Fra sykepleier til erfaringskonsulent – en trang fødsel

I nesten sju år var jeg ansatt som sykepleier en akuttpost ved Jæren DPS. Det var sju spennende, utfordrende og givende år. Jeg trivdes svært godt, og det var med tungt hjerte at jeg våren 2010 innså at det var på tide å slutte.

Skrevet av: Birgitte Finne Høifødt

Erfaringskompetanse gjengir her innlegget som erfaringskonsulent Veronika Birkeland Helgeland ved DPS Jæren holdt for erfaringskonsulenter, brukerorganisasjoner og brukerstyrte sentra i Oslo nylig. (FOTO: Birgitte Finne Høifødt)

Av Veronika Birkeland Helgeland

Selv ikke en helsearbeider på en psykiatrisk akuttavdeling er forskånet mot livets realiteter, og skilsmissestatistikken pustet meg i nakken.

Samtidig stod jeg oppi mitt livs kamp som mor. Barnet mitt hadde hatt det vanskelig lenge. Jeg befant meg på en slagmark, krigende mot fiender på flere kanter.

I det ene øyeblikket var jeg en kjempende løvemor, i neste øyeblikk en fortvilet kvinne som forsøkte å holde familien sammen. Til slutt måtte jeg innse at ekteskapet var tapt, og krigssonen var forandret til depresjonens skyggedal.

Våren 2014 er jeg tilbake, som nyansatt erfaringskonsulent. Fallet for fire år siden var hardt, og klatreturen opp igjen var såpass utfordrende at jeg fortsatt kjenner melkesyra når jeg tar meg tid til å kjenne etter.

Men kroppen har restituert seg, og det gjør ikke direkte vondt lenger. Heller litt «godt-vondt», som når den verste stølheten etter en hard treningsøkt har lagt seg og smerten som er tilbake er blitt en venn som sier «du klarte det!»

Jeg er på et godt sted i livet nå, kanskje er jeg på et bedre sted enn jeg noen gang har vært før. Og på toppen av alt har jeg landet på Jæren DPS igjen, med ny erfaring i bagasjen som jeg skal få bruke aktivt i min nye stilling som erfaringskonsulent.

Jeg gleder meg. Føler meg direkte priviligert, som skal få bruke min vonde erfaring til noe positivt. Sykepleieren er tilbake, nå også med undervisningserfaring fra grunnskolen, årsstudium i samfunnsfag, datakort og masse dyrekjøpt erfaring, spesielt som pårørende. Det føles som en ny vår. Nesten som en fødsel.

Jeg forstår at erfaringskompetanse er det nye «in» i helsevesenet, spesielt i psykiatrien. I 2008 fantes det bare tre erfaringskonsulenter i Norge, blir jeg fortalt, nå nærmer vi oss 100.

Det er noe virkningsfullt som skjer når en blander kunnskap og erfaring sammen. Teorien blir fattig hvis den står helt alene. Erfaringskonsulenter bygger en ny bro mellom helsevesenet og pasient/bruker. Jeg hører det klinger i veggene: «Jæren DPS satser på erfaringskonsulenter, vi ser nytten av det og vi er stolte av det!»

Etter noen uker er jeg allerede godt i gang med å holde kurs sammen med min kollega ved lærings-og mestringssenteret. Jeg har god tro på satsingen på erfaringskonsulenter, likevel er det overveldende å se hvor virkningsfullt det faktisk er.

På kursene legges tabuer til side. Vi er likemenn som skal bevisstgjøre og veilede med egen erfaring, forankret på en solid plattform av fagkunnskap.

Gruppedynamikken er god, full av ekte forståelse og innlevelse. Sympati er ikke noe vi trenger å jobbe bevisst for å unngå; her er det respekt og empati som naturlig råder.

Jeg opplever at pasientene åpner seg og er mottakelige for endring på en annen måte enn da jeg møtte dem i avdelingen som sykepleier. Nei, vent. De er jo ikke pasienter hos oss, men brukere. Eller – egentlig er de kursdeltakere eller gruppemedlemmer, mennesker som har bestemt seg for å gjøre noe aktivt med sine liv, ta i bruk sine ressurser og bli den beste utgaven av seg selv.

Det handler om læring og mestring. Og jeg, sykepleier, er i ferd med å omfavne min nye stilling som erfaringskonsulent som en begeistret og stolt mor tar imot sitt barn.

Det er kjekt å treffe gamle kollegaer igjen. Det virker som at de er like glade for å se meg igjen, som jeg er for å se dem. De lurer på hvilken stilling jeg har fått. Jeg merker at jeg iblant tar en snarvei i samtalene og sier at jeg jobber som undervisningskonsulent istedenfor erfaringskonsulent. Er det fordi mange av dem ikke vet hva en erfaringskonsulent er?

Det overrasker meg at jeg må forklare så mange av dem. Erfaringskonsulentene har visst en litt trang fødsel her på huset. Og når jeg innser at jeg må forklare, øker også frykten for å bli stigmatisert.

Stillingstittelen min inneholder ordet «erfaring», og det avslører at mitt liv ikke bare har gått på skinner. Jeg har ingen sykepleietittel å skjule meg bak lenger, og det merker jeg godt.

Det får meg til å føle meg naken og utsatt på et vis. Huff, hvis dette er en liten smakebit av hvordan pasientene og brukerne har det, er kanskje dette årsaken til at det tidvis har vært vanskelig å rekruttere brukere til erfaringsrådet …?

Og hvorfor kjenner jeg, etterhvert som dagene går, også på et forklaringsbehov overfor flere av dem som vet hva stillingen innebærer?  Hvorfor føles det mer og mer viktig å fortelle dem at jeg er ansatt med pårørendeerfaring, og ikke brukererfaring?

Er det mine egne, stigmatiserende holdninger som kommer fram fra det skjulte? Jeg lurer på om jeg har blitt litt paranoid etter at jeg begynte å jobbe på Jæren DPS…

Jeg bestemmer meg for å ikke gi etter for mitt eget forklaringsbehov neste gang jeg treffer på gamle kjente.

Dagen etter treffer jeg enda en tidligere kollega i gangen. Hun viser tydelig glede og begeistring over å se meg.

«Så kjekt å se deg!» lyser hun opp, «Har du begynt å jobbe hos oss igjen?» «Ja» svarer jeg, og fortsetter «Jeg har begynt som erfaringskonsulent». Smilet stivner. Jeg ser at min kollega flakker med øynene, kan nærmest se at tankene raser gjennom hodet på denne personen som står foran meg. Ansiktsuttrykket er nesten litt forvridd nå, og det virker som at det skjer en holdningsendring hos dette mennesket i løpet av noen sekunder.

Men hun henter seg inn igjen, holder fremdeles fast på smilet sitt selv om det har blitt nevneverdig mindre og mye mer ettertenksomt. «Å, ja», svarer hun, og samtalen er over på noen sekunder.

Jeg kjenner at jeg blir ille berørt på hennes vegne – for at hun ikke klarte å skjule denne reaksjonen bedre – så nærmest av hensyn til henne vandrer jeg rolig videre, som om jeg hadde det mer travelt enn jeg egentlig har. Nede på kontoret får jeg summet meg litt.

Jeg har rygg til å bære reaksjonen jeg nettopp ble møtt med, men jeg kjenner likevel at det gjør noe med meg. Denne fødselen begynner rett og slett å gjøre litt vondt!

Noen dager senere ber avdelingslederen meg om å ordne med et nytt skilt til kontoret mitt selv. Det ligger en frihet i å kunne si hva som skal stå på døra. Jeg kjenner en epidural-lignende rus idet jeg sender mail til resepsjonen, hvor jeg ber om at det skal stå «sykepleier/erfaringskonsulent» i tittelfeltet under navnet mitt. For jeg er jo sykepleier også!

Jeg kjenner at de samme riene tar tak i meg senere på dagen også, idet jeg utformer maler for signaturene i outlook. «Veronika Helgeland. Sykepleier/erfaringskonsulent». Sånn! Nå forstår alle hvem jeg er, og hva jeg er god for.

Litt senere snakker jeg med avdelingslederen min. Hun er opptatt av at tittelen «erfaringskonsulent» skal vise til kompetanse nok i seg selv, og ikke ha behov for støtte i andre titler eller stillingshenvisninger.

Jeg er glad for hennes syn, for jeg var nesten redd for å bli stigmatisert av henne også nå.

Jeg innser at jeg kan slappe av, børster paranoiaen av skulderen og sletter ordet «sykepleier» i signaturfeltet. Dørskiltet gjør vi foreløpig ikke noe med.

Lystgassen fikk jeg heldigvis beholde, ihvertfall for en stund. Og det er jeg glad for, for jeg innser at denne fødselen kanskje blir lengre enn jeg trodde.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

  • – Fotball jager vekk demonene
    Odd ballklubbs klubbhus på Skagerak arena. Denne september-formiddagen er A-laget på vei til Oslo, for å ta seg til semifinalen i årets Norgesmesterskap. Inne på klubbhuset har et annet av Odds seniorlag felles frokost før trening. ...
  • Lederen valgte å ha færre ansatte – med høyere kompetanse
    Kjartan Mølstrevold valgte lavere grunnbemanning av ansatte med høyere kompetanse, mens Lisa Tønnessen tok et oppgjør med husets uskrevne regler. Det har bidratt til et bedre botilbud og mer brukermedvirkning, tror de to mellomlederne....
  • Formidler du din kompetanse som universell sannhet?
    Er klienten «ikke motivert for behandling» eller har han/hun en annen forståelse av hva god hjelp er? Judith van der Weele etterlyser mer kultursensitiv tilnærming til pasienter med minoritetsbakgrunn i psykisk helsevern – og deler noen konkrete tips....

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv