Jeg vil ha tvang

Som du ser av overskriften så ønsker jeg mer tvang. Ikke for alle, men om jeg noen gang blir lagt inn igjen vil jeg at jeg blir lagt inn på tvang. Jeg er enig i at ting kan endres når det kommer til det feltet. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke noen gang har blitt spurt om å skrive et dokument hvor jeg forklarer hvordan tvangen skal utføres på meg.

Skrevet av: Birgitte Finne Høifødt

Som alle de ansatte som har med meg å gjøre må lese. Dessuten synes jeg bruken av belteseng var unødvendig. Hvert fall når det kom til meg. Det skjedde bare en gang, men det var en gang for mye. Så det håper jeg å unngå neste gang. Eller aller helst håper jeg at det ikke blir noen neste gang. Og akkurat det ser veldig lyst ut nå.

I tillegg er jeg for medisiner. Jeg har prøvd mange medisiner i årene som har gått. Første gang jeg ble lagt inn gikk jeg rundt som en zombie i et år etter innleggelsen. Det er et av de verste årene i mitt liv. Det å være fullstendig flat, og høre stort sett alt av venner si at jeg ikke var meg selv lenger var vondt. I tillegg var det sånn at når jeg kom til øyeblikk hvor jeg visste at jeg vanligvis ville gråte eller le følte jeg ingenting. Jeg har aldri vært noen selvskader, men i de stundene gikk jeg med seriøse planer om å skade meg selv. Bare for å føle noe. Så trappet jeg ned, og sakte men sikkert begynte jeg å føle igjen. Men etter min første periode gikk jeg etter en stund for langt ned på dosen. Slik at jeg igjen ble manisk. De periodene er helt herlige i starten. Da er jeg kongen av verden, og brennsikker på at hele kloden ligger for mine føtter.

Men jeg gjør mye rare ting. En gang trodde jeg at jeg skulle spille på Telenor Arena. Jeg laget et facebook-event som mine kollegaer og venner ikke skjønte noen ting av. Det var før noen visste om min diagnose. I tillegg har jeg sagt opp jobben min på rim. Dette virker kanskje som småting. Men hver gang jeg har kommet over i depresjonen som som oftest følger for meg skammer jeg meg voldsomt over det som har skjedd. Og i depresjonen og angsten kan jeg også gjøre mye som ikke føles bra. Derfor vil jeg legges tidlig inn på tvang. Det er en trygghet for meg å vite at den sikkerheten er der når man blir syk.

Men det begynner å bli en stor bevegelse innenfor brukerfeltet som jobber for f.eks. medisinfrie alternativer. Det er veldig bra. Samtidig synes jeg at krigsretorikken som noen ganger brukes er unødvendig. Jeg vet om mange som har hatt bra opplevelser med psykiatrien. Som er enig i at det trenges endringer, men ikke nødvendigvis så store. Enkelte av dem orker ikke gå inn i debatten. De har nok med å komme tilbake til hverdagen og lar det bli med det. Jeg tror det er naturlig at man har større behov for å uttrykke seg etter å ha blitt utsatt for urett. Men når det brukes en vi-mot-dem-retorikk tør ikke mange av dem med erfaring som ønsker å beholde deler av psykiatrien som den er å uttale seg. Dermed mister vi muligheten til en balansert debatt. Og det er et stort tap uansett hva man mener.

Stig Mass Andersen står bak prosjektet "Bipolar Superstar" som har visjon om å skape trygghet rundt mental helse blant folk flest. Dette gjøres ved å fronte et på godt og vondt positivt syn på temaet. Hans egen historie er utgangspunkt i det han formidler som blogger for erfaringskompetanse.no.

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

  • Det er litt som et eget språk

    kr 100,00
    Kjøp
  • Samarbeid om gode løsninger

    kr 100,00
    Kjøp
  • Journal og epikrise. Hva har du skrevet om meg?

    kr 75,00
    Kjøp
  • Taushetsplikt. Hvem skal vite?

    kr 50,00
    Kjøp

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv