Evas yrkesreise i psykisk helsefeltet er over

Seniorrådgiver Eva Svendsen har kjempet for mer brukermedvirkning store deler av yrkeslivet. Nå går hun inn i pensjonisttilværelsen, og forteller hvilken erfaringskunnskap hun selv sitter igjen med fra psykisk helsefeltet.

Skrevet av: Lena Beathe Arneberg

Eva Svendsen ser tilbake på yrkeslivet sitt innen psykisk helsefeltet. (Foto: Lena Beathe Arneberg)

Eg sit og mimrar i samband med at eg skal gå av med pensjon og vil oppsummere viktige erfaringar frå mitt yrkesliv. Det har skjedd mykje innan psykisk helse og rustenestene dei siste 40 åra.

Slik starter et av Eva Svendsens private notater, et Word-dokument hun nylig skrev. Hun er i ferd med å slippe tak i et fagfelt hun har viet sitt 40 år lange yrkesliv til. Nå går hun av med pensjon, og reflekterer over endringene hun har sett og vært med på i fagfeltet.

– De siste ti årene har vi sett en omfattende satsing på brukermedvirkning innen psykisk helse og rus. Og de som har erfaringer fra disse tjenestene, får nå muligheten til å sitte ved direktoratets bord og påvirke utviklinga på systemnivå, samtidig som de blir ansatt som konsulenter i tjenestene på individnivå.

– Har så tjenestene blitt bedre? Bør ikke brukerorganisasjoner og fagfolk juble og være fornøyde nå? Bildet er dessverre sammensatt, sier Eva Svendsen.

Selv har hun vært med å skape flere møteplasser for å samle brukere, pårørende, behandlere, forskere og politikere, blant annet gjennom årlige toppmøter i regi av Erfaringskompetanse. Sammen med noen erfaringskonsulenter tok hun initiativet til årlige samlinger for erfaringskonsulenter. Disse blir nå arrangert av organisasjonen Erfaringssentrum. Også Fellesaksjonen for medisinfrie tilbud kom til gjennom en samling for brukerorganisasjoner, som hun var med å arrangere.

– Hva vil du si er høydepunktene fra din tid i Erfaringskompetanse?

– Det første toppmøtet i 2013, hvor vi samarbeidet bredt med andre organisasjoner og folk med et brennende ønske om å gjøre en forskjell. Der utfordret vi grunnlagstenkningen i psykiatrien.

– Det er også et par konferanser og samlinger som jeg opplevde som veldig vellykkede. Og ikke minst vekst- og mestringsgruppene vi sammen med Mental Helse startet opp i Skien, Hamar og Notodden, hvor vi opprettet gruppetilbud til ungdom i psykiatrien. Det er fint å tenke tilbake på, nå lever noen av prosjektene sine egne liv, sier hun.

Eva på den siste erfaringskonsulentsamlingen i Oslo.

Hjelp til selvhjelp

Før Svendsen var med i etableringen av det som nå heter Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse i 2006, hadde hun blant annet bakgrunn som sosialkonsulent, sosialsjef, miljøterapeut og kunst-og uttrykksterapeut.

Hun ser tilbake på sine første år i feltet som sosionom.

– Vi lærte at hjelpa skulle være hjelp til selvhjelp og at alle hadde ressurser som kunne aktiveres innenfor de rette kontekstene. Vi måtte se mennesket med deres mange ulike roller og som en viktig del av lokalsamfunnet, sier hun.

– Hvilke utfordringer fra den tida ser du fortsatt i dag?

– Det er fortsatt et veldig hierarkisk system i spesialisthelsetjenesten: Pasientener i bunn og psykiateren på toppen. Det burde være omvendt.

– Jeg mener vi må utvikle nye måter å arbeide på, blant annet å jobbe mer i team med ulike profesjoner og egenerfaringer. Fagfolk kan kanskje se seg selv mer som veiledere enn som behandlere, sier hun videre.

Tilbakeblikk på psykisk helsevern

Hun ser med glede tilbake på desentraliseringen av psykiatrien og oppbyggingen av DPS-er. Det var en stor optimisme og tro på de nye medikamentene, som kunne gjøre det mulig for pasienter med mange år på institusjon å flytte tilbake til kommunen. Så kom opptrappingsplanen for psykisk helse, og det ble utdannet mange nye psykologer som kom inn i tjenestene.

– «Treåringene» (treårig utdannelse) ble overflødiggjort. Behandlingen skulle bli kvalitetssikret gjennom topputdanna fagfolk innen psykiatri og psykologi. Det sosialfaglige perspektivet ble mindre vektlagt, både helsepolitisk og innen administrasjon og behandling.

Som aksjonist i ungdomstida har Eva deltatt i demonstrasjoner for abort, mot atomkraft og Nei til EF. Kampviljen for et demokratisk psykisk helsevern har hun hatt med seg hele yrkeslivet, men med årene har hun inntatt et mer nyansert standpunkt i flere omstridte spørsmål.

– Jeg har vært opptatt av å formidle både/og, ikke enten/eller. Det har vært stemmer som ville at vi (Erfaringskompetanse) skulle tenke enten/eller, men vi har villet se nyansene.

 Eva forteller at hun og senteret tidvis har måttet stå i kritikk utenfra.

– Noen oppfatter oss for akademisk orienterte, og mener at vi står i fare for å glemme brukerstemmene. Dette har vært utfordrende og en vanskelig balansegang, men kritikken har virket skjerpende på oss, sier hun.

På 90-tallet var Eva leder for et treårig prosjekt med fokus på barn av psykisk syke foreldre og samarbeidet med barnevern og nettverk. Prosjektgruppa utga et veilederhefte. Over 20 år senere var «Barn som pårørende» tema på toppmøtet, og mange av de samme utfordringene i hjelpeapparatet er fortsatt like aktuelle i dag.

– Hvordan har du klart å holde motivasjonen oppe når det er så vanskelig å få til endringer?

–  Ofte har min første reaksjon vært å spørre meg selv «Er det noen vits?». Den neste er å se tilbake på hva vi faktisk har fått til av endringer. For eksempel har vi fått mer kunnskap om pårørendes situasjon og at det er lovfestet å ansette barneansvarlige ved institusjon. Når jeg får snudd fokuset, kommer engasjementet tilbake, sier hun.

– Hvordan kommer du til å forholde deg til feltet som pensjonist?

– Jeg kan ikke slippe det helt, og kommer til å fortsette å abonnere på nyhetsbrev fra ulike organisasjoner i fagfeltet. Mitt engasjement vil kanskje gå mer vekk fra psykiatrien og mer mot samfunnet; om hvordan vi kan ta vare på hverandre og kloden vår, det medmenneskeligeansvaret.

Utfordringene i feltet i dag

 Eg trur vi som har jobba i tenestene og vi som har brukar og/eller pårøranderfaringar opplev endra haldningar til det å slite med psykisk helse eller rusutfordringar. Det er mindre stigma knytta til å ha lettare psykiske lidingar som angst og depresjon.

Men for dei som er så alvorleg råka at dei aldri har kome seg inn i arbeidslivet eller har mista alle tilknytningspunkt til samfunnet, er det både mindre hjelp å få og meir stigmatiserande, skriver hun videre i notatet sitt.

Hun slutter aldri å undre seg over hvorfor tjenestene ikke er bedre rustet til å ivareta de sykeste.

– Måtte alle de millionene vi bruker innen psykisk helse og rustjenestene nå bli brukt målrettet mot de som trenger det mest. Og at tjenestene blir styrt av verdier der kvalitet står øverst på lista, sier Eva Svendsen.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

  • Slik vil de forebygge overdødelighet ved alvorlig psykisk lidelse
    Dødeligheten blant mennesker med schizofren lidelse er over fire ganger høyere enn for normalbefolkningen. – I stedet for å si «Vi kan ikke redde alle» må vi spørre oss «Hvordan kan vi redde flere?» sier Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse....
  • Vi lanserer nytt videoarkiv
    Vi har nå laget et lett tilgjengelig og søkbart videoarkiv hvor vi har inkludert over 100 filmer fra våre intervjuer, paneldebatter, toppmøter mm. de siste årene. Arkivet er delt inn i kategorier hvor man lett kan finne, se, dele og kommentere innholdet....
  • Forskeren forklarer: Fra rus til et stabilt arbeidsliv
    Ragnhild Fugletveit har i sitt doktorgradsarbeid undersøkt hva som var viktig for at mennesker med rusproblemer kunne bli stabile arbeidstakere. Hun trekker spesielt fram betydningen av å bli «rusfri først»....

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv