Medisinfrie tilbud: Negative effekter av psykoterapi

Jørgen Flor er psykolog i spesialisering (samfunns- og allmennpsykologi) og utdannet ved NTNU. Han er ansatt i barnevernet hvor han jobber med ungdom med alvorlige atferdsforstyrrelser. Flor er dessuten styreleder i nyetablerte Norsk forening for pasientsikkerhet i psykisk helsevern. Foreningen skal arbeide non-profit for å bedre pasientsikkerheten i psykisk helsevern ved å fremme forskning og kunnskap om negative effekter i og etter psykologisk behandling. Han kommer snart ut med en debattbok om temaet sammen med professor Leif Kennair ved NTNU.

Skrevet av: Eva Svendsen

-Vi vet altfor lite om pasienters forverring, også i Norge, men både symptomforverring og nye problemer ser ut til å kunne oppstå underveis, sier Jørgen Flor.

-Hvordan definerer du «psykoterapi» i din forskning?

-Det er et viktig spørsmål. Skal psykoterapi forstås som samtaler en-til-en? Er det kun autorisert helsepersonell som driver med psykoterapi? Jeg er mest opptatt av den behandlingen psykologer og psykiatere driver med, fordi den er regulert av både lovgivning og fagetikk. Likevel forsøker vi i boken å gjennomgå mange ulike typer psykologisk behandling for å se på den forskningen som er gjort om disse. Det er alt fra psykoanalyse, kognitiv terapi og gruppeterapi – til mer utypiske behandlingsformer som sorgterapi og hypnose. Noen terapiformer kan ligne mer på kurs eller undervisning. Andre metoder er nok i lite bruk i Norge. Uansett tenker jeg det er viktig å undersøke psykoterapi og psykologisk behandling ganske bredt. Det er jo også slik at ulempen med å overse noen typer potensielt skadelig behandling vil være større enn ulempen med å inkludere for mye. Det er som regel så lite forskning på negative effekter at vi er mer opptatt av å utforske og utfordre enn av å konkludere om at noen metoder eller terapeuter er skadelige per se.

 

-Hvorfor er du opptatt av mulige negative utfall av psykoterapi? Hadde det ikke vært mer konstruktivt av deg å være positiv til alle medisinfrie tilnærminger?

-Jeg ble tidlig opptatt av temaet i studietiden. De fleste snakket om hvilke metoder som virket best eller hvordan gjøre en god jobb. Vi fikk høre mange suksesshistorier. Jeg synes noe manglet og oppdaget etterhvert at noen pasienter faktisk blir dårligere. Dette var det ikke mange som snakket om – og da ble interessen min bare større. Det endte med en studie hvor vi spurte norske psykologer hva de tenkte, og hvilken erfaring de hadde med at pasienter ble dårligere. Jeg synes jo absolutt medisinfrie tilbud er en spennende utvikling som jeg tror vi trenger mer kunnskap om. Jeg håper helseministeren har sørget for at noen forsker på dette også. Men, det er farlig å anta at medisinfrie tilbud er det samme som skadefrie tilbud, selv om medisiner jo fungerer annerledes enn psykologisk behandling. Ellers vil jeg også protestere på at det ikke er konstruktivt å fokusere på feil og svikt i systemer – tvert imot ligger det viktig læring i et slikt arbeid. Jeg tror vi har jobbet altfor lite med når terapi ikke fungerer og altfor mye med terapi som fungerer, som det tross alt ofte gjør! 

 

-Kan psykoterapi ha noen ulemper og i så fall hvilke?

-Jeg kjenner ikke til noe vi mennesker gjør som har effekt uten at det samtidig har en eller flere bieffekter. Det er ingen grunn til å tro at psykoterapi skal være et unntak. Noen pasienter ser ut til å bli dårligere i løpet av terapi, selv om det ikke behøver å skyldes terapien i seg selv. Kanskje har det skjedd noe med deres livssituasjon. Jeg tenker uansett at jobben til terapeuten er å snakke med pasienten om dette. Vi vet altfor lite om pasienters forverring, også i Norge, men både symptomforverring og nye problemer ser ut til å kunne oppstå underveis. Enkelte går i terapi i årevis og blir avhengig av det. Andre blir mer engstelige eller stigmatiserte. Noen terapeuter kan være skadelige overfor noen pasientgrupper. Dette har vi sett i ulike forskningsstudier: alle er ikke like gode på alt. Dessverre vet vi for lite om mekanismene bak, selv om de fleste enes om at terapeuteffektene er viktigere enn metodeeffektene. Utfordringen er å vite hva som er årsaken til de forskjellige negative effektene. Det bør ikke være høyere terskel for å undersøke disse sammenhengene enn det har vært for å undersøke positive sammenhenger. Veldig få har likevel skrevet om dette i Norge, og derfor er jeg nå i gang med en debattbok om temaet sammen med professor Leif Kennair ved NTNU.

 

-Mange mener det er naturlig at ting blir verre før det blir bedre i terapi. Og at det betyr at man berører og jobber seg gjennom relevante problemområder, hva tenker du om det?

-Dette viser hvor viktig det er å bruke begrep og definisjoner på en ryddig måte. Hvis terapeuten og pasienten på forhånd har blitt enig om hva som er bedring og hva som er uønsket, blir det ikke lengre snakk om å bli verre – men i stedet en forventet utfordring som dukker opp. Det er for eksempel vanskelig å bli kvitt edderkoppfobi uten å eksponere seg for edderkopper, og selve eksponeringen er nødvendigvis ubehagelig. Om behandlingen går som planlagt har jo ikke pasienten blitt verre.  

 

-Hvilke erfaringer med psykoterapi har du blitt kjent med?

-Mange har kontaktet meg i forbindelse med forskningen jeg gjorde for et par år siden, og ikke minst i forbindelse med boken jeg skriver. Det er stort sett pasienter som har tilsendt og fortalt historier fra når de har blitt dårligere. Disse vil bli presentert, anonymt i boken, men jeg kan avsløre at det er urovekkende fortellinger. Noen har dårlige opplevelser med hvordan terapeutene behandler dem og snakker til dem, andre har fått en type terapi som kanskje ikke har vært rett. Det er alltid trist å høre slike historier: de oppsøker jo hjelp med en forventning om å bli bedre, ikke verre. Hovedutfordringen er at vi har forsømt pasienters forverring i terapi i så lang tid at pasientene risikerer å ikke bli trodd når de forteller. Her har vi helsepersonell et ansvar for å undersøke nærmere ved hjelp av forskning og brukerundersøkelser. Et annet viktig perspektiv er det helsepersonell selv forteller. Jeg har snakket med psykologer om deres tanker om at pasientene deres kan bli dårligere. Dette er viktig kunnskap når vi skal utvikle bedre og tryggere terapitilbud.

 

-Fins det forskning som kan understøtte dine erfaringer?

-Det finnes langt mer forskning på terapi som virker. Likevel nærmer vi oss et tresifret antall studier som i ulik grad støtter det vi har funnet i mer enn femti år: personer som går i psykoterapi blir av og til dårligere. Også norske studier har rapportert tall på hvor mange som blir dårligere. Det ligger på rundt 10 % for voksne og opptil det dobbelte hos barn. Men, det trengs mye mer systematisk undersøkelse av temaet og enda har ingen gjort en ordentlig kunnskapsoppsummering. Dette skyldes nok nettopp de ulike definisjonene av hva bedring og forverring er. Det er noe av min motivasjon bak arbeidet med både bok og forening.

 

-Bør man unngå psykologisk behandling for å være sikker på at man ikke vil få det verre?

-Noen har uroet seg for at bevisstheten om risiko ved psykologisk behandling kan skremme pasientene vekk. Jeg er ikke bekymret for dette. De færreste unngår ikke å ta smertestillende piller på tross av en lang liste mer eller mindre sannsynlige bivirkninger. Selv om psykoterapi er noe ganske annet, er jeg ikke redd for at større oppmerksomhet om negative effekter vil skremme folk fra å oppsøke dyktige behandlere, heller tvert imot. Jeg tror at folk flest aksepterer at det er en risiko ved ethvert helsetilbud, og at vi kun øker vår troverdighet ved å tørre å snakke høyt om dette.

 

-Hvordan kan eventuelle negative effekter av psykoterapi unngås?

-Først og fremst må vi (terapeuter, pasienter og ikke minst helsemyndighetene) vite at negative effekter forekommer. Deretter må vi utvikle systemer for å lete etter dem. Vi må finne ut hva som skjer i landets terapirom og hvor ofte pasienter blir dårligere. Ofte innebærer dette at terapeutene spør pasientene sine på en systematisk måte underveis, om hvordan de opplever terapien og hvordan livet ellers er. Enkelte studier har funnet at det å bli oppmerksom på negativ utvikling er i seg selv nok til å snu den, i alle fall for halvparten av pasientforløpene. Derfor er det helt nødvendig at både pasient og terapeut er nysgjerrige på hvordan det faktisk går underveis i terapien – også på det som går dårlig.

 

https://forskning.no/forebyggende-helse-psykiske-lidelser-psykologi/2016/10/usikkert-hva-psykoterapeuter-vet-om-klienter-som-blir-verre

http://www.brightontherapypartnership.org.uk/can-psychotherapy-cause-harm/

Del gjerne denne siden med dine venner og meld deg på vårt nyhetsbrev.
Skriv gjerne en kommentar nedenfor. Vi ber alle om å bruke vanlig folkeskikk når de kommenterer og husk at det som skrives blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler. Vennlig hilsen redaksjonen.

RELATERTE SAKER

FRA NETTBUTIKKEN

  • Det er litt som et eget språk

    kr 100,00
    Kjøp
  • Samarbeid om gode løsninger

    kr 100,00
    Kjøp
  • Journal og epikrise. Hva har du skrevet om meg?

    kr 75,00
    Kjøp
  • Taushetsplikt. Hvem skal vite?

    kr 50,00
    Kjøp

SISTE SAKER

Aktuelt

Se alle nyheter i vårt nyhetsarkiv