Enda en konferanse

I midten av januar var jeg på konferanse om psykisk helse i Trondheim. Det er en stor konferanse som samler mange fagfolk, brukere og andre som er opptatt av feltet. Det er bra. Det er likevel noe som skurrer litt for meg på slike konferanser. Det er noe som gjør at jeg faktisk begynner å bli ganske lei dem.

Skrevet av: Thomas Øverbø

AKTIV : Tor Levin Hofgaard er både psykologspesialist og president i Norsk Psykologforening. I dette blogginnlegget vil han at vi skal se på uenighet som en ressurs for å bevege feltet. (FOTO: PSYKOLOGFORENINGEN)

Et element som får meg til å føle det slik, er at all tid er avsatt til å snakke til noen, mer enn å snakke med noen. Ja, det er pauser der man kan snakke sammen, det er fint. Men vi er samlet flere hundre mennesker som har erfaringer fra feltet enten som profesjoner eller brukere. Og så sitter vi der – på rad og rekke, og lytter til noen på en talerstol som snakker til oss. Vi nikker, vi ler, vi lærer kanskje noe også. Men vi er stort sett passive. Vi tar imot, vi deltar ikke. Vi snakker ikke med den som er invitert til å innlede.

I tillegg til dette er det dessverre begynt å bli en konkurranse i å være politisk korrekt på en del av disse konferansene. De inviterte jeg fikk med meg den første dagen snakket stort sett med samme utgangspunkt. De ville det samme, de mente det samme. De snakket om desentralisering, om nærhet til brukerne og om at vi må snakke med brukerne mer enn vi gjør i dag. Alt sammen ispedd en dose selvpisking fordi de ikke hadde skjønt dette tidligere. Er dette virkelig målet med slike konferanser? Å bare bringe folk sammen som er enige om nesten alt. At profesjonsrepresentantene skal drive selvpisking når de snakker om hvordan det har vært før, og betone at nå tenker vi helt annerledes. Alle skal med, alle skal inkluderes. Alt er som i Lykkeland.

Jeg tror vi kunne ha kommet mye nærmere våre mål i psykisk helse om vi hadde konferanser der det var lov til å uttrykke forskjellige ståsteder, vinklinger og perspektiver. Vi vet at det nettopp kan være uenighet som driver et felt videre. Men da må vi kanskje ta steget ned fra talerstolen og heller velge for eksempel et workshop-format når vi møtes. Et format der man kan belyse et tema fra ulike ståsteder med ulike innlegg og der gruppen aktivt tar del i det som ble tematisert.

Personlig er det slik jeg lærer av. Mye mer enn store forsamlinger der jeg kan sitte å nikke til alt jeg er enig i, så skjerpes hjernen når jeg får mulighet til å høre noen som er uenig, som har et helt annet syn enn meg. Som kan noe annet. Som henter sin inspirasjon fra et annet fag, en annen erfaring. Og enda bedre lærer jeg om jeg kan få diskutert temaet, om jeg kan få testet ut min virkelighetsoppfatning i en samtale, debatt eller diskusjon.

Jeg ønsker meg mer kreativitet hos de som lager konferanser. Lag tid og rom til at man kan snakke sammen. Se uenighet som en ressurs for å bevege feltet. Men sørg for at uenigheten får spille seg ut i en form som gjør den konstruktiv, og ikke bare avstedkommer opprørte profesjonsrepresentanter og brukere som synker enda lenger ned i skyttergraver. Jeg vet at det er en utfordring. Men hvis poenget er at vi skal bevege oss, og ikke bare stå på stedet hvil og rope Hurra! sammen, så må det tenkes nytt. 

Tor Levin Hofgaard
President i Norsk Psykologforening

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv