Etterlyser smidigere fagfolk

– Jeg håper at han har det bedre i all sin ensomhet enn vi tror, sier ”Lillemor”. Hun deler sin historie som pårørende til sin 50 år gammel bror, i Erfaringsbasen

Skrevet av: Astrid Borchgrevink Lund

ENSOM: Broren min får god trening i å være ensom. Jeg skulle ønske personalet tok bedre vare på psykisk syke for oss, sier storesøster ”Lillemor”. (Foto: Astrid Borchgrevink Lund/Erfaringskompetanse.no)

Hun er storesøster og har hele livet kjent på ansvaret for lillebroren – selv etter at han ble voksen. Han har ikke alltid vært syk. Først i 20-årsalderen fikk han diagnosen schizofren og har vært innlagt på institusjon i mange år. Nå bor han i egen leilighet.

Ikke "det gode liv"
– Jeg kjenner på det at han er så alene. Han selv nyter situasjonen med å slippe å ha så mange mennesker tett innpå seg. Det har jeg ingen problemer med å forstå. Det har nok vært tøft for ham å bo på institusjon. Det er mye uro på slike steder. Broren min kan ikke fordra bråk. Men etter mine mål for "det gode liv", så har han det stusselig. Det er så mye, blant annet på baderommet og på kjøkkenet, som jeg reagerer på. Han selv synes nok at det er ok hos ham. Og han bekymrer seg ikke over at klærne hans lukter vondt etter å ha ligget våte i altfor lang tid i vaskemaskinen. Det er møkkete på gulvet. Gardinene er trukket for. Maten han spiser er elendig og kroppen hans fungerer ikke godt. Og hva driver han med på kveldene inne i den lille leiligheten? Besøk får han sjelden, han vil jo helst ikke ha noe særlig med andre mennesker å gjøre heller. På tross av alle slike ting, så tenker jeg at han har det nok bedre enn vi tror. Han trives i ensomhet, i alle fall synes han at mennesker "tett innpå" er verre enn noe. De gangene vi går tur, spaserer vi sjelden sammen. Jeg er glad når han sakner farten, da tror jeg at han kanskje likevel setter pris på at jeg er i nærheten. Når vi snakker i telefonen, er det egentlig enetale, for han sier jo nesten ikke noe, forteller Lillemor som tenker mye på hva som vil skje når foreldrene dør.

Beskytte broren
– Hvem skal besøke ham da? Jeg bor langt unna og det begrenser mye, sier kvinnen som velger å dele sin historie med Erfaringskompetanse.no. Lillemor har levert inn tekster om relasjoner og opplevelser med broren. Hun står fram som anonym, dette er regelen for "pårørende".

– Ja, det er best sånn. Min anonymitet beskytter ham. Han har jo ikke valgt dette. Kjenner jeg ham rett, så ville han ha "fnyst" av hele saken. Han liker ikke oppmerksomhet. Han vil være i fred og bryr seg ikke om hva jeg tenker og føler. Det passer godt for meg også å være anonym. Da utleverer jeg ikke til personalet der han bor hva jeg mener og tenker om måten de ordner hverdagene der. Jeg synes at personalet skulle hjelpe ham mer og stille sterkere krav til ham. Det ville være "til pasientens beste". De er så raske til å la seg avvise av ham. Ikke misforstå: jeg mener ikke at de skal overkjøre ham og gjøre ting imot hans vilje. Men de kunne vært smidigere og smartere i å få ham "med på laget".

Overlatt til hjelperne
 - Jeg kjenner stadig på skyldfølelsen av at jeg ikke er hos ham oftere. Da tenker jeg gjerne at "det og det" kunne ha vært mye bedre ordnet for ham hvis jeg hadde kunnet vært en selvfølgelig del av livet hans. Det hadde blitt mer "oss to" og ikke bare ham alene. Jaja, sånn ble det for ham: han er overlatt til hjelperne sine. Det er bare å håpe at han har det så godt som det er mulig å få til med de forutsetningene som finnes.

Ser etter tegn
– Hva tenker du fremover?
– Åh, jeg tenker at han får god trening i å være ensom. Jeg bor ikke nær ham og tenker at han blir gørr-ensom når mamma og pappa engang dør. Men han er vel mindre ensom enn vi frykter. Han kan jo finne på å prøve å få oss til å gå igjen ganske snart etter at vi er kommet på besøk. Når jeg tenker framover, så føler jeg også sterkt med foreldrene våre. De er i ferd med å bli gamle og orker ikke besøke ham så ofte lenger. Særlig Mamma sliter med dette. Da blir jeg litt bitter på "systemet" som har plassert broren min akkurat der han bor nå. Han bor for langt unna det miljøet hvor det er folk som kjenner ham. Han bor ikke engang i "vår" kommune.

Gråten er min
 – Opplever du at han setter pris på samværet med deg?
– Jeg vet ikke. Jeg ser hele tiden etter hvert minste tegn fra ham om han er glad for å se meg. Eller kanskje det er mer riktig å si at jeg ser etter tegn på at han tåler meg… Jeg må være glad når han ikke avviser meg. Hvis han byr meg en kopp kaffe, blir jeg overstadig glad. Hvis han svarer på det jeg spør om, kan jeg kjenne på en slags lykke. Hvis han smiler, og det gjør han stundimellom nå for tida, blir jeg helt varm inni meg. Det er lenge siden jeg kunne håpe på noe mer. Alle disse årene gjør noe med en, og det er jo for så vidt bra. Jeg gråter ikke lenger av mangel på likeverdighet oss imellom. Men jeg har fremdeles lett for å ta til tårene når jeg føler meg avvist. Da skjuler jeg tårene mine til etterpå, jeg vil spare ham for å se dem. Gråten er min. Den skal ikke ta bort fokus fra "oss", for jeg tror ikke at han ville kunne forstå den gråten.

Respekt for andre
– Blir du noen gang sint på ham?
– Nei, ikke sinna på ham, men på "systemet" rundt dem som er psykisk syke og er dårlig i stand til å ta vare på seg selv. Jeg skulle ønske at de tok bedre vare på dem for oss. Å ivareta en persons verdighet handler ikke bare om å respektere at de selv sier "nei!" og "vil ikke!". Verdighet handler også om å få i seg riktig næring. Om å ha på seg normale klær og lignende ting. Dette burde gå an å få til bedre, ved hjelp av empati og pågangsmot. Etter min mening skjuler hjelperne seg bak taushetsplikt og henvisning til lovverket. Da slipper de pårørende-engasjement og de unngår at vi er kritiske til hva som gjøres og ikke gjøres. Det å være pårørende har sannelig sin begrensning, sier Lillemor.

Du kan lese hele teksten fra Lillemor, ”Bror, jeg lengter..!”

VIL DU DELE DINE ERFARINGER MED ANDRE? Send oss en mail: post@erfaringskompetanse.no

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv