Følelsen av å ikke være som andre

I dag kom følelsen med fornyet styrke, følelsen jeg kjenner godt fordi den har fulgt meg i større eller mindre grad gjennom hele livet. Følelsen av å ikke være som andre, ikke være normal. Følelsen av at det er noe galt med meg.

Skrevet av: Birgitte Finne Høifødt

Vår blogger Anne Olsen-Ryum skriver om det å føle seg annerledes, og ikke bli forstått. På skolen ble det et mareritt. (FOTO: Privat)

Følelsen meldte seg med full styrke da jeg begynte på skolen en augustdag i 1970.

Som barn flest gledet jeg meg til skolestart. Jeg så fram til å lære å lese, jeg elsket bøker. Bøker var spenning, et friskt pust fra en annen verden, virkelighetsflukt. Jeg elsket å bli lest for.

Ordene ble til bilder i hodet mitt. De tok meg bort fra hverdagen. Det var bare så sjelden at noen hadde tid til å lese for meg. Endelig skulle jeg få lære det selv, bli selvhjulpen i bøkenes verden. Prisen jeg måtte betale for lærdommen var imidlertid høy, altfor høy.

Lite visste jeg at første skoledag skulle bli starten på et 12 år langt mareritt.

Inntil da hadde jeg levd en beskyttet og isolert tilværelse på gården sammen med foreldre og søsken. Min verden var liten, kjent og trygg. Sjokket over å møte så mange ukjente mennesker på en gang var uvanlig stort for den stille og forsagte 7-åringen fra landet.

Vi var mellom 50 og 60 førsteklassinger fordelt på to klasser. Jeg kjente ikke en eneste en av dem!

Det virket som alle de andre kjente noen; det var bare jeg som var helt alene i en verden full av fremmede mennesker. Jeg var vettskremt og turte ikke ta kontakt med noen av de andre barna.

Redselen for å bli avist var stor. Jeg følte meg annerledes, mindreverdig og fryktelig liten. Selvtillit var mangelvare og selvfølelsen var lav.

Noe gikk i lås den dagen. Jeg mistet taleevnen på skolen, ble den rare som sto alene og aldri sa noe. Som aldri svarte på spørsmål verken fra lærere eller medelever, som bare kunne nikke, riste på hodet og trekke på skuldrene. Jeg kunne ikke snakke uansett hvor mye jeg egentlig ville. Noe var gått i vranglås inne i meg.

I voksen alder har jeg lært at det finnes en diagnose for denne tilstanden. Den gangen var det tilsynelatende ingen som så, ingen som brydde seg, ingen som gjorde noe. Jeg var et barn som måtte lide i stillhet.

I begynnelsen gjorde lærerne noen halvhjertede forsøk på å få meg med i leken sammen med de andre.

De gjorde det på en slik måte at følelsen av å være annerledes stadig ble forsterket. Jeg pleide å stå alene, lent mot den hvite veggen, og se på de andre barna som lekte i friminuttene. Samtidig prøvde jeg å late som om jeg faktisk likte å stå der, det var en måte å mestre situasjonen på.

Jeg kunne stå der, smile til de som hastet forbi, mens hjertet mitt gråt innvendig.

Lærerne kunne komme bort til meg med et oppgitt uttrykk i ansiktet. Med et umerkelige sukk fulgte de meg bort til noen av de lekende barna, og ga dem ordre om å ta meg med i leken. Responsen fra de som ufrivillig fikk en ny «lekekamerat» kunne være av varierende art. Det var så utrolig nedverdigende.

Jeg hadde mest lyst til å bli usynlig, ramle ned i et svart hull, bli borte … kunne jeg ikke bare få være i fred!

Samtidig ønsket jeg så intenst at jeg kunne være som andre, snakke, le, springe, hoppe, tøyse og være en selvskreven og populær deltaker i leken. Det var en drøm, en uoppnåelig drøm.

Jeg husker best lærere som egentlig skulle hjelpe meg opp og fram, legge til rette, forberede meg på voksenlivet. Felles for dem alle var at når det kom til stykket, gjorde de ingenting!

Et fåtall av dem skal ha kreditt for halvhjertede forsøk, det var gjerne de unge og nyutdannede, de som enda hadde glød og engasjement. De holdt meg igjen når timen var slutt, prøvde å avdekke hva som var galt, ville vite hvordan de kunne hjelpe meg, kom med ulike forslag til hjelpetiltak.

For meg var det naturlig å ta på meg skylden. Det var meg det var noe galt med. Men jeg var bare et barn, ansvaret var faktisk ikke mitt.

Jeg vet ikke hva slags dialog lærerne hadde med mine foreldre, jeg vet bare at ingen gjorde noe, uvisst av hvilken grunn. Kanskje var det skammen som gjorde seg gjeldende, skammen over å ha et annerledes barn, et barn som egentlig trengte hjelpetiltak og ekstra oppfølging.

Jeg husker den skammen, at det ble snakket om de elevene som ikke var flinke nok, de som ble tatt ut av ordinær undervisning og måtte ha hjelpetiltak i form av spesialundervisning.

Det jeg husker som vondest fra skoledagene var ikke medelevene som ikke ville være sammen med meg. De vondeste minnene er det lærerne som har skapt, de voksne, de som egentlig var der for å hjelpe meg. Jeg husker ansiktene, stemmene, ordene og fornedrelsene. Hvordan de ofte latterliggjorde meg foran hele klassen når de skulle tvinge meg til å snakke.

Jeg husker den øredøvende stillheten i klasserommet, alles øyne rettet mot meg, læreren som terroriserte meg med å gjenta samme spørsmål gang på gang, himlingen med øyne, oppgitt risting på hoder, halvskjulte flir, uroen som etter hvert bredte seg i rommet, skraping med stoler, ondskapsfull fliring, lavmælt mumling fra medelever som syntes synd på meg … «la henne være, det er ikke noen vits, hun kommer ikke til å svare uansett …»

Skoledagene ble en slags rutine. Så lenge jeg fikk jobbe med teoretiske fag og være i fred i timene, gikk det etter omstendighetene bra. Jeg likte å lære og jeg var faglig flink.

Det var friminuttene og de praktiske fagene som var verst. Jeg ble vant til å være alene, og lærte meg tidlig og trives i eget selskap. Det verste var faktisk ikke å være alene, det verste var vissheten om at det var unormalt.

Følelsen av å være mislykket, annerledes og unormal fulgte meg gjennom hele skoletiden. De vonde opplevelsene gjemte jeg i hjertet mitt. Ingen skulle få vite hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg kunne være helt utmattet når jeg kom hjem fra skolen.

Hjemme var jeg på trygg grunn, der kunne jeg snakke og være meg selv. Da kunne jeg få utløp for frustrasjoner, vonde følelser og sorgen over et mistrøstig liv. Det var ikke slik at jeg snakket om det vonde. Slik åpenhet eksisterte ikke i hjemmet vårt. Alt det vonde inne i meg kom til uttrykk gjennom kjefting, opprør, protester, sinne, slamring med dører og raserianfall.

Den uakseptable oppførselen medførte bortvisning til eget rom med ordre om å holde meg der til jeg ble blid.

Livet føltes ofte håpløst, og jeg kunne fort begynt med skulking, røyking, selvskading, utagerende festing, alkohol, hasj og andre rusmidler for å lette på alt det vonde inne i meg. Jeg gjorde ingen av delene. Jeg hadde fått inn med morsmelka at festing var en uting og rusmidler var fandens verk.

Det som var viktig for å få det bra i livet var å gå på skole, få gode karakterer, få en god jobb, tjene gode penger, være arbeidsom, være pliktoppfyllende, være flink og aldri gjøre noe galt så naboene fikk noe å snakke om! Selv om jeg ofte var et sint og oppfarende troll, hadde jeg en enorm respekt for foreldrene mine.

Jeg kompenserte derfor for alt det vonde gjennom å være flink.

Da ble jeg sett opp til og fikk positiv oppmerksomhet både hjemme og på skolen. Gode karakterer ga god mestringsfølelse.

Det var en måte å hevde seg på som ble viktigere og viktigere dess eldre jeg ble. På den måten mestret jeg skammen over å være annerledes. Inne i meg tillot jeg meg å være skadefro, hoverte, kjente på noe som lignet forakt for dem som ikke var like flinke som meg. Jeg kjente at det var både godt og veldig stygt på samme tid.

I mange henseender er jeg en perfeksjonist som stiller høye krav både til meg selv og andre. Jeg er så flink at jeg til slutt ble syk av det.

I dag har jeg passert 50, sliter med tilbakevendende depresjon, går i terapi, og forsøker å forsone meg med det livet har gitt meg og hanskes med. I den prosessen finner jeg stor hjelp i det å stå fram, være åpen og dele mine erfaringer med andre.

Jeg har tro på at det til slutt leder til et rikere og mer harmonisk liv.

 

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv