Vil bort fra båstenkning og rigid lovverk

-Jeg tror vi må slutte å plassere hverandre i gruppebaserte båser og si «fagfolk tenker sånn eller er sånn» eller «pasienter mener det og trenger det». Det er bare tull! Folk er forskjellige, uavhengig av grupper, og de mener forskjellige ting, og trenger ulike ting, understreker Arnhild Lauveng.

Skrevet av: Astrid Borchgrevink Lund

TVANGSTILTAK OM LOVVERK: -Jeg så heldig at jeg får være med i lovutvalget som er oppnevnt av helseminister Bent Høie. Vi har mandat til å gå gjennom alle eksisterende lovverk som regulerer tvangstiltak innen helsevesenet, og eventuelt foreslå endringer, sier Erfaringskompetanses Arnhild Lauveng. (Foto: Astrid Borchgrevink Lund)

Hun har nylig startet som seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse og har mange tanker om hva hun vil bidra med.

 

Gjøre kunnskap tilgjengelig
-Psykisk helsevern er i en rivende utvikling nå for tiden, og har blant annet et mye større fokus på brukeres og pårørendes synspunkter, kompetanse og medvirkning. Jeg gleder meg til å være med på denne utviklingen, og håper jeg kan bidra på flere måter. En måte er å gjøre kompetanse fra brukere og pårørende tilgjengelig for fagpersoner, og ved å gjøre kunnskap tilgjengelig for brukere og pårørende som kan ha behov for mer informasjon. Da tenker jeg både fag, rettigheter og annet. Jeg håper også at vi gjennom å samle og utvikle av kunnskap basert på ulike gruppers erfaringer, kan bidra til nødvendige endringer innen psykisk helsevern, basert på behovene til ulike berørte grupper.
Hvordan vil du jobbe for at bruker- og pårørendestemmen blir hørt og hvordan vil du løfte frem bruker- og pårørendestemmen?
-Brukere og pårørende er etter min oppfatning ikke en gruppe, men mange grupper, med ulike behov, ulike stemmer, ønsker og erfaringer. Jeg har lyst til å jobbe videre med forskning, for å sikre at ulike brukeres stemmer blir tilgjengelige for fagpersoner, politikere, byråkrater og andre som kan påvirke helsesystemene, og at ulike stemmer kan få plass i samfunnsdebatten.

 

Rus og psykisk lidelse
-Hva er dine forskningsinteresser og hvorfor?
-Jeg har mange ulike forskningsinteresser. Men jeg er nok spesielt opptatt av tilbudet i kommunene, fordi det er der folk lever størstedelen av livene sine. Jeg er selvfølgelig opptatt av behandling, men også av livskvalitet, stigma og mulighet for å delta i samfunnet. Jeg er også særlig opptatt av å løfte frem stemmer som ofte blir litt borte i debatten. Det gjelder for eksempel de minste barna, personer med sammensatte og alvorlige psykiske lidelser, personer med samtidig rus og psykisk lidelse og personer med kognitive vansker og psykiske lidelse og kanskje også rus. Dessuten er jeg opptatt av at mennesker med psykiske funksjonsnedsettelser er like forskjellige som alle andre, og betydningen av individuelt tilpassede tilbud.
-Hva er de største manglene ved psykisk helsevern slik du ser det?
-Det vil nok variere, ettersom hvilke grupper man fokuserer på. Men for mennesker med langvarige og alvorlige psykiske vansker, tror jeg hovedproblemene er mangel på individuelt tilpassede tilbud, og mangel på helhetlige og langvarige tilbud. Alt for mange får kortvarige, tilfeldige tilbud om behandling og oppfølging, og disse tilbudene er alt for ofte verken en del av en helhetlig plan, eller forankret i individuelle ønsker og behov, mener Lauveng.

Praktiske rammer
-Du har skrevet to selvbiografier om veien ut av psykoser og er i dag spesialist i klinisk samfunnspsykologi og doktorgradsstipendiat ved Ahus. Hva er dine viktigste funn så langt?
-De viktigste funnene fra forskningen min er nok den store betydningen praktiske rammer og normer har for folk. Det ser ut til at folk med tilnærmet like diagnoser og alvorlighetsgrad av sykdom kan leve helt ulike liv, avhengig av hvilke tilbud de får. Det ser også ut som om praktisk hjelp og støtte, i alle fall for noen, er like viktig eller viktigere enn behandling. Videre har rammer og normer på arbeidsplassen også stor betydning for om de ansatte er i stand til å gi et godt tilbud. Igjen ser det ut som praktiske og normative forhold spiller en stor betydning, og kan bidra til, eller hindre, at behandlere har mulighet til å gi god hjelp.

 

Likevekt om motsetning
– Er det mulig å oppnå likevekt i forhold til brukere, pårørende og fagfolk?
-Dette er et stort og omfattende spørsmål. Min mening er at når fagpersoner er på jobb, så har de automatisk et større ansvar enn pasientene, og det tror jeg er nødvendig og nyttig i mange sammenhenger. Hvis rollene skulle være like, at pasientene hadde like stort ansvar for behandlerne som behandlerne som for pasientene, ville hele systemet med «behandling» bli nokså meningsløst, og det ville neppe tjene pasientene. Samtidig har selvfølgelig pasienter og behandlere lik verdi, som mennesker, og i en behandlingssituasjon skal pasientens behov alltid være det viktigste, og det som skal styre behandlerens valg. Så, på den måten skal pasientenes behov tillegges større vekt enn den ansatte, samtidig som fagfolk har et større ansvar for pasienten. Når det gjelder likevekt mellom brukere og pårørende er det enda mer komplisert. Ofte er brukeres og pårørendes behov sammenfallende, og da er jo alt greit. Men noen ganger står behovene i direkte motsetning til hverandre, og det vil være nødvendig med grundige vurderinger i hvert enkelt tilfelle for å finne gode løsninger som i størst mulig grad ivaretar de ulike personene.

Medisiner og tvang
-Hva mener du om temaer som tvang og medikamentellfri behandling?
-Min personlige mening er at tvang er et ekstremt inngripende tiltak, som bør brukes så lite som overhode mulig, og bare når alle andre muligheter er forsøkt. Det er ikke akseptabelt at tvang brukes fordi andre metoder er dyrere, vanskeligere tilgjengelige eller fordi man mangler ressurser. Samtidig tror jeg at vi behøver noe tvang, i noen unntakssituasjoner, når det ikke er noen annen mulighet for å hindre folk i å skade seg selv eller andre, og hvor liv og helse er i fare.
Nå er jeg jo så heldig at jeg får være med i lovutvalget som er oppnevnt av helseminister Bent Høie. Vi har mandat til å gå gjennom alle eksisterende lovverk som regulerer tvangstiltak innen helsevesenet, og eventuelt foreslå endringer. Det er et omfattende, men viktig arbeid. Jeg er veldig takknemlig for å få være med i denne prosessen, sier Lauveng som er engasjert i temaet «medikamentfri behandling».
– Når det gjelder medikamentfri behandling syns jeg det er flott at dette har fått så stort fokus nå. Det syns jeg er utrolig viktig. Men, jeg er litt usikker på om den metoden som er valgt, med egne døgnenheter, er den aller beste. For mange vil det kanskje ikke være aktuelt å være helt uten medikamenter. De kan trenge noe, men i kombinasjon med andre tiltak og annen oppfølging kan de kanskje trenge mindre. Da er det synd om valget blir medikamentfritt eller ikke. Noen vil også trenge lengre prosesser enn noen få måneder på en døgninstitusjon, og vil være avhengig av at det også opprettes gode, desentraliserte tilbud som kan gi nødvendig, medikamentfri eller medikamentredusert støtte i hverdagen, og ved akutte kriser. 

Må snakke med hverandre
-Hvis dialog er middelet for å skape et best mulig psykisk helsevern for fremtiden, hvordan bør det gjøres?
-Det ligger vel i selve begrepet om dialog – vi må snakke med hverandre, – og ikke minst lytte til svarene vi får! Jeg tror også at det er nødvendig at vi reflekterer rundt disse bastante gruppene vi deler hverandre inn i – brukere, pårørende, fagfolk. Sannheten er jo at det er enormt overlapp mellom disse gruppene. Fagfolk kan ha vært, være eller bli brukere eller pårørende. Brukere kan ha vært, være eller bli fagfolk eller pårørende. Pårørende kan ha vært, være eller bli fagfolk eller brukere. Mange har flere roller samtidig, eller bytter mellom roller. Og forskjellene på hva vi tror og mener er ofte større innad i hver «gruppe» enn mellom «gruppene». Så, jeg tror vi må slutte å plassere hverandre i gruppebaserte båser og si «fagfolk tenker sånn eller er sånn» eller «pasienter mener det og trenger det». Det er bare tull! Folk er forskjellige, uavhengig av grupper, og de mener forskjellige ting, og trenger ulike ting.  En god dialog krever derfor at vi forholder oss til hverandre som mennesker, spør hvis noe er uklart, og lytter til svarene vi får. Og det gjelder aller veier, understreker Arnhild Lauveng.

 

 

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

  • Østenstad svarer på kritikken mot lovforslaget
    Utvalgsleder Bjørn Henning Østenstad svarer på kritikken om at lovforslaget ikke går langt nok i å begrense bruken av tvang. – Det er umulig at ikke tvangen går ned om en gjennomfører i tråd med lovforslaget, sier han....
  • Derfor tok de ut dissens fra forslaget til ny tvangslov
    Jens Petter Gitlesen og Vibeke Erichsen utdyper hvorfor de tok ut dissens fra tvangslovutvalget og hva de håpet å få gjennomslag for da de takket ja til å delta i arbeidet....
  • Kunne tvang hjulpet Siw?
    Om lag 2.500 mennesker i Norge har samme livssituasjon som beskrives i dokumentaren om Siw. Er økt bruk av tvang riktig vei å gå?...

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv