En syk psykiatri?

I dette bokessayet skriver Eskil Skjeldal om sammenfallende tematikk i bøkene A Prescription for Psychiatry og Manifest for psykisk helsevern. Bøkene er skrevet av forfatterne Peter Kinderman, psykolog og psykiateren Trond F. Aarre, der begge påpeker nødvendigheten av å tenke helt nytt på psykisk helse-feltet. Mye er forbausende likt, selv om den ene skriver fra en norsk kontekst og den andre fra britisk. Skjeldal er utdannet teolog og har en master i faglitterær skriving. Han jobber som seniorrådgiver og bibliotekar ved Nasjonalt senter for erfaringskunnskap innen psykisk helse.

Skrevet av: Eskil Skjeldal

BOKESSAY: Det fortjener oppmerksomhet at to sentrale fagpersoner som Kinderman og Aarre skisserer så radikale endringer, skriver Eskil Skjeldal (Foto: Birgitte Finne Høifødt)

Om du vil laste teksten som PDF klikk her

I de fleste sammenhenger i Vesten i dag – arbeidsliv, politikk, kulturliv, frivillig engasjement – er demokratiet en selvfølge: Tanken er at alle mennesker er like mye verdt, uansett, og at dette må reflekteres i alle avgjørelser som blir tatt i alle former der mennesker samles, fra små organisasjoner helt opp til en stat.

Når viktige avgjørelser skal gjennomføres er det viktig at de som blir berørt av denne avgjørelsen blir lyttet til. Logikken er såre enkel: Om nye vedtak skal fattes, uansett område, vil vedtakene ha større sjanse for å bli viktige jo flere som har et eierskap til vedtakene.

 

Psykisk helse-antidemokratisk?

Men det finnes et felt i europeisk sammenheng der disse innlysende fordelene ved demokratiet ikke helt har festet seg: Psykisk helse. I alle fall om man skal feste lit til to nyere bøker som påpeker en grunnleggende mangel på demokrati innenfor psykisk helse-tjenestene i Norge og England: Brukerne av tjenestene blir i altfor liten grad lyttet til, til tross for at det er de som selv vet best hvilke behov de har, hvilke typer behandling som fungerer og hva som skal til for å få livet inn i et spor der helhet og mening kan gjenvinnes. Dette er ikke bare udemokratisk, det blir også umoralsk. Den samme trenden er helt tydelig om vi ser på alle de historiene fra brukere og pårørende som vi på Nasjonalt senter for erfaringskompetanse har samlet inn de siste årene: Mennesker midt i krisen, og menneskene rundt dem, blir ikke lyttet til og tatt med på sentrale beslutninger. Brukere forteller om behov for alternativer til medisinsk behandling og tvang, og ønsker et langt mer lyttende og ydmykt psykisk helsepersonell.

Forfatterne Peter Kinderman, psykolog, og Trond F. Aarre, psykiater, har skrevet bøkene A Prescription for Psychiatry og Manifest for psykisk helsevern, der de påpeker nødvendigheten av å tenke helt nytt på psykisk helse-feltet. Mye er forbausende likt, selv om den ene skriver fra en norsk kontekst og den andre fra britisk. Aarre er opptatt av å ruste opp brukernes innflytelse og makt, Kinderman går til angrep på forståelsen om at psykiske lidelser er sykdomsdrevet. Begge vil skifte ut den tradisjonelle medisinske måten å forholde seg til psykiske problemer på, der pasienten har en sykdom som kan kureres. De mener at pasienten objektiveres, og at pasientene altfor sjelden tas med på viktige avgjørelser som i siste instans bare gjelder pasienten selv. De vil flytte makten og tilfriskningsprosessen tilbake til brukeren. Begge to stiller en diagnose, men levner lite tvil om at den sykeste pasienten er psykiatrien selv. Den tradisjonelle sykdomsmodellen må skiftes ut med et radikalt alternativ. For å endre på dette, bidrar de med hvert sitt manifest.

Delvis er problemet demokratisk: De som bruker tjenestene, pasientene, blir ikke hørt og forstått i tilstrekkelig grad. De passiviseres av systemet og settes ikke i stand til å selv være med på bedringsprosessen.

Men bidrar de som bruker tjenestene i det hele tatt med viktig kunnskap? Kan de matche fagfolkenes ekspertise? Logikken bak fenomenet «brukermedvirkning» er at brukerne/pasientene tilfører unik kunnskap. Folk som opplever og strever med psykiske vansker har en unik erfaring: De kjenner de ulike delene av hjelpeapparatet, de kjenner til de mange mulighetene og begrensningene i det offentlige hjelpeapparatet og de har kjennskap til alternative hjelpeordninger og bedringsprosesser. Kort sagt: De er eksperter på eget liv. Kritikken mot fagpersonene går ofte på at de ikke har tillit til brukerne som primærressursen til forbedring. Fagpersonene kritiseres for at de har større lojalitet til sykdomssystemet enn til pasienten. Resultatet er at medisinbruken har økt kraftig. Det som skulle være et verktøy, diagnosene, har blitt hovedsaken, ikke pasientene. Den stadig utbredte forståelsen av at psykiske sykdommer har en genetisk årsakssammenheng, og dermed må møtes med medisinering, utsettes for kraftig kritikk av Kinderman og Aarre.

 

Ny grunnlagstenkning

Peter Kinderman leverer overraskende og bekymringsfull statistikk som viser at mange mennesker opplever psykisk helse-systemet i UK som straffende, tvangsbasert og undertrykkende. Han søker etter å forstå psykiske lidelser på en annen måte. Han spør: Hva om de psykiske problemene hos folk flest er en normal og naturlig reaksjon på sosiale problemer og ikke biologiske sykdommer? Han ønsker å forlate en biologisk sykdomsmodell, og vil erstatte den med en psykososial modell. Han løfter frem gode relasjoner og trygghet, fremfor diagnostisering og medisinbruk. Han argumenterer for en helsefaglig humanisme.

Kinderman stiller enkle spørsmål: Hva om opphavet til psykiske problemer ikke er genetisk? Hva om vi i stedet for å diagnostisere for å finne de rette medisinene, begynte å hjelpe folk med å løse de problemene de skisserer? Hva om vi i stedet for å satse på å forske stadig mer på genetiske årsaker til psykoser og schizofreni heller satser tid og ressurser på å endre den sosiale konteksten som skaper disse problemene? Kinderman viser til forskning som peker på at sosiale faktorer henger tett sammen med psykiske problemer. Lav levestandard, fattigdom, arbeidsledighet, sosial og økonomisk ulikhet og ensomhet har avgjørende effekt på et menneskes psykiske helse. Kroneksempelet er et større forskingsprosjekt i Liverpool, der forskere så på sammenhengen mellom finanskrisens innvirkning på selvmordsratene: De fant at om lag 1000 mennesker hadde tatt sitt eget liv som et resultat av finanskrisen. Eller ta eksempelet med mishandling, overgrep og vold i tidlig barndom: Vold og traumer har sterk innvirkning på den mentale helsen til den utsatte. Dette kan virke innlysende, sier Kinderman, at traumatiske opplevelser nettopp er traumatiske. Men det er altfor utbredt å ikke koble slike sosiale og ikke-biologiske faktorer til forståelse av psykoser eller andre tunge psykiske lidelser. Dessverre elimineres slike sosiale faktorer ut av forklaringsmaterialet, når en psykisk sykdom rammer, sier Kinderman.

Og hvorfor sitter det så langt inne å endre sykdomsmodellen? Kinderman mener, ikke overraskende, at de store farmasøytiske selskapene tjener på sykdomsmodellen: I UK brukes 800 millioner pund på psykoaktive medisiner hvert år. Alle de impliserte er selvsagt tjent med å opprettholde sykdomsmodellen. Han mener i tillegg at profesjonskampen er en faktor: Psykiatere og psykologer sikres arbeid, status og makt ved at sykdomsmodellen opprettholdes. De får både intellektuell og økonomisk kapital ved å fastholde på at psykiske lidelser er sykdomsdrevet. Men Kinderman mener også at «folk flest» er tjent med å opprettholde sykdomsmodellen: Om en person er biologisk syk kan den fratas ansvar, og vi andre kan ha sympati for personen på avstand. Problemet ligger utelukkende i den syke, og dermed er det lite vi andre kan gjøre. Men slik opprettholdes avstanden til de psykisk syke i samfunnet: De psykisk syke blir «de andre», og samfunnet kan friskmeldes, siden eventuelle sosiale årsaker til sykdom selvsagt ikke kan lastes for biologiske og genetiske unormaliteter. Status quo opprettholdes, mens pasientene utsettes for stadig mer fremmedgjøring: Deres atferd tolkes som irrasjonell, noe som igjen fører til at omgivelsene ikke forsøker å finne de menneskelige årsakene bak atferden. Resultatet er minsket evne til empati.

Kinderman er sterkt kritisk til denne fremmedgjøringen: Han mener at i en situasjon der en pasient opplever stort stress og kan føle at både helse og liv står på spill, da trenger de så mye empati og omsorg som overhodet mulig. Særlig myten om at psykisk sykdom har en genetisk forklaring, får et skudd for baugen. Kinderman slår fast det selvfølgelige: Alle menneskelige fenomen er påvirket av genetiske faktorer, også psykisk sykdom. Men det er ikke slik at de genetiske faktorene er deterministiske. Kinderman påviser at genetiske og miljømessige faktorer alltid interagerer. Han vil løfte frem de miljømessige faktorene i mye større grad. Hjerneforskningens status inn mot psykisk helse er viktig, som han sier, men viktigere er hvordan vi tolker resultatene, og at vi er oppmerksomme på når vi bruker data til å understøtte biologisk-reduksjonistisk tenkning og argumenter.

 

Manifestet

På bakgrunn av dette utsteder Kinderman et manifest bestående av åtte artikler:

1) Tjenestene må baseres på at opphavet til psykiske lidelser i størst grad er sosialt betinget. Det betyr at grunnlagstenkningen og rammeverket må endres radikalt. Helsetjenestene må endre seg, fra å behandle sykdommer til å hjelpe og støtte mennesker som lider på grunn av endrede livsvilkår.

2) Tjenestene må erstatte «diagnoser» med rendyrkede beskrivelser av problemer. Vi må kutte ut å anse menneskers reelle følelsesmessige lidelser som et symptom på en sykdom. En enkel liste over et hjelpetrengende menneske sine problemer har større vitenskapelig validitet og er mer enn nok for en individuell omsorgsplan og ekstern hjelp. Psykiatriske diagnoser reflekterer ikke virkelige sykdommer, og en diagnose sier lite om hva en pasient trenger hjelp til. En liste over problemer som man søker hjelp for å løse, kommuniserer mye bedre enn en diagnose. Da kan alle lettere studere årsakene til de konkrete problemene, og ut fra det søke å behandle og hjelpe.

3) Tjenestene bør radikalt redusere medisinbruken, og bruke den pragmatisk heller enn å presentere medisiner som «behandling». Dette betyr at vi må minske vår tillit til at medisiner kan brukes til å dempe psykiske lidelser. Medisiner kan ikke kurere eller dempe underliggende sykdommer. De må kun brukes for å avhjelpe i konkrete situasjoner, som for eksempel hjelp for å få søvn. Reduksjon er et stikkord. Det må generelt sett bli færre utskrivninger, med lavere doser og i kortere perioder. Vi må lytte til brukernes erfaringer med de aktuelle medisinene, hvilke som har hjulpet dem og hvorfor, og bruke det de forteller oss som veiledende for fremtidig medisinbruk.

4) Tjenestene må skreddersy hjelpen til den enkeltes unike og komplekse behov. Problemer kommer ikke i oversiktlige bokser, og tjenestene må være skikket til å passe menneskets sosiale, personlige og psykologiske behov. Tjenestene må være spisset mot forebygging og recovery. Dette betyr at tjenestene først og fremst må hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv. Det betyr videre å involvere fellesskapet og spesialister i multidisiplinære team, og å promotere psykososiale og ikke-medisinske løsninger. Når individuell terapi er nødvendig, må denne være evidensbasert og tilgjengelig for alle. Terapien må være rettet mot personens spesifikke problemer, ikke mot diagnosen, og må være tilpasset den enkelte. Dette betyr videre at psykiateren må ligne mer på allmennpraktikeren, og ta et psykososialt perspektiv.

5) Tjenestene må tilby omsorg, ikke tvang. Her må makten flyttes vekk fra den medisinske ekspertisen. Siden en sykdomsmodell ikke lenger er relevant, blir det også upassende å vise omsorg i egne sykehusavdelinger. Offentlige omsorgssteder må ledes av sosialarbeidere, sykepleiere eller andre mennesker som er trent i den psykososiale forståelsen av psykiske lidelser. Medisinske kollegaer bør være rådgivere for teamet, ikke ledere av teamet. Tvangsbruk må reduseres, og der tvang er nødvendig må disse valgene være basert på risikoen som individet representerer for seg selv eller andre, eller basert på muligheten til å være med å ta valg som går på egen behandling. Den ansvarlige behandler kan være en psykolog, en sykepleier eller en sosialarbeider, og trenger ikke være en psykiater. Dette bør bli en rutine, som henger tett sammen med vrakingen av sykdomsmodellen. Om man skal støtte en problemløsningsmodell, må lovene knyttet til psykisk helse også endres. Lovene må sikre at omsorgen er minst mulig restriktiv, den må gi nye roller til nye profesjoner og ha et større fokus på sosial rettferd.

6) Teamene må blir radikalt annerledes, og må være multidisiplinære, demokratiske og basert på en psykososial modell. Mennesker med egenerfaring er spesielt verdifulle, men også mennesker som kan gi råd om praktiske ting, som å finne arbeid eller trening. Psykiatere vil også være verdifulle, men en ideell modell for en interdisiplinær omsorg vektlegger personlige kvaliteter fremfor profesjon. Medisinere skal ikke ha klinisk førsterang eller udiskutabel autoritet.

7) Tjenestene må være under lokal kontroll. Siden psykologiske, følelsesmessige og atferdsproblemer er sosiale, så må psykologer, terapeuter og sosialarbeidere jobbe tett sammen med sykepleiere, psykiatere og andre offentlige helsearbeidere. Mental helse og velvære er et sosialt og psykologisk fenomen, med medisinske aspekter. Det er ikke først og fremst et medisinsk fenomen, med sosiale elementer som et tillegg. Forståelsesrammene må snus, og det betyr at det rette stedet for psykisk helseomsorg er innenfor systemet av sosial omsorg. Lokale og fellesskapsbaserte tjenester må være kommunale.

8) Vi må etablere sosiale forutsetninger for ekte mental helse og velvære. Siden mental helse og velvære er avhengig av sosiale omstendigheter, trenger vi å beskytte og fremme universelle menneskerettigheter. Omsorgssvikt, avvisning og mishandling er årsaken til mange psykologiske problemer, og dermed må vi fordoble vårt arbeid for å beskytte barn fra følelsesmessig, fysisk eller seksuell mishandling. Voksne og barn må beskyttes fra mobbing og alle former for diskriminering. Vi må arbeide for å redusere eller fjerne fattigdom, og redusere økonomisk og sosial ulikhet. Vi må arbeide for at alle mennesker får bosted, mat og utdannelse. Dette er også arbeid for mental helse og velvære. Alt dette betyr at vi kan overføre psykisk helsetjenester til sosialt arbeid, bort fra sykehusene. Det medisinske ansvaret bør overføres fra psykiatrien til sosialt arbeid. Dette krever større fokus på å utdanne innen psykososiale tilnærminger til psykisk helse.

 

Psykiateren som gikk seg vill

I forordet til sin bok, Manifest for psykisk helsevern (2010), beskriver forfatter Trond Aarre en nylig avsluttet reise. Som psykiater hadde han mistet veien og gått seg vill. For å komme seg videre måtte endre synet sitt på psykisk helsevern. Midtveis i legegjerningen, forstår han at noe er fundamentalt galt i det norske psykiske helsevernet. Spesialisttjenestens budsjetter har økt formidabelt, men Aarre mener at tjenestene ikke når flere pasienter eller at kvaliteten blir bedre. Han innrømmer at det er en underlig situasjon, og at det minner om å gå seg fast i fjellet: Norge har en av de best finansierte helsetjenestene i verden, men likevel opplever mange ansatte at det ikke er nok ressurser. Aarre spør: Vil mer av det samme virkelig føre oss fremover? Kanskje er et bedre alternativ å tenke nytt om hvordan vi arbeider og organiserer tjenestene? 5 prinsipper for et nytt psykisk helsevern lanseres: Brukermedvirkning, samhandling, langsiktige perspektiver, fornuftig organisering og kompromissløs faglighet.

Trond Aarres bok er drevet frem av at han særlig har forandret syn på brukerne. Studier og spesialistutdanningens fokus på det medisinske perspektivet har endret seg med årene, og det er særlig pasienter og deres pårørende som har påvirket i riktig retning. Han vil at brukerne og deres organisasjoner i langt sterkere grad skal utforme helsetjenestene, og ikke profesjonene. Han vil ha en mer utadvendt, samhandlende og demokratisk helsetjeneste som tilpasser seg behovene fra brukerne.

Også Aarre har beveget seg bort fra det medisinske perspektivet. Han kritiserer den medisinske sykdomsmodellen. Han mener at siden det medisinske hegemoniet har stått så sterkt, har hemmende tenke- og arbeidsmåter også blitt stående. Resultatet er profesjonskamper og dyr og uhensiktsmessig organisering av tjenestene. Den medisinske modellen passer godt på sykdommer som ligner på maskinfeil, og der det ikke er noen tvil om at pasientene skiller seg fra dem som er friske. Slike diagnoser er Føllings sykdom, som man kan vaksinere seg mot. Men det vil neppe komme en tid der man kan vaksineres mot psykiske lidelser. Psykiske lidelser er sjelden maskinfeil, slik Føllings sykdom er det. Dermed blir det viktig å bruke diagnostikken riktig. Aarre mener at dagens psykiatriske diagnostikk er «helt sikkert ugyldig» (s. 26) Han kritiserer ICD-10 og DSM-IV for å ofre gyldighet for å få bedre pålitelighet. Mange av diagnosene er bare en samling av symptomer og tegn, og er ikke sykdommer. Dersom en pasient har angst eller depresjon, trenger det ikke være noe i veien med pasienten. Det kan være omgivelsene det er noe i veien med. Personen kan leve i uløselige konflikter eller være uten tilgang til det som gir livet mening og innhold, som ektefelle, arbeid og venner. Da er det meningsløst å anse personen som søker hjelp som bærer av en sykdom. Aarre skisserer opp motforestillinger mot den medisinske modellen: Den er dyr, medisinene er lite effektive og den hindrer andre og bredere tiltak som kunne kommet på plass raskere. Han mener brukerne ikke kjenner seg igjen i den medisinske tilnærmingen til plagene, og at brukerne tross alt er de som skal lyttes til. Han forkaster likevel ikke den medisinske modellen helt, og mener at den kan passe på de mest alvorlige psykiske lidelsene, som schizofreni og alvorlige bipolare lidelser.

 

Alternativet

Hva er Aarres alternativ? Også Aarre søker, som Kinderman, til en problemløsningsmodell: Enklere tiltak iverksatt av den kommunale sosialtjenesten som fysisk trening, kurs i mestring av depresjon og andre psykiske lidelser, hjelp til tilstrekkelig aktivitet, støtte til å være i kontakt med andre mennesker, hjelp til å holde seg borte fra rusmidler og holde på stabile livsrytmer ville være til stor hjelp for mange. Den økende etterspørselen etter psykiske helsetjenester må møtes med enklere midler. Aarre mener at ingen yrkesgrupper kan påberope seg monopol på behandlinger. Man bør gå vekk fra å sentralisere tilbudene noe som bare fører til at de blir vanskeligere tilgjengelig for folk flest. Han vil satse på en utadvendt spesialisthelsetjeneste som arbeider tverrfaglig og i større grad enn tidligere setter andre hjelpere i stand til å yte gode tjenester. Han vil satse mer på samarbeid og involvering av brukerne, deres nærmeste og samarbeidspartnerne i kommunene. Det må bli langt enklere å få enkel bistand, og terskelen for dyre, spesialiserte og sentraliserte tjenester må bli høyere, selv om også denne hjelpen må være tilgjengelig for den som trenger den.

Aarre vil ha et folkehelseperspektiv, og vil slutte å produserer flest mulig helsetjenester. Han viser til hvor tilfeldig det er at vi har strukturert de psykiske helsetjenestene slik vi har, og at det sykehusdominerte og sentralistiske systemet har påvirket fagpersonenes holdninger og arbeidsmetoder på måter som ikke alltid har vært i brukernes interesse. Om man skal komme videre mener Aarre at vi ikke kan prøve enda hardere innenfor det systemet vi har arvet. Systemet må forandres. Brukerfokus må fremmes, samhandling mellom flere aktører vil også fordele ansvaret og gi brukerne den nødvendige kraften til selvhjelp og til styrket innsats for psykisk helse i et folkehelseperspektiv. Sykdommer og lidelser er ikke alltid avgjørende for helsen vår: Ressurser, tilhørighet, mening og mestring er også avgjørende. Der den medisinske tradisjonen har fokusert på sykdommer, og slik gitt oss et patologisk helsevesen, vil Aarre ha et salutogenetisk helsevesen. I stedet for å spørre etter hva som forårsaker sykdom, spør man hva som forårsaker helse. De positive helseressursene er trivsel, livslyst, optimisme, håp, mestringsevne, trygghet, positivt selvbilde, overskudd og sosial støtte. Helsens mysterium er knyttet til en helhetlig oppfatning av verden, at den er håndterbar, meningsfull og forståelig. Aarre slår et slag for helsefremmende tiltak som skal mobilisere alle gode motkrefter og bedre pasientenes helse, selv der man ikke kan komme den psykiske lidelsen til livs: «Hele ansvaret for god psykisk helse kan ikke ligge i en etat eller institusjon. Mesteparten av det som avgjør hvordan den psykiske helsa blir, ligger utenfor helsevesenets kontroll.» (113) Dette krever brukermedvirkning og god samhandling mellom alle aktører, ikke bare behandler og pasient.

 

Respekt for pasienten

Aarre har flere gode argument til forsvar for brukermedvirkning, men mener at respekten for pasienten er det tyngste. Den som ikke systematisk søker etter hva pasientene mener vil frarøve seg selv verdifull kunnskap. Han mener det har tatt altfor lang tid å oppnå den mentalitetsendringen som må til for å avstå makt til fordel for brukerne. Selv om regjeringserklæringen fra 2009 slo fast at brukermedvirkning skulle være det bærende prinsippet i organiseringen av det psykiske helsevernet, kan Aarre fortelle om at han kjenner altfor mange eksempler der helsepersonell planlegger nye tjenester og omorganiserer tilbudene sine uten at brukerne får medvirke. Det er ulike grunner: Noen glemmer å ta dem med, andre sier at de ikke tør eller at brukerne ikke har noe å bidra med i faglige diskusjoner. Aarres egen erfaring fra norsk psykiatri tyder på at brukermedvirkning har blitt sett på med stor skepsis i fagmiljøene, som motstridende har føyet seg etter krav fra styresmaktene. Det blir sett på som tungvint, unyttig og byråkratisk, og som en innblanding i medisinske spørsmål der deres egen kompetanse var mer enn god nok. Aarre presiserer forskjellen på «brukerorientering» og «brukermedvirkning». Der man i det første tilfellet forelegger brukerne ferdig utarbeidede forslag til vedtak, lar man brukerne i det andre tilfellet få påvirke selve grunnlaget for beslutningen. Han mener det er for mye orientering, og for lite medvirkning. Derfor mener han at brukermedvirkningen må styrkes på alle plan, både individ-, system- og politisk nivå. På individnivå skjer det ved at brukeren får mer informasjon og større innflytelse på hvordan tjenestene blir utformet og gjennomført. På systemnivå innebærer brukermedvirkning at brukerne inngår i et likeverdig samarbeid med fagfolk når det gjelder å utvikle tilbud, planlegge tjenester og fatte beslutninger på overordnet nivå. Da kan brukerundersøkelser og tilfredsmålinger brukes. På politisk nivå er det en forutsetning for meningsfull brukermedvirkning at brukerorganisasjonene blir involvert i politiske prosesser før beslutningene blir fattet. Det kan skje ved at organisasjonene oppnevner representanter i råd og utvalg, og ved at organisasjoner er høringsinstanser.

Aarre ser at brukerne har blitt ekskludert. Han mener at paternalismen er den største årsaken. Paternalisme er et medisinsk-etisk grunnsyn der legen stundom vet bedre enn pasienten hva som er det beste, og til og med kan tvinge gjennom tiltak mot pasientens samtykke. Han vil ha et skikkelig løft av pasientens autonomi, og påpeker at det er sjelden andre enn pasienten selv som vet hvilke mål han eller hun vil forfølge. Klinikeren kan være en god veileder, men det medisinske skjønnet må veie mindre enn pasientenes egne ønsker. Han innrømmer at i enkelte tilfeller kan pasienter være så forstyrret at de ikke kan utøve sin autonomi fullt ut. I slike situasjoner må andre ivareta deres interesser. Men den velvillige paternalismen, som kan være moralsk forsvarlig i unntakstilfeller, har for lett blitt anvendt utenfor sitt legitime område. Mange helsearbeidere er kritisk til at helsetjenester skal kunne velges av pasienten. Men kravene til forsvarlighet innebærer ikke nødvendigvis at det er fritt valg, for pasienten, men at det er flere alternativer. Spesialistene må være høykvalifiserte konsulenter som kan hjelpe pasienten å velge rette tiltak, så de lettere kan nå egne mål.

Brukermedvirkning er ikke problemfritt, Aarre innrømmer det. På individnivå klarer de fleste å representere seg selv. På systemnivå kreves det at brukerrepresentanter må representere flere med liknende problemer. Pasienter må få nødvendig opplæring i å være brukerrepresentanter. Noen brukerorganisasjoner har fått kritikk for at de representerer de mest ressurssterke pasientene. Og Aarre spør om det kanskje er slik at de aller sykeste ikke engasjerer seg så ofte? Det er derfor viktig at brukerrepresentantene fremmer interessene til dem som er minst taleføre, og som kanskje trenger brukerrepresentasjonen mest. Men de fleste brukere\representanter insisterer på at de har en egen ekspertise i form av erfaringskunnskap og kunnskap om hvilke holdninger og tiltak som er verdsatt av brukerne. De kan også si noe om hvor langt ekspertenes ekspertise strekker seg, og når brukerkompetansen blir vesentlig: «Heldigvis møter vi stadig flere brukerrepresentanter som oppfyller disse kravene, og dermed kan fremme synspunkter som helsetjenesten ikke kan klare seg uten.» s. 140.

 

Konklusjon

Å lese disse to bøkene sammen, har belyst fire ting:

1) Sykdomsmodellen har begrenset potensial til å forløse det som psykiske helsetjenester skal sikre: Bedring og mestring av eget liv.

2) Det festes for stor lit til medisiner, og det arbeides for lite med alternativer til medisinering.

3) Brukerne er eksperter på eget liv og må tas med på alle nivå. Om ikke blir tjenestene antidemokratiske og uetiske.

4) Dette haster.

Det at Kinderman og Aarre begge legger opp til hvert sitt «manifest» for psykisk helsevern, vitner om hvor harde de ideologiske frontene er. Her har vi altså to aktører fra fagsiden som bekrefter at deres stand også kan virke fastlåste og ideologiske. Et «manifest» er en tekst som danner grunnlag for en ideologi, eller en ny retning, ved å gjøre rede for prinsippene og intensjonene bak. Et manifest dreier seg om det grunnleggende viktige, det som ikke kan sees bort fra. Ekvivalenten til religion kalles «trosbekjennelse», og bruken av manifest-sjangeren vitner dermed om at de virkelig ønsker radikale endringer. Det fortjener oppmerksomhet at to sentrale fagpersoner skisserer så radikale endringer. Det at disse to fagpersonene viser vilje og analytisk evne til selvkritikk og å tenke nytt, er en viktig begivenhet, som vi kan håpe fører til handling.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv