Inni hodet til en uhelbredelig kreftsyk

I går tenkte jeg på min egen begravelse. Det startet som en grusom dag hvor alle tanker kvernet om sykdommen min.

Skrevet av: Thomas Øverbø

LINDA PERSEN: Lucky Linda er 39 år, frilanser, finnmarking, samboer, har 3 barn og er en livsnyter med nomadeblod. Før hun ble frilanser jobbet Linda som prosjektleder i Lebesby og Gamvik kommune med prosjektet Ungdomssatsing Nordkyn, et prosjekt om ungdom, omdømme og bolyst. (FOTO: PRIVAT)

Jeg har tross alt brystkreft trippel negativ med spredning til lungene. Selv om jeg nå har vært bra lenge så er diagnosen den samme. Jeg har en sterk intuisjon på at dette vil gå bra, og jeg nyter livet – men så er det noen ganger disse tankene kommer, og det er naturlig.

Jeg ville vært umenneskelig om ikke jeg også innimellom tenkte at: tenk om jeg dør som ung. Tenk om våre tre barn blir uten en mor. Tenk om min mamma må følge sitt eget barn til graven. Tenk om kreften plutselig dukker opp igjen og kroppen ikke klarer mer.

I går var en slik dag. Jeg satt apatisk på kjøkkenet og klarte ikke røre en muskel. Tenk om. Slik blir jeg sittende en god stund.

Jeg har mest lyst og bare legge meg under dyna og bli der, ikke orke noe, ikke snakke med noen, ikke jobbe, ikke spise, ikke gjøre noe, gi opp, overlate alt til de andre, bare ligge der og vente på døden. Ja for hva er vitsen egentlig med dette livet på jorda? Hvorfor er vi her? Slik sitter jeg. Søker etter meningen med livet. Jeg klarer ikke, orker ikke, makter ikke, vil ikke.

Men på et finurlig vis så finner jeg styrke et sted til å løfte kroppen min opp fra stolen, henter min lilla yogamatte, finner frem det medisinske yogaprogrammet, og tenker kanskje det vil hjelpe.

Øvelser. Meditasjon. Pust og puls, check. Jeg lever. 45 minutter senere føler jeg meg bedre. Yoga er trening også for psyken.

Så står meningen med livet opp. En av dem. “Mamma, kan du hjelpe meg å skrive manus til buktalingen i dag?” Klart det, gutten min. Klart det.

Så går jeg på badet og gråter litt og takker for livet.

Dette er en brøkdel av livet inni hodet til en med uhelbredelig kreft. En spesielt oppegående kreftpasient, en som fortsatt lever av å inspirere andre, en som har skrevet bok om å leke med livet, en livsnyter, proppfull av håp – men et menneske som og opplever tøffe dager.

Det får meg til å tenke tilbake til mitt første innlegg her etter kreftdiagnosen hvor jeg blant annet skrev: Jeg håper virkelig at systemet er godt, fordi jeg tror vi kan bli fysisk friskere om vi har det godt psykisk, og da må vi få den hjelpen vi trenger når alvoret treffer oss.

Så, snart 1,5 år etter diagnosen, hva er min erfaring når det gjelder å ta vare på min psykiske helse som kreftsyk? Jo, det skal jeg si dere – det må du jaggu meg klare selv!

Jeg har ikke fått noe som helst tilbud fra helsevesenet, bortsett fra tilbud om mestringskurs i september 2016(!). Jeg tror kanskje det finnes en kreftsykepleier i kommunen, men er ikke sikker, for jeg har aldri hørt noe fra noen.

Det fins ingen timer på sykehuset som er satt av til min psykiske helse, fordi – ? – de tror jeg skal dø likevel av sykdommen så det er kanskje ikke så nøye? Jeg bare undrer?

Kanskje finnes det tilbud jeg ikke vet om? Etter å ha snakket med flere andre kreftpasienter så kan det virke som det spørs litt hvor du bor og hvilken lege og hvilket sykehus du hører til.

Så er det kanskje pasientens ansvar selv og be om og ta tak i. Men ikke alle kreftsyke er like handlekraftige, denne sykdommen kan lamme selv de sterkeste.

Ikke alle har familie og et nettverk rundt seg, hva med dem? Hvor mange ligger hjemme og gråter? Hvor mange klarer ikke komme seg opp av sengen fordi tanken har tatt overhånd og tvinger kroppen til å bare ligge der?

Diagnosen uhelbredelig kreftsyk betyr ikke at man er mindre verdt enn andre, eller at man ikke skal ta den psykiske helsen på alvor.

Ingen vet hvor lenge vi skal leve, la oss jobbe for at tiden her på jorden blir best mulig.

Beste hilsen fra

Linda Persen

http://www.luckylinda.no/

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

SISTE SAKER

  • Kunne tvang hjulpet Siw?
    Om lag 2.500 mennesker i Norge har samme livssituasjon som beskrives i dokumentaren om Siw. Er økt bruk av tvang riktig vei å gå?...
  • Vet du nok om valgrettighetene?
    Er du som pårørende eller helsepersonell usikker på rettigheter i forbindelse med valg? Eller opplever du at omgivelsene dine ikke tar valgrettighetene dine på alvor? ...
  • Forskeren forklarer: Når hjelpen fra Nav «virker»
    Forskere tilknyttet OsloMet har undersøkt hvilke gode opplevelser brukere hadde med NAV og hvorfor det opplevdes bra. – Svarene kan gi kunnskap om hva hjelpeapparatet gjør i de tilfeller brukerne synes at hjelpen «virker», sier førsteamanuensis Sidsel Natland....

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv