Forskeren forklarer: Barna som ikke fikk noen å snakke med

I sitt doktorgradsprosjekt intervjuet Turid Wangensteen unge som har vokst opp i rusbelastede hjem. Et av de viktige funnene er at barn av rusavhengige har hatt få å snakke med.

Skrevet av: Lena Beathe Arneberg

Illustrasjonsfoto: Lena Beathe Arneberg

– Hva er prosjektets innhold?

– Doktorgradsprosjektet handler om hvordan det er å være barn og ungdom og ha foreldre med rusmiddelavhengighet. Vi vet at det er veldig krevende å vokse opp med foreldre som ruser seg og disse barna blir ofte omtalt som de usynlige barna. Den første artikkelen i prosjektet handler om hvordan det er å vokse opp med foreldre med rusproblemer, om forholdet til foreldrene, om kontakten dem imellom og om hvem de har snakket med om det.

– Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?

– Vi intervjuet 12 ungdommer/unge voksne. De hadde til sammen 22 foreldre med alvorlige rusproblemer. De fleste hadde vokst opp delvis med foreldrene og delvis i fosterhjem. Vi spurte om de kunne fortelle om sin oppvekst, om hvem som hadde snakket med dem, hva de snakket om og hvordan de snakket om det.

– Hva fant dere?

– De fortalte om forholdet til foreldrene, om hvordan de hadde vært redde, fortvila, flaue og frustrerte over foreldrenes rusing. Flere snakket om gleden over at foreldrene var i behandling og om hvor bra alt virket da, og om skuffelsen og sorgen når de fikk tilbakefall og ruset seg igjen. Den usikkerheten over aldri helt å vite hvordan det var med foreldrene var tøff å leve med. De snakket også om kjærligheten til foreldrene, og om hvor viktig forholdet til dem var selv om de ikke bodde sammen eller så hverandre så ofte. Det viktigste funnet var at de hadde hatt få voksne å snakke med om disse blandede følelsene. Noen hadde snakket litt med fosterforeldrene, besteforeldre eller barnevernet, men de opplevde at disse først og fremst var sinte på foreldrene deres, og at de ikke rommet barnas tanker og følelser. Barna måtte forsvare foreldrene fordi ingen andre gjorde det, og dermed ble det heller ingen plass for dem. Noen av de eldste vi intervjuet var i midten av tjueårene, og de hadde skaffet seg hjelp på egenhånd. De sa at det var mange vanskelige opplevelser og følelser fra barndommen de trengte hjelp til å håndtere, og at de skulle ønske de hadde fått den hjelpen mens de bodde i fosterhjem eller hos foreldrene.

Les flere “Forskeren forklarer”

– Hvorfor er dette viktige funn?

– Det kan se ut som om vi tror at barn og ungdom ikke trenger å snakke om hvordan de har det etter at de har flyttet i fosterhjem eller er beskyttet mot foreldrenes rusing på andre måter. Det er sjelden nok å snakke om det en gang, eller å tro at barna selv skal komme til voksne og snakke. De vi intervjuet ønsket andre samtalepartnere enn foreldre, fosterforeldre eller barnevernet. Hanna var heldig og fikk noen å snakke med da hun var 15 år. Hun fortalte at terapeutene hun snakket med var opptatt av henne og ikke av foreldrene, og at de aldri snakket stygt om foreldrene. Det var det hun satte størst pris på og som hjalp henne. Det finnes noen gode steder hvor barn og ungdom kan snakke om det å vokse opp med foreldre med rusmiddelavhengighet, som for eksempel Kompasset, Sanitetskvinnenes Veiledningssentre og noen kommunale tilbud, men da er man avhengig av hvilken by eller kommune man bor i. Så behovet for å gjøre barna mer synlige slik at de blir sett, beskyttet og snakket med, er stort.

Turid Wangensteen (Privatfoto)

– Hvilke nye kunnskapshull har denne studien avdekket?

– Det er behov for mer systematisk forskning på hvilke tilbud som finnes til denne gruppen barn og unge, hva innholdet i tilbudene er og hvordan de gjøres kjent for aktuelle barn og unge. Det er også behov for mer kunnskap om rusmiddelavhengighet fordi dette fortsatt er preget av stigma og skam, noe som gjør det vanskelig å snakke om.

– Hvordan har dere ivaretatt brukerinvolveringen gjennom forskningsprosessen?

– Det er de unge selv som har vært informanter og svart på våre spørsmål gjennom dybde-intervjuer. I tillegg har doktorgradsprosjektet mitt en referansegruppe med medlemmer som har foreldre med rusmiddelavhengighet, som selv har vært rusmiddelavhengig og forelder, barnevernsansatte og ansatte i rusbehandling – og noen av dem har erfaring på alle disse områdene. De bidro sterkt til utforming av problemstilling, forskningsspørsmål og intervjuguider.

Her kan du lese mer om doktorgradsprosjektet Growing up with parental substance use disorder: The struggle with complex emotions, regulation of contact, and lack of professional support

Har du spørsmål knyttet til prosjektet? Ta kontakt med Wangensteen på tuwa@tyrili.no.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

  • Formidler du din kompetanse som universell sannhet?
    Er klienten «ikke motivert for behandling» eller har han/hun en annen forståelse av hva god hjelp er? Judith van der Weele etterlyser mer kultursensitiv tilnærming til pasienter med minoritetsbakgrunn i psykisk helsevern – og deler noen konkrete tips....
  • Fem unge voksne om hvorfor de droppet ut av rusbehandling
    En dropout-studie viste at 48 prosent av pasienter under 30 år i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) ved Sørlandet sykehus ikke møtte opp til videre behandling. Anne Lene Årseth og kolleger har undersøkt hva som hindrer pasienter i å møte opp....
  • Ting du bør vite om schizofreni
    – Diagnosen og begrepet schizofreni har usikker gyldighet, men for dem dette gjelder, er opplevelsene høyst reelle og må tas på alvor, skriver psykiater Paul Møller i denne kronikken. Her er hans 11 punkter for bedre forståelse av psykosens innside....

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv