positivt vendepunkt. Det utløste et vendepunkt når brukeren valgte å avslutte medikamentell behandling og avbryte kontakten med spesialisthelsetjenesten. Det at hun ble støttet i sitt valg med å seponere medisiner og avslutte behandling mener vi var vesentlig for at vendepunktet ble positivt. Informanten kunne valgt å ikke støtte henne. Det ville krevd mindre grad av oppfølgning fra den psykiske helsetjenesten i kommunen og vært besparende i forhold til tid og økonomi. Man kunne spart ressurser på å tilby levering av en dosett en gang i uka, i motsetning til mange timer med støttesamtaler, veiledning og praktisk bistand. Informanten valgte i stedet å støtte brukeren i hennes valg, noe vi ser som en respektfull holdning til mennesket. Dokumentarer og nyhetsinnslag i pressen forteller stadig om hendelser som oppstår fordi rammene er knappe og det er om å gjøre å få mest mulig ut av ”helsekronene”. Vi ser nyhetsinnslag om psykisk syke som blir utskrevet for tidlig og begår alvorlige forbrytelser uten å være tilregnelige. Det er grusomt for de som blir utsatt for noe, og forferdelig for den som ”våkner opp” og får vite hva han har gjort. Å gi et for dårlig tilbud mener vi er å ikke vise respekt for brukeren. Ikke minst mener vi dette er med på å gi økt frykt for og stigmatisering av psykisk syke. Vi synes det har vært langt mindre fokus på kvaliteten på tjenestene. Dette mener vi slår spesielt dårlig ut i forhold til psykisk helsearbeid, hvor nettopp det å ha tid til å bygge en trygg relasjon og møte brukerne der behovet deres er, viser seg som en vesentlig faktor for å lykkes.

Hvorvidt vendepunktet i historie 7 ville slått positivt ut om ikke brukeren hadde opplevd støtten og anerkjennelsen fra en eller flere betydningsfulle andre, vet vi ikke. Det synes i alle fall for oss å være vesentlig at brukeren følte at hun hadde støtte og egen myndighet. Vi anser det som viktig at man blir trodd og respektert for sin egen forståelse av hva som er best for en selv. Den som har skoen på kjenner hvor den trykker. Dette ordtaket er en god rettesnor, men vi ser selvfølgelig at det i noen situasjoner er nødvendig å ta styringen for brukeren og hjelpe vedkommende på den måten. Dette kan være situasjoner hvor den psykiske helsen er så dårlig at brukeren er til fare for seg selv eller andre. Det er en stor utfordring å vurdere hvor grensene går i forhold til dette. Man skal ivareta brukerens integritet og egenverd og samtidig frata ham hans rett til å bestemme over eget liv. Det er en enormt vanskelig manøver, som vi har erfart blir utført med varierende hell. Imidlertid mener vi kunnskap og bevissthet omkring dilemmaet vil øke mulighetene for å lykkes. Vi mener at den lærdommen psykisk helsearbeidere har med seg fra utdanning, erfaring og tillært kultur i ulike arbeidsmiljø, samt personens egne egenskaper, er avgjørende for om man klarer å sette grensene og samtidig møte brukerens behov. Lauveng (2008) har opplevd tvangsinnleggelser og tvangsbehandling mange ganger. Hun forteller at det å bli fratatt kontrollen kan være forferdelig skummelt, ydmykende og vondt. Men det kan også føles litt trygt. Hun sier: ”Min erfaring er at skillet mellom fryktelig og greit nok og litt trygt, ikke går ved ”hva”, men ved ”hvordan”.” (Lauveng 2008:116). Dette sitatet sier noe om hvor viktig det er at vi ser mennesket bak sykdommen og adferden, og møter akkurat denne personen med respekt og likeverd.

I historie 4, ser vi at krenkende relasjoner kan føre til at man blir trykket ned og mister troen på seg selv. Brukeren i denne historien hadde opplevd at mannen hennes gjennom 25 år fortalte henne at hun måtte holde seg hjemme og at hun ikke dugde til annet enn å være hushjelp og passe barn. Hun hadde mistet all tro på seg selv. Motsatt ser vi i historie 7 et eksempel på at man reiser seg og tar en beslutning etter opplevelse av krenkelse. Topor et al. (2002) fremhever noe av det samme når de sier at profesjonelle og andre mennesker i personens nettverk også kan spille en rolle for motivasjon til bedring ut fra uventede forutsetninger. De forteller at noen pasienter har beskrevet et hat mot behandlingsapparatet og følt viktigheten av å vise at han eller hun har en egen verdi og ikke finner seg i å bli krenket.

I vår undersøkelse har det, som tidligere nevnt, vært mest fokus på helsearbeideren som den betydningsfulle andre. I historie 1 fortalte imidlertid informanten at brukeren fikk kunnskap om viktigheten av å bygge et nettverk og ha meningsfylte aktiviteter sammen med andre. Brukeren deltok, sammen med andre brukere, på et kurs hvor hun fikk mulighet til å teste ut og praktisere ny kunnskap i trygge omgivelser.

Vår informant sa:
”Hun gjennomførte kurset Mestring av depresjon sammen med andre. Gruppe-diskusjoner og gjenkjennelsen her var viktig for henne i bedringsprosessen.” (Historie 1).
Fra informantene Kogstad et al. (in press) refererer, får vi dette bekreftet. Beskrivelser som ”vi har et fellesskap hvor vi respekterer hverandre” og ”jeg får oppmuntring til å forandre min situasjon”, viste betydningen av støtte fra andre brukere. Topor (2006) forteller om brukere som får hjelp av brukere. Det kan være i forskjellige sammenhenger, fra å omgås i samme avdeling og til brukerstyrte virksomheter. Her er det ikke individet som hjelper seg selv, men andre brukere som hjelper individet til å hjelpe seg selv. Slik hjelp handler også ofte om man har hjulpet noen andre (ibid).
Det var stor grad av samsvar mellom våre funn og det Kogstad (2004), Kogstad et al. (in press) og Topor et al. (2002) fant i sine undersøkelser. Vi mener at en vesentlig årsak til at vi fant så stort samsvar mellom brukernes og helsearbeidernes opplevelse av hva som er vesentlig for å oppleve et positivt vendepunkt, kan være St.mld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet og påfølgende St.prp. nr. 63 (1999-2006) Opptrappingsplanen for psykisk hels. Det er her lagt sterkt fokus på brukerstemmene og brukermedvirkning som rettesnor for psykisk helsearbeid. At politiske myndigheter legger så sterke føringer og så mange penger til grunn for at man skal få dette til, gir er klart signal og en mulighet for helseforetak og kommuner til å gjennomføre det. Vi mener dette har ført til mer åpenhet om psykisk helse, gjort psykisk lidelse mindre tabubelagt både for helsearbeidere og ”mannen i gata”, og tillagt brukerkunnskapen mer verdi. Som vi skrev innledningsvis er myndighetenes ideal likeverdighet mellom forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap, samt brukerkunnskap og brukermedvirkning. Kan vi se det store samsvaret mellom brukernes og helsearbeidernes svar som et tegn på at vi nærmer oss en måloppnåelse? Når vi ser på tidsrommet undersøkelsene er gjort i, så er brukerundersøkelsene foretatt i starten av opptrappingsplanen, mens vår undersøkelse er gjort nå i etterkant av dette ”statlige skippertaket” for psykisk helse. Det ser ut til at de som leder, og arbeider, innenfor psykisk helse, har tatt til seg og benytter den kunnskapen brukerne har gitt, ved å utrykke hva som hjelper. Vi kan i alle fall si, at når det gjelder respekt og relasjon, er brukerkunnskapen og de profesjonelles erfaring godt forent.

Noe vi finner interessant, men som vi ikke fant mye om i vår undersøkelse, er betydningen av andre som trenger en eller er avhengig av en, og som blir en grunn til å ta fatt på veien til bedring. I undersøkelsen Topor et al. (2002) hadde som grunnlag, fant de at der det ikke fantes et passende menneske i nærheten, kunne Gud eller et dyr ha denne funksjonen. Topor et al. (ibid) fant at når ens eget selvverd ikke var tilstrekkelig, kunne man finne grunner til å forbedre seg hos den andre, man forsøkte for en annens skyld. For eksempel kunne man i et barn eller en hund finne grunner til å endre noe i livet, det være seg å slutte med medisiner, alkohol eller annet, og å ta ansvar. Vi så at funn Topor et al. (ibid) gjorde viste at et vendepunkt hos en person kan utløses gjennom opplevelsen av at en endring i eget liv kan ha betydning for noen man bryr seg om. Lauveng (2006) forteller også om dette i sin bedringsprosess. Hun forteller at da hun var kommet langt i sin bedringsprosess og skulle bo i egen leilighet, ble savnet av trygghet, kos og selskap tydelig for henne. Hun ønsket seg ikke tilbake til en avdeling for å få dette, så hun gikk til anskaffelse av en hund. Hunden var snill og god, den var vakthund, motivasjon til gåturer, bindeledd til samtaler med naboene, og selskap i ensomme kvelder. Ikke minst var hunden avhengig av henne. Hun opplevde at hun ikke kunne bli innlagt, for hvem skulle passe på hunden. Hun forteller ”Det var akkurat derfor jeg hadde bedt henne komme. Hennes viktigste jobb var å sørge for at jeg ikke ble fristet til å gjøre noe som ikke lenger var bra for meg” (Lauveng 2006:160). Dette er noe vi har opplevd i egen praksis, men ikke funnet mye om i vår undersøkelse. Kun i en av våre historier, historie 6, var også anskaffelse av et dyr utløsende for et vendepunkt. I denne historien ga anskaffelsen av et dyr brukeren følelsen av glede tilbake. Det ga økt energi og mulighet til å takle hverdagen. Som nevnt tidligere, fant vi imidlertid ikke, i vår analyse av historien, at ansvarsfølelsen for dyret var det som utløste vendepunktet. Det så for oss heller ut til at brukeren ble minnet på, og klarte å gjenkalle en tidligere følelse av glede ved dyreholdet, og at dette ga støtet til økt energi og et positivt vendepunkt. Vi kan ikke si at det var avvikende funn i forhold til dette tema. Temaet ble, som sagt, ikke spesielt vektlagt av våre informanter, men vi fant det likevel interessant å ta med.

Det kan helt sikkert være flere grunner til at vi ikke gjorde noen funn i forhold til viktigheten av at en som person er viktig for noen. Det kan være tilfeldig at våre informanter ikke valgte å fortelle en historie hvor dette var tilfelle. Eller det kan hende informantene ikke ser den samme betydningen av dette som brukerne gjør og derfor tillegger årsakene til vendepunktene andre forhold i brukerens tilværelse, for eksempel terapi.
AVSLUTNING
Vi har undersøkt nærmere hvordan de to kunnskapskildene, de profesjonelle og brukerne, samsvarte i sitt syn på hva som kunne være et vendepunkt i bedringsprosessen fra psykisk lidelse. Vi ønsket å få svar på følgende problemstilling:
”Hva beskriver helsearbeidere som sentralt når mennesker med psykisk lidelse opplever et vendepunkt i bedringsprosessen? Og hvordan harmonerer disse beskrivelsene med brukeres vendepunktshistorier?”
Ut fra analysen av vår kvalitative undersøkelse kom vi frem til to hovedstrukturer: innsikt gjennom kognitive terapiformer samt respekt og nærhet til betydningsfulle andre.
I forhold til terapi fant vi lite samsvar mellom våre funn og brukernes uttalelser. Drøyt halvparten av våre informanter hadde lagt stor vekt på kognitiv terapi som virkemiddel til å oppnå et vendepunkt i bedringsprosessen fra psykisk lidelse. Brukerne nevnte ikke noe om dette. Vi fant noe mer samsvar under innsikt, men i motsetning til brukerne, så våre informanter innsikt som følge av terapi som vesentlig.

Størst grad av samsvar fant vi under punktet betydningsfulle andre. Alle hadde lagt vekt på relasjonen som betydningsfull. Noen av helsearbeiderne la vekt på både relasjon og terapi, mens andre la hovedvekt på relasjon, og nevnte da stort sett relasjonen til helsearbeidere. Brukerne la større vekt på relasjon enn helsearbeiderne, og nevnte både relasjonen til terapeuten og relasjonen til andre. Respekt så ut til å være av stor betydning både for brukerne og helsearbeiderne.
Vi har et håp om at denne undersøkelsen vil ha relevans i forhold til hvordan brukerne blir møtt av behandlingsapparatet, relevans for utdanningsinstitusjoner, samt at den vil være i tråd med brukerperspektivet presentert i statlige føringer.

Wickie Theres Gundersen har sammen med Anita Skarstad Aas, Elisabeth Grini, Birgitte Lindgren og Mette Bjørnstad Sollid skrevet prosjektoppgaven ”Vendepunkt – et betydningsfullt øyeblikk i bedringsprosessen”. Studentene har undersøkt om det er samsvar mellom brukernes og de profesjonelles syn på hva som kan være et vendepunkt i bedringsprosessen ved psykisk lidelse. Prosjektoppgaven er eksamensoppgaven i tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Telemark.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.