Ikke lenger innestengt

Før jeg ble syk med bipolariteten var jeg det jeg kaller en bortskjemt drittunge. Mange mener jeg er for hard mot meg selv når jeg karakteriserer den jeg var som det. Jeg var ung, og kjente ikke til hva som virkelig var viktige verdier å sette fokus på. Men så ble jeg syk, og opplevde å bli adskilt fra venner og familie over lengre tid.

Skrevet av: Thomas Øverbø

BLOGGER: Stig Mass Andersen står bak prosjektet "Bipolar Superstar" som har visjon om å skape trygghet rundt mental helse blant folk flest. Dette gjøres ved å fronte et på godt og vondt positivt syn på temaet. Hans egen historie er utgangspunkt i det han formidler (FOTO: Stig Mass Andersen).

Bloggpost av Stig Mass Andersen

Først ble jeg innestengt på grunn av låste dører jeg ikke hadde nøkkelen til, på Lovisenberg psykiatriske sykehus. Men da jeg kom ut merket jeg at jeg fortsatt var adskilt fra folka jeg var glad i. Selv om jeg sto bare centimeter ifra dem var jeg så innestengt i mitt eget sinn at jeg ikke klarte å nyte deres nærvær. Det var mye vondere å merke enn de låste dørene.

Før jeg ble syk var jeg så oppsatt på å prestere på alle arenaer. Jeg klarte ikke å lytte til historien til folk, eller være tilstede akkurat i det øyeblikket hvor folk for eksempel gav meg en klem. I stedet for å være i det øyeblikket var jeg på neste øving med bandet, neste trening eller neste arbeidsdag. Jeg lot meg ofte styre av et ytre hverdagsstress.

Men etter å ha vært syk kom jeg sakte tilbake.  Det var små endringer i meg. For eksempel at jeg klarte å sette meg i en park på en benk i solskinnet og nyte solstrålene som lekte med ansiktet mitt. Eller jeg klarte å være en time eller to sammen med mine venner uten å stresse med tanker om at de heller ville være et annet sted enn med meg.

Nå har jeg kommet så godt tilbake at jeg er mye sterkere enn før jeg ble syk. En av årsakene til det er at jeg ser de små hverdagsøyeblikkene og tar dem til meg. Det kan være å nyte en kaffekopp alene mens jeg ser på våren komme ute i gatene. Men mest av alt er det de øyeblikkene jeg har sammen med folk. Det kan være en god historie i arbeidshverdagen fra kolleger.
Eller gleden jeg kjenner når sønnen til min beste venn kommer løpende imot meg og roper; «Stig!» fordi han har gledet seg til jeg skal komme.

Oppsummert kan man si at dette handler om tilstedeværelse. Når jeg klarer å være tilstede i det øyeblikket jeg er i om det så er jobb, en samtale med en kamerat, eller på en joggetur så får jeg så uendelig mye mer ut av det.

I tillegg kobler jeg av fra andre ting jeg gjør. Og uansett hvor mye du brenner for noe er det viktig med avkobling. Det blir ikke det om du benytter hele joggeturen til å tenke på det du skal løse på jobb eller prosjekt. Jeg tenker ikke strategisk på at det er viktig å sperre andre elementer ute. Men jeg nyter oppriktig øyeblikkene i livet på en sånn måte at jeg ikke har rom for å være så fraværende i tankegangen som jeg var før.

Dermed finner jeg styrke og energi i hverdagsøyeblikk. Jeg jobber fortsatt for å oppnå mine drømmer. Men de oppsluker meg ikke på en negativ måte lenger. For jeg har allerede oppnådd den viktigste drømmen. Å være tilstede med de som er viktige for meg.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv