Forskeren forklarer: Når rusavhengigheten går i arv

Utenforskapet som familier med rusproblemer opplever, bidrar til overføring av problemer mellom generasjonene, viser Eli Marie Wiigs doktorgradsavhandling.

Skrevet av: Lena Beathe Arneberg

Eli Marie Wiig disputerte i september 2018. (Foto: Privat)

11. september forsvarte Eli Marie Wiig sin doktorgradsavhandling «Substance dependent women becoming mothers – breaking the intergenerational transference of substance use disorders» ved medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo. Wiig er sykepleier, pedagog , PhD og fagansvarlig ved KoRus.

– Hva er prosjektets innhold?

– Barn av rusavhengige mødre som selv har vokst opp med rusproblemer i familien, antas å ha en særlig risiko for å oppleve vanskelige livshendelser og dårlig familiefungering, samt å kunne utvikle egne psykiske vansker, inkludert rusavhengighet. Småbarnsfamilier med rusavhengighet gjennom flere generasjoner kan være vanskelige å nå for hjelpeapparatet og for forskere fordi rusavhengighet generelt, og det å være rusavhengig mor spesielt, er forbundet med skam og stigma. Det er behov for økt kompetanse på gravide og småbarnsfamilier med rusavhengighet – og særlig den høyrisikogruppen hvor rusavhengighet har vært overført mellom generasjoner.

– Hvilke spørsmål stilte dere for å finne ut av dette?

– Forskningsprosjektet utforsker I) Hvordan rusavhengige mødre beskriver sin egen rolle som mor sett i sammenheng med deres barndomsopplevelser med rusavhengige foreldre. II) Hvilken sosial støtte som er tilgjengelig for å hjelpe rusavhengige mødre som selv har vokst opp med rusavhengige foreldre med å holde seg rusfrie og bygge et trygt familiemiljø for seg og barna sine. III) Hvordan terapeuter ved en behandlingsenhet for familier med rusavhengige foreldre forstår sine terapeutiske roller og oppgaver.

Les flere «Forskeren forklarer»:

– Hva fant dere?

– Noen mødre beskrev et helt liv «på kanten av samfunnet». De ville holde seg rusfrie, bearbeide traumer og integrere familien sin i samfunnet. Mødrene trengte hjelp til å bygge støttende sosiale nettverk og trygge miljø for seg og barna sine. Mødrenes støttepersoner bar også på vanskelige erfaringer og hadde begrensede ressurser. Allikevel var relasjonene mellom støttepersonene og mødrene nære og varige. Tjenestene bør støtte relasjonene og bygge videre på dem. Terapeutene opplevde behandlingen som kompleks, og det kunne føre til spenninger mellom ansatte. Noen var mest opptatte av rusbehandlingen av den voksne, mens andre fokuserte på å ivareta barnet. Terapeutene utnyttet døgnbehandlingen til å bruke her-og-nå situasjoner i hverdagen.

– Hvorfor er dette viktige funn?

– Dette bidrar til forståelse for hvilken hjelp og støtte slike familier trenger. Det finnes fortsatt svært lite kunnskap om familier med rusavhengige mødre. Det å være rusavhengig mor er fortsatt knyttet til skam og stigma. Dessuten vil det å kontakte hjelpeapparatet alltid innebære en frykt for å miste omsorgen for barna, så disse kvinnene skjuler seg for hjelpeapparatet, og er vanskelig å nå for forskere. Det er også viktig at hjelpeapparatet viser støttepersonene større oppmerksomhet og mer støtte og hjelp.

– Hvilke nye kunnskapshull har denne studien avdekket?

– Det er viktig å arbeide med å integrere disse familiene i storsamfunnet, i tillegg til terapi for å bearbeide traumatiske erfaringer. Tett oppfølging, gode rollemodeller for foreldrerollen og trening i foreldreferdigheter, kan bidra til at kvinnene etablerer et trygt og forutsigbart miljø for barna sine. Å delta i selvhjelpsgrupper bidrar til å opprettholde rusfrihet og bygge sosialt nettverk. Barnevern og sosiale tjenester bør se spesielt på rusavhengige mødre som har vokst opp med rusmisbrukende og marginaliserte omsorgsgivere, og trene foreldrene i familielivets plikter og aktiviteter, i tillegg til å lære dem hvordan de kan delta i sosiale aktiviteter for småbarnsfamilier og bygge sosialt nettverk.

– Hvordan har dere ivaretatt brukerinvolveringen gjennom forskningsprosessen?

– Det er jo de rusavhengige kvinnene selv som har bidratt med sine erfaringer og refleksjoner til denne studien. Å møtes mer enn en gang, bidrar også til at en har fått tenkt seg litt bedre om og kan være enda mer bevisst hva en ønsker å formidle. Dessuten var det kvinnene selv som pekte ut hvilke støttepersoner som også skulle intervjues. Forskergruppen har forsøkt å sette seg inn i intervjusubjektenes verden og hvordan de ser mening i tilværelsen. De intervjuede terapeutene har fått mulighet til å delta når forskningsarbeidet har blitt lagt fram, og slik komme med tilbakemeldinger. Forskerne ønsker å formidle studien til praksisfeltet og slik være en talsperson for rusavhengige småbarnsmødre og støttepersonene deres.

Vil du lese hele avhandlingen, kan du trykke her

Vil du vite mer om prosjektet? Ta kontakt med Eli Marie Wiig på eli.wiig@korus-sor.no

 

 

 

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

  • Samarbeid om gode løsninger

    kr 100,00
    Kjøp
  • Journal og epikrise. Hva har du skrevet om meg?

    kr 75,00
    Kjøp
  • Taushetsplikt. Hvem skal vite?

    kr 50,00
    Kjøp
  • Tvang og samtykke

    kr 50,00
    Kjøp

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv