50 prosent frisk

Da Solveig Bartun Rob (43) første gang ble innlagt på grunn av angst og depresjon var hun overrasket over at alle medpasientene var så oppegående og normale. Og over at det var pasientene som ga henne håp.

Skrevet av: Birgitte Finne Høifødt

- Jeg er blitt hektet på fysisk aktivitet, og ingenting er som en fjelltur, sier Bartun Rob, nyansatt som erfaringskonsulent i Helse Bergen. (FOTO: Privat)

– Jeg visste lite om psykisk sykdom før jeg selv ble syk. Min kunnskap om psykisk helse var nesten fraværende, sier Solveig Bartun Rob.

For 9 år siden ble hun selv syk.

– Jeg har alltid vært en aktiv dame, både på jobb, i familien med mann og to barn, og et hus som skulle holdes i orden. Kravene til meg selv var høye, medgir hun.

Nedturen kom da hun mistet et barn godt ut i graviditeten, nesten samtidig med at faren døde, som hun var veldig knyttet til.

Angsten var verst

– Jeg utviklet angst og depresjon. Angsten var verst. Jeg opplevde at den «spiste meg opp», av fagfolk siden forklart som generell angst. Angst for angsten.

– Jeg våknet og tenkte: Jeg må ikke få angst! Det ble nederlag på nederlag. Jeg som aldri hadde vært sykemeldt fra jobben som barne- og ungdomsarbeider gjennom 23 år måtte gå til det skrittet å sykemelde meg. Jeg som var en kontrollfreak mistet kontrollen. Huset og jobben var slett ikke på stell – ja, jeg klarte ikke engang å stelle meg selv.

Hun ble innlagt på Sandviken sykehus.

– Vi bor på Askøy og ser over til Sandviken sykehus, «der de gale var», som jeg engang tenke. Men de var jo ordentlige og oppegående.

Det viktige håpet

Det som overrasket Bartun Rob mest, var at hun opplevde å få mest hjelp av medpasientene. De forstod, de ga håp, og de ga en følelse av å ikke være alene om dette.

– Jeg husker jeg spurte en pleier om det var mulig å bli helt frisk. Svaret var at mange må leve med dette livet ut. Det svaret ble jeg bare dårligere av, selv om jeg skjønner at meningen var å ikke gi for store forventninger.

– Siden har jeg lært at håpet er det vesentlige – ja kanskje selve vendepunktet – for å bli frisk.

Bartun Rob hadde flere innleggelser. Ved den siste innleggelsen vokste tanken frem om å jobbe i psykiatrien.

– Siden jeg hadde vært innlagt, slo jeg tanken fra meg. Man kan jo ikke jobbe her hvis man har vært til behandling her, tenkte jeg.

Den gode hjelperen

Rent tilfeldig kom hun over en annonse for studiet Medarbeider med Brukererfaring (MB) i bladet Megafon, som selges på gaten i Bergen.

– Den var som skrevet til meg!

I høst startet hun på studiet, og avla eksamen i våres.

– Det har vært et fantastisk studieår, hvor jeg har lært mye om meg selv og andre og om psykiatrien generelt. Vi har hatt gode forelesere, både leger, prester og psykologer blant annet.

– Hvem er den gode hjelperen? Det spørsmålet var ofte samtaleemne på studiet. Uansett utdannelse og bakgrunn var svaret fra de fleste samstemte: Det var et medmenneske som hadde tro på en. En som så deg.

Kjente meg igjen i pasientene

En sånn vil også jeg være, tenke Bartun Rob. Og med den innstillingen gikk hun ut i praksisperioden på et DPS som MB-student.

– Det er et håp bare at du er her, sa en pasient til meg. Det haglet med spørsmål når flere av pasientene skjønte at studenten selv hadde opplevd angst og depresjon. Alt fra spørsmål om medisiner, sykdommen, men ikke minst om hvordan jeg hadde blitt frisk, forteller hun.

Bartun Rob sier at det også var litt uvirkelig de første dagene på jobb. Nå var det hun som gikk med nøkkelkortet.

– På et av rapportmøtene var det som om de fortalte om meg når en av pasientene ble omtalt. Jeg spurte om jeg kunne si noe, og sa jeg kjente meg igjen i beskrivelsen.

– I løpet av praksisperioden ble det mange samtaler med denne pasienten. Hun takket meg for dette og sa det hadde snudd seg til det gode – hun er i dag tilbake i jobb.

Personlig og privat

Bartun Rob er opptatt av det å være personlig, men ikke for privat, noe som kan være vanskelig å skjelne mellom for en MB’er.

– Jeg tenker at min brukererfaring og undervisning fra MB-studiet handler om å bruke sin erfaring, til hjelp for andre pasienter. Man trenger ikke å være privat av den grunn, men det er viktig å kjenne etter hvor grensene går.

– På et foredrag jeg holdt for fagfolk sa en psykolog: Flere av oss har en erfaring med psykisk uhelse, men det ligger ikke i tittelen vår å dele den. Gjennom din tittel som MB’er er den åpenbar.

Hun har også fått tilbakemelding på at det er viktig å snakke om håp.

– Fagfolk har sagt til meg at de er redde for å gi for mye håp, men at de har lært at de kan bli mye flinkere til å snakke om håp. Det er mye håp i å si: Jeg vet om mange andre som er blitt friske.

Psykiatri-trylling

Mens Solveig Bartun Rob jobbet som barne- og ungdomsarbeider benyttet hun seg ofte av sin tryllekunnskap og holdt også kurs om kreativ formidling. En dag fikk hun spørsmål på MB skolen om hun hadde et triks som kunne knyttes opp mot dette med psykiatri og brukererfaring.

– Jeg tenkte ut noe og viste fram et helt, rødt papirhjerte. Deretter rev jeg hjertet i mange biter, og spurte: Tror dere det kan bli helt igjen? Noen tenkte jeg kunne teipe det sammen igjen. Men tryllekunnskapene mine «ordnet opp», og jeg viste fram hjertet – helt og like pent.

– Et helt hjerte uten teip – det er ikke umulig, sier hun. Litt skrukkete er hjertet når jeg bretter det ut, men fortsatt like helt.

I fem år har hun vært frisk, og går ikke på medisiner. Hun vet hva som skal til for å holde seg frisk, og velger å tro at hun klarer å unngå å bli syk igjen. Men da er det viktig å ta vare på seg selv.

Viktig med brukerhistorier

– Jeg har stor tro på brukermedvirkning. I Helse Bergen har jeg blitt involvert i en brukerdialog på divisjonsplan, og på diverse høringer. Jeg opplever at vi med brukererfaring kan gi innspill og tanker som andre ikke har, som kan være verdifulle for å si noe om hva som fungerer, eller ikke fungerer i ulike sammenheng.

Bartun Rob tror også på verdien av å dele kunnskap.

– Jeg hadde selv stor glede av å lese brukerhistoriene til Erfaringskompetanse. For det første føler man seg ikke så alene med problemene, og for det andre er det håp å lese at andre har fått til et bedre liv etter sykdom.

Nylig fikk hun fast jobb som erfaringskonsulent på et DPS i Helse Bergen i 50 prosent stilling.

– Jeg gleder meg til å ta fatt på oppgaven, være et håp og bruke mine erfaringer som kompetanse, sier hun.

Les Solveig Bartun Rob sin MB-eksamensoppgave her.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv