Bruker- og pårørendekunnskap som profesjon

Debatten om hvor vidt det er ønskelig å profesjonalisere bruker/pårørendekunnskap har vært fremme i flere sammenhenger i det siste. Som kompetansesenter for denne kunnskapen gjennom ti år, har vi gjort oss noen tanker om muligheter og dilemmaer ved å profesjonalisere.

Skrevet av: Hilde Hem

PROFESJONALISERING: Bør bruker- og pårørendekunnskap bli en egen profesjon i psykisk helse, spør Hilde Hem og Eva Svendsen.

Profesjonalisering forstår vi her som skolering i et gitt kunnskapsområde med eget fagspråk, faglige metoder og hjelpemidler og eventuelt etablering av stillinger m.m. Det er i denne sammenheng snakk om hvor vidt kunnskapen fra brukere og pårørende skal utgjøre et eget kunnskapsområde eller være en integrert del av fagkunnskapen.

Brukerkunnskap definerer vi som den viten en bruker av psykiske helse/rustjenester har om seg selv, sin sykdom og tjenesteutøvers praksis, basert på egne erfaringer. Vi bruker også begrepet om den samlede, systematiske kunnskapen en gruppe brukere/pårørende har på disse områdene.

Er profesjonalisering veien å gå?

Et spørsmål vi stiller oss er om profesjonalisering er veien å gå for å sikre større innflytelse for bruker- og pårørendestemmene og mer brukermedvirkning i tjenestene?

Vi ser minst tre områder der spørsmålet om profesjonalisering aktualiseres innenfor psykisk helse og rus: brukerrepresentasjon i råd og utvalg, brukeransatte i tjenestene og medforskning.

Det er fordeler og ulemper på alle de tre områdene som er nevnt ovenfor.

Brukerrepresentasjon i råd og utvalg

Det er i dag krav om brukerrepresentasjon i råd og utvalg innen offentlig forvaltning og tjenester. Brukerorganisasjonene tilbyr mange ulike kurs for brukerrepresentanter, men behovet for opplæring og kursing er større enn mange av det organisasjonene har kapasitet og ressurser til. Profesjonalisering av brukerrepresentanter i råd og utvalg kan bidra til kvalitetssikring ved at representantene får relevant skolering. For tjenestene kan dette innebære at det blir lettere å innhente gode brukerrepresentanter. For organisasjonene kan dette innebære en økt rekruttering og større mangfold. Profesjonalisering kan bidra til større avklaring i forhold til hvor brukerrepresentanten skal ha sin lojalitet, nemlig til den organisasjonen vedkommende skal representere.

Men profesjonalisering av brukerrepresentantene fører ikke automatisk til at spektret av ulike bruker- og pårørendeerfaringer blir ivaretatt. Skal brukerrepresentasjon være nyttig i tjenestene, må representantene være i stand til å ivareta mangfoldet i brukererfaringer og ha god oversikt over bruker/pårørendekunnskapen.  Ikke minst er dette viktig når det gjelder de erfaringene som de sykeste gjør seg. Bruker/pårørendekunnskap er ferskvare og det kan være en utfordring å holde seg oppdatert.  Videre ser vi en fare for at representanter overidentifiserer seg i rollen og dermed forblir i en identitet knyttet til det å være tidligere brukere.

Bruker og pårørende som lønnet medarbeider i tjenestene

Stadig flere blir nå ansatt i spesialist- og kommunale rus- og psykiske helsetjenester på bakgrunn av sin bruker eller pårørendeerfaring. Mange mener at brukeransettelser kan bevisstgjøre forforståelser og holdninger hos personalet og i ledelsen. Der pasientene opplever gjenkjennelse kan brukeransatte være håpsbærere og bidra til større trygghet og økt tillit. Ikke minst kan mange gi praktiske råd i forhold til å mestre lidelsens og hverdagens utfordringer.  En erfaringskonsulent kan bidra til at det blir mer åpenhet om ansattes egenerfaringer og dette kan være med å redusere stigma om psykiske lidelser og rusproblem. Men vi ser også eksempler på det motsatte, at brukerkunnskapen blir tillagt de bruker-og pårørende ansatte i tjenestene, og at ansattes erfaringer forblir tause. Her er det mye vi fortsatt ikke vet og det er behov for mer forskning.

Mange av de brukeransatte har helse eller sosialfaglig utdanning i tillegg til sin brukererfaring, selv om vi også har eksempler på  at mennesker blir ansatt utelukkende på bakgrunn av sin erfaringskompetanse .Vår undersøkelse av opplæringsbehovet til de som er ansatt som erfaringskonsulenter og medarbeidere med brukererfaring speiler dette og viser at det er stor forskjell på hva man trenger opplæring i. En egen høyskoleutdannelse er ikke ønsket, men opplæring i  fagområder innen  erfaringskompetanse (hvordan bruke  egenerfaring,  brukerrettigheter,  bruker-medvirkning  og endringsarbeid). (Opplærings og veiledningsbehov, Nasjonalt senter for erfaringskompetanse).

Noen argumenterer for at en profesjonalisering av brukerkunnskapen kan medføre styrking av den subjektive erfaringskunnskapens posisjon i kunnskapshierarkiet. For den enkelte brukeransatte kan en utdannelse i brukerkunnskap føre til at vedkommende får større distanse til sin egen historie og mer bevissthet om egne brukererfaringer. I tjenestene kan den profesjonaliserte medarbeideren bidra til økt bevissthet om hva som er det særegne ved brukerkunnskapen. Dette kan i beste fall øke kvaliteten på tjenestene i det de blir mer treffsikre i forhold til brukernes og pårørendes behov. Og tjenestene kan i større grad vite hvilke kvalifikasjoner vedkommende medarbeider har. For den ansatte kan det være en styrke å ha en utdannelse å støtte seg til med eget språk og metoder.

Profesjonalisering av mennesker som blir tilsatt i tjenestene på bakgrunn av sin bruker- eller pårørendeerfaring, kan også medføre ulike ulemper og dilemmaer.  Det kan stilles spørsmål ved hvor vidt det er klokt å kvalifisere mennesker på bakgrunn av sine sykdomserfaringer og at en egen yrkesgruppe har dette som sitt utgangspunkt og inngangsbillett. En fare kan være at den enkelte blir værende i sine erfaringer og ikke kommer videre. Det kan også fungere selvstigmatiserende. Vi spør oss hva dette faget skal bidra med utover det som ikke kan tilføyes i eksisterende utdannelser. En annen mulig ulempe ved å etablere en ny yrkesrolle er at disse blir et alibi for økt brukermedvirkning. Man flytter makt til en ny yrkesgruppe i stedet for til pasientene, og man risikerer at de profesjonelle brukeransatte ivaretar det brukerperspektiv som alle fagfolk burde legge til grunn for sitt virke. verste fall oppnår vi det motsatte av det vi ønsker, nemlig økt integrering av brukernes perspektiver hos alle yrkesgruppene.

Sykdomserfaring som kvalifisering til medforskning

Vi ser at det er ulike begrunnelser for involvering av brukererfaring i forskning. Blant annet kan brukerinvolvering begrunnes utfra en liberal, en frigjørende eller en omsorgsrelatert ideologi, slik høyskolelektor og stipendiat Olav Tangvald Pedersen gjør i den nylig publiserte artikkelen Medforskning kan gi viktige perspektiv. www.erfaringskompetane.no. En liberal begrunnelse i denne sammenhengen er eksempelvis at vi forsker på de problemstillinger som brukere og pårørende oppfatter som relevante. Relevant forskning ifølge denne ideologien må innebære at de det gjelder blir spurt. En begrunnelse utfra en frigjørende ideologi kan være at brukerne og de pårørendes posisjon i systemet/tjenestene styrkes gjennom aktiv deltakelse i forskningen og er med å bestemme hva det skal forskes på. Utfra en omsorgsrelatert begrunnelsen skal forskningen føre til at tjenestene i større grad ivaretar mennesker som har behov for omsorgstjenester og at de det gjelder derfor må trekkes inn i forskningen. Begrunnelsen kan være forankret i alle disse ideologiene. Et vesentlig poeng er at vi er oss bevisste hvilken begrunnelse vi legger til grunn.

Fordelen er at medforskere kan komme med andre spørsmål og kan få frem annen informasjon fra informantene enn det som ellers ville ha kommet frem. De ser muligens ulike og andre sider ved materialet under analysearbeidet. Skolering av medforskere er en av flere metoder for å utvikle brukerinvolvert forskning. Det er få miljøer i Norge som ivaretar dette pr. i dag.  Gjennom en profesjonalisering kan kvaliteten på bidragene fra medforskerne bli bedre, men faren er at medforskerne blir for like forskerne og dermed ikke bidrar med noe nytt.

Medforskning kan bli et alibi for å ivareta brukermedvirkning uten at det kommer reelle bidrag inn i prosessen. Skolering av medforskerne kan være med på å motvirke dette.

Det er heller ikke sikkert at de som rekrutteres som medforskere dekker hele bredden av erfaringer. Vår erfaring er at de som har de største helseutfordringene, sjelden involveres.  Medforskere kan sementere inntrykket av at fagpersoner og brukere er to klart adskilte grupper.

Trenger vi flere profesjoner?

Et mangfold av stemmer kan bidra til å sikre en bredde i perspektiver og kunnskapstilfang. Skal vi øke kvaliteten på tjenestene, er spørsmålet om profesjonalisering av brukerstemmene er veien å gå.

Det finnes i dag allerede mange yrkesgrupper innen psykisk helse og rusfeltet. Spørsmålet blir derfor hva brukerkunnskapen og brukerstemmene kan bringe inn som er forskjellig fra andre kunnskapsområder, og som de eksisterende tverrfaglige tilnærmingene ikke kan ivareta. Er det noe som er genuint forskjellig ved brukerkunnskapen som tilsier at profesjonalisering er veien å gå? Trenger vi et nytt fagspråk og nye metoder for at tjenestene skal bli bedre?

Brukerkunnskapen er i kontinuerlig endring, den er personavhengig, relasjonell og kontekstuell.
Er brukerkunnskapen allmenne livserfaringer, og derfor så universelle at de allerede er fanget opp innenfor ulike fagområder som eks. filosofi, teologi, psykologi, medisin med flere? Skulle vi heller gå i retning av færre profesjoner og ha fokus på de felles menneskelige livsvilkår? Hva med å søke andre uttrykk enn profesjonenes fagspråk og begreper for de fenomenene vi søker å forstå?

Rollene kan raskt skifte fra å være fagperson til å bli bruker og/eller pårørende og vice versa. Og man kan inneha flere av disse roller samtidig.

Uavhengig av profesjonalisering av brukerkunnskapen eller ikke, er spørsmålet hvordan vi best mulig kan ivareta brukernes erfaringer. Dette kan for eksempel skje ved at det blir lagt til rette for at mennesker med egenerfaring kan gjennomføre ordinære utdanningsforløp og får verdsatt sin  dobbelkompetanse i form av eksempelvis ansiennitet etter endt utdannelse. Og at det utvikles strategier for å sikre at de som ikke vil eller kan gjennomføre en utdannelse, også blir hørt gjennom at det skapes nødvendige arenaer. De allerede eksisterende helse- og sosialutdannelser må legges om slik at de ivaretar betydningen av bruker/pårørendekunnskapen på en helt annen måte enn i dag. Blant annet slik at bruker- og/eller pårørendeerfaringer også hos studenter og ansatte, blir erkjent og bevisstgjort. Slik kan erfaringene og brukerkunnskapen bli brukt som ressurs i tjenestene.

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse har en rolle i forhold til å utvikle ny bruker-og pårørende kunnskap og slik være med å styrke et kunnskapssvakt område. Vi ser nødvendigheten av at fagkunnskapen integrerer brukerkunnskapen som en naturlig del av kunnskaps- og tjenesteutviklingen i årene fremover. Og at det blir utviklet gode og relevante metoder og verktøy for å ivareta dette. Når vi dette målet ser vi ikke behovet for profesjonalisering av bruker- og pårørendestemmene.

Dette vil innebære et paradigmeskifte der vi virkeliggjør verdien i gjensidig lytting og tid for næring av sjelsaspektene i all personlig vekst og utvikling.

Hilde og Eva

 

Denne kronikken er også publisert på psykolgisk.no

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

  • Det er litt som et eget språk

    kr 100,00
    Kjøp
  • Samarbeid om gode løsninger

    kr 100,00
    Kjøp
  • Journal og epikrise. Hva har du skrevet om meg?

    kr 75,00
    Kjøp
  • Taushetsplikt. Hvem skal vite?

    kr 50,00
    Kjøp

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv